Det er onsdag kveld og vi befinner oss i Trikkestallen på Torshov. Det er stappfullt. Alle er her av samme grunn, nypremieren på Fravær. 

Forestillingen har tidligere fått strålende anmeldelser, og hovedrolleinnehaveren, Marit Østbye, ble nominert til Heddaprisen 2016 for sine prestasjoner. Forventningene er derfor høye. 

Fotograf: Tine Poppe

Gjennom forestillingen følger vi Helen (Østbye) og utviklingen i hennes hukommelsestap, eller demens. En sykdom det har vært mye fokus på i media i det siste. En sykdom det ikke finnes noen kur mot. Vi er vant til å høre om hvordan de pårørende føler de gradvis mister den de er glad i, men her er det en ny vri. I denne forestillingen følger vi Helens perspektiv. Vi får se hvordan hun selv opplever det å glemme mer og mer. Fornektelsen. Hun er jo frisk. Bare glemmer litt. Glemmer mer. Men det feiler henne ingenting. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

For meg blir det ekstra nært. Jeg kjenner igjen mye fra min egen mormor og hennes kamp mot hukommelsen. Dette er en forferdelig sykdom hvor du gradvis mister din identitet og kontakt med omverdenen. En kamp hvor du er dømt til å tape. 

Fotograf: Tine Poppe

Fravær er en nydelig skildring av hvordan livet blir snudd på hodet. Vi møter en hel familie og får se hvordan sykdommen påvirker dem både som individer og som familie. Men viktigst av alt, vi ser det fra Helens perspektiv, en side av saken som sjelden blir fremstilt. Og det er nettopp det som gjør at denne forestillingen skiller seg ut og blir så troverdig. Jeg tror på alt som skjer på scenen, og lever meg inn i hvert sekund. Menneskene. Historiene de forteller. Alt er så ekte.

Jeg må også trekke fram Birgitte Victoria Svendsen, som med denne forestillingen har debutert som regissør. Det er en tung tekst med mye å ta tak i, men her har regissøren gjort noen grep som virkelig viser hva teksten er god for. Jeg elsker hvordan scenene glir over i hverandre, og sceneskiftene blir usynlige. Det gir forestillingen en fin flyt. 

Den intime scenen på Trikkestallen passer perfekt til dette stykket. Vi kommer tett på skuespillerne og får virkelig være en del av Helens liv. Det kan være vanskelig å spille når man har publikum så tett på seg, men jeg syns alle skuespillerne gjør en fantastisk jobb. Dette er kunst på høyt nivå og jeg håper så mange som mulig får med seg denne perlen av en forestillingen.

Etter halvannen time i buss og noen hundre meter til fots, kommer vi fram til sølvgruvene i Kongsberg. Et trivelig museumsområde som denne ettermiddagen kryr av små spente kropper og foreldre med ekstra jakker. Vi skal nemlig alle inn i fjellet, til konstante 4 grader og forestillingen “Hulenes hemmelighet”. 2,5 kilometer med togskinne står klar til å frakte oss inn i Kongens gruve.

Foto: Mari Noodt

Etter et lite forspill på utsiden av gruveinngangen, får vi beskjed om å ta plass i de små togvognene. Det kribler i magen, det er spennende å sitte i kupeen (om man i det hele tatt kan kalle den lille jernboksen det…) sammen med fremmede, med ørepropper i ørene, helt stille… Det nytter ikke å snakke sammen, for toget lager et voldsomt leven. Turen tar hele 15 minutter. Vi er langt inne i fjellet nå… og her starter forestillingen igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Svein Midtskogen / Merethe Nielsen

Vi får servert en søt liten historie om et hulefolk og noen sjarmerende barn. En enkel historie, som barna i salen lever seg inn i. De maskerte huleboerne spilles av Erlend Rødal Vikhagen og Håkon T. Nielsen, som begge viser at de mestrer maskespill eksepsjonelt godt. De er både morsomme og rare, mens barna i forestillingen får publikums empati, med sine søte smil og naive spillestil. Forestillingen er en liten musikal og er gjennomgående krydret med små, barnlige sangsnutter. Sangene lider av et danskebåtaktig lydbilde, og gjør det hele litt sukkersøtt. Det er gøy med sang og musikk, men det er også i disse partiene de minste barna i salen mister fokus. (Særlig avslutningsnummeret blir litt over the top, selvom sangen er irriterende catchy).

