Det er fredag formiddag 28.oktober og vi har tatt turen til resepsjonen på Det Norske Teatret. Den 19.november er det premiere på familiemusikalen Påfuglen. En kritikerrost forestilling som har blitt satt opp på Trøndelag teater, som nå skal fylle hovedscenen. Presset er stort og teateret trenger et lokomotiv til å fylle hovedrollen som Påfuglmamma. Heldigvis har de Heidi Gjermundsen Broch!

Foto: Helge Langerud Heikkilä

“Heihei! Så hyggelig at dere vil snakke med meg da, skal vi ta heisen opp og sitte i kantinen kanskje? Så kan vi drikke litt kaffe”. Heidi er en liten dame som oser av varme og omsorg. Hun er stilig, rask i bevegelsene og har på seg en fargerik jakke over en enkel grå kjole. “Det er så mange herlige farger i forestillingen, så jeg blir nok litt påvirka”. Heidi er fast ansatt ved teateret og har arbeidet der i en årrekke, hun har portrettert en rekke store roller som Ronja Røverdatter og Eva Peron (Evita). Nå skal hun altså være Påfuglmamma i Påfuglen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Forestillingen handler om Påfuglmamma som må dra fra ungene sine og fuglelandet, til hundeland for å tjene penger slik at hun kan kjøpe seg et hus. I hundeland møter hun en Labrador og en valp” forteller Heidi. Tematikken er høyaktuell. Reisende folk som tjener penger på musikk, farger og barnhjertighet. Mennesker som gjør at urettferdigheten i verden kommer nær oss. Det er også derfor stykket har fått undertittelen en urettferdig musikal. Dette er en familieforestilling som stiller samfunnsaktuelle og politiske spørsmål, med varme og humor.

Foto: Fredrik Arff

“Det er så mye farger, musikk, rytme. Det er liksom en teaterlek, med et språk og virkemidler som man kun kan oppnå i teateret. Ikke andre steder,” Heidi er full av engasjement og følelser. Stemningen er lett og ledig. Vi smiler og ler, og mimrer om tidligere produksjoner på teateret. Det føles ikke som om vi holder et intervju. Det føles som om vi snakker med en venn. “Jeg sa til regissøren: gi meg en umulig oppgave. Det er tre ting jeg jobber med nå for å komme inn i rollen. Det er det skuespillertekniske. Å ha følelsene helt utvendig, Påfuglmamma har ikke noe følelsesmessig filter, hun viser akkurat hvordan hun har det der og da. Det andre jeg jobber med er sangen, det er en annerledes måte å synge på som noen folkeslag har i blodet. Det går ikke an å lære seg på 8 uker, så jeg må prøve og se hvor langt det rekker. Det var det andre. Det tredje er dansingen. DET ER SÅ MYE DANS. Så jeg skal synge, med følelsene utenpå, og danse samtidig. Så en umulig oppgave, det har jeg fått!” Heidi ler lett og drikker litt kaffe.

Foto: Helge Langerud Heikkilä
Utsikten fra kantinen på Det Norske Teatret. Heidi sin nydelige fargerike jakke ligger på bordet.

Vi spør om hvordan det er å jobbe på et så stort teater, om hvordan skuespilleryrket er i dag. Heidi forteller at hun føler seg utrolig heldig, “det er en stor gave å jobbe her”. Hun elsker å jobber sammen med mennesker som tør å kaste seg ut i nye ting, helt uten sikkerhetsnett. Hun sier at Påfuglen er en fantastisk forestilling å jobbe på og at hun virkelig gleder seg til å gå på jobb. Jobben er ofte beinhard, de fast ansatte skal være som et lokomotiv for produksjonene de deltar i, men at det uansett er en gave. Hun forteller om to år på Lipa og tre år på Teaterhøyskolen. Om presset man kan oppleve på Broadway eller i London og om lykken over å arbeide hjemme i Norge. Dette er for henne – Å jobbe på Det Norske Teateret sammen med skuespillere som vil hverandre godt og som finner felles språk i forestillingene de gjør sammen. “Unnskyld,” Heidi har tårer i øynene. “Jeg blir bare så rørt når jeg tenker over hvor heldig jeg er”.

