Nå er Teaterhøsten 2018 endelig i gang for Teaterungdom! Sesongens første forestilling kommer fra snart Ibsenfestivalklare Nationaltheatret, hvor vi har besøkt hovedscenen for å se Lykkeliten. Fra Kilden Teater i Kristiansand har Rune Andersen kommet for å fortelle om eget liv. En barndom med minner og huller. For selv med tivoli, søsken, kjærlig mor og besteforeldre, var det noe han ikke kunne komme unna. “For pappa drakk” og når pappa drakk, ble han voldelig.

Rune Andersen forteller om vesle Rune Andersen. En liten gutt, som altfor tidlig må bli stor. FOTO: Dag Magne Søyland

Og PANG! med denne tilståelsen setter Rune Andersen virkelig igang forestillingen Lykkeliten. Frem til dette har han brukt god tid på å sette publikum inn i sin barndoms verden, om blokka han bodde i, og om en pappa som var ute på havet på jobb. Han har også fortalt om Violett Irene Andersen: En kjærlig mor, som sammen med sine foreldre tok seg av barna. Humor er bærebjelken i denne første delen, som mest av alt oppleves som en transportetappe. Noe den heldigvis også viser seg å være, for med innrømmelsen av farens alkoholisme kan Andersen endelig fortelle om barndommen slik den virkelig var.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det tok Rune Andersen 40 år å kunne fortelle denne historien. Moren måtte dø først. Hun som så alle forestillingene hans frem til denne. Han lovet henne å vente. Når han nå letter på sløret er det på en troverdig og ærlig måte. Dette betyr noe, på ordentlig. Det merkes spesielt godt når han tar imot den stående applausen. Han er tydelig rørt og jobber hardt for å beholde fatningen. For meg oppleves faktisk dette som forestillingens høydepunkt. En voksen mann som kjemper mot indre følelser, formet av noe altfor vondt, men som tviholder på at dette er en historie med en lykkelig slutt. Det er få tørre øyne i salen når han for fjerde gang entrer scenen for å bukke.

Det har vært mange gode forbilder i livet til Rune Andersen. Disse får sine nøye tilmålte minutter av denne monologforestillingen. FOTO: Dag Magne Søyland

Listen over slike personlige monologforestillinger begynner å bli mange. Elske Kåss Furuseth har imponert med sin Kondolerer, fulgt opp av Gratulerer som ikke overbeviste like mye. Humor og komikk stod også i sentrum i Ingar Helge Gimle sin Hei jeg trenger litt hjelp her jeg, mens Gjertrud Jynge (som vi også har intervjuet HER!) går rett inn i alvoret i sin Frå landevegen (som gjør comeback på scenen 6. og 28.september – vi anbefaler alle å kjøpe seg billett). Derfor blir det umulig å ikke gjøre noen sammenligninger. På sitt mest alvorlige er Lykkeliten nær, ærlig og rørende. Når Rune reflekterer rundt farens voldsutbrudd og drapstrusler vokser klumpen i halsen seg stor som en basketball. Under parodiene faller jeg mer av. Rune er med andre ord best når han kun er Rune, og det er han heldigvis mesteparten av tiden. Lykkeliten er med andre ord en rørende og solid måte å starte teaterhøsten på!

Til slutt et lite PS: Det er ikke til å stikke under en stol at gjennomsnittsalderen i salen nok passerer 60. Faktisk ser det ut til at jeg kan være den yngste som har tatt turen til Nationaltheatret denne lørdagskvelden. Noe som både er interessant og skremmende… I løpet av høsten håper vi at Teaterungdom og våre lesere vil være med på å endre dette.

Døgnfluer er festivalen hvor alt som presenteres er laget på 24 timer. Festivalen ble i år arrangert for 10. gang og Teaterungdom har vært på To skolerevyer laget på et døgn. Er det mulig å lage to skolerevyer på et døgn? Vi får se.

