Like for like – like før

Premieren på Like for like på Akershus teater nærmer seg med stormskritt. Vi i teaterungdom har sneket oss inn i salen, sett prøver, snakket med inspisienten og følt på stemningen. Snart braker det løs. Vi gleder oss!


Foto: Helge Langerud Heikkilä
Det er stille før stormen på Akershus Teater

“Der er den igjen, hva kommer den pausen av?” Regissør Kenneth Dean stopper scenen og henvender seg til en av skuespillerne. “Jeg vet ikke, jeg er bare litt dum”. “Okei, da kjører vi igjen, dropp den pausen. Skal vi komme oss igjennom denne scenen her trenger vi samlende pauser”. Like for like finslipes. Skuespillerne ler og koser seg, mens Kenneth Dean bærer alvoret og driver prøven fremover. Tempoet er raskt, ting skal lande her og nå.

Det er mandag og innspurten av prøveperioden, to dager til premiere. Skuespillerne kommer med ønsker og regissøren tar valgene. Siden publikumsprøven jeg så for et par dager siden har det skjedd utrolige ting. Scenen fremstår skarpere, sexen har blitt mer objektivisert, humoren morsommere og publikumsinnvolveringen tydeligere. Det har rett og slett blitt bedre. Stadig er det ting jeg stusser ved, men det er fortsatt tid, de siste dagene før premiere er magi i teateret.

“Der har vi en kollisjon!” “Vi stryker den replikken.” “Drit i den hammern”. Det er regissøren som jobber nå, skuespillerne lytter og lyder. “300 kroner” blir min favorittreplikk og så er det plutselig pause i prøven. Teatersjef Bo Anders Sundstedt kommer bort og hilser på oss. Han håper å treffe de mellom 15-25 år med forestillingen. Stemningen er god. Det virker som om stemningen alltid er god på Akershus teater.


Foto: Helge Langerud Heikkilä
Stine og Stine, flotte mennesker

Stine Bakken er inspisient og turnéleder for Like for like. Hun er den som skal ha orden på alt. Hun ringer de som må ringes, fikser det som må fikses og passer på at alle andre kan konsentrere seg om sine jobber. Skjemaer, planer og formidling av beskjeder er stikkord for hverdagen hennes. “Vi er der vi skal være. Alt er klart på onsdag” er beskjeden hun gir oss. Vi har satt oss ned inne i prøvesalen til teateret, hentet oss kaffe og er klare for en prat. “Det er veldig gøy å ta en klassiker og dra den ordentlig ut i svingene” forteller hun. Den siste tiden før premiere bor hun på teateret, hun jobber 10-12 timer om dagen og gjør alt fra å lime hammere til å snakke med oss i teaterungdom. “Det er bare å jobbe på!” sier hun.

Like for like er en stor produksjon med mange involverte, og det er Stine sin jobb å samle trådene og gi beskjeder. “I starten av perioden måtte jeg til og med styre litt lyd og lys. Nå handler jobben min mye om å gi beskjeder, slik at alt og alle er der de skal være, når de skal være der. Det er mange beskjeder”. Stine sprudler av energi og glede. Hun er en positiv arbeidshest, som skapt for teateret. Stine er som en potet for teateret, en som kan brukes til alt. Hun lager produksjonsplaner, to-do-lister og alt mulig annet. Hun har permer fulle av notater og fremstår som en som har oversikt på alt kaoset. “Jeg gjør det som trengs for produksjonens beste” oppsummerer hun.


Foto: Helge Langerud Heikkilä
JEG ELSKER LISTER!!!! ÆÆÆÆÆ!!! FANTASTISK!!!

Dette innlegget fremstår kanskje litt kaotisk, men det er akkurat slik det er på Akershus teater nå rett før premiere. Teateret er magisk. 1 time før premiere er kaoset altoppslukende, men i det sceneteppet går opp, er alt i skjønneste orden. Spenningen skal være der til siste slutt, og spenning er det for skuespillere, regissør, inspisient, teatersjef og for oss publikummere.

