Svart hav / hvitt skum: Den lille havfruen

Norwegian experimental theatre workshop (NExT) har denne helgen inntatt Sagene festivitetshus og vist forestillingen “Svart hav / hvitt skum: Den lille havfruen”. Scenelusa produksjoner har sammen med 5 ungdommer jobbet med ulike former for eksperimentelt teater. I går kveld dro vi fra teaterungdom for å anmelde den aller siste forestillingen deres.


Kreativiteten blomstrer rundt  Scenelusa og deres nye produksjon

Ungdommene på 14-19 år står i tematikken med hele seg. Man kan se at de jobber hardt. Teksten skal frem, teatersjangeren skal frem, karakterene skal frem. De har mye å huske på, mye å gjøre, de jobber hardt. Stykket er delt inn i 5 deler hvor hver del representerer en form for eksperimentelt teater. Historien de har valgt å basere arbeidet på er “Den lille havfruen” av H.C.Andersen. Jeg synes både historien og formatet kler ungdommene godt.

Dette er et visningsarbeid, det er ikke profesjonelle skuespillere, dette er ungdommer som har lært noe nytt som de formidler til et publikum. Dette gjøres med en enorm innsatsvilje som gjør at man ikke kan gjøre annet enn å applaudere. De 5 på scenen leverer så til de grader. 


Sekvensene er korte, noe som kler formen. Ingen grunn til å dvele, vi går raskt videre. Om jeg skal sette fingeren på noe som kan forbedres må det være det at de gjerne kunne ha gått enda dypere ned i de ulike sjangrene. Men dette er småpirk. Jeg liker Scenelusa, jeg liker NExT og jeg liker “Svart hav / hvitt skum.

– Helge
 

“Hei…jeg trenger litt hjelp her, jeg…”

Ingar Helge Gimle’s soloforestilling spiller for fulle hus på Chat Noir. Vi i Teaterungdom måtte selvfølgelig ta turen for å anmelde forestillingen. Det var en tur det var verdt å ta.

Forestillingen handler om Ingar, om hans oppturer og nedturer, mest om nedturer. Dette høres kanskje trist ut, men det er det overhodet ikke. Publikum ler og ler og ler. Humoren er perfekt balansert med de såre historiene, og Ingar Helge står fjellstøtt i sentrum av alt. En rekke ganger kommer spontanapplaus fra publikum og det hele avsluttes med stående applaus. Vel fortjent. Dette er moro.

Selve produksjonen er enkel. Enkel scenografi, fint enkelt lys, ikke noe dill-dall. Forestillingen er rolig, ærlig og down-to-earth. Noe som kler skuespilleren perfekt. Hvorvidt han spiller en rolle eller bare er seg selv vet jeg faktisk ikke, og det spiller ingen rolle. Historien er så stram og godt formidlet at man ikke trenger å få alle svarene. Man ser en mann som nærmer seg 60, hører om hans liv og ler av og med han hele veien.

Dette er den beste forestillingen jeg noengang har sett på Chat Noir, og noe både teateret og skuespilleren bør være stolt av.

– Helge

Fugletribunalet

Det er fredag kveld og jeg tar turen til Det Norske Teateret. Jeg skal se og anmelde Fugletribunalet. En forestilling som er skrytt opp i skyene av teaternorge, men hvordan passer denne egentlig for ungdom? Snaut to timer senere har jeg svaret.


Marie Blokhus som hovedrollen Allis

Allis har rømt fra byen. Hun har forlatt en programlederjobb i NRK etter en utroskandale med krigkastingssjefen. Allis er hele norges hore. Alle kjenner henne igjen, man snakker når man har sett henne på gaten. I butikken ser folk stygt på henne bak ryggen hennes, men smiler om hun ser deres vei. Hun er uglesett og flykter. Hun flytter derfor til landet og tar jobb som en slags tjenestepike for den mystiske Bagge, mens han venter på at kona skal “komme hjem”. Bagge er som Allis selv, utilregnelig, mystisk, full av hemmeligheter, full av svik, skandale og lyster. Lyster ingen av de to kan rømme fra.

Det er lenge siden jeg har kjent på slik spenning i en teatersal. Stykket er tydelig, stramt og lekkert fra start til slutt. Skuespillerprestasjonene formidable. Det er veldig vanskelig å skulle sette fingeren på noe som ikke fungerer, for ALT ER SÅ BRILJANT! Historien, scenografien, rolletolkningene, castingen og ikke minst fuglehodene (rekvisittmaker Ole Jacob Børretzen kan gi seg selv en stor klapp på skulderen). Det var grusomt å sitte i salen, for spenneningen var så høy. Passer dette egentlig for ungdom??? JA, JA, JA!