“Hulenes hemmelighet” er en søt forestilling med sjarmerende barn og voksne. Den blir nok litt i letteste laget for oss ungdommer, men de minste vil nok digge det! Det er allikevel en interessant opplevelse å dra så lang inn i gruvene og få se de flotte lokalene de har laget i stand der, selv om forestillingen i seg selv ikke er direkte banebrytende. Som forestilling ender man midt på treet, men opplevelsen er alt annet enn på det jevne. Vognturen, hulene og opplevelsen er virkelig verdt å få med seg. Så bor du i Kongsberg ville jeg sjekket det ut uansett. Det er det verdt. Men å dra helt fra Oslo kun for forestillingens skyld… det kan du gjøre hvis du har en lillebror eller lillesøster og har tilgang på bil!

Foto: Svein Midtskogen / Merethe Nielsen

Høsten er i gang, og vi har kickstartet sesongen med forestillingen Bernardas hus. Forestillingen er et samarbeid mellom svenske Riksteatern Tyst Teater, finske Teatteri Totti og norske Teater Manu – alle har de til felles at de er teatre for døve. 

Foto: Urban Jörén

Det kan være vanskelig å se for seg en forestilling på tegnspråk, når man ikke har noen erfaring med tegnspråk selv. Kommer jeg til å forstå noe? Vil handlingen komme tydelig frem? Det er mange spørsmål man kan stille seg, men mest av alt var vi veldig spente, samtidig som vi gledet oss til å se Bernardas hus, en forestilling vi har hørt mye om, men aldri fått muligheten til å se selv. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Bernardas hus handler om Bernarda, hennes døtre, og livet deres etter at mannen hennes dør. Hun erklærer 8 års sorg, og bestemmer at døtrene ikke får vise seg utenfor huset i sorgperioden. Dette er vanskelig for de gifteklare døtrene, og det oppstår intriger på tvers av familien. Spesielt ille blir det når tre av jentene forelsker seg i samme mann. 

De har også en tjenestepike som bor sammen med dem, i dette tilfellet er hun også tolk, og står for de eneste talte replikkene i forestillingen. Dette funker overraskende bra. Skuespillerne er utrolig flinke til å bruke kroppsspråk og mimikk i ansiktet, så selv om vi ikke kan tegnspråk, er det aldri noe problem å forstå hva de vil fortelle. Å få det tolket blir en ren bonus. I noen tilfeller er det nødvendig, i andre taler situasjonene og spillet for seg selv.    

Foto: Urban Jörén

Det hele er rent og enkelt. Beinhardt og kaldt. Mira Zuckermann spiller Bernarda følelsesløs, sterk og iskald. Scenene er korte, kvinnene går inn og ut av scenerommet, scenografien er alltid den samme, og lyset er med på å sette stemningen.

Og for å svare på spørsmålene mine; Ja, vi forstod det meste, og tegnspråk er absolutt ingen hindring for å lage bra teater. Det er annerledes enn hva man vanligvis ser, men det er gøy å se teater på en helt annen måte. En ny teaterhøst er i gang, hvorfor ikke starte med noe helt nytt?

Nå er teaterhøsten straks i gang og vi i TEATERUNGDOM.NO gleder oss masse. Høsten er høysesong for premierer og vi har rekordmange teatre å besøke. Det er mye spennende på plakaten, og vi er klare til anmelde, intervjue, mene, tenke og føle her på bloggen nok en sesong. Startskuddet går nå, og vi GLEDER OSS! 

