Gratulerer med dagen! 
I dag er et jubileum. Alle dager er jubileum og det skal naturligvis feires. Med champagne, sanger og hurrarop! 

Men hva skal vi gjøre nå som skal feires om 100 år? Er vi for opptatt i dagens samfunn til å utrette noe stort som vil huskes? Are Kalvø har sett på Statistisk Sentralbyrå (SSB) sine statistikker fra 2012. For hva bruker vi egentlig tiden vår på? Visste du for eksempel at du bruker 27 år av livet ditt på å sove? Ikke det? Det gjorde ikke jeg heller. Men nå vet jeg det, pluss en del andre gøyale statistikker jeg ellers aldri hadde tenkt over.

Forestillingen “Kalvø” hadde premiere i oktober 2014 på Det Norske Teatret og har siden den gang spilt for fulle hus både i Oslo og rundt om i landet via Riksteatret. Nå er det åtte forestillinger igjen, én allerede utsolgt. Dette er siste runde. Mitt råd: bestill billett.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Foto: Erik Avatsmark/Det Norske Teatret

Kalvø er ikke teater slik mange tenker når de tenker teater. Dette er ikke lange dialoger og heftige kostymer. Det er ikke Ibsen eller Fosse. Det er utrolig behagelig å få sett litt andre typer teaterforestillinger. Kanskje spesielt når det er på en av de store scenene i Oslo. Publikum blir inkludert fra starten, og blir henvendt og snakket til gjennom hele forestillingen. Kalvø er halvannen time underholdning av ypperste klasse. Det er struktur, opplysning og, ikke minst, følelser.

For det er en seriøs undertone gjennom forestillingen. Innimellom alle latterbrølene er det perioder der det er musestille. Der alle i publikum bare lytter. På et tidspunkt i forestillingen stikker det ekstra i hjertet, og selv om det ikke skal gjøres til en stor ting, ligger alvoret i luften. Og – helt ærlig – det er egentlig litt fint. Et øyeblikk der man kjenner at publikum får samme følelse. Der lytterne blir samlet i alvoret. Det er fint med litt alvor i all latteren.

Are Kalvø har med seg to musikere, Ståle Sletner og Ole Marius Melhuus, gjennom hele forestillingen som blir inkludert hyppig, men ikke for mye. Det er en del sang og melodier gjennom hele forestillingen, og Are Kalvø synger bra. På et tidspunkt tenker jeg at det kanskje er akkurat for mange sanger, men jeg aksepterer det. Kalvø viser han har flere talenter enn bare være forfatter og komiker. Ikke at det kommer som noen overraskelse! De siste årene har han både skrevet og oversatt flere teaterstykker. Hva er neste prosjekt: oversette Book of Mormon til nynorsk. Ikke noe problem for Kalvø.

Foto: Erik Avatsmark/Det Norske Teatret

Vi får høre historier om Are Kalvøs forfedre, om oppveksten i Stranda kommune og den første fast-food-muligheten på hjemstedet. Om seminar på Eidsvoll, oransje parykker og platting. Kalvø får besøk av en ny gjest, både kjente og ukjente personer, hver kveld, som han diskuterer tidsbruk i hverdagen med. Forestillingen underholder på mange plan. Det er det ingen tvil om.

Så hvis du vil vite hva du bruker livet ditt på, har du altså kun sju muligheter igjen. Jeg syns du skal gripe muligheten. Jeg lover du kommer til å få vite ting du ikke visste fra før, og som du tenker “hvorfor i all verden skal jeg vite dette”?. Men så er det litt gøy å vite det, allikevel.

– Christina

Sesongen er i gang og vi i Teaterungdom GLEDER OSS!
I år skal vi anmelde forestillinger hos enda flere teatre, vi skal intervjue spennende personer og ha egne konkurranser ++. 2017 ser allerede ut til å bli et kjempeår for teaternorge, og et kjempeår for Teaterungdom. Programmet vårt er sprekkfullt av spennende eventer, forestillinger, invitasjoner og hendelser, og vi er allerede godt i gang. Øyteateret inviterte til fest 7.januar. Vi var inviterte til en one night only. En one night only kalt: EGG!

