Herr Marmelade

Tittel: Herr Marmelade av Noah Haidle
Tid/sted: Det Norske Teateret, scene 3, lørdag 7.mai
Med: Sara Khorami, Ola G. Furuseth, Ulrikke Hansen Døvingen, Heidi Toini, Amell Basic, Rolf Kristian Larsen og Espen Reboli Bjerke
Kommende forestillingsdatoer: 12., 18., 31. mai og 3., 4., 7., 10., 11. juni 
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Lucy er 4 år. Hun bor alene med moren sin og alle kosedyrene sine. Moren er mye borte, men Lucy er ikke alene så mye allikevel. Hun har en fantasivenn, Herr Marmelade. Herr Marmelade er ikke som andre fantasivenner. Han har jobb, lite tid og banker opp den personlige assistenten sin. En dag møter Lucy Larry, en nabogutt på 5 år. Den yngste suicidale som noen gang har blitt innlagt på sykehuset. Larry kan også se Herr Marmelade, men hva skjer når to så destruktive sjeler møtes, og hvordan skal Lucy håndtere den voldelige Herr Marmelade?


Min personlige favoritt Larry (Rolf Kristian Larsen) sammen med Lucy (Sara Khorami)

Jeg elsker Herr Marmelade! En helt fantastisk opplevelse venter publikum på scene 3. Skuespillerne leverer så ekstremt gode rolletolkninger i et stykke som, bokstavelig talt, er blodig alvor. Allikevel ler jeg masse, jeg smiler, jeg koser meg og jeg blir så til de grader revet med. Lucy (Sara Khorami) er en ensom jente. Hun trenger venner og folk rundt seg som har god innflytelse på henne. Hele situasjonen hjemme er desperat. Alenemoren (Ulrikke Hansen Døvingen) har egentlig ikke tid til henne, og man ser i blikket hennes at hun begynner å frykte datteren. Tenk om det kommer ut hvor dårlig mor hun egentlig er? Det er blikk, nyanser, smil og mye mer som gjør denne forestillingen så helstøpt.

Den er enkel i uttrykket. Ikke noe dill-dall. Bare gode skuespillere som fremfører en god tekst. Jeg bøyer meg i støvet. Fyll opp seteradene på Det Norske Teateret, det har ensemblet virkelig fortjent.

– Helge

 

Stand Up på Latter

Latter er kjent for godt humør, godt drikke, humor og hygge. Vi i teaterungdom har flere ganger anmeldt forestillingene deres som de spiller på hovedscenen, men Latter er mer enn dette. Latter har også en Klubbscene hvor mindre profilerte komikere får muligheten til å stå på scenen og teste ut sitt materiale. Disse showene kaller de Stand Up på Latter, og 30.april dro vi for å anmelde aftenens forestilling.

Selve rommet vi kommer inn i er stappfullt av mennesker, og vi oppdager raskt at 3/4 av alle stolene er reservert. Vi tar oss derfor igjennom det trange lokalet og oppdager en trapp opp til en slags balkong hvor vi finner oss to barkrakker å sette oss ned på. Her oppe er vi omkring 80 mennesker på 50 kvadrat med en egen bar i bakgrunnen. Latter er intimt og smart. Her i Klubbscenen er det to barer, toaletter, en bitteliten scene og enkel belysning. Jordnært, enkelt og taktfullt, men alt ligger også til rette for at rommet kan være en skikkelig pengemaskin.


Selve Stand Up showet består av 4 komikere som holder (ikke overraskende) Stand Up for oss. Jonna Støme er konferansier og binder det hele sammen. Det er pause etter de to første er ferdig og kontinuerlig mulighet til å kjøpe seg det man måtte ønske i baren. Stemningen er lett og behagelig. Man koser seg. Selv om showet varer så lenge som 2 timer er det som om tiden flyr. Man chiller rett og slett. 