Som du kanskje husker er vi fire stykker i teaterungdom-redaksjonen, som alle har sine spesialområder innenfor teaterfaget. Her er det vi gleder oss aller mest til denne høsten. Noe vi har glemt å nevne? Legg igjen en kommentar da vel 🙂

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Measure Your Crew (Foto: Dansens Hus), Gjengangere (Foto: Fredrik Arff​), Rødlista (Illustrasjon: Mari Watn), Book of Mormon (Foto: Eirik Malmø)

Kamilla: Som den musikalnerden jeg er, er det ingen tvil om at jeg gleder meg skikkelig til  “The Book of Mormon” på Det Norske Teatret! Jeg så forestillingen i London for noen år siden, og det er uten tvil den morsomste musikalen jeg har sett. Jeg veldig spent på om den norske oversettelsen funker like bra som originalen, men med et så bra cast har jeg stor tro på at dette blir høstens beste musikal i Oslo!

Helge: Det er flere godbiter denne høsten som jeg er spent på. “Rødlista” på Akershus teater for eksempel. En forestilling for ungdom som vi fikk være med på en prøve til i våres (les mer HER!). “Gjengangere” på Riksteatret er en annen godbit, i tillegg til “Renset” på Nationaltheatret. Sarah Kane (som har skrevet “Renset”) blir ofte trukket frem som en favoritt blant ungdommer. Det er også spennende med en teaterforestilling som har fått anbefalt aldersgrense 18.år. Ellers gleder jeg meg til “Tryllefløyten” på Operaen, Carte Blanche med “While they are floating” på Dansens hus, og selvfølgelig “The Book of Mormon” på Det Norske Teatret. Også elsker jeg alt av Claire De Wangen, da… For en herlig teaterhøst!

Hedda Gabler (Foto: Erik Berg), Renset (Foto: Øyvind Eide)

Mari: Ny teaterhøst er alltid gøy, og denne sesongen er det spesielt fire forestillinger som har fanget min oppmerksomhet tidlig:
1. Revolusjon av Christian Lollike på Nationaltheatret. Lollike er danskenes store registjerne, og er kjent for sine direkte og samfunnskritiske forestillinger. Jeg tror Revolusjon blir lekende, spennende og et hardt slag i magen.
2. Measure your crew på Dansens Hus. Det er alltid ville tilstander rundt denne konkurransen, og jeg gleder meg til å oppleve den gode stemningen på Dansens Hus igjen!
3. Renset av Sarah Kane på Nationaltheatret. Noen ganger kan det være godt å se teater som gjør litt vondt. Her vil vi nok få se helt råe skuespillerprestasjoner!
4. Hedda Gabler av Henrik Ibsen på Operaen. Fjorårets killerkombo er tilbake med en ny Ibsenklassiker! Regissør/koreograf Marit Moum Aune og musiker Nils Petter Molvær gjorde publikumssuksessen Gjengangere i fjor – nå står Hedda Gabler for tur. Dette BLIR bra!

Stine: Denne teaterhøsten byr uten tvil på mange perler! Jeg gleder meg enormt til Book of Mormon på Det Norske Teatret, og er i likhet med Helge og Mari veldig spent på Renset. Men den forestillingen jeg ser aller mest frem til i år er En tjener for to herrer på Oslo Nye Teater. Denne herligheten av en komedie tar for seg forviklinger av alle slag. Midt i kaoset står en tjener som prøver så godt han kan og henge med på alt. Det er kongen av komedie, Bjarte Hjelmeland skal spiller tjeneren, så dette tror jeg kommer til å bli gøy! 

Heddadagene er over for denne gang. En ny festival, som Teaterungdom heier videre på! Midtveis i festivalen var vi så heldige å få treffe på teatersjefen ved Haugesund Teater, nemlig Erik Schøyen. Her kommer en liten oppsummering av en hyggelig samtale med en enda hyggeligere mann!
 

