Tross fallende planker (!) i hovedsalen fredag, går forestillingene i sal 2 som normalt, og vi får se et ungt kompani skinne på scenen – bokstavelig talt. Takk og lov for det, for Kompani Haugesund er glitrende!

Suite Transformé gjør gange i forskjellige mønstre overraskende spennende. FOTO: Mira Wickman

Tittel: To-delt aften

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hvor og når: Scene 2 i Operaen, 9. mars

Koreografi: Janne-Camilla Lyster, Stian Danielsen

Medskapende dansere Suite Transformé : Martine Bentsen, Even Eileraas, Oda Østenstad Fjell, Synne Garvik, Linn Hoftun og Ingeborg Beate Jønsson

Medskapende dansere WOW!: Martine Bentsen, Even Eileraas, Oda Østenstad Fjell og Synne Garvik

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldese av: Kamilla Skallerud

Kompani Haugesund er et dansekompani bestående av relativt nyutdannede dansere. Som navnet tilsier, holder de til vanlig til i Haugesund, men denne helgen gjester de Operaen i Oslo, og Teaterungdom er selvfølgelig på plass i salen. Noe av det som er gøy med et ungt kompani, er at mange i salen også er ganske unge. Det liker vi!

Kvelden er delt i to: Suite Transformé av Janne-Camilla Lyster og WOW! av Stian Danielsen. Dette er to vidt forskjellige opplevelser. Suite Transformé tar oss gjennom det de selv kaller et “koreografisk brettspill”, og jeg skjønner godt hva de mener. Danserne går i forskjellige mønstre, og det er lett å se for seg at de er brikker i et spill. Verket er delt i flere deler, hvor overgangene og sceneskiftene ikke alltid er like gode, men når de først kommer i gang, er det både rart og kult på en gang.

Nydelige dansere gir oss to veldig forskjellige koreografiske verk. FOTO: Mira Wickman

Likevel er det WOW! som er kveldens høydepunkt. Jeg har aldri sett noe lignende! Det hele starter i mørket. Noen lys på scenen blir gradvis sterkere. Plutselig ser jeg fire ansikter midt i rommet, men resten er fortsatt bekmørkt. Etterhvert som lyset blir sterkere går opp for meg at danserne sitter bak et slags basseng, som de etterhvert krabber oppi. Bassenget viser seg å være fylt med litervis av konfetti. Det blir et herlig glitrende drama hvor danserne slåss om rampelyset. Verket bygger på historien om Narcissus som blir forelsket i sitt eget speilbilde, noe som kommer tydelig fram når danserne speiler seg i glansen av all konfettien og poserer stolt ut mot publikum.

Det regner konfetti og skaper mange spennende bilder. FOTO: Yaniv Cohen

Etter min smak, drar de den litt for langt når den mannlige danseren sutter på brystene til en av de kvinnelige danserne, som om han blir ammet, mens en tredje danser løper ut og skriker “wow”. Hvis de vil at det skal være ubehagelig, oppnår de absolutt det de prøver på. Men når alt annet er så stilig, blir dette for i overkant vulgært. Heldigvis kommer de seg videre og avslutter med å krabbe ut i salen, dekket i konfetti.

Kompani Haugesund fremstår som et veldig sammenspleiset kompani, som passer godt sammen. Det er ingen som skiller seg ut som bedre enn de andre, og det gjør at jeg hele tiden ser på dem som et fullverdig kompani. Dette er kult og annerledes, og til å være mitt første møte med kompaniet, sitter jeg igjen med et veldig godt inntrykk og gleder meg til neste gang jeg får mulighet til å se dem.

Ååh, skikkelig nydelig! Fredrik Høyer skal holde foredrag om remixing, men det han faktisk gjør er å live-mixe et lite lyttespor for oss. Et skikkelig fint format det var behagelig å høre på.