Dette er ingen storskala hovedsceneforestilling med masse effekter eller høy “showfaktor”, dette er teater av ypperste kvalitet. Jeg kjenner meg igjen i Allis, på en eller annen forskrudd måte. Alt fremstår så virkelig. Mobbing, som så ofte blir knyttet opp mot barneskolen, blir her trukket inn i voksenverdenen på en perfekt måte. Sex, alkohol og “modent språk” gjør ikke effekten av dette noe mindre. Allis vet så alt for godt at hun i tillegg fortjener den hetsen hun får, men hun begjærer stadig. FOR EN ROLLE!

Jeg tar av meg hatten, gir stående applaus og takker høyere makter for at denne forestillingen fortsatt står på teaterets repertoar til høsten. For dette er et teaterstykke alle over 15 år burde se.

– Helge

Et stikk i magen fra landeveien

Det er allerede nesten ett år siden premieren på Gjertrud Jynges soloforestilling “Frå landevegen”, men stadig står hun på scene 3 ved det Norske Teateret og forteller personlig og ekte om taternes historie. Denne torsdagen er det halvfullt i salen idet Jynge uanmeldt entrer scenen. Med sin sterke tromsødialekt går hun i gang med den nesten 1,5 timer lange monologen. Hvordan vil hun fylle hele denne tiden?


Svaret er: Med en direkte og ekte kontakt med publikum, hvor historien om hennes egen familieskam kommer fram. Med spennende skildringer av historiske fakta og stødige gjenfortellinger av brev og avisartikler. Med et kroppsspråk og en mimikk som sier mer enn ordene, og med nydelig og sterk sang. Jynge står foran oss og veksler uanstrengt mellom alle disse elementene. Bakerst til høyre på scenen, kan vi så vidt skimte en mann med trekkspill. Musikeren følger henne gjennom hele forestillingen, sper musikalsk stemning inn i fortellingene og akkompagnerer Jynge i sangene. Hun synger omstreifersanger, sanger om tatere og om å miste sin mor. “Somme dei går med fillette sko”. Musikken gir et annet perspektiv på brevene og avisartiklene. Der Jynges tippoldefar mente han gjorde noe godt for taterne ved å tvinge dem til arbeid, kan vi gjennom sangen se det vonde og såre ved det. Uten å mate tilskuerne med teskje, forstår vi hvor fortelleren vil. Hun viser lett med små blikk og håndbevegelser at historiene bærer ved seg en bakside. Dette oser det rett og slett godt håndverk av!


Store deler av fortellingene finner sted før 1900-tallet, og på en måte virker det så fjern. Men vi humrer litt i salen, ikke fordi det på noen som helst måte er latterlig, men på grunn av det gjenkjennelige i de grusomme hendelsene. Mennesker har det med å reagere med latter på ubehageligheter, og dette er intet unntak. Jeg stopper imidlertid å le når Jynge sier “hvis æ ikke så det, ka anna e det æ ikke ser”. Hennes egen slekt jobbet med taterutrydning, men hun hadde aldri sett det… Det får meg til å tenke på min egen situasjon og dagens samfunn. Forestillingen er høyaktuell, til tross for at den tar opp en gammel historie. For historien gjentar seg selv, og Jynge behøver ikke si det. Hun viser oss det på en smart og smakfull måte.

 

Dette var desverre siste forestilling i denne omgang, men kommer den tilbake bør du sjekke den ut!

Mari

Mina?

Leo pakker en rød koffert og flytter inn på barnehjem. Han møter Mina. Han flytter inn i en familie, ut av familien og inn på barnehjemmet og inn i en ny familie. Ting skjærer seg. Voksne diskuterer, barn krangler, festing tar over, Mina dukker opp igjen. Leo får piller. Mina dukker opp. Men hvem er egentlig Mina?

Studentteateret på Chateu Neuf og regissør/dramatiker Linda Victoria Bakkelund Røise sparer ikke på tematikkene i denne forestillingen. Her er fosterbarnsproblemer, voksenproblemer, mobbing, utroskap, tidsproblemer og kampen mot seg selv. Forestillingen kunne nok hatt godt av å rydde litt. Man følger livet til Leo, men man følger ikke nødvendigvis Leo’s tankegang og synsvinkler. Vi ser mye Leo ikke ser og forstår mye Leo ikke forstår. Dette gjør hele forestillingen litt vanskelig å henge med på. For hvilke historie er det vi skal følge? Ekteparet som sliter? Barndommen på barnehjem? Eller alkoholens inntog i tenårene?