Som man kan se er dette en hektisk festival med mye på plakaten. PLAKAT AV:  Christa Barlinn Korvald

En gruppe videregåendeelever fikk i oppgave å lage to skolerevyer på 24 timer hvor alt av scene, lyd, lys, musikk, manus og regi skulle lages fra bunnen av. Oppgaven de fikk hadde følgende aktoversikt:

1. Vi skal ikke skuffe dere

2. Hallo dere! Våkn opp!

3. Grønland, 1910

4. NORGE ? ET JÆVLA POTTITLAND

5. Det må da værra lov!?!?!?!

6. Vi har fire av dem.

7. RKP12923424532

8. Stå, gå, sitt, velg

9. Noen ganger må det ta slutt… eller?!

Revyene hadde fått navnene «Scenegal» og «Hvorfor ikke», spilt i nevnte rekkefølge.

To skolerevyer lages på et døgn, men er det egentlig en god ide? PLAKAT AV:  Christa Barlinn Korvald

Om sant skal sies, bærer begge revyene preg av å være produsert på 24 timer. De mangler en god del raffinement i spillet og jeg savnet også en del komikktiming. Suksessfaktoren i begge revyene var numrene med færrest medvirkende, noe jeg antar henger sammen med produksjonstid. Skuespillerne er helt klart talentfulle og det er mange gode enkeltprestasjoner, men tidsnøden gjør dem dessverre ingen tjeneste. Det er mange humre-øyeblikk, og et publikum stort sett bestående av venner, familie og kollegaer koser seg.

Lyd og lys har gjort en god jobb. Lysdesignet akkompagnerte revyene på fint vis, men lydteknikerne har nok hatt noen utfordringer da det til tider var vanskelig å høre skuespillerne. Spesielt fellesnumrene, hvor tekstene som rammet inn revyene ble formidlet, var veldig vanskelig å få med seg.

Jeg vil trekke frem bandet samt kostymer og rekvisitter som det beste med de to revyene. Musikken var godt fremført med fin formidling, og både kostymer og rekvisitter var snedig satt sammen.

Spørsmålet er da, var det mulig å lage to skolerevyer på 24 timer? Svaret: Tja.

Det er og blir revy laget på 24 timer. Mitt andre spørsmål blir da om kunst skal være bra til å være laget på 24 timer, eller om det rett og slett bare skal være bra?

Vi i Teaterungdom bemerker oss ofte at det er et mindretall av de yngre å se på Den Norske Opera og Ballett. Mandag kveld var ikke dette tilfelle, da var Hovedscenen fylt av publikummere i alle aldre, fra overraskende unge til de velkjente seniorene. Vi har sett Tanztheater Wuppertal Pina Bausch – en munnfull å uttale, men en sann glede å se på scenen!

Englevinger blir brukt som et gjennomgående virkemiddel i Tanztheater Wuppertal Pina Bausch. FOTO: Mats Bäcker

Nasjonalballettens egne huskoreograf Alan Lucien Øyen har regissert kveldens verk, som til tross for at tittelen er Tanztheater Wuppertal, også heter New Piece ll. Det er ikke bare dans på scenen denne gangen, men også teater. Koreograf Pina Bausch revolusjonerte dansen med sitt danseteater da hun startet kompaniet i 1973, og selv etter sin død i 2009 lever hennes visjon videre. Her kombineres dans med teater, bevegelser med replikker og dialog med duetter. Det er ikke tradisjonell dans, men heller ikke tradisjonelt teater. Mye er abstrakt og surrealistisk, men resultatet er alltid fantastisk.

Det er ingen sammenhengende historie vi ser. Heller blir vi invitert med i små historier som fortelles både gjennom skuespill og dans. Både handlingen og uttrykket i historiene er varierte, men tematikken går ofte mot det såre og dystre. Spesielt møter vi mange kvinner som har mistet noen. En søster sørger over brorens død, en datter må begrave faren, og en mor forteller kjærlig til sønnen om sin avdøde far. Det er mye død og mye selvmord, men det oppstår også øyeblikk av humor og plutselig latter. På Operaens hjemmeside står det at forestillingen er vokst ut av de 16 dansernes egne bevegelser og historier, og det synes så til de grader på scenen. Det ligger så inderlig mye sjel og lidenskap i alle historiene som blir fortalt, og de griper oss på et nesten intimt nivå. Danserne er også skuespillere, og de briljerer i begge former.