Fredrik Høyer har de siste årene etablert seg som en ung, frisk og populær stemme i teaternorge. FOTO: Anne Valeur

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Tittel: Fredrik Høyer om: Remixing
Av og med: Fredrik Høyer
Tid og sted: Dramatikkens Hus, 5. mars 2019
Kuratert av: Ole Johan Skjelbred og Morten Cranner
Kommende foredrag: 19. mars – Tale Dolven om: Rosas’ Early Works (klikk her for full oversikt over foredragsserien)
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

Dette er absolutt ikke noe tørt universitetsforedrag. Remixing hadde vel ikke tatt seg ut i slike rammer heller. Vi sitter bare og hører Høyer sine forhåndsinnspilte stemmer snakke om hva HAN forbinder, elsker og kobler til det å sample, sette sammen biter av gammelt og skape nytt. Han prater om nostalgi, Drammens skjulte samtidskunst og 2000-ungdomsopprøret. Jeg er ingen hip-hop-bekjent men får likevel en rimelig innføring på hva som gjorde remix spennende og sterkt før, og hva den dekomponerende metoden gjør med oss som mennesker nå. Men gå ikke hit for en historietime. Det får du ikke.

Forfatteren, dramatikeren og slampoeten er utrolig dyktig på å litt vilkårlig bygge opp ting, tilsynelatende uten en plan. Alt hører til inne i Høyer-universet, på en sjenert måte. Mot slutten får man følelsen av at en god blokk med filosoferinger settes på plass oppi hue. Det kommer snart ut en podcast på Dramatikkens Hus sine nettsider. Jeg anbefaler å lytte!

“En historisk revy. Verdens første revy med bunnkarakter fra Aftenposten. Er dere klare for å se noe som er helt ræva?” Stemmen over høytaleranlegget på Kongshavn setter tonen for det som skal vise seg å bli en helt spesiell opplevelse. En slags samling-i-bånn-stemning har spredd seg etter revyanmeldelsen som inneholdt setninger som: “Da tenker jeg at en dårlig revy har fått en verst mulig avslutning.” Publikum ler og klapper, mens jeg får en vondere og vondere klump i magen.

Energi og engasjement er lyspunktene i Kongshavnrevyen 2019. FOTO: Beatrice Castrillo/Kongshavnrevyen

Tittel: Identitet som dreper
Hvor og når: Kongshavn vgs., mandag 4.mars 2019
Instruktører: Vinjar Talsnes, Fredrik Siegel Sjølund og Christian Henrik Fenn
Skuespillere: Andrea Elvrum Handal, Hallgrim Nakken, Emilie Rosèn Sverdrup-Thygeson, Goman Kalef, Pia Sofie Wahl Dyrud, Erlend Harr Ekkeren og Celine Midtsian
Kommende forestillinger: Ferdigspilt
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Å se, oppleve og skrive om Kongshavnrevyen 2019 har vist seg å være noe helt eget. Én ting er karakteren fra Aftenposten, deretter har debatten gått sin gang. Rektor og instruktør har tatt til ordet, Dagsnytt 18 har blitt besøkt. Midt i dette landskapet har jeg skrevet og slettet, skrevet og slettet, avsnitt på avsnitt. Dette synes jeg er skikkelig vanskelig. Jeg har ingen problemer med å se begge sidene av saken, når det er sagt så støtter jeg Aftenpostens terningkast 1.

Etter anmeldelsens inntog gjorde Kongshavnrevyen alt rett. De tok eierskap. “Vi har fortsatt ledige billetter til dagens forestilling og ikke nok med det! Hver forestilling fremover har vi krenke-garanti. Hvis du er enig i Aftenposten sin anmeldelse(terningkast 1), får du pengene tilbake på vei ut! Vi ses!” Utrolig kult gjort! Her gjør de også det jeg savner videre i revyen, å sparke oppover.

Første akt går sin gang. Vi møter Kai som vil finne ut hvem han er, vi får se en tinderdate, besøker IS og er på H&M. Høydepunktene mangler, men jeg kjeder meg ikke. Energien på scenen er god og stemningen i salen topp. Kanskje litt vel god? Det er konstant noen som ler i salen uten at jeg klarer å forstå hvorfor. Det er vel det man kan kalle hjemmebanefordel. Uansett går jeg ut til pausen og tenker “dette er jo ikke så aller verst”, men jeg har en følelse av at noe er i gjære…

Jeg prøver å se for meg hvordan jeg som 17-åring hadde opplevd Identitet som dreper, det er ingen god tanke. FOTO: Mathias Norheim/Kongshavnrevyen

