MEASURE YOUR CREW

Hva: Dansekonkurransen Measure Your Crew
Hvor: Dansens Hus
Når: 5. Mars, kl. 19.00
Pris: Gratis

Interessert i utforske hovedstadens utvalg av dansesjangere- og stiler? Sørg for å skaffe deg billetter til neste runde av Measure Your Crew, og opplev en konkurranse som ? bokstavelig talt ? tar tempen på Oslos ferskeste dansegrupper.

Det er en uhøytidelig stemning og et høyt støynivå som preger hovedscenen når Dansens Hus åpner dørene for dansekonkurransen Measure Your Crew. Det er fullt hus, ikke en eneste stol ledig, og store deler av publikum sitter strødd langs scenen hvor arrangørene har lagt ut puter på gulvet. Arrangementet går for femte gang, og med billetter revet bort på under fem minutter er det tydelig at konseptet har blitt en stor suksess med årene.

Measure Your Crew har en enkel oppskrift: Ti dansegrupper fremfører sitt show på maks tre minutter, et dommerpanel avgir karakterer fra skalaen 1-6, og til slutt faller avgjørelsen på publikums applaus og roping. En lydmåler fanger opp responsen, som dermed gir publikum det siste ordet i hvem som vinner premien på 30.000,-.  

Kveldens ti dansegrupper består av dansere mellom åtte og 50 år, og varierer i sjangere fra moderne, jazz, hiphop, dancehall og irsk folkedans. Deltakerne er hovedsakelig fra Oslo, men blant danserne finner vi også K-Crew som har reist fra Kristiansand for å delta. Dommerpanelet består av profesjonelle danseutøvere- og pedagoger Huyen Huynh, Thomas Talawa Prestø og Jeffrey Young.  Dommerne setter tidlig standarden for kveldens kriterier ved å vektlegge følelser i dansen fremfor teknikk, noe som passer godt til kveldens ulike nivåer. Her kan hvem som helst ha sjansen til å vinne, uavhengig av om de er utdannede dansere eller danser på fritiden.


I det konferansier Mehdi Ashtiani fra breakdance-gruppa Floorknights (kjent fra Norske Talenter) sparker i gang showet sammen med David Castaneda, fylles salen av stormende jubel. Lydnivået kan sammenlignes med Bieber-fever, og energien smitter over på deltakerne. Selv om det er et stort sprang mellom nivåene hos de ulike gruppene, fylles scenen av gode koreografier fra alle gruppene, og de fleste opptrer med sterk tilstedeværelse og innlevelse. Nevneverdige grupper er jentene mellom 13 til 17 år i hip hop/dancehall-gruppa Illegal Kingdom (som vant fjorårets Measure Your Crew) og dancehall-gruppa Surreal, bestående av dansere fra åtte til ti år. Sistnevnte fikk flere i publikum til å vrikke på dansefoten, inkludert anmelderen selv.

Til tross for mange sterke danseinnslag, er både publikum og dommere enige om førsteplassen; Dansegruppa The Lab stikker av med premien etter et imponerende show ? ikledd enkle denimbukser og svarte t-skjorter, og en tight koreografi med elementer fra ulike dansestiler som jazz og hip hop.

Arrangementet virker, til tross for gode danseinnslag, litt tatt på sparket. Konferansierene spiller på tørre vitser og intern humor med dommerne, noe både publikum og danserne kunne vært foruten. Det er tydelig at dette er en viktig konkurranse for deltakerne, og at de har lagt ned mange timer i øvingssalen. Dette burde tas på alvor.

Sett bort i fra selve konkurransen, er arrangementet et innblikk de ulike krokene av Oslos og Norges dansemiljø. Det er et konsept som samler alle slags dansere, samtidig som det utvider publikums horisont. Og viktigst av alt, så understreker Measure Your Crew at du aldri er for ung eller for gammel til å drive med det du elsker.

– Kristine

Romeo og Julie

Kun få timer før premierestart fikk jeg tilbudet om å se Romeo og Julie. Dette er en forestilling jeg har tenkt at jeg skulle se, så selvfølgelig kastet jeg meg rundt for å få med meg dette. Jeg fikk med meg en venninne som ikke har sett så veldig mye teater før, og var derfor ekstra spent på stykket og om venninna mi ville like det. I tillegg fikk jeg for første gang prøve meg som gjesteskriver på en teaterblogg!


Jeg er klar

Først og fremst er Romeo og Julie en klassiker som alle bør kjenne til. Historien om de unge elskende som velger hverandre, til tross for en familiestrid som de ufrivillig er en del av. Dette er et stykke som man ofte finner i pensum på videregående, og denne forstillingen kan med absolutt brukes i undervisning. 