Hvilke komikere man får se varierer fra dag til dag, Denne lørdagen var Mads Hadler, Keith Farnan, Jørgen EP og Dex Carrington i ilden, En herlig blanding av rutine og ungdommelig mot. Jeg vil særlig trekke frem Dex som veldig underholdende. Han klarer å balansere selvironi, pikante spøker og personlige hjertesukk på en briljant måte. Ellers er nivået varierende, men aldri dårlig. Feministen i meg savner kanskje en kvinnelig stemme (det er ikke satt opp en eneste kvinne på disse showene denne måneden), akkurat der er det rom for forbedring….

Kort oppsummert er ikke dette en revolusjonerende eller genial opplevelse, men jeg koser meg. Latter tilbys i tillegg studentpris til showet på tirsdager noe teaterungdom selvfølgelig applauderer. Så om du ønsker deg en god opplevelse med godt drikke i hånden kan jeg gjerne anbefale deg å ta turen hit for studentpris. Da vet du hva du får, og det er jo egentlig veldig behagelig.

– Helge

 

Patina – Å eldes med glans

Det er fredag kveld, og vi har tatt turen til Sandvika for å se den mye omtalte forestillingen “Patina – Å eldes med glans”. På scenekanten står det 23 par med damesko, og jeg blir med en gang nysgjerrig på hvem som skal fylle disse skoene. Forestillingen er Arne Fagerholt sin hyllest til den eldre generasjonen og i forestillingen møter vi hele 23 kvinner fra ca. 70-90 år, samt ei 12 år gammel jente.


Fotograf: Erika Hebbert

Når teppet går opp er det den 12 år gamle jenta som fyller scenen, der hun danser rundt med en stor rød ballong. Når hun forsvinner ut, kommer de eldre damene inn. Alt går i et behagelig tempo og man får tid til å ta inn hver og en av de 23 danserne. De er helt vanlige kvinner som har jobbet med alt fra husflid til regnskapsføring, og selvom de er rekruttert gjennom seniordansen i kommunene, er det nok første gang mange av dem står på en scene.


Fotograf: Erika Hebbert

Her får de leve ut sine tidligere drømmer, eller kanskje drømmer de ikke engang turte å drømme. Dette er en generasjon som er vokst opp som husmødre, men har vært med på mange store omveltninger i samfunnet. Nå får de endelig vise hvem de er, og gleden de viser på scenen rører meg dypt. Jeg kan ikke annet enn å smile fra begynnelse til slutt! Alt er så enkelt, men likevel så gjennomført. For første gang på lenge kan jeg sette meg ned og bare nyte det jeg ser.

Forestillingen hadde urpremiere i Orkdal i 2012 etter idé og koreografi av Arne Fagerholt, og Kirsti Skullerud er damen som bragte Patina til Bærum og Lillestrøm. Vi skjønner fort at vi er med på å trekke med gjennomsnittsalderen på publikum ganske kraftig, for stort sett alle i salen er pensjonister. Dette er nok ikke en forestilling for deg som liker mye fart og spenning, men vil du ha en rolig og koselig kveld er denne forestillingen verdt å se. Og vil du glede bestemor, er dette absolutt riktig forestilling å ta henne med på!

 

– Kamilla

PROUD CLOUD

I perioden 27.-30. april slår Grusomhetens Teater seg sammen med jazzmusiker Tristan Honsinger sitt Hopscotch ensemble for å levere en musikalsk reise på scenen hvor frijazz og teater møtes. Vi i teaterungdom satt selvfølgelig i salen på premieren for å se hva Grusomhetens teater hadde å tilby denne gangen.

Når publikum setter seg i salen er det et spennende scenebildet som møter en: en kvinne står på siden og forbedrer et måltid, en mann henger bokstavelig fra et stilas ved hjelp av en kleshenger, instrumenter og stoler former et lite orkester og et gittergjerdet tar opp plassen i høyre hjørnet. Det er mange assosiasjoner som former seg med en gang, noe som er passende for en forestilling hvor egne inntrykk og opplevelser står i sentrum av historien.

På Grusomhetens Teater sin hjemmesiden blir forestillingen omtalt som et musikalsk sirkus, og som anmelder kan jeg ikke annet enn å si meg enig med denne beskrivelsen. Som på et sirkus blir vi hele tiden introdusert til nye nummere, enten om det er dans, teater eller gjennomførte fysiske uttrykk. Og selvfølgelig er det fremragende musikk levert av musikere i beste klasse. 