Heidi Gjermundsen Broch er en av Norges absolutte toppskuespillere innenfor musikkteatersjangeren. I disse dager forvandles hun til Påfuglmamma. En rolle full av farger og utvendige følelser. En mor med omsorg og varme som gjør hva som helst for de hun er glad i. Etter å ha møtt Heidi en tidlig fredagsmorgen tyder alt på at rollen er på plass.

– Helge

Danseforestillingen Pulse introduseres med ordene “The ups and downs that keeps us alive”, og i løpet av en drøy time får vi servert energifull og følelsesladd afrikanistisk dans. Tabanka dance ensemble leder oss gjennom høye topper av glede og latter, og dype daler med smerte og sinne. Det oppriktige engasjementet, formidlingen og rytmene gjør det til en sterk og solid forestilling som vi “kalde nordmenn” også lar oss rive med i.

Foto: Noah Williams
Denne forestillingen er allerede over ett år gammel, og har spilt i Oslo tidligere. I løpet av helgen har de to åpne forestillinger på Dansens Hus, som avslutning på en uke med visninger for den kulturelle skolesekken. At Dansens Hus har valgt å huse et prosjekt av denne typen er både bra og viktig, for dette er en forestilling mange har godt av å se!

Vi får en kort introduksjon av leder og koreograf Thomas Talawa Prestø, hvor han avslutter med å utfordre oss til å være et ordentlig afrokaribisk publikum, og gi respons (rop og klapp) til danserne underveis. Etter å ha vært musestille publikum ved mine tidligere besøk på dansens hus, stiller jeg meg straks kritisk til om vi kan tåle et slikt ansvar… Men jeg må spise ordene mine like raskt. Ute på scenen eksploderer det av rytmer, energi, bevegelser og følelser… Publikum VIL gi respons og vi gjør det. Det er en barriere å komme over, men flokkmentaliteten slår inn og når noen andre roper er det lett å slenge seg på. Det kjennes godt å gi energi til aktørene, for de utleverer seg virkelig for oss denne ettermiddagen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Noah Williams
Det spruter energi og innlevelse ut av hver bidige bevegelse! På de høye toppene fylles vi av glede og jeg nesten danser i stolen. I de dype dalene vrenger de sjelen sin foran oss, og jeg røres til tårer. “Velkommen til PULSE, en forestilling om livets berg og dalbane, tolket gjennom kroppene til de Afropeiske danserne i Tabanka Dance Ensemble” er helt klart en passende beskrivelse. Vi blir med dem i alle svinger og looper. Fordi vi som publikum fikk utdelt et ansvar, en viktigere rolle enn ellers, er forholdet mellom oss og danserne tettere. De kan dermed treffe oss bedre og nærere. Forestillingen tar blant annet for seg temaet “black lives matter”, og når danserne roper og skriker svarer publikum med samme mynt. På denne måten oppståe det et eget fellesskap inne på hovedscenen. Muligheten for respons, gjør at vi som publikum kan vise solidaritet og medfølelse, noe som i en høyaktuell forestilling som denne kan føles godt og sterkt. Om det er ett hovedbudskap, er ikke så lett å få tak på, da vi presenteres for mange historier og tematikker… Men de setter i gang gode tankeprosesser hos publikum og det oppleves ikke som uforståelig eller rotete. At vi får lov til å reagere på det vi ser legger fokuset mer på øyeblikket og de spontane følelsene, enn den samlede moralen.

Forestillingen spilles for siste gang i morgen og er dessverre (for alle oss uten billett) utsolgt, men neste gang Tabanka befinner seg i din nærhet bør du sjekke det ut! De er virkelig en viktig del av norsk dansekunst!

“Min pappas porno” inntar Edderkoppen Teater i mars, men først er forestillingen på Norgesturné. Torsdag 20. oktober besøkte den Sarpsborg Scene. Forestillingens navn har fått mange til å heve øyenbrynene når jeg har fortalt hva jeg skulle se, men selv gledet jeg meg veldig. Jeg ble virkelig ikke skuffet.