Som de fleste teatersjefer i dette landet, er han en opptatt mann i disse festivaldager, men Erik Schøyen tar seg allikevel tid til en liten prat med oss. Han befinner seg midt mellom opprigg for egen forestilling, møte i ulike organisasjoner og styrer, foredrag om nytt digitalt verktøy for teaterproduksjon og samtaler med andre teatersjefer. Dette er både en politisk og kunstnerisk engasjert mann!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Heddadagene er ikke bare en arena for publikum å se forestillinger og teatrene for å promotere. Det er også en stor (og etterlengtet) møteplass for bransjen. Et sted de kan treffes, diskutere og åpne for nye samarbeid. Her møter man kollegaer fra andre teatre, og sjansen for å møte noen man har jobbet med tidligere er stor. I en bransje hvor man jobber mye frilans er det naturlig å flytte på seg. En festival som denne blir et naturlig samlingspunkt, og ser ut til å være til stor glede for Erik og de andre involverte. 

Til Heddadagene har teatrene selv fått bestemme hvilken forestilling de vil vise fram, og Erik har tatt med seg overskuddsprosjektet “Pieta”. En monologforestilling som kunne settes opp fordi Grease gikk over all forventning. Erik forteller oss at Grease var hans første oppsetning som teatersjef på Haugesund teater. I følge Erik har den amerikanske 50-talls stilen satt sitt preg på områdene rundt Haugesund, og musikalen Grease ble derfor et naturlig valg. Det er viktig for ham å sette opp noe publikum kan føle tilhørighet til og kjenne seg igjen i, og med Grease traff han virkelig. “Pieta” derimot var en forestilling uten altfor store ambisjoner publikumsmessig. Likevel slo den godt an, og har spilt mange flere forestillinger enn først tenkt. Dette begrunner Erik med en herlig hovedrolleinnehaver, som virkelig bærer teksten og skaper en god relasjon med sitt publikum.

I et lite samfunn hvor teatret står sterkt, er det viktig å ta de riktige valgene, noe det virker som Erik har klart med glans. Han er opptatt av at alle skal få muligheten til å vise seg, og Haugesund Teater er kanskje det eneste teateret i Norge som nærsagt alltid har audition til forestillingene sine. Dette har resultert i et bredt spekter av skuespillere, og mange nyutdannede har fått sjansen til å kaste seg ut i arbeidslivet, bl.a. i oppsetningen av Grease i fjor og i Jesus Christ Superstar som har premiere 12. oktober i år. Erik forteller også at skuespillerinnen vi skal få se i Pieta senere samme kveld, Janna Kari Kvinnesland, aldri kom inn på den skuespillerutdannelsen hun ønsket, men har hatt en god karriere som skuespiller hjemme i Haugesund. Haugesund teater har omfavnet henne og gitt henne sjansen til å stå på scenen på hjemmebane opptil flere ganger. “Hun fikk denne rollen fordi hun er en veldig varm skuespiller, som jeg mener er essensielt for akkurat denne oppsetningen”. Erik skryter mye av Janna Kari. Han er selv en varm og karismatisk type, og vi forstår at Haugesund teater har kapret en flott teatersjef – noe som gjenspeiles i gode forestillinger.

– Mari og Kamilla 

“It`s to much!” Jeg møter Anne-Cécile på hennes kontor på Black Box Teater. Heddadagene raser fremover, det er for mye man skal rekke, på for lite tid. Spesielt om man er teatersjef. Anne-Cécile har vært i stillingen et drøyt år nå og har tydelige planer for teatret. Teaterungdom.no er så heldige at vi får gjøre et kort intervju en dag med altfor få timer, som hun sier “It’s to much”!

