Det Andre Teateret ønsker å overvinne sofasliterne, og bevise at teatret kan gi deg like bra fredagsunderholdning som TV’n. Etter kveldens improviserte gullrekke er det ingen tvil om hvilken form jeg foretrekker.
Det Andre Teateret vil gi oss en ny vri på den kjente gullrekka! Illustrasjon fra Det Andre Teaterets nettside
Tittel: Gullrekka Tid og sted: Det Andre Teateret, Hovedsalen, 12. april 2019 Medvirkende: Mikkel Niva, Cathrine Frost Andersen, Helene Abrahamsen, Simen G. Hovd, Mats Holm Ernstsen Kommende forestillinger: 26. april og annenhver fredag resten av sesongen Anmeldelse av: Mari Noodt
Jeg velger Gullrekka og disse fem hysterisk gode skuespillerne! Jeg velger umiddelbar og frisk scenekunst over Tufte Johansen, Blipp og Sørensen any day! I alle fall hvis nivået skal være slik som i kveld. Dette er noe av det beste jeg har sett på Det Andre Teateret!
Simen G. Hovd fungerer som programvert for kvelden. Han leder oss gjennom fire innslag på 20 minutter hver, og vi bestemmer poengsummen etter hvert av dem. Innslagene regisseres av en av de andre improvisatørene. De velger selv form og innhold, og kan stoppe og kommentere så mye de ønsker underveis. Det er en kompott av teaterets beste konsepter, samlet i én kveld. En ekte gullrekke.
Helene Abrahamsen starter som regissør. Hun setter opp dramaet St. Lilleborgs bondegård, etter innspill fra publikum. Cathrine Frost Andersen vil ha sex, drugs og vold og pusher medspillerne til å bryte sine vulgære grenser. Etter pause er det gutta sin tur. Mikkel Niva vil være terningmester og arrangerer rollespill for sine kollegaer. Til slutt får Mats Holm Ernstsen realisere sin geniale idé: Realityshowet Den sterkeste improvisatør. Det er en fryd å se hvordan skuespillerne fryktløst gyver løs på de tildelte oppgavene, og hvordan regissøren spiller videre på deres bud og legger til rette for nye, morsomme vendinger. Det er tydelig at disse fem har jobbet sammen før, og at de har drevet med improvisasjon lenge. Det skaper en deilig avslappet stemning i hele lokalet, og får oss til å senke skuldrene og nyte forestillingen. Her blir det verken pute-TV eller slappe punchlines, for disse folka kan sine saker.
Seieren i kveld går velfortjent til Mats Holm Ernstsen og hans improreality. I motsetning til de andre innslagene, deltar skuespillerne som seg selv og det hele foregår i ekte paradise-stil. De fire deltakerne må gjennom ulike improvisasjonskonkurranser, “spille spillet” og “være seg selv 110%”. De står i par, de stemmer hverandre ut og de må kjempe for poeng. Kvinnene møtes til slutt i en intens finale om den store cavapremien og Helene Abrahamsen kaster påskeegget i bakken til gisp og latterkrampe fra publikum. Det er utrolig gøy å se skuespillerne gå løs på hverandre og å se dem tape, for det er plutselig blitt personlig. Dette er et genialt konsept, som teateret gjerne kan videreutvikle til en større forestilling!
Gullrekka spilles annenhver fredag hele sesongen, og jeg vil helt klart oppfordre alle til å droppe sofaen og heller benke seg i salen. Det Andre Teateret stiller med stjernelag og varm stemning, og du får se akkurat passe lange snutter av de beste konseptene på huset. La oss oppleve mer tilstedeværende underholdningskunst, og mindre ihjelproduserte TV-programmer!
Det er barokkfest i Operaen og huset florerer av 1600-tallets musikk og estetikk. Det skriker kanskje ikke ungt og friskt, men vi titter høflig innom allikevel. Vi velger oss Dido og Aeneas. Én time klassisk kjærlighetshistorie i operaforpakning, med Nasjonalballetten UNG og andre ferske talenter i ensemblet. Kanskje barokken kan fenge, tross alt?
