«Hvordan forstå maktens anatomi i dag gjennom Machiavellis politiske skrifter?». Det er mye å ta innover seg i “Fyrsten”, men kvaliteten på det hele er utvilsomt ivaretatt. Tore Vagn Lid briljerer med sitt unike teaterunivers, denne gangen i Malersalen på Nationaltheatret. 

Det første som møter meg når jeg trer inn i salen er et yrende drivhus med unike planter og lyden av rennende vann. Jeg ser meg rundt og oppdager fem engasjerte teatergartnere som er i full gang med å vanne og stelle planter. De tilbyr publikum vann i plastglass og forteller ivrig om plantene. Publikum blir tvunget inn i fiksjonen fra første stund. Her er det bare å la seg rive med, takke “ja takk” til litt vann og slå seg ned i salen. 

Foto: Øyvind Eide

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I Lid sin «Fyrsten» har teatergartnere skapt sitt eget økosystem. Dette økosystemet gjør de i stand til å kunne leve helt uavhengig av verden utenfor. Plutselig får de besøk av en brevdue fra 1500-tallets Firenze, som inneholder råd fra selveste Niccolò Machiavelli. De studerer rådene, og tester teknikkene hans på hverandre. De sender Machiavellis råd til en kommende fyrste videre til partilederne på Stortinget, med en brevdue. Og svar får de, gjennom e-post og videosnutter fra partilederne. 

Forestillingen er lærerik og samfunnsaktuell, men det er mye informasjon å ta innover seg på kort tid. Derfor vil jeg anbefale å forberede seg noe på forhånd med tekst og video fra hjemmesiden til Nationaltheatret. Det er flotte skuespillerprestasjoner, og Lid er som alltid god i å trekke inn bruken av musikk og det audiovisuelle i forestillingen. Jeg vil absolutt anbefale alle å se Fyrsten. 

Foto: Øyvind Eide

Femte rad produksjoner presenterer en opera av Gerhard Stäbler og Christoffer Grøndahl. Operaen heter Simon og kalles en ungdomsopera, selvfølgelig gjør det oss i teaterungdom nysgjerrige. Dessverre ble turen til Bjørvika og operahuset en skuffelse denne gangen.

Foto: Erik Berg

Vi befinner oss i en liten norsk by. Innflytteren Mia kjeder seg, det skjer så lite her. På en klassefest blir hun gitt noen briller som viser seg å være koblet til pc’en til Simon. Simon er en gutt som for tre år siden mistet familien i en bilulykke. Han virker frisk, men går ikke ut av rommet sitt. Gjennom brillene kan han kommunisere med omverdenen. Han ser og hører det den som bruker brillene ser og hører, og kan selv snakke med den som bruker de. Simon og Mia blir venner, og sammen oppdager de byen på en helt ny måte. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Operaens prøvesal er enkelt dekorert. På hver side av scenen sitter en musiker, mens Simon sitter på en stol, innenfor et avgrenset område midt på scenen. Rundt han lever Mia. Byen, alt utenfor rommet til Simon, tilhører henne. Enkelt og effektivt illustrert. Musikerne er dyktige og historien kommer tydelig frem. Sånn sett er alle enkeltelementer ivaretatt. Historien, musikken, scenografien og formidlingen er tydelig, jeg faller ikke av.

Problemet er at ingen av elementene imponerer. Det hele er på det flate. Enkelt, trygt og kjedelig. Historien engasjerer meg aldri, og på et tidspunkt kjeder jeg meg. Hvorfor ikke sprite det hele opp litt? Hvorfor skal alt foregå i et halvtreigt tempo? For meg handler ungdomstiden om lek, moro, tempo, å finne seg selv og oppdage andre. Om å finne sin plass i verden, men å leke mens man gjør det. Ungdomstiden er gøy! Så hvorfor skal ungdomsopera være kjedelig?

