En besettelse har tatt over Hovedscenen på Den Norske Opera & Ballett. En besettelse over en kvinne og tre kort. En besettelse som sakte men sikkert går over i total galskap og forfall. Spar dame er en intens reise inn i et sinn som ikke klarer å se forbi sin egen vinning – uansett konsekvenser.

Besettelse er det store temaet i Spar dame. FOTO: Erik Berg

Håret reiser seg på armene idet orkesteret begynner å spille intromusikken. Melodiene er vakre og musikerne upåklagelige, slik man forventer av både Operaen og Tsjajkovskij. Men noe i tonene får det til å grøsse nedover ryggen. Dette er ingen lystig forestilling, og den beskjeden blir gitt publikum fra første strofe. Når teppet går opp reiser hårene på armene seg ytterligere. Hele scenen er dekket av enorme, flisbelagte vegger som strekker seg forbi det øyet ser. En gang var veggene hvite, men ikke nå lenger. De er skitne og forfalne, og i midten sitter vår hovedperson. Han er barbeint, kledd i hvit dress og armene er klamret rundt seg selv i en parodi av en tvangstrøye. Vi ser det regissør Arnaud Bernard og scenograf Alessandro Camera vil vi skal se: en mann i et galehus.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi følger denne mannen gjennom hans galskap. Herman, en utstøtt som ikke klarer å finne sin plass i 1700-tallets Russland. Ganske raskt tror vi at vi forstår hans galskap. Han er lidenskapelig forelsket i den vakre Lisa, barnebarn av en grevinne og langt utenfor hans liga. I tillegg er hun forlovet med fyrsten Jeletskij. Men det viser seg at Lisa er like lidenskapelig fortapt i Herman som han er i henne, og de innleder et hemmelig forhold rett under bestemorens skarpe øyne. Herman lærer at Grevinnen, kjent som Spar damen, vet om tre kort som kan vinne et hvert spill. Tre kort som hun kun har røpet til to andre, og ryktet sier at tredje personen hun røper hemmeligheten til, vil ta hennes liv. Herman får en ny besettelse, han må få vite hemmeligheten bak disse tre kortene, og galskapen vokser.

Det er fantastiske bilder som skapes når hele koret kommer på scenen. FOTO: Erik Berg

Peter Wedd spiller den plagede Herman, og det gjør han med en innlevelse og troverdighet det til tider er vondt å se på. Sangen er selvfølgelig fantastisk, men følelsene han tar med i både stemme og uttrykk er virkelig magisk. Det er rått, ekte og dødsens ærlig. Hans register har et spenn som fyller både sal og scene, og galskapen han uttrykker sitter i hele kroppen gjennom de nesten fire timene operaen varer. Det er nok til å gjøre deg som publikummer både mentalt og fysisk sliten. Galskapen ligger i Herman sin forelskelse. Det er hverken Lisa eller de tre kortene han elsker, men selve besettelsen.

De andre aktørene imponerer også. Svetlana Aksenova spiller den fortvilede Lisa som ikke forstår hva som plager Herman. Hennes forvirring og sorg er sterk, og stemmen hennes nydelig. Koret er som alltid dyktige og mater handlingen med sang og spill der det behøves. Spesielt gjør Hege Høisæter en briljant prestasjon som Grevinnen. For et uttrykk hun har på scenen! Kropp og mimikk er presis helt ut i fingerspissene, og hun stjeler oppmerksomheten hver gang hun kommer inn. Dirigent Lothar Koenigs leder orkesteret trygt gjennom handlingen, og musikerne leverer bunnsolid.

Kostymet til grevinnen er fantastisk. Hun er uten tvil forestillings mest uforglemmelige karakter! FOTO: Erik Berg

Scenografien holder seg til de skitne, hvite veggene og galehus-metaforen forblir. Den forsterket galskapen på scenen, og følelsen av forfall blir ytterligere fortalt gjennom oppsprukken tapet og knust marmor. Den Norske Opera & Ballett imponerer gang på gang med sine fantastiske scenografier, og Spar dame er intet unntak. Enkel, men med små presise detaljer som underbygger galskapen i handling og karakterer. Ingenting er tilfeldig.

Spar dame er en fantastisk forestilling, men den krever mye av deg som publikummer. Det er en tung historie som tar opp tunge temaer, og man blir sliten i sin begeistring. Men er du glad i de vanskelige følelsene (og ikke minst opera), så er Spar dame vel verdt turen ned til en av våre flotteste kulturbygninger!

