Doktor Jonas Kinge Bergland har laget et humoristisk og morsomt Stand-up show. Han er god på scenen, god med publikum og har timingen på plass. Passer perfekt som oppladning til en fredagskveld ute på byen.

Det er en god og rolig stemning inne på Latters klubbscene. Mikrofonen er plassert i et lite hjørne av lokalet og publikum sitter tett på. God musikk kommer ut av høyttalerne og det står folk i barene. Publikum virker avslappet og klare til å la lattermusklene bli trent i litt over i en time. Med en slik stemning i salen får Jonas Kinge Bergland stor jubel når han entrer scenen. Det virker som flere har sett stand-up komikeren tidligere. I salen er det både ei som feirer 18-årsdagen med foreldrene sine, og et utdrikningslag. Bergland involverer begge selskapene og lager vitser på deres bekostning. Han er flink til å bruke publikum og vet selv når strikken er tøyd langt nok, eller når det er fare for å blir kjedelig for oss andre. Partystemningen er på topp på Klubbscenen på Latter, selv på en onsdag.

Foto: John Andresen
Dr. Bergland bryter taushetsplikten tar utgangspunkt i komikerens egen legepraksis. Han forteller og vitser om flere opplevelser som turnuslege på legevakta, seg selv og sitt forhold til kvinner, samt utleverer sine pasienter (med godkjennelse fra pasientene). Bergland er virkelig god i det han gjør. Han får oss til å le og kose oss i nesten 1,5 time. Han er god på timing og lar publikum få le ferdig før han kommer med nye poeng. Jeg synes stand-upen har en god dramaturgi og kjeder meg aldri. Spesielt god synes jeg han er når han begynner å mime noen av situasjonene han forteller om. Det er som om vi er midt i situasjonen og ser det komiske poenget enda tydeligere.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vil nok si at forestillingen er beregnet for folk i midten av 20-åra og oppover, og den passer perfekt som oppvarming før en tur på byen! Det er selvfølgelig ikke noe i veien for at et yngre publikum også kan le av vitsene hans. På grunn av alkoholservering er det 20-årsgrense på Latter, men ungdommer har lov å dra i følge med foreldre. Jeg ville nok selv blitt litt flau hvis jeg satt der med foreldrene mine, så det er kanskje ikke å anbefale. Heldigvis er Latter publikumsvennlig og har ordnet 18-årsgrense på onsdager, så da er det bare å samle vennegjengen og dra!

Dagfinn Lyngbø er på Latter med nytt show. Han leverer vits på vits fra hovedscenen, med den ene vendingen mer overraskende enn den andre. Overraskelsesmomenter og kontraster er hans store styrke. Jeg koser meg, men kan ikke sies å være målgruppen for showet.

Overordnet handler showet om å være den beste versjonen av seg selv. Om å være supersmud. Både i rette forstand og høyst ironisk. Jakten etter den optimale versjonen av seg selv er universell, men fordi showet tar utgangspunkt i Dagfinn selv, blir det mye om å være småbarnsfar og å merke at kroppen eldes etter passerte førti. Som ungjente, uten barn, har jeg ikke akkurat et godt referansegrunnlag. Tidvis mister han meg fordi jeg virkelig ikke kan kjenne meg igjen.

Foto: Latter.no

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lyngbøs evne til å improvisere og spille på publikum imponerer, og det uten å henge dem ut. En på første rad ble gjennomgående rød tråd med sin manglende evne til å gi presise svar på Dagfinns spørsmål. Denne personen fortsatte han å referere til utover i showet. Med andre ord vil mye variere fra show til show avhengig av responsen fra publikum. Med seg har han musiker Bjarte Jørgensen, og sammen fremfører de hippe låter med koreograferte dansenummer. Et forsøk på å fortsatt være supersmud etter fylte førti? For ungdom kan det kanskje virke småpinlig, mens de eldre i salen lo godt, og kunne nok kjenne igjen sitt eget forsøk på å motarbeide alderdommen med å overkompensere med ungdommeligheter.

Salen var fylt med godt voksne denne onsdagskvelden og latteren satt løst. Selv om Dagfinn så absolutt leverer på scenen, vil jeg ikke anbefale showet for ungdom. Publikumsgruppen på Latter denne kvelden sier sitt om akkurat det.

– Marianne

På scenen står en god, gammel traver og forteller historier fra sitt eget liv, i salen serveres det kontinuerlig drikke og snacks, folk ler og koser seg sammen og gjennomsnittsalderen er minst en generasjon over oss. Musikkinnslagene fra 60-70-tallet gjør ikke følelsen noe mindre… Dette er som en jubileumsfest blant gamle bekjente.