I andre akt smeller det! Kai feirer jul sammen med sin forferdelige familie, et nitrist skue jeg bare synes det er vondt å se på. Samtidig ler og ler folk i salen, noe som skaper en ubehagelig distanse mellom hva jeg opplever og det salen uttrykker. NM i abort er det sagt så mye om at jeg skal prøve å la være, men den mye omtalte “replikken” opplevde også jeg som ren rasisme (les Aftenspostens anmeldelse HER!). Selvmordet på slutten gir meg en utrolig vond følelse. Alt i alt opplevde jeg andre akt av Identitet som dreper som ekstremt ubehagelig.

Jeg er én person, og mange i salen er uenig med meg, det både hører og ser jeg på vei ut. Selv opplever jeg store deler av Kongshavnrevyen 2019 som altfor drøy, og egentlig ganske vond. Hadde jeg gått på Kongshavn vgs i 2019 hadde skapdøren min blitt lukket enda mer (min frykt på vgs var jo at folk skulle tenke at jeg ville gå med rosa skjerf og ligge med alt med kuk dersom jeg sto frem som homofil). Hadde jeg vært mørkhudet eller opplevd selvmord i nær omgangskrets hadde Identitet som dreper føltes som et slag under beltestedet. Det sparkes ikke oppover her, det bare sparkes.

Så jeg synes terningkast 1 var helt greit. For jeg mener at også skolerevyene har et ansvar for hva de formidler. Identitet som dreper viste seg å være en helt spesiell opplevelse. Det var det også å skulle skrive denne anmeldelsen…

På Bjerke videregående har de virkelig gitt revyen et nytt uttrykk. Bevegelse står i fokus og de kaller det hele for en danserevy. Hvorvidt det er en revy kan nok diskuteres, men at det er en energifull forestilling er det ingen tvil om! 

Evolusjonen er et av mine favorittnumre! FOTO: Bjerkerevyen 2019

Tittel: Hjerne for meg

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Når og hvor: Bjerke vgs., 7. mars

Instruktører: Marthe Haugland og Bente Foss

Dansere: Omal Abdi, Abisheka Gajendran, Jasmine Hernandez, Janni Krystad, Janell Martinez, Mayuri Muralitharan, Felix Salazar, Iman Msaouri, Joanne Barruela, Ayuuce Kozanli, Edona Bedzeti, Trym Karlsen Holten, Andreas Tøfte Furu, Jerina Reignold, Magishan Umaguruparaan, Richard Nilanthan og Sena Wilbert

Kommende forestillinger: 9. mars

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Jeg vet ikke om det finnes noen definisjon på en danserevy, men det jeg liker godt med denne formen er at historien kommer tydelig fram. Det blir nesten en slags hiphopvariant av ballett, for vi følger en historie fra start til slutt. I dette tilfellet møter vi Trym som skal opp i eksamen i psykologi, med hjernen som tema. Åpningsnummeret har fått navnet «Evolusjonen» og viser oss utviklingen av hjernen og mennesket i en kul koreografi med noen helt ville løft!

Selv etter en så bra start fortsetter forestillingen å utvikle seg og blir bare bedre og bedre, før det tar helt av i avslutningen. Her danses det både følelser og hendelser fra Trym sitt liv. Det er eksamenstrekk, forberedelser, trening, forelskelse, hormoner og endelig eksamen til slutt. Avslutningsnummeret er en feiring av bestått eksamen, og her eksploderer det virkelig! Energien på scenen smitter over på oss i publikum og applausen vil ingen ende ta. 

En kreativ måte å vise muskler på… FOTO: Bjerkerevyen 2019

Det er helt klart at hiphop er den foretrukne stilen til danserne på Bjerke, men til vår store begeistring møter vi også indisk dans (og sang!), showdans og et hint av samtidsdans, noe som gir forestillingen en verdifull variasjon. Mellom koreografiene får vi også noen filmsnutter som er med på å tydeliggjøre historien, og alle elementene er med på feiringen når Trym endelig består eksamen. 