Det er en fryd å sitte i salen når alle femten aktører på scenen tar oss med inn i en musikalsk reise hvor ingenting er forutsigbart og man har ikke annet valg enn å gi slipp på alle reservasjoner og rett og slett hengi seg til det som skjer på scenen. Det er ikke noe fastsatt mønster og regissør Lars Øyno inntar selv scenen og gir regi underveis i stykkets framførelse. Man ler, lar seg røre og det er lov å bli forvirret. Det inviteres til å leve seg inn i et hele tiden skiftende univers hvor det er ingen grenser.

Husk at lørdag er siste spilledag, så om du har mulighet jeg vil anbefale på det varmeste å ta turen til Grusomhetens Teater for å se dette fyrverkeriet av en forestilling.

– Stine

 

 

Spesialtilbud på “Proud cloud” for våre lesere!

Førstkommende onsdag (27. april) har forestillingen “Proud Cloud” premiere på Grusomhetens teater, og vi i Teaterungdom har inngått en avtale med teateret om at alle våre lesere får billetter til kun 100kr.

 

Proud Cloud er en blanding av frijazz og fysisk teater, og blir omtalt som et musikalsk fyrverkeri! Det er til sammen 15 aktører på scenen, og blant skuespillerne fra Grusomhetens teater, finner vi bl.a. den legendariske jazzmusikeren Tristan Honsinger.

 

Vi gleder oss veldig til denne forestillingen, og håper du gjør det samme!

 

Obs, den spiller kun fra 27.-30. april! Billetter kan kjøpes i døra, og for å få spesialpris er det bare å henvise til Teaterungdom 🙂

 

– Kamilla

Svart hav / hvitt skum: Den lille havfruen

Norwegian experimental theatre workshop (NExT) har denne helgen inntatt Sagene festivitetshus og vist forestillingen “Svart hav / hvitt skum: Den lille havfruen”. Scenelusa produksjoner har sammen med 5 ungdommer jobbet med ulike former for eksperimentelt teater. I går kveld dro vi fra teaterungdom for å anmelde den aller siste forestillingen deres.


Kreativiteten blomstrer rundt  Scenelusa og deres nye produksjon

Ungdommene på 14-19 år står i tematikken med hele seg. Man kan se at de jobber hardt. Teksten skal frem, teatersjangeren skal frem, karakterene skal frem. De har mye å huske på, mye å gjøre, de jobber hardt. Stykket er delt inn i 5 deler hvor hver del representerer en form for eksperimentelt teater. Historien de har valgt å basere arbeidet på er “Den lille havfruen” av H.C.Andersen. Jeg synes både historien og formatet kler ungdommene godt.

Dette er et visningsarbeid, det er ikke profesjonelle skuespillere, dette er ungdommer som har lært noe nytt som de formidler til et publikum. Dette gjøres med en enorm innsatsvilje som gjør at man ikke kan gjøre annet enn å applaudere. De 5 på scenen leverer så til de grader. 


Sekvensene er korte, noe som kler formen. Ingen grunn til å dvele, vi går raskt videre. Om jeg skal sette fingeren på noe som kan forbedres må det være det at de gjerne kunne ha gått enda dypere ned i de ulike sjangrene. Men dette er småpirk. Jeg liker Scenelusa, jeg liker NExT og jeg liker “Svart hav / hvitt skum.

– Helge
 

“Hei…jeg trenger litt hjelp her, jeg…”

Ingar Helge Gimle’s soloforestilling spiller for fulle hus på Chat Noir. Vi i Teaterungdom måtte selvfølgelig ta turen for å anmelde forestillingen. Det var en tur det var verdt å ta.

Forestillingen handler om Ingar, om hans oppturer og nedturer, mest om nedturer. Dette høres kanskje trist ut, men det er det overhodet ikke. Publikum ler og ler og ler. Humoren er perfekt balansert med de såre historiene, og Ingar Helge står fjellstøtt i sentrum av alt. En rekke ganger kommer spontanapplaus fra publikum og det hele avsluttes med stående applaus. Vel fortjent. Dette er moro.

