Claire de Wangen om teater, ungdommer, tid og mose!

Det er en solfylt tirsdag i Oslo. Jeg kjøper meg en ismocca og setter meg ned på Edvards på Grünerløkka. Inn kommer Claire de Wangen, som har tatt seg en pause fra forestillingsarbeidet hun er oppe i for å snakke med oss i teaterungdom. Hun legger vekk telefonen, smiler stort og begynner å fortelle. Hun forteller om teater, ungdommer, tid og om mose.


Jeg blir nok ikke fotograf, men Claire De Wangen er smilende uvitende om mine manglende evner…

“Jeg kaller det jeg holder på med for forskning”, begynner Claire. “Jeg er jo så heldig som holder på med teater, det er jo så mye upløyd mark. Teater er som et rom med mye forgjengelighet. Jeg holder jo på i det frie feltet, jeg får lov til å lage forestillinger, forske på teater, jeg får lov til å ikke tjene penger”. Hun poengterer mange ganger hvor heldig hun er som får lage sine forestillinger, på sine egne premisser. “Jeg tar alltid utgangspunkt i rommet, det å arbeide stedspesifikt. Også forsøker jeg å bruke ulike publikumsomstendigheter aktivt. De to er som to grunnpilarer i arbeidet. Jeg jobber med å manipulere disse”. 

Men hvem er egentlig Claire de Wangen? Jo, Claire de Wangen har hvert år fra 2001 til nå, satt opp forestillinger rundt omkring i Oslo. Nå nærmer det seg ny premiere: Mikrobryologien har premieredato 29.september. Forestillingene hennes spilles ikke i tradisjonelle teaterbygninger. Hun har satt opp stykker på steder som en trehytte, gamle fabrikklokaler,  og på en parkeringsplass. Denne gangen er det en gammel kjeller på Fredensborg det skal pustes liv i. “Det er en tidligere bryggerikjeller som skal bli et parkeringhus, så dette er en slags siste pust for rommene”. 

Dette med rom og stedspesifikt teater er viktig for Claire. Rommet legger premisser for forestillingen og er en like stor del av publikumsopplevelsen som alt annet. Hvor og hvordan man kommer inn og ut fra spillstedet er en del av forestillingen. Claire tenker helhetlig; holistisk. Publikumsomstendigheter  handler om at man som publikum kan assosiere og relatere seg til ting på ulike måter og at dette blir en del av din forestilling. Feks. kan en bestemt lukt bety noe annet for meg enn for moren min. Alle opplever ikke akkurat det samme når man ser en forestilling, dette jobber Claire aktivt med.

“I Mikrobryologien er det ulike forløp publikum kan få oppleve. Alle får ikke sett alt – og det man får kan man få i ulike rekkefølger.”


Foto: Morten Benfiksen

 Jeg spør om hvordan forestillingene hennes blir tatt imot av ungdom, om hun har noe bestemt målgruppe når hun lager sine stykker. “Ikke egentlig. Jeg jobber egentlig ikke for å nå en spesiell målgruppe. Men det jeg ser er at ungdommer ofte har en åpenhet som gjør at de liker mine stykker. Siden jeg bryter med mye av det som er tradisjonelt teater kan det være lurt å ikke gå inn i salen med så mange forventninger. Jeg liker jo veldig godt å ha ungdom i salen, de reagerer litt annerledes, de er åpne. Også liker de jo oftest det jeg driver med” legger hun til med et smil. 

Mikrobryologien skulle handle mye om mose. Det gjør den kanskje ikke nå lenger. I løpet av den halvtimes lange praten får jeg flere tanker om hva forestillingen egentlig handler om presentert. Ting er jo ikke helt fastsatt ennå, det er fortsatt to uker igjen. Noen stikkord er det uansett, tid går igjen. Forgjengelighet. Mose var en av de første plantene på jorden og er spådd å bli en av de siste. “Mose lager sin egen jordsmonn, visste du det. Den lager sitt eget premiss for å leve”. Menneskers behov for å snakke om og lage historier om slutten er et annet tema som kommer opp. “Hva er det som gjør den midten vi er i så vanskelig at man snakker om slutten i stedet?” spør Claire. 

