En jente er en halvferdig ting

Fredag kveld tok jeg turen til Lillestrøm Kultursenter for å se premieren på Akershus Teaters En jente er en halvferdig ting. Det er få mennesker å se når jeg ankommer foajeen kun ett minutt før forestillingsstart. Togtrafikken til Lillestrøm er kraftig forsinket og forestillingen blir utsatt en halvtime. Teatersjef Bo Anders Sundstedt går selv på scenen og beklager forsinkelsen, men som han sier – “dette er ikke en forestilling man kan komme inn på når det først har begynt”. Når skuespiller Inga Ibsdotter Lilleaas trer inn på scenen og begynner monologen sin kan jeg ikke annet en å si meg enig. For dette var en intens, intim og krevende monologforestilling hvor den minste forstyrrelse kunne ødelagt hele opplevelsen. Noe som heldigvis ikke skjedde.

Tittel: En jente er en halvferdig ting
Tid/sted: Lillestrøm Kultursenter, Universet. Fredag 27.01.17
Av: Eimear MacBride 
Regi: Trond Lie
Dramaturg: Annie Ryan
Scenografi: Mari Watn
Med: Inga Ibsdotter Lilleaas 
Kommende forestillingsdatoer: Turnerer frem til 23 februar. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

En jente er en halvferdig ting er basert på den prisbelønte romanen “A Girl is a Half-Formed Thing” skrevet av irske Eimear McBride. Vi følger en jentes liv fra hun fortsatt er i livmoren og til hun er en 20 år gammel kvinne full av selvdestruksjon. Jenta forteller oss aldri hennes navn, men leder oss gjennom en oppvekst fylt av fanatisk religiøsitet, mobbing, seksuelt misbruk og mye ensomhet. Hun søker konstant etter seg selv og prøver å finne ut hvem hun kan være i dette utfordrende livet. Hun er sterk og uavhengig, men også sårbar og usikker. Det er lite av genuin kjærlighet i livet hennes, foruten hennes kreftsyke bror som hun har et enormt nært bånd til. Jeg liker denne jenta veldig godt, men det er ikke alltid jeg klarer å henge med på historien hun forteller.


Foto: Per Heimly

Lilleaas er flott å se på scenen. Hun har et nærvær som fanger blikket, noe som er bra ettersom hun er den eneste der! Det er en vanskelig tekst hun leverer; ikke fullt naturalistisk og med vekt på rytme og lyrikk. Av den grunn er det tidvis uklart hvor i fortellingen hun er og hvem hun snakker til. Lilleaas gjør en utmerket jobb med det tunge materialet hun har blitt tildelt, men noen skift blir dessverre ikke godt nok nyansert. Det er allikevel ikke avgjørende, da hennes spill er spennende å se på uansett. Det er også første forestilling og godt mulig at dette vil sitte mer på plass etter hvert som hun blir varmere i trøya.

 

Trond Lie har gjort gode valg i sin regi. Han har passet på at det ikke blir unødvendig mye dramatikk og føleri, men stoler på at teksten og skuespiller får fram historien på riktig måte. Scenografien er også smart og gjennomført. Det er kun et stort teppe midt på scenen hvor Lilleaas holder seg gjennom hele stykket. Effekten blir et slags fangehull hun ikke kommer seg ut av, akkurat slik som hennes egen ulykkelighet ikke slipper taket. På samme måte blir vi i publikum fanget av den tragiske historien og det er ingen utvei for noen. I enkelte tilfeller er livet rett og slett utholdelig, og noen ganger er vi nødt til å åpne øynene for den urettferdigheten vi ikke alltid vil anerkjenne.


Foto: Per Heimly

Jeg synes alle som har mulighet burde seg En jente er en halvferdig ting. Forestillingen drar nå på turne og om de spiller nær deg håper jeg du velger å dra. Det er en historie som behøver å nå frem, og selv dager senere sitter mange av øyeblikkene igjen i kroppen. Ikke alt var perfekt, men alt var helt klart verdt å se. 

Carmen

Vi sier det igjen og igjen, men det er noe spesielt ved å være på Den Norske Opera og Ballett. I den kalde oslovinteren går vi mot den like kalde fasaden. Vel inne omfavnes vi av det lune treverket på hovedscenen. Det er en vakker kontrast som vi aldri blir lei av. Orkesteret er allerede godt i gang med oppvarmingen, lydene blander seg med den lave summingen i rommet og vi kan skimte en og annen gallakjole. Det er gøy å se alle de ulike tolkningene av kleskoden på operapremiere. Her er både smokingen og hettejakka representert. Det vitner om en folkelig og tilgjengelig opera, ikke ulikt det inntrykket vi får av kveldens forestilling – Carmen.