For det andre så tror jeg at Romeo og Julie appellerer til ungdom, fordi de kan kjenner seg igjen i denne unge logikken som river i disse to unge. Regissør Marene Bjørseth har valgt å sette Romeo og Julie inn i en mer moderne setting. Klær, musikken og språket viser til et samfunn mer likt vårt eget. Selv om språket er mer modernisert, så kan deler av teksten være noe tung å få med seg. Nynorsken til noen av skuespillerne sitter litt dårlig, og i starten er det mye tekst og lite handling. Det ble også litt forvirring i starten ved at Tybalt og Paris spilles av samme skuespiller, som bare skifter farge på dressen for å veksle mellom disse to karakterene.

Noe av det jeg virkelig vil trekke frem som det mest positive i dette stykket er fokuset på relasjoner ? vennskap og kjærlighet ? innad i familiene. Dette er en kjærlighetshistorie og jeg føler at dette er det forestillingen har fokus på. Mens vi som publikum alltid ser trusselen lure i bakgrunn. En trussel som minner oss på at lykken vil være kortvarig. De to som spiller Romeo og Julie, Axel Bøyum og Kjersti Dalseide gjør gode og troverdige karakterer. Jeg blir sjarmert av disse to, og jeg tror på de følelsene de har for hverandre.

Jeg vil også si Preben Hodneland i rollen som Mercutio imponerte stort, både gjennom sang og rolleprestasjon.  Alt i alt er dette en forestilling jeg vil anbefale folk å se. Ta med søsken, barn, barnebarn, klassekamerater, venner og dra på teater og se en klassiker! En klassiker i en litt ny innpakning, men med den samme historien. Det er kjærlighet, hat. Liv og død.

– Ester Gjermundnes

Grusomhetens Teater

For noen uker tilbake dro Helge og jeg til Grusomhetens Teater i forbindelse med deres forestilling Siste Sang som vi skrev anmeldelse om. Der møtte vi teaterets kunstneriske leder og grunnlegger Lars Øyno i tillegg til skuespillerne fra Siste Dans. De inviterte oss med en gang inn i samtale om teateret, kompaniet og hvordan de jobber på huset. De var veldig positive til bloggen vår og det samarbeidet vi kunne skape sammen, og vi i Teaterungdom ønsket derfor å skrive et innlegg om Grusomhetens Teater, som for mange kanskje er et av Oslos mer ukjente teatertilbud.

Grusomhetens Teater finner man i Hausmannsgt.34 ved nedre del av Akerselva. Der har de har hatt egen scene siden 2002, mens selve teatergruppen ble etablert ti år før i 1992. Teateret har hentet inspirasjon fra franske Antonin Artaud og ideen om et anatomisk teater hvor det fysiske utrykket og kroppens egen musikalitet skaper liv til teater og handling. Artaud ville at de som kom for å se hans teater skulle utsettes for en risiko – men også helbredelse. Ingen skulle gå ut av teateret uberørt. Det samme gjelder for Grusomhetens Teater.

Øyno snakket mye om hvordan pusten er spesielt viktig i deres arbeid, da intet liv kan oppstå uten. Det er ikke ordet som står i sentrum, men kroppens fysiske reaksjon på alle erfaringer og hendelser. Livet ligger i kroppen og på den måten gir de liv til teateret. Når de jobber tar de utgangspunkt i historien de vil fortelle og ut ifra det pågår det en konstant utforskning og improvisasjon i hvordan de best kan formidle materialet på deres måte.

Teaterungdom er en blogg for unge som liker teater, og på samme måte er Grusomhetens Teater et teater for unge. Lars Øyno beskriver det som er sted du kan komme for å se at det er flere muligheter innenfor teateret enn det man kanskje tror. Det er lov å velge veier i livet som befinner seg utenfor det som er forventet, lov til å utforske det kontroversielle og uvanlige.

Vi i Teaterungdom er glade for å samarbeide med et teater som Grusomhetens Teater, og vi er spesielt glade for å kunne tilby leserne våre et unikt tilbud for dere som ønsker å se hva dette teateret driver med. Torsdag 10. mars kl. 20.00 spilles deres forestilling What a Glourious Day! og alle som leser bloggen vår kan få billetter til kun 100 kr. Bare si dere kommer fra Teaterungdom i luken. Vi håper så mange som mulig vil benytte seg av dette tilbudet og oppleve noe utenom det vanlige innenfor norsk teater. 

