Peeping Tom: Moeder

Vi befinner oss igjen på Dansens Hus, og denne iskalde torsdagen skal vi se det belgiske kompaniet Peeping Tom. Ut fra plakaten og programmet kan det tenkes at vi har en interessant time i møte. Og ja, det har vi. Moeders groteske og absurde univers folder seg ut for oss gjennom en overflod av virkemidler og eksepsjonelle dansere.

Tittel: Moeder
Tid/sted: Hovedscenen, Dansens Hus, 4. november 2016
Regi: Gabriela Carrizo
Med: Eurudike De Beul, Maria Carolina Vieira, Marie Gyselbrecht, Brandon Lagaert, Hun-Mok Jung, Yi-Chun Liu, Simon Versnel, Charlotte Clamens
Produsent: Peeping Tom
Kommende forestillinger: 4. og 5. november
Anmeldelse av: Mari Noodt

Som i mange andre tilfeller av dans og teater for tiden, er det i Moeder vanskelig å finne den gjennomgående historien. Det er mye jeg som publikummer ikke helt forstår. Hjernen vår streber hele tiden etter å gi inntrykkene mening – finne den logiske sammenhengen – men som vi ofte konkluderer med, må vi noen ganger tørre å gi slipp på den. Det er nemlig ikke alltid nødvendig å finne denne høyere betydningen for at forestillingen skal være god. Formen ønsker at vi skal gå med på dens premisser om det episodiske og øyebliklige. Peeping Tom arbeider helt klart etter et slikt premiss. De er kjente for å fornekte logikken, og vi blir istedenfor servert en serie vakre, spennende og utfordrende øyeblikk – bilder fra levde liv, fra start og til slutt.


Vi ser en fødsel og en begravelse, familieforhold, angst og stress. Alle ytterpunktene av livet er inkludert og det skjer mye, men selv om jeg stadig vekk stiller meg spørsmålet “hva mener de med det?”, blir det aldri kjedelig. Forestillingen er proppet med mulige symboler og merbetydninger, og hjernen jobber på spreng. Den gjennomgående bruken av overraskelseselementet får oss til å sitte enda lengre ut på stolen. Vi venter i spenning på mer. Spesielt ønsker jeg å se mer av den konkrete dansen. Det er noe av det kuleste jeg har sett på scene, og annerledes mye annet på dansens hus og i teatret generelt. Dansen er overraskende og sjokkerende og utføres med en enorm kroppsbeherskelse. Den viser nye måter å bevege seg på som sender flere gisp gjennom publikum!


Moeder er en forestilling full av inntrykk, finesse, absurditet og fenomenale dansere som presser dansens form til det ytterste. Jeg kjedet meg aldri, hjernen jobbet på spreng, og det er et godt tegn. Det var ikke historien vi snakket om da vi kom ut i kulden igjen, men bildene og sekvensene vi husket best – det som satt seg. Hvis du klarer å slippe taket på det logiske og gi deg hen til øyeblikkene og bevegelsene, er jeg ikke i tvil om at du vil like denne forestillingen!

Jo Strømgren kompani: Viruset

Noe har gått galt. Viruset er sluppet løs og et knippe mennesker er innesperret i en slags bunker hvor de forsøker å fikse maskinen som har smittet menneskeheten. En androide kommer for å hjelpe til. Absurd, rart og egentlig helt ubegripelig. Men det betyr vel ikke at det er dårlig?


Foto: Erik Berg

Vi forstår kanskje ikke så mye. Vi ser at det er en maskin som man forsøker å fikse, vi skjønner at det kommer en slags robot for å hjelpe til og vi hører folk som snakker et språk som minner om portugisisk og islandsk. Resymeet ovenfor har vi lest i programteksten. Så det er ikke mye vi forstår av å se forestillingen, eller, vi forstår det som skjer her og nå, men ikke bakgrunnshistorien. Så hva gjør det med teateropplevelsen?

Svaret er; særdeles lite! Forestillingen er i aller høyeste grad underholdende. 1 times varighet er perfekt for slike absurditeter. Aktørene på scenen danser helt magisk, det er gøy å se på. Viruset er kanskje en rar liten greie, men det er på ingen måte dårlig. Jo Strømgren Kompani viser at de vet hva de driver med. Når aktørene danser er det helt magisk. Så får man heller bare lese programmet etter forestillingen for å skjønne hva det er man har sett på. Det skader vel ingen, gjør det vel?