Første akt er ganske enkelt rotete. Jeg sliter med for mange inntrykk. For mange elementer og sidehistorier å ta inn. Når det er sagt jobber skuespillerne beinhardt på scenen og innimellom oppstår det magiske øyeblikk. Papirdukkene er en soleklar favoritt. Her klarer forestillingen å løfte tematikken opp et nivå, det blir smart og man får sett ting fra Leo sin synsvinkel. Jeg skulle gjerne sett flere slike grep.

Det er problematisk at skuespillerne “spiller” så mye. Leo kunne fint vært en stor gutt som gikk på to bein selv om han er barn. Det hele fremstår til tiden veldig tilgjort, noe som er synd, for når skuespillerne først bare “sier” replikkene er det virkelig bra.

Andre akt er langt bedre enn den første. Her er tematikken mer konsentrert. Mina blir ikke like viktig som Leo, noe som er bra! Det er tross alt Leo det hele handler om. Jeg liker musikken som er veldig i tiden. Jeg smiler av dansingen, jeg kjenner meg igjen.

Det er mye som kan forbedres i Mina, men jeg kjedet meg aldri. Her er mye tematikk og masse å ta tak i. Så mitt tips til prosjektet er STÅ PÅ, her er det mye teater som skal spilles ut. 

– Helge

Om å være dramaturg

Etter å ha studert dramaturgi ved tre ulike institusjoner, er det fortsatt vanskelig for meg å sette ord på akkurat hva begrepet innebærer. Enda vanskeligere er det derfor å peke ut hva en dramaturg er. Vi i teaterungdom tok like så godt en liten oppklarende samtale med sjefsdramaturgen på Det Norske Teateret, Carl Morten Amundsen!

Vi møter Amundsen i resepsjonen på teateret. Han er en mann i sin beste alder, med noen små briller ytterst på nesen. Vi setter oss ned på kontoret hans, omringet av bøker og manuskripter. De store klassikerne er der, Bibelen, Aristoteles, Main Kampf. Det er bare to dager til premiere på “Andre verdskirgen – natt i verda”, noe som forklarer den tydelige overvekten av bøker om 2. verdenskrig. Da vi bemerker det sier Amundsen raskt: “Ja, det er Hitlerboken der, og Hitler der, så joda, det er en del!” 


Som dramaturg har man ansvaret for å finne dramatikk som kan bli en del av teaterets program. Arbeidsdagen består derfor av mye lesing, men også reising rundt i verden for å se hva som rører seg på de internasjonale scenene – å se teksten satt ut i live. I følge Amundsen ble også “Andre verdskrigen – natt i verda” til på denne måten: “Vi (dramaturgene) kom hjem fra en tur i Hamburg og København med ideen om å lage en forestilling basert på etterkrigstiden i Norge. Teatersjefen syntes at det var fint, på én måte, men ville heller lage noe om krigen”. 

Da prosjektet fikk klarsignal, var det hans og dramaturgenes oppgave å finne ut hvor de skulle begynne å lete. Han understreker flere ganger at det jo er “komplett umulig, helt koko!”, men at det også var drivkraften for å realisere prosjektet. Etter å ha bestemt seg for hvor de ville legge fokuset, satte de i gang med lesingen. Siden våren 2013 har de lest tusenvis av sider om krigen, fra alle synsvinkler og fra alle verdensdeler, for å finne ut hvilke historier akkurat de vil fortelle. Sammen med teatersjef Ulfsby plukket dramaturgiatet ut fire dramatikere til prosjektet. “Vi hadde noen møter med dramatikerne, og de syntes det var gøy at det var umulig!”. Historiene ramlet inn og det var Amundsens oppgave å sette de sammen til en helhetlig forestilling på 8 timer.

