TEATER MANU – fordi alle fortjener kultur

“Visste du forresten at Norge har 5 offisielle språk: Bokmål, nynorsk, samisk, kvensk og tegnspråk?” Teatersjef Mira Zuckermann er energisk og ivrig i det hun setter meg inn i bakgrunnen for teateret hennes. Jeg befinner meg på Grünerløkka, på Teater Manu og får høre om hele Norges tegnspråkteater.


Inngangen til Teater Manu i Christies gate

Atmosfæren i lokalet er fantastisk. Jeg tar meg opp de store trappene og i det jeg kommer inn i rommet blir jeg møtt av intet mindre enn 5 mennesker. Her er kunnskap, her er kunst, her er teater. Vi snakker via tolker, jeg kan ikke tegnspråk og oppdager fort at øyekontakt for døve er hele essensen i kommunikasjonen. Ser man ikke, hører man ikke. Syn og hørsel er som smeltet sammen. Jeg er ikke så god på dette, jeg ser bort noterer… så får jeg tenkt meg om og ser raskt opp igjen. Jeg lytter med øynene.

«Vår visjon er å være verdens beste tegnspråkteater!» Zuckermann forteller om Heddapris nominasjoner, om turneer og om viktigheten av kunst. Et språk fortjener egen kunst og teater Manu gir tegnspråket scenekunst til hele landet. De turnerer, når bredt og bergtar mange. «Vi bruker alltid stemmeskuespillere, teateret vårt er jo for alle. Vi prøver å variere mellom sjangre og treffe bredt. Ungdom er ikke alltid like enkle å nå, men vi prøver». Teateret skal være inkluderende, ikke ekskluderende. Her er det plass til alle. 


 

Megan Matovich tar over. Hun leder prosjektet Manu PopUP som gjennom 2016 og 2017 skal jobbe mot ungdom i alderen 18-30 år. «Vi vil finne ut hva som treffer unge døve. Det handler om å samle og utveksle kompetanse. Vi vil holde workshops i Oslo, Trondheim, Stavanger og Bergen». Det er snakk om å møte mennesker på deres egne premisser. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det som blir sagt. Det er de samme argumentene og grunnen til at vi opprettet denne bloggen. Unge fortjener å bli hørt. Manu PopUP lytter, med øynene.

I disse dager er lokalene på Grünerløkka under oppussing, men det stopper ikke visjonen og drømmene til de som arbeider der. «Vi ønsker at alt vi produserer skal være så bra at det skal kunne spilles på Operaen» Zuckermann smiler lurt. På Teater Manu ser man ikke begrensninger, man ser muligheter. Det viktige er å skape god scenekunst for alle.

– Helge  

PS: Denne våren spiller teateret barneforestillingen «JEG» over store deler av landet, i Oslo er forestillingsdagene 11., 12. og 29. april. Da vil jeg sitte ytterst på stolkanten og glede meg både med øyne og ører..

Kunsten å smile

I “Kunsten å smile” har skuespilleren Jon Arne Arnseth slått seg sammen med Bjørn Lisether Teigen som står bak tekst og regi, og Teaterkjelleren, med sin lange historie, var denne gangen scenerommet. Resultatet er en slags stand up/ teatermonolog tett knyttet opp mot skuespillerens virkelige liv. Det er lenge siden sist jeg har hatt så mye jeg vil si etter å ha sett en forestilling, men jeg skal forsøke å fatte meg i korthet… 

Hovedpersonen venter på en telefon fra kjæresten (Geir, rieg, Geir, Geir, Geir) som, bokstavelig talt, forsøker å reise til Mars. De har ikke snakket på fjorten dager. En blanding av ensomhet, savn, og  humor binder det hele sammen. Formen er åpen og Jon Arne snakker direkte til publikum. Han er proppfull av scenisk sjarm og varme. Han får publikum til å trives i setene sine. Dette er ikke kleint. Det er personlig og karakteren fremstår “litt for åpenhjertig”, men det blir ikke rart. Man ønsker å vite mer, og det får man.