Da jeg kom inn i salen registrerte jeg fort at publikums gjennomsnittsalder nok var noe høyere enn min egen. Det er det overhodet ingen grunn til at den skal være. Har du vokst opp, noe en kan forvente at alle dere har, er dette den perfekte latterkrampe-forestillingen. Har du barn, enda bedre, men det er absolutt ikke et must. (Obs. Bare husk å ikke ta med barna dine på denne forestillingen…) Mer lett gjenkjennelig stykke skal du lete lenge etter.  Kommentarene “det er helt sant”, “ja, akkurat sånn er det” kan høres blant publikumet gjennom hele forestillingen, men alltid gjennom enorme latterkuler som får tårene til å trille.

Foto: Iselin Jansen

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Den fantastisk hverdagslige holdningen til Odd-Magnus Williamson elskes av publikum. Du får virkelig være en del av reisen til Andrew, som etter at faren forlater familien, finner pornosamlingen hans innerst i skapet. Pornoen blir hans nye farsfigur, men Andrew erfarer gjennom årene at de nok ikke har vært de beste forbildene likevel.

Forestillingen tar opp et svært dagsaktuelt og vondt tema; å bli forlatt av far som ung gutt. Den gjør at du som publikummer fra tid til annen kan kjenne tårene presse på av medlidenhet og medfølelse. Men når tårene først kommer, er det fordi stykket har vrengt seg over i latterboksen. Den gjør det på en helt herlig måte som overhodet ikke undergraver det seriøse, men sørger for at situasjonen ikke blir ubehagelig der du sitter og forventer komedie. Williamson gjør disse overgangene så naturlig og lett at det er en fryd å se på. Du som publikum kan nesten føle at dette er en samtale som kunne foregått rundt kaffebordet hjemme i din egen stue, selv om det kun er Williamson som står for snakkingen.

Foto: Iselin Jansen

Dette er den perfekte kombinasjonen av alvor og hysterisk komedie. Du får så vidt puste mellom latterkulene før du er igang og ler igjen. Ikke la deg skremme av tittelen, dette er absolutt en forestilling du bør se! Om du ikke skal til storbyen er det fortsatt noen forestillinger igjen av Norgesturnéen, før det braker løs på Edderkoppen Teater 3. mars 2017! 

Christoffer er en gutt på 15 år. I hagen til naboen finner han naboen hund stukket ihjel. Det har hent noe merkelig med hunden den natta. Christoffer vil finne ut hva som har hendt, og sammen med rotten sin, Toby, prøver han å løse mysteriet. Christoffer har “adferdsproblemer” som han kaller det. Så ting er ikke alltid like lett.

Hunden er funnet, og mysteriet er igang

Jeg skal være helt ærlig, jeg har sett denne forestillingen før. Kanskje ikke så rart når den hadde premiere på scene 3 på Det Norske Teatret tilbake i mars 2014. Siden den tid er store deler av castet byttet ut, men regien og forestillingen som sådan er den samme. I dag ble det offentliggjort at “Det merkelege som hende med hunden den natta” får enda en sesong i repertoaret til teateret våren 2017. En fantastisk nyhet! Selv synes jeg forestillingen (kanskje) er den beste som går på hovedstadsscenene om dagen.

Historien er etter en bok med samme navn og handler om Christoffer, en gutt med aspergers syndrom. Hunden Wellington er død og familiehemmeligheter kommer frem. Christoffer vet ikke hvem han skal stole på: “Folk sier så mye uten ord. Folk forvirrer meg”. Historien er fantastisk, iscenesettelsen og teksten det samme. Dette er kvalitet i alle ledd, jeg elsker virkelig “Det merkelege som hende med hunden den natta”. Alt stemmer, det er ingenting som trekker ned!

Christoffer er en ungdom, og selv om han tenker og oppfører seg litt annerledes enn folk flest er det lett å kjenne seg igjen i en outsider. Alle ungdommer kjenner seg vel litt fremmed av og til. Sånn sett handler ikke forestillingen bare om Christoffer, den handler også om deg og meg.

Enhver med sans for godt teater bør se denne forestilling. Ungdommer især. Det er ikke så lett, siden den stadig fyller salene, men vær tidlig ute, bestill billett, det er verdt pengene, jeg lover.