Utallige rekvisitter blir brakt inn på kort tid, og like kjapt blir de fjernet. FOTO: Mats Bäcker

Scenografien må nevnes som et kunstverk i seg selv. Hele scenen er fylt av ulike kulisser som dyttes, dreies og dras av danserne i alle retninger. De skaper alt fra et vanlig rom i hjemmet til en kirke. Ofte blir kulissene flyttet på mens en scene blir utspilt, og det er ikke før du flytter blikket at du innser at endringen har skjedd. Det kunne fort blitt kaotisk og distraherende, men presisjonen og timingene til danserne gjør at det hele skjer uanstrengt og med naturlig flyt. Bruken av scenografien blir en del av historien, så vel som den helhetlige opplevelsen. Det er rett og slett flott å se på.

Mesteparten av teksten blir fremført på engelsk, men det er også innslag av tysk og litt spansk. Alle danserne behersker engelsk godt, så det er aldri noe problem å forstå det de sier (med unntak av når de snakker tysk eller spansk selvfølgelig, noe som for meg er uforståelig). Det går derimot aldri utover historiene når de går over til fremmedspråk, for det er ofte utrykket som er det mest spennende. I tillegg til tekst og dans blir selvfølgelig også musikk brukt som et virkemiddel, og den forteller historiene på lik linje som alt annet. Den understreker handlingen og gir liv til følelsene som oppstår – ofte uten at vi tenker over det.

Danserne skaper fantastiske bilder på scenen, spesielt når de alle er samlet. FOTO: Mats Bäcker

Hvis det er noe jeg savner i Tanztheater Wuppertal Pina Bausch så er det, overaskende nok, mer dans. Jeg er personlig mer glad i teater, men når danserne først setter i gang med det de virkelig er gode på, så tar det pusten fra deg. De utfolder seg på scenen med grasiøse og imponerende bevegelser, og de gjør det alle med en slik lekenhet som får det til å se ut som dans er det letteste i verden. Det er nydelig å bli vitne til, og i de drøye tre timene forestillingen varer så skulle jeg for første gang ønske det var mer dans enn teater. Uansett er dette en forestilling vel verdt å se, og som vi så i kveld på publikum, så passer den for ungdom så vel som de voksne! Mine varmeste anbefalinger til Tanztheater Wuppertal Pina Bausch!

Den siste Heddadagen fylles Det Norske Teatret i praktfulle samekofter, for Det Samiske Nasjonalteatret Beaivvás er på besøk. Beaivvás skal være en viktig kulturbærer og formidler av samisk historie, kultur og identitet. Og på scene 3 klarer de nettopp dette, men det er ikke teater. Det vi får se, eller hovedsakelig høre, er utdrag fra den samiske multikunstneren Nils Aslak Valkeapääs teaterstykke “Den Rimhåra og Draumesjåaren”. Valkeapääs, også kalt Aillohas, blir vår usynlige hovedperson i denne lille timen på Det Norske Teatret.

Velkommen inn i et magisk univers! FOTO: Marit Anna Evanger

På scenen sitter to musikere med instrumenter jeg aldri har sett før. Til venstre står det fire stoler på rad, og sånn blir scenen seende ut. De medvirkende er en salig blanding av musikere og skuespillere. Man gjennomskuer kanskje at ikke alle har erfaring med en sånn her type tilstelning, men litt stive kropper og nervøse smil gir bare sjarmpoeng til Aillohas. Det viktigste her er uansett ikke hva vi ser, selv om koftene på scenen er helt nydelige, men hva vi hører. Jeg er ikke alene om å se litt stresset ut i det den første teksten om den Rimhåra blir lest på samisk. Like etter oversettes det til norsk, og alle som ikke pryder salen med tradisjonelle samiske drakter kan puste lettet ut. For heldigvis får vi høre om den nydelige naturen og verdenen den Rimhåra og reingjeteren er del av. Det kan bli vanskelig å følge historien fra A til Å da tekstutdragene jevnlig blir supplert med musikk og samisk sang. Poesi og joik blir en uslåelig kombinasjon. Sangstemmene, tonene og skuespiller Egil Keskitalos tilstedeværelse forvandler scene 3 til et svevende og mystisk univers.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Heddadagene nærmer seg slutten. Dette er vår siste anmeldelse fra årets festival. Nå gjenstår bare Heddaprisen i kveld!

