Lisa Lie presenterer i Uår av Terje Vigen en parafrase over Ibsens episke dikt fra 1862. Scenen er satt til en liten grotte i Sørlandets fjæresteiner, og temaer som sult, sykdom, naturkatastrofer og menneskets desperasjon etter å bli elsket brytes opp og blandes sammen i dette gjestespillet fra Trøndelag teater og Nordland teater.

Humor blandes med de alvorlige temaene i denne forestillingen. FOTO: Vigdis Haugtrø

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg vil trekke frem teksten som mesterverket i denne teaterforestillingen. Med utgangspunkt i Ibsens dikt har Lie klart å skape en moderne tekst som leker med språklige referanser. Hun snur og vender på Rorbua-sitater samtidig som hun lar den alvorlige tematikken stå i fokus. Publikum ler og koser seg på tross av all angsten i stykket, som er gjennomgående gjennom hele forestillingen. Både teksten og forestillingen har et repetitivt preg. Uro utvikler seg til bekymring som igjen gir stafettpinnen videre til angsten og det totale forfall som deretter vender tilbake til uro, som igjen utvikler seg til bekymring osv. Sammen med den eskalerende angsten i forestillingen, blandes rollene sammen slik at man som publikum også blir totalt forvirret og dratt inn i det totale forfall som utspilles.

Forestillingen akkompagneres av umotiverte kollasjer av musikk som dessverre ikke tillegger tekst og skuespill noen ekstra dimensjon. Musikken er satt som en tydelig kontrast til det mørke temaet i forestillingen med sine lette og lekende barokktemaer sammenblandet med norske viser, men for meg står den i grunnen mest i veien. 

Det er en fordel å ha lest diktet Terje Vigen før man ser forestillingen, anbefaler vår anmelder. FOTO: Vigdis Haugtrø

De siste 30 minuttene av forestillingen oppleves som noe overflødige. Skuespillerne begynner å bli slitne og det tilføres ikke lenger noen nye dimensjoner. Forestillingen hadde nytt godt av å raffineres og kortes noe ned. Jeg blir likevel sittende og lure på om dette er et av angstens virkemidler? Kanskje er det meningen at forestillingen skal være 30 minutter for lang slik at angstens ubehageligheter virkelig blir understreket? 

For å få maksimalt ut av forestillingen er det en stor fordel å ha lest Ibsens dikt i tillegg til å ha grunnleggende kunnskap om Norges situasjon rundt 1860-tallet. Vi var et fattig land, og Napoleonskriger og kornblokade med påfølgende hungersnød gjorde livssituasjonen veldig vanskelig. Man la skylda for elendigheten over på andre nasjoner, noe som gjorde at angst og forfall stod i førersetet.

Jeg opplever forestillingen som absurd og noe forvirrende, men samtidig også veldig virkningsfull. For å sitere teaterfølget mitt: «Jeg hater og elsker denne forestillingen på samme tid». Jeg blir utfordret, og det er en forestilling jeg vil ha i tankene i lang tid fremover, så det er absolutt verdt å få med seg kveldens visning av Uår av Terje Vigen!

For ganske nøyaktig ett år siden innkasserte Orlando og Rogaland Teater intet mindre enn tre Heddapriser. Juryen belønnet Nina Ellen Ødegård med statuetten for “Beste kvinnelige skuespiller/hovedrolle” , Sigrid Strøm Reibo vant for “Beste regi” og i tillegg ble forestillingen kåret til årets “Beste forestilling”. Nå er Orlando tilbake. Denne gangen i hele Norges Nationaltheater, og denne gang er Teaterungdom representert i salen.  

Med mystikk og eleganse sjarmerer den unge vakre Orlando alt fra dronninger til tjenestefolk. FOTO: Stig Håvard Dirdal

Forventningene våre er skyhøye. Dette er forestillingen som har blitt skrytt opp i skyene både i øst og vest. Hvordan vil den appellere til ungdom? I forkant av forestillingen har jeg forsøkt å lese boken, uten at den falt i smak. Orlando fremstod for meg mer som en drøm enn et menneske, derfor falt jeg tidlig ut av handlingen. Men teater er selvfølgelig noe helt annet, og Rogaland Teater vet hva de gjør. Jeg blir nødt til å spise egen skepsis før det har gått tre sekunder. For fra første strofe er Orlando et sant mesterverk.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Her leker teateret. Video, musikk, kostymer, lys og stemme spiller perfekt på lag. Skuespillerne forteller fra boken, går inn og ut av roller og kommenterer egne karakterer. Hele tiden innenfor rammefortellingen om Orlando. En vakker ung mann, som lever over flere århundrer, sover i syv dager og våkner opp som kvinne. Til slutt ender vi i vår egen tid med et spørsmål om leppene: “Hva er meningen med livet”.