Ikke vet jeg. Det jeg vet er at Claire de Wangen har laget noen av de mest spennende forestillingene jeg noengang har sett. Jeg vet også at de passer for ungdommer og at man vil få seg en overraskelse om man tar turen til Fredensborg. Vi i teaterungdom gleder oss!

Intervju med: Claire de Wangen 13.september
Om: Mikrobryologien
Premieredato: 29.september
Forestillingssted: Fredensborgveien 24
Intervju av: Helge Langerud Heikkilä

Etterlyst: Jesus

Det er ikke til å stikke under en stol at det første man legger merke til ved denne framsyninga, er publikums høye gjennomsnittsalder. Bjørn Eidsvåg er et navn som tydeligvis ikke trekker ungdommen til teatret, men vi var der og vi var nysgjerrige på om Bjørn+Teater=Sant.

Tittel: Etterlyst: Jesus
Tid/sted: Hovedscenen, Det Norske Teatret, 06.09.16
Ide og manus: Bjørn Eidsvåg
Med: Svein Tindberg og Bjørn Eidsvåg m/band
Regi: Erik Ulfsby
Kommende forestillingsdatoer: 07.09.16 – 20.12.16
Anmeldelse av: Mari Noodt


Hovedsalen er ikke utsolgt denne tirsdagen, selv om premieren kun er noen få forestillinger unna og den gode kritikken ikke har latt vente på seg. Den svakt opplyste scenen minner tilforlatelig mye om et konsertlokale. Både bandet og bakveggen er flyttet langt fram, og hovedscenen på Det Norske Teatret – en av Norges største – virker liten og intim. Den er lyssatt som en mørk nattehimmel, og inn i mørket kommer musikerne, allerede til stormende jubel fra publikum. Konsertfølelsen styrkes. Da Bjørn og Svein kommer inn er det som om konserten er i gang. Applausen runger, Eidsvåg bukker og ønsker dem velkommen med en sang. Det er først mot slutten av denne åpningssangen, gjennom Tindbergs lille stumspill ute på venstre side, at vi blir påminnet kveldens andre uttrykksform: teater. Han gir oss et hint om en form, hvor poetiske og refleksjonstunge sangtekster blir kommentert gjennom dramatisering og dialog. Eller er det sangene som kommenterer dramatiseringen? Uansett hvilken vei man ser på det supplerer uttrykksformene hverandre, og historien om en – eller flere – Jesus kommer til syne.

Jeg opplever at denne forestillingen, i større grad enn mange andre, tydelig formes av tilskuerens egne forutsetninger. Spesielt tidligere forhold til kirkesamfunn og tro. Vi følger Bjørn Eidsvågs egen historie, fra barn til opprørsk ungdom, til prest og til artist. Hans oppvekst i et kristent miljø på sør-vestlandet er den røde tråden i forestillingen, og for en som har barnetro og kristent ungdomsarbeid i ryggmargen, legger det til rette for en hel del gjenkjennelse. Det er tydelig at jeg ikke er alene om dette, da publikum gjennomgående bryter ut i latter og vedkjennende nikk. Det er i disse elementene humoren fester seg i forestillingen, da den ellers kommer med både tunge bibeltekster og tanker om fundamentalisme. For en tilskuer uten samme bakgrunn, vil jeg tro at det blir en helt annen opplevelse.