Foto: OHKongsvik

“Vi jobber med å åpne teatret. Mot byen, mot området og mot samfunnet. Jeg har også lyst til å få inn flere produksjoner fra utenfor Europa, men det er jo dyrt. Det er viktig at teatret jobber for hele samfunnet. For eksempel må foreldre og barn kunne dele felles opplevelser, de må kunne se verdens kompleksitet sammen, få en felles estetisk opplevelse. Det å åpne teatret for ulike publikumsgrupper er viktig”. Anne-Cécile er en sterk kvinne. Hun er tydelig, engasjert og elegant. Ord som fellesskap, samfunnsansvar, togetherness og det å være åpen går igjen. Det er viktig for henne at Black Box Teater skal være et sted alle kan dra og føle seg hjemme. Det skal ikke være en høy dørterskel her. “Nå under Heddadagene har vi to forestillinger for barn her. Vi har også en forestillingsserie, Klassikere for kids, på huset. Teateret er jo for alle.”

“I tillegg til å åpne teateret er det viktig å styrke det kunstneriske programmet. Å være in tune med dagens kunstnere. Vi må jobbe med å finne sterke samarbeidspartnere slik at vi kan tilby det som trengs for kunstnerne. Bygge nettverk, være på kunstnernes side.”

Selv har jeg har hørt flere si at Black Box føles som et skummelt og krevende teater. At det kun er forestillinger for en type mennesker her. Dette er stikk i strid med det teatersjefens ønsker. Black box teater er åpent for alle, det har jeg teatersjef Anne-Cécile Sibué-Birkeland sitt ord på.

– Helge Langerud Heikkilä

Det kan ikke bli annet en god stemning på en dag som denne. Solen har endelig tittet fram, og temperaturen har sneket seg oppover. Jeg digger hvordan området utenfor Latter er blitt forvandlet til en koselig liten intimscene, hvor publikum på første rad nærmest sitter oppå scenen. Det er stappfullt og stemningen er på topp! 

Konseptet er enkelt. Det er 5 komikere på scenen, hvorav en av dem er konferansier. Komikerne byttes ut hver uke i løpet av sommeren, så du har mulighet til å få med deg ganske mye forskjellig standup fram til 26. august. Kveldens konferansier er Vidar Hodnekvam, mens de fire komikerne er Dag Sørås, Rasmus Vold, Sofie Frøysaa og Jonna Støme. Det er Hodnekvam som åpner showet, og jeg skjønner fort at “konferansier” i dette tilfellet betyr “han som får fortelle en vits mellom hver komiker som skal opp på scenen”. Han snakker med tilfeldige folk i publikum, og klarer på et vis å dra inn alle personene i vitsene sine. Han gjør rett og slett en veldig god jobb. Det også imponerende å se hvordan de andre komikerne fortsetter tråden med Espabollene og Bærums gutta på første rad.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Standarden er satt, så det er noe skuffende at Rasmus Wold starter med en vits jeg har hørt før. Men, når den er fortalt går det bare oppover. De tre andre komikerne er nye for meg, med unntak av Jonna Støme som jeg kjenner igjen fra barne TV. Den tiden er over, og han har blitt litt av en artig type. Faktisk er det han som får meg til å le mest i løpet av kvelden, selvom poengene til Sofie Frøysaa var noe bedre. Det er også første gang jeg ser Dag Sørås live, og selv hans mørke humor får meg til å le uten problemer. Med fem ganske forskjellige komikere er det absolutt noe for enhver smak.

Det er stappfullt. Vi som trodde vi var tidlig ute da vi møtte opp et kvarter før show, skjønner raskt at her er det stor kamp om plassene. De fleste sitter på benker foran scenen, eller bord litt lenger bak. Vi havner tilslutt på en slags sofabenk langs veggene, men har det helt utmerket. Utover sommeren er det både nykommere og godt etablerte komikere som skal få prøve seg her, og hvem som er med når finner du her http://www.latter.no/shows/sommer-stand-up-2.

Hvis det er sant at en god latter forlenger livet, burde alle ta seg en tur til Latter i sommer!    

– Kamilla    

Hva skjer når man bryter med den sterkeste konvensjonen i teateret? Og hva skjer når man gjør det på Operaens hovedscene?