Dronningen, en kvinne som bidrar med å få Orlando opp og frem. FOTO: Stig Håvard Dirdal

Det kan jeg selvsagt ikke svare på, men meningen med å drive på med teater er slike forestillinger. Hvor hele kroppen sitrer. Å skulle gå ut av salen føles vondt, for jeg vil jo bare at det skal vare og vare. Nina Ellen Ødegård er briljant i tittelrollen. Hun balanserer karakteren sin på en nydelig måte, og gjør Orlando til et barn av både sin og vår tid. Rollen forandres, men er egentlig hele veien seg selv. Ødegård er alvorlig når det trengs, men er ikke redd for å spille på humor heller. Noe forestillingen (i motsetningen til boken slik jeg leste den) er full av. Jeg ler mye og høyt. Samtidig som jeg mer enn en gang har en tåre i øyekroken. 

Hovedrollen betyr alt i denne oppsetningen. Alt handler i stor grad om å bygge et miljø rundt Orlando. Gi hen en mulighet til å utvikle seg og føle. Samtlige aktører på scenen gjør her en strålende jobb. Enten det er snakk om dans, musikk eller hyppige rolleskift. Finurlighet er også et stikkord. Alt er løst taktfullt og sømløst, som om alt som skjer er en selvfølge, selv om det overrasker. Jeg sier det igjen, Orlando er et mesterverk!

Nina Ellen Ødegård er fantastisk som Orlando. FOTO: Stig Håvard Dirdal

Jeg finner ingenting negativt jeg kan sette fingeren på. Her stemmer alt. Det er vanskelig å skulle forklare hvordan forestillingen utspiller seg, det foregår så mye. Tross alt spilles det ut flere århundrer i løpet av disse to og en halv timene. Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av at jeg elsker teater. Og i kveld elsker jeg Rogaland teater, Nina Ellen Ødegård og Orlando spesielt mye!

En kvinne snakker til en mann på stedet de møttes første gang. Når hun forlater scenen forteller mannen publikum at han er død. Han tar oss med til bygda han kommer fra, og vi får møte menneskene han kjente. Hvordan lever de han var glad i videre nå som han er borte?

Brageteatret viser Det er her vi kommer fra under Heddadagene 2018. FOTO:  Signe Fuglesteg Luksengard

Fra første stund skjønner jeg at dette vil bli en rørende forestilling. Menneskelige relasjoner og gode skuespillere bygger opp et fint og sjarmerende stykke. Hovedpersonen, som kanskje ikke er hovedpersonen likevel, er forteller, trubadur og koblingen mellom publikum og scene. Den fjerde veggen brytes, og publikum får et nært forhold til menneskene på scenen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Menneskelige relasjoner står i fokus. FOTO:  Signe Fuglesteg Luksengard

Det er her vi kommer fra passer nok best for voksne og eldre. Det er både latter og tårer i salen. Publikum kjenner seg igjen i og har medfølelse med karakterene på scenen. Man kan trygt si at skuespillerne gjør en strålende jobb, enten de portretterer en karakter eller flere. Også musikken er med på å underbygge følelsene ytterligere. Samspillet mellom musikk og karakterene er meget godt.

“Sangen om ditt liv, hva skulle den ha handlet om” FOTO:  Signe Fuglesteg Luksengard

Dette er en absolutt en forestilling jeg kan anbefale om du er på utkikk etter et kortere teaterstykke med godt innhold, og om du liker å bli rørt.
“Sangen om ditt liv, hva skulle den ha handlet om”

Rommet er mørkt og på scenen stikker kulisser og rekvisitter frem mellom en presenning. Vi lurer på hva som venter under den. Publikum er et bredt spektre av aldre, og når lysene dempes blir vi med inn på søppelfyllingen. Men noens søppel, er andres gull. Hva finner de på fyllingen i dag, og hva kan det brukes til?

