Det er jo ingenting som er bedre enn å finne en forestilling man digger, og for å unngå “bomtur” bruker nok de fleste å lese litt om forestillingen før de ser den. Selv om vi i teaterungdom ser det meste, er det jo konsepter vi leser om og gleder oss ekstra til. Før “Be-longing” gjorde vi nettopp det, og tenkte “jøss! Dette hørtes spennende ut!”. Programmet er poetisk og interessant og stiller spørsmålet om man kan danse tilhørighet. Vi er solgt! Etter 55 minutter på studioscene er følelsen en annen…

Med programmet friskt i minnet, går vi sammen med 50 andre inn på studioscene. Stolene står hulter til bulter midt på gulvet, og publikum får selv velge seg en stol. Det er en lang stillhet, kun avbrutt av en svakt pumpende lyd. Volumet eskalerer gradvis og Ulf Nilseng kommer inn på scenen ikledd shorts, orange adidassko og en collegegenser. Han repeterer et sett med armbevegelser og beveger seg sakte innover blant stolene. På motsatt side kommer Huy Le Vo inn. Han får publikum til å ta med seg stolen og sette seg rundt den kvadratiske scenen. Etter rundt ti minutter sitter alle 50 ovenfor hverandre langs sidene. Nilseng fortsetter stadig å repetere bevegelsene. Vo blir med han på scenen, men utfører sin egen rutine, helt uten påvirkning fra Nilseng. Slik fortsetter forestillingen i 40 minutter. De danser hver for seg, i to helt forskjellige stiler, to verdener. Det eneste som knytter dem sammen er Miljeteigs upåklagelige lydkomponering og når den ene observerer den andre fra en nøytral posisjon.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det oppleves ikke som at delene i forestillingen hører hjemme noe sted. I teorien er det kanskje et fint utgangspunkt for å vise tilhørighet – eller ikke-tilhørighet – men som en forestilling når det ikke helt frem. Jeg tenker hele tiden at elementene sikkert har en symbolsk betydning, men de er for adskilt hverandre og jeg klarer ikke å få så mye ut av dem. Jeg sitter igjen med å huske programteksten og ideen bedre enn selve utførelsen. Jeg er rett og slett litt skuffet, men kanskje ødela jeg for meg selv ved å lese om forestillingen i forkant. På en annen side: skal ikke programmet reflektere det ferdige resultatet? Være en innsikt som gjør forestillingen enda bedre?

Når det er sagt er lydbildet fra Hedda-prisvinner Miljeteig briljant, og 55 minutter en passende lengde. Det når allikevel ikke helt opp og etter disse minuttene stiller vi oss heller spørsmålet: bør man danse tilhørighet? 

Hovedscenen i Den Norske Opera & Ballett fylles sakte, av publikum som skal fanges av en historie om kjærlighet, lyst og bedrag. Datoen er 17. november, og det er premiere på Mozarts store opera Cosi fan tutte.

Opera kan være en vanskelig sjanger, og det er ikke så mange ungdommer som tar turen til Norges flotteste kulturhus. Dette er synd, for produktet de presenterer er utrolig bra. Selv om man ikke er vant til å høre sanger på italiensk og selv om ord som ouverture og libretto er ukjente for mange, betyr ikke det at de ikke burde bli brukt. Ta turen og opplev opera, opplev Cosi fan tutte.

Foto: Christian Friedlander

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Operaorkesteret slår an ouverturens lette og lekne toner under musikalsk ledelse av musikksjef Karl-Heinz Steffens. Mozarts musikk følger librettoen på mesterlig vis fra den uskyldige kjærligheten mellom unge elskende til gnistrende lyst og lidenskap.

Cosi fan tutte forteller historien om to søstre, Fiordiligi og Dorabella, og deres forloveder. Ferrando og Guglielmo er overbevist om sine kvinners evige troskap, men utfordres av sin venn Don Alfonso til å sette dem på prøve. Spillet går ut på at Ferrando og Guglielmo skal late som om de blir kalt ut i krig, og deretter returnerer i forkledning for å forføre hverandres kjære. Forviklingene råder, og Despina, søstrenes kammerpike, jobber i kulissene sammen med Don Alfonso.