Vi er ofte kjapp med å nevne kultureliten og de fjonge operagjengere i våre anmeldelser av forestillingene i Bjørvika. “Det er så stereotypisk”, “gjennomsnittsalderen er 50 pluss”… Det er setninger vi gjerne lirer av oss. Men vi glemmer noen ganger å presisere at Den Norske Opera og Ballett slett ikke er stereotypisk eller konvensjonell! Forestillingen Rooms er et strålende eksempel på at den er både vågal og nyskapende!

Det er første gang jeg i operaen får en billett hvor det står “Unummerert”. Vi skal nemlig ikke sitte og beskue – vi skal oppleve og vandre! Det er et merkelig syn å se alle seteradene tomme. Vi går opp trappen til hovedscenen, og vandrer stille rundt i et landskap av små stillaser med mennesker i, akkompagnert av vakker musikk fra en strykekvartett. De har fjernet alt av tepper og skillevegger, så området vi beveger oss i rommer både sidescener og bakscenen. Det er simpelthen enormt! Hvor enn vi snur oss er det et nytt rom å se, med et nytt menneske, en ny historie. I første omgang står alle karakterene i frys. Det føles litt som å være på et museum. Vi går rundt og observerer små installasjoner som viser et menneske. Vi får selv tid til å tenke på hvem de er og hvilken historie de bærer. Så spilles det av en voiceover, hvor en mannlig stemme ønsker oss velkommen og teller ned til forestillingens start.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Erik Berg

Musikken stopper og danserne begynner å bevege seg. De holder på med sitt, alt etter hvilken karakter de spiller. Noen føder, noen bader, noen sminker seg og noen spiser middag. Noen gjør det meste, for det er over 40 rom med særegne typer i. Innimellom deres personlige gjøremål, kommer det sekvenser av felles koreografi og handlinger. De hoster samtidig, de tramper hardt i gulvet og de ler. Det er overraskende og morsomt å se dem samhandle, selvom de tilsynelatende er alene i et rom. Voiceoveren kommer inn igjen og presenterer hele persongalleriet. Hode og øyne flakker mellom alle rommene, for å prøve å henge med. Det er nesten litt overveldende, men også morsomt å høre presentasjonene. Aktørene bryter så ut av stillasene, og vandrer rundt i rommet. Etterhvert blir vi vitne til en sekvens hvor de alle dør og går i lystog sammen. Dette markerer overgangen til en ny del av forestillingen.

Stillasene flyttes ut på sidescenene. Framme ved scenekanten holdes det oppe to skilt. “Transition” står det. Forestillingen går over i noe annet nå, og jeg ser på dette som del to, hvor det handler mer om operaens rom. Etter en merkelig (men fin) solodans og litt luftakrobatikk, får vi se en helt nydelig koreografi på dreiescenen. Dette er en av de vakreste koreografiene jeg noen gang har sett. Publikum omringer dreieplaten, og det oppstår en intim og varm atmosfære. Det ser ut som et levende maleri i midten av gulvet, med organiske bevegelser og grasiøse løft. De kunne gjerne ha latt sekvensen vart lengre! Avslutningen er allikevel ikke et antiklimaks. Danserne løper ut i salen og fordeler seg i de ulike radene og høydene. Så står vi der, på hovedscenen, og ser danserne i salen. Til slutt applauderer de, og det føles helt merkelig! Vi klapper tilbake og de tar i mot applausen stående i radene. Konvensjonen er brutt, og det er nytt og gøy!

Rooms kan være en litt overveldende forestilling. Det er så stort og mye som skjer, og du må raskt akseptere at du ikke kan få med deg alt. På vei inn overhørte jeg noen si “jeg ble tipset om å ikke dvele for lenge på ett sted”, men jeg er egentlig litt uenig. Å bare gå rundt kan lett bli anmasende, og man kan fort sone litt ut på grunn av alle inntrykkene. Mitt råd vil være å hvile i noen bilder, og få med deg noen litt lengre sekvenser på samme sted. Du vil uansett gå glipp av noe! Men mitt råd er også SE DENNE FORESTILLINGEN! Så da håper vi at ballettsjef Ingrid Lorentzen hører vårt rop og setter den opp igjen til høsten, for Rooms er dessverre ferdigspilt for denne gang…

