Temaet i 11 år er noe så vanskelig som barneselvmord. Men det er et viktig og relevant tema som det må tørres å snakke om. Det setter lys på viktigheten av å ta mobbing seriøst, og at et sviktende system kan bety liv og død for en ung skolejente. 

Hovudscenen på Det Norske teater er ugjenkjennelig når vi kommer inn. Vi blir sendt opp på et fire-meters høyt stillas hvor publikum sitter under forestillingen. Dinglende med bena over scenen titter vi ned på en skolegård hvor barn leker. Et par voksne lærere går rundt og passer på i gule refleksvester. Dialog og musikk hører vi via hodetelefoner som alle har på fra start til slutt. Det er spennende elementer som funker godt sammen. Fra posisjonen over scenen blir det avstand mellom spill og publikum, men gjennom hodetelefonene får vi handling så nært på at det føles ut som den er rett ved.

Foto: Kim Hiorthøy

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi møter fire voksne som skal ha møte på skolen. Rektor (Kittelsen), klasseforstander (Dalseide) og foreldrene til 11 år gamle Aina (Sandø og Devik). For noen måneder siden tok Aina livet av seg, og nå skal de planlegge en minnedag i hennes navn. Denne delen av forestillingen foregår ikke på scenen. Vi hører kun samtalen på øret, men det gjør den også ubehagelig nær. Det er her jeg synes bruken av fugleperspektivet og hodetelefonene virkelig gjør seg som et teatralsk virkemiddel. Mens vi hører rektor forsikre foreldrene om at alle apparater er på plass slik at ingen skal bli oversett eller mobbet, ser vi i publikum ned på 30 barn uten en voksen å se tilstede. Det setter problemstillingen på spissen og det funker.

Foto: Kim Hiorthøy
 

Alle skuespillerne spiller hyperrealistisk. Jeg vil spesielt trekke fram Agnes Kittelsen som spiller en rektor uten snev av dårlig samvittighet, selv om det er tydelig at nesten alt var håndtert feil i saken om Aina. Om noen peker en finger på henne og skolesystemet skylder hun bare på lærer eller foreldrene. Det er frustrerende å høre på, men dessverre er det også skremmende realistisk.

11 år er en forestilling som passer for alle aldersgrupper, og den burde også ses av alle! Goksøyr og Martens kommer igjen med et viktig innslag på teaterfronten, som oppmuntrer til debatt og refleksjon. Ryktet har allerede spredd seg, så forestillingen er utsolgt i denne omgang. Heldigvis er den tatt med i repertoaret til Det Norske Teatret, og spilles videre våren 2018. Vår oppfordring er klar: vær tidlig ute og skaff deg billetter!

En familiedystopi, et lite helvete, alkohol, sykdom, seksualitet og mistillit. Hat og kjærlighet flettes sammen til det ugjenkjennelige i Kjersti Horns beinharde regi. Lars Noren har skrevet teksten som er oversatt av Arne Lygre. Et stjernelag uten like står med andre ord bak manus og regi. På scenen står fem av Norges ypperste skuespillere, med Heddaprisnominerte Emil Johnsen i spissen. Sammen skaper de et sant helvete på Amfiscenen. Et nydelig teaterhelvete!

Foto: Øyvind Eide

Historien som utspiller seg er enkel. En familie er fanget på et hotell de drifter som de prøver å selge. Mor er syk, far er dranker, en sønn plages av at han er homofil og den andre plages av dårlig samvittighet. Rex er eneste gjest på hotellet, en gammel sint mann som kun skaper mer kaos. Røyk, alkohol, vold og skitne kommentarer preger hverdagen. Man er vitne til en familie som nærmest ber om at den skal gå til grunne, og det gjør den.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Forestillingen varer i tre timer, uten pause. INGEN PAUSE! Ingen pause fra smerten og hatet. Som en Roy Andersson film flettet sammen med Eugene O’neills familiedystopi. Vi ser inn i et kaos, et kaos som skal være nabo til Gud, en Gud man aldri møter. Flere ganger er jeg fysisk kvalm og flere publikummere forlater salen. De kom aldri tilbake, dette ble for sterkt.

Foto: Øyvind Eide

For det er det det hele er, STERKT! Alt er glimrende arrangert og regissert. Skuespillerne spiller fletta av hverandre og man kjeder seg aldri. Smerten til karakterene kryper under huden på deg. Du lever med skuespillerne på en helt egen måte. Et enormt dramatisk regigrep fletter det beste fra to verdener sammen: Film og teater i perfekt samspill. Jeg vil ikke avsløre hva, men jeg kan si at det funker perfekt.