På søppelfyllinga finner man mye rart! FOTO: Harald Øren

Det er to artige arbeidere vi får møte på fyllingen. Forholdet deres minner litt om Mikke og Langbein, og humoren deres traff både de eldre og de yngre. Her er det ingen tekst, bare språk som du kan tyde selv, og som publikum kan vi tolke stykket til det som passer oss best. Er vi 200 år frem i tid, eller kanskje noen år tilbake i en dystopi? Eller bor de to personene på en bortgjemt plass her og nå?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Etter hvert begynner mer og mer å skje på scenen, og det blir mye gøy å følge med på. Ti år gamle meg ville ha blitt svært inspirert til å finne på egne duppeditter etter å ha sett “oppfinnelsene” til de to arbeiderene. Om oppfinnelsene egentlig er til nytte eller underholdning er en annen sak.

Dingebomser for alt fra barn til besteforeldre blir testet ut. FOTO: Harald Øren

Forestilling er ment for tiårsalderen, og er rettet til Den kulturelle skolesekken. Lengden på stykket passer bra for aldersgruppen, da den varer omtrent femti minutter. Til tider er det ganske mørkt på scenen med musikk som gjør oss spente, men som også kan lage en skummel atmosfære. Jeg la merke til at flere av de yngste barna krøp nærmere foreldrene. Lys og lyd spiller en viktig rolle i stykket, i tillegg til den veldig intrikate scenografien.

Hva kommer til å skje med dette egget? FOTO: Harald Øren

Selv følte jeg at jeg falt mellom to aldersgrupper i salen. Besteforeldrene lo høyt av de søte og morsomme personlighetene på scenen, mens barna satt fremoverlent og fulgte med på dingsebomsene. Det er tydelig at dette er noe man kan se sammen, og at jeg kanskje burde tatt med noen i barneskolealder. Likevel ble jeg underholdt, og litt stresset av de siste ti minuttene, og har også ganske lyst på stekt egg. 

Dette er absolutt noe jeg vil anbefale å ta med barn i skolealder på. Det er en fin forestilling og det er mye man kan snakke om i ettertid! Den er nominert til Heddapris for beste barneforestilling og beste scenografi, noe den absolutt fortjener! 

«Det å grave en hule under jorda og rett og slett bli der. Det er løsningen. Det må være i skogen. Jeg tenker på hva jeg skal ha med meg og hvordan døra skal være. En luke ned til hulen. Luken skal ha lås og være skjult under granbar. Kjettinglås for alltid å kunne låse.»

De fire aktørene i aksjon. f.v.  Modou Bah, Hanne Amalie Smedstad, Thea Borring Lande og Jo Berger Myhre. FOTO: L.P. Loretz

Vi blir hentet ute i foajeen av de tre skuespillerne som tar oss med inn i deres verden. Når vi kommer inn i salen spør de om vi kan hjelpe til. Sammen setter vi opp scenografien (kanskje deres hule?). Vi sitter alle sammen inne på scenen, innenfor disse tre «veggene», vi er selv i sentrum gjennom hele forestillingen.  

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I Rødlista følger vi de tre ungdommene Jorun, Sander og Sigrid på femten år. Forestillingen består av tre ulike monologer som gjennom hele stykket flettes sammen og forsterker hverandre. De tre monologene handler om det å føle seg utenfor og ønske å ha en tilhørighet. Tematikken blir sett på fra forskjellige ståsteder, men er tydelig hos alle. Jo, som den fjerde aktøren på scenen forsterker monologene og handlingen med egenkomponert musikk.

Hanne Amalie Smedstad viser oss at blått er rått. FOTO: L.P. Loretz

Rødlista har en utrolig sterk og ærlig tekst som tydelig viser en femtenårings tanker og følelser. Den er upolert og sannferdig. Det som gjør forestillingen virkelig ærlig er at teksten er basert på intervjuer med ungdom over flere år. Sammen med skuespillerne og den levende musikken blir dette en ærlig og helt rå teateropplevelse. Det er umulig å ikke føle en slags tilknytning til en av de tre monologene, og det at skuespillerne snakker direkte til deg, gjør det hele enda sterkere. Her er den fjerde veggen helt borte, det er intimt, direkte og sårt. 

