Vi kommer inn i salen på Riksteatret til Morten Joachims klimpring på gitaren. Han sitter på en krakk på den ene siden av scenen. Vi småprater litt, stemningen er nedpå og jordnær. Ingen tør prate for høyt. Når alle har satt seg begynner han å synge en sang som vitner om et liv med mye motgang, men også med glimt av håp. Så begynner fortellingen.

Foto: Dag Jenssen

I en leilighet på Fjell i Drammen, med et knust vindu, sitter en mann i boksershorts som ikke fryser lenger, men bare er kald. En slitt lenestol i skinnimitasjon, et bord med et askebeger og brukte glass, samt et lite bakteppe med ulike gardinstoff fra 70-tallet. Scenografien er enkelt, men stemningsskapende.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Selv om det er her, i leiligheten på Fjell i Drammen, forestillingen begynner så er det ikke her Morten Joachims fortelling begynner. Den begynner med en biologisk mor som på grunn av rusavhengighet ikke klarte å være den foreldrerollen et barn trenger. Sammen med Morten Joachim gjennomlever vi tapet av en mor, en bror, en stefar, en tante, en bestemor og en biologisk far. En biologisk far som har vært fraværende i oppveksten, noe som gjør lengselen etter både forklaring og anerkjennelse fremtredende. Likevel ender det godt, indirekte skjønner vi at Morten Joachim har giftet seg og fått en datter. Samtidig som han har blitt en vellykket dramatiker, regissør, og nå også skuespiller. Rammefortellingen handler om Mortens stefar, Jan, og hvordan Morten blir nødt til å bryte seg inn i Jans leilighet for å finne han død. Dette fungerer godt, alle brikkene faller ikke på plass hos oss i publikum før mot slutten av forestillingen. Jan blir en viktig karakter for å binde fortellingen sammen.

Foto: Dag Jenssen

Det er en imponerende balanse mellom humor, alvor og sentimentalitet. Jeg tror aldri jeg har ledd så mye av noe så trist, og det er ikke galgenhumor som er bærende, men Mortens evne til å se seg selv i fugleperspektiv og finne de små lystbetonte øyeblikkene i elendigheten. Han fremstår som dønn ærlig, men også distansert nok til at det ikke blir ubehagelig. Det forestillingen dypest sett handler om er menneskets stadige behov for å bli elsket, enn så strevsomt det kan være. Etter forestillingen sitter jeg igjen med et håp, et håp om at alt ordner seg så lenge en står i det.

Dette var siste forestilling på Riksteatrets turné, men om anledningen til å se den igjen byr seg, så anbefales den på det varmeste!

Anmeldelse av: Marianne Ek Hagen

Det trommer hardt på taket inne i sirkusteltet. Lukten av popcorn og vått gress skaper en koselig og lun atmosfære. Vi er heldige som får sitte inne i dette været! Teaterhøgskolens årlige sommerteater hadde sin premiere i går, og vi får både ly og forestilling av dem!

Hver sommer samler sommerteatret små og store til teltet i Frognerparken. Det er hovedsaklig barneteater på repertoaret, og i år spilles en egen versjon av klassikeren Alice i eventyrland. Regissør og manusforfatter Mads Bones har tatt seg noen kunstneriske friheter og omskrevet Carolls originale manus. Resultatet er en musikalsk og (som alltid) drømmende historie full av humoristiske karakterer. Bones har tatt et snedig valg med selve historiens oppbygning, og komponert en dramaturgi som vi godt kan like! Her er ikke alt sånn som du husker det fra bok og film, og det bevarer spenningen.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Det er helt klart de ulike rolletolkningene som får skinne i denne forestillingen. De 8 skuespillerne tar på seg et drøss av roller, alle fulle av personlighet og liv. Går man med på et slikt premiss, er dette knallgodt karakterskuespill! Spesielt Hanna-Maria Grønneberg og Sunniva Du Mond Nordal briljerer i sine roller. Sistnevnte blir en umiddelbar publikumsfavoritt som Fellurkatten, og sliter nesten selv med å holde maska på grunn av den voldsomme latteren i salen. Produksjonen har gått for et gjennomgående teatralt uttrykk og skuespillerne sparer ikke på noe hva gjelder mimikk og stemme. Med tanke på målgruppen, som her er barn, er dette et godt valg. Det fungerer på oss også, men det tar en smule lengre tid før vi er helt med på det, og man kunne kanskje ha spandert på seg et tydeligere skille mellom “Eventyrland” og “virkeligheten” også i spillestil. Dette er uansett detaljer.