Om du kun skal ha med deg 1 forestilling på Nationaltheatret denne våren ville jeg fått med meg “Kaos er nabo til Gud”. Den er smertefullt bra!

Foto: Øyvind Eide

Foto: Erik Berg

Det forundrer meg at Puccinis mesterlige La Bohème er like dagsaktuelt i dag, som ved sin premiere i 1896. Historien beskriver bohemene, en gruppe mennesker ubundet av samfunnets konvensjonelle normer “et friere folk” i møte med en av livets største prøvelser: Spørsmålet om hvordan man skal takle at den man elsker høyest snart skal dø av en uhelbredelig sykdom.

I 1896 møter Rodolfo sitt livs kjærlighet i Mimi, som er alvorlig syk av tuberkulose. Han slites mellom sin kjærlighet til henne og frykten for at hun snart skal dø. I det ene øyeblikket holder han henne i armene sine og erklærer sin kjærlighet, mens han i det neste snakker stygt om henne og sender henne bort, for å slippe å forholde seg til det faktum at hun snart skal dø fra ham. Til slutt innser Rodolfo at han må ta imot smerten og si farvel til Mimi for at livet skal være mulig å leve uten henne.

Foto: Erik Berg

I 2017 starter La Bohème i det Rodolfo står ved Mimis sykeseng i det hun dør av kreft. Han tvinges inn i en avskjed han ikke er klar for, og flykter fra seg selv for å unngå å innse at Mimi er borte.

Regissør Stefan Herheim deler på mesterlig vis handlingen i tre akser. Hovedaksen er vår samtid hvor Mimi dør av uhelbredelig kreft, en annen akse er blikket tilbake til 1896 og bohemenes kjærlighetsreise som ender med at Mimi dør av Tuberkulose. Den tredje, og siste, aksen, er Rodolfos følelsesliv, hans flukt fra den vanskelige virkeligheten, en problemstilling som er like aktuelt i dag som den var i 1896.

Herheims oppsetning av La Bohème hadde premiere ved Den Norske Opera & Ballett 20. januar 2012 og er nå oppe for tredje gang. Regien og scenografien er fantastisk, og gir den nydelige kjærlighetshistorien en ny dimensjon, en resonans i vår samtid.

Scenen er, ved første øyekast, lik et værelse på et hvilket som helst sykehus. Et grelt lys og en ubehagelig stemning brer seg i salen i det Mimis hjerte slutter å slå. En umiskjennelig pipelyd som de fleste av oss har hørt enten i levende live eller på tv. Vi vet alle at denne lyden bærer budskap om døden. Sykehusværelset deles i to, og plutselig er vi på bohemenes Pariserloft i 1896. Det nærmer seg jul, og Schaunard dukker opp med penger, vin og mat. I det Rodolfo skal til å dra ut på byen, møter han Mimi fra etasjen under, og de to forelsker seg øyeblikkelig.

Ut fra hvert sitt startpunkt veves de to tidsaksene sammen gjennom Rodolfos indre kamp, mesterlig akkompagnert av Operaens orkester. De 6 solistene gestalter rollene på en fabelaktig måte, både gjennom musikk og skuespill.

Dette er en oppsetning som gir mersmak, og skal du se én operaforestillng denne sesongen, vil jeg definitivt anbefale deg å gå for La Bohème!

Foto: Erik Berg

Den 26.mai tok jeg turen til Det Norske Teatret for å se “Haugtussa”. Ane Dahl Torp har publikum i sin hule hånd fra det sekundet hun går på scenen. Ikke engang ringende telefoner i salen får oss til å miste fokus.