Det går unna i et forrykende tempo, her dveles det ikke ved noe. Man må holde seg fast i stolen og henge med. Historien som fortelles er enkel og ryddig slik at dette ikke er noe nevneverdig problem, men jeg savner alikevel noen refleksjoner. Han fremstår for meg mer som en tenåring enn som en som nærmer seg 30, igjen ikke noe problem, men alikevel. Humor brukes som det bærende elementet, et valg jeg ikke helt forstår. Jeg synes Jon Arne er best i de melankoliske stundene, i de triste minnene og i savnet etter den han er glad i. Når tempoet settes opp og humoren tar over forsvinner noe av det følsomme, noe jeg synes er synd, selv om jeg ler.

Det er også veldig mye bra her. Etter en sags introduksjon følger historien om Espen, den første kjærligheten. Her er varmen og humoren flettet perfekt sammen. Dette er min soleklare favorittdel av forestillingen hvor humoren svever på et alvorlig bakteppe. Lurt! Jeg ler også høyt flere ganger, som når det “forskes litt i sjangre” eller når “et er nulltoleranse for kødding med Cher”, her er ikke humoren påtatt og Jon Arne får briljere.

En annen ting som slår meg som lurt er at karakteren fremstår som en sterk kvinnerolle. Ikke fordi han er homofil eller gjør narr av egne skrulleferdigheter, men fordi budskapet om kjærligheten som dro og savnet man føler når man venter er typisk for gode kvinneroller. I en forestilling hvor nettopp kjønn og kjærlighet er så sentralt  er det herlig å se at disse egenskapene like gjerne kan portretteres av menn. – og la meg rette på meg selv, karakteren fremstår som en sterk ROLLE!

Grunnene til å se forestillingen er langt flere enn grunnene til å la være. Jeg har så utrolig mye mer jeg kunne ha skrevet, men jeg lar være, så kan du heller oppsøke forestillingen og finne ordene på egenhånd.

– Helge

Oslo Internasjonale Teaterfestival – Hearing

For åttende gang arrangeres Oslo Internasjonale Teaterfestival på Black Box Teater. Jeg tittet innom torsdag kveld. Den nest siste dagen av årets festival. Å komme inn på Black Box var en opplevelse i seg selv. I foajeen ble jeg nemlig uventet møtt av installasjonen Syden. Et mørkt rom og fire opplyste notestativ i ring med hver sin bok på. Hver bok hadde ulike bilder fra syden-strøk projisert på seg. På noen av sidene stod det tekst, andre sider inneholdt bare de lyssatte bildene. Lyder av blant annet surrende insekter kunne høres. Hele rommet bar preg av nysgjerrig stemning, mennesker nysgjerrige på installasjonen eller på de sosiale kodene. Er det lov å gå inn? Hvordan oppfører man seg her? Jeg tittet litt i bøkene. Leste setninger om å finne seg selv og å se seg selv utenfra. Det gjorde inntrykk på meg, og da jeg kom til siste side i boken ble jeg overrasket over at alt var hentet fra intervjuer med virkelige mennesker på sydenferie.  


Over til den egentlige grunnen til at jeg tok turen. Jeg skulle se forestillingen Hearing av Amir Reza Koohestani. En Iransk forestilling som skildrer hvordan det var for jenter å vokse opp under ekstreme forhold etter revolusjonen i Iran i 1979. En av jentene på et jenteinternat har hatt guttebesøk på rommet. Forestillingen viser hvordan skoleledelsen håndterer dette. Hele forestillingen er utformet som et avhør. En av skuespillerne sitter hele tiden i amfiet blant publikum. Hun forhører to av jentene på internatet, kaldt og direkte. Både scenerommet og kostymene er enkle. I starten er bare en av de unge jentene på scenen av gangen, lyset er det eneste som avgrenser rommet. På et lerret bakerst på scenen tekstes alt som blir sagt på engelsk. Senere blir lerretet brukt til å vise film. Jentene har et kamera som kan festes til hodet slik at filmen viser det som er i deres synsfelt. Vi ser film av oss selv i publikum, noe som gir økt følelse av et avhør, som vi faktisk er tilstede i. Vi ser film av lederen av internatet og av jentene som snakker til hverandre og går rundt i gangene på Black Box mens de diskuterer hva de skal gjøre nå.