Scenografien er nydelig, og det er laget original musikk til forestillingen av komponist Kyrre Havdal. Sangene fungerer godt hver for seg og får fram noen flotte stemmer i ensemblet, men vi savner en rød tråd i det musikalske. Det kunne vært med på å løfte forestillingen ytterligere og skape en helt magisk stemning, som de er på god vei til å lykkes med.

Historien er leken og gøy. Alice er et klokt barn og Hattemakeren en gal voksen. Det er virkelig et magisk univers inne i sirkusteltet i Frognerparken. En sommertur til Eventyrland (med høy MGP faktor) er virkelig verdt det! 

Hele teater-Norges festkveld fant sted i går på Oslo Nye Teater i Oslo. Dresskledde menn, kvinner i lange kjoler, nervøse blikk og høflige lykkeønskninger stod i sentrum. En rekke statuetter skulle deles ut, sammen med heder og ære. Perfekt plassert i salen, midt på rad 5, satt vi i Teaterungdom.

FOR EN KVELD!
12 priser ble delt ut til 12 verdige vinnere. Robert Wilson vant pris for scenografien til EDDA, og ensemblet i forestillingen fikk pris for særlig kunstnerisk innsats. Nydelige Gjertrud Jynge fortalte fra scenen om “Bob” og “to listen, and to have fun”. Orlando og Rogaland Teater ble den store vinneren med tre priser (beste kvinnelige hovedrolle, beste regi og årets forestilling), og legenden Toralv Maurstad vant velfortjent prisen for årets mannlige medspiller for rollen i Overføring. I tillegg til de 12 ble det også utdelt en ærespris til Bjørn Sundquist.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Hilde Louise Asbjørnsen ledet kvelden selvsikkert og sensuelt (som vanlig). Sammen med danserne Jan Nicolai Wesnes og Gustav A. Kvale, danset, sang og briljerte hun kvelden igjennom. Utdeling var ryddig, glamorøs og vellykket. Prisutdelingen avslutter også festivalen Heddadagene 2017. En meget vellykket festival som vi i teaterungdom virkelig håper gjenoppstår i 2018. Det er fremdeles et etterspill på Operaen igjen, men allerede kan man si at festivalen er en suksess.

Vi var selvfølgelig spent på kategorien Beste forestilling for ungdom. Vinneren ble “We come from far,far away”. En sterk forestilling om flukt og det å være flyktning. En viktig og riktig pris. Applaus fra oss i Teaterungdom.no. Også prisen for Beste barneforestilling må vi også trekke frem. Akershus Teater har i lang tid satset helhjertet på barneteater, og slo seg sammen med Teater Joker for å iscenesette barneboken “Brune“. At forestillingen i går kveld ble premiert med Heddapris er en fantastisk anerkjennelse. Kjempegøy.

Vi hadde en herlig kveld på Oslo Nye, og dro hjem fulle av energi og skrivelyst! 😀

Foto: Skjalg Vold. Alle prisvinnerne

– Helge

Det er en av årets fineste sommerdager ute i Oslo, og vi i teaterungdom tar turen inn i Operahuset. Tosca: smerte, kjærlighet, hat og hevn skal stå i sentrum. Forestillingen er beinhard! Rommet krymper, rent fysisk, inn. Regien er blodig, rå og ektefølt. Det er lenge siden jeg har sett opera med så godt skuespill. To timer i Operaen denne sommerdagen, er helt fantastisk.

Foto: Erik Berg

Tosca er en velkjent historie for de fleste operaelskere. Ondskap styrer byen, kjærlighet styrer Tosca, en kamp for kjærligheten, mot onde krefter, ordet sorg står sentralt og publikum blir sittende igjen med stor avsky og smerte. Det fungerer så ekstremt godt. Rommet er beinhardt. Sangerne, danserne, koristene og hele operaorkesteret spiller i perfekt samspill. Forestillingen er nydelig.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Svetlana Aksenova spiller Tosca med ekstrem presisjon. Hun er sjalu, beregnende, egoistisk og tilgjengelig. Man liker henne egentlig ikke, men føler med henne i hennes situasjon. Du aksepterer at det er henne du må heie på. Samfunnet man får se er for hardt og hjerteløs. Ondskapen er personifisert i Scarpia, hjerteløst portrettert av Claudio Squra. Scenene mellom de to løfter hele forestillingen opp nok et nivå. 