Foto: Erik Berg

Jeg synes forestillingen passer veldig bra for ungdom. Du må være tilgjengelig og akseptere det du ser på uten å henge deg opp i detaljer. Du burde kjenne til sci-fi-sjangeren og godta at du ikke forstår språket det snakkes på. Dette er vi ungdommer eksperter på. Faktisk vil jeg si at denne forestillingen passer bedre for det vanlige kinopublikummet enn det vanlige klientellet i Operahuset. Noe som er et kjempekompliment til Operaen. De viser at de tar målsettingen om å være et operahus for alle på alvor. Vi i teaterungdom.no applauderer.

Å oppsummere en slik opplevelse føles, unaturlig. Det er litt rart, vi gir ikke stående applaus, men liker at operaen utfordrer seg selv og understreker at dette på ingen måte er dårlig. Jeg har venner jeg vil anbefale å se forestillingen og venner jeg nok ikke vil gjøre det til. Det er mange tanker og mange spørsmål etter en slik time i operaen. Det betyr vel at jeg har sett noe av verdi, kanskje, eller?


Foto: Erik Berg
 

Tittel: Viruset
Tid/sted: Den Norske Opera og Ballett, scene 2, tirsdag 1.november
Koreografi/regi/scenografi: Jo Strømgren
Med: Jo Strømgren Kompani.  Vânia Doutel Vaz, Ivar Sverrisson, Mikkel Are Olsenlund, Dag Rune Sjøli
Kommende forestillingsdatoer: 2., 4., 5. og 6. november
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

 

Novemberguide!

Hvis du syns været er håpløst og heller bare vil løpe inn nærmeste dør, vil vi anbefale deg noen av disse dørene!
Her finner dere høydepunkter for november måned:

1.-: Inkognito, Det Norske Teatret

1.-4.: I am Nina, Caféteatret

1.-6.: Premiere Jo Strømgren Kompani:Viruset, Den Norske Opera og Ballett

2.: Lættis Stand Up, Stopp Pressen

2.: Lesning og musikk, Samuel Pepys hemmelige dagbok, Oslo Ladegård

2.: Premiere Julelatter 2016, Latter

2.-3.: Teaterkompaniet: Terje Vigen, Kulturkirken Jakob

3.: Stand Up Grünerløkka: Åpningsshow, Quadis

3.: Premiere Bjarte Hjelmeland: I lånte fjær, Chat Noir

3.-5.: Peeping Tom: Moeder (Mother), Dansens Hus

4.: Scripttease, Det Andre Teatret

4.-5: Lisbeth Gruwez dances Bob Dylan, Black Box Teater

5.-7.: Synkehull, Grusomhetens Teater

6.: Havets stemme – Fortellerkafé, Asylet

9.: Jeg er bare Ida, Sagene Samfunnshus

10.: Premiere En mann ved navn Ove, Oslo Nye Centralteatret

10.: Gjensyn med Nær sagt Ibsen, Det Andre Teatret

10.: Novemberimpro med Månemodus, SYNG

11.: Radioresepsjonen Live, Rockefeller

11.: Farlig minne, Oslo Nye Teaterkjelleren

11.: Teatertreff 2016, Oslo Teatersenter

11.-12.: Batsheva Dance Company – Last work, Bærum Kulturhus

11.-13.: Sorialabfestivalen, Sorialab (Soria Moria)

12.: Premiere Jul med Prøysen og Snekker Andersen, Oslo Nye Trikkestallen

14.: Blåmandag: Og det enkleste er pistol, Dramatikkens Hus

15.: Finn Arve Sørbøe: Kavadde æ sa, Chat Noir

15.: Standup: Javier Jarquin, Henriken

16.: TEDxOslo Open Mic, Kulturhuset

16.: Feber, Oslo Nye Teaterkjelleren

17.: Tore Vagn Lid: Highway hypnosis, Dramatikkens hus

17.: Premiere Cosi fan tutte, Den Norske Opera og Ballett

17.: Premiere Alan Lucien Øyen: America Ep. 2 – Psychopatriot

17.: Hvorfor det? Med Trond Viggo Torgersen og Jon Almaas, Rockefeller

17.: Kartellet/Mørk – Anføttes, Folkelarm 2016, Riksscenen

17.: Monologkveld, Påfuglen

18.: Bikubekveld: Urban Art Attack – The Get Down!, Det Norske Teatret

18.: Sesongpremiere Jul i Blåfjell, Oslo Nye Teater

19.: Premiere Påfuglen, Det Norske Teatret

20.: Harald – en konge blir skapt, fortellerforestilling på Litteraturhuset

22.: Fortellerteater: Frøken Kakkerlakk reiser fra østen til vesten, Caféteatret

24.: Premiere Ulf Nilseng: Be-longing, Dansens Hus

28.: Storslamfinale: GrandSLAM, Rockefeller

 