Forestillingen varer bare 45 minutter, men det er 45 veldig gode minutter! Jeg sliter fortsatt litt med definisjonen «danserevy», men det spiller vel egentlig ikke noen rolle. Det er en fengende forestilling, og selv om den ikke er direkte morsom, som en typisk revy, digger jeg det!

Det er 2 for 1 på Stravinsky denne uka. Operaen fremfører 2013-balletten Ildfuglen sammen med årets uroppsetning av Vårofferet. En herlig schizofren helaften! Et så stort spenn i form og framførelse resulterer naturligvis i en noe sprikende anmeldelse, men Ildfuglen/Vårofferet byr like fullt på kvalitet.

Ildfuglen er en vakker og sterk figur som danses mesterlig av Melissa Hough. FOTO: Erik Berg

Tittel: Ildfuglen/Vårofferet

Tid og sted: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen, 2. mars 2019

Musikk: Igor Stravinsky

Musikalsk ledelse: Andrew Litton

Ilduglen:                                                                     

Koreografi: Liam Scarlett

Scenografi og kostymedesign: Jon Bausor              

Lysdesign: James Farncombe

Isstudering/iscenesetter: Kaloyan Boyadjiev

Prøveledere: Kaloyan Boyadjiev, Martin Vedel           

Dansere: Melissa Hough, Erik Murzagaliyev,

Yoel Carreno, Leyna Magbutay m.fl.

Vårofferet:

Koreograf og prøveleder: Ina Christel Johannessen

Scenografi: Kristin Torp

Kostymedesign: Bergje van Balen

Lysdesign: Chrisander Brun

Prøveleder: Yoshifumi Inao

Dansere: Pia Elton, Samantha Lynch, Klara Mårtensso, Nae Nishimura, Maiko Nishino, Caroline Roca, Camilla Spidsøe m.fl.

Kommende forestillinger: I spilleplan t.o.m 8. mars. Utsolgt alle datoer.

Anmeldelse av: Mari Noodt

Jeg må nesten ta hver akt for seg i denne anmeldelsen. Det er tross alt to ulike forestillinger, med hver sin koreograf, hvert sitt ensemble og hvert sitt uttrykk. Til og med hver sin lange, omstendelige applaus… Vi er jo i operaen. Så, here we go, akt 1 – Ildfuglen:

Dette er en klassisk ballett, akkurat slik du ser den for deg. Det er ballerinaer med tåspiss og men in tights. Scenografien er ekstravagant og operakledelig. En gigantisk sølvklo holder rundt et like enormt lysende egg. Bakveggen ligner et overdimensjonert knust speil. Det er virkelig bare i operaen jeg ser disse store, mekaniske elementene. Det er alltid fascinerende. Balletten er i og for seg helt grei. Den har de tradisjonelle unge elskende (som ærlig talt er det minst interessante å se på), demoniske badguys og forførende fugler (som er så mye kulere). Kort sagt: Kampscenene mellom Ildfuglen og hennes hersker er underholdende og sexy, mens det nyforelskede paret er kjedelig. De store fellesscenen er med på å dra helheten opp noen hakk, og jeg går ut til pause med nogenlunde energi. Det er jo ikke gitt etter 1 time i operaen.

Melissa Hough og Erik Murzagaliyev forfører med sine tolkninger av Ildfuglen og Koschei. FOTO: Erik Berg

Akt 2 – Vårofferet er noe helt annet. Dette er nytt og utforskende. Det eneste som kan minne om akten før er Stravinskys pompøse orkestermusikk. Men denne gangen betyr den noe helt annet. Dansen underbygger ikke følelsen i musikken, og står som en kontrast til den. Her er det ingen lange linjer, piruetter og duetter, men løping, hopping og uforutsigbarhet. Scenen har et kaotisk preg, med konstant bevegelse i dreiescenen og en upolert lyssetting. Uttrykket utfordrer oss som publikum i mye større grad. Vi må lete gjennom alle elementene for å finne en slags historie, en mening. Det er en intens montasje av bilder og klipp. Jeg får følelsen av apokalypse, av unge mennesker som kjemper sammen mot en mørk kraft. Det heftige sluttbildet understreker følelsen ytterligere: Musikken stanser og danserne roper på hverandre, forsøker desperat å hjelpe hverandre inn på dreiescenen i midten, griper fatt i hverandre, løper og skriker. Jeg får klump i magen. Så er det over.