– Helge

Madame Butterfly

I Madama Butterfly blir vi møtt av et rom og kostymer inspirert av både japansk stil og USA på 50-tallet.  Madama Butterfly er en grandios og storslagen tragedie om den unge amerikanske marineoffiseren Pinkerton og forholdet mellom han og hans japanske kone (som han har kjøpt da han kom til Japan). Etter at de gifter seg ønsker han å reise tilbake til USA. I tre år går Madama Butterfly og venter på at sin offiser skal vende tilbake til Japan. Hun tviholder på å være trofast mot ham og i mellomtiden har hun født hans sønn. Etter tre år kommer han tilbake med en ny kone, og sammen ønsker de å få ansvaret for sønnen Pinkerton og Butterfly har sammen. Dette ender med at Madama Butterfly tar sitt eget liv for at sønnen skal kunne vokse opp i et bedre hjem i USA.


Foto: Erik Berg
Den Norske Opera og Ballett (DNOB) er virkelig flinke i det de gjør. De kan faget sitt veldig godt. Spillet er flott og storslagent, og det er mange dyktige mennesker med i denne forestillingen. Sopranen Jung Nan Yoon (Madama Butterfly) er i en helt egen klasse med det hun fremfører. Både stemmeprakt og ansiktsuttrykkene hennes gjør at man føler med Madama Butterfly, og jeg tror selv de som satt helt bakerst og øverst i lokalet ville følt det samme. Forestillingen blir noe langdryg for meg og jeg kunne ønsket meg litt mer humor for å gjøre den triste skjebnen til Madama Butterfly enda sterkere.


Foto: Erik Berg
I hele første og deler av andre akt er det en voksen mann som går rundt på scenen og gjør sine egne handlinger uavhengig av hva som foregår ellers på scenen. Han har ingen replikker og jeg blir sittende store deler av forestillingen og lure på hvem denne personen er. Det viser seg utover i stykket at det er sønnen til Pinkerton og Butterfly i fremtiden som vandrer rundt på scenen. Jeg synes dette var et spennende valg. 

Jeg er litt usikker på om denne operaen treffer ungdommen. For meg tar det litt tid å forstå operaformen. Rundt meg i salen ser jeg mest eldre mennesker og jeg tror også opera er en kunstart som krever litt erfaring. For det tar litt tid før man forstår den stilistiske spillestilen og det at alt synges. Likevel må jeg innrømme at jeg var glad jeg hadde lest hva stykket handlet om før det begynte. Hvis ikke hadde det for meg vært noe vanskelig å følge med, da stykket er 3 timer langt og det foregår på italiensk med teksting på en skjerm foran deg. Før hver forestilling DNOB setter opp holder de en halvtimes forelesning om stykket som skal bli fremført. Det synes jeg er et supergodt tiltak for å gjøre det til et folkelig og tilgjengelig operahus. Det gjør at ungdom og andre som ikke har sett så mye opera før kan få et lite innblikk i hva forestillingen handler om og forståelse for opera som kunstform. Et tips er derfor å enten dra på denne halvtimes forelesningen eller lese om handlingen før det begynner. 


Foto: Erik Berg

Tittel: Madama Butterfly

Tid/sted: Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett, lørdag 8. oktober 

Varighet: 3 timer, inkludert en pause på 25 min

Regi: Stephen Langridge     Musikalsk ledelse: Daniele Callegari

Med: Jung Nan Yoon, Henrik Engelsviken, Espen Langvik, Ingebjørg Kosmo, Thor Inge Falch, Magne Fremmerlid, Ludvig Lindström, Désirée Baraula, Randolf Walderhaug

Kommende forestillingsdatoer: 10. og 13. oktober. Spilles til og med 16. november

Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa

Like for like – underveis

Vi i teaterungdom er så heldige at vi får lov til å følge “Like for like” frem mot premieren 12.oktober. I dag var vi tilstede og fikk med oss en publikumsprøve. Det er litt av et prosjekt Akershus Teater har begitt seg ut på. Her er et relativt ukjent Shakespearestykke gjort til en komisk musikal med et seriøst bakteppe. Det er forviklinger, intriger, 8 skuespillere, sprø farger, musikk, dans, rim og regler. Alt plassert i en by med geometriske figurer som scenografi. 


foto: L P Lorentz

Det er fortsatt en stund til premiere og skuespillerne forsøker fortsatt å lande ting. Ideer blir prøvd ut. Hvor ler publikum? Hvor får man applaus? Det som er spennende med slike prøveforestillinger er at skuespillerne fortsatt er veldig oppfinnsomme. Det er så man ser at de sjekker ut publikum sine reaksjoner, på lik linje som publikum iakttar dem, iakttar de publikum.

Selve tematikken i stykket er interessant. Dette er et Shakespeare stykke som ikke handler om kjærlighet, men om sex. Utover det vil jeg ikke avsløre så veldig mye ennå, men det hele er både uvant og spennende! Men det er en alvorlig undertone hele veien som er litt vanskelig å få tak på. Jeg lurer av og til på om dette faktisk er morsomt. Men som sagt, dette er en prøve, mye kan enda endres.

Andre akt er langt bedre enn første. Her sklir scenebildene mer over i hverandre. Der første akt var oppdelt (med underlig lysføring og enda underligere sceneskift), forstår jeg regien bedre i andre halvdel. Ting henger mer sammen rett og slett. Man liker byen bedre. Se den elleville promovideoen teateret har lagt ut HER

Det er fortsatt mye tid til premieren. Alt av tekst sitter ikke utenat helt ennå og teaterets inspisient fyker frem og tilbake og ordner saker og ting. En spennende funksjon bak scenen som vi gleder oss til å høre mer om. For henne skal intervjues om noen få dager!!! Vi gleder oss.


 

Draum om våren

Kineserne er sinte på Norge for fredsprisen. Forholdet må bedres og det fort om Norge ikke skal tape milliarder. “Komiteen” finner ut at de skal sende Jon Fosse til Kina for å ta imot en “pris”. En delegasjon på fem personer setter seg på toget i Moskva og setter kursen for Kina. Jon Fosse, en skuespillerinne, to businessmenn og en kostyme/scenografi ansvarlig. Med grotten under Grotten og en byste av Henrik Wergeland som bakteppe er denne elleville historien i gang.


Foto: Dag Jenssen
Scene 3 på Det Norske Teateret er naken. Det vises tegninger av handlingen og fem skuespillere “spiller” ut handlingen som stemmeskuespillere. Det minner om en lesning på Dramatikkens hus. Ikke noe jeg hadde forventet på en scene på et tradisjonelt teater. De leser godt. Tegningene er fantastiske. På en eller annen måte klarer de å løfte teksten og tegningene. Alt stemmer på en litt uforklarlig måte. En stram regi løsner opp etterhvert. Rolig, hakk for hakk. Herregud som jeg koser meg.


Foto: Dag Jenssen

Stykket er proppfullt av humor. Handlingen tar helt av. Men skuespillerne klarer på en måte å holde det hele nede på jorden. Lurt, for denne historien kan virkelig skli ut om den ikke formidles riktig. I denne forestillingen gjøres alt rett. Ett bilde sier mer enn 1000 ord… Her er det mange bilder…

Jeg er STOR fan av Draum om våren, for et show. Utenkt, kreativt og noe helt nytt. Fyll opp setene på scene 3. Her vil du kose deg.  