Alle de seks solistene imponerer i sine arier og resitativer, og samspillet mellom dem er virkelig godt. Jeg vil trekke frem Eir Inderhaug som briljerer i rollen som Despina. Sangprestasjonene hennes er strålende og spillet, både til sine kolleger og til publikum, gir forestillingen en dimensjon jeg ikke har opplevd før.

Foto: Christian Friedlander
Eir Inderhaug som Despina

Regi og scenografi gir ensemblet mulighet til å bevege seg ut over selve hovedscenen og ned blant publikum i salen, noe som fungerer godt og er et veldig effektivt virkemiddel. Regien er gjennomgående bra, men det er satt inn et par statister som dessverre ikke driver historien fremover på noen måte.

Scenografien er veldig spennende. Det er en blanding av 60-tallets Amerika og et ørkenlandskap, rett og slett litt harry. Likevel blir man som publikummer sittende og fundere på hva scenografen har tenkt, og etter min mening er det et positivt tegn.

Den Norske Opera & Ballett har satt opp en utradisjonell utgave av Cosi fan tutte, og jeg vil definitivt anbefale å få den med seg.

Det er fredag kveld, og jeg befinner meg på Dansens hus for å se America ep. 2 – Psychopatriot, av Alan Lucien Øyen. Regnet har pøst ned hele dagen, så det er deilig å kunne tilbringe kvelden i en varm teatersal. 

Foto: Erik Berg

Jeg hadde forventet en danseforestilling da jeg kom til Dansens hus, det var det ikke. Forestillingen består av fem skuespillere, som gjennom 3 litt for lange timer prøver å fortelle en historie på engelsk. Jeg blir litt tatt på senga og sliter med å forstå historien. De snakker tydelig på et ukomplisert språk, men spillet er flatt og det er altfor mange ord. De bare snakker og snakker, ofte forbi hverandre. Urpremieren var i går, men allerede nå virker det som om de kan forestillingen for godt. Det er tydelig at de alltid vet hva de skal svare, så det blir lite tid til refleksjon over hva som egentlig skjer. Jeg mister fort fokus og sliter med å henge med. 

Dette er forestilling nr 2 i en serie på i alt 3 forestillinger. Den første gikk i 2009, og flere av referansene i dagens forestilling hadde nok vært lettere å forstå om man hadde sett forgjengeren. I følge programmet er dette en forestilling om Amerika. For meg er det en forestilling om en teatertrupp som prøver å skrive en forestilling. Jeg blir forvirret av de stadige rolleskiftene. Men hvis jeg forstod det rett, drar de til “The great America” for å møte mennesker de vil bruke som karakterer i forestillingen sin. Vi får også se prøver fra forestillingen de senere lager, så det blir et slags dobbeltspill hvor jeg er usikker på om de spiller personene de møter i Amerika, eller om de allerede er i gang med prøvene. 

Foto: Erik Berg

Scenografien er enkel og noe av det mest fascinerende med forestillingen. 7 frittstående vegger kan minne om gigantiske bokstøtter. Disse blir flyttet og veltet inn i nye posisjoner for hvert sceneskift. De skaper nye rom og gjør bildet spennende. En stol på hver side av scenen fungerer som en slags kommentatorboks. Skuespillerne bytter på å være kommentatorer som forteller oss det vi ikke ser. Jeg syns dette fungerer som en smart løsning for å unngå masse små rekvisitter. Når man hører en stemme som sier “hun tar på seg solbrillene før hun snur seg mot ham”, så ser jeg for meg solbrillene uten at hun engang gestikulerer at hun tar de på. 

Likevel er det mye jeg ikke forstår, så jeg føler meg litt dum der jeg sitter. Forestillingen krever mye av deg som publikummer. Det er altfor mye tekst og det er engelsk. Jeg blir sliten av å måtte fokusere konstant. Det øyeblikket jeg tillater meg å slappe av har jeg falt ut av historien. Jeg henter meg inn flere ganger, men tilslutt må jeg innse at slaget er tapt. Det er derfor vanskelig å anbefale forestillingen videre, rett og slett fordi jeg ikke forstod så mye av det som skjedde. 