Plakat av Hedda Grevle Ottesen

Øyteateret er et av mange spennende teatre med base i hovedstaden. Egg er en slags lesning, et event, det er musikk, kunst, ny dramatikk og forslag. Denne fantastiske magiske verdenen fant sted på Ingensteds. Stedet er fylt av pene ting, man blir glad av å se på pene ting. IsEGG, ballonEGG, jeg vil ta bilder av ALT. Men hva er egentlig EGG? Jeg vet ikke helt, men gøy er det.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Salen er stappfull av mennesker. Jeg ser så mange som fire ulike generasjoner representert, noe som er sjelden kost i teateret. Rundt om i rommet går vertskapet med EGG fulle av “forslag”. Jeg plukker meg ett. Her står et forslag til noe jeg kan gjøre, GØY! På denne måten inviteres publikum med på noe som er større enn en lesning, de er deltagende, handlende. Hele rommet er en del av forestillingen/eventet.

Den iscenesatte lesningen av EGG, et nyskrevet manuskript av Amalie Olesen, foregår på scenen med både musikere og skuespillere i aksjon. Musikk og tekst smelter sammen og publikum får oppleve EGG som venter på å bli individer. Eller er de egentlig EGG? Kanskje de er STEIN? Det oppstår litt debatt dem imellom. Uvissheten rår. Forventninger, venting og antagelser er rådende. EGG!

EGG er en rar liten greie. Men det er utrolig fint. Jeg og alle andre i salen ser ut til å storkose oss. Dette er den perfekte måten å starte det nye året på. For Øyteateret, for meg og for Teaterungdom.

– Helge

Det er torsdag ettermiddag, og kun to dager igjen til selveste julaften. Vi er på plass i operaen for å se den folkekjære balletten Nøtteknekkeren.  Det er vi ikke alene om. Her er det helt utsolgt, og det kryr av små og store som gleder seg til en god dose julestemning.

Årets forestilling er helt ny. Musikken er den samme, men koreografien, kostymene og scenografien er ny. Det har vært mye snakk om disse endringene, men for meg som ikke har sett Nøtteknekkeren på dette operahuset tidligere, har jeg ikke noe å sammenligne med og fokuserte heller på å nyte de overdådige scenebildene og nydelige koreografiene.

Foto: Erik Berg

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Når forestillingen begynner, blir sceneteppet omgjort til et lerret. Vi får en reise gjennom byens gater, og etter å ha sett slottet på toppen av Karl Johan skjønner jeg at vi er i Oslo. Bildene danner etter hvert en julekalender, og et stort vindu åpnes så vi får se inn i verkstedet til dukkemakeren Drosselmeyer (Andreas Heise). Uten at jeg merker det har scenebildet forandret seg, og et lite kor synger noen toner, før vi blir introdusert for kveldens hovedperson, Clara (Ine Esbensen). Resten av første akt befinner vi oss på det store juleselskapet. Det meste er grått og litt dystert, men Clara skinner gjennom med sin lyseblå kjole. Likevel er det hun som hele tiden blir stående alene og observere de andre. Hun er for stor til å leke med barna, men for liten til å være med de voksne. Når Drosselmeyer kommer med julegaver føler hun seg for gammel til å leke med dukker, men likevel er det noe med Nøtteknekkerdukken som gjør henne nysgjerrig.

Clara sovner, og vi blir med inn i hennes drømmeverden. Det er her forestillingen virkelig får vist hva den er god for. Det kjedelige voksenlivet blir lagt bak oss, og vi møter en eldre versjon av Clara (Julie Gardette), som nå har funnet sin Nøtteknekkerprins (Douwe Dekkers). Den litt treige første akten blir tatt til nye høyder etter pausen.

Foto: Erik Berg

Begynnelsen av andre akt er kanskje noe skummel for de minste. Her må Clara og Nøtteknekkerprinsen bekjempe de farlige rottene, og lenge ser det ut som Rottekongen har overtaket. Men som i alle eventyr ender det heldigvis godt. Resten av kvelden er en festforestilling uten like. Drosselmeyer dukker opp igjen, og gir hovedrollene en godtepose med de fineste gaver – alle presentert i hver sin koreografi. Her får vi alt fra russiske dukker til arabisk dans, og barneballetten kommer inn som en herlig blanding av cupcakes, pepperkaker, julemarsipan, polkagriser og andre godsaker. De får en så kraftig trampeklapp av publikum at dirigenten snur seg med et illsint blikk. Applausen følger ikke takten i musikken, noe som fort kan få både musikere og dansere på villspor. Heldigvis går det bra, og barna er til å spise opp, bokstavelig talt.