PS: De fleste forestillinger merket med “premiere” spiller også flere dager. Oppsøk spillestedenes nettsider for mer info!

Heidi Gjermundsen Broch – en følsom Påfuglmamma

Det er fredag formiddag 28.oktober og vi har tatt turen til resepsjonen på Det Norske Teatret. Den 19.november er det premiere på familiemusikalen Påfuglen. En kritikerrost forestilling som har blitt satt opp på Trøndelag teater, som nå skal fylle hovedscenen. Presset er stort og teateret trenger et lokomotiv til å fylle hovedrollen som Påfuglmamma. Heldigvis har de Heidi Gjermundsen Broch!


Foto: Helge Langerud Heikkilä

“Heihei! Så hyggelig at dere vil snakke med meg da, skal vi ta heisen opp og sitte i kantinen kanskje? Så kan vi drikke litt kaffe”. Heidi er en liten dame som oser av varme og omsorg. Hun er stilig, rask i bevegelsene og har på seg en fargerik jakke over en enkel grå kjole. “Det er så mange herlige farger i forestillingen, så jeg blir nok litt påvirka”. Heidi er fast ansatt ved teateret og har arbeidet der i en årrekke, hun har portrettert en rekke store roller som Ronja Røverdatter og Eva Peron (Evita). Nå skal hun altså være Påfuglmamma i Påfuglen.

“Forestillingen handler om Påfuglmamma som må dra fra ungene sine og fuglelandet, til hundeland for å tjene penger slik at hun kan kjøpe seg et hus. I hundeland møter hun en Labrador og en valp” forteller Heidi. Tematikken er høyaktuell. Reisende folk som tjener penger på musikk, farger og barnhjertighet. Mennesker som gjør at urettferdigheten i verden kommer nær oss. Det er også derfor stykket har fått undertittelen en urettferdig musikal. Dette er en familieforestilling som stiller samfunnsaktuelle og politiske spørsmål, med varme og humor.


Foto: Fredrik Arff

“Det er så mye farger, musikk, rytme. Det er liksom en teaterlek, med et språk og virkemidler som man kun kan oppnå i teateret. Ikke andre steder,” Heidi er full av engasjement og følelser. Stemningen er lett og ledig. Vi smiler og ler, og mimrer om tidligere produksjoner på teateret. Det føles ikke som om vi holder et intervju. Det føles som om vi snakker med en venn. “Jeg sa til regissøren: gi meg en umulig oppgave. Det er tre ting jeg jobber med nå for å komme inn i rollen. Det er det skuespillertekniske. Å ha følelsene helt utvendig, Påfuglmamma har ikke noe følelsesmessig filter, hun viser akkurat hvordan hun har det der og da. Det andre jeg jobber med er sangen, det er en annerledes måte å synge på som noen folkeslag har i blodet. Det går ikke an å lære seg på 8 uker, så jeg må prøve og se hvor langt det rekker. Det var det andre. Det tredje er dansingen. DET ER SÅ MYE DANS. Så jeg skal synge, med følelsene utenpå, og danse samtidig. Så en umulig oppgave, det har jeg fått!” Heidi ler lett og drikker litt kaffe.


Foto: Helge Langerud Heikkilä
Utsikten fra kantinen på Det Norske Teatret. Heidi sin nydelige fargerike jakke ligger på bordet.