Anne Marit Jacobsen inviterer til fest – ingen avskjed, men en ny start! 50 år som skuespiller har satt sine spor og dette levende overflødighetshornet har satt av tid i “pensjonisttilværelsen” til å lage soloforestilling. Her lånes og gis det i et spekter som strekker seg fra Fredrik Høyer og Beatur, til Ibsen og Brecht. I en drøy time får (etter min mening) Norges største sjarmtroll underholde sitt publikum på Centralteatret til Oslo Nye. Jacobsen, takk skal du ha!

Jacobsens varme og dybde stråler på scenen i Jacobsen, værsågod! FOTO: Jarle Nyttingnes

I salen er det som best kan beskrives som teatereliten i Norge. Her er gjennomsnittsalder på ca 60 år, dette er de som har levd et liv med Jacobsen. Dette kunne hun ha melket, her kunne man ha kjørt på med en forestilling skreddersydd for den eldre garde. Jacobsen velger å gjøre det motsatte. Hun ser til ungdommen. Fuck Hedda som ble fremført under Heddaprisen 2018 gjør comeback. Her har Beatur laget musikken (en musiker vi stiftet bekjentskap med på Det Andre Teatret tidligere i år, under Karatekidden, en forestilling hvor Anne Marit Jacobsen forøvrig var blant publikum i salen). Fantastiske Fredrik Høyer (Grønlandsutraen og Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping) har skrevet en moderne tekst til Hedvig, rollen Jacobsen kanskje er aller mest kjent for. Vi får også noen klassikere fra norsktimen på ungdomsskolen i det Episode av Inger Hagerup blir fremført. Det er med andre ord et hav av ungdommelige referanser og virkemidler i bruk i Jacobsen, værsågod! – Noe vi i Teaterungdom synes er helt fantastisk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jacobsen har en bredde av karakterer og uttrykk, her som en herlig, gammel sladrekjerring. FOTO: Jarle Nyttingnes

Vi har tidligere sett Anne Marit Jacobsen sammen med Benedicte Maurseth i et vellykket lite pusterom på Riksscenen kalt Lett regn av lys. En liten time med teatermagi. Jacobsen værsågod! når ikke helt opp til dette nivået. Hele forestillingen er revypreget, noe som nærmest kan kalles en trend, og følger sånn sett naturlig etter Åpent Forhold på Chat Noir og Tre elefanter i rommet på Latter. Forskjellen er at Jacobsen er best i alvoret. Som en usikker og ulykkelig Hedvig, som en fantastisk tekstformidler, eller som seg selv. Sjangeren kan nesten virke litt mot sin hensikt. For mens tøysenummeret Reka er forglemmelig, er Peer Gynt bunnsolid, og alt som handler om Vildanden, Hedvig og Poesi står til 6er på terningen.

I likhet med denne anmeldelsen er forestillingen også en vandring i referanser, minner og lek. Det kan resultere i at forestillingen enten treffer deg eller ikke. Jacobsen treffer meg med nesten alt hun gjør. Hun er så gjennomført sjarmerende. Hun kunne ha solgt meg hva som helst, noe den laaaange stående applausen viser at jeg ikke er alene om å synes. Når det er sagt er ikke dette en forestilling du på død og liv må se. Men dersom du har et forhold til Hedvig, Jacobsen, slampoesi og ungdommelige impulser iscenesatt av en legende med teateret som ryggrad, da er dette forestillingen for deg. 

Jacobsen sier værsågod! Jeg sier tusen takk!

Det serveres svik, grådighet og død på Scene 2 når Macbeth inntar Det Norske Teatret. Macbeth, også kalt «Det skotske stykket», er et av Shakespeares mest kjente og spilte stykker. Nå blir tragedien kledd i ny drakt og Teaterungdom måtte selvfølgelig få den med seg.

Med heksene i bakgrunnen fortviler Macbeth over sin egen undergang. FOTO: Erika Hebbert

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hærfører Macbeth har nettopp seiret i kamp mot irer og nordmenn. Han har kjempet for sitt land og sin kjære frende Duncan, kongen av Skottland. På slagmarken møter han tre hekser som forteller at han vil få et jarledømme. De forteller at han vil bli konge av Skottland. Bare noen timer senere når Macbeth har vendt hjem, blir han utnevnt til jarl av Cawdor. Betyr det at heksene snakket sant, vil han også bli konge? Denne spådommen blir Macbeth sin undergang. Hans ambisiøse hustru, Lady Macbeth, skyr ingen midler for å få dronningtittelen, og sakte men sikkert samler det seg en sti av lik på deres vei til makten.