Vi får høre mye om drømmer og tas til drømmeland med de vakreste toner, for det er der reingjeteren får svar og her et par i publikum dupper av. Men det er nok ikke vondt ment, selv lukker jeg ofte øynene for å se for meg Aillohas ord. De språklige bildene han maler er virkelig vakre, blant annet biter jeg meg fast i en som presser øret mot bakken og hører moder jords hjerte slå. Og livsvisdom som at man må lære å elske seg selv før man kan elske andre, eller at man ikke bør rope høyt om sine evner slik at de mister sin kraft når man tyr til dem.

Historien og tematikken er også dagsaktuell: for mennesker er kun en del av naturen. Klimaspørsmål dras dermed inn i denne drømmeverdenen og gjør «Den Rimhåra og Draumesjåaren» enda mer aktuell for ungdom. Vi får bare håpe at Beaivvás neste reise til hovedstaden viser oss Aillohas stykke i sin helhet. For det vil være verdt å få med seg.

Usensurert, sjarmerende, og med et mykt hjerte. En enmannsforestilling med mange ord, men hvor hver setning har mye å si. Alt dette for å svare på et av livets viktige spørsmål: Hva er fotball?

Ole Christian Gullvåg prøver å gi oss svaret på hva fotball egentlig er. FOTO: Espen Storhaug

Ole Christian er historieforteller i stykket som omhandler hans liv. Vi følger ham fra han var liten og får høre hvorfor han er så glad i fotball. Det er spesielt et lag som gjelder. Rosenborg. Dette handler like mye om hans forhold til Rosenborg/fotball som spørsmålet «Hva er egentlig fotball?»

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det hele starter med at han innrømmer sin kjærlighet for Rosenborg og hvordan han «har brukt én Rosenborg lagskjorte på hver kamp siden 2009. Den er skitten, men han viser stor kjærlighet for denne t-skjorta. Han snakker om en gang hvor noen av hans venner kommer inn på temaet «hva er fotball?», og spinner videre på dette i resten av forestillingen. 

Han forteller om da han leste en bok, og en fremmed kommer bort og spør hva slags bok han leser. Den fremmede er overhodet ikke interessert i fotball, og vi får her høre argumenter fra både Ole Christian og den fremmede om hvorfor de liker eller ikke liker fotball. Det er viktig for han å forklare hva som gjør ham så glad i fotball, og for å gjøre det, må han ta oss med til barndommen sin. Han må forklarer hvordan han ble interessert og hans følelser for sporten. Han viser både sinne og glede ovenfor fotballen. Det hele virker som en karusell med følelser, men måten han utstråler de på får til og med meg, som ikke er fotballinteressert, til å føle hans entusiasme. Det smitter veldig.

Fotball engasjerer. FOTO: Espen Storhaug

Hans samtale med den fremmede gir en komisk effekt, men er også en myk overgang til hans historie om livet sitt og Rosenborg. Han spiller både seg selv og den fremmede, som for øvrig blir omtalt som “en som ligner på Poirots fetter”. Det fungerer veldig bra, og han forandrer på stemmen så det er lett å skjønne hvem som er hvem. Samtidig som han snakker til publikum, så snakker han også til Poirots fetter. Jeg syntes dette er veldig oppkvikkende. Det er ikke bare en ordinær mann som står på en scene og forteller om hans udødelige kjærlighet for Rosenborg. Det hele er kreativt og gjennomtenkt. Det funker veldig godt, det er organisk og det blir veldig morsomt. Kort sagt, alle elementene fungerer veldig bra

Rotsekk er ærlig, sårt, entusiastisk, morsomt og underholdende. Det er overraskende originalt og organisk. Jeg tror på hvert ord! Jeg anbefaler alle som ikke er fotballinteresserte å se denne. Jeg anbefaler også på det sterkeste at alle som er blodfan av fotball ser denne. Hvis jeg skulle gitt ett terningkast så hadde jeg gitt denne en klar 6´er. Så fornøyd er en fyr som er uinteressert i fotball, tenk på det.

Mektig! er ordet som best beskriver iscenesettelsen av Jon Fosses Andvake. Her er enestående lys, sterke følelser og Fosses skrivemåte vevd sammen til ett stykke på tre akter. Med flere fortellere, mange karakterer og overnaturlige elementer er dette er sterk teateropplevelse, både for kropp og sinn.