– Stine

Brune

Om dagen er han Rune, om natten er han Brune. Superhelten som maler sykler brune. Det er barneteater og Akershus teater samarbeider med Teater Joker. Vi har fått plasser på første rad og skuespillerne vinker til oss og sier de er glad vi kom. Det er en gjennomført stemning, fra start til slutt. Når det var slutt smilte jeg stort.

Dette var gøy. Ganske enkelt gøy. Historien er fantastisk og tar for seg tematikker som død og mobbing. Boken forestillingen er basert på vant Nordisk Råds litteraturpris for barne og ungdomslitteratur. Vel fortjent. Formidlende, nydelig, sår og tøff historie. Jeg er mektig imponert.


Rune er sammen med bestefar på et stort skip

Selve teaterformen er bande mime, en form som handler om at skuespillerne selv lager bilder underveis. Plutselig er skuespillerne stoler, båter, TV-skjerm eller vegg. Formspråket er innarbeidet og perfeksjonert, men noe gjør at det oppleves litt slitsomt og heseblesende. Forestillingen er ganske kort, noe den tjener på. Man går ikke lei formen, og så lenge historien er så til de grader bunnsolid vil jeg andefale å få den med seg….enten som teater eller i bokform.

– Helge

Kven er redd?

Med tanke på forrige innlegg, skulle man kanskje tro at det ikke foregikk noe annet på Det Norske Teateret for tiden… Men det gjør det altså! Til og med et par av de samme skuespillerne befant seg nemlig på Scene 2 tirsdag kveld, i bestillingsverket “Kven er redd?” av Carl Frode Tiller.

Kven er redd?, Det Norske Teatret, 2015. Av: Carl Frode Tiller. Regissør: Lasse Kolsrud. Scenograf og kostymedesigner: Bård Lie Torbjørnsen. Lysdesigner: Torkel Skjærven. Komponist: Lars Horntveth. Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen. Navn på avbildede skuespillere er merket som nøkkelord i hvert enkelt bilde.

Forestillingen tar for seg nåtidens familieliv og -konflikter, alt som ligger under den tilsynelatende perfekte overflaten i “de tusen hjem”. Det er i alle fall inntrykket jeg sitter igjen med etter to timer med sarkasme, ødelagte middager, tenåringsopprør, svigerforeldre og hverdagslige rutiner. Det hele fremstilles i en leilighetslignende scenografi, hvor vi får innsyn til både bad, toalett, stue og kjøkken, med alt det innebærer. Her stekes løk så det svir i nesa, kaffen traktes og snøen fyker utenfor vinduet. Med publikum som den fjerde veggen dyrker regissør Lasse Kolsrud “titteskapsteateret”. Det skriker av realisme!

Kven er redd?, Det Norske Teatret, 2015. Av: Carl Frode Tiller. Regissør: Lasse Kolsrud. Scenograf og kostymedesigner: Bård Lie Torbjørnsen. Lysdesigner: Torkel Skjærven. Komponist: Lars Horntveth. Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen. Navn på avbildede skuespillere er merket som nøkkelord i hvert enkelt bilde.

Når også handlingene er gjennomsyret realistiske – eller virkelighetsnære om du vil –  både i spillestil og innhold, opplever jeg det som litt platt. Det er ingenting som blåser meg over ende i forestillingens form. Det er tradisjonelt og finurlig. Jeg tar meg selv i å tenke på hvordan de har løst vannet i dusjen og komfyrinnredningen… Det er imidlertid ett brudd som løser opp i alt dette, og som drar oss ut av de hverdagslige dialogene. Med det noe oppbrukte virkemidlet med plutselig brudd i scener og lys, og spot på hovedpersonen, forteller familiefar Bjørn oss om sine følelser i situasjonen og livet generelt. Det er ikke alltid jeg forstår hva han egentlig snakker om, da det veksler mellom hans tanker om skuespillerkarrieren og familien. De glir litt over i hverandre, og skaper noe forvirring, i alle fall hos meg.

Kven er redd?, Det Norske Teatret, 2015. Av: Carl Frode Tiller. Regissør: Lasse Kolsrud. Scenograf og kostymedesigner: Bård Lie Torbjørnsen. Lysdesigner: Torkel Skjærven. Komponist: Lars Horntveth. Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen. Navn på avbildede skuespillere er merket som nøkkelord i hvert enkelt bilde.

Selv om bruddene løser opp i forestillingen, tar jeg meg i å ønske meg tilbake til kranglene. For på tross av den noe uoppfinnsomme iscenesettelsen, blir både min venninne og jeg revet med i situasjonene. Det er jo sånn at vi også på grunn av det realistiske kan kjennes oss ekstra godt igjen og føle med karakterene. Kanskje er det nettopp i en slik forestilling, at formen kommer til sin rett igjen. Så kan man velge om man liker det eller ikke. Temaet om tilhørighet i egen familie er benektelig aktuelt, uansett iscenesettelsesform, og treffer noe i de fleste.