I Dido og Aeneas går musikere, dansere og sangere sammen i skjønn harmoni. FOTO: Erik Berg
Tittel: Dido og Aeneas Tid og sted: Den Norske Opera og Ballett, Scene 2, 1. april 2019 Koreografi, regi og iscenesettelse: Andreas Heise Libretto: Nahum Tate Musikk: Henry Purcell Musikalsk ledelse: Bjarte Eike Scenograf/Kostymedesign: Bregje van Balen Lysdesign: Dorthe Wiig Andersen Medvirkende: Astrid Norstad, Heidi Cecilie Baastad Christensen, Mikkel Skorpen, Sindre Berntsen, Lydia Hoen Tjore, Désirée Baraula, Eira Sjaastad Huse Dansere fra Nasjonalballetten UNG, korister fra Operakoret, musikere fra Barokksolistene Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt Anmeldese av: Mari Noodt
Dido og Aeneas forelsker seg, men på tross av deres kjærlighet lokkes Aeneas ut i utroskap av en trollkvinne. Dido blir knust. Slik er historien fra 1680-tallet. Den er klassisk og tragisk, men i 2019-versjonen er det tatt noen små, men kraftfulle grep. Trollkvinnen er borte, i alle fall i klassisk forstand. Innledningsvis har i stedet regissør Andreas Heise lagt inn en ørliten kyssescene mellom trollkvinnen og Aeneas. De er søte og forelska. Så kommer Dido og trollkvinnen er knust. Her er det ingen fæl, forlokkende hulder som vil ødelegge for de to elskende, men en såret og lengtende medkvinne. Et fint valg av Heise, for det gjør problematikken litt mer gjenkjennelig i vår tid… Ansvaret legges på Aeneas, mannen. Ingen magi eller trolldom lokker han ut i det – kun han selv. Og det er jo fint i disse kvinnekamptider! Handlingsmessig, en fin forestilling.
Det er en flott dynamikk i det unge ensemblet på Scene 2. FOTO: Erik Berg
Vi er på Scene 2, så det overdådige operaformatet må naturligvis nedjusteres litt. Her er det ingen store scenografiske elementer eller orkestergrav. Scenen er strippet ned til kun en tronstol og noen instrumenter. Barokksolistene, bestående av syv musikere, er sømløst med i regien på scenen og gjør en formidabel jobb med å blende inn i forestillingen. Jeg må berømme dem for deres innlevelse og musikalske prestasjon. Deres uttrykk og bevegelse understreker følelsen i melodiene ytterligere. Barokkmusikk er slettes ikke så verst, servert på denne måten! Dessverre, og jeg må legge vekt på dessverre, er ikke sangerne med i denne rosen.
Dido og Aeneas spilles på sitt originalspråk, engelsk, men sangerne mangler diksjon og ordene forsvinner. De er gode sangere, men vi ender opp med å miste mange poenger, og må tolke historien ut fra det fysiske spillet. Og det er noe med den intime salen, som gjør den tradisjonelle operaformidlingen så banal. Jeg må faktisk innrømme at jeg blir litt flau. På de store scenene, omringet av ekstravagante kulisser og ballerinaer, blir ikke mimikken og gestene så tydelige. På en strippet Scene 2, er solistene helt blottlagt og deres overspilte følelser oppleves verken nære eller ekte. Jeg har full forståelse for at sangteknikken har sin del av skylden, men jeg kan ikke noe for det… De overdrevne kline- og rotesekvensene er skikkelig “puteTV”.
Koreografien i forestillingen inneholder elementer av moderne dans og spriter opp den tradisjonelle operaformen. FOTO: Erik Berg
Heldigvis er det nok av andre å følge med på. Ikke bare er orkesteret med på scenen, det er også et kobbel av dansere og korister her. Regissør Andreas Heise skaper flere vakre bilder og bevegelser med det store ensemblet, og har et godt øye for sømløse overganger. Selv om det er noe forvirrende med alle danserne som skal doble karakterene, er de dyktige talenter som viser seg fra sin beste side. Denne balletten har et moderne preg, og er en fin kontrast til det tradisjonelle i musikkformidlingen. Kostymedesigner Bregje van Balen har sydd (hehe) det hele sammen med nydelige 1600-tallsinspirerte kostymer i blåtoner. Det kommer godt med i et rom som ellers gir lite følelse av tid og sted.
Det er kanskje ikke en så verst kveld, dette her, men jeg tror ikke jeg vil anbefale den noe videre. Barokksolistene er helt klart kveldens høydepunkt, og de medvirker i flere forestillinger på Operaen, så de kan du jo gjerne få med deg! Dido og Aeneas kan vi la ligge, og heller vente i spenning på hva disse unge talentene blir med på neste gang. Vi kommer uansett, for vi heier på dem!
Fortellerfestivalen har inntatt Riksscenen. Det har også et stort telt, som viser seg å være dagens forestillingsarena. Vi sitter presset sammen med andre spente publikummere. Det er helt utsolgt.
Folkemusikk og -dans blandes inn med skuespill, i denne intime, fine forestillingen. FOTO: Thor Hauknes
Manus: Jon Fosse Regi: Leif Stinnerbom Musikk/komposisjon: Erlend Apneseth Skuespillere/dansere: Margit Myhr, Ådne Geicke Kolbjørnshus og Vetle Springgard Musikere: Erlend Apneseth og Stein Urheim Kommende forestillinger: Ferdigspilt Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
Hun og han har kjøpt seg et hus ved vannet. De vil bort fra alle andre for å kunne leve sammen, bare de to. Men tidlig i stykket er hun fast bestemt på at “nokon kjem til å kome”. Setningen blir gjentatt mange ganger. Det virker en stund som om både hun og han har hatt noen på si, som de forventer at plutselig dukker opp. Hun får rett. Det kommer noen. Men den som kommer er nærmeste nabo, samme person som solgte dem huset. Det blir et slags sjalusidrama med en så åpen slutt at jeg fortsatt lurer på hvem som faktisk ender opp med hvem.