Når et stykke er klart for repertoaret kommer arbeidet med å finne regissører og ensemble. Dramaturgen følger med inn i produksjonen og kan gjerne fungere som en sparringspartner for regissøren. Oppgaven går ofte ut på å fokusere på det hele bildet i forestillingen, sørge for at den holder seg innenfor de rammer og visjoner som er satt for oppsetningen, men også komme med forslag til løsninger på eventuelle problemer som oppstår, både kreative og tekstlige. Det er allikevel regissøren som er kreativ leder for oppsetningen, og dramaturgens personlige ønsker og ideer må ofte forbli usagt. Amundsen understreker imidlertid at man etter flere år i bransjen forstår når det passer seg å komme med nettopp disse innspillene, men at man fort kan brenne seg på dette som nykommer i teateret. “Vi kan ikke ha flere kapteiner. Så hvis jeg ser på min egen rolle, foregår det jo stort sett enten på telefonen eller etterpå […] Jeg har på en måte aldri vært kaptein, men jeg har i perioder vært overstyrmann, i hvert fall.  Men det er Erik [Ulfsby, regissør] som fører båten inn nå.”

I motsetning til resten av ensemblet, avvikles dramaturgens rolle som regel etter premieren. “Jeg kommer ikke til å gå der etter lørdag. Da har jeg lyst til å gjøre noe annet. […] Nå har jeg en konkret oppgave, og den er slutt egentlig etter i dag, eller i morgen”. Nye manuskripter og prosjekter står for tur, og forestillingen overlates mer til “seg selv”.


Andre verdskrigen – Natt i verda er et enormt prosjekt, og har vært en stor jobb for dramaturgiatet ved teateret. Hvem som helst kan forstå at det har vært en utfordrende oppgave, men også en oppgave som synliggjør og setter pris på dramaturgens rolle i teatermaskineriet.

Hvis du noen gang får muligheten til å gjøre et intervju eller høre et foredrag med Carl Morten Amundsen, anbefaler vi deg å ta sjansen! Dette er en god mann, med milevis av erfaring, og en flott evne til å engasjere og fortelle.

Mari

JEG!

Hvem er jeg? Hva er jeg? Og hvorfor er jeg hvem hva jeg er? Forestillingen JEG! spilles i disse dager på Teater Manu i Oslo. Et samarbeid mellom tegnspråkteatret og Brageteatret. En filosofisk reise fra et barns perspektiv. En forestilling med barn som målgruppe. Nå er JEG, MEG, HELGE, 22 år gammel, men forestillingen treffer meg allikevel som om jeg var 5.

Hele stemningen i teateret er spesiell. I det publikum i salen slippes inn i salen et par minutter over 18 er det ikke som å komme inn i en teatersal, det føles mer som å komme hjem til en god venn. Folk smiler til hverandre, pratingen går lett, barn blir invitert til å sitte foran på 1.rad av teatersjef Mira Zuckermann, mens jeg selv synker ned i et av de mest behagelige teatersetene jeg noen gang har satt meg ned i. Vi blir ønsket velkommen, vi mottar en takk for å ha kommet, en kort introduksjon av stykket og så er vi i gang. Allerede før stykket har man fått kjenne på en varme som andre teatre kan etterstrebe, jeg er på lag med hele Teater Manu, og det er deres fortjeneste.

Publikum blir tatt med inn i en verden av lek og sprikende tankeganger. Det er to skuespillere på scenen, begge er JEG!, men som det blir poengtert, alle er jo JEG!. Veldig overraskende på meg oppdager jeg at stykket er veldig drevet av tekst. Det er tekstens genialitet som spilles ut på scenen. Dette er en enorm styrke. Teksten er basert på Svein Nyhus billedbok og fungerer strålende. Musikk og tekst over høyttaleren (lest opp av en ung pikestemme) gir hele rommet en identitet og stemmen til piken vitner om et enormt talent i skuespillerverdenen. Begge skuespillerne gjør også strålende prestasjoner, men innlevelsen i den innleste teksten er helt enkelt briljant. Imponert er bare fornavnet. Skuespillerne spiller med tegnspråk slik at alle forstår. Dette er for alle!

Handlingen er som sagt hentet fra et barnesinn, noe som gjør den vanskelig å gjengi konkret. Dette bør ganske enkelt sees. Å si at forestillingen er det beste jeg har sett vil være en overdrivelse, det er på ingen måte sømløst eller “perfekt”, men det er spennende, finurlige løsninger og kloke tanker som spilles ut. Som teaternerd ser jeg ekstremt mye teater og jeg kan ikke huske å noengang ha forlatt en teatersal med så mye mange nye ideer. Teater manu gir så mye, så du burde virkelig gi teateret 50 minutter ved å se denne forestillingen.

JEG! spilles i Oslo 12. og 29.april.