Foto: Dag Jenssen

Haugtussa er skrevet av Arne Garborg, men denne versjonen er bearbeidet av Ane selv. Mye av det gammelnorske språket er ivaretatt, noe som tidvis gjør det vanskelig for oss å henge med. Selv om språket ikke er veldig tilgjengelig, så er vi oppslukt av det som skjer på scenen hele veien. Dahl Torp er en rutinert og fremragende formidler med helt unik tilstedeværelse. Musikken er komponert av Anes ektemann, Sjur Miljeteig. Han er med henne på scenen som musiker, og kombinasjonen med musikk og tekst fungerer veldig godt. Sammen med flere andre virkemidler er den med på å skape rommet, det magiske teaterrommet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Dag Jenssen

Det benyttes flere visuelle effekter, som for eksempel små plastfigurer i form av både dyr og mennesker, en dukkeseng, et tre som får grønne blader påsatt for å illustrere årstidene som kommer og går, og ei lampe som markerer hjemmet. Det er imponerende at hun klarer å skape dette rommet så troverdig som eneste skuespiller på scenen. Disse virkemidlene fremstår som nødvendige for at publikum skal klare å henge med gjennom den tunge teksten. Spesielt morsomt er det når hun bryter alvoret ved å spille på kontraster i tekst og visuelle effekter. For eksempel snakker hun om en stor mann, men holder en liten plastfigur i hånden. Dette kommenterer hun med blikk og stemmebruk. Stemmeforvrenging blir også brukt som et virkemiddel og gir assosiasjoner til troll.

Dette er en forestilling som inneholder mye av den norske folkesjela og det er ingen tvil om at den er godt innstudert. Ane gjør en glimrende jobb. Hva målgruppe angår, er det ingen hemmelighet at teaterungdoms utsendte er blant de yngste i salen.

Forestillingen sikter nok mot den litt eldre garde, men selv mener jeg også ungdom vil la seg fascinere av Anes timing, utstråling og tilstedeværelse.

Albert & Anna er en historie om livslang kjærlighet. De møter hverandre, gifter seg, får barn og dyrker frem en fantastisk hage. Hagen blir symbolet på deres kjærlighet. Deres fristed hvor de kan elske og hate, et sted for glede og sorger. Den største sorgen får Albert kjenne på, da Anna forsvinner inn i demens og til slutt må flytte ut. Alt forandres… nei, ikke alt, kjærligheten er der stadig.

En nydelig historie. Klokt fortalt ved hopp frem og tilbake i tid. Livet deres nøstes opp, og vi forstår mer og mer av hvorfor Albert og Anna er som de er på sine eldre dager. På scenen er det fire skuespillere, en ung og en gammel Albert & Anna. I tillegg er Espen Leite tilstede som musiker på trekkspill. Scenografien er nydelig, enkel sårbar og nydelig. Akkurat som kjærligheten. Hildegun Riise’s regi er også bunnsolid, det er mye som trekker denne forestillingen oppover.

Foto: Dag Jenssen

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dessverre blir det hele litt for gammelmodig for ungdommen. Historien er treg og lang. En slags dyrkning av kjærligheten, og likt planter man planter ut om våren vokser forestillingen sakte frem. Det blir ganske enkelt tregt. Denne forestillingen er ikke laget for ungdom, og det er tydelig. Og for å være helt ærlig, hadde noen sagt “jeg kommer til å huske dette for alltid” rett etter at vi hadde hatt sex for første gang, så hadde jeg løpt! Fort!

Vi i teaterungdom.no prøver å utfordre litt tanken om hva som er ungdomsteater. Noen ganger treffer vi blink, slik vi gjorde med “Pulverheksa og vennene hennes”, barneteater, ja, men det var lett å se at ungdom kan ha stor glede av å se den. Denne gangen er fasiten ganske annerledes. Albert & Anna er ingen dårlig forestilling, men heller ikke noe vi vil anbefale noen under 50… eller kanskje 60…

Foto: Dag Jenssen

Lost Accidentally lager til tider herlige bilder rundt det å miste noe eller forsvinne. Hadde bare dramaturgien vært tightere ville forestillingen hevet seg enda ett hakk…

Foto: Dansens hus

Lost Accidentally tar for seg temaene tap og forsvinning. Ikke bare det å miste noe materielt, men også de irreversible forandringene i samfunnet og våre egne liv. Gjennom arbeidsprosessen har de samlet tekster, historier, lister, dikter og bilder relatert til temaet. Sånn jeg forstår det har de laget ulike sceniske bilder på disse tekstene de har samlet inn. Bildene de lager kan være helt nydelig, for eksempel brenner de opp et papir i et helt mørkt rom med en enslig spot lysende over utøveren. Så enkelt utført og så nydelig å se på og et magisk samspill mellom lyder, bevegelser, lek og alvor.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Og det er her forestillingen er god. I leken med lydene underveis i forestillingen. De har en egen perkusjonist med trommesett på scenen som lager mye av lydene. Danserne lager også lyder med egne lydmicrofoner som fanger opp stemmer og støy fra scenen. De iscenesetter lyden på en nydelig måte. I tillegg elsker jeg hvordan de leker med røyk og røykmaskinen. På et tidspunkt er hele scenen dekket med røyk og det er spennende hvordan de lager bilder med danserne inni røyken og lyset fra lyskasterne mot røyken.