Han og Hun spilles og danses av Margit Myhr og Ådne Geicke Kolbjørnshus. FOTO: Thor Hauknes
Forestillingen er en krysning mellom dans og teater. Den runde scenen gjør forestillingen så intim at vi føler vi sitter hjemme i stua til han og hun. Den tunge stemningen preger stykket, men brytes jevnlig opp av små dansesekvenser. Gjennom dansen viser de følelser, og om de danser sammen eller alene har mye å si for stemningen i rommet. De alvorlige scenene blir heldigvis brutt hver gang Vetle Springgard kommer inn som naboen. Han kommer inn som et friskt pust, og klarer å gjøre den innpåslitne karakteren veldig morsom – en fin kontrast til den ellers ganske tunge forestillingen.
Vetle Springgard gjør en flott tolkning av naboen, og er et kjærkomment friskt innslag i forestillingen. FOTO: Thor Hauknes
Musikken spiller en helt spesiell rolle i forestillingen. De to musikerne legger lydeffekter til det som skjer på scenen og jeg føler noen ganger at vi er i en slags tegneserie. Timingen på lydeffektene er helt perfekt og forsterker det som skjer på scenen. Sammen med dansen, er dette et godt grep som er med på å løfte forestillingen.
Jeg syns ofte stoffet til Jon Fosse kan bli litt tungt, men måten de har løst det på her, gjør forestillingen lett tilgjengelig for alle. De unge skuespillerne leverer et solid stykke arbeid og gjør Fosse tilgjengelig for et ungt publikum. Forestillingen er ferdigspilt for denne gang, men det jobbes med å få til en turné neste år. Det blir spennende å følge denne kreative gjengen videre, og jeg gleder med til å se de på scenen igjen!
Denne våren har vi i Teaterungdom.no sett og anmeldt totalt 26 ulike skolerevyer i og omkring Oslo. Revyene har lang tradisjon i hovedstaden, og de siste årene har flere og flere skoler i Akershus også slengt seg på Revykavalkaden. Tidligere har Aftenposten anmeldt alle revyene og kåret årets revy, i år har også Teaterungdom vært med på moroa!
Helge og jeg (Kamilla) har sett og anmeldt alle revyene som er med i Revykavalkaden 2019. I tillegg til å anmelde, er vi også en del av juryen sammen med 5 anmeldere fra Afteposten. Siste jurymøtet er unnagjort, så nå er det bare å glede seg til kavalkaden og gratulere alle nominerte.
Jeg var aldri med på noen skolerevy selv, men reiste rundt og så flere revyer da jeg gikk på videregående, rett og slett fordi det er skikkelig gøy! Det er ganske nostalgisk å reise rundt nå og se så mange revyer, og bli minnet på det enorme engasjementet og arbeidet som ligger bak en sånn produksjon. Vennskap, minner, det å jobbe sammen mot et felles mål. Skolerevyene inneholder så mye som er bra, så mye som er viktigere enn et terningkast.
Årets nominerte i Åpen klasse sier mye om bredden i skolerevyene 2019, her er alt fra et konsept til en skuespiller nominert.
Noen ganger har det vært skikkelig vanskelig å anmelde revyene, man ser alt arbeidet som ligger bak, samtidig må man være ærlig og forsøke å være konstruktiv. Det er aldri gøy å skrive en kritisk anmeldelse, spesielt ikke av skolerevyer. Da er det viktig å huske på at vi anmeldere ikke sitter på noen fasit, en anmeldelse er alltid subjektiv. I år er det for eksempel flere ganger Aftenposten og Teaterungdom har vært ganske så uenige…
Dette har uansett vært en veldig morsom erfaring for oss i Teaterungdom. Nå har vi virkelig vært på hjemmebane og truffet det publikummet vi ønsker å nå ut til! Jeg var redd jeg skulle bli lei revyer, men man møter noe nytt hver kveld. Noen revyer er morsommere enn andre, men innsatsen til elevene har jeg ingen ting å si på. Skolerevy, kavalkade, juryarbeid og ungdommer: en pakke som fortjener terningkast 6!