Kort oppsummert er jeg ikke imponert. Tommel opp og gratulerer til Femte rad produksjoner for at de har kommet seg inn i Oslo sitt fantastiske operahus. Noe særlig mer enn det er det ikke å verdt å applaudere denne gangen.

Foto: Erik Berg

Sterke kropper, synkrone bevegelser, tydelig historie og nydelige kostymer. Dada Masilo’s forestilling “GISELLE” har alt man forventer av en danseforestilling, og litt mer. En fantastisk tvist på formspråket etter pause gjør at terningkastet teller 6 øyne.

Første akt er vakker, enkel og sår. Giselle, en jente av arbeiderklasse forelsker seg i en mann over sin klasse. Han er allerede opptatt, men sniker seg til Giselle for å få en smak av ekte kjærlighet. En annen mann vil også ha Giselle, en av hennes klasse og han får Giselle’s mors velsignelse. Tvil, anger, kjærlighet og klasseskillet. En enkel historie. Veldig tydelig. Her er små replikker og alt blir forklart tydelig. Man trenger ikke tolke selv, slik man ofte må i danseforestillinger. Her gjøres alt enkelt og publikum forstår lett historien. Dansen brukes som et virkemiddel for å forsterke historien, dansen ER ikke historien. Dette gjør Giselle til en ideell danseforestilling for deg som ikke liker å måtte lete etter historien mellom de imponerende løftene.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Andre akt er annerledes. Her kommer gjenferd, spøkelser og følelser tilbake for å hjemsøke Giselle’s to friere. Her er det fortellende fra første akt borte. Replikkene er fjernet og dansen er historien. En utrolig enkel kontrast. Man er over i noe annet, i en drømmeverden med straff og skyldfølelse som drivkraft, ikke kjærlighet. Det hele veves sammen av et nydelig ensemble og forestillingen høster velfortjent stående applaus.

Giselle er på mange måter en enkel forestilling, men måten den gjøres på er på ingen måte lett. Dansernes egne personligheter tas inn i dansen og forsterker uttrykket. Her danses det, med kropp og sjel. Med ansikt, ben, armer og antrekk. Kjønnsroller forsterker og motarbeides. Det løftes, det kjempes, det føles. Jeg elsker Giselle, og skal følge nøye med på Dada Masilo fremover.

Medvirkende:

Noen ganger er det virkelig ikke gøy å være anmelder. Som denne helgen da vi besøkte Dansens hus. Et hus med mye herlig dansekunst. Et hus med kvalitet og klasse. Men noen ganger er ting virkelig ikke er som de skal. Koreografilaboratoriet 29.april kan best oppsummeres med ett ord: huff.

Huff! Jeg har ikke lyst til å si for mye. Her har 6 koreografer blitt plukket ut til å lage små forestillinger som vises sammen. En flott tanke! Slike prosjekter heier vi på. Noe som gjør det enda vondere å innrømme at denne gangen er koreografiene meget enkle og kjedelige. Det er mange rekvisitter i bruk, mye repetisjon, mye kropp, lite spenning.

Huff! Danserne jobber godt, mange av koreografene står selv på scenen. Kanskje ligger noe av problemet her, de har ikke fått sett helheten i det de har laget. Jeg sitter igjen med en følelse av at de på scenen ikke er profesjonelle. For ting fungerer jo ikke. Selv om det er 6 enkeltstående forestillinger flyter de over i hverandre fordi ingen står positivt ut. Det hele ble så intetsigende, bildeløst, likt dette innlegget….

Det er vondt å sitte i salen og mistrives. Dessverre var det sånn Koreografilaboratoriet var for meg denne gangen.