 

Mari

 

Andre verdskrigen – Natt i verda

Anmeldelse av “Andre verdskrigen – natt i verda”

Det Norske Teatret har gjennomført premieren av sin største teaterproduksjon noensinne. 8 timer på teatret, med start klokken 00.00. Det er natt i Oslo, det er natt i verda, temaet er andre verdenskrig, en enorm fragmentert historie venter oss. Man må jo bare velge seg noen fragmenter, for, som det blir sagt i forestillingen, skulle man lest navnene på alle de døde under krigen ville man lese navn sammenhengende i over ett år.

Opplevelsen:

 

Vi møttes i foajeen til teateret. Det myldret av mennesker rundt oss og klokka hadde akkurat bikket 23.25. På vei inn gikk jeg forbi festglade mennesker på vei for å danse. Det føltes litt rart, egentlig. Som om alle vi som gikk inn dørene på Det Norske Teateret liksom var invitert på et hemmelig prosjekt, som bare vi fikk være med på. Og på en måte var vi jo det. Det er jo et enormt og unikt teaterprosjekt (i norsk målestokk, i alle fall) som kun spilles et fåtall ganger. Tidspunktet og omgivelsene understrekte det bare enda mer; dette er en spesiell begivenhet. Dette er ingen konvensjonell teateropplevelse.

 

Siden vi hadde billetter som inkluderte bespisning, fikk vi ved ankomst utdelt hver vår termokopp som vi kunne fylle med kaffe (og te) gjennom hele natten. Den skulle vise seg å være svært kjærkommen, selv for en som ikke liker svart kaffe. Det var også satt ut flere tepper, som vi gledelig tok med oss inn i salen. Salen var bekmørk, kun opplyst av publikumsvertenes lommelykter. Det vanlige sceneteppet var byttet ut med en stor, sort blikkvegg. På rad 5 satt vi oss godt til rette, og kom raskt i snakk med et eldre ektepar i setene ved siden av. Det var litt som om følelsen av å være med på et, om ikke hemmelig, så i alle fall unikt prosjekt gjorde publikum mer åpne og nære. Det var i større grad enn ellers noe å snakke om med sidemannen. “Har du opplevd noe som dette før”, “jeg er virkelig spent”, “her er det bare å sette seg godt til rette”.

 


 

Så gikk teppet opp og skuespillerne, scenografien, lyset og musikken dro oss inn i neste del av forestillingen. For på en måte var jo forestillingen allerede i gang i foajeen, i kaffekoppene, i samtalen med naboen. Det er dette med teateret som en begivenhet og spørsmålet om hvor en teaterforestilling starter og stopper, regissør Erik Ulfsby virker å ville utfordre. Hele teateret er fysisk omgjort av kunstneren Lars Ø. Ramberg. Det står fraktekasser og madrasser rundt om kring, alle plakater er tatt ned, bilder og skulpturer er dekket til, og vinduene i publikumsfoajeen er blendet av store, grå tepper. Over det hele finner vi ordene “HEIL” og “HEIM”.  Det er en unntakstilstand på teateret, noe som er med på å understreke den totale begivenheten.


 

Vel inne i forestillinga fortsatte det totale teateret. I slutten av akt to ble fiksjonen avbrutt ved at et panel på tre personer ble kalt opp på scenen for en debatt om krig og ekstremisme i Norge og Europa i dag. Sammen med pausene er det med på å bryte opp forestillingen, noe som er viktig med en slik varighet. I pausene gikk vi ut for å trekke frisk luft og strekke på beina. Det var godt å bevege seg, og igjen fikk jeg følelsen av et ?hemmelig prosjekt?, da gatene i Oslo plutselig var tomme for mennesker. Kun et par slitne danseløver passerte oss da vi gikk tilbake inn i teateret.

 

Det at vi fikk suppe og brød i den midterste pausen, befestet hele ideen om en total begivenhet. De siste sansene fikk ta del i opplevelsen, og vi fikk stilnet rumlende mager. Matpausen var strategisk plassert rett før de fleste ville fått en knekk, rundt 03.30. Vi fikk energi og fylt opp lageret og var klar for siste halvdel.