På Dramatikkens hus er det lesninger, foredrag og utprøvninger, og “Det enkleste er pistol 2016” av fjerdeklasses produksjoner kan betegnes som en herlig kompott av alle deler. Med det 35 år gamle manuskriptet i hånda og et band på høyre side, synger og (nærmest) spontanimproviserer de seg gjennom Tramteatrets stykke. Det er en hyllest til frigruppen på deres 40årsjubileum, men like mye et spark bak til det samfunnet vi lever i, den dag i dag.

Tramteatret er en av Norges store frigruppesuksesser, som endte sitt virke på midten av 80-tallet. De spilte lekent og musikalsk teater med høy samfunnskritikk, som ville stå på de undertryktes side. Fjerdeklasses produksjoner prøver på beste måte å gjøre formen til lags, og setter kammertonen med en ledig og åpen inngang. Vi blir ønsket velkommen med kaffe, te, mandariner og et lite glass sherry om vi måtte ønske. Skuespillerne snakker med hverandre og med oss, de klemmer kjente og bandet spiller hyggelig taffelmusikk. Etter en liten introduksjon fra dramatikkens hus, fortsetter de den lekne og lette stemningen inn i selve visningen. Overgangen er glidende og noen ordinær teaterforestilling er det ikke. Skuespillerne sitter rundt et bord og leser nesten uavbrutt fra manus. Også instruksjoner som “de pekte på hverandre med pistolen” leses, og det er tilsynelatende ikke noen regel for hvordan ting skal gjennomføres. Vi får innimellom lytte til noen lydklipp fra et intervju med Tramteatret. I klippene forteller noen av medlemmene om ulike scener i forestillingen og hvordan de husker dem. Dette fungerer som erstatning for at scenen ikke spilles ut foran oss. Vi får ved én anledning også se et videoklipp av en av sangene fra originalstykket. Det hele blir altså som en kompott av dokumentariske innslag, improvisasjon, godt innøvd sang og en grei dose realitycheck.

Aktualiteten i “Det enkleste er pistol” har på ingen måte falmet i løpet av årene. Som enkelte i kompaniet selv uttrykte i etterkant av forestillingen: Det er skremmende hvor aktuelt det ble etter forrige uke. Debatten om våpen og atomvåpen er det sentrale i visningen. Det hele er satt i et westerninspirert miljø, og linken til USA er lett å se. Vi får noen små aha-øyeblikk (etterfulgt av litt ekle gyfs) gjennom hele forestillingen. Det er til og med lagt inn en appell fra Nei til atomvåpen, lest opp av en frivillig fra publikum, for å peke enda hardere på debatten. Etter et lydklipp hvor Tramteatret filosoferer om hvordan vi kan få til endring i samfunnet, avsluttes det hele med en sang om at “det er vår tur nå!”. Oppfordringen er tydelig og tung, men forestillingen lett og humoristisk. Kontrastene fyller forestillingen med dybde og gjør den mer meningsfull og spennende.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ved å presse formen ytterligere og ta innholdet på alvor har Fjerdeklasses produksjoner gjort stas på Tramteatret og “Det enkleste er pistol”.

NB! Forestillingen har allerede spilt på Oslo Nye Trikkestallen og nå på Dramatikkens hus, men det er uvisst når den spilles igjen. Kommer det noen datoer skal vi skrive dem inn i guiden vår – for dette er det bare å få med seg!

Det er jul. Peisen er tent, juletreet er pyntet, og slips og skjorter er tatt på. BMI (bare moro impro) inntar Klubbscenen på Latter med et show bestående av 50 prosent forberedt og 50 prosent improvisert materiale. Her skal man kose seg. Julekose seg.