KOREOGRAFILABORATORIET 2017 bestod denne gangen av:

Festen 
Koreograf: Ole Kristian Tangen, Jesús Benzal 
Medvirkende: Ole Kristian Tangen, Jesús Benzal 

Dans, for satan 
Koreograf: Hilde Ingeborg Sandvold 
Medvirkende: Hilde Ingeborg Sandvold

Points of departure
Koreografene: Chriz Nypan, Viktor Frojd, Marika Peura
Medvirkende: Chriz Nypan, Viktor Frojd, Marika Peura

Koreografi for Dansens Hus
Koreograf: Runa Norheim
Medvirkende: Runa Norheim
Lengde: 20 minutter

People
Koreograf: Ingvild Isaksen
Medvirkende: Ingvild Isaksen, Julie Rasmussen, Masako Matsushita, Elisa Vassena

(S)kjønn Safari 
Koreograf: Harald Beharie, Louis Schou-Hansen
Medvirkende: Harald Beharie, Louis Schou-Hansen

Anmeldelse av – Helge

Visste du at det fantes lesninger på Det Norske Teatret? Det visste ikke jeg, og jeg er nok ikke alene. På lesningen av EDDA 25.april på scene 3, var salen nesten tom. Noe som er synd, da lesningen var både informativ, interessant og annerledes.

EDDA handler om Gudediktene fra den norrøne mytologien. Fortellinger som holdt seg levende gjennom muntlig fortellerkunst, til de ble skrevet ned på Island på 1200- og 1300-tallet av Snorre Sturlasson. På 1600-tallet fant man i tillegg et annet manuskript med eldre norrøne gudedikt. Manuskriptet fikk navnet Den eldre Edda, mens Snorres verk ble hetende Den yngre Edda. Sammen danner de hovedkilden til norrøn mytologi og skaldetradisjonen.

Foto: Det Norske Teatrets hjemmeside

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Selve lesningen tar for seg Jon Fosses personlige adapsjon av Gudediktene Voluspå, Vavtrudnesmål, Grimnesmål, Trymskvida, Loketretta og Balders draumar. Det er seks skuespillere på scenen, som bytter på å lese og spille ut karakterer. De sitter på hver sin stol i en liten halvsirkel overfor publikum. Ut over dette er det ingen annen scenografi, bortsett fra et lite tre på høyre side av scenen. Stilen på det hele er svært uformell, skuespillerne stiller i private klær og møter publikum først og fremst som seg selv.

Lesningen begynte med dunkelt scenelys og mystisk musikk. Skuespillerne kommer inn, og finner plassene sine. Stemningen blir satt, vi er i en annen tid, full av mystikk og magi. Jeg fikk nesten en følelse av å være barn igjen, la fantasien flyte og lytte til magiske historier som jeg selv lagde egne bilder til. Det er dette lesningen inviterer publikum til å gjøre, leve seg inn i historien og lage sine egne imaginære bilder. Det som skjer av fysiske handlinger på scenen er såpass lite, at det kan fungere mer som en oppvekker for oppmerksomheten og støtte for publikums innlevelse. Teksten i seg selv er svært kompleks, hvilket skuespillerne ikke la skjul på. En og annen feil i muntlig uttalelse dukket gjennomgående opp, etterfulgt av en hyggelig latter fra både publikum og de andre skuespillerne. Tekstens kompleksitet krever imidlertid veldig mye konsentrasjon av publikum, og ettersom lesningen varte i nesten 1 time og 30 minutter, må jeg ærlig innrømme at jeg falt ut litt innimellom. Samtidig var Gudediktene såpass interessante at jeg alltid klarte å hente meg inn igjen.

Jeg vil definitivt holde øye med framtidige lesninger på Det norske teateret. Her har man en unik mulighet til å leve seg inn i historier gjennom egne imaginære bilder. Selv hadde jeg nesten glemt hvor fint det er å bli lest for av gode historiefortellere.

Av Maren Eikli Hiorth

I Christies gate på øvre Grünerløkka i Oslo har det vært hektiske uker. Hele Norges tegnspråkteater Teater Manu har pusset opp sine lokaler og inntok fredag sin helt nye scene med forestillingen “Jonas og kroppen”. Vi i Teaterungdom.no var selvfølgelig på plass for å feire, se premiere og nyte boblene i glasset.