Vi spør om hvordan det er å jobbe på et så stort teater, om hvordan skuespilleryrket er i dag. Heidi forteller at hun føler seg utrolig heldig, “det er en stor gave å jobbe her”. Hun elsker å jobber sammen med mennesker som tør å kaste seg ut i nye ting, helt uten sikkerhetsnett. Hun sier at Påfuglen er en fantastisk forestilling å jobbe på og at hun virkelig gleder seg til å gå på jobb. Jobben er ofte beinhard, de fast ansatte skal være som et lokomotiv for produksjonene de deltar i, men at det uansett er en gave. Hun forteller om to år på Lipa og tre år på Teaterhøyskolen. Om presset man kan oppleve på Broadway eller i London og om lykken over å arbeide hjemme i Norge. Dette er for henne – Å jobbe på Det Norske Teateret sammen med skuespillere som vil hverandre godt og som finner felles språk i forestillingene de gjør sammen. “Unnskyld,” Heidi har tårer i øynene. “Jeg blir bare så rørt når jeg tenker over hvor heldig jeg er”.

Heidi Gjermundsen Broch er en av Norges absolutte toppskuespillere innenfor musikkteatersjangeren. I disse dager forvandles hun til Påfuglmamma. En rolle full av farger og utvendige følelser. En mor med omsorg og varme som gjør hva som helst for de hun er glad i. Etter å ha møtt Heidi en tidlig fredagsmorgen tyder alt på at rollen er på plass.

– Helge

Pulse

Danseforestillingen Pulse introduseres med ordene “The ups and downs that keeps us alive”, og i løpet av en drøy time får vi servert energifull og følelsesladd afrikanistisk dans. Tabanka dance ensemble leder oss gjennom høye topper av glede og latter, og dype daler med smerte og sinne. Det oppriktige engasjementet, formidlingen og rytmene gjør det til en sterk og solid forestilling som vi “kalde nordmenn” også lar oss rive med i.

Tittel: Pulse
Sted/tid: Dansens Hus, 29.10.16
Koreograf: Thomas Talawa Prestø
Medvirkende: Tabanka Dance Ensemble
Kommende forestillinger: Dansens Hus, 30.10.16 
Anmeldelse av: Mari Noodt


Foto: Noah Williams
Denne forestillingen er allerede over ett år gammel, og har spilt i Oslo tidligere. I løpet av helgen har de to åpne forestillinger på Dansens Hus, som avslutning på en uke med visninger for den kulturelle skolesekken. At Dansens Hus har valgt å huse et prosjekt av denne typen er både bra og viktig, for dette er en forestilling mange har godt av å se!

Vi får en kort introduksjon av leder og koreograf Thomas Talawa Prestø, hvor han avslutter med å utfordre oss til å være et ordentlig afrokaribisk publikum, og gi respons (rop og klapp) til danserne underveis. Etter å ha vært musestille publikum ved mine tidligere besøk på dansens hus, stiller jeg meg straks kritisk til om vi kan tåle et slikt ansvar… Men jeg må spise ordene mine like raskt. Ute på scenen eksploderer det av rytmer, energi, bevegelser og følelser… Publikum VIL gi respons og vi gjør det. Det er en barriere å komme over, men flokkmentaliteten slår inn og når noen andre roper er det lett å slenge seg på. Det kjennes godt å gi energi til aktørene, for de utleverer seg virkelig for oss denne ettermiddagen.


Foto: Noah Williams
Det spruter energi og innlevelse ut av hver bidige bevegelse! På de høye toppene fylles vi av glede og jeg nesten danser i stolen. I de dype dalene vrenger de sjelen sin foran oss, og jeg røres til tårer. “Velkommen til PULSE, en forestilling om livets berg og dalbane, tolket gjennom kroppene til de Afropeiske danserne i Tabanka Dance Ensemble” er helt klart en passende beskrivelse. Vi blir med dem i alle svinger og looper. Fordi vi som publikum fikk utdelt et ansvar, en viktigere rolle enn ellers, er forholdet mellom oss og danserne tettere. De kan dermed treffe oss bedre og nærere. Forestillingen tar blant annet for seg temaet “black lives matter”, og når danserne roper og skriker svarer publikum med samme mynt. På denne måten oppståe det et eget fellesskap inne på hovedscenen. Muligheten for respons, gjør at vi som publikum kan vise solidaritet og medfølelse, noe som i en høyaktuell forestilling som denne kan føles godt og sterkt. Om det er ett hovedbudskap, er ikke så lett å få tak på, da vi presenteres for mange historier og tematikker… Men de setter i gang gode tankeprosesser hos publikum og det oppleves ikke som uforståelig eller rotete. At vi får lov til å reagere på det vi ser legger fokuset mer på øyeblikket og de spontane følelsene, enn den samlede moralen.