Foto: Erik Berg

Tittel: Carmen
Tid/sted: Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen, 28.01.17
Av: Georges Bizet, Henri Meilhac, Lodovic Halévy
Regi: Calixto Bieito
Scenograf: Alfons Flores Kostymer: Mercé Paloma
Musikalsk ledelse: Eun Sun Kim
Medvirkende: Katarina Bradic, Evan Bowers, Zachary Nelson, Natalia Tanasii m.fl
Barnekoret, Operakoret, Operaorkestret
Kommende forestillinger: Spilles fram til 23. april
Anmeldelse av: Mari Noodt

Det er egentlig en gjenoppsetning vi er på i dag. Forestillingen hadde sin premiere i Norge for to år siden, men går en ny runde denne vinteren. Det er derfor noen nye fjes og et par debuter i ensemblet. Hovedpersonen selv er den samme, og Katarina Bradic framstår som et naturlig valg som den forføreriske og elskverdige Carmen. Det er jo selve premisset for å få denne ikoniske rollen – du må være vakker og sexy. Det både er og spiller Bradic til fulle. Litt skuffende er det at hennes motspiller ikke ser ut til å ha samme kriterier. Evan Bowers er dessverre ikke like troverdig som Don José. Sangprestasjonene er det ingenting å si på, men skuespillermessig er det et stykke unna de andre. Det er også urettferdig at premisset for Carmen ikke skal gjelde for hennes beilere. Hvis Don José skal være en slags Don Juan, må også rolleinnehaver ha en slik utstråling. Istedenfor stiller man seg heller spørsmålet om hvorfor Carmen, som kan få hvem hun vil, velger han.


Foto: Erik Berg
Historien er som den er. Carmen velger Don José, og de tror det endelig er ekte kjærlighet for fristerinnen, men til slutt forlater hun ham til fordel for en tyrefekter. Dette får fatale følger. I løpet av forestillingen sliter man som publikummer med å vite hvem man skal heie på. Helten eller heltinnen er ikke tydelig, noe som er befriende i en sjanger hvor dette gjerne er klart fra start. Det er også noe befriende å se en kvinnelig hovedrolle med så mye makt. Selvom denne makten er forankret i det seksuelle og hengivende, er Carmen en sterk kvinne som tar selvstendige valg. Ved å plassere historien til 70-tallets Spania, gir det forestillingen en tydelig referanse til likestillingskampen. Disse omgivelsene gir hele forestillingen et mindre romantisk bakteppe, og viser mennesker i fattigdom og kriminalitet. Det er skittent og dunkelt, noe som føres videre i det visuelle uttrykket. Og det er noen nydelige bilder som skapes av scenograf Alfons Flores! De få, men velvalgte, elementene i scenografien gir stor effekt, som en telefonboks, en flaggstang og gamle biler. Sammen med lysdesignet blir vi servert en vakker filmatiskinspirert forestilling. Calixto Bieito har lagt en enkel og virkningsfull regi på det enorme ensemblet, som virkelig fullfører disse vakre tablåene. Det er alltid noe å se på: hovedpersonene i sentrum, de små sidespillene eller den fine scenografien. I opera gjentas setningene ofte, og blir man lei av å se på de samme sangduellene, kan man i denne oppsetningen fint legge fokuset på noe av det andre som skjer. Det gjør at de tre timene går fortere unna enn man skulle trodd, og at historien ikke blir kjedelig – som jo er en fallgruve for operaen.

CARMEN-2015
Foto: Erik Berg
Carmen er lett å følge med på, mange av sangene har du hørt før, historien er ikke mer innviklet enn den trenger for å holde på i tre timer, og den underholder. Det er bare i operaen man kan få se syv biler, hundre mennesker og et live orkester samtidig på en scene! Forestillingen er lett-spiselig, og har du ikke sett opera før, er den nok fin å starte med!

I IS ANOTHER

Forrige uke var vi så heldige å få besøke Grusomhetens Teater og snakke med regissør og teatersjef Lars Øyno om deres nye produksjon I is another. I går var det urpremiere og vi i teaterungdom satt selvfølgelig i salen. Ekstra stoler settes foran første rad for å få plass til alle som har kommet. Seteradene er fylt av både gamle og unge, og forventningene er til å ta og føle på. Stemningen er på topp når forestillingen begynner.

Arthur Rimbaud var en stor kunstner, som forkastet kunstnerlivet til fordel for det risikable, men profitable handelsyrket i Afrika. Han viet tre år av sitt liv til poesien. I dag er han kjent som en revolusjonær innenfor sjangeren, og alt han produserte i løpet av denne korte perioden blir fortsatt studert og sitert den dag i dag. Men hva med de årene han tilbragte i Afrika? Hvordan fikk dette kunstneriske geniet utfolde seg i en verden så ulik den han kom fra? Det er det I is another forsker på og det er en spennende historie som blir presenter i de to timene stykket holder på.