Foto: Gisle Bjørneby

Det er feststemning i publikumsfoajeen. Ny scene skal innvies og premieren på “Jonas og kroppen” skal unnagjøres. Teatersjef Mira Zuckermann har regien på dette nye stykket skrevet av Trond-Viggo Torgersen. Det er så utrolig mye å like ved dette teatret. De har en ekstrem seriøsitet knyttet til alle produksjonene sine. Her er alt lagt til rette. Velvalgte prosjekter, fantastiske kostymer, flott sminke og scenografi. I Jonas og kroppen har de i tillegg helt fantastiske animasjoner. Her kjører man på med full styrke hver eneste gang, noe som gjør at man alltid får godt igjen for pengene sine på Teater Manu.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Formen er noe helt eget. Å spille teater på tegnspråk legger opp til en fysisk spillestil som Teater Manu mestrer til fingerspissene. Dette er også et formspråk som egner seg veldig godt til barneteater. Alt dette tatt i betraktning burde Jonas og kroppen være en suksesshistorie fra ende til annen. Allikevel når den for meg ikke helt opp. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Man sier ofte “vis det, ikke si det” innenfor teatret. Noen ganger opplever jeg at Jonas og kroppen blir litt forklarende. Man blir kjent med Jonas og hans familie, mor, far, bestemor, bestefar og bestevenninnen Marie. Jonas får vaksine, magevirus og blir påkjørt (av mamma). Som en slags parallell historie får man se hva som foregår inni Jonas. Her møter man fornuften, Cortex, følelsene, Amygdala og mange mange flere. Underveis forteller de ulike kroppsdelene og hva de gjør og hvordan kroppen fungerer. Det hele blir en slags blanding av teater og pedagogikk, forkledd med fantastiske kostymer og animasjoner. De hadde kanskje ikke trengt å si så mye. For eksempel forteller Jonas at han og Marie elsker å spille fotball, senere ser man de spille nettopp fotball. Det er tydelig nok, han hadde ikke trengt å fortelle det først. Dette går litt igjen i forestillingen.

Foto: Gisle Bjørneby

Så blir det ironisk å henge seg opp i lydeffektene når man tross alt seg tegnspråkteater. Når det er sagt har jeg sette flere forestillinger på teatret, og alltid syntes at lydeffektene har vært helt briljante. Det er de ikke denne gangen. Det spilles av et enkelt lydspor med Trond-Viggo sin kjente varme stemme. Varm og god, ja, men i dette tilfellet ikke særlig engasjerende. Det hele fremstår platt og litt kjedelig. Synd, for her er det masse potensiale. Hvordan høres hjernen ut, kontra tarmen? Hvordan snakker skjelettet? For selv om dette naturlig nok ikke burde ha førsteprioritet blir det for meg som hørende en del av helhetsinntrykket, og når alle andre elementer er så til de grader ivaretatt savner jeg noe. (Det gjorde jeg ikke under “Jeg” eller “Jeg var Fritz Moen”.) 

Når det er sagt har Mira gjort en genistrek ved å hente inn Daniel Durant til å spille Jonas. Daniel er en kjent Broadway-skuespiller i det amerikanske døvemiljøet og briljerer virkelig i tittelrollen. Han er levende, tilstede og helt ekte i fremstillingen av den unge gutten. Samtlige skuespillere gjør en meget god jobb, men det er lett å forstå hvorfor Daniel er gitt hovedrollen. Han har det lille ekstra, et glimt i øyet, og med Mira sin regi får han også mulighet til å sjarmere unge som voksne i salen.