Etter nesten 50 år i gamet begynner Bjørn Sundquist å bli et kjent ansikt for de fleste. Han har medvirket i utallige filmer og teaterforestillinger, og har kanskje fått stemplet som en litt gretten nordlending. Denne kvelden er Bjørn seg selv, og han er langt fra en gretten gubbe! Med varme og humor (og klassisk nordnorsk ordforråd) forteller han om sitt eget liv, fra barndom og ungdomstid, og selvfølgelig fra sin lange skuespillerkarriere. Det mer overraskende momentet i forestillingen, er Sundquists musikalske side. Sammen med perkusjonist Gunnar Augland synger og spiller han seg gjennom flere hits fra sin oppvekst. Det er gøy å se skuespilleren gjøre noe annet enn å være – som han selv nevner – streng prest og politimann. Men det er også elementer av det mer klassiske teaterslaget her. Sundquist leser opp dikt og har noen få passasjer med mer alvorlig innhold.

Foto: Arthur Arnesen
Overgangene mellom de ulike formene er i bråeste laget, og jeg sliter med å skjønne hvilken forestilling dette er. Det er morsomt og fullt av punshlines, men ikke et standupshow. Det er musikk, men ikke en konsert. Det er én skuespiller, men ingen ren monologforestilling. Skal den sammenlignes med noen andre forestillinger, må det være Else Kåss Furuseths Kondolerer, som solgte fulle hus på Nationalteatret for noen år siden. Men Et Hælvettes Liv når ikke opp på samme nivå. Kontrasten mellom det alvorlige og det komiske er ikke stor nok, og utføres ikke med samme balanse. Det hakker hele tiden litt, og forestillingen får heller ikke mye hjelp fra lys og lyd. Perkusjonen kommer inn på steder jeg ikke helt forstår, og lyset er ganske harry med blafrende knallfarger på bakveggen og en urolig spot på Sundquist.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Arthur Arnesen
Bortsett fra et par historier, hvor jeg ler ganske hjertelig, er det kun én scene i forestillingen som virkelig treffer meg. Sundquist forteller om sine samiske røtter og avslutter sekvensen sittende foran et “bål” og joike. Først er jeg redd for at dette skal bli kleint, men trommene kommer helt til sin rett her og Sundquist briljerer. Det er en helt annen stemning enn i resten av forestillingen, og det legger seg en ro over salen. Applausen etterpå er øredøvende. For den nevnte balansens skyld, skulle jeg ønske det var flere slike deler.

Men så er det kanskje ikke meningen at denne forestillingen skal være rørende og vakker. Det er en forestilling for Bjørn Sundquist og hans liv, den er personlig, løs og ledig, og det er tydelig at dette treffer majoriteten av publikum. 50-åringene rundt oss ler i alle fall godt. Vi på vår side blir sittende litt på utsiden av det hele. Det er nok ikke forestillingen du tar med daten på, men pappa vil sikkert sette pris på en billett!

Så var det duket for nok en sesongpremiere av Ghosts på operaen. Siden 2014 har denne ballettversjonen av Ibsens Gjengangere sanket både publikum og gode kritikker. Vi var tilstede for å oppleve det first hand og gjøre opp vår egen mening om forestillingen… Og vi ble ikke skuffet! Men gikk vi helt av hengslene?