I de tyngre partiene tar forestillingen opp tabubelagte temaer som omskjæring, kristne homofile, sex og alkohol. De snakker om tvilstanker, dilemmaer og konflikter i verden. Vi oppfordres kontinuerlig til å tenke over hvilken Jesus vi vil tro eller håpe på, vi hører utdrag fra Bibelen, fakta om Jesus som menneske og om Bibelens tilblivelse, og det hele topper seg med at Bjørn – med en glorie av lys rundt seg – utlyser velsignelsen over salen. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg nesten trodd vi var en menighet og ikke et teaterpublikum…

Men jeg røres også et par ganger i løpet av forestillingen. Det er fortsatt som sanger Bjørn virkelig skinner som formidler. Da han synger “Alvorlig talt, Gud, me ber… Du må vær bedre enn det her!” går tankene fort til alle uroligheter og konflikter i dag og det treffer meg. Det klarer ikke teaterbiten helt å gjøre. Den når ikke helt opp. Det er enkel dramatisering og imitering, med noen lengre monologer fra Tindberg (som han som selvfølgelig gjør godt, det er ikke det) og taler fra Eidsvåg. Det virker heller ikke som de har sin beste dag denne tirsdagen, med mye stotring og litt rot (både blant aktørene og lysmesteren). Forutenom Eidsvågs siste tale, er det helt klart mest behagelig å se og høre han i musikkdelene.

På grunn av dette er det for meg musikken som spiller førstefiolin, og teateret som kommenterer. Derfor er jeg usikker på om Bjørn+Teater=Sant. Han er utvilsomt en klok mann med mange spennende tanker jeg gjerne vil høre om, men jeg tar de helst som små historier mellom sangene på hans neste konsert.

Septemberguide for teaterungdom!

I tillegg til forestillinger som allerede er i repertoar på de ulike teatrene, skjer det mye nytt og spennende på teaterfronten i Oslo! Det er både premierer, festivaler og andre arrangementer – noe for en hver smak! Det skjer utrolig mye, og det er ikke alt vi kan anmelde her, så vi oppfordrer deg til å selv sjekke ut noe nytt fra listen. Her kommer en oversikt over det som skjer i september:


Carte Blanche – We are here together

PS: Forestillinger merket med “premiere” spiller også flere dager. Oppsøk spillestedenes nettsider for mer info!

SEPTEMBER

2.: Premiere Singin’ in the rain (utsolgt, men spilles flere ganger i september) (Folketeatret)

2.: Premiere Hvem er redd for Wirginia Wolf? (Oslo Nye)

2.: Premiere Ina Christel Johannessen/ZVC: Future (Dansens Hus)

2.: Premiere Pøbelkompaniet: Underland – The Cloud (Sentralen)

2.: Premiere Zahid Ali – Fremmedfrukt (Latter)

2.: Premiere Anne-Kat. Hærland – Gudbedre (Latter)

4. Premiere Lørdagsrådet – Improedition! (Det Andre Teatret)

6.: Dex Carrington: One Night Only (Latter)

6.: Premiere Festning Europa (Det Norske Teatret)

6.: Premiere Orfeus og Evrydike (Den Norske Opera og Ballett)

7.: Premiere La deg være (Nationaltheatret)

8.: Kultureliten: Martin Beyer-Olsen & Lars Berrum (Parkteatret)

8.: Standup for Leger Uten Grenser (Chateu Neuf)

8.: Hvorfor det? Med Trond Viggo Torgersen og Sigrid Bonde Tusvik

8.: Premiere Jess og Frost (Det Andre Teatret)

8.-24.: Ibsenfestivalen (Nationaltheatret)
(Anbefaler alle å ta en titt på programmet og se noen nye Ibsenforestillinger – gjerne internasjonale! Festivalens forestillinger står ikke på denne listen)

9.: Premiere Vrede (Oslo Nye, Centralteatret)

9.: Premiere Hip Hop vokste opp i blokk (Torshovteatret)

10.: Premiere Hjem (Akershus Teater)

10.: Premiere Mirjam Sögner: Lara (Dansens Hus)

10.: Premiere War Requiem (Den Norske Opera og Ballett)

14.-18. Den andre teaterfestivalen (Det Andre Teatret)
(Festivalens forestillinger står ikke på listen, sjekk ut nettsidene for mer info!)