Foto: Erik Berg

Forestillingen vil være en jeg husker mange år fremover. Den er nydelig. Brutaliteten føles ærlig i sin desperasjon. Hard, slik samfunnet er hardt. Det er ekstremt lite man kan sette fingeren på, men etter flere turer i operaen begynner jeg å gå lei av store cardiganaktige gensere. De er liksom helt malplasserte inn i dette nydelige, vakre, gammeldagse samfunnet. Vi trenger ikke cardigan! En bagatell selvfølgelig, nesten et oppgulp, men like fult en tilbakemelding.

Jeg elsker Tosca! Jeg vil anbefale den til mange! Den er verdt å se! Om du orker to timer intens smerte.

Foto: Erik Berg

Det har etterhvert blitt en dårlig skjult hemmelighet at vi i Teaterungdom elsker Gjertrud Jynge. Enten hun står i front av storslagne produksjoner som Edda og Andre Verdskrigen, eller forteller om egen familiehistorie i Frå Landevegen, er Jynge et navn våre faste lesere har bitt seg merke i. Gjertrud leverer alltid, også når vi treffer henne for en kort prat mellom slagene under Heddadagene.

Gjertrud Jynge, slik vi kjenner henne fra skuespillerveggen på Det Norske Teatret

Vi setter oss ned på Kafe Løve. Gjertrud Jynge er en liten dame med mørkt hår, stram sminke og nordnorsk dialekt. “Jeg liker Det Norske Teatret, jeg liker jo å spille på nynorsk. Det er jo mitt språk. Så lenge jeg slipper sånn østlandsk aksent da, hvis jeg skal snakke nynorsk med østnorsk aksent får jeg ikke mee mæ mæ!” Gjertrud smiler mye. Hun holder stø blikkontakt og lytter til både spørsmål og skryt (vi måtte jo skryte litt!). “Til høsten spiller jeg Fru Alving, fra Ibsens Gjengangere, på Riksteatret. Så da får jeg reist mye rundt. Det blir en ny erfaring. Jo flere erfaringer man utsetter seg for, jo rikere blir man”. Vi spør om familie, om ungdomsårene og om teatret. Gjertrud forteller at hun har to barn, at hun tidlig visste at hun ville bli skuespiller, en drøm hun hadde arvet av moren. Hun forteller også at hun slet mye med nervøsitet tidligere, og var både redd og stresset mens hun gikk på Teaterhøgskolen. At hun etter utdannelsen jobbet på Rogaland teater og så havnet her, på Det Norske Teatret. 

Praten går lett og vi kommer inn på Edda. Den virkelig store produksjonen til teatret denne våren, en forestilling som er Heddaprisnominert, hvor Gjertrud spiller en av hovedrollene. “Jeg har jo jobbet med Robert Wilson før, og vi har holdt kontakt. Jeg er fryktelig glad i Bob. Han sier at det viktigste er to listen and to have fun. Det tror jeg på. Det å lytte er uvurderlig”. Forestillingen skal videre til Århus, Reykjavik, New York og kanskje mer. Mange av forestillingene til Gjertrud er fortsatt i spill. Edda lever videre, det samme gjør Sorga kler Elektra og Frå Landevegen. “Første dag på gulvet, med Edda, da fikk jeg bare kjeft, alt var galt. Jeg fikk høre at jeg bare spilte til fjerde rad… Det var tøft.” 

Flotte Gjertrud Jynge

Vi spør mer om ungdomsårene hennes, om hvordan hun var som ung, om hun hadde noen interesser, hobbyer, utenfor teatret. “Jeg var nok veldig ordentlig. Jeg hadde to eldre søstre. De hadde liksom brukt opp hele ungdomsopprøret, så det var liksom ingenting igjen til meg. Som ungdom var jeg politisk engasjert, og sang i kor. Jeg var også med i studentradioen.” Gjertrud forteller og vi lytter, vi spør og hun lytter. Det å lytte går igjen. Plutselig er tiden ute, Gjertrud skal videre å se en forestilling. Tiden flyr under Heddadagene. Vi må løpe videre, men det var godt med en snau time på kafe. En snau time hvor vi bare kunne lytte, til Gjertrud Jynge.