 

Trøttheten tok aldri overhånd hos meg. Jeg hadde sovet litt i forkant, og drakk litt kaffe og spiste litt sjokolade underveis. Noen rundt oss så ut til å ha det litt tyngre. Det var interessant å kjenne hvordan øynene og hodet var våken, mens kroppen ble mer og mer slapp. Hvordan hjernen konsentrerte seg mest om å følge med på scenen, og ikke så mye på motorikk? Ble litt søl. Da vi til slutt gikk ut av teateret var det lyst og stille. Søndag kl 07.30 er kanskje det mest rolige tidspunktet i sentrum av Oslo i løpet av hele uka. Det var en spesiell opplevelse å tusle bort fra teateret på denne tiden. På t-banen hjem var det få mennesker, men flere av dem hadde termokopp med Det Norske Teaterets logo på. Jeg så på dem og tenkte at vi liksom var en del av en egen klubb nå. At vi delte noe sammen. Gjennom denne forestillingen ble det kollektive i teateret veldig tydelig for meg.

Teateret:

Selve teaterdelen av denne begivenheten, som jeg nesten må betegne det som, består av fire fragmenterte akter. Vi føres gjennom historie på historie fra verdenskrigen og tiden rundt, av 12 skuespillere i grønne, militante antrekk. Historiene plukkes tilsynelatende tilfeldig ut blant 66 000 postkort som ligger strødd ut over gulvet. De er ikke tilfeldige, men de gir et fint bilde på at de bare er én av uendelig mange. Og nettopp det at det er mange historier, reddet på sett og vis opplevelsen for min del. Det var helt nødvendig for å opprettholde min interesse at det skjedde skifter, at nye, overraskende ting kunne oppstå. Allikevel var det ikke alle historiene som tiltalte meg like mye, men det skal kanskje litt til når du fyller 8 timer med historier. Alle kan ikke treffe blink. Allikevel var ikke varigheten på sekvensene lange nok til at jeg falt helt ut og heller begynte å fokusere på hvor trøtt jeg burde være, eller hvor lenge det var til pause. De klarte å beholde oppmerksomheten min. Mange ganger takket være fremragende skuespill, spesielt blant kvinnene i ensemblet. Ved flere anledninger måtte jeg kommentere hvor sabla god de var til min kollega, og ble spesielt trollbundet av Gjertrud Jynges levering av den gjennomgående historien om Rebekka som fikk alle disse brevene, men som selv ikke er tilstede. Krigen som stempel der “stempelet defineres av det som er tatt bort” ble en ekstra sterk metafor gjennom hennes levende formidling og nærve.



Selv om begvenheten er nyskapende i sin form er teateret stramt, rent, polért, velspilt og kontrollert. Her er ikke de store sjokkerende tingene gjort. Det er en underliggende kontroll, de store sjansene er ikke tatt. Bunnsolid og fantastisk? Ja. Men eksepsjonelt revelusjonerende? På ingen måte.

Konseptet:

Så er det kanskje ikke forestillingens ville krumspring som gjør at man burde få med seg denne opplevelsen, men det var det vel heller ingen som ønsket. Formatet og konseptet er spesielt nok. Tematikken er tung, trist og griper. Alle har et forhold til krigen. Den er smertefull og grusom. Selv for Rebekka, som ikke er der.

Jeg anbefaler alle å se dette, og jeg kaller det dette, for det er snakk om så mye mer enn en forestilling. Det handler om natten, om krigen, om Rebekka, om Peggy og om alle de som ikke er her.

– Mari og Helge

Anmeldelser 2017

Her finner du link til alle anmeldelsene vi har skrevet i 2017. På toppen finner du de nyeste, og så er det bare å bla seg nedover og tilbake i tid.

Valdens historie

er en virkelig sterk historie på Det Norske Teatret

Nashornet

Ingen anbefaling fra oss denne gangen

Pøbel i pels

Riksscenens juleforestilling er virkelig magisk… for de minste

Salve Regina

Beste forestilling på Dansens hus denne høsten! Fantastisk!

Historie om et ekteskap

Her bommer vi. Dette var ikke ungdommelig nok

Jingle Horse!

Nok en absurd juleforestilling, men her kommer endelig den virkelig gode julestemningen

Wozzeck

Denne operaen hadde vi gledet oss lenge tid

Suksesskalenderen

Dette falt i smak, jeg har masse masse masse å si om Suksesskalenderen

1984

Dette var en real skuffelse

Nesten som natt

Den tidligere teatersjefen inntar scenen på Det Andre Teatret

Grand finale

Dansens hus briljerer denne høsten

Askepotts jul

En ny julehistorie på Latter

Heisenberg

Ikke en kjent tittel, men kvalitet i alle ledd

Vepsen

Skandinaviapremiere på Oslo Nye

Brilliante

Nasjonalballetten UNG hever seg kraftig etter den skuffende “Romeo og Julie” som vi så tidligere i år

Old school

Dansens hus leverer, dette er artig!