Rina Mariann Hansen presenterer seg som mor, nærmer seg 40 og ser på Skam. Hun har vært ungdomspolitiker i AUF og jobbet mye med økonomi og budsjetter. Hun har sett på de store linjene, sett fremover. Nå får hun endelig være tettere på folks hverdag. Rina Mariann Hansen jobber med å fylle byen med mening. Hun er byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo.

Foto: Helge Langerud Heikkilä
Oslo Rådhus, ganske kult møtested

For to uker siden sto jeg i heisen på vei oppover i rådhuset. Togstreiken hadde hindret mine medsammensvorne fra å bli med så jeg følte meg fryktelig liten, nervøs og alene. Rådhuset i Oslo er høyt, oppe i høyden er utsikten fantastisk, jeg så fjorden, jeg så byen og jeg så festningen. Jeg blir tatt godt imot av den ene smilende kvinnen etter den andre. Til slutt kommer Rina gående. En liten blid dame som i litt over et år har jobbet: “med å fylle byen med mening”.  “Vil du ha kaffe? Vi har fått ny kaffemaskin”. Kaffemaskinen er mer som et flyvende kaffemonster! Den skifter farge og ser ut som om den skal lette. En UFO! Men tonen er satt, dette møtet blir overhodet ikke så skummelt som jeg hadde fryktet, Rina er blid, imøtekommende og spørrende. Rådhuset føles varmt og inkluderende.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg spør Rina om hvordan hverdagen som byråd er, hva byrådet jobber med nå om dagen og hva som gjøres for de unge innen kultursektoren i byen. “Byrådet har en helt tydelig ambisjon om å gjøre kulturen i byen tilgjengelig for alle. Det er viktig at man kan delta på like vilkår. Derfor forsøker vi å finne ut hva som finnes innenfor barneteater i byen. Vi vet for lite, vi trenger kunnskap. Vi støtter Tekstlab, Tigerstadsteateret, og Den Mangfoldige Scene. Vi har også fått på plass et eget mål i budsjettet som går ut på at barn og unge skal ha rett på kulturopplevelser”. Rina snakker med engasjement og nysgjerrighet. Til stadighet spør hun: “Men hva synes du?”. Intervjuet blir til en samtale, akkurat slik vi i teaterungdom ønsker det.

Foto: Helge Langerud Heikkilä
Nydelige Rina Mariann Hansen (dårlig fotograf dessverre)

“Innenfor idrett virker det helt åpenbart at man må ha bredde for å få frem topper. Det er hele idrettsnorge bygget på.” forteller Rina. Her ligger det et potensiale innenfor kulturen. Det er viktig at kultur også satser bredt. “Vi flytter nå den kulturelle skolesekken over til kultursektoren i kommunen, på denne måten blir dette tilbudet en del av kulturen. Det synes jeg er flott”. Jeg opplever Rina som stolt over det hun har fått til i løpet av sitt første år. Jeg prøver derfor å utfordre litt og spør om hva byrådet konkret gjør for ungdommer, særlig innenfor teatersektoren? Rina svarer at det er vanskelig å lage tilbud som treffer ungdomssegmentet. “De som ikke drar på kultur med foreldre, men heller ikke er gamle nok til å komme inn steder med alkoholsalg faller fort mellom to stoler”, sier hun… uten å komme med noe egentlig svar på hva som gjøres for å bygge en stol til disse også. 

Tiden går fort og min tilmålte time er unnagjort. Jeg har mange spørsmål som brenner i brystkassen, men er også veldig fornøyd med den praten jeg har fått. Med meg får jeg byrådets forslag til budsjett for 2017. Veien til en grønnere, varmere og skapende by med plass til alle. Rina oppleves som et byråd med oppriktig engasjement for byen og det hun jobber med. Jeg føler meg trygg på at barneteateret i Oslo vil bli styrket de neste årene. Teateret for dere ungdommer, det skal vi i teaterungdom.no følge godt med på. Så får vi se hva som blir sagt neste gang vi møter politikere. For dette skal gjentas.