Det er igjen tid for Jo Strømgrens tolkning av Et dukkehjem, siden urpremieren januar 2016. Operaen viser seg fra sin beste side i kveldssolen, og det er som om alle inngår en usynlig avtale om at man skal være hakket mer anstendig, rett i ryggen og ha et sømmelige smil plantet i fjeset i det man entrer dørene til marmor-isfjellet vårt. Eller er det kanskje bare det at flertallet av klientellet her er nettopp den anstendige andelen av befolkningen? Fronten i den norske kultureliten? Det føles i alle fall slik i det vi går inn i sal 2.

Foto: Jenna Spitz
Alle som har satt seg ned ti minutter før forestillingsstart hvisker allerede idet de ser at Nora og doktor Rank leker seg på scenen. De har tydelig respekt for det som skal skje. Det sceniske grepet i seg selv er for så vidt morsomt, men som kan bli litt vanskelig å få til når man ikke kommuniserer eksplisitt med de i salen, og i tillegg har et høflig publikum som respekterer kunsten noe voldsomt.

Vi blir altså allerede fra innslipp introdusert til scenerommet: en nedstrippet scenografi, med bunkers-aktige dukkehus og små møbler, skjeve gulv og dører. Det henger en lyspære ned foran på scenen, og papirer strødd over hele gulvet. Man får en følelse av at man ser en krim fra 30-tallet, med mye røykmaskin, kråkelyder og mørke. Kanskje det er slik Strømgren ønsker å understreke den tragiske historien vi nå skal inn i. Likevel starter det håpefullt  i det vi møter de lekende, godt voksne danserne (eller er de skuespillere? Jeg tror vi bør lande på scenekunstnere), i rollene som Nora og Dr.Rank. Det er som å se noen flørte i gangene på High School. Ja, det må bli High School fordi de snakker på engelsk. Vi får generelt se mye tøys og barnsligheter både i språk og kropp gjennom hele forestillingen. Fra en liten radio på Noras kjøkken får vi støtt og stadig høre toner som kan hinte til den berømte tarantellaen, som vi for øvrig får se i en ganske seksuell utgave.

Foto: Knut Bry
Er det én ting som alltid interesserer meg ved nye oppsetninger av denne historien, så er det er hvordan man løser dette med Nora og Thorvalds barn. Denne gangen eksiterer de ikke. Ikke på scenen, ikke i manus. Men kanskje de er der likevel? I det barnslige spillet, i Noras barnslige malerier på veggen, i de to barnestolene, eller i de to små tekoppene? Det er egentlig en litt kjedelig måte å tolke det på, og poenget er vel heller at når man utelater barna får man ikke publikum med på den utrolig vanskelige problemstillingen om hvem som er skurken. Man dras normalt sett mellom å hylle det å være sterk kvinne som drar fra dust mann, og det å være feig kvinne som drar fra barna sine. Denne gangen gjorde det ingenting at Nora dro. Nora vant, og Thorvald kan alltids kapre seg en sekretær i banken – og taper fordi han alltid må leve med at eksen bare falsket en underskrift for å redde ham fra å dø uten rett behandling. Dermed sitter jeg igjen med null empati, selv om det som regel alltid kommer når Nora knuser Thorvald i det han slenger ut “But no man would sacrifice his honor for the one he loves”. Men denne gangen svarer hun ikke med “It is a thing hundreds of thousands of women have done” –  i alle fall ikke som jeg kan huske, og det er umulig et godt tegn.