Det enkle uttrykket fungerer. Spesielt bruken av filmkameraet, som også muliggjør anvendelsen av større deler av omgivelsene enn bare scenerommet.  Dette bidrar til en aktualisering av tematikken, det gir en følelse av at handlingen kan finne sted hvor som helst. På et punkt kommer en av jentene inn igjen, men som voksen. Det er gjort et enkelt og særdeles godt grep i kostymeringen. Skuespilleren som er noe eldre har på seg klær i samme farger og tekstiler som den yngre. Skoene har blitt høyhælte. Buksene mer tettsittende og kjolen lengre og litt mer innsvinget i livet.

Jeg blir ikke helt grepet av forestillingen, selv om historien er sterk og de spiller troverdig. Kanskje er det vekslingen mellom å få med seg teksten på lerretet og å  fokusere på skuespillerne som gjør det. Eller kanskje er det litt for fjernt fra min virkelighet. Jeg kan forstå at det er oppsiktsvekkende å sette opp et stykke som dette med fire kvinnelige skuespillere i Iran, og tror nok at forestillingen virker mye sterkere der enn i Norge. Jeg gikk uansett ut av salen med en god del nye tanker og inntrykk som fortsatt fordøyes.

 

 

– Marianne

Jeg kommer snart

Hva  skjer når en kvinne, etter å ha faket i senga hele livet, bestemmer seg for å oppleve “the real thing”? Jo, da vier hun en uke av sitt liv til “Prosjekt Orgasme”. Vi i publikum får være vitner i den musikalske komedien Jeg kommer snart. En morsom, dønn ærlig og til tider sår forestilling om det å ikke strekke til – ikke få til det som alle andre tilsynelatende får til.

Jeg kommer snart er basert på den kritikerroste boka til Selma Lønning Aarøs med samme navn, og det er Akershus Teater og regissør Vibeke Flesland Havre som står bak roret når bok blir til teater. Resultatet er teater på sitt beste, og det var en sann glede å få sitte på første rad og bli med Julie (Monica Borg Fure) på hennes søken etter ekstasen. Med seg har hun sin nye au-pair Ludmilla (Lars Jacob Holm), som er hennes rake motsetning. Holm supplerer også forestillingen med de andre karakterene som til tider dukker opp, fra Julies mor til Atle Janson, en journalist i Dagbladet og grunnen til at Julie starter Prosjekt Orgasme.


(Foto: May B. Langhelle. Kilde: http://www.akershusteater.no/jeg-kommer-snart/)

Som tilskuer er man aldri passiv da Julie fra første replikk henvender seg til publikum. Denne dialogen varer fra start til slutt, med beste resultat. Det gjør at vi liker Julie, rett og slett. Vi ler med henne, vi skammer oss med henne og vi ønsker at hun skal lykkes. Vi liker Ludmilla også, som framfører flere sang- og dansenumre iført korte paljettskjørt. Denne måten å spille på tillater aldri publikum å sette avstand til det som skjer på scenen. Man blir tvunget til å reflektere, enten man vil det eller ikke. “Rekk opp hånden den som aldri har hatt orgasme” sier Julie direkte til publikum. Ingen rekker opp hånden. Jeg tror alle tenkte det samme som meg, “ville jeg ha gjort det om det så var tilfelle?”

I går var siste dag med Jeg kommer snart, så foreløpig er det dessverre ingen flere muligheter for å få se denne forestillingen. Jeg krysser fingrene for at den blir satt opp igjen, og hvis det skjer anbefaler jeg alle å dra og se.

 

– Stine

Raske menn, eller skal vi si gutter?

Det er lørdag kveld og vi har tatt plass i salen på Latter. Her skal Raske menn vise oss 90 minutter på 80 minutter. I og med at showet er på Latter forventer jeg selvfølgelig å le masse, og til tider gjør jeg det.

Showet er bygget opp som en slags revy med mange frittstående sketsjer, men jeg savner en rød tråd som kan binde det hele sammen. Flere av sketsjene får publikum til å gapskratte, og det morsomste er de lange blikkvekslingene hvor det ikke blir sagt et ord.

I starten spiller de mye på at de har blitt voksne, men det glemmer de litt etterhvert. Til tider blir de litt for desperate etter latter fra publikum, så det er mye som rett og slett ikke er så gøy. Noen av sketsjene virker som nødløsninger for å dra ut tiden, så hvis de hadde endret showet til “70 minutter på 60 minutter”, kunne de fort løftet seg mange hakk.