Foto: Dag Jenssen

Tittel: Draum om våren
Tid/sted: Det Norske Teatret, scene 3, tirsdag 4.september

Regissør og scenograf: Trine Falch og Ingvild Holm

Teikningar: Kristoffer Kjølberg

Med: Kyrre Hellum, Eivin Nilsen Salthe, Marianne Krogh, Katherine Thorborg Johansen, Per Schaanning
Kommende forestillingsdatoer: Spilles hele høstsesongen. Til og med 30.desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

En kveld med León og Lightfoot

Teaterungdom tok for andre gang turen til Den Norske Opera & Ballett, denne gangen for å se En kveld med León og Lightfoot. Det er den nederlandske koreografduoen, med base ved Nederlands Dans Theater, som har laget en forestilling jeg gledet meg enormt til å se. Dans er en kunstform som fascinerer meg på et helt eget nivå, og gjett om jeg ble fascinert av León og Lightfoot!

Tittel: En kveld med León og Lightfoot
Tid/sted: Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen, lørdag 01.oktober
Koreografer: Sol León og Paul Lightfoot
Med: “Sad Case”: Camilla Spidsøe, Yoshifumi Inao, Shane Urton, Silas Henriksen, Emma Lloyd

«Sleight of Hand»: Samantha Lynch, Ole Willy Falkhaugen, Maiko Nishino, Douwe Dekkers, Martin Dauchez, Silas Henriksen, Aarne Kristian Ruutu, Sebastian Goffin.

“Same Difference”: Kristian Alm, Andreas Heise, Yolanda Correa, Kaloyan Boyadjiev, Stine Østvold, Philip Currell, Shane Urton, Aarne Kristian Ruuto

Kommende forestillingsdatoer: 07., 11., 12., 14. og 15. oktober.
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Gjennom to timer og et kvarter får vi servert tre balletter, hver med sin egen historie og særpregene uttrykk. «Sad Case» er kveldens første ballett. Og ikke la dere lure av navnet, dette var noe av det morsomste og mest gledelige jeg noengang har sett. Scenen er omringet av høye svarte vegger med en enkel dør i midten. I denne står en skikkelse som starter balletten, men ganske raskt har resten av danserne fylt rommet og festen er i gang. Musikken er cubansk mambo og dansen en eksplosjon av raske skift, hurtig tempo og en slik lekenhet i danserne at man nesten glemmer hvilken presisjon og stålkontroll som ligger bak. Overkropp og underliv går i ulike retninger og ansikter forvris i komiske grimaser. Danserne er lettkledde og møkkete og det ser ut som de alle storkoser seg i dansen.  Jeg ler ofte, og det gjør resten av salen også. Alt er så utrolig fornøyelig, og når pausen før neste ballett begynner sitter jeg med et stort smil om munnen.

Foto: Erik Bera

Kveldens andre verk er «Sleight of Hand». En helt annen ballett enn den første, men like henrivende og kanskje enda bedre. Her er scenebildet noe helt annet. Langs sidene av scenen henger det vegger som heises opp og ned og gir illusjonen av noe flytende og eventyrlig. En mann og en kvinne står mot bakteppet, ragende høyt over scenegulvet i det som er et fantastisk scenisk bilde. De er vakre og fulle av autoritet. Under dem begynner en historie å utspille seg. Alle danserne er kledd i svart bortsett fra én. Han er i bar overkropp og prøver å motstå de andres vilje og makt. Dansen er praktfull på alle måter. Den er forførende og magisk, mørk og mystisk – jeg kan ikke ta øynene mine fra den. Applausen runger når sceneteppet går ned og jeg skjønner at det ikke bare er hos meg dette har gjort stort inntrykk.

«Same Difference» er kveldens siste ballett. Her blandes tradisjonelt teater (skuespill) sammen med dansen. Publikum blir revet med av syv karakterer som fremfører replikker i munnen på hverandre og dermed bygger opp et lydbilde. Lydbildet treffer et perfekt samspill med dansens egen oppbygging. Det er barnslig, absurd, sårt og alvorlig på samme tid. Danserne beveger seg alene, i par og i grupper om hverandre. Det er kaos på sitt mest organiserte og kunsten på sitt beste. Du kan ikke forstå hva som skjer, men det er heller ikke meningen. Du skal sanse og nyte det det skjer på scenen og la dine egne inntrykk dirigere tolkningen.  