Andvake er en mektig teateropplevelse. FOTO: David Zadig

Anvake handler om paret Asle og Alida. De har blitt gravide utenfor ekteskap. De er fattige og har ingen sted å bo, men prøver å finne et nytt sted for hver natt. De får nei, og atter nei. Etter en stund bestemmer Asle seg for å finne en båt. Alida er bekymret, men Asle står på sitt og sier at han skal finne en båt så de kan seile vekk.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg liker den dystre og dramatiske første akten. Den starter med en blomstrende kjærlighet i en håpløs situasjon. Stemningfylt lys og røyk skaper en slags vegg for scenen, det er mørkt og trist, men med et lite glimt av håp.

Det er mørkt og dystert, men kjærligheten gir rom for håp. FOTO: David Zadig

Skuespillerne presterer. Alle de ulike smårollene kommer tydelig frem, og Asle og Alida får briljere i hovedrollene. De treffer med både timing og følelser. Det virker veldig ekte. Tidvis opplever jeg litt mumling fra noen av bikarakterene som ble litt vanskelige å forstå, men alt i alt, solid spill.

Tynn røyk ligger konstant i luften, lys viser hvor handlingen foregår. Stemningen er dramatisk og konsentrert. Ellers er scenografien enkel. Falske steiner flyttes rundt av skuespillerne og fortellerne. Rekvisitter og scenografi flyter over i hverandre på elegant vis. Tidvis vakkert, tidvis distraherende. Musikk brukes også mye i stykket. Fele spesielt. I tillegg projekteres det på bakveggen. Her ser vi solen, havet, solnedganger og soloppganger. Asle får stirre utover havet og tenke på sin far eller andre. Alle disse virkemidlene gjør at det alltid er noe vakkert å se på, selv i den dypeste sorgen. Litt som kjærligheten mellom Asle og Alida.

Andvake jobber med hele sanseapparatet til publikum. Den lar øyet se fantastisk kreativ belysning, mens øret tar inn musikk som går rett i hjertet. Det er ikke bare ordene som bærer følelsene, men hele iscenesettelsen.

Noen overganger kunne kanskje vært tydeligere, alle skuespillerne trenger kanskje ikke luske rundt i bakgrunnen, det er litt distraksjoner her. Som Teaterungdom blir man sittende å tolke og prøve å forstå alle virkemidlene, for dette er voldsomt. Det er mye å ta inn, men mye kan jo også bety mye kvalitet. Ingen av elementene er dårlige. Men for oss Teaterungdom er Andvake kanskje litt for mektig.

Stykket Hamlet skrevet av William Shakespeare er en tragedie (en veldig trist historie) som inneholder 4000 linjer. Om du skal sette deg ned å høre på en hel gjennomlesing blir det fort en forestilling på over 4 timer. Det er det ingen småbarnsforeldre, ungdommer eller noen andre i hele verden som har tid til lenger. Gå da heller å se Hamlets pappa er et spøkelse. Den varer en time, fordi de har tatt bort de fleste ordene.

Full kamp! f.v. Jonas Delerud og Elisabeth Topp FOTO: Arild Moen

Ettersom Trikkestallen er kjent som et sted for barneteater, kan man vel forvente å føle seg litt utafor om man kommer uten barn og har bikka 9 år for lenge siden. Men, ser man forbi denne sosiale barrieren, har du en utrolig morsom og kanskje litt nostalgisk fredagsopplevelse i vente. Jeg kan si det med en gang, jeg syns alle ungdommer burde ta turen hit for en sykt hyggelig teateropplevelse om alt det som er både sårt og trygt fra barndommen. Ta et edruelig vorspiel her. Da får dere en del å mimre om utover kvelden.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Ofelia møter oss med Ikeapose og Kung Fu Panda i gangen. Hun spilles av Elisabet Topp, som jo er en håndfull. Veldig barneteater, med mye… Ja , bare mye av alt. Veldig enkelt å relatere seg til alle som hadde mark i rumpa på skolen, men litt vel mye for mange andre. Jeg er for eksempel selv ikke veldig fan av skrikende skuespillere. Hun tar oss inn på gutterommet til Hamlet, spilt av Jonas Delerud og tidvis Ole Brumm. Han har akkurat mistet faren sin, og har derfor blitt emo-kidden Hamlet. En liten sensitiv gutt som sitter på rommet sitt å klekker planer om mord og konspirasjonsteorier. Igjen ganske mulig å relatere seg til, for andre. Når de to karakterene først kommer sammen, som for øvrig er de eneste som holder forestillingen i gang med alle dukkene og bamsene og actionfigurene sine, så er det herlig Bad-Cop-Good-Cop-dynamikk som oppstår på scenen. Vi blir tatt med dypt ned i mørket og opp igjen i tide og utide. Det er galgenhumor for de minste. Her har regissør Martin Rosengardten myndiggjort barnepublikummet sitt ved å ikke legge rosa tyll på Døden. En unge satt igjen å gråt fordi bestemoren hennes hadde død nylig, og Hamlet var da sterk kost. Det er teater det.