Jeg synes det er utrolig bra at alle de som er medvirkende i denne forestillingen virkelig har gått inn for å lage en forestilling som tar opp problemer hos ungdom som ikke alltid er like tydelig hos alle. Tematikken er virkelig tatt på alvor. Jeg anbefaler Rødlista på det varmeste. Det er sårt og vondt, men veldig aktuelt. Om du var femten for mange år siden, er femten år i dag eller om du blir femten om noe år, så er dette noe du kan føle på eller kanskje observere hos noen andre rundt deg. Dette er teater som er skapt for teaterungdom!

«De færreste som lever i åpne forhold, vet om at det er det de gjør. Og det folk ikke vet har de ikke vondt av! Eller er det faktisk ærlighet som varer lengst?» Kilden Teater klarte å lokke Jo Strømgren ned til Sørlandet med tilbud om at han kunne få skrive et stykke om det han følte Kristiansand trengte mest. Resultatet ble Sidespringerne, en komedie i farsestil om utroskap.

Et teaterstykke om det Kristiansand trenger. FOTO: Kjartan Belland

Vi kommer inn og ser en scene med 5 mannekenger kledd som bruder og brudgommer. Snart dreier scenen og Ina Maria gjør seg klar til å få besøk. Det vi snart skal få se viser seg å være en utrolig innviklet og fascinerende historie. Alle skuespillerne spiller seg selv, men som veldig karikerte, noe som setter de i situasjoner de kanskje ikke ville ha oppsøkt selv. Vi følger Ina Maria, Steffen, Johannes, Lars Emil og Ingri, og får se deres intime forhold til hverandre. Vi får se rollene med hverandre i en privat setting, og møte de en og en hos psykologen Ingri hvor vi får et dypere innblikk i hver enkelt karakters liv og problemer.

Skuespillerne klarer gjennom hele forestillingen å bevare spenningen, og overraske publikum gang på gang. Hele forestillingen var blottet for kjedelige øyeblikk, og samtlige skuespillere utfylte hverandre på en veldig god måte. Timingen i Sidespringerne er intet mindre enn eksepsjonell!

Innviklede historier fortelles på dreiescenen. FOTO: Kjartan Belland

Gjennom hele stykket benyttes en dreiescene, hvor alle de forskjellige rommene blir skapt klart og tydelig. All scenografi er gjennomført i detalj, noe som gjør det ekstra gøy å se skuespillerne boltre seg.

Jo Strømgrens tekst er i tillegg utrolig bra. Dette er virkelig et stykke som burde ha vært satt opp over hele Norge. Sidespringerne treffer et stort aldersspenn og er nok like morsomt for ungdom som for godt voksne. Det skal nevnes at stykket spiller endel på sex, noe det er greit å være klar over. 

Jeg skjønner virkelig hvorfor Fedrelandsvennen ga terningkast seks! Jeg ble underholdt gjennom hele forestillingen og kan ikke si en negativ ting om opplevelsen. Anbefaler virkelig alle å få sett denne forestillingen om muligheten skulle by seg!

“Å være født i Norge er et stort privilegium,” sier Teatersjef Janne Langaas, og er tydelig i sin presentasjon av forestillingen  HELLO. Hun forteller videre om de som ikke er så heldige, at man må åpne øynene, og om de som har bygget seg et nytt liv. Hun avslutter med å skrive, “Norge har plass til dem”. Jeg må innrømme at jeg får frysninger på ryggen når jeg skriver de ordene, og det er ikke uten grunn.

De tre danserne danser og forteller sine historier.  FOTO: Lise skjæraasen

Om vi ønsker å innse det eller ei, så lever vi i en tid hvor ord som “vi” og “de” brukes mye. Folk kalles lykkejegere og blir fortalt at de blir båret på gullstol. Teater Innlandet, koreograf Therese Slob og teatersjef Janne Langaas treffer derfor spikeren på hodet når de henvender seg til ungdom. Uten tvil og nøling, uten lange avregninger eller diskusjoner om hjelp her eller der, helt kompromissløst sier de “Norge har plass”. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Hello handler om å se hverandre og om å møtes som mennesker. Tre dansere forteller sine historier. Tre dansere med ulik bakgrunn og som ikke ser ut som en klassisk Ola Nordmann. De forteller om flukt og om kampen for et bedre liv. Det formidles via dans, film, musikk og replikker. Forestillingen er direkte og tydelig – her skal historiene frem koste hva det koste vil.