Det er en fantastisk kveld som venter om du velger å tilbringe den med León og Lightfoot. Det er kun fem forestillinger igjen, og jeg vil anbefale alle å ta turen innom Operaen for en aften du ikke vil angre på. Jeg har i alle fall ikke gjort det!

Festning Europa

Dagens flyktningkrise er temaet dramatiker Kristian Lykkeslet Strømskag tar for seg i det nyskrevne stykket Festning Europa. Det er et tungt og vanskelig materiale på alle måter, og problematikken oppstår når man skal lage teater ut av det. Jeg skjønner tankegangen bak Festning Europa, men dessverre synes jeg ikke det fungerer.

Tittel: Festning Europa
Tid/sted: Det Norske Teatret, 27. september 
Regi: Uwe Cramer

Med: Lasse Kolsrud, Morten Svartveit; Kaja Varjord, Frode Winther,

Amell Basic, Grethe Ryen, Valborg Frøysnes, Kjærsti Odden Skjeldal.

Kommende forestillingsdatoer: 02. oktober (matine)
Anmeldelse av: Stine Sørensen


Foto: Dag Jenssen

Vi følger flere parallelle historier på scenen, med størst fokus på tre av dem. Familien på tre som endelig skal på ferie, en flyktning i båt over middelhavet, og til slutt krigeren Aenea som flykter fra Troja. Det er tydelig at Strømskag lar seg inspirere av de klassiske elementene. Prologen fremføres av to klovner som prøver å forstå hva ordet “framand” egentlig betyr, og den synske Cassandra (også hentet fra Trojansk historie) er en konstant tilstedeværelse fra nesten første stund. Og det er her stykket brister under sin egen vekt. Det blir for mange utdaterte koblinger i en fortelling som skal sette lys over en dagsaktuell krise. Verre blir det av at skuespiller Morten Svartveit setter seg blant publikum for å forklare referansene. Hadde vi fått lov til å tenke selv kunne det ha gjort større inntrykk. 

Det er på scene 3 alt foregår. Et riktig valg da skille mellom skuespillere og publikum ikke er like stort her, og det oppstår en intimitet som passer stykket. Mye av teksten blir framført direkte foran publikum med tydelig bruk av øyekontakt. Det er virkningsfullt ja, men mange av de gode poengene blir borte i en litt overdreven bruk av repetisjon. Teksten er fin og poetisk og burde fått plass til å stå alene. Scenebildet i seg selv er smart tenkt ut. Bart, foruten en liten sandhaug og en leke-bøtte, med store plastbager i bakgrunnen typisk forbundet med flyktninger. Det er kontrasten mellom familien på ferie og de på flukt på sitt reneste.

Litt over halvveis inn i stykket skjer det noe uventet; skuespillerne bryter den fjerde veggen og på vegne av regissørens ønske – inviterer publikum til en dialog. Det er sjelden kost på et teater, men akkurat hva denne forstillingen trenger! Vi opplever det vi kom hit for: ett usensurert og ekte bilde av hva flyktningskrisen faktisk innebærer. Skuespiller Kaia Varjord setter ord på miner egne tanker: “hvordan kan man lager teater av et så stort og alvorlig tema?”. Kanskje konklusjonen er at man ikke kan det, men jeg tror Festing Europa kunne nærmet seg om det bare hadde latt seg begrense mer.

 

Mikrobryologien

Vi gikk inn en vanlig kontordør og kom ut av porten til et parkeringshus. Hva som skjedde i mellomtiden er vanskelig å beskrive med ord. Lukter, lys, mørke, lyder, samtaler, skrik, grusomme avtaler og nydelige bilder. Tid har skjedd. Og publikum har fått en ny og spennende opplevelse. Det er lett å konstatere.