Foto: Dansens hus

Selv om de har mange fine scener i forestillingen, noen ganske humoristiske, så kunne dramaturgien mellom bildene og scenene vært noe tightere. Det burde gått fortere fra bilde til bilde. Noen ganger bruker de en del tid på å arrangere scenografien på ulike måter uten at jeg helt forstår hvorfor. I tillegg føles det som om det er mange slutter og jeg sitter egentlig og venter på når den siste scenen skal avslutte. Når det endelig ser ut som det er slutt, publikumslyset er på, scenografien har blitt pakket inn i presenning og en mann står igjen på scenen, så kjører den siste danseren på med en solo. Det hele virker for meg improvisert og danseren kaster seg rundt på gulvet og jeg blir sittende og tenke på hvor mange blåmerker han kommer til å ha i morgen etter dette. Tilslutt setter danseren seg i publikum og må selv klappe forestillingen ferdig for å få publikum til å klappe. Underlig.

Vakre bilder, men litt slapp dramaturgi. Fint, men ikke fullklaff.

En rolig og utforskende danseforestilling om bevegelsens opprinnelse. Ta med deg tålmodigheten din og belag deg på et dypdykk inn i de små og rolige bevegelsene.
 

Foto: Tale Hendnes

Dansens hus er et nydelig sted å ha slike forestillinger. Det er et hus som tar dans på alvor med proffe og gode black boxer. Det er en spennende atmosfære i rommet når man kommer inn. Publikum må sette seg langs en av de fire veggene i black boxen, hvilke velger man selv. I en sirkel i rommet ligger fem dansere sammenkrøpet på gulvet. De har hver sin lampe over seg som skaper deres rom. I midten av rommet ligger en slags svart masse av tøy, med høytalere gjemt inni. Jeg blir nysgjerrig og spent.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Kostymene og scenografien er laget av mannen til Kristina Gjems, og jeg elsker det blå kostymet som den ene danserinnen har på seg. Den er en slags kappe laget av tau i ulike tykkelser og lengder. Når hun lager store bevegelser blir kostymet hennes en forlengelse av bevegelsene. Det er spennende å se på. En annen på scenen har to greiner, som ligner på årer, festet fast til armene. Noe som gjør henne til en slags krysning mellom menneske og natur. Det blir for meg litt rart. Kostymet blir mer hemmende enn noe annet, og det er lite interessant å se på.

Foto: Tale Hendnes

Kristina Gjems har studert contemporary dance i London og er inspirert av Tai Chi. Hun ønsker i denne forestillingen «å utforske bevegelsens opprinnelse». Det starter rolig og det utforskes i små bevegelser på gulvet. Lydene som kommer fra høytalerne gir meg referanse til skogen, naturen og det yrende dyrelivet under jorda, som et slags opphav til bevegelsen. Etterhvert kommer danserne opp i stående posisjon, bevegelsesmønsteret er større, men de er fortsatt utforskende i deres arbeid. Akkurat som om de leter etter noe, etter bevegelsens opprinnelse.

Forestillingen er nok litt for spesielt interesserte. Det er interessant å se på, men hele oppbygningen og energien er rolig og utøverne er hele tiden utprøvende i bevegelsene. Så å holde interessen oppe for det som skjer på scenen kan være litt vanskelig. Jeg forstår hva de vil med forestillingen ved et tidlig tidspunkt og derfor blir de 50 minuttene lange. Det kunne vært interessant å høre hvordan de har jobbet frem denne forestillingen og de ulike delene i den. For det er nok nyanser og spennende ting som ikke når helt frem til oss i salen. Ingen dårlig opplevelse altså, men heller ingen stående applaus.

Overføring er en forestilling som handler om psykoterapi. Psykolog Marit Råbus har snakket med kollegaer i alderen 68-86 som gjennom et langt virke har jobbet som terapauter, og disse intervjuene er utgangspunktet for handlingen i forestillingen. Hva har yrket gitt de? Hvordan har deres syn på psykoterapi endret gjennom årenes løp? Hvem er de nå? Tyra Tønnesen tar dette forskningsprosjektet til teaterscenen i tidenes første samarbeid mellom Det Norske Teatret og Nationaltheatret.