Foto: Erik Berg

Med så mange dyktige dansere kan ikke dette bli annet enn bra. Etter premieren fikk de litt kritikk for ikke å være helt samkjørte, men i dag, på årets nest siste forestilling var det så og si perfekt. Det at en danser snubler en gang er nesten litt deilig. Det viser at de er ekte mennesker, ikke bare maskiner som danser rundt på scenen.

Det er nasjonalballettens solist Kaloyan Boyadjiev som har koreografert forestillingen, og jeg må trekke frem den store pas de deuxen til Clara og Nøtteknekkerprinsen i slutten av akt to som det beste nummeret gjennom hele forestillingen. Her er det halsbrekkende løft, luftige hopp og uendelige piruetter. Spesielt løftene er noe av det mest spektakulære jeg noen gang har sett i en ballettforestilling, og et lite sekund trodde jeg Julie Gardette skulle gå rett i gulvet der hun hang opp ned over prinsen sin. Douwe Dekkers har stålkontroll og får henne trygt ned på jorden, før de danser seg videre inn i drømmeland og avslutter forestillingen med glans.         

Nøtteknekkeren er en tradisjon for mange norske familier, men om du vil se forestillingen må du være tidlig ute. Her er alle forestillinger utsolgt, hvert eneste år, og i år er intet unntak. Siste forestilling går av stabelen på lille julaften, og har du ikke billetter, må du vente til neste år for å få muligheten til å se dette fantastiske juleeventyret.  

Det er få ting som er så vakkert som opera når det virkelig fungerer. Denne lørdagen i desember koker operahuset. Det er premiere på Cavalleria Rusticana / Pagliacci, to korte operaer på en kveld. Drøye tre timer på hovedscenen i Norges vakreste teaterhus. En fryd for øyne og ører.

“Jeg trodde faktisk ikke opera var så spennende” sier venninnen min i det vi går ut til pause. Hennes første operaopplevelse er fantastisk. Cavalleria Rusticana har akkurat blitt ferdigspilt. En historie om kjærlighet, lengsel og voldsom sjalusi. Lisa Davidsen har vært enorm i rollen som Santuzza og scenograf Mia Stensgaard har overgått seg selv under byggingen av kulisser. 

Foto: Erik Berg

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Pagliacci starter på samme måte. Mektige fantastiske kulisser, kostymer og regi like så. Kanskje er historien noe svakere, jeg blir ikke like engasjert her. Mektig imponert er jeg derimot hele veien.

Det Operaen gjør denne kvelden kan ikke gjøres noe annet sted. Det hele er så enormt, så gjennomarbeidet, så perfekt at man blir helt bergtatt fra første stund, i tillegg må jeg si, og dette mener jeg virkelig, at denne operaforestillingen vil appellere til ungdom! Det er enkle historier, man forstår alt, man har masse å se på og tempoet (som enkelte ganger er meget tregt i slike forestillinger) holdes oppe. Jeg håper flere unge tar turen de kommende forestillingsdagene, for dette er verdt å se.

Foto: Erik Berg

Jeg vil ikke bruke flere ord på å forklare gårsdagens forestilling, for det er ikke ordene som bærer operaen. Det er bildene, musikken og stemningen. Kjøp billett er mitt klare tips. Det er verdt det, jeg lover.

Reisen til Julestjernen av Sverre Brandt er den forestillingen som er spilt flest ganger på Nationaltheatret. Urpremieren var julen 1924, og tirsdag kveld satt vi i Teaterungdom i salen på Hovedscenen for å se den kjære og velkjente historien om Sonja som vil finne julestjernen. Forventningene var høye og stemningen på topp når vi satte oss ned i en sal fullstappet med barn og voksne i alle aldre. Dessverre ble vi skuffet.