Stykket startet med en kvinnelig skuespiller som kommer løpende inn på scenen. Hun er kledd i dress og ansiktet er dekket i overdreven brun sminke. Hun løper i ring, flakser med armene og stopper stadig i en usynlig kamp mot noe som prøver å holde henne tilbake. Jeg tenker med en gang at dette er Rimbaud som har ankommet Afrika. Endelig er han fri til å utforske de nye mulighetene som venter, men det er vanskelig å glemme det livet han har forlatt. Det tar ikke lang tid før resten av stykkets skuespillere fyller scenen når det travle og yrende afrikanske livet skal framstilles. Det fungerer godt med så mange på scenen da det forsterker bildet av den hektiske og eksotiske hverdagen Rimbaud har valgt. De beveger seg rundt med hvert sitt fysisk uttrykk og uforståelige ord i det som nesten blir en dans. Mye av stykket skal vise seg å foregå på denne måten.


Bildet hentet fra Grusomhetens Teater sin facebook side 

Hvert sceniske bildet tar seg god tid til å vise historien. Det fysiske teateret er grunnmuren i Grusomhetens Teater og hengivelsen til formen er tydelig i alt skuespillerne gjør. Det er vanvittige mengder med repetisjon, men det er ingen på scenen som mister energi eller tilstedeværelse i de presise bevegelsene. Resultatet blir en nesten hypnotiserende flyt som forsikrer at publikum holder fokus selv når det samme skjer over lengre perioder. Når kostymer og scene skal forandres er det ingen som forsvinner, men tar heller alle skift på scenen. Det skjer ting hele tiden og det er magisk å se på.

Det er også mye tekst. Rimbaud skrev brev til moren hjemme i Frankrike og sine handelsforbindelser i Afrika. Disse brevene blir framført av skuespillerne både alene, i kor og i bevegelse. Her forekommer også hyppig bruk av repetisjon. Når dette skjer er det teksten som står i fokus. Det er her I is another begynner å finne svaret på sitt spørsmål. For det er tydelig i disse brevene at Rimbaud aldri forlot sitt unike forfatterskap, men satte det bare til bruk i et annet format. Blandingen mellom kjølig business og lidenskapelige utbrudd tvinnes sammen i ordene han skriver. Han er besatt av tall, matte og alle prosenter som kan forekomme i alle handler han foretar seg. Kanskje poesien rett og slett ble for svevende for han og han trengte et mer håndfast resultat i sitt arbeid?

Akkurat hvorfor Arthur Rimbaud valgte å gjøre denne helomvendingen i livet får vi aldri vite. Mange tenker nok som meg: Hvordan kan en som har klart det som nesten er umulig, nemlig å lykkes i kunsten, bare forlate det til fordel for den jobben mange ikke vil ha? I is another er inne på svaret, så om du har tid burde du ta turen innom Grusomhetens Teater for å se denne utrolige fortellingen om en mann som våget det få gjør – å bli en annen.  

Tittel: I is another
Tid/sted: Grusomhetens Teater
Manus og Regi: Lars Øyno
Scenografi: Thomas Sanne, Lars Øyno
Kostyme: Gjøril Bjercke Sæther
Med: Hanne Dieserud, Live Noven, Miguel Steinsland, Kirsti Sørlie Hansen, Henriette Blakstad, Gaute Næsheim,
Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jade Francis Haj
Kommende forestillingsdatoer: Spilles til og med 11. februar utenom søndager og mandager. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Grønlandsutraen

Datoen er fredag 20. januar og klokka nærmer seg 19:30. Det strømmer stadig folk inn dørene til det gamle, ærverdige Nationaltheatret og Amfiscenen i 4. etasje fylles til randen.

Både unge og eldre publikummere fyller benkeradene i et ellers strippet rom. Scenen er helt svart, og den eneste kulissen er en benk satt sammen av 4 høyttalere stablet to og to i høyden. Tre mikrofonstativ markerer scenekanten og skillet mellom oss og ham ? Fredrik Høyer.

Han ser nervøs ut. Som om han tenker at dette kanskje ikke var så lurt likevel. Revurderer situasjonen. Bør han dele det han har på hjertet, eller holde det for seg selv?

Live musikk bygger opp under den tankefulle stemningen.

I det musikken stanser, er monologen i gang. Et sted mellom diktopplesning og rap presenteres en samfunnskritikk sammenvevd av humor og alvor. Vi lever i et åpent og tolerant samfunn som er veldig opptatt av de store, viktige spørsmålene. De store, eksistensielle problemstillingene er utrolig viktige, så lenge vi slipper å legge om våre egne vaner for å få bukt med dem, så klart. Klimakrisen er et faktum ? men det går jo bra.