Nedenunder følger en liste over samtlige nominerte:
Beste kvinnelige skuespiller: ⭐️ Ida Oldeide Hay fra Snilerevyen ⭐️ Minda Sofie Bråten Harms fra Elvebakkenrevyen ⭐️ Mathea Stenseth Josefsen fra Fossrevyen ⭐️ Ada Emilie Aalberg Opsahl fra Skirevyen ⭐️ Amalie Marie Anny Vernan Stuve fra Munchrevyen
I 2013 satte friteateret Antiteatret opp sin første forestilling. Resultatet ga gode tilbakemeldinger, men gikk i underskudd. I fjor vant de Osloprisen for Årets scenekunst og ble nominert til Heddaprisen i kategorien Beste forestilling for ungdom. Denne uken hadde de premiere på sin syttende forestilling.
Even Torgan og Tine Skiold på Teater Manu. FOTO: Stine Sørensen
Antiteateret har markert seg som en sterk aktør på den norske teaterscenen, og vi i Teaterungdom tok turen for å ta en prat med to av menneskene bak det populære kompaniet.
– Jeg har gitt meg selv tittelen teatersjef, forteller Even Torgan, som først fikk ideen til teateret for syv år siden.
Sammen med Tine Skiold har vi satt oss ned rundt et bord på Teater Manu, hvor deres nyeste forestilling «After The End» spilles.
Som teatersjef har Even ansvaret for hva kompaniet setter opp, men i tillegg fungerer han også som både regissør, produsent og skuespiller. I «After The End» er han en av to skuespillere som fyller rollelisten.
– Jeg liker å gi meg selv forskjellige roller i prosjektene, ler han.
Tine er produsent under denne forestillingen, men slik som Even er det langt fra den eneste rollen hun har i teateret.
– Jeg har vært med selv i enkelte produksjoner, og har jobbet som både plottutvikler, manusforfatter, dramaturg og inspisient. Det blir litt sånn i et friteater, man må kunne kombinere, forteller hun.
Sammen med fire andre utgjør Even og Tine den faste ledelsen i teateret. Ellers engasjerer de folk per prosjekt, både som skuespillere og teknikere.
– Vi var en fast gjeng med skuespillere under vår første forestilling. Men så hadde ikke alle muligheten til å være med lenger, og da oppløste vi det med faste skuespillere. Slik har det vært siden, forteller Even.
– Antiteateret har vært min skole
For de som ikke er kjente med Antiteateret, så arbeider kompaniet etter fem regler når de lager teater. Disse lyder som følger:
Vi skal aldri lage teater kun for teaterinteresserte.
Vi skal aldri sette opp teater som ikke er relevant for samfunnet vi lever i.
Forestillingene skal aldri vare i over 1,5 time.
Vi har som mål å belyse tabubelagte temaer.
Regler er til for å brytes. (Inkludert de over).
– Jeg kalte det først Regelteateret, men det ble fort nedstemt. Så ble det Antiteatret istedenfor, sier Even og fortsetter:
– Tanken var å lage teater som var kult for unge, teater som jeg ville se selv. Jeg hadde sett utrolig mye teater som ikke traff meg, og det ville jeg gjøre noe med.
Ved siden av arbeidet med Antiteateret har Even studert både film og teater, begge linjer på Westerdals. Han innrømmer at skolen hadde en litt annen funksjon enn det den var ment som.
– Jeg var en veldig dårlig student, og gikk der egentlig bare for å drive med Antiteateret. Jeg fikk jo lønn hver måned. Eller studielån som det heter, ler han og legger til:
– Antiteateret har vært min skole.
Det kreves godt samarbeid for at ting skal gå rundt i et friteater. FOTO: Stine Sørensen
Ofret personlig økonomi
Som friteater ligger det en utfordring i å finansiere hvert prosjekt. Even forteller at de fleste forestillingene har vært finansiert av billettinntektene alene, og det har stort sett ikke vært anledning til å lønne de involverte.
Men denne gangen kan Even og Tine stolt fortelle at alle får lønn.
– Vi får støtte fra Kulturrådet, Fritt ord og Fond for utøvende kunstnere. Det er veldig gøy å se at vi begynner å få den støtten vi søker. Det er jo ikke sånn at vi ikke har søkt tidligere. Man får jævlig mye nei, men da må man bare fortsette å prøve, sier Tine.
– Det har vært en gradvis profesjonalisering. Før søkte vi om små summer, men da Tine ble med sendte vi inn flere og større søknader, legger Even til.
Han innrømmer at første forestilling gikk kraftig i underskudd, og alle som var med måtte betale 3000 kr hver for å dekke regningene.
– Det er litt gøy da, humrer Even.
– Nesten som en kontingent, ler Tine.
Selv om det til tider har blitt ofret penger fra egen personlige økonomi, så er Even klar på at han hele tiden har sett på det som en investering.
– Jeg har alltid blitt fortalt at folk setter pris på det vi driver med og liker det de ser. Det har gjort at jeg fortsatte. Og det er heldigvis lenge siden det var slik, nå går vi som regel i overskudd.
Vil utfordre
Med sytten forestillinger siden 2013 har Antiteateret vist at de står på sterke ben i en vanskelig bransje. De jobber ut ifra sine selvskrevne regler, men også uti fra et ønske om å være nyskapende og aktuelle.