Selome Emnetu som Sonja   Foto: Øyvind Eide
Reisen til Julestjernen er historien nesten alle nordmenn kjenner til. Teaterforestilling er litt ulik filmen de fleste ser hvert år på julaften, men tematikken er den samme: vær god mot andre og du vil tilslutt få den lykkelige slutten du fortjener. Det er regissør Kjersti Horn som har stått ved roret under årets oppsetning. Som teaterets husregissør står hun ikke uten erfaring og godt omdømme, men her har hun ikke klart å nå opp til forventningen. Det blir rett og slett for hyggelig og sukkersøtt. Den sørgende kongen som har mistet både datter og kone subber seg gjennom forestillingen med gråtkvalt stemme og barnslige sutringer. Barna ler, men det er ingen konge som vekker sympati. Den onde greven er kun ond i navn og halvhjertete handlinger og ikke skummel på noen måte. Jan-Gunnar Røise gjør dog en fantastisk jobb som den sleipe og klagende greven og han er helt klart den skuespilleren som treffer best på komedien. Men de kunne av denne grunn tillatt seg å gjøre hans kompanjong Heksen mer skremmende og stygg. Men dessverre er hun iført buksedress og lirer av seg uttrykk som “chill” og “baby”. Det er tydelig at forestilling undervurderer sitt yngste publikum, noe som er trist da litt tyngde og alvor kunne trukket nivået opp betydelig.

Selve veien til julestjernen kan bli litt vinglete til tider og det er ikke alltid det er like lett å henge med på historien. Første akt er ganske grei der vi følger Sonja til hun ankommer Julemannens hus. Det blir kanskje litt for mye “billig” prompehumor innimellom, men det er nok av sjarmerende og lekende barn på scenen som danser og vinker oss med videre i fortellingen. I andre akt derimot virker det som stykket går tom for innhold. Første del går bort i et nummer med dansende leker som trekker ut i det uendelige. Det er søtt i starten, men blir fort kjedelig.  Det blir plutselig allsang mens et sceneskifte pågår og Sonjas monolog blir av en eller annen grunn framført på rim selv om all annen tekst har vært moderne. Kun ved stykkets slutt føler jeg at handlingen er tilbake på rett spor.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Mari Maurstad som Nissemor med alle smånissene   Foto: Øyvind Eide

Scenograf og kostymedesigner Kaja Ebbel Fredriksen må helt klart trekkes frem som kveldens høydepunkt! Scenebildene er nydelige fra første stund og kostymene passer stykket og karakterene til punkt å prikke. Det tilføyer forestilling den magien den mangler i regi og tekst og vekker teatergleden og julestemningen. Skal jeg anbefale noen å dra på denne forestillingen er det dette som skal nevnes.

Når alt er sagt var det tydelig at barna storkoste seg under forestillingen. De lo og sang og satt ytterst på setekanten for å få med seg det som skjedde på scenen. Sånn sett har stykket klart å nå sitt kanskje mest tiltenkte publikum; nemlig barna.  Men de hiver seg på de lettvinte triksene i prosessen og glemmer oss eldre som sitter i salen. Flott hvis du vil underholde de små i to timer, men bli hjemme hvis det er det du ønsker for seg selv.

Hvem tester testeren? Kan quiz være teater, kan teater være quiz? Og har testsamfunnet kommet så langt at den ene testen slår den neste i hjel? Fridomens Vegar på Det Norske Teateret inviterer deg inn på quizkveld. Spørsmål stilles og besvares, man lager lagnavn og kan vinne sjokolade. Fridomens vegar er mye, det er gøy, spennende og nyskapende.

Foto:  L-P Lorentz

Tore Vagn Lid er en av Norges mest spennende regissører og han skuffer ikke. Fridomens vegar er kjempespennende. Om forestillingen klarer å lykkes i alt den prøver på, vet jeg egentlig ikke. Men gjennom to og en halv time på scene 2 koser jeg meg. Stemningen er god, skuespillerprestasjonene fenomenale og budskapet skinner tydelig igjennom. Fridomens vegar er nyskapende politisk teater. Et modig prosjekt, tommel opp.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Foto:  L-P Lorentz

Publikum blir plassert i små grupper på krakker utover scenegulvet. Man deles inn i lag og er med på et slags quizprogram. Underveis vises det små filmer og man blir kjent med de fryktede Pisa-testene og hvem quiz-masterne er privat. Samfunnet vårt er på vei en retning hvor alt testes, men for hva? Den ene testens ønskede resultat er fadese i en annen test, og hvem tester testeren?