Forestillingen er basert på en diktsamling med samme navn, og er mesterlig sammenvevd med musikken som også fremføres live.

Fredrik Høyer fengsler og provoserer hele forestillingen gjennom, og publikum går ut fra salen sultne på mer. Jeg vil anbefale alle som har muligheten til å ta tuen til Nationaltheatret for å få med seg denne forestillingen. Selv skulle jeg gjerne sett den en gang til.


 

TITTEL:                                    Grønlandsūtraen

TID/STED:                               5 forestillinger igjen, 27. januar ? 11. februar 2017 Nathionaltheateret, Amfiscenen

SKREVET OG FREMFØRT AV: Fredrik Høyer

REGISSØR OG DRAMATURG: Mattias Herman Nyquist

KOMPONIST:                          Gaute Tønder

LYSDESIGNER:                        Øyvind Wangensteen

VARIGHET:                              Ca. 1 time og 5 min. uten pause

ANMELDELSE AV:                   Elin Wettergreen Værvågen

 

En mann ved navn Ove

Nok en gang har Teaterungdom tatt turen til Nydalen og Riksteatret. Denne gangen for å se En mann ved navn Ove av Fredrik Backman. Historien om Ove begynte som en suksessroman i 2012, ble i fjor en suksessfilm(nominert til Oscar for beste utenlandske film i 2016 til og med!), og slo jaggu til som teatersuksess også. Jeg hadde hørt om boka før den ble film, men kom aldri så lang som å lese den. Jeg ville se den på kino, men fikk liksom aldri tid. Det var på teateret jeg skulle få møte Ove for første gang og jeg kan med hånden på hjertet si at møtet levde opp til forventningene på alle måter. For dette var rett og slett imponerende!

Som teater har bok blitt til monolog. På norsk scene er det Sven Nordin som bærer den halvannen time lange forestillingen. Han spiller Ove, en 59 år gammel grinebiter som tilsynelatende aldri har et fint ord å si om noe eller noen. Han går daglige inspeksjonsrunder i nabolaget og nøler ikke med å si i fra hvis ikke alt blir gjort etter hans standard. Han er også lei av livet og vil aller helst bare få dø i fred. Men det er ikke lett å ta selvmord når man er så sparsommelig som Ove. Lettere blir det ikke når alle hans forsøk stadig blir avbrutt av alle de ulike personene som dukker opp i livet hans og som gradvis trenger seg inn hans ensomme tilværelse.


Foto: L. P. Lorentzen

Sven Nordin briljerer som Ove. Spillet hans er nyansert og presist og han behersker alle de ulike følelsene som ligger i rollen. Han er brå og sint, men også øm og snill. Han begynner monologen med rappkjefta replikker og virker tilsynelatende negativ til alt som skjer, men så fort han begynner å snakke om sin avdøde kone Sonja slippes det plutselig ut replikker som “hun var alle mine farger”. Disse øyeblikkene av sårbarhet kommer ofte overraskende på publikum og det gjør dem desto mer rørende. Nordin spiller selvfølgelig også resten av stykkets mange karakterer. Fra den høygravide utenlandske nabofrua til den sleipe omsorgsarbeideren som kontinuerlig kjører der det er forbudt. Skiftet mellom karakterene er fenomenalt utført av Nordin. Med kun en fysisk endring og skift i stemmen blir han plutselig en helt annen, og det med største troverdighet. Han faller aldri inn i klisjeene og fyller scenen med humor og sjarm.

Scenografien er passende. Den en enkel, sparsom og treffende, akkurat som stykkets eneste aktør. Midt på scenen står en benk og til høyre et piano med en krakk. I bakgrunn står en stor vegg men en dør og fire vinduer. Scenen kan gå fra å være innendørs til å foregå utenfor på sekundet noe som fungerer godt! Alt er i gråtoner bortsett fra setet på pianokrakken som er rød. Det trekker oppmerksomheten med en gang. Hvorfor et rødt element i slik et grått og trist bilde? En rød stol blir ytterlige trukket inn på scenen og det er ikke før Ove begynner å snakke om kona Sonja at vi skjønner sammenhengen. Han beskriver hennes røde kjole, hennes røde sko og hennes røde strikkejakke. Oves sorg og ensomhet blir gjenspeilet i det grå, mens det røde fra Sonja gjenspeiler den kjærligheten han fortsatt har i seg.