😀

– Helge og Kari
 

Inne på et hotellrom møter vi den tilsynelatende suksessrike karrierekvinnen Marie. Det ligger en mann i senga. Vi skjønner fort tegninga. Nesten… For etter 1,5 time med skuespiller Janna Kari Kvinnesland i førersetet, har vi blitt kjent med en kompleks og dyp kvinne. Det er ikke så lett som bare et hotellrom og en ukjent naken (og død!) mann.

Pietá er en monologforestilling, laget av Haugesund Teater. Den spilles i Oslo som teaterets bidrag til Heddadagene. Det er et intimt prosjekt med fokus på skuespilleren og hennes kunst. Janna Kari ble hyret etter ønske fra regissør og teatersjef Erik Schøyen, mye på grunn av hennes varme. Et valg som vi etter forestillingen forstår godt!

Dette er nemlig kunst! Kvinnesland portretterer en sterk og mektig kvinne i total oppløsning. Det er vondt å se på hvordan karakteren, i stadig høyere promille, utleverer seg selv og sine innerste følelser. Gjennom komiske fraser og handlinger får vi innblikk i en dyp sorg og angst. Det er her Kvinneslands varme virkelig kommer til sin rett. Den gjør at vi til tross for en noe arrogant holdning og overfladisk prat, bryr oss om henne. Vi forstår at det ligger noe under.

Det er virkelig underteksten som berører meg og som gjør forestillingen til noe mer enn kun en morsom og absurd fortelling med en hovedrolle på fylla. Janna Kari spiller så godt! Ikke minst som full. Det er også i de siste scenene, hvor alkoholen har tatt over kroppen, at jeg også blir mest rørt. Ut av beruselsen kommer også Maries innerste sorger.

Noen av vitsene og punch’ene blir litt billige og småkleine. Det tar også litt tid før jeg godtar mannen som bare ligger i senga, og hele håndteringen av dét problemet… Men jeg overser det etterhvert og fokuserer heller på spillet. Da koser jeg meg og tiden går fort. Til slutt sitter jeg med en liten tåre i øyet, samtidig som jeg ler. Perfekt balansert!

Det er ikke hver dag det skrives en splitter ny helaftens musikal i Norge, men i dag har vi i Teaterungdom overvært urpremieren på “For fjernt for fjernsyn”. En musikal om livet bak kameraet, om forholdene og intrigene som kan føre til suksess eller skandale på TV-skjermen. For det kan ligge mye bak det vi TV-seerne ser…

“For fjernt for fjernsyn” er en nyskrevet musikal av Thomas Gunnari Røtting og Tobias Løyning. Publikum får se det som skjer i et TV-studio, før, under og etter opptak. Her måles suksess i seertall, og det er nettopp lave seertall som gjør at nyhetsankeret Ruben Roll får beskjed om å pakke sakene sine. Forestillingen viser hans vei tilbake og hva som må til for opprettholde stjernestatusen. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi får møte alt fra damen som grer hårene på den store bustete mikrofonen, til jenta som ingen husker – hun som bare henter kaffe og drømmer om et liv som kjendis. Vi møter kameramenn, lysmenn, sminkører og redaksjonen. Alle har sine helt spesifikke oppgaver slik at sendingen skal gå som planlagt. Det er mange roller som skal introduseres, noe som tar litt lang tid, men samtidig er det nødvendig for å forstå alle relasjonene. 1. akt virker veldig realistisk, mens akt 2 bærer mer preg av en litt rotete action film. Det skjer ganske mye på kort tid, og det er mange øyeblikk jeg rett og slett skulle ønske de holdt litt lenger. Likevel koser jeg meg og nyter en forestilling som ikke krever så mye av meg som publikummer. Tekstene er svært gode, og selv om ingen hadde mikrofoner, var det stort sett ikke noe problem å høre hva som ble sagt.

Jeg hadde ikke blitt overrasket om noen fortalte meg at det var Stephen Sondheim som hadde komponert denne musikalen. Det er det altså ikke, Thomas Gunnari Røtting heter komponisten, og han spiller selv musikken under forestillingen. Jeg ikke i tvil om at Thomas Gunnari Røtting er på god vei til å bli Norges fremste musikalkomponist. Alt er velkomponert ned til hver minste sekstendedel, og jeg elsker hvordan overgangene mellom sang og tale sklir naturlig over i hverandre. Her har skuespillerne gjort en veldig god jobb med timingen, men dessverre er det få av dem som er sterke nok som sangere til å mestre dette mesterstykket Røtting har komponert. 