– Helge  

“Leahkit” på Dansens Hus

Frikar har, etter 10 år i bransjen, etablert seg som et betydningsfullt og kvalitetssikkert dansekompani i Norge og utland. Med sine røtter i folkedansen har de blitt et kjært kompani, som har bidratt til flere forestillinger og produksjoner her til lands. I dagens forestilling er det selve grunnlegger Hallgrim Hansegård, som står på scenen. Han har latt resten av kompaniet bli hjemme og alliert seg med en av sápmis store musikere – Torgeir Vassvik. Det er kombinasjonen av samisk tradisjonsmusikk og norsk tradisjonsdans som danner grunnlaget for denne 50 minutter lange forestillingen. Det byr på visse utfordringer for meg som tilskuer…

Scenen er naken, kun en bålpanne og noen instrumenter er plassert rundt de lyse dansemattene. Hansegård trår inn på mattene, ikledd noe som ligner en motorsykkeldress og lakksko. Danseren tenner et lite bål i bålpannen og lar seg etterhvert rive med av flammene. Kroppen beveger seg eksplosivt og folkedansens gjenkjennelige triks blandes inn. Det er helt stille i salen. Vi beundrer Hansegårds fysikk og jeg prøver å få fatt på uttrykket. Det er en form for perkusjon i bevegelsene, og når musiker Vassvik entrer scenen blander han seg inn i danserens rytme. Det er en fin sammenkobling, men joiken og musikken gir forestillingen et helt nytt uttrykk, og det blir vanskeligere for meg å få fatt på nettopp det.

For meg ligger en av utfordringene i det musikalske. Som en publikummer uten nevneverdig tilknytning til den samiske musikkulturen, må jeg omstille meg. Vassvik forvrenger stemmen, noen steder oppfattes det mer som stønning enn sang, og han har en annerledes taktoppfattelse. Det er et spennende lydlandskap, som skaper nye assosiasjoner, men det tvinger meg også til å ikke fokusere på at det er “merkelig”. Til tider tar denne tankegangen over for selve kunstopplevelsen. Utfordringen er også å la seg rive med av det transeaktige i hele forestillingen. Dansen er gjentagende og virker som en utforsking av hvordan musikken og flammene påvirker kroppen. Det oppleves mer som et brudd de gangene Hansegård tar en salto eller hodestående, og ikke som en del av “transen”. Det er helt klart periodene med intens musikk og flere triks som høster interesse fra min side.

En annen utfordring i denne forestillingen, er dens tilsynelatende ufrivillige morsomheter. Flere ganger kommer det latter fra salen, blant annet når Hansegård står på hodet og bryter ut i et stev. Resten av forestillingen tatt i betraktning, oppleves det ikke som en intensjon. Den tar seg selv på alvor og aktørene opererer ikke med “glimt i øyet”, men fullstendig hengivenhet. Det er godt å se en slik innlevelse, og selv om jeg fant uttrykket utfordrende er det en spennende og flott forestilling.

 

Forestillingen spilles kun 7.-10. april på Dansens Hus.

Mari

TEATER MANU – fordi alle fortjener kultur

“Visste du forresten at Norge har 5 offisielle språk: Bokmål, nynorsk, samisk, kvensk og tegnspråk?” Teatersjef Mira Zuckermann er energisk og ivrig i det hun setter meg inn i bakgrunnen for teateret hennes. Jeg befinner meg på Grünerløkka, på Teater Manu og får høre om hele Norges tegnspråkteater.


Inngangen til Teater Manu i Christies gate

Atmosfæren i lokalet er fantastisk. Jeg tar meg opp de store trappene og i det jeg kommer inn i rommet blir jeg møtt av intet mindre enn 5 mennesker. Her er kunnskap, her er kunst, her er teater. Vi snakker via tolker, jeg kan ikke tegnspråk og oppdager fort at øyekontakt for døve er hele essensen i kommunikasjonen. Ser man ikke, hører man ikke. Syn og hørsel er som smeltet sammen. Jeg er ikke så god på dette, jeg ser bort noterer… så får jeg tenkt meg om og ser raskt opp igjen. Jeg lytter med øynene.

«Vår visjon er å være verdens beste tegnspråkteater!» Zuckermann forteller om Heddapris nominasjoner, om turneer og om viktigheten av kunst. Et språk fortjener egen kunst og teater Manu gir tegnspråket scenekunst til hele landet. De turnerer, når bredt og bergtar mange. «Vi bruker alltid stemmeskuespillere, teateret vårt er jo for alle. Vi prøver å variere mellom sjangre og treffe bredt. Ungdom er ikke alltid like enkle å nå, men vi prøver». Teateret skal være inkluderende, ikke ekskluderende. Her er det plass til alle. 