Faens nisse!

Absurd julehumor

Inte ens doften av fuktig asfalt skulla kunna få mig at känna nogot nu

Musikal-i-teten sin første forestilling er ingenting å synge hurra for

1950-spionen

Overvåkning under kontroll

Jeg vil høre havet

“Hva skjer når en gruppe ungdommer og seniorer møtes for å diskutere vår felles fremtid?”

Julelatter 2017

«Ingen førjulstid uten en god Julelatter»

Tyrannen

En sjarmerende historie om Tyrannen som utslettet sitt eget folk

A Christmas Carol

Julestemning på Kolbotn

Radioscopies

CODA festivalen leverer

RADIOSCOPIES - Compagnie Michèle Noiret
Création au Théatre Le Manège - Mons - Belgique
Mars 2015

Nadia

Gjestespill på Det Norske Teatret

Barberen i Sevilla

Trygt og godt på Operaen

Haunted the musical

Nye musikaler er i vinden

Julemiddag

Nok en fantastisk forestilling av Tyra Tønnesen og Nationaltheatret

Frozen Songs

Lekkert og ungdommelig på Dansens Hus

Revolusjon

Beveget anmelder forlater Nationaltheatret

Svanhild

En fornøyelig forestilling utenom det vanlige

Complete works: Table Top Shakespeare

Finurlig og gøy

The Moon Opera

Skuffende på operaen

Doktor Faustus

Nyskapning på biblioteket

Kvikksølvguttene & Veslemøy

Det Andre Teatret er gøy

Herostratos

Et spennende utgangspunkt som skuffer

The Lulu Show

Cortexnotatet

Denne MÅ du bare se!

Halve Norges Golden

Vi tilhører kanskje ikke den halvdelen

Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping

Inspirerende og bra

Snøkvit

En familiemusikal.. eller?

Latter Live
Høstens morsomste show på Latter! 

Double feature

Spenningen er til å ta å føle på… utenfor teatersalen

Hedda Gabler

Både ris og ros fra Kamilla denne gangen

Pust

Skuffende forestilling på Dansens hus

Closer

Vakker kjærlighetshistorie

Fordommer

Litt vel random

The Book of Mormon

Skikkelig gøy!

Kirsebærhagen

Udiskutabelt dritbra

Micetro

Det Andre Teateret

En tjener for to herrer

Varierende morro

Open House

Noe nytt, nært og spennende

Det har visst vore ein episode

Viktig og spennende tematikk på Det Norske Teatret

Instant Broadway

Vi har endelig vært på Det Andre Teatret

Tryllefløyten

En folkelig opplevelse på Operaen

Lett regn av lys

En pause fra hverdagen

Tusvik og Tønne på oppdragelsesreise

Vi ler masse på Latter

Renset

En forestilling du bør se… om du orker.

Snork

Spennede og nytt fra Antiteateret, men vi ga oss ikke helt hen…

Lille Eyolf

Fantastisk!

Fravær

En perle av en foretilling! Få den med deg!

Hulenes hemmelighet

Framifrå teater skaper magi i Kongens Gruve

Bernardas hus

Hardt og rått

Rooms

Vågende og nyskapende!

A dolls house

Tamt spill på Den Norske Opera

Fire begravelser og ett bryllup

Humor i alvoret, og håp


Alice i Eventyrland

Gøy i Eventyrland


Tosca

Beinhardt, nydelig, ta turen til Operaen

Pietà

En oppvisning i skuespillerkunst

For fjernt for fjernsyn

En nyskrevet norsk musikal. Det er gøy det!


Sorga kler Elektra

“Jeg tror aldri jeg har sett en tre timer lang forestilling uten å kjede meg, eller miste fokus et sekund. Det gripende familiedramaet Sorga kler Elektra brøt imidlertid forbannelsen.”

Visions of Kerouac

Stine oppfordrer deg til å holde øye med regissør Brendan McCall framover!


11 år

Vi sier bare: Vær tidlig ute og skaff deg billetter til våren 2018!


Kaos er nabo til Gud

Om du kun skal ha med deg 1 forestilling på Nationaltheatret denne våren ville jeg fått med meg “Kaos er nabo til Gud”. Den er smertefullt bra!