Latter har blitt en favorittscene for teaterungdom. Vi har vært her flere ganger og det er rett og slett fordi de tilbyr et helt egenartet produkt. Her er det lettbeint stemning, alkoholservering, latter og moro. Man blir kanskje ikke presentert for de dype Ibsentragedier eller fantastiske skuespillerprestasjoner, men det man får er morsomt, gjennomtenkt og kvalitetssikret. Dersom komikernorge skal kunne levere topp kvalitet må man også ha en topp fasilitet å kunne levere på. Latter er denne fasiliteten. 

Foto: Helge Langerud Heikkilä
Det er full julestemning på Latter. Christina og jeg koser oss

Så er det BMI da, og Julelatter 2016. Showet er artig og tidvis skikkelig, skikkelig bra. Jeg ler godt av noen av sangene. Guttene er proppfulle av sjarme, man liker de med en gang. De har scenetekke og får tidlig publikum med på sitt lag. Det er viktig, for her er det mye publikumsinvolvering. Folk og telefoner tas opp på scenen, og forlag til relasjoner, steder og mennesker mottas med takk. Dette gjør at ting må improviseres, og BMI beviser at det er noe de kan.

Vi er kanskje litt uheldige denne lørdagen, publikum ser ikke helt ut til å skjønne hva de blir spurt eller bedt om. De ler høylytt av hverandres forslag uten at BMI får så mye å jobbe med. Kanskje er det litt for mye av det gode? Kanskje er ikke Latter helt klar for denne typen forestilling? Jeg vet ikke, men det er uansett litt synd, for jeg blir sittende igjen med en følelse av at det improviserte materialet ikke når helt opp.

De forberedte delene er derimot strålende. Avslutningsnummeret er perfekt, noe som gjør at man forlater salen med et stort smil om munnen. Kjempegøy! Potensialet i scenen får de også utnyttet maksimalt og gutta sjarmerer alle som en. Julelatter er et friskt pust, og Latter er stedet å gå dersom man vil få seg en god latter. 

Foto: Helge Langerud Heikkilä
Gutta i BMI gir full gass hele veien

Forestillingen Inkognito på Det Norske Teatret spør om hjernen kan fortelle oss hvem vi er? Den tar virkelige historier og sper på med litt fiksjon for å skape sitt univers. Et univers bestående av strålende skuespillerkunst og undring over menneskesinnet. Også er det Thomas Harvey! Thomas Harvey er mannen som (og dette er faktisk sant) stjal hjernen til Albert Einstein. 

Foto: Dag Jenssen

På scene tre får man ofte nære historier hvor skuespillerkunsten og enkel regi står i sentrum. Denne forestillingen er intet unntak. Gjennom drøyt 2 timer blir publikum presentert for en rekke karakterer spilt av fire skuespillere som alle til en hver tid befinner seg på scenen. De briljerer alle som en: Ellen Birgitte Winther med sin varme og perfekte timing. Kaia Varjord og Ole G. Furuseth med energi og fryktløs spillestil. Og for å toppe det hele får man varme, omsorg og kjærlige karakterer spilt av Morten Svartveit. De er helt fantastiske, alle fire. Vil du lære noe om god skuespillerkunst burde du se denne forestillingen. Utvilsomt. Her er det skuespillerne og ingenting annet som bærer historien.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er en historie som er god, klok, og interessant. I 1955 obduserer Thomas Harvey liket til Albert Einstein. Han stjeler hjernen hans, og “forsker” på den. Hjernen blir hans følgesvenn livet ut. I 1953 opereres Henry Maison for eplepsi, men noe går galt. Han mister evnen til å lagre korttidsminner. Martha Murphy er en moderne kvinne i dagens samfunn, men etter en skilsmisse endrer hun seg, radikalt. Disse tre fortellingene handler alle om menneskesinnet, om hjernen og om valg vi tar. Så hvem er vi? Kan hjernen fortelle oss det? Og hvorfor, hvorfor stjal Thomas Harvey, Albert Einsteins hjerne?