Selve produksjonen er enkel. Enkel scenografi, fint enkelt lys, ikke noe dill-dall. Forestillingen er rolig, ærlig og down-to-earth. Noe som kler skuespilleren perfekt. Hvorvidt han spiller en rolle eller bare er seg selv vet jeg faktisk ikke, og det spiller ingen rolle. Historien er så stram og godt formidlet at man ikke trenger å få alle svarene. Man ser en mann som nærmer seg 60, hører om hans liv og ler av og med han hele veien.

Dette er den beste forestillingen jeg noengang har sett på Chat Noir, og noe både teateret og skuespilleren bør være stolt av.

– Helge

Fugletribunalet

Det er fredag kveld og jeg tar turen til Det Norske Teateret. Jeg skal se og anmelde Fugletribunalet. En forestilling som er skrytt opp i skyene av teaternorge, men hvordan passer denne egentlig for ungdom? Snaut to timer senere har jeg svaret.


Marie Blokhus som hovedrollen Allis

Allis har rømt fra byen. Hun har forlatt en programlederjobb i NRK etter en utroskandale med krigkastingssjefen. Allis er hele norges hore. Alle kjenner henne igjen, man snakker når man har sett henne på gaten. I butikken ser folk stygt på henne bak ryggen hennes, men smiler om hun ser deres vei. Hun er uglesett og flykter. Hun flytter derfor til landet og tar jobb som en slags tjenestepike for den mystiske Bagge, mens han venter på at kona skal “komme hjem”. Bagge er som Allis selv, utilregnelig, mystisk, full av hemmeligheter, full av svik, skandale og lyster. Lyster ingen av de to kan rømme fra.

Det er lenge siden jeg har kjent på slik spenning i en teatersal. Stykket er tydelig, stramt og lekkert fra start til slutt. Skuespillerprestasjonene formidable. Det er veldig vanskelig å skulle sette fingeren på noe som ikke fungerer, for ALT ER SÅ BRILJANT! Historien, scenografien, rolletolkningene, castingen og ikke minst fuglehodene (rekvisittmaker Ole Jacob Børretzen kan gi seg selv en stor klapp på skulderen). Det var grusomt å sitte i salen, for spenneningen var så høy. Passer dette egentlig for ungdom??? JA, JA, JA!

Dette er ingen storskala hovedsceneforestilling med masse effekter eller høy “showfaktor”, dette er teater av ypperste kvalitet. Jeg kjenner meg igjen i Allis, på en eller annen forskrudd måte. Alt fremstår så virkelig. Mobbing, som så ofte blir knyttet opp mot barneskolen, blir her trukket inn i voksenverdenen på en perfekt måte. Sex, alkohol og “modent språk” gjør ikke effekten av dette noe mindre. Allis vet så alt for godt at hun i tillegg fortjener den hetsen hun får, men hun begjærer stadig. FOR EN ROLLE!

Jeg tar av meg hatten, gir stående applaus og takker høyere makter for at denne forestillingen fortsatt står på teaterets repertoar til høsten. For dette er et teaterstykke alle over 15 år burde se.

– Helge

Et stikk i magen fra landeveien

Det er allerede nesten ett år siden premieren på Gjertrud Jynges soloforestilling “Frå landevegen”, men stadig står hun på scene 3 ved det Norske Teateret og forteller personlig og ekte om taternes historie. Denne torsdagen er det halvfullt i salen idet Jynge uanmeldt entrer scenen. Med sin sterke tromsødialekt går hun i gang med den nesten 1,5 timer lange monologen. Hvordan vil hun fylle hele denne tiden?