Foto: Knut Bry
Så lurer jeg litt på en ting: det å bruke dukkehus, det å helle liksom-espresso oppi små kopper med voksne i barnestoler – er det originalt, eller er det akkurat det stikk motsatte når det er Et dukkehjem vi skal få se? Jeg får også en følelse av veldig overdrevent spill. Mulig det har noe å gjøre med at de amerikanske aktørene her er veldig amerikanske, på en måte som ikke går helt hånd i hånd med norsk sjenanse og jantelov. I ensemblet er det ingen som hverken overrasker eller gir oss grunn til å holde for øynene. De prøver seg også på et par humoristiske fraser, men det treffer ytterst få. Det er som om alt får et slags slør av tamhet etter seg. Og i det tarantellaen blir en stillestående striptease heller enn en fantastisk koreografi av selveste Jo Strømgren, da er det på en måte ingenting som imponerer lenger.

Jeg hadde håpet på en spennende tolkning av denne udødelige historien med i vært fall 90% dans, men fikk servert nok en (halv)moderne, realistisk kveld hos Helmers uten barn, og uten tarantella. De drar seg litt etter gulvet, og ruller på tak, og av og til får Nora noen utbrudd hvor hun løfter seg litt opp og svinger på beina, men det er ikke nok! Kanskje det er nettopp disse forventningene om dans som ødelegger for mitt inntrykk av A Dolls House, men etter å ha sett noen av Strømgrens spektakulære danse-forestillinger klarte jeg rett og slett ikke å la være. Så hvis du ennå ikke er del av den anstendige kultureliten, foreslår jeg å heller nyte sola på Operataket enn å se A dolls house i sal 2.

Ungdomsforestillingen “Rødlista” settes opp på Akershus teater høsten 2017. Vi i Teaterungdom.no var så heldige å få bli med på en prøve 20.juni. Som flue på veggen fikk vi oppleve musikk, smerte, hemmeligheter og yoga.

Plakat fra Akerhus Teater sine hjemmesider

“Hva skjer egentlig hvis noen får lytte direkte til de tankene dine som ingen noensinne må få høre? Hva skjer om du ikke liker deg selv en gang? Hva skjer om nok en art utryddes? Og hvilken vaffelrøre er egentlig den beste?
15-åringene Sander, Jorun og Sigrid står på rødlista. De er utrydningstruede dyr. Hver av dem er alene, den eneste av sitt slag. Gjennom å fortelle sin historie kjemper de for aksept, selvrespekt og overlevelse.
Rødlista forsker i hvordan ungdom ser seg selv i enerom, i ulike sosiale rom og i et større verdensbilde. Forestillingen benytter nærværet med publikum til å gå ungdommers hverdag og tanker i møte.” Slik reklamerer Akershus Teater for forestillingen på sine hjemmesider. Men hvordan er det bak kulissene? Hva skjer på teateret akkurat nå, flere måneder før premiere?

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Først yoga! Det må varmes opp, med yoga. Det er tidlig på morgenen, en tirsdag, og ensemblet (med regissør, koreograf, musiker og skuespillere) må varme opp. Jeg får høflig beskjed om å bli med. På yoga… Stokk stiv, men full av ungdommelig sjarm forsøker jeg å delta så godt det lar seg gjøre. Etter helhjertet innsats får jeg et kompliment som jeg forsøker å ta til meg, men jeg er ikke helt vant til å bli kalt en pannekake i positiv forstand. Uansett var yogaen både deilig og oppfriskende. Skuespillerne går på gulvet, og jeg setter meg for å se på.

De jobber ut fra et skjelett. Et slags grunnarrangement for gangen i stykket. Det terpes på ques og timing. Ting legges, uten å spikres fast. Vi møter tre 15-åringer som forsøker å passe inn der de er. De forsøker å føle seg hjemme, i seg selv, i miljøet sitt, der de er… Forestillingen fremstår som ærlig og brutal. Å være ungdom er ingen lek. Det er ingen lek å være på rødlista.

Plutselig er det lunsj. Jeg har kost meg i drøyt to timer i Lillestrøm, men nå er det på tide å la gjengen jobbe for seg selv. Det er de som vet hvor de skal, hvor de er og hva som skal til frem mot premieren i høst. Alt jeg kan si, er at jeg synes de ligger godt an.

– Helge Langerud Heikkilä