Forestillingsfoto
Foto: Riksteatret
 

Det er lite som trekker ned denne fantastiske forestillingen. Mot slutten skulle jeg kanskje ønske at stykket tillot seg å bruke litt mer tid på sin egen avslutning. Men kanskje var det nettopp meningen at det skulle gå fort? Tross alt er det jo de ensomme stundene som føles uendelige mens de lykkelige gjerne tar slutt så altfor fort. Uansett er dette en forestilling jeg anbefaler på det varmeste og jeg oppfordrer alle som har mulighet til å sikre seg en billett. Jeg lover dere at dere ikke vil angre!

Tittel: En mann ved navn Ove
Tid/sted: Riksteatret, Nydalen onsdag 25.januar
Av: Fredrik Bacman. Regi: Bjarni Thorsson
Scenografi og Kostyme: Finnur Arnar
Med: Sven Nordin
Kommende forestillingsdatoer: På turne med Riksteatret våren 2017. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Kollaps i kulissene

Teaterungdom har denne gangen tatt turen til Nydalen og Riksteatret, hele landets teater. Riksteatret lager forestillinger som turnerer rundt i vårt langstrakte land. Denne torsdagen er det premiere på “Kollaps i kulissene”, en ellevill komedie om alt som kan gå galt når man setter opp en teaterforestilling. Knut Nærum står for oversettelsen fra engelsk til norsk og Hege Schøyen spiller en av hovedrollene.

I denne forestillingen blir vi kjent med den frie teatergruppen Skorpen Dramatiske Selskap som skal sette opp 1920-tallsstykket «Mord på Haversham herregård» – en liten metaforestilling der, altså! De har vært så heldige å få samarbeide med Riksteatret og gleder seg stort. Det er nesten klart for forestilling og komedien sparkes i gang. Med lyset i salen på, dras vi inn i de aller siste forberedelsene. Vi blir kjent med scenemesteren (Schøyen) og lederen for teatergruppen (Kaminski). Vi begynner å ense hvilket kaos som følger… Og riktig nok: Alt går galt, absolutt alt. Det finnes vel knapt en rekvisitt som er plassert på riktig sted og hele scenografien faller bokstavelig talt fra hverandre. Å se hvordan Skorpens skuespillere håndterer alle feilskjærene sender latterkuler gjennom salen. Det er farse og det er slapstick. Her får man akkurat det man har betalt for.  


Foto: Riksteatret
Dette er en produksjon med kvalitet i alle ledd. Kostymer, scenografi, skuespillerprestasjoner og regi. Alt er velgjort og “on point”. Det er ingenting som tilsier at forestillingen er laget for turnévirksomhet (noe som ofte kan gjøre at man er forsiktig i valg av scenografi etc.), men her er det ikke spart på noe. Det er heller ikke lett for proffe skuespillere å spille dårlige skuespillere, men ensemblet løser oppgaven på mesterlig vis! Den komiske timingen sitter som et skudd, spesielt hos de mest erfarne i ensemblet, og de har et bunnsolid grep om publikummet sitt.

Forestillingsfoto
Foto: Riksteatret
Vi ler nok aller mest i de partiene hvor man ser at Skorpen Dramatiske Selskap virkelig har forberedt seg: Den flaue fektescenen, de innøvde faktene, de synkrone bevegelsene, talekoret. Det lyser igjennom at dette er en gruppe som prøver alt for hardt og tenker: “Dette blir kult på scenen”, mens det i realiteten skriker “amatører!”. Her treffer de en nerve, i alle fall hos dem som selv har drevet litt med teater – som jo ikke er rent få på slike premierer. Publikum skratter!
Det er ingenting som trekker ned denne forestillingen. Den gjør det sjangeren vil at den skal gjøre, og den gjør det godt. Jeg ler og koser meg. Det er virkelig ingen god grunn til å ikke kjøpe billett, så gjør som så mange andre allerede har gjort, og sikre deg en plass før det er for sent.

Tittel: Kollaps i kulissene
Tid/sted: Riksteatret, Nydalen torsdag 19.januar
Av: Henry Lewis, Henry Shields og Jonathan Sayer. Oversatt av: Knut Nærum          Regi: Kim Haugen 
Med: Hege Schøyen, Ingar Helge Gimle, Bartek Kaminski, Jan Martin Johnsen, Camilla Frey, Espen Sandvik, Daniel Karlsson og Jan Huse
Kommende forestillingsdatoer: På turne med Riksteatret våren 2017. Spilles på Chat Noir til høsten.
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

R.U.R. Rossums universal roboter

R.U.R. av tsjekkiske Karel Capek er en klassiker innenfor litteraturen. En gruppe menn ute på en isolert øy driver en fabrikk som lager menneskelignende vesener (kalt roboter) som skal ta over hverdagens slit for menneskeheten. Robotene blir etterhvert så mange og sterke at de overmanner menneskene og utrydder dem. En klassiker innenfor litteraturen, og en klassiker innenfor sci-fi-sjangeren.