I løpet av årene har de hatt et bredt utvalg av produksjoner, og Even og Tine forteller at prosessen varier fra prosjekt til prosjekt.
– Vi jobber med alt fra ferdigskrevne manus til det vi selv skaper fra bunn. De siste to årene har vi tatt utgangspunkt i noe som lugger, noe som er aktuelt. Et tema som vi er nysgjerrige på og ønsker å utforske mer. Det er ikke alltid vi vet hva vil si når vi starter, forteller Tine.
– Vi velger ting uti fra hva vi synes er interessant og viktig. Noe vi føler det er på tide å snakke om, sier Even.
Forestillingen «After The End» er et ferdigskrevet manus som Even ble tipset om, og han forteller at med denne produksjonen har de jobbet ganske rett frem med tekst og regi.
Andre ganger er utgangspunktet mye mindre konkret. Even trekker frem forestillingen «Det går bra» som et eksempel.
– Vårt eneste utgangspunkt da var at skuespillerne skulle spille seg selv. Vi ante ikke hva det skulle handle om.
Prøvetiden kan vare fra fire til åtte uker, og scenen er aldri den samme.
– Vi vil utfordre oss selv og publikum. Målet er å gjøre ting forskjellig hver gang, sier Even.
Slik ser scenen til “After The End” ut en knapp uke før premiere. FOTO: Stine Sørensen
Ungdom og unge voksne som målgruppe
Teaterungdom digger Antiteateret og det de tar med seg til den norske scenen, nemlig teater som er for, med og av ungdom. Even og Tine er enige om hvorfor dette er en så viktig målgruppe.
– Det kan aldri sluttes å lage teater for ungdom, da vil teateret dø ut. Vi har rett og slett tatt litt ansvar for det, sier Even.
Tine, som har en bachelor og master i Drama- og teaterkommunikasjon, har noen tanker om hva som utfordrer dagens unge teaterpublikum.
– Jeg tror at mange undervurderer at alt vi har med oss i ryggsekken som publikummere, har masse å si for hvordan vi opplever en forestilling. Hvis vi ikke forstår det vi ser, liker vi det kanskje ikke. Vi opplever ikke teateret som nødvendig! For oss er det derfor viktig at man forstår det man ser. Vi er ikke interessert i å lage teater som går over hodene på folk eller som oppleves internt. Samtidig har vi også et mål om å utfordre oss selv og publikum.
Even forteller at dette er et av teaterets hjørnesteiner.
– Ungdom fortjener å se teater som man ikke føler seg dum av.
Pang-året 2018
Fjoråret var Antiteaterets år. «Det går bra» vant Osloprisen for Årets scenekunst, og forestillingen «Nyanser av gris» ble nominert til Heddaprisen i kategorien Beste forestilling for ungdom.
– Det var dødskult! Vi hadde et pang-år i 2018, smiler Tine og fortsetter:
– Det er tøft at komiteen åpner opp for de mindre aktørene. Det er så mange utenfor institusjonsteatrene som gjør det bra, særlig de som lager teater for unge. Dette er noe jeg håper de gjør mer av.
“Det er selvfølgelig hyggelig hvis du vil snakke om forestillingen med folka dine, bare ikke spoil plottet”. Det er klar tale fra programbladet. Vel, Antiteateret, vi skal prøve så godt vi kan.
Teaterungdom liker både Antiteateret og Teater Manu – After the end har med andre ord et godt utgangspunkt! FOTO: John Andresen og Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn
Tittel: After the end Av: Dennis Kelly Tid og sted: Teater Manu, 27. mars 2019 Oversettelse: Thor-André Walløe, Karoline Husjord og Even Torgan Regi: Karoline Husjord Co-regi: Thor-André Walløe Produsent: Tine Skjold og Karoline Husjord Co-produsent: Mikaela Bruhn Aschim Lys: Oscar Udbye Scenografi: Ole Petter Ribe Kostyme: Alva Brosten Lyd: Even Torgan Originalmusikk: Tobias Pfeil Medvirkende: Even Torgan, Eili Harboe Kommende forestillinger: Spilles t.o.m 13. april Anmeldelse av: Mari Noodt og Helge Heikkilä
La oss for sikkerhets skyld begynne med det visuelle. Det kan jo ikke røpe for mye. Utifra tittelen å dømme, har forestillingen en klar postapokalyptisk tematikk, og scenografien gjenspeiler det. Det sirkulære spillerommet er innrammet av publikum og en og annen bunkerlignende innredning. En køyeseng med soveposer og tepper, et portabelt toalett, en hjemmesnekret vaskestasjon med vanndunk, en gassbrenner og et hermetikklager. Vi kan godt gå med på at noen kan ha laget dette for å overleve en katastrofe. Historien starter med at to mennesker trer inn i dette rommet, og blir der lenge.