Abir Alyousofi leverer en overbevisende innsats. FOTO: Lise skjæraasen

Therese innfører en rekke virkemidler fra teateret inn i denne dans/teater-hybriden. Rekvisitter og tekst brukes flittig, men det er når de danser at de tre aktørene virkelig får skinne. Her får vi også se noen smil innimellom. Det er godt for dans skal jo også være gøy. Teksten er tidvis litt vel banal og fremførelsen av den også litt enveis. Da mistes litt av dybden som ligger under. Kanskje kunne noen sekvenser (spesielt midtveis) vært løst på en litt smidigere og mer finurlig måte. Ting flyttes på og av scenen fremfor å oppstå og forsvinne. For det blir virkelig magisk når ting daler ned fra himmelen og danserne får danse følelsene fremfor å si de høyt.

Alt i alt kan jeg trygt si at jeg tror på HELLO. Jeg tror det er viktig å formidle slike historier, spesielt til ungdom, og jeg tror at slike forestillinger kan være med på å endre holdninger og hjelpe folk med å møte hverandre som mennesker. De siste 15 minuttene er dessuten helt magiske, og budskapet som ligger bak vokser og vokser i bakhodet utover i de sene nattetimer etter at jeg har kommet meg hjem fra teateret. Derfor vil jeg gratulere Teater Innlandet med en viktig og flott produksjon, og for en viktig og flott målgruppe. Dette er en forestilling for Teaterungdom!

Et sted i krysningen mellom konsert, installasjon og konseptuelt teater finner vi New Skin, en oppsetning i samarbeid mellom Black Box teater, Ultimafestivalen og BIT-teatergarasjen. Forestillingen avkler på rituelt vis vårt samfunn dets forventninger og krav til seksualisering av menneskekroppen. Virkemidlene er mange og komplekse, men samtidig enkle og utrolig virkningsfulle. 
 

En krysning mellom konsert, installasjon og konseptuelt teater. FOTO: Ingrid Eggen

Scene 2 på Det Norske Teatret er dekket av små installasjoner, og bak en av dem står en kvinne kledd i hvitt. Hodet og brystet hennes er dekket av utsmykninger som får henne til å fremstå pre-historisk. Sangen hennes er fengslende, og stemmen lager lyder som resonerer dypt i magen. Akkompagnert av dette, beveger en annen hvit skikkelse seg over scenen og avdekker skulpturer og bilder av menneskekropper i alle tenkelige former og størrelser. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Forestillingen består primært av musikk, lyder og bevegelse, noe som forsterker budskapet i den ene monologen som sier;  «Visste du at vår tidsregning starter omtrent 2.500 år før Kristus. Hva enn det betyr. Visste du at forut for dette har det vært velfungerende samfunn i hele 20.000 år. Hva enn det betyr.» 
 

Lys- og lyddesignet i denne forestillingen imponerer virkelig! FOTO: Ingrid Eggen

Gjennom forestillingen fascineres jeg over hvordan de mange lydinstallasjonene på scenen skaper et utrolig spennende, seremonielt bakteppe av lyd som akkompagnerer en billedlig hyllest til den mangfoldige menneskekroppen og alle dens uttrykk. Lysdesignet er virkelig noe av det beste jeg har opplevd. På et tidspunkt i forestillingen faller himmelen sakte ned over publikum, noe som fremprovoserer en nesten klaustrofobisk følelse. Vi blir sittende over himmelen og betrakte jorden fra oven, og jeg tenker over min lille, men utrolig viktige, rolle i dette enorme universet. Dette grepet alene gjør forestillingen verdt å få med seg.
 

Scenen blir i løpet av forestillingen forvandlet til et kunstverk. FOTO: Elin Wettergreen Værvågen

Når forestillingen er over står scenen igjen som et enkeltstående kunstverk som kunne vært en egen utstilling på Astrup Fearnly museet. En ode til mennesket og et viktig statement mot seksualiseringen av dagens samfunn. New Skin er et konseptuelt kunstverk som utfordrer samfunnets syn på mennesket, og dersom du vil oppleve noe helt annerledes, bør du definitivt få med deg kveldens forestilling!