14.-16.: Eventyret Evert: En reise gjennom Taubes liv (Teaterkjeller’n)

16.: Oslo kulturnatt på Det Norske Teatret, kostymesalg og bikubekveld

16.: Oslo kulturnatt på Ingensteds (med Dansekollektivet), Et døgn, et tema, fire koreografer

16.-18.: Vandekeybus: In Spite of Wishing and Wanting (Dansens Hus)

18.: Standup Polen (Betong)

19.: StorySLAM (Kulturhuset)

20.: Tusvik & Tønne: Live og Usensurert på Latter (Latter)

21.: Premiere En kveld med Leon & Lightfoot (Den Norske Opera og Ballett)

21.-22.: Grønlandsūtraen (Torshovteatret)

22.: Premiere Carte Blanche – We are here together (Dansens Hus)

22.: Tim Etchells & Forced Entertainment: A Broadcast/ Looping Pieces (Black Box)

22.: Elvelangs i Fakkellys (Gratis kulturvandring nedover Akerselva. Mange ulike installasjoner, kunstverk og innslag!)

22.: Blæsta Improbattle (Uhørt)

22.: Premiere Heine Totland & Gisle Børge Styve – Musikk e komme for å bli (Latter)

22.: Premiere Tidshopperne (Det Andre Teatret)

22.: Premiere To rustne herrer: Hvis helsa holder – The show! (Chat Noir)

23.: Premiere Sound / In light (Ekebergparken)

27.: Valgt det … – fortellerteater om menneskehandel (Litteraturhuset)

29.: Premiere Mikrobryologien av Claire de Wangen (Fredensborgveien 24)

30.: Frist for deltakelse i ungTEKSTakershus: Manuskonkurranse for deg som er 15-25 år

 

Hver tirsdag: Lausungene (Dattera til Hagen) (18+)

Hver onsdag: Prøverøret (Dattera til Hagen) (18+) , Micetro (Det Andre Teatret)

Hver torsdag: Klubbkveld (Josefines Vertshus) (18+)

Hver fredag: Bikubekveld (Det Norske Teatret)

PS2: Vi har ikke inkludert barneforestillinger i denne oversikten

Anne Kat Hærland – Gudbedre

Anne Kat Hærland er tilbake på Hovedscenen på Latter. Hun er akkurat som før: småfrekk, drøy og tråkker på de hun vil. Om man ligger nede, eller står høyt på samfunnsstigen spiller ingen rolle, tog-Katten turer fremover. Så hvorfor ler jeg så mye? Hvorfor koser jeg meg når hun angriper helt uten filter? Fordi alt hun sier er sant!

Det er få som er så gode som Anne Kat til å plukke samfunnet fra hverandre. Til å se en VG-artikkel og få med seg de ørsmå endringene de foretar seg for å få flere klikk. Men Anne Kat Hærland gjør det, og hun gjør det strålende. Kritikken hun kommer med, humoren hun trekker fram, alt stemmer. Man ser fordi man plutselig skjønner hvor komisk det er. Så da spiller det ingen rolle om det kanskje er litt frekt å kritisere venninner som prøver å trøste deg når du har blitt syk, for det er komisk at de forsøker å sammenlikne en uhelbredelig øyesykdom med det at de har hatt en slitsom dag på jobben. Det er ikke det samme, så derfor ler vi.

Forestillingen har fått heller lunkne anmeldelser fra de store avisene i landet. Jeg kan forstå hvorfor. Det gjøres ikke noe storslagent eller overraskende. Publikum blir ikke servert noe show. Det er en dame, på en naken scene, som forteller om samfunnet hun lever i og hva hun synes er humor. Hun står i sorte klær, uten sko, og ler av egne vitser. Tidvis bruker hun en slags power-point for å få frem poengene sine tydeligere. Intet hokus pokus. Dette kan man fort mene er kjedelig, jeg er uenig.

Det er kvaliteten og finurligheten i vitsene som skal drive denne forestillingen, og det treffer meg midt i lattermuskelen. Jeg vil påstå at forestillingen passer bedre for ungdom enn godt voksne. Det er noe med den ironiske distansen til samfunnet hun lever i, som ungdom lett kan kjenne igjen fra sosiale medier. Man kan gå litt lenger, tråkke litt hardere og være mindre selvkritisk. Akkurat slik Anne Kat Hærland gjør i Gudbedre.