Fridomens vegar er kanskje ikke den beste teaterforestillingen jeg har sett i år, men det er et spennende prosjekt. Så dersom du vil se noe annerledes og ha en underholdende kveld på teateret, er den absolutt verdt å se.

Endelig er Teaterungdom.no på plass på Nationaltheatret!!!
Lørdag kveld så jeg La deg være på den intime Amfiscenen. Et stykke med relasjoner i sentrum, skrevet av dramatiker Arne Lygre.

Foto: Øyvind Eide

Det første som møter oss er et bølget scenerom bygget i finerplater. Dette er den eneste av scenografien i rommet. De fem skuespillerne får dermed liten hjelp fra omgivelsene. Lygre skriver i en veldig fortellende form, hvor karakterene ofte forteller hva de gjør fremfor å faktisk gjøre det på scenen. Regissør Johannes Holmen Dahl har behandlet dramatikken varsomt. Noen ganger er forestillingen mer som en dramatisk lesning av replikkene. Det skaper en distanse mellom karakterene og handlingen. Av og til er denne avstanden nødvendig fordi handlingen er såpass heftig. Andre ganger gjør det forestillingen lite levende. Tidvis kjedet vi oss.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Stykket har fem roller navngitt med hver sin relasjonelle merkelapp. Rollene er menneske, venn, fiende, fremmed og bekjent. Hver skuespiller spiller hver sin rolle, men veksler likevel mellom å spille ulike mennesker som representerer sin relasjon. Disse karakterene varierer både i kjønn og alder, uten at det blir gjort noe stort poeng ut av det. Dette krever at man som publikummer må holde tunga rett i munnen for å henge med. De ulike menneskene gjør også at det fortelles flere historier samtidig. Det alle har til felles, er lengselen etter å være nær noen andre, og all usikkerheten som oppstår imellom oss mennesker i alle slags relasjoner. En universell tematikk, som det er lett å kjenne seg igjen i. Til tross for at publikum i salen for det meste var av den eldre garde, så er denne usikkerheten også noe vi yngre kan kjenne oss igjen i.

De fem skuespillerne gjør en glimrende jobb, men som helhet blir det litt for flatt og tregt for oss. Jeg vil allikevel fremheve Hanne Skille Reitan, som gjør en fantastisk prestasjon i rollen som fremmed. Hun tilfører noe ekstra ved sin tilstedeværelse og med et lurt glimt i øyet. Samtidig som hun, troverdig, leverer en følelsesladd monolog tett oppi publikum. Hver gang hun trådte inn på scenen fikk jeg fornyet engasjement.

Foto: Marte Garmann

Som publikum på denne forestillingen får vi lite gratis. Vi diskuterte i etterkant at våre assosiasjoner til våre egne liv ble viktige for å skape en mening i det vi så. Det er lett som publikum å føle seg litt dum. Følelsen av at regissøren forsøkte å kommunisere noe intelligent som ikke nådde helt ut, hang over oss. Heldigvis er det gjort noen grep som løser det hele opp… litt.. Mot slutten kommer det et gøyalt brudd hvor skuespillerne trer strømpebukser over ansiktene og plasserer parykker over, slik at fjesene ser nokså forvrengte ut. Dette ender i en komisk dansesekvens. Vi skulle ønsket oss flere slike grep for å løsne mer opp.

Skal du se dette stykket må du være forberedt på teksttungt teater og på at du selv må jobbe både for å forstå handlingen og for å bli underholdt. Noen ganger er det helt perfekt, andre ganger burde man heller stå over.

God advent til alle våre lesere! Det årlige julemaset er allerede på plass, og hva er vel ikke bedre da enn å ta seg en liten pust i bakken med litt kulturelt input. Nedenfor ser du hva årets siste måned har å by på i Oslo!

PS: De fleste forestillinger merket med “premiere” spiller gjerne flere dager. Oppsøk spillestedenes nettsider for mer info!