Foto: Dag Jenssen

Jeg blir nesten provosert her jeg sitter å skriver, for dette er så utrolig store spørsmål som man umulig kan gå i bybden på. Men teateret prøver, og de lykkes godt. Jeg har så mye jeg lurer på, jeg googler historien om Thomas Harvey og om Henry Maison. Jeg er nysgjerrig, jeg vil vite mer. Fortell meg mer!

Hjernen min vil fores. Kanskje er det dette Det Norske Teatret vil, at man skal hige etter mer, at hjernen ikke skal bli mett? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at Inkognito er en strålende oppvisning i skuespillerkunst. Skuespillerspirer og alle som vil høre mer om Albert Einsteins hjerne burde ta turen. Den er vel verdt pengene. 

Foto: Dag Jenssen

Forestillingen Døgeniktenes debatt utspiller seg gjennom en ærlig samtale mellom to selverklærte dagdrivere. Den hverdagslige diskusjonen om kontroversielle facebook-poster, den altfor trygge barndommen, og ønsket om å få til noe mer, ruller avgårde gjennom vittige og gjenkjennelige observasjoner og eksplosiv folkedans.
Gjør deg klar for latterkick, skrekkblanda fryd, og et par aha-øyeblikk om din egen latskap.

“Det er så mye jeg skulle gjort med livet mitt, men i stedet har jeg kastet bort en fjerdedel av livet mitt og bare dansa litt”, sier Vetle til Ådne. De to danserne har nettopp sklidd rundt på gulvet foran publikum, ikledd finskjorter, boksere og ullsokker. Mellom dansernes hopp, knall og fall er det umulig å ikke la seg imponere av dansernes kroppskontroll, koreografi og innlevelse. Latteren sitter løst i rommet fra første sekund, hvor de to døgeniktene leker seg med tyngdekraftens regler.

Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
Men hva er egentlig en døgenikt? Det norske uttrykket kommer fra det eldre tyske nedsettende ordet Taugenichts, som kan oversettes til “duger ikke”. En døgenikt betegner en udugelig person, en lathans eller dagdriver, eller en person som har en levemåte som ikke kommer noen til nytte. I følge skuespillerne ble uttrykket benyttet for å karakterisere gode borgerlige familiers barn som ikke sluttet seg til familietradisjonene, og som kanskje gikk inn i kunstneriske yrker. Kunstneriske yrker som dans og skuespill.

Døgeniktenes debatt har mange elementer som leder handlingen frem. Det er en god balanse mellom dans og dialog, hvor sistnevnte nesten virker tatt på sparket. Og det funker. Det er en gjenkjennelig samtale, en de fleste av oss har hatt. Vetle deler tankene sine om hvor mye han kunne fått til. Ådne forteller om den gangen han møtte kritikk for å skrive at han var feminist på Facebook, og siden har latt være å ta et standpunkt på sosiale medier. Debatten ender i en dansebattle, hvor begge parter påstår å være Messias. Store tanker og ambisjoner er plutselig virkelighetsnære igjen.

Forestillingen byr på en god dose av kjipe åpenbaringer; Kunstnere møter ofte kritikk for å “ikke gjøre noe nyttig” gjennom arbeidet sitt. Det er nærmest umulig å få til alt man har drømt om som barn. Å stå for det du mener åpner ikke nødvendigvis dører eller skaper fremgang.

Likevel er det grunn til å smile, både for Riksscenen og for publikum. Som storstue for alle slags typer folkemusikk og folkedans, er Døgeniktenes debatt både et nyskapende og ivaretakende bidrag for Riksscenen.  Så lenge dagdrivere som Vetle og Ådne får eksperimentere fritt med folkedans, vil den delen av norsk kultur aldri forsvinne fra scenen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er bare å komme seg på Riksscenen 19. november. Deretter er det rett hjem for å omfavne sin indre akrobat på sokkelesten i stua.

Vi befinner oss igjen på Dansens Hus, og denne iskalde torsdagen skal vi se det belgiske kompaniet Peeping Tom. Ut fra plakaten og programmet kan det tenkes at vi har en interessant time i møte. Og ja, det har vi. Moeders groteske og absurde univers folder seg ut for oss gjennom en overflod av virkemidler og eksepsjonelle dansere.