Elisabet Topp er en håndfull av en skuespiller. ​FOTO: Arild Moen

Nå har jeg akkurat sett en del nytolkninger av gamle klassikere som Don Quijote og Don Giovanni og alle de andre Don-ene, og jeg må si at de «fritt tolkede» jo ofte ikke handler så mye om originalfortellingen, som den benytter seg av rammefortellinger som symboliserer eller manifesterer de gamle åndene fra slagerne. Men i Hamlet er faktisk Hamlet Hamlet, på gutterommet sitt i 2018, men like så mye Hamlet fra råtne Danmark på 1600-tallet. Og selv om Ofelia og Hamlet bare lekekonspirerer og lekemyrder og skaper lekeintriger og lekebegravelser er det like sannferdig for dem, som en hvilken som helst litterær virkelighet. Det mest ekte øyeblikket er når denne leken plutselig forklares som prokrastinering fra Hamlets sorg over faren. Hele forestillingen er verdt dette øyeblikket i seg selv.

Dobbeltmålgruppen har de truffet, som alle andre godt skrevne barneshow på TV. Ser du for eksempel Svampebob eller Mummitrollet om igjen finner du en rekke skjulte skatter kun for voksne. Det er komplekst å konstruere en forestilling med tanke på disse to målgruppene. Det Barneteatret Vårt har gjort spesielt bra, er å ikke legge så mye forskjell på gruppene i utgangspunktet. Da treffer flere av poengene både barna og foreldrene deres. Jeg smilte faktisk av gode, og ikke så rent sjeldent skikkelig hysteriske poenger. Og ikke på den sympatiske måten foreldre gjør, når de tenker at noe er morsomt for barna. Nei, genuin teaterreaksjon der altså.

Hamlets pappa er et spøkelse er genuint morsomt. ​FOTO: Arild Moen

Dette er en forestilling hvor man kan lære mye om hvordan vi mennesker prater om alvorlige tematikker. Det kan gjøres på en selvpleiende, medynkelig måte som ofte stagnerer, eller ved hjelp av en kreativ, pedagogisk dialog der alle følelser får fritt spillerom. Jeg undret meg i starten, lo i midten og gråt på slutten av denne forestillingen. Akkurat på samme måte som da jeg så den originale Hamlet første gang.

0+0=4 har spilt i over 5 år, i alt fra teatersaler til tinghus. Vi nordmenn er stolte av det norske rettvesenet og vi har god grunn til å være det. Allikevel hender det at ting går galt. Gjennom et dypdykk i Torgersen-saken, Liland-saken og Fritz Moen-saken, avdekker skuespiller (og nå også teatersjef) Thomas Bye hvordan indisier blir lagt sammen til “et samlet bevisbilde”. Dette er historien om hvordan rettstaten Norge, under flere justismord, har regnet seg frem til at 0 + 0, ikke lenger blir 0.

Thomas Bye er personlig, uten å bli privat i forestillingen 0+0=4. FOTO: Johannes Granseth

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Forestillingen er et slags moderne fortellerteater. Thomas Bye forteller hvordan han som ung og nyutdannet skuespiller ble fascinert og grepet av et stykke som viser seg å være basert på norsk rettshistorie. Videre forteller han om hvordan flere drapssaker har hatt lignende utvikling, med den hensikt å få en konkret person dømt. Uavhengig av bevis. Gjennom drøye to timer dras publikum inn i en mørk del av norsk historie, og man hører om ting som det er vondt å vite at faktisk er sant.

Sannheten blir avdekket, lag for lag. Thomas Bye forteller med et oppriktig engasjement, som smitter over på oss i publikum. Før pause er det hele ispedd mye humor (vi er blant annet innom “Kvitt eller dobbelt”). Etter pausen er forestillingen like lite lystbetont som disse historiene. Her får de stå alene. Jeg svetter av meg flere kilo underveis. Tårene er ikke langt unna. I det stykket er ferdig spretter hele salen opp i en velfortjent stående applaus.