Det Norske Teatret har bevist at de ikke er redde for å sette opp de store verkene til Shakespeare. Med titler som Hamlet og Romeo og Julie bak seg, så var det bare snakk om tid før Macbeth fant sin plass i rekken. Det er veteran Peer Perez Øian som står for regien på stykket som har blitt tolket og analysert gang på gang. Det er et stort ansvar å bære, men Øian og ensemblet får det til. De gir historien den formen den trenger, hvor tekst og tematikk står i fokus fremfor handling. Det er ordene som belyser menneskets intensjoner og motivasjoner. Slik forstår vi karakterene. 

Ekteparet Macbeth velger en blodig sti på veien til makten. FOTO: Erika Hebbert

Preben Hodneland gjør en sterk prestasjon som Macbeth. Han balanserer perfekt de mange nyansene i karakteren, fra den lojale tjeneren til kongen, til den økende maktsyken som kommer av heksenes spådom. Hans reise fra ærlig mann til morder og tyrann er troverdig, og vi sørger når den sympatiske mannen krysser grensen og blir stykkets skurk. Ingeborg Sundrehagen Raustøl imponerer som Lady Macbeth. Hennes spill er mindre utagerende enn hennes motpart, noe som kler relasjonen. Hennes spill inviterer til sympati, men i bunn og grunn er det henne som driver Macbeth videre i sin grådighet. Vi ønsker å like både henne og Macbeth, men vi må til slutt innse at slaget er tapt. Ord og handlinger dømmer dem, og de får begge sin straff til slutt.

De andre mannlige skuespillerne trer ut og inn av forskjellige roller. I skotskrutete dresser marsjerer de langs handlingen og fører beretningen videre. Et par av disse klarer dessverre ikke å gi teksten den diksjonen den krever, og ofte blir ordene borte i uklar tale og slapp replikkføring. Det stopper flyten og skaper brudd i historien. Ettersom teksten er det som leder historien videre er dette veldig synd, da mange nok detter ut av handlingen som en konsekvens. De tre heksene er stadig å se i bakgrunnen, kledd i hvite tyll-skjørt og med glatte hoder. De vrir seg rundt til mystiske melodier, og stemmene deres er forvridde og utenomjordiske. Det er en kul effekt og veldig virkningsfullt. De blir noe opphøyd og forunderlig – både mennesker og ikke-mennesker på samme tid.

Ingeborg S. Raustøl briljerer som den slu Lady Macbeth. FOTO: Erika Hebbert

Scenografien følger ideen om tekst i fokus. Den er skarp, hard og naken og konturene blir gjort synlig av sterk belysning. Bak henger det et oppstrimlet forheng som gjør lite for å skjule det som skjer i rommet. Alt er blottlagt. Forræderiet, sammensvergelsen og planleggingen kan ikke gjemmes, de er rett og slett for store. Det dunkle lyset skaper skygger som forsterker den dystre fortellingen. Musikken er skreddersydd til stykket og ligger som et kontinuerlig lydbilde på handlingen. Stemningen blir satt fra første stund og vrir seg rundt ord og aksjon til siste slutt. Det er et mesterverk i seg selv.

Macbeth er vel verdt turen til Det Norske Teatret, men Shakespeares tunge tekster er ikke for alle. Jeg tror de aller fleste har kommet over Shakespeare på et eller annet vis tidligere og har gjort seg opp en mening om hva de synes. Er du den som liker hans verk, så anbefaler jeg Macbeth på det sterkeste. Synes du det blir for mye tekst og for lite handling, så vil det nok være best å se noe annet. Er du den som ennå ikke har gjort deg noe bekjentskap med Shakespeare, så er Macbeth helt klart et godt sted å starte!

Lørdag formiddag var det mange som hadde funnet veien til Samisk hus for å få oppleve historien om Staaloe, en mytologisk skikkelse fra samisk folklore. Huset ligger sentralt i Oslo, og skuespiller Marianne Kappfjell ønsker velkommen til forestilling. Hun vinker alle barn så langt frem i den lille salen som mulig. Hun advarer om at det kan komme til å bli skummelt, men ikke så skummelt.