Som i mange andre tilfeller av dans og teater for tiden, er det i Moeder vanskelig å finne den gjennomgående historien. Det er mye jeg som publikummer ikke helt forstår. Hjernen vår streber hele tiden etter å gi inntrykkene mening – finne den logiske sammenhengen – men som vi ofte konkluderer med, må vi noen ganger tørre å gi slipp på den. Det er nemlig ikke alltid nødvendig å finne denne høyere betydningen for at forestillingen skal være god. Formen ønsker at vi skal gå med på dens premisser om det episodiske og øyebliklige. Peeping Tom arbeider helt klart etter et slikt premiss. De er kjente for å fornekte logikken, og vi blir istedenfor servert en serie vakre, spennende og utfordrende øyeblikk – bilder fra levde liv, fra start og til slutt.

Vi ser en fødsel og en begravelse, familieforhold, angst og stress. Alle ytterpunktene av livet er inkludert og det skjer mye, men selv om jeg stadig vekk stiller meg spørsmålet “hva mener de med det?”, blir det aldri kjedelig. Forestillingen er proppet med mulige symboler og merbetydninger, og hjernen jobber på spreng. Den gjennomgående bruken av overraskelseselementet får oss til å sitte enda lengre ut på stolen. Vi venter i spenning på mer. Spesielt ønsker jeg å se mer av den konkrete dansen. Det er noe av det kuleste jeg har sett på scene, og annerledes mye annet på dansens hus og i teatret generelt. Dansen er overraskende og sjokkerende og utføres med en enorm kroppsbeherskelse. Den viser nye måter å bevege seg på som sender flere gisp gjennom publikum!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Moeder er en forestilling full av inntrykk, finesse, absurditet og fenomenale dansere som presser dansens form til det ytterste. Jeg kjedet meg aldri, hjernen jobbet på spreng, og det er et godt tegn. Det var ikke historien vi snakket om da vi kom ut i kulden igjen, men bildene og sekvensene vi husket best – det som satt seg. Hvis du klarer å slippe taket på det logiske og gi deg hen til øyeblikkene og bevegelsene, er jeg ikke i tvil om at du vil like denne forestillingen!

Noe har gått galt. Viruset er sluppet løs og et knippe mennesker er innesperret i en slags bunker hvor de forsøker å fikse maskinen som har smittet menneskeheten. En androide kommer for å hjelpe til. Absurd, rart og egentlig helt ubegripelig. Men det betyr vel ikke at det er dårlig?

Foto: Erik Berg

Vi forstår kanskje ikke så mye. Vi ser at det er en maskin som man forsøker å fikse, vi skjønner at det kommer en slags robot for å hjelpe til og vi hører folk som snakker et språk som minner om portugisisk og islandsk. Resymeet ovenfor har vi lest i programteksten. Så det er ikke mye vi forstår av å se forestillingen, eller, vi forstår det som skjer her og nå, men ikke bakgrunnshistorien. Så hva gjør det med teateropplevelsen?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Svaret er; særdeles lite! Forestillingen er i aller høyeste grad underholdende. 1 times varighet er perfekt for slike absurditeter. Aktørene på scenen danser helt magisk, det er gøy å se på. Viruset er kanskje en rar liten greie, men det er på ingen måte dårlig. Jo Strømgren Kompani viser at de vet hva de driver med. Når aktørene danser er det helt magisk. Så får man heller bare lese programmet etter forestillingen for å skjønne hva det er man har sett på. Det skader vel ingen, gjør det vel?

Foto: Erik Berg

Jeg synes forestillingen passer veldig bra for ungdom. Du må være tilgjengelig og akseptere det du ser på uten å henge deg opp i detaljer. Du burde kjenne til sci-fi-sjangeren og godta at du ikke forstår språket det snakkes på. Dette er vi ungdommer eksperter på. Faktisk vil jeg si at denne forestillingen passer bedre for det vanlige kinopublikummet enn det vanlige klientellet i Operahuset. Noe som er et kjempekompliment til Operaen. De viser at de tar målsettingen om å være et operahus for alle på alvor. Vi i teaterungdom.no applauderer.