Forestillingen i seg selv er utrolig bra og fortjener et stort publikum og en større scene. I en ideell casting situasjon burde de godt voksne rollene bli spilt av noen over 50 – ikke under 30,  men til å være en workshopvisning uten noen form for støtte, har de levert et veldig godt produkt og jeg er spent på å følge forestillingen videre. 

Søndag var siste dag av festivalen Urban Moves på Dansens Hus i Oslo. Festivalen er en del av paraplyen Heddadagene, og viser fram det beste street dance-Norge har å by på. Vi i teaterungdom dro først og fremst innom for å se dagens forestilling “Far from the norm” klokka to… men stemningen og energien ville det annerledes.

Vi ble bare værende. Så dette blir ikke en anmeldelse av en enkeltstående forestilling, men en liten beskrivelse av en aldeles nydelig festival!

Foto: Dansens hus hjemmeside. Fra Urban Moves 2016

Vi starter dagen med forestillingen “Far from the norm” av det britiske kompaniet Reck. Koreografien kan gi assosiasjoner til urmennesket, til apen og flokken, og til det rituelle. Det er 30 interessante minutter, og publikum er rause med tilbakemeldinger underveis. De roper og plystrer for gode bevegelser og triks. Etter applausen får vi beskjed om å forlate salen, for nå skal det rigges om til battle! Det er en annen stemning på huset enn jeg har opplevd før, og jeg lurer på hvordan break 1-1 vil være, så jeg blir litt til.

Foto: Dansens hus hjemmeside

Å gå inn igjen etter pausen må sies å være en god avgjørelse… DJ Stew spiller høy og fengende musikk, på scenegulvet er den tradisjonelle battle-ringen dannet, og MC ZEPS går rundt og rapper freestyle. Varmen og energien inne på hovedscenen omfavner deg og drar deg med! Vi blir stående i ytterkanten av ringen og se på. Så ropes de opp, to og to, og battler til samme kule hiphoplåt. Det er barn og ungdommer og voksne om hverandre, alle stiller på like premisser. Her deltar også medlemmer fra street dance crewet ILL-abilities, hvor alle har en form for fysisk funksjonshemming. Det highfives mellom konkurrenter, de klemmer og heier på hverandre. Det er rett og slett helt nydelig å se alle danse og trikse seg gjennom konkurransen, og det tar ikke lang tid før jeg groover med og plystrer og roper selv. Jeg bestemmer meg raskt for at dette er et sted jeg gjerne tilbringer resten søndagen min.

Kvelden fortsetter med ulike battles, og det er ingenting i veien for at jeg går ut for en matbit, for så å gå rett inn i bobla igjen. Hele tiden kryr det av små og store som danser og smiler, klemmer og ler. Det er en herlig inkluderende stemning på Urban Moves, enten du danser eller ei, og jeg anbefaler alle å kjøpe seg et (dritbillig!) dagspass til neste år!

– Mari Noodt

Jeg tror aldri jeg har sett en tre timer lang forestilling uten å kjede meg, eller miste fokus et sekund. Det gripende familiedramaet Sorga kler Elektra brøt imidlertid forbannelsen. Stemningen var satt lenge før vi kom inn i rommet. Jazztrioen som hadde fått tildelt hver sin lille plattform på scenen, kunne høres ut i foajeen og allerede da skjønte jeg at dette kom til å bli annerledes.