Foto: Operaen

Balletten Ghosts tar altså utgangspunkt i Ibsens Gjengangere, og er sydd sammen av teaterregissør Marit Moum Aune og koreograf Cina Espejord. Å velge et så velkjent teaterstykket medfører en rekke utfordringer, men kan også ha sine fordeler. Alt kommer an på hvilket forhold du har til Gjengangere fra før. Jeg vil tro at mange som går i Operaen har et kjennskap til historien, og da kan tankene lett fly til “fasiten”. I en ballett som denne, kan det dermed være enklere å følge handlingen og karakterene, men i mitt tilfelle blir jeg også sittende å lete etter spesifikke scener og hendelser. Det tar fokuset mitt litt vekk fra det umiddelbare, som jo er helt fundamentalt i dans. Å stille uten store forkunnskaper om Gjengangere vil derfor kunne gi et mer åpent sinn, når det kommer til historien. Det umiddelbare blir det viktigste holdepunktet, og man kan kanskje i større grad oppleve dansen for det den er. Det er selvfølgelig også en hake ved denne forutsetningen… Man vil jo gjerne forstå historien og gi mening til det man ser, og i en danseforestilling kan nettopp det være utfordrende når man ikke vet noe om utgangspunktet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Operaen
Men alle disse utfordringene har ingenting med selve utførelsen å gjøre. Dansen er vakker og vond. Den er følsom og hard. Kontrastene er store og til tider river det nokså hardt i meg. Dansen er gripende, både med og uten forkunnskaper. De har fått tak i de dyktigste, både voksne og barn, og de lever seg inn i historien med voldsom dramatikk. Ansiktsuttrykkene er flere ganger på nippet til det klisjefulle, som det ofte er når man ikke kan bruke ord for å si hva man føler, men de redder det praktfullt inn med en overraskende koreografi. Idet man tror man forstår mønsteret bryter det over i nye og intrikate bevegelser som uttrykker følelser så det holder! Det er spesielt de første par duettene som trollbinder meg. Utover i forestillingen blir det litt kjedelig med bare mann-og-kvinne-duetter, og den får en noe flat struktur. Heldigvis sprites den opp av en storslått felleskoreografi mot slutten!

Foto: Operaen
Det er et tungt stykke å bryne seg på, og balletten bærer på den samme tyngede stemningen. Dette er ikke forestillingen man ser etter en lang dag, hvor man helst vil tømme hodet og bare underholdes, men den er absolutt noe å få med seg! Den er fullspekket av spennende koreografier utført av eksepsjonelle dansere, nydelig livemusikk fra vår egen jazztrompetist Nils Petter Molvær, og selvfølgelig en scenografi man ikke kan få andre steder enn på Operaen.

Om du kan Gjengangere på rams eller ikke, er det altså ikke avgjørende for å få en god opplevelse av Ghosts. Den treffer deg nok uansett! – Mest sannsynlig i mellomgulvet. Den er vakker og tung, kanskje litt flat og kjedelig midtveis, men alt i alt sterkt utført.

Det er fredag kveld. Byen bugner av feststemt ungdom, tilsynelatende på vei et helt annet sted enn meg. Jeg er tidlig ute, så jeg utnytter det fine været til en koselig spasertur opp Akerselva, før jeg ender opp på Dansens hus. Det er premierekveld, og i dag er det selveste Cullbergballetten som står på plakaten. Cullbergballetten ble startet opp i 1967 av Birgit Cullberg og har siden sin oppstart vært banebrytende og ledende innen utviklingen av samtidsdans i Europa. I år fyller kompaniet 50 år. 

Koreografen Jefta van Ditter har skapt et verk hvor alle de 14 danserne fremstår som hovedroller, derav tittelen “Protagonist”, som også betyr hovedrolle. Vi møter mennesker som danser seg gjennom forskjellige utfordringer. I begynnelsen kan det se ut til at det er en slags kamp om å få stå alene i lyset, mens tilhørighet blir viktigere underveis. Det er rått, men også sårbart, og man kan kjenne seg igjen i flere av situasjonene som oppstår. 

Dette er improvisasjon innenfor stramme rammer, noe som er utrolig fascinerende å se på. Danserne kommuniserer godt med hverandre, de ser muligheter og utnytter rommet til å skape fantastiske bilder. Det er mye som skjer hele tiden. Med 14 dansere i hovedrollen klarer man ikke å følge med på alle samtidig, og opplevelsen vil derfor være forskjellig fra person til person. Innimellom skulle jeg ønske det skjedde litt mindre, rett og slett fordi jeg gjerne skulle fått med meg alle møtene som oppstod i løpet av den timen forestillingen varte. 

Musikken er et viktig moment, og er laget i samarbeid med den svenske artisten Elias – stemmen gjennom hele forestillingen. I begynnelsen ble det litt for intenst for min smak, men den blendet bedre med forestillingen underveis, og etterhvert hørte jeg også mer av tekstene til Elias. Jeg skvatt til da danserne plutselig begynte å synge, men det gjorde forestillingen til noe eget og spesielt. Etter sangen ble det stille. Veldig stille. Det tok lang tid før jeg så en av danserne sakte begynte å krøke seg sammen. På noen minutter hadde vi reist tusenvis av år tilbake i tid. Klærne forsvant. Det ble mye nakenhet, men det skjedde på en naturlig og befriende måte. 

Cullbergballetten har nok noen av de beste samtidsdanserne i verden, og jeg blir bergtatt av dynamikken og samspillet dem i mellom. Selvom de i forestillingen skal fremstå som 14 enkeltindivider med hver sin hovedrolle, er de mer enn noe annet et enestående ensemble. De fullfører hverandres bevegelser og leverer en nydelig forestilling som er vel verdt den stående applausen. 