Det er en deilig uforutsigbarhet i Vårofferets koreografi og uttrykk. Camilla Spidsø (midten) er som alltid en sentral og en stødig brikke i ensemblet. FOTO: Erik Berg

Ildfuglen/Vårofferet er en helaften bestående av to kvalitetsforestillinger. Det er det ingen tvil om. Men pakketilbudet fungerer ikke helt for meg. Forestillingene står så fint hver for seg, og jeg skulle ønske det var mulig å velge hvilken man ville se. Det er ikke nødvendigvis slik at de som ønsker seg Ildfuglen vil sette pris på Vårofferet, og vice versa. På en annen side er det kanskje en grei måte å tvangsutfordre publikum på, og det kan jo den gjengse operagjenger ha godt av.

“Hvem skal bestemme om vi er for opptatte av penger?”. Lambertseterrevyen 2019 heter NOK,- og handler om penger, ellernoesåntnoe. Tematikken er ganske tynn, noe de gjennomgående sliter med. Revyen er gøyere når den er drøyere, dessverre er det litt for sjelden at ensemblet slår seg løs. 

Olav Thon dukker opp i finalen, som også er revyens høydepunkt. FOTO: Bård Gundersen

Tittel: NOK,-
Hvor og når: Lambertseter vgs., søndag 3.mars 2019
Instruktører: Maria Bardal, Ingrid Berntsen, Stian Nordskog
Skuespillere: Elen Størdal Prestegard, Ole Songe, Gabriel Goujon, Tiril Beatrice Høglo, Sigve Skåre Mehren, Amanda Aas, Thomas Nordeide, Gina Larsen Allertsen
Kommende forestillinger: Spilles på Lambertseter videregående skole til 5. mars
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

“Er det litt for mye regi her?” hører jeg en publikummer spørre si i pausen. Jeg er enig. Skuespillerne virker litt fanget av regien. Resultatet er en upersonlig revy. Hvor er leken? Hvor er moroa? Jeg vil se skuespillere som koser seg på scenen og har det gøy, dette savner jeg gjennomgående. Når det er sagt er det flere lyspunkter, og andre akt er betydelig bedre enn første.

Publikum blir presentert for en rekke parodier, her er Erna Solberg (Tiril Beatrice Høglo)  og Bjørnar Moxnes (Sigve Skåre Mehren) FOTO: Bård Gundersen

IS sitt statsbudsjett er både vittig og godt. Dessuten er det herlig upassende. Personen plassert ut i publikum som legger potetgull i håret vårt er også et skamløst og morsomt innslag i første akt. Etter pausen er kanskje Knut Arild Hareide som tekniker det artigste. Ellers får vi flere helt OK parodier og en god del skrikende sketsjer. Ordspillbonanzaen rundt trær er bare det… ordspill rundt trær…

“Nok er nok” gjentas i avslutningssangen, som for meg er revyens høydepunkt. En revy som forøvrig gir meg ganske lite. Så da får nok være nok også i denne anmeldelsen. NOK,- er akkurat nok til å bli en helt OK revy. Vi satser på at Lambertseterrevyen kommer sterkere tilbake i 2020.

Etter å ha tatt oss gjennom brannrutinene får vi en kort introduksjon av kveldens revy, og jenta på scenen kan med glede fortelle at på det ikke finnes noen dramalinje på Nesodden vgs. Men de skal fake at de er skuespillere så godt de kan. Til vanlig er ikke dette noe man burde introdusert seg selv med, men når revyen heter Fake og skuespillerne i tillegg er skikkelig gode, er det absolutt på sin plass.

3. verdenskrig blir nesten utløst når den russiske grensevakten spiser kvikk lunsj feil. FOTO:  Trond Folckersahm

Tittel: Fake

Hvor og når: Nesodden vgs., 3. mars

Instruktører: Mats Strugstad Harbø og Marius Krohn Hauglie

Skuespillere: Vilde Dahlen, Anna Hake-Steffensen, Christine Sæther, Didrik de Lange Kofoed, Emilie Marty Bye, Idun Bredal Erikstad, Joakim Bøhlerengen, Kristoffer Arlind, Marius Andreas Lund Normann, Peder Glad-Digernes, Ulrikke Clark Utvik, Vetle Kjenner Forsland, Mia Eyde Gjervan.