Gudbedre er det beste showet jeg noengang har sett på Latter. Jeg ler masse, kanskje ikke av alt, men jeg ler av mye. Flere ungdommer burde ta turen til Aker Brygge og tørre å le høyt i salen. Det er befriende, og gudbedre som du vil kose deg.
 

Tittel: Gudbedre
Tid/sted: Hovedscenen, Latter 3.september
Ide og manus: Anne Kat Hærland
Med: Anne Kat Hærland 
Kommende forestillingsdatoer: Spilles 31/8 – 17/12
Regi: Bård Tufte Johansen
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Kjendistung Singin’ in the rain

Scenekvelder er tilbake på Folketeateret med sin største satsing til nå: Singin’ in the rain. De har et uttalt mål om å bringe Broadway-kvalitet til Oslo. Om de lykkes denne gangen kan man diskutere, men de får i hvert fall med seg kjendisnorge.


Fotograf: Scenekvelder/ John Andresen​
Stian Blipp, Charlotte Brænna og Atle Pettersen spiller hovedrollene i forestillingen

Det kryr virkelig av kjendiser denne premierekvelden. Rundt i salen har man alt fra TV-personligheter til Statsministeren, skuespillere og treningsguruer, milliardærer og ordførere. De man ser opptre på scenen er intet unntak: de kjente TV-fjesene Stian Blipp og Atle Pettersen har fått tildelt hovedrollene, mens TV koreograf Thea Bay står for koreografien, Bjarte Hjelmeland (heller ikke helt ukjent) har regien. Det er i utgangspunktet ingenting i veien med dette, så lenge det ikke går på bekostning av kvaliteten, så da blir spørsmålet: gjør det det?

Svaret blir dessverre: Ja. Selv med upåklagelig innsats og sjarme klarer ikke de to guttene helt å bære sine hovedroller. Og selv om Charlotte Brænna, scenekvelders eget vidunderbarn, synger som en gud når hun får stå opp og ned, og danser strålende når hun slipper å synge samtidig, klarer hun ikke helt å bære forestillingen når hun skal gjøre begge deler. Forestillingen fremstår derfor litt tam. Scenekvelder legger tross alt listen skyhøyt, så da blir man også vurdert deretter.

Historien som fortelles er velkjent og upåklagelig fortalt. Vi befinner oss i Hollywood, filmer går fra stumfilm til talefilm, noe som betyr at noen stjerner slukner, mens andre skaper. Selvfølgelig stappfullt av intriger og romantikk. Alt er tydelig og godt formidlet på en ryddig og enkel måte. Alt er rent og pent, men man får ikke de store WOW-opplevelsene man ønsker seg. Det siste lille løftet de ledende rolleinnehaverne kan bidra med uteblir. Hilde Lyrån gjør tre fantastiske rolletolkninger, det beste jeg har sett av henne noengang. Nils Vogt er også god med upåklagelig timing og teft. Her er rutinen, om enn i litt for små roller.


Fotograf: Scenekvelder/ John Andresen
Hilde Lyrån briljerer i sine roller

Forestillingen har sine herlige partier, avslutningsnummeret er strålende. Her kan endelig Atle og Stian slippe seg løs, stole på ensemblet og trenger ikke å bære alt selv. Da koser de seg, da koser jeg meg også. Singin’ in the rain er på ingen måte en dårlig teateropplevelse, men for 3-7hundre kroner kan man godt håpe på noe mer.


Fotograf: Scenekvelder/ John Andresen

Scenekvelder har reist seg før, og de vil gjøre det igjen. Billy Elliot fra samme produksjonsselskap er noe av det beste jeg har sett på norske scener. I 2017 kommer de med Les Miserables, jeg foreslår Charlotte Brænna’s fløyelsstemme til Fantine. En rolle som vil kle henne bedre.