Foto: Fin Serck-Hanssen

Om det er slike produkter man får gjennom dette samarbeidet, vil vi ha mer! På scenen står 6 av Norges største skuespillere, med Toralv Maurstad (90!!!!!!) i spissen. Skuespillerne er, som intervjuobjektene, eldre, rutinerte og i en slags brytning mellom pensjonister og fullt arbeidene. De har en jobb som har blitt en del av deres identitet. Dette er mennesker som kan sitt fag. Kvaliteten på forestillingen blir derfor upåklagelig.

Jeg fryktet at det hele skulle bli stillestående. At det skulle minne mer om en høytopplesning, enn teater. At det ikke ble gjort nok regi, nok grep for å tilgjengeliggjøre stoffet på scenen. Denne frykten blir gjort til skamme. Skuespillerne får heldigvis være nettopp det de er, skuespillere. De spiller 6 terapauter, men de går også inn i rollene som hverandres pasienter. Det en en nydelig scenografi og skuespillerne danser, ler, leker og skaper en fantastisk forestilling.

Foto: Fin Serck-Hanssen

Publikum i salen gir velfortjent stående applaus. Dette er en forestilling alle kan like, unge som gamle. Det er ikke barneteater, men ungdommer vil ha stor glede av å se Overføring. Her er rutine og kvalitet i alle ledd. Gratulerer!

Foto: Fin Serck-Hanssen

Det er ikke til å stikke under en stol at en storskalaproduksjon som Edda på Det Norske Teatret krever mye og mange ressurser. De har kapret en verdenskjendis av en regissør, men Robert Wilson er ikke en supermann – han kan ikke gjøre alt alene. Nei, han stiller med et helt maskineri av dyktige teaterfolk i ryggen. Vi var så heldig å få møte to unge jenter som i det siste har brukt all tid og energi på å hjelpe Wilson i havn med forestillingen.

Fine jenter (Desiree og Mari)

Vi møter to sprudlende jenter i foajeen til Det Norske Teatret. Mari og Desiree kjenner godt til huset etter seks intense prøveuker, så vi slår oss komfortabelt ned på Kafé Løve for en liten prat. Jentene har begge sin bakgrunn fra Akademi for scenekunst i Fredrikstad. Desiree gjør seg nå ferdig på skuespillerlinjen, mens Mari har gått linjen for scenografi. Og det er neppe en tilfeldighet at noen fra denne skolen skulle få jobbe med selveste Robert Wilson… Regissøren sitter nemlig i styret ved skolen og en av professorene er hans faste høyre hånd, ko-scenograf Serge von Arx. Det er allikevel et nåløye å komme gjennom og de er begge overlykkelige for å ha fått en slik unik mulighet! “Bob er jo beryktet” kommer det fra Desiree. Det sies både med ærefrykt og beundring.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Desiree har gjennom prosessen vært en av Wilsons nærmeste regiassistenter. Hun har jobbet tett opp mot skuespillerne i møtet mellom skuespillere og regissør. I følge henne er spillestilen og arbeidsmetoden til Wilson uvant for mange av skuespillerne, og hun har måtte prøve å “oversette” hans instruksjonene og gjøre dem håndgripelig. Maris oppgave har vært som assistent for scenografen. Hun forklarer at hun gikk inn i produksjonen med en tanke om å være en svamp: å bare kunne trekke til seg alle inntrykk, all lærdom og erfaring. I tillegg har hun også fått muligheten til å sette til livs egne skisser og ideer (la du merke til den store ormen? Jepp, den har Mari tegnet!).

De forteller begge engasjert om en prosess med et intenst fokus på arbeidet. Alle skal være på plass samtidig og hele tiden, både skuespillere, lyd og lys, kostyme, scenografi… For de er alle like viktige i prosessen og skal videreutvikles på lik linje. Nettopp av den grunn legges det også et stort press på de involverte. Det handler hele tiden om å finne den beste løsningen på regissørens ønsker, og gjennomføre dem så fort som mulig. Begge understreker flere ganger at “han er jo kompromissløs”, men at det også er nødvendig for å oppnå de resultatene han gjør. Det er det på scenen som er det viktige, og alle jobber mot et felles mål: At forestillingen skal bli så bra som overhodet mulig.