Thomas Bye innkasserer en velfortjent stående applaus. FOTO: Johannes Granseth

Dette er en teaterform det er lett å like. Ektefølt, ærlig og sjelsrivende. Det er umulig å angre dersom man ser 0 + 0 = 4. Forestillingen har allerede spilt i mange år, jeg håper den spiller i mange flere. Slike historier må folk se og oppleve. Særlig ungdom. 

Hva skjer med godt bevarte hemmeligheter når de kommer for en dag? Enten det er frivillig eller ikke. I 2015 var det 70 år siden andre verdenskrigs slutt, og det norske landssvikarkivet ble offentliggjort. Astrid vervet seg til Tysk Røde Kors og har i all ettertid skjult det for sine nærmeste. Men på sine eldre dager blir hun tvunget til å dykke ned i fortiden igjen.

Sannheten kommer for en dag i Sviker  f.v Ola Magnus Gjermshus og Nina Sele. FOTO: Sabina Jacobsson

Scenen i Teater Manu er dekket av hvite laken som henger loddrett ned fra taket. Scenografien er enkel, og desto mer virkningsfull. Blant lakenene danser to skikkelser grasiøst over gulvet. Det viser seg å være Astrid og pleieren hennes Henrik. Han er den eneste Astrid treffer, ellers holder hun seg stort sett for seg selv.

«De kalte oss for engler,» smiler hun. «Engelen Astrid.»

Plutselig en dag står Astrid sønn, Thorbjørn, på døren og forlanger svar. Hvorfor var hun aldri der for ham som barn? Hvor forsvant hun hen? Hva gjorde hun? Hvorfor var hun så sint?

Astrids liv blandes sammen. Fortiden, nåtid og livet etter døden, hun vet nesten ikke hva som er hva lenger.

Astrids fortid blandes med nåtiden, rollen portretteres glimrende av Nina Sele. FOTO: Sabina Jacobsson

«Hva skal en gjøre når en er ødelagt?», spør Astrid på et tidspunkt i forestillingen. Replikken står igjen som en oppsummering. Krigens engler blir dømt for landssvik og må leve med å bli dømt for noe de trodde var den gode gjerning.

Hvordan skal de kunne leve livet sitt videre etter det?

Sviker er et mesterverk fra ende til annen. Manuset er poetisk og skuespillerprestasjonene virkelig noe av det beste jeg har opplevd.

Hver av skuespillerne gestalter fire roller. Han er Astrids tyske kjæreste, ektemann, sønn og hjelpepleier, mens hun spiller fire forskjellige stadier i sitt eget liv. Sceneskiftene er umerkelige og mesterlig gjort, og handlingen spilles helt sømløst.

Oppsetningens øvrige elementer rammer inn forestillingen på en måte som får det til å føles organisk, og alt klaffer.

Jeg vil gjerne gi denne forestillingen mine aller varmeste anbefalinger, og skulle selv gjerne sett den både en og to ganger til. Den er rett og slett et mesterverk, og for meg er dette et eksempel på hvor bra teater kan være.

Det faktum at dette sendes live som en fungerende radiosending er veldig imponerende og veldig nervepirrende for meg som har produsert live før. Regissør Tormod Carlsen har valgt å gi alle i publikum radioer med tilhørende headset å lytte til. Allerede her er jeg skeptisk til om ikke Teateret Vårt har tatt seg vann over alles hoder. Tekniske duppeditter som introduseres til det gjennomsnittlige teaterpublikum bør helst bare være en stor rød knapp med tydelige instruksjoner. Alt mer komplisert enn dette skaper fort krøll på linja. Som alle som har holdt en liten Power Point presentasjon vet, så skal det ikke mye til før ting går til helvete for selv den mest tekniske anlagte av oss.