I motsetning til tidligere Antiteaterproduksjoner, har After the end et tydeligere fokus på skuespill og tekst. Publikum er plassert i sirkel, men bortsett fra dette er det lite som skiller forestillingen fra det mer tradisjonelle titteskapsteatret. Vi er observatører og skuespillerne i sentrum. Bokstavelig talt. Det er ikke et dårlig valg, for Even Torgan og Eili Harboe er knallgode! De gir levende og nyanserte tolkninger av Markus og Louise, og leverer tekst med en overbevisende oppriktighet. De to bærer hele forestillingen sammen. Det er ingen pauser for dem, det er bare de to, og de er bunnsolide.
Kjemien mellom skuespillerduoen Torgan og Harboe er upåklagelig og bidrar til både nære, såre og komiske øyeblikk i forestillingen. FOTO: John Andresen og Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn
Det er allikevel én del av dette konseptet som drar helhetsinntrykket noe ned. Hvordan si det uten å røpe for mye… Vel, det er jo egentlig plottet. Det er det vi skal holde hemmelig, den store overraskelsen, men som fra første sekund fremstår ganske åpenbar… Vi blir sittende igjen med en litt underlig følelse av å ha fått innblikk i en privat historie, uten helt å skjønne hvorfor.
Antiteateret vil at vi skal snakke om After the end, men vi har mer lyst til å snakke om Antiteateret, om skuespillerprestasjoner og den deilige salen til Teater Manu. Våre lesere kåret Antiteaterets Nyanser av gris til årets forestilling 2018. After the end er nok ikke av helt samme kaliber, men med egne UNG-billettpriser, gode skuespillerprestasjoner og et fantastisk kompani ved roret, er det likevel mange grunner til å ta turen til øvre Grünerløkka.
Se alltid lyst på livet. Glasset er halvfullt, ikke halvtomt. Positivitet trumfer alt annet. Om pasienten dør, se det positive i det. Livet er en fest. Her trengs ikke antidepressiva, men depressiva. Og selv om måkene og duene planlegger å ta over verden kan vi jo kose oss med både sex og seks, mens vi løper gjennom gangene på flukt fra tunga. Revy ække lett, men Åsrevyen 2019 fyller definitivt glasset mer enn halvveis opp.
Gospelnummeret om Follobanen er et av flere lokale innslag som svinger. FOTO: Emilie Christine Eng
Tittel: Halvfullt Tid og sted: Ås Kulturhus, onsdag 13. mars Instruktør: Martin Hoelsæther og Marius Nordlie Granerud Skuespillere: Mikal Karlsen, Iris Dirven, Emilie Berg Heggelund, Ellinor Ratikainen Lund, Elias Henriksen, Benedicte Børtveits, Anders Herrød Dale og Sigrid Tofte Thiis Kommende forestillinger: Ferdigspilt Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Viktigst av alt, jeg koser meg. Fra start til slutt. Bandet har på rare hatter og det ser ut som om ungdommene på scenen har det gøy, det smitter over på oss i publikum. Dette er en klassisk revy, uten mye dill-dall eller fiffige krumspring. Rett og slett en hyggelig kveld på Ås.
Det er noen utfordringer her. Det musikalske er kanskje ikke helt på plass og koreografien virker litt nølende. Av og til opplever jeg at skuespillerne binder seg litt. Det er synd, for når de våger å slå seg løs er revyen på sitt aller beste. Det jeg savner er at de kjører på enda hardere, slipper seg enda mer løs og bare leker seg med det materialet de har å jobbe med. For potensialet til å levere en virkelig strålende revy er absolutt tilstede.
Halvfullt og vel så det, vi koser oss på årets siste skolerevy.
Jevnt over holder Halvfullt et godt nivå, og noen ganger glimter den virkelig til. Mitt favorittnummer er faktisk en film. Skrekkfilmen om “Tunga” hvor skuespillerne jages gjennom gangene på skolen er både morsomt og skummelt. Jeg gruer meg til å skvette, slik man gjør når man ser skrekkfilm. Samtidig ler jeg høyt av eleven som heller vil bli tatt av “Tunga” enn å gjennomføre elevsamtale. Også “Repper”, en lek med sjangre og stiler, trekker opp i en andre akt som leverer akkurat litt mer enn det første akt gjør.
Jeg trives i salen under Åsrevyen 2019. Halvfullt er en trivelig, god revy det er lett å like. Her er mye å bygge videre på til neste år, slik at de kan få fylt glasset helt opp.
Premisset er at komikeren er en idiot. Christer Torjussen gjør idiotiske ting hele tiden, og takler det meste ganske rævva. Med en ekstrem dose selvironi, gode observasjoner og komisk pondus, er Idiot en særdeles underholdende forestilling. Et smart premiss, med andre ord.