Helt siden 1910 har sørsamiske barn blitt sendt hjemmefra for å bo på internat og gå på skole. Til å begynne med var dette en bevisst del av fornorskningspolitikken, hvor tanken var å effektivisere undervisningen av den «uvitende og ukunnige lappiske befolkningen». Senere ble internatskolene et middel i den samiske kulturens gjenreisning. Foreldrene sendte barna sine milevis av sted for at de skulle lære samisk språk og kultur, og så dem ofte ikke igjen før i feriene. Det samme skjedde med seksårige Maria. Hun skulle begynne på Åarjel-saemiej suvle på Snåsa. Uten pappa, og uten mamma, Tjidtjie.

Marja Lisa Thomasson spiller seksåring med barnlig sjarm. FOTO: Erik Børseth

Å se det samiske gjestespillet Tjidtjie under Heddadagene er som å se en familieproduksjon. Makan til sjarmerende oppsetning. De fire aktørene er som en liten familie, som alle har hver sine oppgaver og sine formidlingsegenskaper. Mamma joiker, far spiller instrumenter, lillesøster forteller og storebror danser. Selv blir jeg mo i knærne av godt fortellerteater, så ikke rart jeg forelsker meg i formatet med en gang jeg forstår at det ikke skal spilles ut overdramatiske scener i rokokkostil, men joikes, perkusjoneres, danses og fortelles på nøkternt vis. Det er slik jeg kjenner og elsker samisk kultur: Rett på sak, og tidvis abstrakt. Det Norske Teateret har hatt en lang rekke fortellerforestillinger i det siste, hvor man ikke får for lite, og akkurat ikke for mye.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hele forestillingen starter i mørket, scenografien er enkel og abstrahert. En boks laget i internatlaminat gulvspon som ser ut til å kunne flyttes på av skuespillerne. Et kjedelig element om man ikke kan leke med det. Men det kan man, og det gjør aktørene etterhvert også. For hele forestillingen er full av lek. Faktisk lek, som barn ville ønsket å være med på om de hadde blitt invitert opp på scenen; Lassokasting hvor man prøver fange en kjekk samtidsdanser som spiller reinkalv. Løpe i ring og leke sisten med en kjekk samtidsdanser som spiller ut dine egne følelser. Klatre på bokser med en kjekk samtidsdanser som spiller lekekamerat og flere komplekse følelser. Det hele er gjort til et løpende, lekende fortellermarathon. Aktørene blir faktisk slitne, noe som fikk meg til å ville være med i valsen og leke. Et utrolig smart grep. For veldig få i norsk historie har «vært med å leke» med disse barna eller involvert seg i de historiene som fortelles her. Tvert imot. Og nå sitter vi på kanten av setene våre og ber om å få prøve og leke med aktørene på scenen. Det får vi ikke lov til, fordi det ikke er våre historier å fortelle eller våre leker å leke. 

Den enkle scenografien forsterkes av leken som foregår på scenen. FOTO: Erik Børseth

Tjidtjie (mor)

Fra mørket hører vi joik med etterklang og fylde, samt en stemme som er jævlig klar over hva hun vil formidle. Det er åpningsnummeret. Joiken kommer igjen, og supplerer alle kritiske øyeblikk i fortellingen. Charlotte Kappfjell er strålende tilbakelent og vandrer gjennom forestillingen som et slags overnaturlig vesen av klang. 

Aehtjie (far)

Sammen med joiken leverer Tor Haugerud oss perkusjon fra klokkespill, trommer og ørsmå instrumenter som man ikke ser hva er. Sammen skaper Tjidtjie og Aehtjie det musiske bakteppet til Maria sine minner om barndommen. De klarer på en eller annen måte å gjøre det tungt når det trengs og lettspiselig når vi har fått nok av det dystre.