Foto: Gisle Bjørneby

Teater Manu viser nok en gang at de er noe helt eget. På sin nye scene viser de en god forestilling innenfor en helt egenartet sjanger. Forestillingen som helhet treffer kanskje ikke meg helt, men der de er gode er de virkelig gode. Daniel Durant viser skuespillerkunst i aller ypperste klasse og teatret har kvalitet i alle ledd. Om du har en oppriktig interesse for teater og enda ikke har gått inn dørene på Teater Manu burde du virkelig benytte muligheten. Selv blir jeg meget overrasket om “Jonas og kroppen” ikke belønnes med en eller to Hedda-pris-nominasjoner: beste kostymer/scenografi og beste mannlige skuespiller (Daniel Durant). Så gjenstår det bare å se om jeg får rett.

Gratulerer Teater Manu, med ny scene, med ny forestilling og med et godt stykke teaterarbeid.

– Helge

Det Norske Teatret setter opp den første norske teaterteksten som tar opp tema knyttet til 22.juli. En forestilling om sorg, sorgbearbeidelse og det å bli fanget i smerte. “Sju dagar i august” er en bok som nå er overført til scenen, nærmere bestemt scene 3. En liten scene som innbyr til nære relasjoner mellom tilskuer og skuespiller, en scene som innbyr til medfølelse og innlevelse. Dessverre er ikke forestillingen god nok. 

Foto: Dag Jenssen

Det som utspiller seg er hverken engasjerende eller spennende. Folk i salen begynner etterhvert å le flere steder. Det kan umulig være meningen, men jeg skjønner at det blir sånn. En fantastisk skuespiller som Ellen Birgitte Winther er her redusert til en sofaflyttende kvinne, i verdens mest fremtredende bukser og med heler som lager irriterende lyder under hver eneste sofaflytting. Nina Woxholtt, som har den lite sjarmerende oppgaven med å bære hele forestillingen, kjemper med nebb og klør for å tilføre den alt hun kan innenfor skuespillerfaget, men det er ikke nok. Forestillingen er ganske enkelt ikke god.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er fælt at regissør Morten Borgesen ikke tør å gjøre mer. Historien alle kjenner, sorgen alle har kjent på. Her er så mye å ta tak i, men det virker som om det er for vanskelig, selv for teamet på Det Norske Teatret. De tør rett og slett ikke å gå dypt nok inn i det. Det hele blir for distansert. Selv har jeg veldig lite å si, for forestillingen er veldig veldig lite…  

Jeg håper virkelig at folk er uenige med meg. Dette var en forestilling jeg hadde store forventninger til. Dessverre ble det for meg kun en dårlig forestilling. 

Foto: Dag Jenssen

“Går det bra?”, spør Sebastian Warholm mens han lyser mot publikum med en lommelykt. “Går det bra?”, spør han igjen med en munter tone. Noen publikummere begynner å svare “ja”. Han spør gjentatte ganger, og flere og flere svarer. Det er mørkt i salen, foruten lyset fra lommelykten. “Ja” roper publikum og stemningen stiger. “Går det bra? Går det bra? GÅR DET BRA!”. Publikum stilner når de desperate ordene ropes ut og Warholm løper febrilsk rundt på scenen. Det går ikke bra.

DET GÅR BRA er Antiteaterets 13. forestilling, og spilles denne gangen på Grusomhetens Teater. Antiteateret ble dannet noen år tilbake av en vennegjeng fra Romerike folkehøyskole, og har rukket å gjøre seg bemerket i bransjen på kort tid. På deres facebook-side lover de “å aldri lage teater kun for teaterinteresserte”, “aldri sette opp teater som ikke er relevant for samfunnet vi lever i” og “aldri lage kjedelig teater”. Dette var første gang jeg så en av forestillingene deres og jeg kan ærlig si at med “DET GÅR BRA” holdt de hvert ord som ble lovet. Dette stykket var helt klart noe for alle, tydelig samfunnsrelevant og ikke på noen måte kjedelig!