Nå går veien videre med eget teaterkompani og musikaloppsetning, og en liten etterjobb for Edda. De har nemlig fått i oppgave å lage en arbeidsbok hvor alt som skjer i forestillingen skal dokumenteres. Edda skal nemlig reise videre ut i verden, og da er de avhengig av å vite akkurat hvordan det skal gjøres. Det skal jo ikke inngås noen kompromiss her!

Nationaltheatret har virkelig ikke spart på kruttet i deres storsatsning denne våren. Som dere vil inntar hovedscenen i ekte melodi grand prix-stil, med glitter og glam, og verdens største discokule. Her er det ikke spart på noen ting! Men det blir ikke 12 poeng fra oss denne gangen…

Foto: Marte Garmann
Jeg aner en liten trend i teaternorge for tiden. Både hos Nationaltheatret og Det Norske Teatret er hovedscenen proppet full av paljetter, glam og popmusikk. Det er maksimalistisk og det er lekent. Resultatet er at det gir publikum en eksplosjon av farger og inntrykk, og vi kan rett og slett ikke kjede oss. Det er for mye å se på, for mye som glitrer, for mye som roper på vår oppmerksomhet. Som dere vil gjør akkurat dette. Den åpner med et pang og vi blir overlesset av scenografi, musikk, kostymer og skuespillere. Jeg får litt følelsen av barokk på LSD.

Det er hele 20 aktører med i oppsetningen. Komedien har et enormt rollegalleri, og Nationaltheatret har som nevnt ikke tenkt å inngå noen kompromisser. Alle intriger, forhold og komplikasjoner skal med! Shakespeare har virkelig kokt i hop et renspikket publikumsfrieri, med alle de riktige klisjeene. Det er unge elskende, hoffintriger, forkledning, hemmelige møter, kjærlighet ved første blikk og bryllup. Regissør Reibo har heller ikke utelatt noen av klisjeene i sin sceniske versjon. De er der alle sammen.

Foto: Marte Garmann
Men frir det til det moderne publikum? Etter responsen å regne, gjør det tydeligvis det. Salen gapskratter. Det er nok ikke først og fremst selve forløpet som står ansvarlig for det, men heller den gjennomgående billige humoren. Reibos regi spiller opp under alle vulgære antydninger og mulige stereotyper. Jeg klandrer ikke publikum. Det er vanskelig å ikke le, selv om man vet at det er billige poeng. Men å le er nok ikke det jeg gjør mest i denne forestillingen. Jeg rister også på hodet og gjemmer ansiktet i hendene. Jeg blir oppgitt over den billige humoren, og i enkelte scener bikker den over til å bli både teit og direkte klein. Det hele topper seg mot slutten av forestillingen, hvor Bertine Zetlitz fires ned fra taket i en glassball, kledd ut som Hjerterdronningen i Tim Burtons Alice i Eventyrland, og vier alle parene på scenen mens hun kaster glitterstøv på dem… Det blir rett og slett så ubehagelig at jeg synker ned i stolen.

For hva gjør Bertine Zetlitz i denne forestillingen? Hun er noe utenfor tid og sted, og et musikalsk alibi. Men musikken fungerer fint uten henne, og sangene hennes bidrar egentlig ikke til å utdype handlingene. Jeg forstår i alle fall ikke budskapet i dem, og det hele oppleves som litt umotivert. De kunne fint droppa Zetlitz, spør du meg.

Foto: Marte Garmann
Et lyspunkt er imidlertid Olav Waastad som har både inderligheten og den komiske timingen på plass. Han er kanskje den eneste som klarer å skape sympati for karakteren sin. De beste komediene er jo de som klarer å balansere det alvorlige med det morsomme. Som klarer å kombinere sorg og glede. Her går Som dere vil på en liten smell. De fjaser så mye, at det lille alvoret som er der, bare forsvinner bort i spøken. Jeg bryr meg ikke spesielt om karakterene, for de blir for overfladiske og tullete. Her tror jeg også at de mister noe av sitt komiske potensiale. Hadde vi fått noen kontraster, ville de morsomme elementene stukket mer fram. Istedenfor blir det litt for mye av det gode.

Det er absolutt ikke en kjedelig forestilling, og den er ikke dårlig. Den er fargerik og leken og det er flott å se alle måtene de bruker scenerommet på. Kostymene er også herlige! Men det blir for mye fjås og billig humor. Jeg ler litt, men så blir jeg også irritert og flau. Det er ikke en forestilling jeg ville sett igjen, men det var ikke bortkastet tid heller. Our 5 points go to Som dere vil.