Maria spilles av skuespiller Marja Lisa Thomasson. Hun skriver ut samiske og norske gloser om hverandre. Hun ber bønn og avslutter med «forbanna inni Satans helvete, Amen». Vi blir redde, men så går hun tilbake til å være søt og forfjamset liten seksåring på internat. At det skremmende og barnlig sjarmerende ligger så tett, er noe av det som gjør denne forestillingen både utrolig underholdende og alvorlig. Fortellerstemmen til Maria geleider oss humoristisk og trygt gjennom en ellers litt hyperaktiv forestilling. Uten den hadde vi muligens følt oss som barnehage-onkler og -tanter med søvnunderskudd.

Miesie (Kalven)

Med alt fra følelsesforklarende dans til løping i sirkler, klarer Erlend Audestad Danielsen å si veldig mye uten å si ett eneste ord. Og han bare dukker opp fra starten av. Det er ingen som introduserer han. Selvfølgelig skal vi ha en danser på scenen hele tiden, enten han tar mye plass med lekeslossing og kunsterisk vandalisering av scenografien, eller om han tar liten plass ved å gjemme seg i tomrom og krype seg skjelvende sammen til trøst fra Maria. Alle kan få lov til å gjøre akkurat det de vil på scenen, fordi de har en såpass klar forståelse av hva de formidler hver for seg.

Deilig og behagelig å se på, ta med familien din!

Forestillingen Invasjon! av Sogn og Fjordande teater (SoFT) gjester Teater Manu under Heddadagene. En kreativ og sprudlende bombe av en forestilling der du blir grepet av teaterets magi fra første stund.

Teatrets magi på sitt beste fra Sogn og Fjordane Teater. FOTO: Bent Are Iversen

Dette er en kreativ og sprudlende forestilling, som er teknisk vanskelig å gjøre. Forestillingen starter med at vi blir møtt av tre skuespillere, hvorav to er kledd i beduin-antrekk og ønsker oss velkommen på arabisk «As-Salamu Alaykum». Publikum blir med ett tatt til østen og den arabiske verden. Gjennom hele forestillingen er det mye tekst og koreografi for skuespillerne, men det klarer de med glans. Overgangen mellom tablåene de skaper på scenen er sømløse og oppleves som veldig smooth. Av og til kan den nynorske teksten gå litt for fort og det er litt vanskelig å få med seg alt de sier. Men det er mye jeg liker med forestillingen. Spesielt godt liker jeg fjærvifte sekvensen og hvordan fjærviftene brukes rytmisk med musikken og som scenografi. Det viser virkelig frem det lekne teaterspråket regissør Frode Gjerløw har lyktes med å få fram.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Kreativitet og energi kjennetegner Invasjon! FOTO: Bent Are Iversen

I starten gjør forestillingen et grep som overrasker alle i publikum. Flere av publikummerne blir opprørt og tar til og med til orde midt i forestillingen. Etter dette grepet har forestillingen publikum med en gang. Vi sitter med ørene på stilk og øynene fokusert på det som skjer på scenen. Hva grepet er ønsker jeg ikke å avsløre da jeg håper så mange som mulig vil se forestillingen.
 

Det er umulig å ikke bli engasjert underveis. FOTO: Bent Are Iversen

Teksten er skrevet av svensk-tunisiske Jonas Hassen Kemhiri og oversatt av Kristin Auestad Danielsen. Det er en god tekst og gjennom flere historier vi går inn og ut av, blir vi belyst rundt temaet “hva vil det si å være norsk i et flerkulturelt Norge i dag?” Forestillingen kretser rundt temaer som fryktretorikk og fremmedskepsis i et multikulturelt samfunn. Vi blir kjent med «Abulkasem» som tar form i flere figurer og blir etter hvert et eget begrep. Hvem var eller hva er egentlig Abulkasem?

Fantastisk, denne bør du se! FOTO: Bent Are Iversen

Forestillingen får oss til å le, den får oss til å bli pinlig berørt og den klarer å skape såre øyeblikk. Den fremstår som fresh og nytenkende. Alt hva en kan ønske seg på en god time. Jeg vil si at den absolutt passer for ungdommer. Noen av språkbegrepene som blir brukt kan være vanskelig å forstå, men forestillingen undervurderer ikke sitt publikum. Den gir heller ungdommer noe å strekke seg etter. SoFT har turnert rundt på ungdomskoler i Sogn og Fjordane og jeg håper flere ungdommer får muligheten til å se den i andre deler av Norge. Så spre ordet og kjenn din besøkelsestid!