 Sci-fi er Torhovgruppa (en del av Nationaltheatret) sitt tema for 2017 og 2018, derfor ble valget med å sette opp Capek sitt legendariske stykke fra 1920 et naturlig valg. Selv om regissør Angelina Stojecevska sier at det er “et skikkelig dårlig manus” med “helt absurd dramaturgi”. Hennes regimessige grep går mye på bruk av humor. Karakterene er i beste fall fjollete. Et grep jeg synes fungerer meget bra. Menneskene blir på denne måten like på hverandre og robotene blir det samme. Skillet mellom mennesker og roboter er derfor tydelig. 


Foto: Øyvind Eide

Selve scenen på Torshov er etter min personlige mening en av de mest spennende i teaternorge. Dette runde rommet, men trapper, rekkverk og intimitet. Man er nær på skuespillerne som må forholde seg til rommet på en uvant måte siden publikum sitter i en drøy halvsirkel. Ulike sitteplasser vil gi litt ulike opplevelser. Teateret lever, øyeblikkets kunst i sitt beste velgående. Rommet tillater lite scenografi, noe som gjør at skuespillerne selv må gjøre jobben. I R.U.R. godt hjulpet av absurde kostymer og mange liter olje.

Skuespillerprestasjonene er upåklagelige, og den absurde humoren inni dystopien får blomstre i all sin prakt. Salen ler godt og skuespillerne sliter med å ikke bryte ut i latter de også. Det er helt greit. Formen tillater det, historien er lett å henge med på. Antallet urtesigaretter som røykes er kanskje litt mye av det gode. At den store snakkisen blant publikum i pausen blir sigarettlukt er synd. Forestillingen hadde fortjent bedre.

Nettopp fordi den er så bra. Torshov gruppa leverer. En tre timers anstrengelse. En absurd, komisk liten sak. En god start på sci-fi sjangeren.


Foto: Øyvind Eide

Tittel: R.U.R. Rossums universal roboter
Tid/sted: Nationaltheatret Torshovscenen, tirsdag 17. januar.
Av: Karel Chapek                  Regi: Angelina Stojcevska 
Med: Herman Bernhoft, Håkon Ramstad, Sigurd Myhre, Janne Heltberg, Liv Bernhoft Osa, Olav Waastad
Kommende forestillingsdatoer: Spilles frem til 4.mars
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

I IS ANOTHER – en snikktitt på ny urpremiere fra Grusomhetens Teater

“I is another” er tittelen på Grusomhetens teaters nye forestilling med urpremiere 26. januar. Det er historien om den franske poeten Arthur Rimbaud, som fra han var 16 år gammel skrev verk i verdensklasse.  Kun 3 år senere forlot han kunsten og flyttet til Etiopia for å drive handel og forretninger. Men hvorfor forlate poesien som allerede hadde skapt stor oppmerksomhet og anerkjennelse, til fordel for en kommersielle livsstil? I Frankrike bønnfalte de han om å komme hjem, men Rimbaud ble i Afrika med karavanene sine. Hvorfor? Det er dette spørsmålet som Grusomhetens Teater prøver å finne svar på i “I is another” – Jeg er annen.

 

Teaterungdom har tatt turen til Grusomhetens Teater for å snakke med teatersjef og regissør Lars Øyno om “I is another”. Det er mye som skjer på teateret om dagene. Nede på scenen er prøvene i full gang mens inngangspartiet og plassen utenfor er okkupert av bygningsarbeidere. Teateret skal få nye toaletter, ventilasjonssystem og en heis ned til scenen. “Det føles som om vi jobber på en byggeplass”, ler en av skuespillerne. Lars Øyno forteller at de har måttet flyttet øvingen til et annen lokale da malingslukt har hindret arbeid på scenen. Men ting begynner å komme på plass, og både toaletter og ventilasjon skal være på plass til urpremieren neste torsdag. Heisen må vente til februar.


Bilde hentet fra Grusomhetens Teater sin hjemmeside

Det er alltid hyggelig å sette seg ned i foajeen på Grusomhetens teater. Foaje er kanskje feil ord, da det heller minner om en liten stue med kombinert kjøkken. Det skaper en inkluderende stemning og skuespillerne tar lunsjen sin der mens jeg prater med Øyno. Han forteller om hvordan han lar seg fascinere av de marginale kunstnerne, de som kanskje ikke er like kjente for alle, men som allikevel har satt store spor etter seg i historien. Rimbaud er en av disse. Det er Øyno selv som har skrevet manuset og det er årene i Afrika som står i fokus. Årene hvor han jobbet som handelsmann etter å tatt en helomvending i livet. Vi snakker om hvordan denne forestillingen appeller til ungdommen – til dere lesere. “Det handler om å være modig og ha evnen til revolt”, sier Øyno. Rimbaud var 16 år da han trosset forventningen fra moren og skrev poesi. Han gjorde opprør med poesien som 19 åring ved å forlate alt og starte livet på nytt som en annen person. Det er nettopp det som gjør stykket så aktuelt for dagens unge. Opprør er en del av å finne seg selv, og livets muligheter er uendelige.