Å oppsummere en slik opplevelse føles, unaturlig. Det er litt rart, vi gir ikke stående applaus, men liker at operaen utfordrer seg selv og understreker at dette på ingen måte er dårlig. Jeg har venner jeg vil anbefale å se forestillingen og venner jeg nok ikke vil gjøre det til. Det er mange tanker og mange spørsmål etter en slik time i operaen. Det betyr vel at jeg har sett noe av verdi, kanskje, eller?

Foto: Erik Berg
 

Hvis du syns været er håpløst og heller bare vil løpe inn nærmeste dør, vil vi anbefale deg noen av disse dørene!
Her finner dere høydepunkter for november måned:

1.-: Inkognito, Det Norske Teatret

1.-4.: I am Nina, Caféteatret

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

1.-6.: Premiere Jo Strømgren Kompani:Viruset, Den Norske Opera og Ballett

2.: Lættis Stand Up, Stopp Pressen

2.: Lesning og musikk, Samuel Pepys hemmelige dagbok, Oslo Ladegård

2.: Premiere Julelatter 2016, Latter

2.-3.: Teaterkompaniet: Terje Vigen, Kulturkirken Jakob

3.: Stand Up Grünerløkka: Åpningsshow, Quadis

3.: Premiere Bjarte Hjelmeland: I lånte fjær, Chat Noir

3.-5.: Peeping Tom: Moeder (Mother), Dansens Hus

4.: Scripttease, Det Andre Teatret

4.-5: Lisbeth Gruwez dances Bob Dylan, Black Box Teater

5.-7.: Synkehull, Grusomhetens Teater

6.: Havets stemme – Fortellerkafé, Asylet

9.: Jeg er bare Ida, Sagene Samfunnshus

10.: Premiere En mann ved navn Ove, Oslo Nye Centralteatret

10.: Gjensyn med Nær sagt Ibsen, Det Andre Teatret

10.: Novemberimpro med Månemodus, SYNG

11.: Radioresepsjonen Live, Rockefeller

11.: Farlig minne, Oslo Nye Teaterkjelleren

11.: Teatertreff 2016, Oslo Teatersenter

11.-12.: Batsheva Dance Company – Last work, Bærum Kulturhus

11.-13.: Sorialabfestivalen, Sorialab (Soria Moria)

12.: Premiere Jul med Prøysen og Snekker Andersen, Oslo Nye Trikkestallen

14.: Blåmandag: Og det enkleste er pistol, Dramatikkens Hus

15.: Finn Arve Sørbøe: Kavadde æ sa, Chat Noir

15.: Standup: Javier Jarquin, Henriken

16.: TEDxOslo Open Mic, Kulturhuset

16.: Feber, Oslo Nye Teaterkjelleren

17.: Tore Vagn Lid: Highway hypnosis, Dramatikkens hus

17.: Premiere Cosi fan tutte, Den Norske Opera og Ballett

17.: Premiere Alan Lucien Øyen: America Ep. 2 – Psychopatriot

17.: Hvorfor det? Med Trond Viggo Torgersen og Jon Almaas, Rockefeller

17.: Kartellet/Mørk – Anføttes, Folkelarm 2016, Riksscenen

17.: Monologkveld, Påfuglen

18.: Bikubekveld: Urban Art Attack – The Get Down!, Det Norske Teatret

18.: Sesongpremiere Jul i Blåfjell, Oslo Nye Teater

19.: Premiere Påfuglen, Det Norske Teatret

20.: Harald – en konge blir skapt, fortellerforestilling på Litteraturhuset

22.: Fortellerteater: Frøken Kakkerlakk reiser fra østen til vesten, Caféteatret

24.: Premiere Ulf Nilseng: Be-longing, Dansens Hus

28.: Storslamfinale: GrandSLAM, Rockefeller

PS: De fleste forestillinger merket med “premiere” spiller også flere dager. Oppsøk spillestedenes nettsider for mer info!