Kommende forestillinger: t.o.m. 9. mars

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Første latterkule kommer allerede i åpningsnummeret. Revysjefen kommer brasende inn og forteller skuespillerne at de har misforstått. Logoen er jo fra Fame, og med sitt fargerike outfit hadde hun sklidd rett inn 80-talls musikalen. Åpningslåten endres raskt til Fame-melodien, men selvfølgelig synges det “fake” i refrenget, og heldigvis fortsetter det som revy, ikke musikal.

I Nesodden sin abortsketsj er det viktig at også fosteret får si sin mening om en eventuell abort. FOTO: Trond Folckersahm

Nesodden er den tredje revyen jeg ser på en uke som har en sketsj om abortloven med punchlinen “klarer du én, klarer du to”, men heldigvis er alle gode ting tre, for dette var den morsomste! Vi møter også to kranglende “air dancers”, sånne lange luftige figuerer man finner utenfor kjøpesentre eller på festivaler. De er hysterisk morsomme der de står og svaier, og det er spesielt morsomt når de får en krøll på seg og luften ikke slipper til der den skal. Hva de snakker om er egentlig likegyldig, for det visuelle er nok til at jeg gapskratter. Likevel er favorittsketsjen min den om grensevaktene mellom Norge og Russland, hvor den norske soldaten nesten starter 3. verdenskrig fordi russeren spiser Kvikk lunsj feil.

Revyen avsluttes med en uhyrlig morsom film fra Farmen kjendis. Parodiene er så bra, og selv om jeg bare har fått med meg en episode tidligere, følte jeg at hele programmet ble godt oppsummert i de minuttene denne filmen varte. Her har de tatt den helt ut og det ender med at selveste Per Orderud kommer inn som en av utfordrerne på gården.

Farmen kjedisene må selvfølgelig få være på avslutninga! FOTO: Trond Folckersahm 

Bandet fortjener også en applaus. De er linet opp bakerst på scenen, og har flere rågode sangere som er med på de små snuttene mellom sketsjene. Dette får dem til å skille seg ut fra andre revyband – og absolutt ikke på noen negativ måte.

Det er generelt vanskelig å finne noe negativt med denne revyen. Helhetsinntrykket blir dratt litt ned av at stolene er vonde og rommet ikke egner seg helt til en revy, men samtidig vet jeg at dette ikke er noe skuespillerne får gjort noe med og vil ikke trekke for det. De har løst revyen på en god måte ut fra scenen de har tilgjengelig, og jeg vil gå så langt som å si at Nesoddrevyen er den morsomste revyen jeg har sett så langt i år. De treffer så på kornet og har en smart humor som hvertfall får meg til å le gang på gang. De er så absolutt dagsaktuelle, og selvom Trond Giske, Per Sandberg og abortloven alle er gjengangere i flere av de siste revyene, gjør Nesodden smarte valg som får sketsjene til å skille seg ut på en positiv måte.

ROMVESEN-3D-ROBOT-BANG-BOOM-POW! Skirevyen er akkurat så rar og absurd som den høres ut som. I tillegg er den morsom. 

“Dåserenseriet” følges opp av et ekkelt, men veldig morsomt, sangnummer om tvillingabort. FOTO: Skirevyen

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tittel:ROMVESEN-3D-ROBOT-BANG-BOOM-POW!

Hvor og når: Ski vgs., 2. mars

Instruktør: Andreas Gregersen

Skuespillere: Jesper Olausson, Selma Lang-Ree, Jacob Hansen, Ada Emilie Aalberg Opsahl, Filip Fedøy, Tuva Saugstad Karlsen, Julie Skogen, Sofie Sleipnes og Eirik Reese

Kommende forestillinger: Har spilt ferdig

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä og Kamilla Skallerud

Åpningsnummeret setter standarden. Jeg går fortsatt rundt og nynner på catchphrasen «Romvesen-3D-Robot-bang-boom-pow» selv om det er til en melodi jeg ikke hadde hørt før. Her er det skikkelig bra energi og masse bang boom pow. Resten av første akt har mye spennende å by på, men det er de musikalske numrene som skiller seg ekstra positivt ut. Michael Jacksons «Bad» blir dratt inn på et bad hvor vi møter syngende og dansende gjenstander fra badet. Abortsangen er også hysterisk morsom, selv om jeg holder på å brekke meg når de blodige skuespillerne kommer opp midtgangen.