Hentet fra detnorsketeatret.no

Handlingen bygger på den greske tragedie-trilogien Orestien, og er en moderne gjenfortelling skrevet av Eugene O’Neill. Sorga kler Elektra består, i likhet med Orestien, av tre ulike stykker; Heimkomst, Heimlaus og Heimsøkt. Den oppføres oftest i sin helhet, noe regissør Stubø også har valgt å videreføre. Karakterene i stykket er basert på velkjente mytologiske karakterer og tematikken er velkjent for alle som kan sin greske historie. Christine (Clytemnestra) hater sin ektemann Ezra (Agamemnon) og innleder et forhold til kapteinen Brant (Aegisthus). Sammen tar de livet av Ezra slik at de kan fortsette sitt romantiske forhold. Barna Lavinia (Elektra) og Orin (Orestes) hevner faren ved å ta livet av Brant. Det er sjalusi, hevngjerrighet og kjærlighet blandet sammen i en voldsom eksplosjon av drama på sitt beste.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Forestillingen slik vi så den i dag hadde premiere i 2012, og var samme år nominert til 5 Heddapriser, hvorav Gjertrud Jynge og Thorbjørn Eriksen stakk av med hver sin pris for “beste birolle/medspiller”. 5 år etter premieren er forestillingen fortsatt på topp, og vi elsker måten de blander jazzmusikken inn i teateret og lager førsteklasses musikkteater. Det eneste vi har å trekke ned på er den noe rufsete engelskuttalen til et par av skuespillerne under sangene… Kanskje hadde sangene gjort seg like bra på nynorsk? Vi likte allikevel måten musikken og teatret skled inn i hverandre, og det fantastiske samspillet mellom skuespillerne og musikerne.

Hentet fra detnorsketeatret.no

Det er ikke ofte man får oppleve gjensyn med en forestilling så mange år etter den hadde premiere. Når det i tillegg er en forestilling så god og anerkjent som denne, vil vi råde alle med mulighet til å ta turen til Det Norske Teatret for å få med seg denne unike opplevelsen. Sorga kler Elektra spiller i forbindelse med Heddadagene (se heddadagene.no for info), og siste forestilling er tirsdag 13. juni. Så gjør som oss i Teaterungdom og skaff dere billetter med en gang – dere vil ikke angre!

Visions of Kerouac er Grusomhetens Teater sin første forestilling som ikke er laget/regissert av teatersjef Lars Øyno. Det er teaterets produsent Brendan McCall som står ved roret denne gangen, og selv om det hele minner om Lars Øyno sine produksjoner, har McCall en helt egen og unik visjon som tilfører noe ekstra på scenen.

I en mørk sal hører vi en ropende kvinne. Sakte, men sikkert begynner lyden av skrivemaskiner å høres. Tre personer sitter i små belyste deler av scenen og skriver. McCall introduserer oppsetningen som et “concept-album”, mer enn et teaterstykke, og med tastelydene av skrivemaskinene i øret begynner jeg å skjønne hva han mener. Snart begynner skuespiller Hanne Dieserud å bevege seg ut på scenen og ikke lenge etter følger stykkets fire andre aktører etter. I en slags dans fyller de rommet med ulik kreativitet og rytme. Det er en spontanitet i det hele som bindes sammen av en kropps-presisjon jeg kun ser på Grusomhetens Teater. De er alle kledd i skjorter og dongeri-bukser, og det er tydelig at alle representerer samme person: Jack Kerouac.

Foto: Claudia Lucacel

Kerouac var en forfatter som inspirerte en hel generasjon med litteraturen sin. Sammen med Allen Ginsberg og William Burrough frontet han det som ble kalt “Beat-generasjonen”, en generasjon som ikke ville la seg lede av det politiske eller moralske. De ville skrive og leve som frie mennesker uten å la seg tøye av tidens konservative restriksjoner. Det er disse verdiene og tankene som går igjen i Visions of Kerouac. Det er en lekenhet og frihet i alt skuespillerne gjør på scenen, og med en god blanding av koreografi og improvisasjon reiser vi inn i en verden hvor tekst og bevegelser flyter sammen, i en nydelig hyllest til Kerouac sine verk. I tro med det spontane og overraskende introduserer Visions of Kerouac en ny kunstner som gjest i hver av forestillingene. Denne kvelden var det musiker Arild Stav som plutselig inntok scenen og fremførte et imponerte innslag på saksofon. Applausen etterpå runget i salen.

Foto: Claudia Lucacel

Jeg hadde lest veldig lite av Kerouac før jeg tok turen til Grusomhetens Teater, men etter den 75 minutters lange forestilling var jeg sulten på å mer. Jeg ville vite mer om denne ikke så kjente, men utrolig fascinerende forfatteren. Jeg hadde kun litt kjennskap til diktet hans “What´s your road, man” fra før, og til min store glede ble denne fremført i form av sang som selve avslutningen på forestillingen. Forestillingen har dessverre hatt sin siste spilledag, men om den skulle settes opp på nytt vil jeg anbefale alle om å ta turen for å se den, og Brendan McCall er helt klart et navn du burde holde øye med i fremover!