Likevel vil jeg trekke fram “fuglesketjsene” som noe av det morsomste; påfuglen som synger opera og storken som nekter å gå av scenen. Sketsjen hvor Calle og Anders skal lære oss å snakke i store forsamlinger har også mange morsomme poeng, og holder latteren gående lenge etter at sketsjen er ferdig. 

Latter ligger på Aker Brygge og har billettpriser deretter. 490kr + bill.avg. syns jeg er litt i overkant mye for denne forestillingen. Det var mye gøy, men også en del som til fordel kunne vært kuttet.  

 

– Kamilla 

Jeg er Kosmos

Klokken slår 7 og musikken slår imot oss som beveger oss mot studioscenen på Dansens Hus. Vi er på vei til Siri og Snelle sin forestilling. Jeg aner ikke hva jeg kan forvente, pulsen slår hardt, stresset over ting jeg burde ha gjort i stedet for å dra på teater er i ferd med å melde sin ankomst.. Forestillingen begynner, og med et er hverdagsens sjas og mas evigheter unna.

                                                              
                                                                                                   Dansens hus
Siri og Snelle markerer med forestillingen “Jeg er Kosmos” sitt 25-års-jubileum. Det første som slår meg er at disse damene er kule. Musikken som fyller rommet er eksperimentell og fengende. Klærne de har på seg i hvit og sort er avantgarde og ser ut som om de er plukket opp på en trendy vintagebutikk i London (helt tilfeldig forøvrig). Lyssettingen er gjennomgående fantastisk og de få scenografiske skulpturene som er plassert i rommet gir mening og understreker det kule. Igjen, disse damene er kule.


Så begynner de å danse, de danser, synger, spiller på glass, de snakker og tar oss med på en reise gjennom kosmos. Som en skapelsesberetning i vår tid.

“Føre noe blei te noe vare ikkeno som var no et punkt var det hele” (Aina Villanger fra “Langsang – et flytans habitat”).

Jeg var stresset i det jeg gikk inn i salen, men blir raskt rolig. De er dyktige på scenen og drar meg inn i sitt univers, og i dere univers er det hvilepuls. Det er nesten så jeg holder på å sovne på et tidspunkt, og denne gangen er det faktisk et stort kompliment.

Humor klarer de også å få inn. De bruker bredden, alt de kan og er. De tar for seg så mye, gjør så mye, men så er det jo også snakk om Kosmos.

Forestillingen spilles nå før påske, på Dansens hus. Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg helt klart sett den en gang til.

– Helge 

Når du får tenkt deg om

“Når du får tenkt deg om” spilles på Teaterscenen på Chateu Neuf 16-19. mars, og Teaterungdom måtte sekvfølgelig få med seg premieren. Dette liker vi. Her er det studenter som opptrer som skuespillere og musikere. Chateu Neuf er jo studentenes hus.

Stykket handler om Nina, som på vei til å møte en gutt, får beskjed om at oldemor er veldig syk. Vi blir også kjent med oldemor og får vite hvordan hun møtte sin mann. Stykket viser seg å være en kjærlighetshistorie gjennom generasjoner. Det er et godt manus, og det er naturlige dialoger uten klisjeer. Det er en fin tematikk, og det er gode spørsmål som stilles.

Til å spilles av studenter på samme alder, er det tydelig presentert helt fra starten hvem som er hvem i stykket. Fra oldemor til oldebarn og alt virker naturlig. Her gjør kostymeansvarlig en god jobb, for kostymene forsterker karakterene. Alle rollene kommer godt frem, og man tror på de.

Store deler av stykket blir fortalt direkte til oss i publikum. Hovedrolleinnehaveren imponerer med å se oss i øynene mens hun snakker, og får oss til å føle at vi er med. Vi får både se tilbakeblikk og tenkte scenarioer. Det er av og til litt problematisk å skjønne hva som faktisk er tilbakeblikk og hva som bare tenkes. .

Regissør har gjort en god jobb både med tanke på skuespillerarbeid, men også scenerom. Jeg vil spesielt trekke frem scenene utendørs, som blir troverdig kun ved en utelampe og at de roper opp til vinduet. Det var noen “usynlige vegger” som noen av skuespillerne hadde litt problemer med å følge, men ellers var scenerommet spennende og fint. Det eneste jeg savner er at det spilles på pianoet! Med så mange lovnader om godt pianospill, er det skuffende å se at pianoet ikke blir brukt. Tre musikere satt på venstre side ikledd kostymer. Det gir virkelig noe ekstra til en forestilling å ha levende musikk på scenen. Spesielt når de laget lydeffekter (billyder med fele), noe jeg skulle ønske de gjorde mer av!