Man møter mange ulike karakterer gjennom forestillingen. FOTO: Tingh Kommunikasjon AS

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Og ting går skikkelig til helvete, men ikke på måten jeg skulle trodd. Publikummerne klarte seg ypperlig, der jeg selv bare opplevde litt skurring på linja mi, men det var fordi jeg holdt kabelen bøyd, noe som uansett bare gjorde FM-opplevelsen enda mer taktil og troverdig. Nei, ting gikk til helvete på scenen. Med vilje. I god gammeldags Riksteater-Kollaps-i-kulissene-stil. Radioteateret ser ut til å følge Murphys lov de også, der alt som kan gå galt, virkelig går galt, og gjerne på det verst tenkelige tidspunkt. Nemlig på lufta. Det er en ren skadefryd og guilty pleasure å se på Radio Don Quijote.

I det som ved første øyekast minner om et stillbilde fra en Roy Anderson-film, blir vi introdusert til crewet bak radioshowet «Dypdykk», med Aurora i spissen. Alt går rolig for seg. Du har hun som synger live i studio, du har programlederen, du har teknikeren og ungdomskanalen. Også har du en blind mann. Et lite frampek om at dette ikke er en vanlig bakenom-forestilling om hvordan det er på arbeidsplassen. Men i likhet med The Office, viser det seg at alle disse karakterene er underdogs og outsidere. Uten at de klarer å samarbeid av den grunn. Her er det plass til alle de det ikke er plass til andre steder. Den romantiske drømmende Aurora som elsker Cervantes bøker om Don Quijote så mye at det eneste hun vil er å lage radioteater om «verdens beste bok», teknikeren som er forelsket i henne men føler seg feit og dum, hun kristne som alle tror sliter med angst men som selv bare vil synge, han blinde misforståtte og som ingen har gitt en ordentlig rolle på grunn av handikappet sitt, og til slutt ungdomskanalen som går gjennom forelskelse og ståtiss og liker både rollespill og rap. Det kan faktisk bli litt vel mye rumpehumor til tider, ihvertfall når ungdomskanalen spilles av Lars Melsæter Rydjord og Johanna Mørck som ser akkurat litt for modne ut til å gnikke kuk og flashe tits mot glassvinduene i teknikerbåsen. Men vi lo for det, og da gjelds det.

Et vanlig produksjonsteam blir sakte men sikkert historien om Don Quijote. FOTO: Tingh Kommunikasjon AS

Med et produksjonsteam som skaper sin egen virkelighet i denne lille flerbrukshallen og oss som studiopublikum, drar de med Don Quijote ut av litteraturen og inn i livene våre. Med en gradvis fjernere virkelighetsforståelse og innbilte fiender blir de til slutt selv historien om Don Quijote av la Mancha. Vi så det komme, men det er gjort på snedig vis. For ved å gjøre oss publikum til «lytterne» som Aurora alltid henvender seg til, kan Teatret Vårt komme med direkte budskap uten at det blir såpeopera. Alt som sies til «lytterne» inne i fiksjonen av radiosendingen, blir også sagt til oss som publikum i teaterforestillingen. Vi er en og samme person, lytter og publikummer. Og det blir gøy med så banale budskap, fordi de hele veien undervurderer oss som «lyttere». Men ikke som publikum.

Det er to dimensjoner her, med et voldsomt tempo. Og denne metasuppen har de utforsket til det fulle, skal jeg hilse og si. Jeg er nok litt av den gamle skolen, hvor jeg kunne kost meg glugg ihjel av å bare høre på fortellerstemmen til Aurora legge ut om Don Quijote og Sancho Pansa sine fiktive eventyr. Jeg digger radioteater. Men dette er jo ikke radioteater, det er (radio)teater. Om du gjør som meg, så tar du av deg hodetelefonene i blant og bare ser på forestillingen også. Jeg tror man må se forestillingen flere en én gang, om man skal få med seg både det som blir sagt og det som blir gjort. Det blir fort veldig mye informasjon på en gang. Jeg forstår det godt, de spiller på hverandre. Også er det tross alt det moderne samfunnet og den hyperaktive informasjonsflyten vi konkurrerer med her. Teatret Vårt har safet det med å bare gjøre alt samtidig. Og de har safet og truffet blink mange steder.

Jeg siterer Aurora og Dypdykk her: «Det er en tynn, tynn linje mellom genistrek og galskap.» Jeg er usikker på hva denne forestillingen lander på. Den var jævlig morsom i alle fall og passer alle ungdom som ikke har lest Don Quijote. Den passer også de som har lest den, men ikke gamle deg som vil lære mer om Don Quijote i lesesirkel. Hør en lydbok.