Tittel: Mikrobryologien
Tid/sted: Fredensborgveien 24, 30. september
Kunstnerisk ledelse og regi: Claire de Wangen
Med: Gaute Askild Næsheim, Oddrun Valestrand, Per Tykriseth,
Adrian de Wangen, Ida Sofie Straume og Matthew Trustham
Kommende forestillingsdatoer: 1.-13. oktober
Anmeldelse av: Mari Noodt og Helge Langerud Heikkilä


Foto: Morten Bendiksen
Claire de Wangen har skapt et mystisk, dunkelt og sært univers i kjelleren i Fredensborgveien 24. Det er et univers vi får lov å vandre gjennom, sanse og erfare, geleidet av dresskledde menn, kvinner og “noe annet”. Sammensetningen virker noe absurd, det samme med rommene. Det er så mange finurligheter og elementer at man raskt gir opp å finne ut av alt sammen. Man må bare la seg rive med og sanse. Og det gjelder ikke bare synet. Vi også lukter, føler og hører. I noen minutter blir det stummende mørkt, og vi må virkelig stole på de sekundære sansene. Det er gøy å oppleve teater på denne måten! Som publikummer utfordres vi konstant. Vi må hele tiden ta beslutninger. Hva vil jeg fokusere på her? Diskusjonen mellom mannen og kvinnen foran meg? Langbordet jeg sitter rundt? Subbingen jeg hører utenfor? Lukten av røyk og mugg? Mye skjer på en gang, og opplevelsen er ulik for alle. Vi velger selv hva som får fokus. For oss er det utformingen av rommene og vandringen gjennom dem som setter seg kraftigst.


Foto: Morten Bendiksen
Ikke nok med at vi selv velger hva som blir fremtredende for vår opplevelse, er publikum også delt inn i fire “familier” med hvert sitt “familienavn”.  Vi blir tiltalt ved navnet og hører vi det, må vi følge etter. Dette gjør forflytningen lettere å organisere, men gjør også at de fire gruppene får servert ulike historier. Noen deler ser vi sammen, andre hver for oss, noen to og to. Det er en ulik sammensetning av scener og rom, og kanskje har vi sett noe de andre ikke så? Kanskje har de informasjon vi mangler? Dette gjør at forestillingen lever videre etterpå – det er mye å snakke om, å ta tak i. Så du det? Hvor kom den lyden fra? Hva mente de med det? Det er tusen spørsmål, og mange vi ikke finner svaret på. Det er allikevel ikke så viktig, når alt kommer til alt. For opplevelsen i seg selv er så spennende at alle likningene ikke behøver å gå opp.

Claire de Wangen klarer nok en gang å skape en av Oslos mest særegne forestillinger. Det som foregår i kjelleren på Fredensborg er ikke bare underholdende og nyskapende, det er også viktig og ekstremt bra scenekunst. Ungdom vil elske forestillingen. Løp og kjøp billetter, det er få igjen, og de er verdt hver krone.

 

We are here together

Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, har som vane å røske tak i publikum og ta de med på utenomjordiske reiser. De pleier å engasjere, motivere, provosere og imponere. I disse dager fremfører de “We are here together” på Dansens hus i Oslo. En co-produksjon med Festspillene i Bergen. To forestillinger smeltet sammen til en. Når brikkene legges ut virker det som om potensiale til det perfekte puslespill skal levendegjøres på scenen. Vi må nok innrømme at vi blir skuffet.

Tittel: We are here together
Tid/sted: Dansens Hus, Hovedscenen, fredag 23.september
Koreografer: Mia Habib, Marcelo Evelin
Med: Carte Blache
Kommende forestillingsdatoer: Ingen i Oslo
Anmeldelse av: Mari Noodt og Helge Langerud Heikkilä

Processed with VSCO with m3 preset

Men får å få det på det rene: forestillingen er ikke dårlig. Vi sliter bare med å engasjere oss. Tankene flyter hit og dit, og vi lurer mer på om gulvet tåler malingen som smøres ut enn hva kompaniet prøver å vise oss. Vi bryr oss ikke nok om de som danser, til å leve oss ordentlig inn i det som foregår. Hva er det da som mangler?