Det er dramatisk stemning på Samisk hus Oslo når Staaloe inntar scenen. FOTO: Bjørn Leirvik

Trollet Staaloe bor i skogen utenfor en liten samisk landsby. Han liker å plage samene ved å gjøre avlingene deres dårlige, dyrene deres syke, kreve inn skatter og i ytterste konsekvens drepe dem. Den samiske bosetningen frykter Staaloe og gjør alt de kan for å unngå hans vrede. Bortsett fra den unge, dumdristige Kauras. Han er ikke redd for Staaloe og bestemmer seg for å beseire det uredelige vesenet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Marianne Kappfjell gestalter alle forestillingens fire roller i strålende samspill med publikum. De dynamiske skiftene mellom karakterer imponerer og underholder, og treffer målgruppen godt. Først og fremst barna, men også de voksne, ler, gisper og engasjerer seg gjennom den gode halvtimen forestillingen varer.

Det er utrolig fint å se hvordan denne forestillingen, som er et samarbeid mellom den sørsamiske bokbussen Gærjah og Åarjelhsaemien Teatere AS, tar opp og forvalter den muntlig overleverte samiske folkloretradisjonen. Disse historiene, som har vandret fra øre til munn i alle år, lærer barn om folkevett og forstand, og den unge Kauras er bemerkelsesverdig lik vår egen Espen Askeladd.

Folkloren forvalter en viktig del av vår kulturarv, og i fortellingen om Staaloe gjøres det på en veldig fin måte. Det var skummelt, men heldigvis ikke så skummelt.

Det kinesiske kompaniet TAO Dance Theater har turnert i over 40 land, og i disse dager dansens forestillingene 6 og 7 på hovedscenen på Dansens Hus. Vi tok turen og fikk oppleve asiatisk minimalisme i form av første og andre del av Tao Yes Straight Line Triology. Resultatet både imponerer og splitter.

Der dansens på rett linje, stramt og polert. FOTO: Duan Ni

Hovedscenen på Dansens Hus er bekmørk og stille. Det finnes nok ingen sal i Oslo som kan bli like helsvart som denne. Ikke ett eneste punkt å feste blikket på. Intense strykertoner fyller gradvis det mørke rommet, og etterhvert kan vi skimte et svakt, svakt lys på scenegulvet. Det pulserer og skifter regning, på samme måte som musikken. I det dunkle lyset kan vi glimte skikkelser. Seks dansere på rekke, i bølgende synkron koreografi. Som en egen organisme, som en ryggrad i bevegelse. Forestillingen er såvidt i gang og jeg er fengslet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det beste ordet for å beskrive opplevelsen av 6, kan bare være “fengslende”. Musikken maler på uten stans, og øker i både volum og intensitet, helt på grensen til det utmattende. Lyset følger den samme intensiteten og beveger seg fra side til side i en pulserende takt. Også den i en evigvarende loop. Elementene danner en spesiell atmosfære i rommet. Det er påtrengende og forlokkende på samme tid. Yes koreografi og kompaniets utførelse glir sømløst inn i dette universet.

Som en ryggrad, sterk og mektig. FOTO: Tao Ye

Med ryggraden som utgangspunkt, er bevegelsesmønsteret dynamisk og originalt. Som tittelen på triologien tilsier, står danserne på rekke. De beveger seg som én, med en enorm presisjon, og ser påfallende like ut. Like kroppsfasonger, kort hår, identiske kostymer, nøytrale ansikter. Dette er ikke individer, dette er et kollektivt kunstverk. Det synkrone i bevegelse og uttrykk er imponerende. I samsvar med musikk og lys, maler også dansen på i en evigvarende rytme, full av intrikate, unike og hurtige bevegelser. At danserne makter å gjennomføre det hele uten et eneste feilskjær, tyder på en enorm disiplin, og et voldsomt forarbeid. Applausen blir i så måte en manifestering av denne disiplinen, og også et bilde på det kollektive kunstverket. Danserne beholder sitt uttrykksløse ansikt, og går militant fram for å bukke. Stadig like synkront. Det er ikke rom for personlige følelser i et slikt verk.