Mange nordmenn har de siste årene falt for Stein Torleif Bjella og hans musikkunivers. Ålingens evne til å blande det dystre og humoristiske fascinerer lytterne, meg selv inkludert. Det var derfor knyttet stor spenning til overgangen fra konsertsal til teaterscene. I motsetningen til forventningene, var det dessverre ikke noen utpreget spennende forestilling vi fikk servert denne kvelden.

Foto: Det Norske Teatret

Det har i flere Europeiske land blitt en trend med såkalte teaterkonserter. I Danmark nøler de ikke med å sette bilder og bevegelse til landets kjente og kjære musikkbank. Trenden beveger seg sakte inn på den norske teaterscenen, blant annet med Leonard Cohen-forestillingen på Oslo Nye og nå Det Norske Teatrets “Kan nokon gripe inn”. Det Norske Teatret selv bruker ikke denne betegnelsen, og går heller for “teaterstykke”. Jeg har ikke tenkt meg langt inn i debatten om hva som definerer teater og ikke her, men det må være lov å si at det følger visse forventninger når man kaller noe for et teaterstykke. Hvis du tror du skal se en forestilling hvor karakterene i Bjellas univers blir dramatisk framstilt med komplekse liv og samhandlinger, tror du feil.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Det Norske Teatret
I forestillingen blir vi introdusert for en gjeng med karakterer, som alle befinner seg på en togstasjon. Her møtes alle skjebnene og vi får se små glimt av deres gleder og lengsler. Mest av alt lengsler, kanskje. Det er en underliggende melankoli i denne oppsetningen, som jo kler Bjellas musikk. Det er allikevel ikke så lett å bli helt med på notene… Melankolien gir en viss forventning til at jeg skal føle med karakterene og få et dykk ned i deres indre liv. Sangtekstene til Bjella understreker dette, og de leveres upåklagelig vakkert av ensemblet. Men jeg føler ingenting. Jeg ser karakterene, og gjennom teksten og det minimale spillet forstår jeg også hvilken historie de prøver å formidle. Men jeg bryr meg egentlig ikke. Det er en vakker visualisering av sangene, men at det kun er sang og musikk skaper en ekstra avstand. Det blir ingen dypdykk, det blir kun små drypp av karakterenes liv. Vi kommer aldri helt inn på dem, for det ligger et lag av sang og musikk mellom.

Foto: Det Norske Teatret
Lasse Kolsrud har adaptert og regissert lignende forestillinger før, som Bikubesong (den enorme publikumssuksessen på Det Norske Teatret for noen år siden!), men der lot han musikken og sangen være en forsterker til dramatisk etablerte historier. Jeg sier ikke at det er umulig å lage gode teaterkonserter, uten noen replikker, men denne kombinasjonen var ikke en fulltreffer. Artistens trollbindende formidling forsvinner rett og slett i overgangen til teatret. Hvis du først skal bruke 550 kroner på Stein Torleif Bjella, ville jeg heller dratt på konsert. 

Carte Blanche er tilbake og skal på Norgesturnè med sin nye forestilling “Jerada” (av koreograf Bouchra Ouizquen). Ouizquen er fra Ouarzazate, byen ved den store ørkenen i Marokko. Hennes interesse for samfunnet, og for visuell populærkunst fra eget hjemland, er lett å kjenne igjen i arbeidene hennes. Hun har mottatt flere priser for sitt koreografiske virke, og har produsert forestillinger for flere anerkjente festivaler. Nå har hun altså koreografert en forestilling for Carte Blance.