Dette er ikke en dårlig forestilling, men det er heller ikke Broadway. Atle Pettersen og Stian Blipp vil sikkert fylle opp salen og få mange runder med stående applaus. Nordmenn liker kjendiser. Selv ville jeg nok heller brukt 700 kroner på Les Miserables om ett år.

Tittel: Singin’ in the rain
Tid/sted: Folketeateret, 2.september PREMIERE, Presentert av: Scenekvelder 
Manus: Betty Comden og Adolph Green, Musikk av: Nacio Herb Brown og Arthur Freed
Med: Atle Pettersen, Charlotte Brænna, Stian Blipp, Siren Jørgensen, Hilde Lyrån, Lars Jacobsen, Nils Vogt, Øyvind Boye Løvold, Ida Holten Worsøe m.fl. 
Kommende forestillingsdatoer: Spilles hele høsten, frem til 24.november
Regi: Bjarte Hjelmeland og Lars Jacobsen, Koreograf: Thea Bay, Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Sommer kommer

Vi i Teaterungdom elsker teater! Men så har det seg sånn at vi også er ungdommer. Vi jobber og sliter oss gjennom året og lengter etter ferier. Nå er det allerede 1. juli og vi tenker å ta oss en aldri så liten sommerferie. Det har vært utrolig hyggelig at så mange har trykket seg inn på og lest bloggen vår. Gjennom denne våren har lesertallene steget jevnt og trutt, og vi har fått mulighet til å anmelde på stadig flere teatre. Dette gjør oss stolte, glade og sultne på mer!

Vi vil fortsette å vokse. Vi vil fortsette å utfordre hva en anmeldelse skal være, og hvem som har lov til å mene noe om teater. Vi vil fortsette å gi ungdom en stemme, på deres premisser, på deres språk og på deres medium.

Vi elsker å være teaterungdom!!!!!

I august kommer vi tilbake med flere anmeldelser, flere intervjuer og flere skråblikk på teaternorge. Vi har kommet for å bli, og vi gleder oss til fortsettelsen!

 

 

God sommer! 

 

TULLFJØL OG GJETBUKK I VESTBYGDA

Tittel: Tullfjøl og gjetbukk i Vestbygda
Tid/sted: Atlungstad Brenneri fredag 24.juni
Manus: fritt etter W. Shakespeares «The Merry Wives of Windsor»
Med: Peter Kippersund, Sarah Jaggi, Trine Nyhus Lørum, Ann Elin Lium, Jonas, Anders og Inga-Live Kippersund, Philipp Stengele, Yngve Sørlie, Martin Thorshaug, Johanne K. Nesdal og Jon Arne Arnseth.
Kommende forestillingsdatoer: 25.juni- 3.juli.
Regi/dramaturgi: Anders Kippersund
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det er noe med lufta på Stange. Det er noe med utsikten over Mjøsa, noe med smaken av sommerøl, synet av en gammel sirkustribune og lyden av latter. Turnekompaniet fra Hamar Teater trekker for tredje året på rad over brua som skiller Hamar og Stange kommune, og inn på Atlungstad Brenneri. For selv om forestillingen spilles utendørs er det noe med varmen fra dette 160 år gamle stedet som virkelig fungerer som bakteppe for teater. Det er noe med lufta på Stange som virkelig innbyr til teater.

Skuespillerne byr på en komedie av William Shakespeare. En ikke ukjent dramatiker for de teaterinteresserte. Noe mer ukjent er nok stykket The merry wives of Windsor. Tempoet er forrykende, replikkene kastes veggimellom (utendørs), skuespillerne spiller flere ulike roller og publikum ler høylytt. Dette er ikke laget for de fisefine fruene i operaen. Det er løst og ledig, et slags revyaktig preg. Vi har kjærlighetshistorier, forviklinger, lureri og sjalusi. Spillestilen er ekspressiv og overdrevet. Man forstår alt, uten å bry seg nevneverdig om noe.