Andre akt er jevnt over god, men her blir revyens (eneste) svakhet tydeligere, det skyhøye energinivået er konstant. Som publikum blir man sliten. Unntaket fra høyenergien er den deilig operasangen “Nessun dorma”. Dette nummeret mot slutten av revyen gir oss en pause fra det intense showet vi har vært vitne til, og den geniale tekstingen setter prikken over i’en.

Det skjer mye rart under Skirevyen. Sofie Sleipnes som putter knyttneven i munnen er et godt eksempel på det. FOTO: Skirevyen

ROMVESEN-3D-ROBOT-BANG-BOOM-POW! er som tittelen, litt heseblesende. Et stort pluss er derfor at de holder antallet numre nede. 10 numre i hver akt er helt perfekt. Her har andre revyer noe å lære.

Skirevyen 2019 er kanskje årets mest slitsomme revy, men det er også en av årets beste. Mens én anmelder synger “Romvesen-3D-Robot-bang-boom-pow” synger den andre “Vi er et bad – et bad”. At revyen i tillegg er krydret med bande mime, leken scenografi, stjernetunnel, sklie og en tegneseriesang som minner om Terkel i knipe sin lengendariske Quangs sang, viser at både instruktører og revysjefer har stålkontroll over egen revy. BANG-BOOM-POW, Skirevyen leverer.

På et jorde i utkanten av Drøbak finner vi skolen som står for kveldens revy. Frogn videregående presenterer revyen Hæ?! Det skal tydeligvis bli en litt personlig opplevelse for oss i teaterungdom.

Gutta-stemning er et gjennomgående tema i mange av årets revyer, og også Guttaboys på Frogn lar oss henge med gutta. FOTO: Kim Elin Olsen

Tittel: Hæ?!

Hvor og når: Frogn vgs., 2. mars

Instruktører: Kim Elin Olsen, Marlene Nøvik Stavrum

Skuespillere: Ann-Kristin Canoy Trondsen, Magnus Soldal Rasmussen, Sebastian Aukrust Larsen, Martin Belboe Hagen, Casper Sandbakken, Cathrine Chanel Pletz Bognerud, Ellen Kristine Carlson Brekke, Victoria Leone Wilson

Kommende forestillinger: Har spilt ferdig

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Revytradisjonene på Frogn videregående er ganske ferske, så revyen er på langt nær så etablert som de andre revyene vi har sett til nå. Men tradisjon eller ei, de leverer en klassisk revy der sketsjene kommer på rekke og rad, kun avbrutt av et sang- eller dansenummer en gang i blant. Akkurat som god gammaldags revy skal være. 

Det er ofte jeg sitter og tenker «hæ, hva var det?!», så tittelen treffer absolutt blink. Utover det føler jeg ikke det er noen klar rød tråd, selvom et par karakterer går igjen. Det absolutte høydepunktet for meg er naturligvis når bandet synger en sang om Teaterungdom og ber oss ikke være for strenge i anmeldelsen. Den sangen i seg selv er verdt turen for min del. Så får vi se om vi er for strenge denne gangen…

Motepolitiet er et av høydepunktene under Hæ?! FOTO: Kim Elin Olsen

Jeg digger også den russiske YouTuberen som skal lære oss å drikke alkohol, motepolitiet som skal arrestere en publikummer for å ha sokker i sandalene og musikkviteren som skal tolke sangen “Dick in the air”. Likevel er det danserne som er kveldens stjerner. De har fin energi og er godt samkjørte. Det et deilig avbrekk blant de litt trege sketsjene. 

Dette er en veldig sjarmerende og hjemmesnekra revy, hvor det ser ut som samholdet og det å kose seg har vært viktigere enn å lage de morsomste sketsjene. Det er ingen av skuespillerne som skiller seg spesielt ut, men det er feel good stemning hele veien og det gjør at jeg som publikummer blir skikkelig glad av å se på!