La Boheme

En herlig forestilling, helt enkelt


Haugtussa

En nydelig forestilling, musikk, figurer og Ane Dahl Torp

Albert og Anne

Gammelmodig kvalitet fra Riksteatret


Lost Accidentally

Nok en gang, tja fra Dansens hus

One gust of wind – and they all dance

Tja, et sted midt mellom bra og … ja…

Overføring

Fantastisk om psykoterapi, livet og rutine

Som dere vil

Glitter og glam på Nationaltheatret, men de får ikke våre douze points

Fyrsten

Nationaltheatret overbeviser

Simon

Ingen grunn til å la seg rive med av Simon

Giselle

Fantastisk av Dada Masilo på Dansens hus

Koreografilaboratoriet

Huff!

Lesning av EDDA

“Jeg hadde nesten glemt hvor deilig det er å bli lest for”

Jonas og kroppen

Teater Manu er noe helt eget, noe som alle teaterinteresserte burde oppleve!

Sju dagar i august

Det Norske Teatret når ikke helt opp denne gangen…

Det går bra

Det går bra, sier Antiteatret, men gjør det egentlig det?

Pellèas og Mèlisande

Opera, kvalitet, imponerende, opera slik opera er, på fransk

Som lauvet i Vallombrosa

Ingen ba-ba-boom, men et godt stykke realistisk teater på Det Norske Teatret

Pulverheksa og vennene hennes

her får du ti grunner til at DU BØR se denne forestillingen

Blodig alvor

Vi ELSKER mikroteater

Herborg Kråkevik til Chat Noir – for å frelsa levande og døde

Ingen stor forestilling, men et fint lokale

Sleepless Beauty

Tidvis perfeksjon på Operaen

Den Norske Opera & Ballett 2017 , Georgie Rose, Grete Sofie Borud Nybakken, Edith Haagenrud-Sande, Hugo Marmelada

Edda

Wilson leker seg med Edda på Det Norske Teatret

Kongen dør

Hadde forestillingen vært 30 minutter kortere og sparket litt hardere, hadde vi DIGGET den!

Romeo og Julie

De vil så alt, alt for mye og de stakkars danserne må lide for det…

Happy Nation

Welcome to Norway

Dr. Bergland bryter taushetsplikten

Et perfekt vorspiel på Latter!

SUPERSMUD

En SUPERSMUD forestilling for småbarnsforeldre på 40+

Et hælvettes liv

Ikke forestillingen du tar med daten på, men pappa setter sikkert pris på en billett!


 

Ghosts – Ibsens Gjengangere

Ibsen pakket inni intrikat og følelsesladd ballett


 

Kan nokon gripe inn?

En litt blank opplevelse på Det Norske Teatret…


 

Jerada

Her kan man gå på en snurr

Rain

Vår anmelder har fått et nytt kompani å følge med på

Dora Thorhallsdottir – Familiegreier

Godt om de nære ting på Latter

Det er Ales

En forestilling som berører

RØFF

Estetisk og vakkert

En jente er en halvferdig ting

Ikke helt perfekt, men fortsatt verdt å se!


Carmen

En folkekjær klassiker som stadig makter å underholde


 

I is another

Noen forlater livet sitt og begynner på et helt nytt, men hvorfor?

Grønlandsutraen

En sterk opplevelse

En mann ved navn Ove

Fantastisk! Kjøp billett!

Kollaps i kulissene

Det er gøy når alt går galt

R.U.R.

Robotene tar over verden på Torshov

Kalvø

Morsomt om statistikk

 

The rest is silence – Dansens hus

I kveld fikk jeg bokstavelig talt gleden av å se premieren på The rest is silence, og er ikke i tvil om at dette er den beste forestillingen jeg har sett på Dansens hus! 

Jeg pleier å være veldig kritisk når jeg ser forestillinger, men her fant jeg ikke noe å sette fingeren på, for forestillingen fenget meg fra start til slutt. Når man kommer inn i rommet ser man fire dansere som står i planken midt på gulvet. De har på store ullgensere og jeg tenker med en gang at det må være varmt og tungt.


Pressefoto fra www.dansenshus.com
 

Forestillingen er et samarbeid mellom skuespiller Kate Pendry og koreograf Hege Haagenrud, og det er en dialog mellom disse to som driver forestillingen.

Vi hører stemmen til Kate Pendry som forteller om det anstrengte forholdet til moren og om hvordan dette har påvirket oppveksten hennes. Spiseforstyrrelsene er et sentralt tema og hennes forhold til gutter får fram litt humor i den til tider ganske dystre forestillingen. Litt ut i forestillingen får man også svar på den litt rare åpningsposisjonen og de store ullgenserne, i jakten på den “perfekte” kroppen. Det er mye tekst, men de fire danserne klarer på magisk vis å sette bevegelser til ordene, og selvom all tekst er på engelsk, har jeg ikke noe problem med å forstå handlingen. 