Foto: Helge Langerud Heikkilä

– Helge
(Intervju gjennomført 11.oktober i Rådhuset i Oslo, bare se)

Det er fredag kveld og vi har tatt turen til Latter for å få med oss årets lattergalla – en kveld der et knippe unge- deler scenen med godt etablerte komikere. Stemningen er god, showet er utsolgt og lyset i salen senker seg sakte. 

Årets trekkplaster er Otto Jespersen som gjør comeback på stand up scenen. Noe det høres ut som den stappfulle salen har ventet lenge på. Åpningsfilmen setter standarden og latterkulene sitter løst hos oss i salen. Dette er skikkelig gøy, artig, Latter!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Showet blir ledet av den musikalske komikeren Jon Niklas Rønning, som serverer sanger om alt fra bakeren i østre Aker som går konkurs pga alle dagens allergier, til improviserte låter om tilfeldige publikummere i salen. Dette er absolutt min type humor og det tar lang tid før latteren tar slutt.

Halvor Johansson tar 90-tallets Barne-TV til nye høyder! Som født og oppvokst på 90-tallet kjenner jeg meg igjen i alt han snakker om. Pingu som bankes opp av faren sin bringer tilbake minner. Koselige minner, som kanskje får seg en velfortjent trøkk. 

Kveldens høydepunkt blir allikevel Hans Morten Hansen! Det er lenge siden jeg har ledd så mye i løpet av ti minutter, men når han snakker om Widerøe som en gigantisk miksmaster brøler hele salen av latter.

LatterGalla er herlig!
Skikkelig Latter kvalitet. Tommel opp!!!!

Forestillingen spilles helt frem til jul, kjøp billett og kos deg.

– Kamilla

Teaterungdom.no blir stadig større. Vi får fler og fler lesere, følgere, likere og teatre som vi skriver anmeldelser for. Det syns vi er KJEMPEGØY!
Nye tider og nye følgere gir oss enda mer motivasjon til å gjøre teater tilgjengelig for ALLE! For selv om vi skriver med ungdommer som målgruppe vil vi selvfølgelig gjerne at alle og enhver skal lese det vi skriver om. Målgruppe skal ikke ekskludere, men inkludere mener vi.

Nå som vi ser at teaterungdom vokser, har vi i redaksjonen funnet ut at vi vil utvide ytterligere. Derfor har vi (trommevirvel) opprettet en egen SNAPCHAT-profil. Så nå er det bare å søke opp “teaterungdom” på snapchat og legge oss til, så kan dere få se alt det morsomme, rare, underlige og spennende vi driver med. Vi vil poste alt fra umiddelbare responser på forestillinger til hilsner fra folk vi intervjuer.

FØLG MED! Og kom gjerne med innspill og svar på snap!
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

– Helge, Kamilla, Mari og Stine

Neste uke braker det løs med festivalen Musikal-i-teten! Vi i teaterungdom tok oss en prat med Runa fra markedsføringsgruppa, for å finne ut mer om det som skal bli Nordens første musikkteaterfestival!

Det er studentene ved Musikkteaterhøyskolen i Oslo som står bak festivalen som en del av entreprenørskapsfaget. Lærerne på skolen satte i gang prosjektet da studentene begynte på Musikkteaterhøyskolen i 2014. De går nå i 3. klasse og har jobbet med festivalen gjennom hele skolegangen – nå nærmer de seg mål!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Musikkteaterhøyskolen skal i utgangspunktet utdanne utøvende musikalartister, så det å skulle bruke et 10 poengs fag (av 180 poeng) til å skape en hel festival virker nesten umulig. Runa påpeker at dette har tatt enormt med tid, og mange av studentene har sittet oppe flere netter for å få ferdig søknader, avtaler og kontrakter i tide – noen få timer senere er de på plass i dansetimen, det er tross alt utøvende artister de har mål om å bli. Skolen går som vanlig fra 9-16 hver dag, så arbeidet med festivalen har nærmest blitt en deltidsjobb. For å sitere Runa: “Dette har vært et kappløp mot tiden”. Tidsfrister har vært deres største fiende, og det å faktisk få støtte til noe nyskapende innen musikkteater har også vist seg vanskelig.