Jeg gleder meg enormt til å se denne forestillingen og Teaterungdom kommer selvfølgelig til å sitte i salen den 26. januar.  Som tidligere har vi fått til et samarbeid hvor leserne våre får billetter til kun 100 kr. Tilbudet gjelder spilledagene 26, 27, og 31. januar, så jeg håper så mange som mulig benytter seg av dette. Det er alltid en unik opplevelse som venter på Grusomhetens Teater, og “I is another” høres ikke ut som noe unntak!

 

– Stine

ungTEKSTakerhus

Noen ganger så er det sånn at noe er så kult, og viktig at man blir helt redd for å skrive om det. Man begynner plutselig å tenke, “men hva om jeg skriver noe feil?” Slik har det vært med ungTEKSTakerhus. Et fantastisk prosjekt som vi i Teaterungdom selvfølgelig har fulgt nøye med på uten helt å vite hva vi skal skrive om det. Uten helt å tørre å skrive om det. Før nå!

Akershus teater står bak prosjektet hvor ungdommer har kunnet sende inn tekster til en manuskonkurranse. 6 vinnere ble plukket ut, og disse er med på et intensivt skrivekurs bestående av workshops, samlinger, lesninger, dramaturgisk hjelp og mye mye mer. En fantastisk mulighet for unge dramatikere. Denne uken har gjengen inntatt Dramatikkens hus hvor elever fra Lillestrøm VGS leser utdrag fra manuskriptene dere. Vi var tilstede for å høre på, snakke med noen av deltagerne, og rett og slett for å tvinge oss til å skrive noe om ungTEKSTakerhus.


Elever fra Lillestrøm VGS leser nyskreven dramatikk på Dramatikkens hus i Oslo

Det er fredag og vi ankommer Dramatikkens hus “En odelsgård og kompetansesenter for norsk dramatikk” i følge kunstnerisk leder Line Rossvoll. Vi ønskes velkommen til lesning og dagens to dramatikere blir presentert. Det er Trond-Petter Aunaas(19) og Maria P.M Nygren(23) som står for fredagens dramatikk. De sitter i salen med oss når vi får høre utdragene fra deres verk. Det er to veldig forskjellige tekster vi får høre. “Døden Døden” (av Trond-Petter) som handler om ulike menneskers møte med døden, og “Hvorfor gråter du?” (av Maria) som handler om fire personer fanget i et rom hvor konflikt oppstår. Begge er spennende og gjør meg nysgjerrig på resten. 


De to unge dramatikerne. Kule typer

Etter lesningen møter vi de to spirende dramatikerne. Vi begynner med å spørre hva slags erfaring og bakgrunn de har med å skrive dramatikk. Maria forteller at hun har en bachelor i skuespill fra Westersdals ACT og har tidligere skrevet to skuespill som hun har framført med teatergruppen sin. Trond-Petter går siste år på Lillestrøm VGS på IB-linje og har tidligere utgitt egen lyrikksamling samt skrevet manus for film og revy. De forteller videre om hva det er de ønsker å formidle med tekstene de skriver. “Jeg vil skape en form som skaper debatt!” sier Maria engasjert. “Vi trenger skuespill som provoserer og får folk til å tenke.” Hun snakker om de tabubelagt temaene som vi ikke egentlig vil anerkjenne, men som hun ønsker å belyse på scenen med dramatikken sin. “Det skal være litt som et slag i magen”, smiler hun. 

Trond-Petter snakker om hvordan han blander lyrikk og drama sammen. “Det er spennende å ta i bruk de lyriske virkemidlene, men samtidig passe på at det ikke blir for poetisk.” I likhet med oss fra Teaterungdom er han veldig glad for at Akershus teater har satt i gang dette prosjektet. “Det er viktig at nye unge stemmer kan bli hørt i teater-Norge,” sier han og vi snakker om hvordan de store institusjonene gjerne holder seg til den kjente dramatikken de vet er trygg. “Men Shakespeare er fortsatt Shakespeare uansett hvor mye nytt man gjør”, ler han. 