Etter første del er jeg sliten. Opplevelsen av akten kan nesten beskrives som en transe. Jeg lot øynene hvile på den bølgende organismen av dansere og musikken fylle hodet. Jeg var fengslet i vel 20 minutter. Så måtte hodet ha en liten pause, og jeg forsvant vekk fra det intense universet på scenen og inn i mine egne tanker. 35 minutter er i lengste laget, og det bikket dessverre over i utmattelse mot slutten. En liten pause senere har vi fått pusten tilbake og er klare for 7. Mørket sluker igjen salen, men ikke før vi har blitt vant til det, skrus flombelysningen på. Danserne står igjen på rekke, denne gangen i hvitt, på et hvitt gulv. Det er helt stille, og danserne begynner på nytt med sin flytende koreografi. Det er noe skuffende å bli servert det samme som før pausen må jeg innrømme, og med danserne så blottstilte uteblir følelsen av kollektiv og organisme. Jeg fengsles ikke. I denne delen er musikken fjernet, til fordel for dansernes egne stemmer. Det er til en viss grad et spennende valg, men oppleves mest av alt som et element som gjør meg mer bevisst på det som skjer. Jeg sanser ikke lenger, men fokuserer på kroppene, på ansiktet, på svetten, på pusten. Jeg ser dem som dansere, og kunstverket forsvinner. Jeg tenker mer enn jeg føler.

6 & 7 er et verk ulikt alt annet jeg har sett på norske scener, det i seg selv er spennende. Selv om opplevelsen er splittet, mellom det fantastiske og det utmattende. 

«Den spanske flue. Fordi du trodde du kjente den», er overskriften på denne nyoppussede varianten av klassikeren vi alle (hvertfall de fleste) kjenner fra ABC-teateret og NRK. I følge hjemmesiden, har Oslo Nye dristet seg til å lage en farse helt uten dører, og allerede ved første øyekast blir jeg usikker på om dette er en god idé. Forventningene er likevel store, og fallhøyden likeså.

Den spanske flue slik du neppe har sett den tidligere! FOTO: Gisle Bjørneby

Det kryr av mennesker på Oslo Nye Teater – både kjente og ukjente. Det er premierekveld, så store deler av teaternorge er samlet i salen. Den spanske flue står på plakaten, og jeg er spent. De kjente dørene er byttet ut med trampoliner og har påfølgende lydeffekter fra forestillingens one-man-band, bestående av Leif Osen. Dette er en forviklingskomedie hvor alt som kan gå galt, går galt. Det kreves timing og presisjon, og på den biten treffes det godt. Det er mange skuespillere i sving, så at alle er ved rett inngang, til rett tid, med riktig replikk, er noe av det som imponerer meg mest! 
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En spretten forestilling, bokstavelig talt. FOTO: Gisle Bjørneby

Andreas Stoltenberg Granerud kommer inn som et friskt pust. Dette er et nytt fjes for meg, men allerede nå en skuespiller jeg gleder meg til å se mer av. Hans versjon av Fritz Bergstrøm er akkurat passe ekkel og full av ungdommelig energi. Komikeren Nils-Ingar Aadne gjør en slående teaterdebut og passer perfekt inn i dette stykket. Han er nok den som er aller best på komisk timing, noe som kanskje også er å forvente av en komiker?

Noen forestillinger er klassikere av en grunn og bør ikke tulles for mye med, med mindre det er gjennomført ut i fingerspissene. Det er dessverre ikke denne forestillingen. Scenografien er i utgangspunktet ganske kul, men «parketten» sitter ikke ordentlig i kantene, så det skinner ganske fort igjennom at dette er plastikk. Inngang via trampoliner er en spretten variant som slo godt an i Tyskland noen år tilbake. Jeg digger også trampoline-inngangene, men her er det ikke noen logisk sammenheng – noen hopper inn, andre kommer gående. Og selv om man ikke har en fysisk dør på scenen, er det fortsatt markante inn- og utganger som fungerer på samme måte, bare uten smellingen av dørene. Jeg skjønner derfor ikke konteksten i overskriften. “Fordi du trodde du kjent den”. Historien er fortsatt den samme, og med unntak av spillestil og konstant åpne dører, er det ikke noe påfallende nytt ved denne forestillingen. 
 

Den spanske flue er gøy, men ikke gøy nok. Foto: Gisle Bjørneby

Så hva skal man si? For meg som ikke har sett stykket nok ganger til å huske alle forviklingene, er det selve historien som driver forestillingen. Spillestilen er noe sånt som melodramatisk slapstick, og det hele blir rett og slett litt for heseblesende og slitsomt for min smak. Jeg får følelsen av å være på barneteater for voksne. Det er ikke kjedelig, men det er heller ikke kjempe morsomt. Likevel ser de eldste i salen ut til å storkose seg, så jeg vil tørre å påstå at dette nok er en forestilling med en mer voksen målgruppe enn meg og den yngre garde. Å anbefale forestillingen til en gjennomsnittlig norsk ungdom er derfor noe jeg ikke kommer til å gjøre, men er du av typen som liker overdramatiske karakterer i live-action-tegneseristil – kjør på! 