Festivalen er Nordens første av sitt slag. De satser på nyskapende arbeid innen musikkteater og har fokus på at unge nyutdannede musikalartister skal få muligheten til å vise seg frem. Likevel har de vært strenge på at du må være ferdigutdannet for å få være med, for å sikre profesjonalitet. Musikkteater og musikaler blir ofte sett på som useriøse innen underholdningsbransjen, så målet med Musikal-i-teten er å vise andre aspekter enn de store Broadway musikalene som er fulle av glitter og glam.

I løpet av 3 dager vil du få mulighet til å oppleve tre større forestillinger, samt flere gratis konserter og debatter. I følge Runa er det ikke en spesiell forestilling som er i fokus, men hun legger ikke skjul på at de gleder seg veldig til danseteaterforestillingen Godos. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom det norske danseteatret Panta Rei og det litauiske danseteatret AURA som har turnert sammen rundt i Europa, og skal nå for første gang spille sin forestilling i Oslo.

De to andre forestillingene, Blanke Ark og 4real, er nyskrevne forestillinger som begge ønsker å vise flere aspekter ved norsk musikkteater. På hver sin måte tar de fatt på tematikken om hvordan det er å være ung i dag. Blanke Ark handler om en vennegjeng og hva som skjer når deres vennskap står for fall, mens 4REAL fokuserer på “generasjon perfekt” og hvordan sosiale medier kan påvirke oss.

Runa forklarer at det vanskeligste med festivalen har vært økonomien. De har inngått et veldig bra samarbeid med Det Norske Teatret, som innebærer at de får låne Scene 2 og Bikuben gratis, mot at 50% av billettinntektene går til teatret. Dette betyr at festivalen har en begrenset inntekt og er avhengige av støttesøknader og bidrag fra folket for å gå rundt. Akkurat nå har de en kampanje gående på www.bidra.no, hvor pengene de får inn går uavkortet til honorarer.

Det er i underkant av en uke igjen til startskuddet går, men fortsatt er det ting som må løses. Et av kompaniene har spesifisert at de må ha hvite dansematter. “Hvite dansematter?!” kommer det fra Runa. Jeg lurer på hva som ville skjedd om de ikke hadde fått de hvite dansemattene, og Runa forklarer meg at de da kunne nektet å opptre.

Festivalen går fra 27.-29. oktober på Det Norske Teatret og er verdt å få med seg om du er interessert i musikk, teater, dans, eller bare ønsker å bli underholdt. Vi ønsker gjengen fra Musikkteaterhøyskolen lykke til, og håper dette blir en årlig tradisjon!

Billetter og program til festivalen finner dere her: http://www.detnorsketeatret.no/framsyningar/musikal-i-teten/
Det er mulig å gi din støtte på til festivalen på denne siden: https://bidra.no/prosjekt/musikaliteten/193c8119-3b81-4d75-ba94-fd95ee854453

Dramatikkens hus har et nasjonalt ansvar for scenetekstutvikling i Norge. Slik starter Dramatikkens hus presentasjonen av seg selv på sine nettsider. Huset skal utvikle ny scenetekst for inn og utland, men de byr på så mye mer enn det. For publikum har de en rekke gratisarrangementer som visninger, husdramaton, foredrag og seminarer. Dette vakre mursteinshuset på Grønland i Oslo lever, som en del av kulturfeltet litt skjult for mange. Det er det ingen grunn til, for Dramatikkens hus passer for alle!

Jeg har tatt med meg en venninne for å høre “Stemmer fra Israel”. Finn Lunker jobber med prosjektet og arbeidet leses opp der det er i prosessen. Det er skikkelig kvalitet. Skuespillerne leser glimrende, og stoffet gjøres tilgjengelig. Etterpå er det en samtale mellom dramatiker og publikum hvor man kan komme med kommentarer og innspill til videre arbeid. Det er et lavterskeltilbud som benyttes av bransjefolk. Her er regissører, dramatikere, skuespillere. Det er kanskje 25 mennesker i salen. Min venninne og jeg fremstår som nybegynnere i dette selskapet.