Jeg blir verken grepet eller engasjert av tematikken eller karakterene, og jeg tviler sterkt på om jeg vil huske historien om et halvt års tid. Det jeg derimot vil huske er rammen rundt forestillingen. Stemningen blant publikum, det ærverdige brenneribygget og utsikten over Mjøsa. Faktorer det er lett å skille fra selve teateropplevelsen. Men kan man egentlig skille teaterforestillingen fra omgivelsene?


Mitt kontante svar er nei! Skuespillerne klarer å tilby stemning til publikum. Etter endt forestilling er det Krokveld, i pausen selges det blant annet akevitt og pultostsnurrer, og som om ikke det var nok blir publikum plassert på en gammel sirkustribune. Hele forestillingen bygger oppunder kosen, oppunder det uformelle, koselige, oppunder Stange, Atlungstad og utsikten over Mjøsa. Det er denne evnen til å spille på lag med omgivelsene, på lag med lufta som er det geniale i denne forestillingen.

Det er noe med lufte på Stange, som gjør at jeg gjerne tar turen til Atlungstad Brenneri på forestilling også til neste år.  

DEN JEG VAR I MORGEN

Spilles på Sentralen 2. og 3. Juni kl. 19

MEDVIRKENDE:
Jenta: Maren Eikli Hiorth
Mora: Jenny Ellegård
Fortelleren/Mekanikeren/Gutten: Ådne R. G. Kolbjørnshus

Manus: Anna Kompelien, Helge Langerud Heikkilä, Marthe Wilhelmsen
Scenograf: Kari Wasa
Regi: Helge Langerud Heikkilä
Produsent: Mari Noodt

 

Den jeg var i morgen er en gripende historie om jenta på 18 år og hennes tanker om livet. Manuset er bygget på en undersøkelse, hvor det blant annet ble spurt om hva som er ditt første minne, og i hvilke settinger du føler deg mest som deg selv. I løpet av forestillingen møter vi flere av situasjonene fra undersøkelsen gjennom livet til jenta og moren hennes.

Det hele blir delvis fortalt av en dansende forteller mellom scenene. Han gjør at vi blir godt kjent med både jenta og moren. Fortelleren hopper også inn i rollen som gutten underveis, og bare ved å legge om dialekt og ta på en lue, er det ingen tvil om at han nå er en helt annen karakter. Gjennom de 45 minuttene forestillingen varer, møter vi tre veldig gode skuespillere som tar oss med i et univers som kanskje ikke er så ulikt det vi selv lever i? 

Sorg er et sentralt tema i forestillingen og det blir reflektert en del rundt hvordan man reagerer på sorg. Kan sorg måles i tårer? Er det sånn at den som gråter mest, er den som er mest lei seg? Hvordan kommer man seg videre i livet når man mister en viktig person? Det er mange spørsmål, men vi får også mange gode svar.

Forestillingen spilles på Sentralen i et ganske lite intimt rom. Det passer helt perfekt. Man får følelsen av å være i samme rom som skuespillerne. Alt blir nært. Ekte. Scenografien er enkel, men likevel spennende og blir aktivt brukt gjennom forestillingen. Det dukker opp nye elementer hele veien som er med på å sette prikken over i-en. 

Jeg syns det var en utrolig bra forestilling, og jeg håper flere får muligheten til å se denne perlen av et teaterstykke! Det er få plasser i salen, så send mail til [email protected] for å reservere billett. 

 

– Kamilla 

 

 

Kvitebjørn Kong Valemon

Kvitebjørn Kong Valemon
Med bl.a.: Silje Lundblad, Morten Svartveit, Iren Reppen, Per Schaanning, Hans Rønningen og Jonas F. Urstad 
Siste spilledag: 11. juni

 

Vi er i hovedsalen på Det Norske Teatret for å se den kjente og kjære historien om Kvitebjørn kong Valemon, prinsen som er bjørn om dagen og menneske om natta. 