Kultur. En tittel som sier alt og ingenting. Dette kan være nesten hva som helst, faktisk. Det vi vet, er at forestillingen spilles på Latter og at Pernille Sørensen står på scenen. Kan det bli noe annet enn gøy?

Man får litt følelsen av å være i Harry Potter når statuene på bildene plutselig beveger på seg.

Med en så bred tittel er det vanskelig å vite hva man skal forvente, men vi får fort servert en slags plan – høykultur vs lavkultur. Hva er hva, og hvem tilhører de forskjellige gruppene? Det blir fort konstatert at stand up er lavkultur, mens opera er høykultur – for å dekke noen av ytterpunktene. Likevel kan høykulturelle folk se på lavkultur, og omvendt. Her er det bare å holde tunga rett i munnen! De høykulturelle er tålmodige. De går på opera, museer og kunstutstillinger. Vi får høre noen elleville historier om hvordan det er å ha med barn på museum, og hvordan man som forelder noen ganger tenker litt for høyt. Når det i tillegg blir påpekt under en av historiene at “dette er faktisk helt sant”, hyler publikum enda høyere av latter.

Det er ganske gøy å observere hvordan publikum kollektivt kaster seg fremover hver gang det kommer en god punchline, og de er det mange av! Pernille Sørensen tar oss med på en kulturell reise, hvor ordet kultur blir nevnt i omtrent hver setning, uten at vi på noe vis går lei. Dette er et omfattende ord som kan favne mye. Det er fascinerende å se en forestilling som handler om så mye forskjellig, men samtidig har så smoothe overganger. Fra å snakke om gamle engelske dronninger er det ikke lang vei til dagens bloggere. Historien om kvinnenes utvikling i Norge tar oss fra stemmerett i 1913 til silikonpupper på 2000-tallet. Det er mye snakk om kvinner, kropp og temaer som normalt gjør folk ukomfortable, men Pernille Sørensen får det til å virke helt naturlig. 

   
Pianoet er med i et ganske overraskende avslutningsnummer. 

I løpet av en drøy time, har jeg fått en god dose kultur, med mye latter på kjøpet. Jeg digger Pernille Sørensen og storkoser meg på denne forestillingen! Det er gøy å se en forestilling med så god flyt, og punchline på punchline. Forestillingen er nok ikke direkte rettet mot ungdom, men den tar opp så mange forskjellige temaer at alle har noe de kan kjenne seg igjen i. Det er gode referanser, og selv om jeg falt ut på noen av de politiske greiene, sitter jeg fortsatt igjen med en kjempegod opplevelse!

Riksteatret, Kilden Teater og det Norske Teatret har denne høsten gått sammen om å lage teater. Kildemateriale er Olaug Nilssens Bragepris-belønnede bok Tung tids tale. Nå blir den teater med samme tittel. Med store navn bak både bok og forestilling er forventingene høye under urpremieren fredag kveld. Og Tung tids tale innfrir dem alle og leverer så det suser!

Samspillet mellom skuespillerne er uten tvil en av forestillingens store styrker. FOTO: Erik Berg

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Olaug er mor til Daniel på 9 år. Da han var liten kunne Daniel synge på engelsk, liste opp rekker med sjeldne dyr og hjelpe mor med maten, men så begynte han å forandre seg. Sangen og praten forsvant, ble gjemt innvendig og gjort usynlig for mor. Legene ga han diagnosen autisme og livet ble brått endret. For Olaug ble det en kamp. En kamp mot helsetjenesten, byråkratiet, Daniel og ikke minst mot seg selv. Skuespillere Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen, Marianne Krogh og Julie Moe Sandø er Olaug. De er også Daniel. De er leger og byråkrater. De er en kollektiv stemme som forteller om et liv med sorg, vansker og vanvittig mye kjærlighet. Det er umulig å fremheve noen over de andre, for på gulvet er de den samme. Selv når Jon Bleiklie Devik trer inn i rollen som Olaug, oppstår det kun et sekund med undring før overgangen blir det mest naturlige i verden. Det er en prestasjon uten like.

Manuset er en klipp og lim-versjon av bokens originale innhold. Alt er i jeg-form fra mor Olaugs perspektiv. Det er nødvendig for at vi skal bli kjent med både henne og Daniel og menneskene rundt dem, og effekten blir at vi i publikum også blir en del av jeget. Vi kunne vært Olaug. Vi kunne vært Daniel. Vi kunne levd i en virkelighet vi vet mange lever i, men som vi egentlig aldri vil forstå. Tung tids tale gir et lite, men realistisk innblikk i en slik tilværelse. Slik blir stykket nesten litt politisk, uten at jeg egentlig tror det er intensjonen. Det åpner øynene for hvordan bistand fungerer i vårt land, og hvordan et liv med autisme virkelig er når ingen ser på.