Svaret er: Med en direkte og ekte kontakt med publikum, hvor historien om hennes egen familieskam kommer fram. Med spennende skildringer av historiske fakta og stødige gjenfortellinger av brev og avisartikler. Med et kroppsspråk og en mimikk som sier mer enn ordene, og med nydelig og sterk sang. Jynge står foran oss og veksler uanstrengt mellom alle disse elementene. Bakerst til høyre på scenen, kan vi så vidt skimte en mann med trekkspill. Musikeren følger henne gjennom hele forestillingen, sper musikalsk stemning inn i fortellingene og akkompagnerer Jynge i sangene. Hun synger omstreifersanger, sanger om tatere og om å miste sin mor. “Somme dei går med fillette sko”. Musikken gir et annet perspektiv på brevene og avisartiklene. Der Jynges tippoldefar mente han gjorde noe godt for taterne ved å tvinge dem til arbeid, kan vi gjennom sangen se det vonde og såre ved det. Uten å mate tilskuerne med teskje, forstår vi hvor fortelleren vil. Hun viser lett med små blikk og håndbevegelser at historiene bærer ved seg en bakside. Dette oser det rett og slett godt håndverk av!


Store deler av fortellingene finner sted før 1900-tallet, og på en måte virker det så fjern. Men vi humrer litt i salen, ikke fordi det på noen som helst måte er latterlig, men på grunn av det gjenkjennelige i de grusomme hendelsene. Mennesker har det med å reagere med latter på ubehageligheter, og dette er intet unntak. Jeg stopper imidlertid å le når Jynge sier “hvis æ ikke så det, ka anna e det æ ikke ser”. Hennes egen slekt jobbet med taterutrydning, men hun hadde aldri sett det… Det får meg til å tenke på min egen situasjon og dagens samfunn. Forestillingen er høyaktuell, til tross for at den tar opp en gammel historie. For historien gjentar seg selv, og Jynge behøver ikke si det. Hun viser oss det på en smart og smakfull måte.

 

Dette var desverre siste forestilling i denne omgang, men kommer den tilbake bør du sjekke den ut!

Mari

Mina?

Leo pakker en rød koffert og flytter inn på barnehjem. Han møter Mina. Han flytter inn i en familie, ut av familien og inn på barnehjemmet og inn i en ny familie. Ting skjærer seg. Voksne diskuterer, barn krangler, festing tar over, Mina dukker opp igjen. Leo får piller. Mina dukker opp. Men hvem er egentlig Mina?

Studentteateret på Chateu Neuf og regissør/dramatiker Linda Victoria Bakkelund Røise sparer ikke på tematikkene i denne forestillingen. Her er fosterbarnsproblemer, voksenproblemer, mobbing, utroskap, tidsproblemer og kampen mot seg selv. Forestillingen kunne nok hatt godt av å rydde litt. Man følger livet til Leo, men man følger ikke nødvendigvis Leo’s tankegang og synsvinkler. Vi ser mye Leo ikke ser og forstår mye Leo ikke forstår. Dette gjør hele forestillingen litt vanskelig å henge med på. For hvilke historie er det vi skal følge? Ekteparet som sliter? Barndommen på barnehjem? Eller alkoholens inntog i tenårene?


Første akt er ganske enkelt rotete. Jeg sliter med for mange inntrykk. For mange elementer og sidehistorier å ta inn. Når det er sagt jobber skuespillerne beinhardt på scenen og innimellom oppstår det magiske øyeblikk. Papirdukkene er en soleklar favoritt. Her klarer forestillingen å løfte tematikken opp et nivå, det blir smart og man får sett ting fra Leo sin synsvinkel. Jeg skulle gjerne sett flere slike grep.

Det er problematisk at skuespillerne “spiller” så mye. Leo kunne fint vært en stor gutt som gikk på to bein selv om han er barn. Det hele fremstår til tiden veldig tilgjort, noe som er synd, for når skuespillerne først bare “sier” replikkene er det virkelig bra.

Andre akt er langt bedre enn den første. Her er tematikken mer konsentrert. Mina blir ikke like viktig som Leo, noe som er bra! Det er tross alt Leo det hele handler om. Jeg liker musikken som er veldig i tiden. Jeg smiler av dansingen, jeg kjenner meg igjen.

Det er mye som kan forbedres i Mina, men jeg kjedet meg aldri. Her er mye tematikk og masse å ta tak i. Så mitt tips til prosjektet er STÅ PÅ, her er det mye teater som skal spilles ut. 

– Helge