4.: Familieteater: Julestemning, Oslo Konserthus

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

4.: Juleteater – En julefortelling, Hadeland Glassverk

4.: Juleforestilling: Rødhette og Ulven, Kanonhallen

4.: Premiere D’er morosamt med jula, Ederkoppen Scene

4.-16.: Antiteatret: What would Jesus do? Sinsen Kulturhus

4.-31.: Jul i Blåfjell, Oslo Nye Teater

5.: Premiere Teaterkonsert: Sam og de tre juleønskene, Sentralen

5.-6.: Trail Park Boys: Dear Santa Go F#ck Yourself Tour, Folketeatret

5.: Premiere Jul med Prøysen og Snekker Andersen, Oslo Nye Trikkestallen

6.: Gjensyn med Og nå: Verden!, Oslo Nye Trikkestallen

7.-9.: Raske Menn: 90 minutter på 80 minutter, Latter

7.-10.: Premiere Øystein Johansen: Someone or other, Black Box Teater

9.-11. Premiere Pøbel i Pels, Riksscenen

10.-18.: Premiere Oslo Dance Ensemble: ODE, Dansens Hus

11.: Steve-O: The end of the World Tour, Latter

12.: Premiere Heia Flåklypa! Riksteatret

16.-18.: Putti Plutti Pott, Oslo Spektrum

17.: På grensen til sang, Det Andre Teatret

Det ser ved første øyekast ikke så mye ut, men husk at forestillinger med premiere tidligere i høst (se andre guider) fortsatt spilles. Les gjerne noen av våre anmeldelser for inspirasjon!

For noen uker siden var vi på Det norske teatret og snakket med Heidi Gjermundsen Broch (les intervjuet her!). Vi snakket om skuespilleryrket og  om den nye norske musikalen Påfuglen. Søndag var vi tilbake på teatret for å se forestillingen med Heidi i tittelrollen. 

Det er første søndag i advent, og mange små og store har funnet veien til teatret for å se Påfuglen – en urettferdig musikal. Noe av det første jeg legger merke er at sceneteppet ikke er ordentlig nede, på grunn av noen madrasser som ligger i veien. Jeg blir nysgjerrig. Noen minutter senere går teppet opp, og synet som møter oss er en hel scene dekket i fargerike og eksotiske madrasser.

Foto: Erik Aavatsmark
Påfuglmora dansen sammen med unga sine i fargerike Fugleland

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Vi er i Fugleland. Nærmere bestemt på søppeldynga. To påfuglbarn prøver febrilsk å få ta tak i mat, for de har verken penger eller et sted å bo. De har prøvd alt. Dessverre uten å lykkes. Deres siste håp er å dra til Hundeland, for der er alle rike. Moren deres, Påfuglmamma, forlater derfor ungene for å skaffe penger til mat og til et hus.  

Vi går fra fargerike Fugleland, til et grått og kaldt Hundeland. Som Heidi sa da vi snakket med henne kan dette ses på som paralleller til vårt eget samfunn, uten at dette nevnes eksplisitt i teksten. Jeg skjønner godt hva hun mener. Påfuglene får meg til å tenkte på sigøynere, mens jeg kan se mange likheter mellom hundene og dagens nordmenn. Vi er redd for å skille oss ut, og selv om mange vil hjelpe, står fremmedfrykten ofte i veien for at man faktisk gjør det. Forestillingen får meg til å tenke. Den skildrer alt på en enkel måte, men treffende måte. Det er som et slag i magen, og får frem følelser det er viktig å kjenne på. 

Foto: Erik Aavatsmark
Hundeland er langt mindre fargerikt

Musikken er hele tiden med på å forsterke følelsene. Sigøynermollen klinger godt i veggene, og de spennende tonene gjør spesielt påfuglene enda mer eksotiske. Musikken er også med på å skape en vesentlig forskjell mellom hundene og fuglene. Lydbildet forandrer seg utfra hvem som synger, men det er den sårbare sigøynermollen som treffer meg sterkest. Det er sterke sangprestasjoner fra alle skuespillerne, men Heidi skiller seg ut. Det er sjelden jeg får gåsehud så mange ganger i løpet av en forestilling, men dette var rett og slett fantastisk. 