Forestillingen, eller performancen som jeg ville kalt det, er rett og slett svimlende. Det hele åpner med at en av danserne snurrer på scenen, og da snakker vi ikke piruetter, vi snakker snurring. Som et barn som leker i stua, eller Maria på toppen av fjellet i Sound of Music. Armene ut til siden og så går vi rundt og rundt. Dette er det eneste som skjer i den første halvdelen av Jerada. Naken scene, en svartkledd danser, og snurring. Og selv om man blir svimmel, kvalm og litt irritert av å se på denne snurringen i tjue minutter, klarer man ikke se vekk. Det kan være musikken som gjør det (som består av trommer og en mann som gauler), det kan også være det faktum at danserne faktisk klarer å gjennomføre denne “dansen”, det kan til å med være lukten av røkelse som siger opp i neseborene. Uansett faller man inn i en slags transe, og man kan ikke annet enn å være fascinert av det hele. Man blir sittende å lengte etter forandring. Man ønsker at noe skal skje, og til slutt er det noe som skjer. Snurringen stopper og løpingen starter, og løpingen, den varer til forestillingen er over.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvis du ikke er superfan av samtidsdans og performancekunst regner jeg med at du vil si seg enig med kvinnen som satt bak meg i salen som sa; “jeg skjønner ingenting jeg”.  Men synes du disse tingene er litt interessante så vil jeg anbefale å ta en tur ned til Operaen. Jerada tar opp temaer som  identitet, samhold, nasjonalitet og minoritet. Boucrhra Ouizguen skriver i programmet at det første som slo henne da hun møtte Carte Blance var spørsmålet; “Hvordan overlever vi i en gruppe?”, deretter åpenbarte konturen av en sirkel seg for henne (derav tjue minutters snurring…).

Det fine med forestillinger som Jerada er at hvert eneste medlem av publikum vil oppleve noe unikt. De vil ha sin egne unike tolkning av hva de har sett og de vil mest sannsynlig ha veldig sterke meninger om opplevelsen. Om de meningene er positive eller negative kan jeg ikke svare på, men personlig må jeg innrømme at jeg foretrekker en klassisk piruett.

Det er en stille søndag og jeg tar turen for å se «Rain» på Dansens hus. Forventningene var høye, jeg gledet meg. og jeg var ikke den eneste. Forestillingen var utsolgt og foajeen helt full før innslipp.

Foto: Anne Van Aerschot

Rain ble først vist i 2001. Koreografen, Anne Teresa De Keersmaeker, anvender matematiske strukturer og geometrisk bruk av rommet for å skape sine forestillinger. Denne gangen akkompagneres koreografien av  «Music for 18 musicians» av Steve Reich. Scenebildet er stort og åpent. Et slags slør av tau henger fra taket og omringer scenen. Musikken starter og ti danserne gjør sin entrè. Etter at alle har kommet inn på scenen, begynner de å løpe. De løper lenge, samles i en klynge og gjentar dette mønsteret før de spres utover rommet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Danserne beveger seg ulikt, hver for seg, men danser allikevel sammen. Musikken spiller konstant og det er alltid noen i bevegelse. Når dansernes blikk møter hverandre smiler de. Samspillet, dansen, følelsene – alt gjøres med letthet. Det er behagelig for oss i publikum å se på. Det hele virker uanstrengt og naturlig, selv når kompaniets tre mannlige dansere gjør fantastiske løft og briljerer med kroppsbeherskelse og fysikk.

Foto: Anne Van Aerschot

Alle starter med klær i beige og duse jordfarger. Underveis blandes det inn mer og mer rosa og lilla. Tilslutt er de fleste kledd i kjoler og skjorter med glitter. Forandringen skjer gradvis, scenebildet er i konstant endring. Det er vakkert å se på, selv om jeg kanskje ikke helt forstår hvorfor det skjer. Men meningen bak er kanskje ikke så viktig? Elegansen og finessen det utføres med er mer enn nok for å fengsle publikum.

Rain er en imponerende forestilling, vakker fra start til slutt. Det føltes som om jeg var en del av forestillingen, jeg fikk blikkontakt med dansere underveis, jeg fikk smil. Jeg vil anbefale alle å følge med på Rosas-kompaniet fremover! Det vil iallefall jeg gjøre!

Foto: Anne Van Aerschot

En gang i tiden snakket man om familietreet. En ryddig oversikt over far-mor-barn osv. I dag vil disse ligne mer på en busk. Mine, dine, sine har for alvor etablert seg som normalen i det norske samfunnet. Noen synes kanskje dette er trist, Dora Thorhallsdottir er ikke en av dem. Hun ser komikken i det latterlig nære, det alle kjenner på og kjenner til, komikken i familiegreier.

Foto: Latter

Den bittelille Klubbscenen på Latter fylles av en sprudlende Dora. Hun har en fantastisk scenesjarm og nerve, selv om hun mangler den skarpe tungen og timingen som for eksempel Anne Kath. Hærland er kjent for. Dora jobber i et annet landskap. Hun er terapaut, hun er mor og hun er singel. Humoren fra det nære tar aldri bort det faktum at Dora elsker familien sin, og alt som blir ledd av, dratt opp og fleipet med er sagt med et tykt lag av kjærlighet. Dette er varm stand-up. Noe av det minst “skumle” jeg har opplevd på Latter. 