De forteller begge om hvordan denne prosessen har vært utrolig givende, men også slitsom. De har holdt på siden oktober og de er ennå ikke ferdige med prosjektet. Det ferdige resultatet skal ikke leveres før 18. februar og innen den tid gjenstår det både tilbakemeldinger, korrektur og finjusteringer. Minst to av de ferdige manusene kommer til å bli vist på Lillestrøm Kulturhus 27. mars. Vi heier på både Trond-Petter og Maria og alle de andre vinnerne som vi dessverre ikke fikk mulighet til å møte (denne gangen). Vi vet at vi i Teaterungdom i alle fall kommer til å sitte i salen den 27. mars og vi håper så mange av dere vil gjøre det samme! Dette er fantastiske saker og vi kan garantere at dere ikke vil ha sett det før!

Så hva var vi egentlig så redde for? Selvfølgelig kunne man ha skrevet mye mer om dette prosjektet. Man kunne sikkert ha skrevet mye bedre om det også. For dette er viktig. Dette er å ta ungdom på alvor. Når det er sagt er det jo ikke så farlig å skrive noe feil heller. Det skal dessuten noe til å dumme seg ut, når utgangspunktet er så fantastisk som ungTEKSTakerhus 

– Helge og Stine

Kalvø

Gratulerer med dagen! 
I dag er et jubileum. Alle dager er jubileum og det skal naturligvis feires. Med champagne, sanger og hurrarop! 

Men hva skal vi gjøre nå som skal feires om 100 år? Er vi for opptatt i dagens samfunn til å utrette noe stort som vil huskes? Are Kalvø har sett på Statistisk Sentralbyrå (SSB) sine statistikker fra 2012. For hva bruker vi egentlig tiden vår på? Visste du for eksempel at du bruker 27 år av livet ditt på å sove? Ikke det? Det gjorde ikke jeg heller. Men nå vet jeg det, pluss en del andre gøyale statistikker jeg ellers aldri hadde tenkt over.

Forestillingen “Kalvø” hadde premiere i oktober 2014 på Det Norske Teatret og har siden den gang spilt for fulle hus både i Oslo og rundt om i landet via Riksteatret. Nå er det åtte forestillinger igjen, én allerede utsolgt. Dette er siste runde. Mitt råd: bestill billett.


Foto: Erik Avatsmark/Det Norske Teatret

Kalvø er ikke teater slik mange tenker når de tenker teater. Dette er ikke lange dialoger og heftige kostymer. Det er ikke Ibsen eller Fosse. Det er utrolig behagelig å få sett litt andre typer teaterforestillinger. Kanskje spesielt når det er på en av de store scenene i Oslo. Publikum blir inkludert fra starten, og blir henvendt og snakket til gjennom hele forestillingen. Kalvø er halvannen time underholdning av ypperste klasse. Det er struktur, opplysning og, ikke minst, følelser.

For det er en seriøs undertone gjennom forestillingen. Innimellom alle latterbrølene er det perioder der det er musestille. Der alle i publikum bare lytter. På et tidspunkt i forestillingen stikker det ekstra i hjertet, og selv om det ikke skal gjøres til en stor ting, ligger alvoret i luften. Og – helt ærlig – det er egentlig litt fint. Et øyeblikk der man kjenner at publikum får samme følelse. Der lytterne blir samlet i alvoret. Det er fint med litt alvor i all latteren.

Are Kalvø har med seg to musikere, Ståle Sletner og Ole Marius Melhuus, gjennom hele forestillingen som blir inkludert hyppig, men ikke for mye. Det er en del sang og melodier gjennom hele forestillingen, og Are Kalvø synger bra. På et tidspunkt tenker jeg at det kanskje er akkurat for mange sanger, men jeg aksepterer det. Kalvø viser han har flere talenter enn bare være forfatter og komiker. Ikke at det kommer som noen overraskelse! De siste årene har han både skrevet og oversatt flere teaterstykker. Hva er neste prosjekt: oversette Book of Mormon til nynorsk. Ikke noe problem for Kalvø.


Foto: Erik Avatsmark/Det Norske Teatret

Vi får høre historier om Are Kalvøs forfedre, om oppveksten i Stranda kommune og den første fast-food-muligheten på hjemstedet. Om seminar på Eidsvoll, oransje parykker og platting. Kalvø får besøk av en ny gjest, både kjente og ukjente personer, hver kveld, som han diskuterer tidsbruk i hverdagen med. Forestillingen underholder på mange plan. Det er det ingen tvil om.

Så hvis du vil vite hva du bruker livet ditt på, har du altså kun sju muligheter igjen. Jeg syns du skal gripe muligheten. Jeg lover du kommer til å få vite ting du ikke visste fra før, og som du tenker “hvorfor i all verden skal jeg vite dette”?. Men så er det litt gøy å vite det, allikevel.

– Christina