 

Forestillingen spilles for siste gang i morgen og er dessverre (for alle oss uten billett) utsolgt, men neste gang Tabanka befinner seg i din nærhet bør du sjekke det ut! De er virkelig en viktig del av norsk dansekunst!

Min pappas porno

“Min pappas porno” inntar Edderkoppen Teater i mars, men først er forestillingen på Norgesturné. Torsdag 20. oktober besøkte den Sarpsborg Scene. Forestillingens navn har fått mange til å heve øyenbrynene når jeg har fortalt hva jeg skulle se, men selv gledet jeg meg veldig. Jeg ble virkelig ikke skuffet.

Tittel Min pappas porno
Sted/tid Sarpsborg scene, 20.10.16
Regissør Jostein Kirkeby-Garstad
Skuespiller Odd-Magnus Williamson
Kommende forestillinger Haugesund 29. okt, Skien 4. nov, Flekkefjord 5. nov, Sandnes 6. nov, Notodden 10. nov, Edderkoppen Teater i Oslo 3. mars – 1. april 
Anmeldelse av Kristin Halland Sandbæk

Da jeg kom inn i salen registrerte jeg fort at publikums gjennomsnittsalder nok var noe høyere enn min egen. Det er det overhodet ingen grunn til at den skal være. Har du vokst opp, noe en kan forvente at alle dere har, er dette den perfekte latterkrampe-forestillingen. Har du barn, enda bedre, men det er absolutt ikke et must. (Obs. Bare husk å ikke ta med barna dine på denne forestillingen…) Mer lett gjenkjennelig stykke skal du lete lenge etter.  Kommentarene “det er helt sant”, “ja, akkurat sånn er det” kan høres blant publikumet gjennom hele forestillingen, men alltid gjennom enorme latterkuler som får tårene til å trille.


Foto: Iselin Jansen

Den fantastisk hverdagslige holdningen til Odd-Magnus Williamson elskes av publikum. Du får virkelig være en del av reisen til Andrew, som etter at faren forlater familien, finner pornosamlingen hans innerst i skapet. Pornoen blir hans nye farsfigur, men Andrew erfarer gjennom årene at de nok ikke har vært de beste forbildene likevel.

Forestillingen tar opp et svært dagsaktuelt og vondt tema; å bli forlatt av far som ung gutt. Den gjør at du som publikummer fra tid til annen kan kjenne tårene presse på av medlidenhet og medfølelse. Men når tårene først kommer, er det fordi stykket har vrengt seg over i latterboksen. Den gjør det på en helt herlig måte som overhodet ikke undergraver det seriøse, men sørger for at situasjonen ikke blir ubehagelig der du sitter og forventer komedie. Williamson gjør disse overgangene så naturlig og lett at det er en fryd å se på. Du som publikum kan nesten føle at dette er en samtale som kunne foregått rundt kaffebordet hjemme i din egen stue, selv om det kun er Williamson som står for snakkingen.


Foto: Iselin Jansen

Dette er den perfekte kombinasjonen av alvor og hysterisk komedie. Du får så vidt puste mellom latterkulene før du er igang og ler igjen. Ikke la deg skremme av tittelen, dette er absolutt en forestilling du bør se! Om du ikke skal til storbyen er det fortsatt noen forestillinger igjen av Norgesturnéen, før det braker løs på Edderkoppen Teater 3. mars 2017! 

Det merkelege som hende med hunden den natta

Christoffer er en gutt på 15 år. I hagen til naboen finner han naboen hund stukket ihjel. Det har hent noe merkelig med hunden den natta. Christoffer vil finne ut hva som har hendt, og sammen med rotten sin, Toby, prøver han å løse mysteriet. Christoffer har “adferdsproblemer” som han kaller det. Så ting er ikke alltid like lett.


Hunden er funnet, og mysteriet er igang

Jeg skal være helt ærlig, jeg har sett denne forestillingen før. Kanskje ikke så rart når den hadde premiere på scene 3 på Det Norske Teatret tilbake i mars 2014. Siden den tid er store deler av castet byttet ut, men regien og forestillingen som sådan er den samme. I dag ble det offentliggjort at “Det merkelege som hende med hunden den natta” får enda en sesong i repertoaret til teateret våren 2017. En fantastisk nyhet! Selv synes jeg forestillingen (kanskje) er den beste som går på hovedstadsscenene om dagen.