Så fungerer det egentlig? Tja, jeg ser noen ler så de gråter. Jeg gjør ikke det. Jeg koser meg hele tiden, og showet blir bedre og bedre, men jeg personlig synes det mangler de virkelig høye toppene. Historien om “Hawaii-halvåret” oppleves litt kleint og mer som et oppgulp enn komikk. Seremoniene i kirken derimot formidles med en herlig avstand (og selvfølgelig) med kjærlighet. Det er her Dora fungerer best: som en rolig, kjærlig formidler som ser på noe fra utsiden og snapper opp komikken. “Alle” har brent seg på kirkeovnen. “Ingen” kan salmer. Skal man stå eller sitte? Her ler alle.

Latter er kanskje den scenen i Oslo med det høyete bunnivået. Med unntak av Märtha – the musical, synes jeg alt jeg har sett på Latter fortjener et sted mellom terningkast 4 og 5. “Familiegreier” er definitivt i det samme sjiktet. Så da sier det seg vel selv at det er verdt å få med seg Doras forestilling.

Noen ganger er man så heldig å oppleve teater som treffer deg på en måte du ikke helt kan sette ord på. For meg var Det er Ales en slik forestilling. Dramatisert av skuespiller og forfatter Maria Sand (som selv står på scenen) er denne versjonen av Jon Fosses roman fra 2004 en vakker skildring av kjærlighet og savn, og det å forsone seg med stor sorg. En november-tirsdag i 1979 forsvant Signes ektemann Asle på fjorden. 23 år senere mimrer hun fortsatt tilbake til den skjebnesvangre kvelden.

Vi følger en dialog mellom gamle og unge Signe. Den gamle Signe tenker tilbake på alt det unge Signe gjorde og sa den dagen Asle ble borte. Kunne hun gjort noe annerledes? Han sa han bare skulle sjekke at den lille utrygge båten var trygt festet, men allikevel dro han ut på fjorden i stygt uvær. Hadde hun bare blitt med, selv om hun likte verken båten eller fjorden. I timene hun venter hjemme i gamle-huset begynner hun å se Asle sin slekt i huset. Hun ser hans tipp oldemor Ales som redder sønnen Kristoffer fra å drukne i samme fjord. Hun ser Kristoffer og kona Brita holde rundt sin døde sønn som de ikke klarte å dra opp fra fjorden i tide. Han het også Asle. Fem generasjoner har levd i huset og fjorden kalte på dem alle.

Foto: Dag Jenssen
 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er gode skuespillerprestasjoner fra alle på scenen. Elisabeth Sand som gamle Signe, er en stødig klippe som har kjent savnet etter Asle i mange år, noe som sitter integrert i både kropp og ansikt. Maria Sand er en mer følelsesladet Signe som ung. Hun spiller ut sin bekymring, frustrasjon og kjærlighet med temperatur og sårbarhet. Oddgeir Thunes Asle er en mann man liker umiddelbart. Han liker ikke store ord og det er ikke alltid så viktig å ha et svar på hvorfor man gjør ting. Hans nærvær på scenen er behagelig og trygt, og som publikummer savner jeg ham like mye som Signe gjør.

Det sceniske bildet legger tung vekt på det visuelle, mens selve scenografien og rekvisittene er minimalistiske. Fire store neon skilt hvor det står “himmel”, “fjellet”, “fjorden” og “heime”, tennes av en naken Thune. Under “himmelen” henger et slektstre som gjør det lettere å følge Signe sine møter med Asles familie. Gamle-huset blir representert av et dokkehus, menneskene av små figurer og veiene av neonfarget teip. En rosa tredemølle visualiserer Asle sin vandring mot fjellet, og en elektrisk vifte og litt vann skaper illusjonen av regn og vind. Skuespillerne selv lager sin egen lydkulisse. De tar opp lyder og replikker og spiller dem så av – ofte gjentatte ganger. Det fungerer godt som virkemidler da teksten settes i fokus, og stemningen som følger blir noe unikt. Når gamle Signe sitter alene på slutten med stemmene til unge Signe og Asle på høyttaler, sitter det tungt i brystet.

Foto: Dag Jenssen

Det er mange tanker som flyter rundt i hodet når jeg går ut av teateret. Jeg skulle ønske at forestillingen varte lenger, slik at jeg kunne opplevd mer av denne flotte historien. Det er Ales tror jeg berører alle som ser den og det er helt klart en opplevelse verdt å få med seg. Så hva venter dere på?