Forestillingen bygger på avskjedsbrevet som moren til Kate Pendry skrev til henne før hun døde, og dette brevet avsluttes med setningen “The rest is silence” – et sitat hentet fra Shakespeare’s Hamlet. Dette avslutter også hele forestillingen, og er du av den følsomme typen må du nok regne med å felle noen tårer. Det er en rørende og sterk fortelling, og jeg anbefaler den på det sterkeste! Det er mye man kan kjenne seg igjen i, og det eneste “negative” jeg kan finne er at forestillingen er altfor spennende i forhold til lengden på ca. 55 minutter. For en som har sett i overkant mye 3-timers musikaler, satt jeg nå igjen med følelsen av “Hæ, er det ferdig allerede? Jeg vil se mer!” 

– Kamilla 

Barbarians

Fredag kveld var det premiere på “Barbarians”,  en triologi av det israelske multitalentet Hofesh Shechter. Dansens Hus kryr av spente danseentusiaster. Jeg, med bakgrunn fra både teater og dans, får gleden av å overvære det sammen med min musikkinteresserte venninne. Forestillingen vekker interesse fra start. En lek med lys, lyd og form. Et øyeblikk blendes publikum av lyset og på et brøkdelssekund har danserne ubemerket kommet seg ut på gulvet. Hvitkledde og klare. De virker så sårbare. En stemme over høyttalerne kommanderer dem i blant, danserne svarer i kor så godt de kan, men med en stemme som er langt svakere enn høyttalerstemmen. Lydbildet pakker alt inn i en godt sammensydd helhet. Enten koreografi og musikk spiller på kontraster eller på fullstendig samspill, er det gjennomført ned til den minste detalj. Min venninne beskriver musikken, som er komponert av koreografen selv, som en rød tråd. Kaos og harmoni opp mot en annen, gjennom både kirkelig barokkmusikk og tunge dubstep-rytmer. Den virker suggererende og drar oss inn i en kontrastfylt verden.  Musikken er med på å gjøre overgangene mellom sjangrene mer flytende og gir oss følelsen av en blanding mellom jakt og forføring. I del to er danserne kledd i tettsittende, gullskimrende drakter. Både koreografi og musikk er mer energisk, men elementer fra barokkmusikken og den forsiktige koreografien i første del blir sporadisk hentet opp igjen. Til latter blant publikum. Kontrastene og bruddene blir komiske etter hvert som de gjentas.

 

Etter en drøy time i salen overhører jeg noen som sier forestillingen kunne vært kuttet ned til halvparten. Jeg kan ikke si meg enig. Det er noe ved repetisjonene som gir forestillingen substans. Selv om gjentagelser forekommer, er det aldri forutsigbart. Forestillingen berører meg emosjonelt på flere plan, tidvis er det også provoserende. En forestilling med uendelig mange tolkningsmuligheter, og ute av salen spinner hodet mitt videre på refleksjoner rundt menneskets eksistens, relasjoner og levemåte. Selv om jeg fortsatt strides om hva forestillingen prøvde å fortelle meg, så kan jeg ikke si annet enn at jeg likte det.

 

Marianne

Frukost i det grønne

Vi befinner oss på scene 3 på Det norske Teatret. Det er premiere på Frukost i det grønne. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal forvente. Jeg vet det er snakk om 50 minutter, at det er snakk om en absurd tekst hvor man spiser frUkost i skyttergraven…med mor og far…med en fange… Mer vet jeg ikke. Men herregud som jeg gleder meg.


Jeg synker dypt ned i stolen ved inngangspartiet. Jeg leser. Jeg er spent.

Handlingen i stykket er egentlig forklart. Det er det som skjer. Helt konkret. Det er 6 skuespillere som alle leverer solide skuespillerprestasjoner. Teksten er absurd og leken, med krigen som bakteppe. Jeg ler mye. Dette er teater det svinger ordentlig av. Hvordan er det egentlig mulig? Hva er det ved krig som får en til å le? Og dersom man ler, er det greit å le av krigens humoristiske absurditeter?

Mitt korte svar er JA! Og denne forestillingen er på mange måter beviset på akkurat det. Hvorfor kriger man om ingen egentlig vil krige? Og hva skjer om man utviser full respekt både for krigen som fenomen og for sine motstadere som mennesker og enkeltpersoner? Dette klarer Frukost i det grønne å ballansere på en genial måte. Mest imponerende er det allikevel at de klarer å vekke deg på slutten. For selv om forestillingen er gøy, er ikke krig morsomt. 

Scene 3 er Det Norske Teatrets mest eksperiementelle scene, og slike eksperimenter som det vi fikk se i dag vil vi gjerne se flere av.

– Helge