Sebastian, Tarjei, Malin, Paal Herman, Mathilde, Jenny og Mikkel spiller under egne navn i historien. Vi følger en vennegjeng som i løpet av et år gjennomgår et merkbart skifte i vennskapet. Det hele starter med en 17-mai feiring hvor Sebastian foreslår at gjengen skal bli mer åpne med hverandre, og slik blir “operasjon ærlighet” den utløsende konflikten i stykket.

Foto: Antiteateret

Det er mye bra som skjer på scenen. Skuespillerne selv har improvisert seg frem til det endelige resultatet og det synes godt at dette er mer enn bare innøvde replikker og intense rolleanalyser. De spiller seg selv rett og slett. Det er vanskelig å vite hva som er deres egne erfaringer og hva som er lagt til for å kunne drive handlingen dit de vil ha den. Går Jenny virkelig til psykolog? Er det sånn at Mikkel kun føler seg lykkelig når han drikker? Spillet er så troverdig at man nesten glemmer at det er teater. Det er også veldig gjenkjennbart. Ofte hører jeg noe som treffer på et personlig plan.

“DET GÅR BRA” er bygd opp i episoder, som tar oss med inn i ulike sosiale sammenkomster. Til tider skulle jeg ønske at de hadde brukt litt mer tid på enkelte av episodene. Gitt dem litt mer tyngde. Vi får innblikk i hver av personenes (jeg vil ikke kalle dem karakterer) utfordringer i hverdagen, men de henger litt løst i luften, uten en forklaring på hvorfor det er sånn. Hvorfor er egentlig Sebastian så opptatt av at alle skal snakke om problemene sine, og hvorfor gjør dette Paal Herman så sint? Kanskje er det nettopp meningen at ikke alt skal bli sagt, men det gjør motivasjonene noe utydelig og jeg blir sittende å lure istedenfor å følge med.

Foto: Antiteateret

Bruken av publikum en spennende. Setene er plassert langs veggene som omringer “scenen” i midten av gulvet. Ofte setter skuespillerne seg ned blant publikum. Mot slutten oppfordrer de til deltagelse. Etter en krangel retter Paal Herman lyset mot en mann i publikum. “Holder du mer med meg eller han?”. Mathilde snur seg til publikummeren ved siden av henne. “Synes du jeg gjør nok?” Dette virkemiddelet passer stykkets form godt, og jeg tror det ville løftet stykket et ekstra hakk om de holdt på litt lenger og tillot seg å presse publikum enda mer.

Alt i alt er “DET GÅR BRA” en solid og fornøyelig forestilling! Det er ikke mange ledige billetter igjen, så om du har tid, er dette helt klart noe å få med seg! Og om du ikke skulle ha mulighet denne gangen, så hold i hvert fall et øye med Antiteateret og hva de setter opp neste gang – det skal i alle fall jeg!

Claude Debussys “Pelléas og Mélisande” på Den norske opera og ballett, var mitt aller første møte med opera. Jeg var med andre ord svært spent på hva jeg kunne forvente meg. Med et åpent sinn gikk jeg inn i Operaens praktfulle hovedscene, og gjorde meg klar for den 3 timer og 15 minutter lange forestillingen; på Fransk.

“Pelléas og Mélisande” forteller en dramatisk historie om kjærlighet, familieintriger og drømmer i møtet med virkelighet. Den mystiske Mélisande, som ingen vet hvem er eller hvor kommer fra, blir funnet av barnebarnet til Kong Arkel av Allemonde, Golaud. Han tar henne med seg, og gifter seg med henne. Mélisande blir dratt inn i en dysfunksjonell familie full av mørke hemmeligheter, og føler seg syk og ulykkelig. Så kommer Golauds halvbror hjem, Pélleas. I møtet med han finner Mélisande den store kjærligheten, og et uforhindrelig trekantdrama blir satt igang med fatale konsekvenser.