Skuespillerne veksler mellom tekst og rolle på ypperlig vis. FOTO: Erik Berg

På scenen er spillet konsentrert rundt en hul og firkantet boks. Innvendig er det en trapp, utvendig en dør og et vindu. Det er et klart bilde på hva som skjer bak lukkede dører versus ute i det åpne landskap, men boksen fungerer også som en ramme rundt et liv en ikke kan bryte ut av. I boksen er Daniel en gutt med autisme. Ute er han en gutt som legene vil gi en psykiatrisk diagnose. Både inne og ute er Olaug en fortvilet mor som kun vil sønnens beste. Det setter en klump i halsen og tårer i øynene.

I halvannen time blir vi invitert inn i et liv ulikt de flestes. Dette er virkeligheten som vi håper vi aldri vil oppleve, men i salen har vi ikke noe valg, så sant vi ikke velger å gå. Vi må gråte, vi må akseptere det vonde, men vi må også le av det. Vi må lære og forstå av denne virkeligheten som er mer enn bare teater. Min gjest på fredag jobber selv med barn med autisme, og han sa det så fint: «Dette var realistisk helt ned til øretelefonene på Daniels hode». Jeg oppfordrer til å lære og forstå. Se Tung tids tale. 

Det er festival på Dansens hus og etter dager med workshops er det klart for festivalkunstner Kate Pendry som inntar scenen med sin legendariske karakter, Johnny Johnson. Han som kan se på verden utenfra og si de tingene ingen kan si. Dette er virkelig en forestilling etter min smak.

Kate Pendry som Johnny Johson, omkranset av de to tause kvinnene. FOTO: Anita Hillestad

Vi befinner oss på Dansens hus, et av de flotteste og mest moderne teaterbyggene i Norge. Det er ikke uten grunn at Dansens hun har klart å hente Samme Raeymaekers fra Belgia som ny kunstnerisk leder. Akkurat i dag er det Praxis Festivalen som står på programmet, med temaet Piecemaking. Fokus er på det skapende arbeidet, og vi skal se en forestilling av en av festivalkunstnerne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ofte lar vi være å anmelde forestillinger som kun spilles en gang, men denne forestillingen måtte vi bare se! Pendrys ikoniske mannlige karakter, Johnny Johnson, skal se på og snakke om #MeToo. Jeg elsker Johnny og har gjort det i mange år. Karakteren er en slags britisk stand-up komiker, som man både facineres av og er litt redd for. Pendry er fantastisk med ord, har vunnet Ibsenprisen og vært husdramatiker på Dramatikkens hus. (Dersom du liker å lese dramatikk, bør du lese Erasmus Tyrannus Rex, som er skrevet for ungdom i forbindelse med Den Unge Scenen (DUS) i 2008). Når Johnny Johnson inntar scenen passer Teaterungdom.no på å være i salen.

Sorte hansker, harde sko, mørk dress, Johnny Johnson. FOTO: Anita Hillestad

Og vi er ikke de eneste. Salen er stappfull. Faktisk overfylt, slik at noen velger å sitte på gulvet for å få med seg aftenens seanse. Johnny entrer scenen selvsikkert. Han danser lett før han finner seg til rette i stolen som er satt frem til ham. Allerede her begynner han å kjefte lett. Mens de to tause kvinnene på hver sin side av scenen har fått tildelt røde skinnstoler i Mad Men stil, har han fått en typisk lenestol fra Ikea. Ikke noe bord, vannglass eller notatbok på Johnny. 

Dette skal visstnok handle om #MyToo, noe Johnny også kommer innom, men det er ikke det som er forestillingens virkelige drivkraft. Drivkraften er når det snakkes om Trump, om den verdenen vi lever i. Om amerikansk tegnspråk og at Bernie Sanders tegn minner om tegnet for håp. Johnny er korrekt, innenfor en ekstrem ukorrekt ramme.

Johnny Johnson er drøy, men han har lov til det. På en eller annen måte klarer Kate Pendry å balansere karakteren på en slik måte at han også er sjarmerende. Det er både gøy og lett ubehagelig når det blir gjort narr av en gjespende publikummer eller noen blir spurt om de er kjærester. Johnny styrer showet i to timer, på en måte som gjør det umulig å vite hvor mye som er planlagt kontra improvisert. Kate Pendry kan Johnny Johnson, og vi i publikum elsker det. 