Det er lett å like Christer Torjussen og hans forestilling Idiot. FOTO: Anders Thorkildsen
Tittel: Idiot Av og med: Christer Torjussen Tid og sted: Latter, Klubbscenen, 21. mars 2019 Kommende forestillinger: På Latter 23. mars og 13. april. Spilles andre steder i landet i løpet av 2019, sjekk Torjussens nettside Anmeldelse av: Mari Noodt
Det er noe merkelig befriende over det å se andre gå på trynet. Vi godter oss liksom med å høre om andres tabber og idiotiske oppførsel. Det får oss noen ganger til å føle oss bedre enn andre, men i de fleste tilfeller handler det nok aller mest om å innse at du ikke er alene om å gjøre feil. Christer Torjussen legger i alle fall ikke lokk på sine mistak. Det gjør han til en ydmyk og likanes kar, spør du meg!
Torjussen grer ut om alle de idiotiske tingene han gjør og har gjort. Hvordan han taklet sin egen skilsmisse helt hårreisende dårlig, hvor dum han føler seg når barna gjør lekser, hvor ofte han havner i idiotiske situasjoner fordi han vil være morsom. Selv om vi befinner oss i helt ulike livsstadier, klarer han å fenge meg med sine observasjoner. Det er lett å like Christer. Det er lett å le av han, men også med han. For han ler av seg selv. Ikke av vitsene sine, men av seg selv og sin egen idioti. Og da ler vi mer… Og det er befriende godt.
Torjussen forteller åpent om alt han er elendig på, men er ikke redd for å kritisere andre idioter i samme slengen. FOTO: Michael Ulriksen
Jeg må lete lenge for å finne en standupkomiker som oppleves like stødig som Christer Torjussen. Det er aldri kleint eller stille. Det er ingen vitser eller poenger som feiler. Ting sitter som det skal, uten stotring og famling, men også med rom for improvisasjon. Alt er godt gjennomarbeidet. Det er rett og slett kvalitet. Derfor kan jeg bare lene meg tilbake og nyte en skikkelig morsom time på klubbscenen. Det må du gjerne gjøre, du også.
En karakter skreddersydd Charlotte Frogners vimsete framtoning, promotert med skuespillerinnens ansikt på alle plakater… Nå står ferske, litt like, Kjersti Aas Stenby på scenen og skal servere oss Agnes Ravatn i teaterform. Kanskje ikke den mest takknemlige jobben, men på ingen måte en dårlig start på karrieren.
Etter sin debut i Mare, har Kjersti Aas Stenby fått fornyet tillit på Det Norske Teatret og spiller solo i Operasjon Sjølvdisiplin. FOTO: Dag Jenssen
Tittel: Operasjon sjølvdisiplin Av: Agnes Ravatn Tid og sted: Det Norske Teatret, Scene 3, 12. mars 2019 Omarbeidelse og regi: Ingrid Weme Nilsen Dramaturg: Matilde Holdhus Medvirkende: Kjersti Aas Stenby Kommende forestillinger: I spilleplan t.o.m 25. april 2019 Anmeldelse av: Mari Noodt
Det har vært noe fram og tilbake med denne forestillingen. Til slutt er det Kjersti Aas Stenby som alene må bære den på sine skuldre. Hun leverer en monologversjon av Agnes Ravatns bok Operasjon Sjølvdisiplin, og forteller om alle metodene vi har for å mestre livet bedre. Litt som en foreleser eller coach. Tror jeg. Litt usikker på rollen. Hun blir aldri introdusert.
En av metodene som fremmes, er å ta fem minutter pause hvert 25 minutt. Så da gjør vi det. Tre ganger i løpet av forestillingen går alarmen, og vi snakker og scroller i fem minutter. En ganske ny teateropplevelse. Ikke så ubehagelig heller, må jeg innrømme. Dette deler naturligvis forestillingen inn i tre små akter.
Første akt er ganske straight forward. Stenby står alene på scenen i en rosa dress og legger ut om ulike selvhjelpsmetoder. Det er nokså faktabasert, nesten som et foredrag. Derav foreleserfeelingen. Jeg tar meg i å notere flere tips bak øret. Men er det meningen? Skal forestillingen gi meg tips, eller være kritisk? I første akt er jeg usikker. Så går alarmen og bakgrunnsmusikken skrus på. Passende nok er det “I morgon, i morgon, men ikkje i dag” som siver ut av høyttalerne.