Foto: Erik Berg
Det er bare å la seg imponere av det mektige orkesteret, de kraftfulle sangerne og operaens univers. All musikken er akustisk, noe man ikke skulle ha trodd, da lyden runger helt fram til bakerste rad. Det visuelle aspektet ved forestillingen er i tillegg svært godt gjennomført. Scenografien og kostymene utfyller hverandre i stil, farger og kontraster, og kan symbolisere Mélisandes følelse av å være syk og ulykkelig. (Vi befinner oss alltid på et legekontor, med en lege som følger med på henne fra start til slutt.)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Erik Berg
Forestillingen er på Fransk, og er derfor tekstet til både norsk og engelsk. Jeg opplevde det som overraskende lett å lese tekstene samtidig som jeg fulgte med på handlingen. Selve handlingsforløpet kan imidlertid virke relativt langtekkelig og uaktuelt for tiden vi lever i. Her kan det derimot være at min mangel på erfaring med opera kommer i veien for objektiviteten min, og at jeg simpelthen ikke er vant med denne formen for historiefortelling. Da jeg leste mer om “Pelléas og Mélisande” etter endt forestilling, fant jeg ut at man blant annet kan trekke tråder til Sigmund Freuds teorier om drømmer og underbevissthet. Med andre ord ligger kanskje stykkets styrke bak teksten og handlingen, og at man som publikummer må se forbi dette for å finne spenningen og aktualiteten i det hele.

Alt i alt hadde jeg en positiv førstegangsopplevelse med opera. Til neste gang vil jeg riktignok lese meg bedre opp på historien før jeg ser forestillingen, for å få mer ut av selve handlingsforløpet. Ellers vil jeg anbefale “Pelléas og Mélisande” til alle som ønsker seg en forestilling med musikk i verdensklasse utført av perfeksjonerte musikere.

Vi setter oss ned i seteradene på Det Norske Teatrets scene 2 for å se en nesten fire timer lang forestilling. En forestilling skrevet som en slags kritikk og dyrking av realismen. Karakterene er i opprør mot den, mens stykket som helhet dyrker den. Spennet mellom humor og alvor, tempo og ro, kjærlighet og hat, er gjennomgående i forestillingen. Alt i alt, fire meget gode teatertimer.

“Som lauvet i Vallombrosa” handler om en familie som tilbringer sommeren i feriehuset sitt i Syd-Sverige. Her er tre generasjoner under samme tak. Kunstnersjeler, raknende ekteskap og forhold, men også grobunn for nye. De krangler, snakker, sørger og lever videre. Som i en evig dans. Huset skal selges, men selges aldri. Kanskje er det minnene som holder de igjen, kanskje er det en forakt for det ukjente. Publikum får aldri svaret på dette, men familien sitter der, på terrassen og drikker vin, mens de snakker om litteratur og lauvet i Vallombrosa.

Foto: Mats Bäcker

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her får man ikke noe action, ingen store overraskelser eller sjokkerende brudd. Det hele er en oppvisning i fremragende skuespillerkunst. Man ser mennesker på scenen, mennesker man tror på. Man aksepterer deres liv og føler med dem. På mange måter godt gammeldags teater. Første akt er noe tammere (og lengre) enn andre, så om man blir bekymret for lengden og vurderer å stikke i pausen, kan vi si at den tar seg opp – ikke gå! Som sagt, forestillingen som helhet er meget godt teater.

Foto: Mats Bäcker

Man kan jo spørre seg hvor relevant det er å se en forestilling om borgerskapets intriger og problemer i dag, men kanskje er ikke aktualiteten det viktigste med nettopp denne oppsetningen. Kanskje settes den opp rett og slett på grunn av sin gode tekst og skuespillernes overbevisende levering av den. For om du er ute etter å oppleve noe nyskapende og kvikt, er ikke dette forestillingen for deg. Her får du realisme i fire timer… Men den realismen du får er fantastisk godt utført. Så om du helt enkelt liker godt teater, er dette forestillingen å se.