Renate Reinsve er et annet navn du burde merke deg. Hun spiller Valpen (eller Kvalpen. Det Norske Teatret spiller forestillingen på nynorsk) i forestillingen, og har en herlig energi fra start til slutt. Hun er den rebelske Valpen som vil skulke skolen og leve livet. I løpet av forestillingen går hun gjennom en stor forandring og ser på verden med nye øyne. Hun åpner seg opp for det fremmede og stoler på det ukjente. Alt er så troverdig, og jeg digger det. Det tror jeg også resten av salen gjør. Tidlig i forestillingen hører jeg jenta bak meg si “mamma, hundene er kjempe morsomme”, og litt senere ser jeg den samme jenta i øyekroken. Denne gangen nærmest henger hun over setet mitt med store øyne festet på scenen. Forestillingen blir betegnet som en familiemusikal. Språket er kanskje litt for komplisert for de yngste til tider, men med alt som skjer på scenen er det ikke noe problem å forstå handlingen, selv om man kanskje ikke forstår alle ordene. Det er også lagt inn flere setninger som får de voksne til å humre, uten at barna forstår vitsen. Dette gjør det til en forestilling som treffer alle målgrupper i salen – Barna, ungdommen, foreldrene og besteforeldrene. Alle går ut av salen med et smil om munnen. 

“I løpet av det siste året har vi samlet hovedstadens dyktigste fortellere på Kulturhuset i Oslo for å konkurrere om å fortelle den beste selvopplevde historien til et forventningsfullt publikum. Interessen for StorySLAM har siden oppstarten i august 2015 gått i taket, og blitt større enn vi noensinne hadde drømt om.”

Slik starter StorySLAM Oslo presentasjonen av sitt store event som snart finner sted på Rockefeller i Oslo. (Sjekk ut facebookeventet her!). En festaften regissert av 8 ildsjeler som brenner for gode fortellinger. Vi i teaterungdom tok en prat med noen av menneskene bak fenomenet StorySLAM Oslo.

Foto: Helge Langerud Heikkilä
Vi fikk møte halve styret i StorySLAM Oslo. F.v. Stina Riebe Thygesen, Thor-Andre Walløe, Karoline Enoksen og Steinar Olberg. Vi tok kanskje noen bilder med perfekt rekke og flotte smil, men StorySLAM er gøy og latter, og smil og uhøytidelig, så da synes vi disse to bildene passer mye bedre.

 

“Mennesker har jo alltid fortalt. Man forteller jo hele tiden. Om det er i lunsjen eller over telefon, så har jo alle noe å fortelle. Forskjellen er bare at her er det på en scene, det skal handle om deg selv og man bruker virkemidler fra fortellerkunst for å lage et kunstnerisk produkt”. Vi befinner oss i kjelleren på Høyskolen i Oslo og Akershus. Stina Riebe Thygesen fortsetter: “det er morsomt og gøy med fortelling. Vi ser at det kommer mange unge mennesker, derfor er det ekstra gøy å skulle være på Rockefeller, hvor det er 18 års aldergrense, mens det er 23 på Kulturhuset hvor vi har vært til nå.” GrandSLAM er en festaften hvor 9 fortellere skal fortelle i 8 minutter for å overbevise publikum og en fagjury bestående av kjente fjes som Else Kåss Furuseth og Siri Seljeseth. Konkurransen er morsom, men kanskje ikke det mest sentrale ved kvelden. “Det er jo ingen som egentlig bryr seg om poengene, det skal være feelgood og gøy” forteller Karoline Enoksen.

“StorySLAM er åpent for alle. Og om du ønsker å delta er det bare å ta konktakt. Vi holder også workshops og har en egen podcast“. Karoline smiler. “Dette er jo først og fremst kjempegøy. Vi har vært på Slottsfjell og nå skal vi på Rockefeller”. “Å fortelle innenfor dette formatet handler jo om å utlevere seg selv, det skal jo koste litt, uten at det er noe farlig i det. Det betyr bare at det man forteller er ekte og ærlig” Thor-Andre Walløe smiler lurt, “Det er nesten litt fortellermadness”. 

Hver StorySLAM er en ny opplevelse. Det er kanskje derfor Kulturhuset har blitt fylt opp gang på gang. Nye historier blir fortalt, nye mennesker i juryen og nye møter mellom fortellere og publikum. GrandSLAM blir også noe helt nytt. “Tilbakemeldingen fra Kulturhuset har vært at publikum blir helt stille. Enda mer stille enn under en vanlig debatt eller et foredrag. Det blir spennende å se hvordan dette slår ut på Rockefeller” forteller Steinar Olberg. Showet førstkommende mandag blir noe helt nytt, men formatet er velkjent.

Vi i teaterungdom gleder oss!