Når teppet går opp, er det første vi ser en stor hvit bjørn midt på scenen. Gjennom hele forestilling dukker det opp flere tilsynelatende magiske elementer, som en flyvende duk, som på et blunk blir dekket av den deiligste mat. Scenografien er noe av det som fenger mest med forestilling. Alt fra den store hvite bjørnen til mørke skoger og flyvende kjøkkenredskaper virker så ekte og gjennomført. 


Foto: Dag Jenssen, Det Norske Teatret

Med salen full av barn merket jeg fort at vi voksne noen ganger reagerer på andre ting enn barna. Etter min mening var høydepunktet da heksa stod på toppen av en påle med masse røyk og grønt lys rundt seg, tydelig inspirert av Defying gravity fra musikalen Wicked, men barna virket ikke like begeistret over dette nummeret. 

Forestillingen varer 1t 15min og ble nok akkurat litt for lang for de minste, for det var flere som begynte å spørre foreldrene hva klokken var. Til tider var språket litt komplisert, og ikke helt tilpasset barn. Sangene var så som så, og det var heller ikke alle skuespillerne som sang spesielt bra.


Foto: Dag Jenssen, Det Norske Teatret

Den eneste som virkelig tok scenen med storm var Jonas F. Urstad i rollen som den trommespillende narren. Han høstet mye latter fra både små og store, og man fikk virkelig inntrykk av en person som koste seg maksimalt på scenen, uten at det gikk utover karakteren. 

Alt i alt var det en helt grei forestilling, med tydelig fokus på underholde barn gjennom bruk av litt for overdrevne skuespillerprestasjoner. Det virket som barna stort sett koste seg, så her treffer de målgruppen, men for meg nådde de ikke helt opp.

 

– Kamilla 

 

Herr Marmelade

Tittel: Herr Marmelade av Noah Haidle
Tid/sted: Det Norske Teateret, scene 3, lørdag 7.mai
Med: Sara Khorami, Ola G. Furuseth, Ulrikke Hansen Døvingen, Heidi Toini, Amell Basic, Rolf Kristian Larsen og Espen Reboli Bjerke
Kommende forestillingsdatoer: 12., 18., 31. mai og 3., 4., 7., 10., 11. juni 
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Lucy er 4 år. Hun bor alene med moren sin og alle kosedyrene sine. Moren er mye borte, men Lucy er ikke alene så mye allikevel. Hun har en fantasivenn, Herr Marmelade. Herr Marmelade er ikke som andre fantasivenner. Han har jobb, lite tid og banker opp den personlige assistenten sin. En dag møter Lucy Larry, en nabogutt på 5 år. Den yngste suicidale som noen gang har blitt innlagt på sykehuset. Larry kan også se Herr Marmelade, men hva skjer når to så destruktive sjeler møtes, og hvordan skal Lucy håndtere den voldelige Herr Marmelade?


Min personlige favoritt Larry (Rolf Kristian Larsen) sammen med Lucy (Sara Khorami)

Jeg elsker Herr Marmelade! En helt fantastisk opplevelse venter publikum på scene 3. Skuespillerne leverer så ekstremt gode rolletolkninger i et stykke som, bokstavelig talt, er blodig alvor. Allikevel ler jeg masse, jeg smiler, jeg koser meg og jeg blir så til de grader revet med. Lucy (Sara Khorami) er en ensom jente. Hun trenger venner og folk rundt seg som har god innflytelse på henne. Hele situasjonen hjemme er desperat. Alenemoren (Ulrikke Hansen Døvingen) har egentlig ikke tid til henne, og man ser i blikket hennes at hun begynner å frykte datteren. Tenk om det kommer ut hvor dårlig mor hun egentlig er? Det er blikk, nyanser, smil og mye mer som gjør denne forestillingen så helstøpt.

Den er enkel i uttrykket. Ikke noe dill-dall. Bare gode skuespillere som fremfører en god tekst. Jeg bøyer meg i støvet. Fyll opp seteradene på Det Norske Teateret, det har ensemblet virkelig fortjent.

– Helge