Første del av forestillingen danses med heldekkende sorte paljettdrakter. Det er en kul i idé, og det glitrer fint når lyset sniker seg inn og forsvinner igjen. Men det er ikke helt nok. Resten av første akt består av (mye!) skriking, udefinerbare bevegelser og hår som kastes hit og dit. Det er i grunn vanskelig å se en koreografi i det hele. Er det kanskje det som mangler? Mer dans, om det er lov å dele det opp på den måten. Kanskje er vi for bortskjemte med den kommersielle koreografien, men vi savner det synkrone og eksplosive. Vi savner rytme og variasjon! 20 minutters pause føles godt.


Foto: Dansens Hus
Andre del er langt mer lettkledd. I bikini og badetruse smører danserne seg inn i en slags olje. Dette tar lang tid, og vi kjenner på nytt at vi faller litt av… De tramper en stund før de beveger seg i et sakte tempo. Bevegelsene kan minne om et barn som fødes, og det kommer tydelig fram at dette er dyktige dansere med ekstrem kroppsbeherskelse. Desverre uteblir engasjementet fortsatt. De smører seg inn på nytt – denne gangen i blod. Litt skriking er det også. Etter blodet er påsmurt kommer det partier med mer tempo og markerte bevegelser. Vi ser igjen den utrolige kroppsbeherskelsen, lys, mørke, musikk, stillhet. Her er det elementer som minner om hvor fantastisk dette kompaniet er i sine beste stunder.


Foto: Helge Hansen
Forestillingen(e) varer til sammen 100 minutter. Vi storkoser oss kanskje 10 av disse, og synes ca.30 minutter er bra. Resten blir for vag og for seig. Alle kan skrike, men hva kan disse 13 som ikke andre kan? Svaret er å danse. Det vil vi se. Dette er jo et nasjonalt kompani med utsøkte dansere. Vi skulle ønske de brukte kroppen mer.
Ja, vi er her sammen, men den stående applausen uteblir.

 

PS: Selv om vi ikke fikk lyst til å se forestillingen på nytt, vil vi gjerne bruke Dansens Hus mer! Atmosfæren er rolig og varm, det er god plass og helt nydelig utsikt. Prøv selv!

Oktoberguide!

Plutselig er september over, og høsten gjør sitt absolutte inntog. Og som vi har nevnt før er det litt av en høst! Vi har mange spennende forestillinger og arrangementer i vente, bare sjekk ut oversikten nedenfor. Minner om at forestillinger med premiere i september (se her) også spilles utover i oktober.


Ludvig Daae & Joanna Nordahl – Hyperfruit

OKTOBER

1.: Lørdagsopera, Musikk & Scenehuset

1.: Premiere Draum om våren, Det Norske Teatret

1.-2.: Andre verdskrigen – Natt i verda på Det Norske Teatret (NB! Siste sjans!)

2.-3.: Premiere Preludes & Shadows, Den Norske Opera og Ballett

3.: Standup – Nykommerkveld! Josefine Vertshus

5.: Prøverøret: Standup! Dattera til Hagen

6.: Tekstdelingen Det vi skrev som barn, Biblioteket Chateu Neuf

7.: Premiere Og nå: Verden!, Oslo Nye Trikkestallen

7.: Gjensyn med Det merkelege som hende med hunden den natta, Det Norske Teatret

7.-9.: Premiere Marvel Universe – LIVE!, Oslo Spektrum

11.: Oslopremiere Min Kamp, Oslo Nye Centralteatret

12.: Standup – Latterbombing, Latter

12.: Premiere Like for like, Akershus Teater

13.: Lysvandring langs Alnaelva, Groruddalen

13.-14.: Premiere Iver Findlay/ Marit Sandsmark: returner, Black Box Teater

13.-15.: Premiere Winter Guests: Simulacrum, Den Norske Opera og Ballett

13.-16.: Premiere Seljeseth/Berstad/Helgebostad: Av Historisk Grunn​, Dansens Hus