Til å være et av de tydeligste høykultursymbolene i vår kultur, er operaen i Oslo særdeles smart konstruert. Det er ingen dørterskel der, bokstavelig talt. Hvem som helst kan gå ned i Bjørvika og si “jeg har vært på Operaen”. Du kan trampe på taket eller gå rett gjennom den om du vil! Det gjør den både folkelig og tilgjengelig. Hva så med innholdet? Klarer Den Norske Opera og Ballett å gi oss forestillinger som matcher byggets lave terskel? RAW kan vise seg å være et steg i riktig retning.

I RAW bestemmer danserne alt fra kostymer og koreografi til programtekst og kafésalg. Dette er deres sjel. FOTO: Renske Zwaan

RAW er Nasjonalballettens svar på dugnad. Dansere fra både hovedkompaniet og UNG-avdelingen har gått sammen på fritiden for å lage en forestilling for et veldedig formål. Alle inntekter fra billettsalg, merch-salg og kafé går til organisasjonen Young Future Foundation, og ingen får lønn for å stille opp. I seks måneder har de fått skape og produsere sin helt egen ballettforestilling. Det er et ambisiøst og friskt prosjekt, hvor danseren får utfolde seg i alle ledd av prosessen! I programmet presenteres 13 enkeltstående koreografier, og i løpet av 2,5 timer får vi oppleve det meste balletten har å tilby. Koreografiene strekker seg fra det helt tradisjonelle, med ballerinaen, hennes mannlige støttespiller og vakre pianotoner, til absurde grupperutiner med props, kostymer og skranglemusikk. Det er et vidt spenn av uttrykk, noe som holder interessen oppe gjennom den nokså lange seansen.

Ved pause er stemningen god. Åpningsrutinen Quote: The mind is a muscle drar deg inn i et utforskende og lekent univers, og følges opp av en informativ og morsom video om forestillingsprosessen. Videre følger flere virkelig flotte koreografier, akkompagnert av nydelig musikk. Vi får se vakker kjærlighet og destruktive forhold. Koreografiene er søkende og moderne. Bevegelsene utføres stilfullt og presist, og er fylt av følelse og ærlighet. Det oppleves som mer intimt enn andre ballettforestillinger. Dette er dansernes sjel. Selve formatet har også lagt seg på en mer moderne linje. De mange sekvensene skaper, tidsriktig nok, et hurtig tempo i forestillingen. Sammen med de følelsesladde koreografiene, minner konseptet om So you think you can dance. Dette treffer publikum! Vi får gi rask tilbakemelding, og hvis noe ikke treffer, er det kort mellom skiftene. Dette er fordøyelig for de fleste som tusler rundt “på operaen”.

Som tittelen tilsier, skal denne forestillingen være rå og utildekket. Dette er arenaen for å ta sjanser! Allikevel er det noen konvensjoner innenfor den klassiske balletten som det tydelig er vanskelig å løsrive seg fra. I første akt er hele fem av syv koreografier duetter mellom en mann og en kvinne. De to resterende er grupperutiner… I duettene løfter og dominerer den mannlige danseren ballerinaen, gjerne i bar overkropp, mens hun kjemper for sin selvstendighet. Som regel ender det i tap for ballerinaen. Heldigvis avslutter første akt med et lite opprør, når fem jenter danser seirende over sin “herre” i Inversion. Jeg øyner et håp. Når andre akt er i gang, og vi igjen blir møtt med samme gammeldagse forløp, svinner håpet helt. Hvor er mennenes følelser? Hvor er kvinnenes makt? Hvor er to kvinner som løfter sammen? Hvor er to menn som støtter hverandre? Vi får kanskje et hint av dette under Camilla Spidsøe og Andreas Heises duett mot slutten av forestillingen, men løpet er kjørt. Hele opplevelsen av forestillingen blir dessverre farget av denne frustrasjonen.

Historien om den undertrykte kvinnen og den dominerende mannen er helt klart levende tilstede utenfor operaens dører og vi skal ikke kutte den ut. På ingen måte. Men vi må også våge å vise de andre. Vi må våge å rive opp de gamle røttene og la dansen gi liv til alle følelser og historier. Jeg hadde håpet at RAW, med sine frie tøyler, skulle tørre nettopp dette.