Alle selvhjelpstips kan til slutt bli for mye for en vanlig borger. FOTO: Jan Jenssen
I mørkeblå dress introduserer Stenby andre akt. Teppet glir opp og vi ser deler av en leilighet. Den udefinerte karakteren fortsetter med beskrivelsen av selvhjelpsmetoder, men prøver samtidig å gjennomføre dem rent praktisk. Hun skrur på fin musikk og sorterer sokker, hun leser bok og feirer med å røyke pipe. Følelsen av stress øker, og til slutt går alle metodene i surr. Alarmen går for andre gang, og vi får fem minutter pause. Jeg begynner å ense kritikken til selvhjelpsbøkene, men visker ikke vekk alle tipsene helt ennå…
Etter å ha lyttet til tematisk passende låter i nye fem minutter, er vi tilbake med Stenby. Scenen er tom igjen, og på bakskjermen popper det opp noen sitater. De handler om livet, om tiden vi har fått tildelt og om å nyte hver dag, hver time. Den fortsatt udefinerte karakteren beveger seg i saktefilm. Musikken surrer og går, sitater popper opp og Stenby legger seg sakte ned i fosterstilling. Har selvhjelpen tatt knekken på henne? Gjorde selvhjelpen mer skade? Spørsmålene fortsetter ut av salen og ned i foajeen.
Vi føler helt klart stresset fra alle tips og triks! FOTO: Jan Jenssen
Stenby har kanskje ikke fått utdelt det letteste materialet, eller den mest interessante karakteren, men gjør en god jobb med det hun har. Målet med denne forestillingen er noe uklart for meg, og jeg klarer ikke helt å omfavne den. Forestillingen Operasjon Sjølvdisiplin får ingen sterk anbefaling fra meg. Men jeg har lyst til å lese boka, så det kan jeg heller oppfordre til!
Undertittelen lyder som følger: «Et fengslende østkantshow!». I programmet er alle involverte avbildet i «mugshot»-stil, og åpningen starter med en montasje av lite flatterende avisoverskrifter om Stovner vgs. Stovnerske tilstander tar seg selv så uhøytidelig som det går an, og resultatet er nokså fornøyelig.
Vi blir tatt med på Stovner gård, hvor alt er fryd og gammen helt til det kommer en gris. FOTO: Team GD Photo
Tittel: Stovnerske tilstander Tid og sted: Stovner vgs, torsdag 14. mars Regi: Zahid Ali Instruktør: Mathias Falck Manus: Zahid Ali og Shabana Rehman basert på workshop med stovnerelever Skuespillere: Ingita Khan, Mehdi Adam Abidine, Abdullahi Ali Ahmed, Erica Finsen, Idun-Eline Bremnes, Arselan Shabir, Khadija Mohamoud, Lara Hassanieh, Sima Vahdani, Shagun Raturi, Thea Eldor Westlie, Januyah Sivakumar og Qamar Abikar Ahmed. Kommende forestillinger: Spiller 15. og 16. mars. Anmeldelse av: Stine sørensen
Her skal det harseleres med eget rykte og samfunnets fordommer. Stovner-ungdommen vanker i gjengmiljø og bærer machete og «gønnere» i sekken. Lærene har intet annet valg enn å gå på selvforsvarskurs, og politiet må gå så langt som å sende inn en hvit dame undercover som «Fatima». Det skal godt gjøres å forsvare en «black-face»-sketsj i 2019, men Stovnerevyen får det til og jeg tillater meg å le uten (altfor) dårlig samvittighet.
Abdullahi Ali Ahmed får virkelig vist hvilket komisk talent han er som “Sosse-Somalieren”. FOTO: Team GD Photo
Det er mye internhumor på scenen, men de kommer seg unna med det fordi tematikken er såpass universell. Det spøkes med rasisme og stereotyper, og selvironien løftes til nye høyder. Her er det få parodier av dagsaktuelle politikere eller populære tv-show, men heller fokuserer de på ungdommen og nærmiljøet. Erna Solberg gjør riktignok en opptreden i avslutningsnummeret, hvor hun skal fikse utfordringene i skolen med D-vitamin (vittig sunget til Baby-shark melodien).
Det er en liten gjeng som underholder på scenen, men de gjør det med stor innlevelse. Noen er litt mer beskjedne og tilbakeholdne, men det går ikke nødvendigvis utover spillet. Det er tydelig at dette er et prosjekt mange har engasjert seg i, og ungdommen tar et fantastisk eierskap til revyen og innholdet. Det som trekker litt ned på helhetsinntrykket er en gjennomgående slapp diksjon fra mange av skuespillerne, så det var ikke alltid jeg fikk med meg et poeng eller en punchline. Vi får håpe det blir bedre etterhvert som de blir varmere i trøya.
Når man ikke har råd til egen russebuss, og må dele på en IKEA-buss #denfølelsen FOTO: Team GD Photo
Stovnerrevyen leverer en enkel, men solid revy som underholder. Den er sjarmerende, herlig drøy og akkurat lang nok til at det ikke blir for mye av det gode. Om elevene på Stovner virkelig bærer machete i sekken og tvinger lærerne sine til å gå på selvforsvarskurs kan jeg ikke vite, men etter i kveld er det ingen tvil om hva de er gode på: Stovnerske tilstander – bra jobba!