Men som sagt, det er tydelig at dette er tiltenkt alle. Ordet flyter fritt og hvem som helst kan gripe det dersom man har noe å si. Det spiller ingen rolle om man er regissør i Operaen eller gatefeier. Min venninne sier at hit vil hun tilbake, og det tenker jeg og. Dramatikkens hus har åpne dører, gratis inngang og fantastiske tilbud. Her er ting fortsatt i prosess, noe som er superinspirerende. Flere bør ta turen til dette murhuset (veibeskrivelse: naboen til Oslo Mekaniske). Det er verdt det! Jeg lover!

– Helge 

Høsten biter i oss denne oktoberlørdagen, og det samme gjør den på Det Norske Teatrets hovedscene. Det regner, det krangles, det elskes, det begraves. Det er store og tunge følelser i Fosses klassiker, men gjennom hans nøkterne språk og Trine Viggens følsomme regi blir de håndterlige og nære for oss i salen.

Foto: Erik Berg
I Draum om hausten møter vi han og ho på en kirkegård. Det er tydelig at de kjenner hverandre fra før, men vi får aldri helt vite hvordan. Det er en intens spenning der som kjennes fra første stund. Det spennende er at paret er speilet i et yngre par. På scenen har vi altså en yngre og en litt eldre versjon av han og ho. I starten skifter dialogen mellom de fire parallelle karakterene og jeg blir litt forvirret, men etterhvert som vi forstår hvem de er og dialogen går sin gang, oppleves det som et smart valg. Tiden blir et tema; fra første møte, til nå – når de har valgt hverandre. Vi forstår at de kanskje møttes da de var yngre og han var gift, og at de nå er eldre og han har skilt seg. Konfliktene står på rekke og rad, og møtet med mor og far er virkelig en påkjennelse… også for meg som publikum.

Foto: Erik Berg
Det finurlige her er at de andre karakterene hele tiden lusker i bakgrunnen. De er hele tiden til stede, både hans ekskone, foreldrene og deres yngre selv (som igjen gjør speilingen til et lurt valg). Dette gjør at jeg i partier med mye tekst og Fosses karakteristiske gjentagelser får et ekstra element å fokusere på. Det gir den konkrete situasjonen og ordene en merbetydning. Jeg tenker på de andre karakterene og hva de betyr for dialogen vi befinner oss i her og nå. I møte med denne bekjente damen på kirkegården, dukker hans kone opp i bakgrunnen. Det oppleves på en måte som å få innblikk i hovedpersonens bakhode. Vi blir også tvunget til å tenke på henne.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Foto: Erik Berg
Det er mer til en dialog enn bare ordene. På grunn av alle gjentagelsene, og skuespillernes gode evne til å formidle dem, får de ny betydning hele tiden. De sier noe mer, på grunn av det vi ser. Både det glimrende spillet mellom karakterene i selve scenen, og de i bakgrunnen, gir noe ekstra til ordene. Det er et stykke som får deg til å tenke kontinuerlig, og fylle inn de hullene som er der. I dette oppstår det også rom for komikk og timing, og det er mye latter i salen, på tross av tunge tema. Spesielt moren i stykket, spilt av Janny Hoff Brekke, er en latterforløsende karakter.
Det er også en veldig vakker forestilling, både med tanke på Fosses tekst, men også rent visuelt. Scenografien er som en høstdag. Vi dras inn i det litt råe og kalde, med regn og bladløse trær, men også i det varme og lune, med jord og ildrød ettermiddagssol. Det er spennende å se hvordan scenografien og lysets små nyanser, endrer hele stemningen i scenen. 

Når ordene og følelsene er så nakne, er det ikke mye som skal til for å gi dem ny farge. Det gjør denne forestillingen så oppslukende. At den kun varer en drøy time, gjør den bare enda mer intens og verdt all min oppmerksomhet. Jeg må investere litt i forestillingen, så den krever litt av sitt publikum. Er det din første gang i teatret, vet jeg ikke helt om dette er stykket å se. Liker du teater fra før, bør du dra. For Fosse er vår store stjerne, og han skinner på Det Norske Teatret nå.