En kritikk settes til Chateu Neuf (selve organisasjonen/bygget) som setter opp store fester og teaterstykker til samme tid. Under stykket hørte vi mye bråk fra en fest nedenifra. Det var veldig profesjonelt av skuespillerene å ikke la seg påvirke av bråket.

Jeg vil anbefale alle å dra og se et virkelig godt stykke som får deg til å tenke litt ekstra på veien hjem!

– Ester

What a glorious day

På torsdag var ei venninne og jeg på Grusomhetens teater og så What a Glorious Day! Stykket baserer seg på livet og bildene til Bendik Riis, en mann jeg ikke har kjennskap til. Jeg personlig er ikke fysisk teaters største fan, men min venninne er “relativt fan”. Likevel gledet jeg meg til å se forestillingen etter å ha lest beskrivelsen av stykket på Grusomhetens Teaters nettsider. Der er det godt redegjort for hva stykket handler om og prøver å kommunisere. Jeg, som liker å få ting inn med teskje.

Jeg fant dessverre lite samsvar mellom hva jeg hadde lest og hva jeg så, men igjen, teater er subjektivt og dette er nok Grusomhetens teater fullstendig klar over. Det legges opp til publikum selv skal gi de scenene betydning og det kan være både gøy, krevende, kjedelig eller spennende: alt er subjektivt!

Selv om mange av scenene som ble presentert ikke ga meg så mye, var det likevel elementer som vekket noe i meg og fanget meg. Det kunne være en del av en bevegelsessekvens, en rekvisitt, en relasjon mellom karakterer og også hele scener. Noen av scenene bød på utrolig fine bilder som jeg virkelig nøt! Andre scener syns jeg var direkte skumle og ekle, og andre igjen fikk meg til å le. Jeg lo spesielt godt av scenene hvor det ble harselert litt med norske tradisjoner som jul og 17. mai. Her ble det absurde og det tåpelige blandet sammen, og det er garantert lættis for meg, på en slapstick-aktig måte. Det brukes veldig lite tekst i denne forestillingen, og det er overraskende behagelig og interessant å se teater med lite tekst. Både venninnen min og jeg er glad for at vi gikk! Hun kanskje litt mer enn meg..!

– Maren

Spotted

Jeg ble sendt for å se på danseforestillingen Spotted på Black Box under den internasjonale teaterfestivalen i Oslo. Det jeg tidligere har sett på Black Box kan kalles “sært”, men jeg hadde ikke forventet at dette stykket skulle være så langt fra hva jeg syns kan kalles teater. Jeg forstod ingenting! I 45 minutter satt jeg som et spørsmålstegn og spurte meg selv: Hvorfor syns alle andre i publikum at dette er spennende? Jeg fant ikke et svar. At det ble kalt en danseforestilling forstår jeg ikke, for det ble ikke danset noe. Og hvorfor de må sette inn en naken kvinne, eller hvorfor hun ene tisser(!) på scenen skjønner jeg heller ikke. Jeg må bare legge meg flat og si: dette er ikke min type forestilling!

– Ester

7 pleasures

Mette Ingvartsen inntar Dansens hus. 12 dansere befinner seg på scenen. Musikken går fra veldig høy til helt fraværende. Danserne er nakne. Dette er høykultur. Publikum later til å ha bestemt seg for å like dette. Det er liksom ikke helt legitimt å ikke bli imponert.

Jeg synes denne forestillingen er komplisert. Danserne er dyktige, og fryktelig mange ble fryktelig imponert. Jeg var nok ikke en del av denne majoriteten. Jeg synes nakenheten fremstår litt påtatt. Det er som om de ber deg om å elske forestillingen fordi “den er så kunstnerisk”. Jeg forstår veldig lite.

Forestillingen er nok best for dansere med høy alder og stoooor innsikt i samtidsdans. Dette er ikke så lett fordøyelig, og jeg vil ikke si den er spesielt tilrettelagt for ungdom.

Jeg føler at jeg opplever kvalitet, men denne kvaliteten når ikke helt frem til meg. Rett og slett ikke min kaffe.

– Helge