Dottera skal være forestillingen om ungdomstiden, om det å fylle 18 år og bo litt hos pappa og litt hos mamma. Det den faktisk er, er en forestilling om å være forelder – om voksenlivet. Og det er jo litt nedsig for en forventningsfull teaterungdom.

I kjent stil lar Goksøyr & Martens publikum komme tett på nære relasjoner og hverdagslige hendelser. FOTO: Kim Hiorthøy

Tittel: Dottera
Tid og sted: Det Norske Teatret, 27. februar 2019
Idé, regi og scenetekst: Goksøyr & Martens
Scenograf og kostymedesigner: Olav Myrtvedt
Lysdesigner: Ingeborg Staxrud Olerud
Lyddesign: Sigrun Merete Mongstad
Dramatrug: Ingrid Weme Nilsen
Medvirkende: Julie Moe Sandø, Oddgeir Thune, Heidi Gjermundsen Broch, Tuva Holen, Benjamin Haug Hagen, Casper Falck-Løvås m.fl.
Kommende forestillinger: I spilleplan til 12. juni 2019
Anmeldelse av: Mari Noodt

Regiduoen Goksøyr & Martens høstet i 2018 ros fra både teaterungdom og andre kritikere for deres forestilling 11 år. Som første del av en pentalogi, medfører det naturligvis en del forventninger til oppfølgerne. Nå står det kvadratiske publikumsstillaset igjen klart på Det Norske Teatret for del to – Dottera. Vi klatrer opp og inn i selen, setter headsetet på og tar inn virkeligheten vi får titte ned på. Med bakgrunnslyder på øret og en tilsynelatende realistisk leilighet under føttene våre, er det allerede spennende å utforske. Forventningene stiger.

Dottera handler aller mest om det å være pappa (Oddgeir Thune) og stemor (Julie Moe Sandø). FOTO: Kim Hiorthøy

Men det går treigt. Vi introduseres for en familie på fem. Mamma og pappa, to sønner og dottera. Dottera som bare er pappa sin og som bor der innimellom. Dette er ungdommen vi skal følge. Det er Anes ungdomstid det handler om. Men pappa og stemor tar opp all plass i denne forestillingen. Det er deres krangler og uenigheter vi ser. Deres samtaler og følelser vi hører. Ane framstilles mest som en irriterende og irritert tenåring, uten særlig personlighet. Og er det noe som er kjedelig på en scene, så er det en trass tenåring.

Scenografien er forseggjort og detaljrik og er med på å underbygge det realistiske og hverdagslige i forestillingen. FOTO: Kim Hiorthøy

Konseptet er fortsatt genialt, og innbyr til intense og intime opplevelser. Vi får titte ned i et privat hjem, som for å dissekere et familieliv. Det er virkelig en helt annen teateropplevelse. Desto mer synd er det at selve forestillingen ikke møter formens genialitet. Dramaturgien er for flat, og klarer ikke skape nok driv og interesse. Jeg sitter med følelsen av å se vanlig hverdag, og går ut av salen med få nye tanker og følelser. Det er ikke derfor jeg går i teatret. Hverdag har jeg jo nok av i mitt eget liv.  Jeg skulle ønske vi fikk større innblikk i Anes liv. Hennes ekte følelser om det å være skilsmissebarn, samtaler med venninner og kjæresteproblemer. Isteden får vi dyp innsikt i oppdragelsesproblemer og voksenliv. Det kan godt være det faller i bedre jord hos de som faktisk er foreldre.

Goksøyr & Martens har tidligere truffet meg hardt i mellomgulvet og satt i gang tankeprosesser som strekker seg langt ut av teatersalen. Hverdagen til en skilsmissefamilie oppleves mer som en privatsak. Noe jeg ikke vil legge meg opp i og mene mye om. Når ungdommen selv, den ene jeg kanskje kunne funnet noe gjenklang i, blir en statist i fortellingen (!) da er det ikke så givende, dessverre. Jeg kan bare håpe at duoen kommer sterkere tilbake med del tre av LIVET.