Historien er etter en bok med samme navn og handler om Christoffer, en gutt med aspergers syndrom. Hunden Wellington er død og familiehemmeligheter kommer frem. Christoffer vet ikke hvem han skal stole på: “Folk sier så mye uten ord. Folk forvirrer meg”. Historien er fantastisk, iscenesettelsen og teksten det samme. Dette er kvalitet i alle ledd, jeg elsker virkelig “Det merkelege som hende med hunden den natta”. Alt stemmer, det er ingenting som trekker ned!

Christoffer er en ungdom, og selv om han tenker og oppfører seg litt annerledes enn folk flest er det lett å kjenne seg igjen i en outsider. Alle ungdommer kjenner seg vel litt fremmed av og til. Sånn sett handler ikke forestillingen bare om Christoffer, den handler også om deg og meg.

Enhver med sans for godt teater bør se denne forestilling. Ungdommer især. Det er ikke så lett, siden den stadig fyller salene, men vær tidlig ute, bestill billett, det er verdt pengene, jeg lover.

Tittel: Det merkelege som hende med hunden den natta
Tid/sted: Det Norske Teateret, scene 3, tirsdag 25. oktober. 
Regi: Trine Wiggen

Med: Frank Kjosås, Ingunn Beate Øyen, Jon Bleiklie Devik, Renate Reinsve, Svein Roger Karlsen, Marianne Krogh, Kaia Varjord, Geir Kvarme og en valp

Kommende forestillingsdatoer: Spilles spredte datoer frem til 16.mai 2017. 
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Rina Mariann Hansen. Byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo

Rina Mariann Hansen presenterer seg som mor, nærmer seg 40 og ser på Skam. Hun har vært ungdomspolitiker i AUF og jobbet mye med økonomi og budsjetter. Hun har sett på de store linjene, sett fremover. Nå får hun endelig være tettere på folks hverdag. Rina Mariann Hansen jobber med å fylle byen med mening. Hun er byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo.


Foto: Helge Langerud Heikkilä
Oslo Rådhus, ganske kult møtested

For to uker siden sto jeg i heisen på vei oppover i rådhuset. Togstreiken hadde hindret mine medsammensvorne fra å bli med så jeg følte meg fryktelig liten, nervøs og alene. Rådhuset i Oslo er høyt, oppe i høyden er utsikten fantastisk, jeg så fjorden, jeg så byen og jeg så festningen. Jeg blir tatt godt imot av den ene smilende kvinnen etter den andre. Til slutt kommer Rina gående. En liten blid dame som i litt over et år har jobbet: “med å fylle byen med mening”.  “Vil du ha kaffe? Vi har fått ny kaffemaskin”. Kaffemaskinen er mer som et flyvende kaffemonster! Den skifter farge og ser ut som om den skal lette. En UFO! Men tonen er satt, dette møtet blir overhodet ikke så skummelt som jeg hadde fryktet, Rina er blid, imøtekommende og spørrende. Rådhuset føles varmt og inkluderende.

Jeg spør Rina om hvordan hverdagen som byråd er, hva byrådet jobber med nå om dagen og hva som gjøres for de unge innen kultursektoren i byen. “Byrådet har en helt tydelig ambisjon om å gjøre kulturen i byen tilgjengelig for alle. Det er viktig at man kan delta på like vilkår. Derfor forsøker vi å finne ut hva som finnes innenfor barneteater i byen. Vi vet for lite, vi trenger kunnskap. Vi støtter Tekstlab, Tigerstadsteateret, og Den Mangfoldige Scene. Vi har også fått på plass et eget mål i budsjettet som går ut på at barn og unge skal ha rett på kulturopplevelser”. Rina snakker med engasjement og nysgjerrighet. Til stadighet spør hun: “Men hva synes du?”. Intervjuet blir til en samtale, akkurat slik vi i teaterungdom ønsker det.


Foto: Helge Langerud Heikkilä
Nydelige Rina Mariann Hansen (dårlig fotograf dessverre)

“Innenfor idrett virker det helt åpenbart at man må ha bredde for å få frem topper. Det er hele idrettsnorge bygget på.” forteller Rina. Her ligger det et potensiale innenfor kulturen. Det er viktig at kultur også satser bredt. “Vi flytter nå den kulturelle skolesekken over til kultursektoren i kommunen, på denne måten blir dette tilbudet en del av kulturen. Det synes jeg er flott”. Jeg opplever Rina som stolt over det hun har fått til i løpet av sitt første år. Jeg prøver derfor å utfordre litt og spør om hva byrådet konkret gjør for ungdommer, særlig innenfor teatersektoren? Rina svarer at det er vanskelig å lage tilbud som treffer ungdomssegmentet. “De som ikke drar på kultur med foreldre, men heller ikke er gamle nok til å komme inn steder med alkoholsalg faller fort mellom to stoler”, sier hun… uten å komme med noe egentlig svar på hva som gjøres for å bygge en stol til disse også. 

Tiden går fort og min tilmålte time er unnagjort. Jeg har mange spørsmål som brenner i brystkassen, men er også veldig fornøyd med den praten jeg har fått. Med meg får jeg byrådets forslag til budsjett for 2017. Veien til en grønnere, varmere og skapende by med plass til alle. Rina oppleves som et byråd med oppriktig engasjement for byen og det hun jobber med. Jeg føler meg trygg på at barneteateret i Oslo vil bli styrket de neste årene. Teateret for dere ungdommer, det skal vi i teaterungdom.no følge godt med på. Så får vi se hva som blir sagt neste gang vi møter politikere. For dette skal gjentas.


Foto: Helge Langerud Heikkilä

– Helge
(Intervju gjennomført 11.oktober i Rådhuset i Oslo, bare se)

LatterGalla 2016

Det er fredag kveld og vi har tatt turen til Latter for å få med oss årets lattergalla – en kveld der et knippe unge- deler scenen med godt etablerte komikere. Stemningen er god, showet er utsolgt og lyset i salen senker seg sakte. 

Årets trekkplaster er Otto Jespersen som gjør comeback på stand up scenen. Noe det høres ut som den stappfulle salen har ventet lenge på. Åpningsfilmen setter standarden og latterkulene sitter løst hos oss i salen. Dette er skikkelig gøy, artig, Latter!

Showet blir ledet av den musikalske komikeren Jon Niklas Rønning, som serverer sanger om alt fra bakeren i østre Aker som går konkurs pga alle dagens allergier, til improviserte låter om tilfeldige publikummere i salen. Dette er absolutt min type humor og det tar lang tid før latteren tar slutt.

Halvor Johansson tar 90-tallets Barne-TV til nye høyder! Som født og oppvokst på 90-tallet kjenner jeg meg igjen i alt han snakker om. Pingu som bankes opp av faren sin bringer tilbake minner. Koselige minner, som kanskje får seg en velfortjent trøkk. 

Kveldens høydepunkt blir allikevel Hans Morten Hansen! Det er lenge siden jeg har ledd så mye i løpet av ti minutter, men når han snakker om Widerøe som en gigantisk miksmaster brøler hele salen av latter.

LatterGalla er herlig!
Skikkelig Latter kvalitet. Tommel opp!!!!

Forestillingen spilles helt frem til jul, kjøp billett og kos deg.

– Kamilla

Teaterungdom på Snapchat!!!

Teaterungdom.no blir stadig større. Vi får fler og fler lesere, følgere, likere og teatre som vi skriver anmeldelser for. Det syns vi er KJEMPEGØY!
Nye tider og nye følgere gir oss enda mer motivasjon til å gjøre teater tilgjengelig for ALLE! For selv om vi skriver med ungdommer som målgruppe vil vi selvfølgelig gjerne at alle og enhver skal lese det vi skriver om. Målgruppe skal ikke ekskludere, men inkludere mener vi.

Nå som vi ser at teaterungdom vokser, har vi i redaksjonen funnet ut at vi vil utvide ytterligere. Derfor har vi (trommevirvel) opprettet en egen SNAPCHAT-profil. Så nå er det bare å søke opp “teaterungdom” på snapchat og legge oss til, så kan dere få se alt det morsomme, rare, underlige og spennende vi driver med. Vi vil poste alt fra umiddelbare responser på forestillinger til hilsner fra folk vi intervjuer.


FØLG MED! Og kom gjerne med innspill og svar på snap!
 

– Helge, Kamilla, Mari og Stine