 

Megan Matovich tar over. Hun leder prosjektet Manu PopUP som gjennom 2016 og 2017 skal jobbe mot ungdom i alderen 18-30 år. «Vi vil finne ut hva som treffer unge døve. Det handler om å samle og utveksle kompetanse. Vi vil holde workshops i Oslo, Trondheim, Stavanger og Bergen». Det er snakk om å møte mennesker på deres egne premisser. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det som blir sagt. Det er de samme argumentene og grunnen til at vi opprettet denne bloggen. Unge fortjener å bli hørt. Manu PopUP lytter, med øynene.

I disse dager er lokalene på Grünerløkka under oppussing, men det stopper ikke visjonen og drømmene til de som arbeider der. «Vi ønsker at alt vi produserer skal være så bra at det skal kunne spilles på Operaen» Zuckermann smiler lurt. På Teater Manu ser man ikke begrensninger, man ser muligheter. Det viktige er å skape god scenekunst for alle.

– Helge  

PS: Denne våren spiller teateret barneforestillingen «JEG» over store deler av landet, i Oslo er forestillingsdagene 11., 12. og 29. april. Da vil jeg sitte ytterst på stolkanten og glede meg både med øyne og ører..

Kunsten å smile

I “Kunsten å smile” har skuespilleren Jon Arne Arnseth slått seg sammen med Bjørn Lisether Teigen som står bak tekst og regi, og Teaterkjelleren, med sin lange historie, var denne gangen scenerommet. Resultatet er en slags stand up/ teatermonolog tett knyttet opp mot skuespillerens virkelige liv. Det er lenge siden sist jeg har hatt så mye jeg vil si etter å ha sett en forestilling, men jeg skal forsøke å fatte meg i korthet… 

Hovedpersonen venter på en telefon fra kjæresten (Geir, rieg, Geir, Geir, Geir) som, bokstavelig talt, forsøker å reise til Mars. De har ikke snakket på fjorten dager. En blanding av ensomhet, savn, og  humor binder det hele sammen. Formen er åpen og Jon Arne snakker direkte til publikum. Han er proppfull av scenisk sjarm og varme. Han får publikum til å trives i setene sine. Dette er ikke kleint. Det er personlig og karakteren fremstår “litt for åpenhjertig”, men det blir ikke rart. Man ønsker å vite mer, og det får man.

Det går unna i et forrykende tempo, her dveles det ikke ved noe. Man må holde seg fast i stolen og henge med. Historien som fortelles er enkel og ryddig slik at dette ikke er noe nevneverdig problem, men jeg savner alikevel noen refleksjoner. Han fremstår for meg mer som en tenåring enn som en som nærmer seg 30, igjen ikke noe problem, men alikevel. Humor brukes som det bærende elementet, et valg jeg ikke helt forstår. Jeg synes Jon Arne er best i de melankoliske stundene, i de triste minnene og i savnet etter den han er glad i. Når tempoet settes opp og humoren tar over forsvinner noe av det følsomme, noe jeg synes er synd, selv om jeg ler.

Det er også veldig mye bra her. Etter en sags introduksjon følger historien om Espen, den første kjærligheten. Her er varmen og humoren flettet perfekt sammen. Dette er min soleklare favorittdel av forestillingen hvor humoren svever på et alvorlig bakteppe. Lurt! Jeg ler også høyt flere ganger, som når det “forskes litt i sjangre” eller når “et er nulltoleranse for kødding med Cher”, her er ikke humoren påtatt og Jon Arne får briljere.

En annen ting som slår meg som lurt er at karakteren fremstår som en sterk kvinnerolle. Ikke fordi han er homofil eller gjør narr av egne skrulleferdigheter, men fordi budskapet om kjærligheten som dro og savnet man føler når man venter er typisk for gode kvinneroller. I en forestilling hvor nettopp kjønn og kjærlighet er så sentralt  er det herlig å se at disse egenskapene like gjerne kan portretteres av menn. – og la meg rette på meg selv, karakteren fremstår som en sterk ROLLE!

Grunnene til å se forestillingen er langt flere enn grunnene til å la være. Jeg har så utrolig mye mer jeg kunne ha skrevet, men jeg lar være, så kan du heller oppsøke forestillingen og finne ordene på egenhånd.

– Helge