15.: Premiere Dyrene i Hakkebakkeskogen, Sirkusteltet ved Monolitten

15.: Premiere Draum om hausten, Det Norske Teatret

16.: Lesning frå Faust, Nynorskens Hus

18.: Improworkshop med Impro Neuf, Betong

18.-22.: Gjensyn med Sorga kler Elektra, Det Norske Teatret

19.-21.: Ingri Fiksdal & Jonas Corell Petersen: State, Black Box Teater

19.-21.: Standup: Lattergalla, Latter

21.: Premiere Stephen K Amos: The Laughter Master, Latter

21.: Premiere Farlig minne, Oslo Nye Teaterkjelleren

22.: Premiere Reisen til julestjernen, Nationaltheatret

25.: Improworkshop med Impro Neuf, Betong

27.-30.: Karen Foss Quiet Works: vakt/2016, Dansens Hus

28.-29.: Ludvig Daae & Joanna Nordahl: Hyperfruit, Black Box Teater

29.: Daniel Sloss: So?, Latter

29.-30.: Nypremiere Tabanka: Pulse, Dansens Hus

PS: De fleste forestillinger merket med “premiere” spiller også flere dager. Oppsøk spillestedenes nettsider for mer info!

Forestillingsbilder
Oslo Nye, Riksteatret og Agder Teater – Min Kamp

Oversikten oppdateres jevnlig!
Vet du om noe som burde stått her – send oss en e-post til [email protected]

Frank Kjosås briljerer i Songfuglen

Frank Kjosås spiller Jakoba. En gutt, forkledd som jente, som lever i et totalitært samfunn hvor “mannebeist” fjernes. En gryende seksualitet må skjules, og en klokkeklar stemmeprakt må dyrkes frem. Songfuglen skal briljere!


Foto: Gisle Bjørneby

Det er mange fugler på Det Norske Teateret om dagen. Fugletribunalet går stadig sin seiersgang, Songfuglen spilles for fulle saler og Påfuglen står på trappene. Felles for alle forestillingene er poetisk språk, vakre bilder og hovedrolleinnehavere det lukter Hedda-priser av. Frank Kjosås tolkning av Jakoba er intet unntak. Han spiller rollen med hvert gen i kroppen. Med en kropp, stemme og kroppsspråk som er som skapt for rollen. Ingen andre norske skuespillere kunne ha spilt Jakoba. Dette vet han selvfølgelig selv, og presset er på… Men ikke bare innfrir han forventningene, han overgår dem også!

Jeg synes forestillingen er god. Jeg liker stort sett alt som foregår på scenen. Peer Perez Øian sin regi er presis og enkel. Scenografien effektfull. Tankene trekkes i retning av midtøsten, mot gater med våpen, mot skrekk og frykt. Men først å fremst er dette en forestilling bygget rundt og for Frank Kjosås sin stemmeprakt, femininitet og maskulinitet. Og det er også i scenene hvor hans indre kamp står i fokus, at jeg synes forestillingen er på sitt beste.

Scene 2 på Det Norske Teateret er i ferd med å bygge seg opp til å bli en solid scene hvor skuespillerprestasjoner og litteratur av høy klasse står i fokus. Det er ikke mye dill-dall, det er kanskje heller ikke så mye fokus på målgruppe. De satser tungt på kvalitet i alle ledd fremfor å gjøre det helt spektakulære. Et godt valg spør du meg. Tar du turen hit blir du ikke skuffet: og Frank Kjosås, han briljerer.


Foto: Gisle Bjørneby

Tittel: Songfuglen
Tid/sted: Scene 2, Det Norske Teatret, tirsdag 21.september
Regi: Peer Perez Øian
Med: Frank Kjosås, Ellen Birgitte Winther, Gjertrud Jynge, Renate Reinsve, Kjersti Dalseide, Unn Vibeke Hol, Anne Ryg, Hilde Olausson, Niklas Gundersen
Kommende forestillingsdatoer: Spilles frem til 4.februar 2017
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä