Det enkleste er pistol

På Dramatikkens hus er det lesninger, foredrag og utprøvninger, og “Det enkleste er pistol 2016” av fjerdeklasses produksjoner kan betegnes som en herlig kompott av alle deler. Med det 35 år gamle manuskriptet i hånda og et band på høyre side, synger og (nærmest) spontanimproviserer de seg gjennom Tramteatrets stykke. Det er en hyllest til frigruppen på deres 40årsjubileum, men like mye et spark bak til det samfunnet vi lever i, den dag i dag.

Tittel: Det enkleste er pistol 2016
Tid/sted: Dramatikkens hus, prøvesalen, 14. november 2016
Regi: Fjerdeklasses produksjoner     Manus: Terje Nordby
Med: Espen Kloumann Høiner, Helle Haugsgjerd, Ingvild Holthe Bygdnes, Eldar Skar, Ine Marie Wilman, Henriette Faye-Schjøll, Hanne Skille Reitan, Ester Marie Grenersen og Jo Adrian Haavind
Kommende forestillingsdatoer: Uvisst
Anmeldelse av: Mari Noodt

Tramteatret er en av Norges store frigruppesuksesser, som endte sitt virke på midten av 80-tallet. De spilte lekent og musikalsk teater med høy samfunnskritikk, som ville stå på de undertryktes side. Fjerdeklasses produksjoner prøver på beste måte å gjøre formen til lags, og setter kammertonen med en ledig og åpen inngang. Vi blir ønsket velkommen med kaffe, te, mandariner og et lite glass sherry om vi måtte ønske. Skuespillerne snakker med hverandre og med oss, de klemmer kjente og bandet spiller hyggelig taffelmusikk. Etter en liten introduksjon fra dramatikkens hus, fortsetter de den lekne og lette stemningen inn i selve visningen. Overgangen er glidende og noen ordinær teaterforestilling er det ikke. Skuespillerne sitter rundt et bord og leser nesten uavbrutt fra manus. Også instruksjoner som “de pekte på hverandre med pistolen” leses, og det er tilsynelatende ikke noen regel for hvordan ting skal gjennomføres. Vi får innimellom lytte til noen lydklipp fra et intervju med Tramteatret. I klippene forteller noen av medlemmene om ulike scener i forestillingen og hvordan de husker dem. Dette fungerer som erstatning for at scenen ikke spilles ut foran oss. Vi får ved én anledning også se et videoklipp av en av sangene fra originalstykket. Det hele blir altså som en kompott av dokumentariske innslag, improvisasjon, godt innøvd sang og en grei dose realitycheck.


Aktualiteten i “Det enkleste er pistol” har på ingen måte falmet i løpet av årene. Som enkelte i kompaniet selv uttrykte i etterkant av forestillingen: Det er skremmende hvor aktuelt det ble etter forrige uke. Debatten om våpen og atomvåpen er det sentrale i visningen. Det hele er satt i et westerninspirert miljø, og linken til USA er lett å se. Vi får noen små aha-øyeblikk (etterfulgt av litt ekle gyfs) gjennom hele forestillingen. Det er til og med lagt inn en appell fra Nei til atomvåpen, lest opp av en frivillig fra publikum, for å peke enda hardere på debatten. Etter et lydklipp hvor Tramteatret filosoferer om hvordan vi kan få til endring i samfunnet, avsluttes det hele med en sang om at “det er vår tur nå!”. Oppfordringen er tydelig og tung, men forestillingen lett og humoristisk. Kontrastene fyller forestillingen med dybde og gjør den mer meningsfull og spennende.

Ved å presse formen ytterligere og ta innholdet på alvor har Fjerdeklasses produksjoner gjort stas på Tramteatret og “Det enkleste er pistol”.

 

NB! Forestillingen har allerede spilt på Oslo Nye Trikkestallen og nå på Dramatikkens hus, men det er uvisst når den spilles igjen. Kommer det noen datoer skal vi skrive dem inn i guiden vår – for dette er det bare å få med seg!

Julelatter 2016

Det er jul. Peisen er tent, juletreet er pyntet, og slips og skjorter er tatt på. BMI (bare moro impro) inntar Klubbscenen på Latter med et show bestående av 50 prosent forberedt og 50 prosent improvisert materiale. Her skal man kose seg. Julekose seg.

Latter har blitt en favorittscene for teaterungdom. Vi har vært her flere ganger og det er rett og slett fordi de tilbyr et helt egenartet produkt. Her er det lettbeint stemning, alkoholservering, latter og moro. Man blir kanskje ikke presentert for de dype Ibsentragedier eller fantastiske skuespillerprestasjoner, men det man får er morsomt, gjennomtenkt og kvalitetssikret. Dersom komikernorge skal kunne levere topp kvalitet må man også ha en topp fasilitet å kunne levere på. Latter er denne fasiliteten. 


Foto: Helge Langerud Heikkilä
Det er full julestemning på Latter. Christina og jeg koser oss

Så er det BMI da, og Julelatter 2016. Showet er artig og tidvis skikkelig, skikkelig bra. Jeg ler godt av noen av sangene. Guttene er proppfulle av sjarme, man liker de med en gang. De har scenetekke og får tidlig publikum med på sitt lag. Det er viktig, for her er det mye publikumsinvolvering. Folk og telefoner tas opp på scenen, og forlag til relasjoner, steder og mennesker mottas med takk. Dette gjør at ting må improviseres, og BMI beviser at det er noe de kan.

Vi er kanskje litt uheldige denne lørdagen, publikum ser ikke helt ut til å skjønne hva de blir spurt eller bedt om. De ler høylytt av hverandres forslag uten at BMI får så mye å jobbe med. Kanskje er det litt for mye av det gode? Kanskje er ikke Latter helt klar for denne typen forestilling? Jeg vet ikke, men det er uansett litt synd, for jeg blir sittende igjen med en følelse av at det improviserte materialet ikke når helt opp.

De forberedte delene er derimot strålende. Avslutningsnummeret er perfekt, noe som gjør at man forlater salen med et stort smil om munnen. Kjempegøy! Potensialet i scenen får de også utnyttet maksimalt og gutta sjarmerer alle som en. Julelatter er et friskt pust, og Latter er stedet å gå dersom man vil få seg en god latter. 


Foto: Helge Langerud Heikkilä
Gutta i BMI gir full gass hele veien

Tittel: Julelatter 2016
Tid/sted: Latter, Klubbscenen. 13.november
Regi: Vemund Vik
Med: Christian Mikkelsen, Olav Svarstad Haugland, Emil Lystvedt Berntsen og Håvard Funderud  
Kommende forestillingsdatoer: Spilles frem til 13. januar
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Inkognito – hvem stjal hjernen til Albert Einstein?

Forestillingen Inkognito på Det Norske Teatret spør om hjernen kan fortelle oss hvem vi er? Den tar virkelige historier og sper på med litt fiksjon for å skape sitt univers. Et univers bestående av strålende skuespillerkunst og undring over menneskesinnet. Også er det Thomas Harvey! Thomas Harvey er mannen som (og dette er faktisk sant) stjal hjernen til Albert Einstein. 


Foto: Dag Jenssen

På scene tre får man ofte nære historier hvor skuespillerkunsten og enkel regi står i sentrum. Denne forestillingen er intet unntak. Gjennom drøyt 2 timer blir publikum presentert for en rekke karakterer spilt av fire skuespillere som alle til en hver tid befinner seg på scenen. De briljerer alle som en: Ellen Birgitte Winther med sin varme og perfekte timing. Kaia Varjord og Ole G. Furuseth med energi og fryktløs spillestil. Og for å toppe det hele får man varme, omsorg og kjærlige karakterer spilt av Morten Svartveit. De er helt fantastiske, alle fire. Vil du lære noe om god skuespillerkunst burde du se denne forestillingen. Utvilsomt. Her er det skuespillerne og ingenting annet som bærer historien.

Det er en historie som er god, klok, og interessant. I 1955 obduserer Thomas Harvey liket til Albert Einstein. Han stjeler hjernen hans, og “forsker” på den. Hjernen blir hans følgesvenn livet ut. I 1953 opereres Henry Maison for eplepsi, men noe går galt. Han mister evnen til å lagre korttidsminner. Martha Murphy er en moderne kvinne i dagens samfunn, men etter en skilsmisse endrer hun seg, radikalt. Disse tre fortellingene handler alle om menneskesinnet, om hjernen og om valg vi tar. Så hvem er vi? Kan hjernen fortelle oss det? Og hvorfor, hvorfor stjal Thomas Harvey, Albert Einsteins hjerne?


Foto: Dag Jenssen

Jeg blir nesten provosert her jeg sitter å skriver, for dette er så utrolig store spørsmål som man umulig kan gå i bybden på. Men teateret prøver, og de lykkes godt. Jeg har så mye jeg lurer på, jeg googler historien om Thomas Harvey og om Henry Maison. Jeg er nysgjerrig, jeg vil vite mer. Fortell meg mer!

Hjernen min vil fores. Kanskje er det dette Det Norske Teatret vil, at man skal hige etter mer, at hjernen ikke skal bli mett? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at Inkognito er en strålende oppvisning i skuespillerkunst. Skuespillerspirer og alle som vil høre mer om Albert Einsteins hjerne burde ta turen. Den er vel verdt pengene. 


Foto: Dag Jenssen

Tittel: Inkognito
Tid/sted: Det Norske Teatret, scene 3. 10.november
Regi: Peer Perez Øian      Manus: Nick Payne
Med: Ola G. Furuseth, Ellen Birgitte Winther, Kaja Varjord, Morten Svartveit
Kommende forestillingsdatoer: Inkognito spilles på scene tre frem til midten av februar
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Døgeniktenes debatt

Forestillingen Døgeniktenes debatt utspiller seg gjennom en ærlig samtale mellom to selverklærte dagdrivere. Den hverdagslige diskusjonen om kontroversielle facebook-poster, den altfor trygge barndommen, og ønsket om å få til noe mer, ruller avgårde gjennom vittige og gjenkjennelige observasjoner og eksplosiv folkedans.
Gjør deg klar for latterkick, skrekkblanda fryd, og et par aha-øyeblikk om din egen latskap.

Tittel: Døgeniktenes debatt
Sted/tid: Riksscenen, 7. november 2016
Idé av: Ådne Kolbjørnshus og Vetle Springgard
Medvirkende: : Ådne Kolbjørnshus og Vetle Springgard
Kommende forestillinger: 19. november 2016, kl 19.30
Anmeldelse av: Kristine Djuvik Kro

“Det er så mye jeg skulle gjort med livet mitt, men i stedet har jeg kastet bort en fjerdedel av livet mitt og bare dansa litt”, sier Vetle til Ådne. De to danserne har nettopp sklidd rundt på gulvet foran publikum, ikledd finskjorter, boksere og ullsokker. Mellom dansernes hopp, knall og fall er det umulig å ikke la seg imponere av dansernes kroppskontroll, koreografi og innlevelse. Latteren sitter løst i rommet fra første sekund, hvor de to døgeniktene leker seg med tyngdekraftens regler.

Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
Men hva er egentlig en døgenikt? Det norske uttrykket kommer fra det eldre tyske nedsettende ordet Taugenichts, som kan oversettes til “duger ikke”. En døgenikt betegner en udugelig person, en lathans eller dagdriver, eller en person som har en levemåte som ikke kommer noen til nytte. I følge skuespillerne ble uttrykket benyttet for å karakterisere gode borgerlige familiers barn som ikke sluttet seg til familietradisjonene, og som kanskje gikk inn i kunstneriske yrker. Kunstneriske yrker som dans og skuespill.

Døgeniktenes debatt har mange elementer som leder handlingen frem. Det er en god balanse mellom dans og dialog, hvor sistnevnte nesten virker tatt på sparket. Og det funker. Det er en gjenkjennelig samtale, en de fleste av oss har hatt. Vetle deler tankene sine om hvor mye han kunne fått til. Ådne forteller om den gangen han møtte kritikk for å skrive at han var feminist på Facebook, og siden har latt være å ta et standpunkt på sosiale medier. Debatten ender i en dansebattle, hvor begge parter påstår å være Messias. Store tanker og ambisjoner er plutselig virkelighetsnære igjen.

Forestillingen byr på en god dose av kjipe åpenbaringer; Kunstnere møter ofte kritikk for å “ikke gjøre noe nyttig” gjennom arbeidet sitt. Det er nærmest umulig å få til alt man har drømt om som barn. Å stå for det du mener åpner ikke nødvendigvis dører eller skaper fremgang.

Likevel er det grunn til å smile, både for Riksscenen og for publikum. Som storstue for alle slags typer folkemusikk og folkedans, er Døgeniktenes debatt både et nyskapende og ivaretakende bidrag for Riksscenen.  Så lenge dagdrivere som Vetle og Ådne får eksperimentere fritt med folkedans, vil den delen av norsk kultur aldri forsvinne fra scenen.

Det er bare å komme seg på Riksscenen 19. november. Deretter er det rett hjem for å omfavne sin indre akrobat på sokkelesten i stua.

Peeping Tom: Moeder

Vi befinner oss igjen på Dansens Hus, og denne iskalde torsdagen skal vi se det belgiske kompaniet Peeping Tom. Ut fra plakaten og programmet kan det tenkes at vi har en interessant time i møte. Og ja, det har vi. Moeders groteske og absurde univers folder seg ut for oss gjennom en overflod av virkemidler og eksepsjonelle dansere.

Tittel: Moeder
Tid/sted: Hovedscenen, Dansens Hus, 4. november 2016
Regi: Gabriela Carrizo
Med: Eurudike De Beul, Maria Carolina Vieira, Marie Gyselbrecht, Brandon Lagaert, Hun-Mok Jung, Yi-Chun Liu, Simon Versnel, Charlotte Clamens
Produsent: Peeping Tom
Kommende forestillinger: 4. og 5. november
Anmeldelse av: Mari Noodt

Som i mange andre tilfeller av dans og teater for tiden, er det i Moeder vanskelig å finne den gjennomgående historien. Det er mye jeg som publikummer ikke helt forstår. Hjernen vår streber hele tiden etter å gi inntrykkene mening – finne den logiske sammenhengen – men som vi ofte konkluderer med, må vi noen ganger tørre å gi slipp på den. Det er nemlig ikke alltid nødvendig å finne denne høyere betydningen for at forestillingen skal være god. Formen ønsker at vi skal gå med på dens premisser om det episodiske og øyebliklige. Peeping Tom arbeider helt klart etter et slikt premiss. De er kjente for å fornekte logikken, og vi blir istedenfor servert en serie vakre, spennende og utfordrende øyeblikk – bilder fra levde liv, fra start og til slutt.


Vi ser en fødsel og en begravelse, familieforhold, angst og stress. Alle ytterpunktene av livet er inkludert og det skjer mye, men selv om jeg stadig vekk stiller meg spørsmålet “hva mener de med det?”, blir det aldri kjedelig. Forestillingen er proppet med mulige symboler og merbetydninger, og hjernen jobber på spreng. Den gjennomgående bruken av overraskelseselementet får oss til å sitte enda lengre ut på stolen. Vi venter i spenning på mer. Spesielt ønsker jeg å se mer av den konkrete dansen. Det er noe av det kuleste jeg har sett på scene, og annerledes mye annet på dansens hus og i teatret generelt. Dansen er overraskende og sjokkerende og utføres med en enorm kroppsbeherskelse. Den viser nye måter å bevege seg på som sender flere gisp gjennom publikum!


Moeder er en forestilling full av inntrykk, finesse, absurditet og fenomenale dansere som presser dansens form til det ytterste. Jeg kjedet meg aldri, hjernen jobbet på spreng, og det er et godt tegn. Det var ikke historien vi snakket om da vi kom ut i kulden igjen, men bildene og sekvensene vi husket best – det som satt seg. Hvis du klarer å slippe taket på det logiske og gi deg hen til øyeblikkene og bevegelsene, er jeg ikke i tvil om at du vil like denne forestillingen!

Jo Strømgren kompani: Viruset

Noe har gått galt. Viruset er sluppet løs og et knippe mennesker er innesperret i en slags bunker hvor de forsøker å fikse maskinen som har smittet menneskeheten. En androide kommer for å hjelpe til. Absurd, rart og egentlig helt ubegripelig. Men det betyr vel ikke at det er dårlig?


Foto: Erik Berg

Vi forstår kanskje ikke så mye. Vi ser at det er en maskin som man forsøker å fikse, vi skjønner at det kommer en slags robot for å hjelpe til og vi hører folk som snakker et språk som minner om portugisisk og islandsk. Resymeet ovenfor har vi lest i programteksten. Så det er ikke mye vi forstår av å se forestillingen, eller, vi forstår det som skjer her og nå, men ikke bakgrunnshistorien. Så hva gjør det med teateropplevelsen?

Svaret er; særdeles lite! Forestillingen er i aller høyeste grad underholdende. 1 times varighet er perfekt for slike absurditeter. Aktørene på scenen danser helt magisk, det er gøy å se på. Viruset er kanskje en rar liten greie, men det er på ingen måte dårlig. Jo Strømgren Kompani viser at de vet hva de driver med. Når aktørene danser er det helt magisk. Så får man heller bare lese programmet etter forestillingen for å skjønne hva det er man har sett på. Det skader vel ingen, gjør det vel?


Foto: Erik Berg

Jeg synes forestillingen passer veldig bra for ungdom. Du må være tilgjengelig og akseptere det du ser på uten å henge deg opp i detaljer. Du burde kjenne til sci-fi-sjangeren og godta at du ikke forstår språket det snakkes på. Dette er vi ungdommer eksperter på. Faktisk vil jeg si at denne forestillingen passer bedre for det vanlige kinopublikummet enn det vanlige klientellet i Operahuset. Noe som er et kjempekompliment til Operaen. De viser at de tar målsettingen om å være et operahus for alle på alvor. Vi i teaterungdom.no applauderer.

Å oppsummere en slik opplevelse føles, unaturlig. Det er litt rart, vi gir ikke stående applaus, men liker at operaen utfordrer seg selv og understreker at dette på ingen måte er dårlig. Jeg har venner jeg vil anbefale å se forestillingen og venner jeg nok ikke vil gjøre det til. Det er mange tanker og mange spørsmål etter en slik time i operaen. Det betyr vel at jeg har sett noe av verdi, kanskje, eller?


Foto: Erik Berg
 

Tittel: Viruset
Tid/sted: Den Norske Opera og Ballett, scene 2, tirsdag 1.november
Koreografi/regi/scenografi: Jo Strømgren
Med: Jo Strømgren Kompani.  Vânia Doutel Vaz, Ivar Sverrisson, Mikkel Are Olsenlund, Dag Rune Sjøli
Kommende forestillingsdatoer: 2., 4., 5. og 6. november
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

 

Novemberguide!

Hvis du syns været er håpløst og heller bare vil løpe inn nærmeste dør, vil vi anbefale deg noen av disse dørene!
Her finner dere høydepunkter for november måned:

1.-: Inkognito, Det Norske Teatret

1.-4.: I am Nina, Caféteatret

1.-6.: Premiere Jo Strømgren Kompani:Viruset, Den Norske Opera og Ballett

2.: Lættis Stand Up, Stopp Pressen

2.: Lesning og musikk, Samuel Pepys hemmelige dagbok, Oslo Ladegård

2.: Premiere Julelatter 2016, Latter

2.-3.: Teaterkompaniet: Terje Vigen, Kulturkirken Jakob

3.: Stand Up Grünerløkka: Åpningsshow, Quadis

3.: Premiere Bjarte Hjelmeland: I lånte fjær, Chat Noir

3.-5.: Peeping Tom: Moeder (Mother), Dansens Hus

4.: Scripttease, Det Andre Teatret

4.-5: Lisbeth Gruwez dances Bob Dylan, Black Box Teater

5.-7.: Synkehull, Grusomhetens Teater

6.: Havets stemme – Fortellerkafé, Asylet

9.: Jeg er bare Ida, Sagene Samfunnshus

10.: Premiere En mann ved navn Ove, Oslo Nye Centralteatret

10.: Gjensyn med Nær sagt Ibsen, Det Andre Teatret

10.: Novemberimpro med Månemodus, SYNG

11.: Radioresepsjonen Live, Rockefeller

11.: Farlig minne, Oslo Nye Teaterkjelleren

11.: Teatertreff 2016, Oslo Teatersenter

11.-12.: Batsheva Dance Company – Last work, Bærum Kulturhus

11.-13.: Sorialabfestivalen, Sorialab (Soria Moria)

12.: Premiere Jul med Prøysen og Snekker Andersen, Oslo Nye Trikkestallen

14.: Blåmandag: Og det enkleste er pistol, Dramatikkens Hus

15.: Finn Arve Sørbøe: Kavadde æ sa, Chat Noir

15.: Standup: Javier Jarquin, Henriken

16.: TEDxOslo Open Mic, Kulturhuset

16.: Feber, Oslo Nye Teaterkjelleren

17.: Tore Vagn Lid: Highway hypnosis, Dramatikkens hus

17.: Premiere Cosi fan tutte, Den Norske Opera og Ballett

17.: Premiere Alan Lucien Øyen: America Ep. 2 – Psychopatriot

17.: Hvorfor det? Med Trond Viggo Torgersen og Jon Almaas, Rockefeller

17.: Kartellet/Mørk – Anføttes, Folkelarm 2016, Riksscenen

17.: Monologkveld, Påfuglen

18.: Bikubekveld: Urban Art Attack – The Get Down!, Det Norske Teatret

18.: Sesongpremiere Jul i Blåfjell, Oslo Nye Teater

19.: Premiere Påfuglen, Det Norske Teatret

20.: Harald – en konge blir skapt, fortellerforestilling på Litteraturhuset

22.: Fortellerteater: Frøken Kakkerlakk reiser fra østen til vesten, Caféteatret

24.: Premiere Ulf Nilseng: Be-longing, Dansens Hus

28.: Storslamfinale: GrandSLAM, Rockefeller

 

PS: De fleste forestillinger merket med “premiere” spiller også flere dager. Oppsøk spillestedenes nettsider for mer info!

Heidi Gjermundsen Broch – en følsom Påfuglmamma

Det er fredag formiddag 28.oktober og vi har tatt turen til resepsjonen på Det Norske Teatret. Den 19.november er det premiere på familiemusikalen Påfuglen. En kritikerrost forestilling som har blitt satt opp på Trøndelag teater, som nå skal fylle hovedscenen. Presset er stort og teateret trenger et lokomotiv til å fylle hovedrollen som Påfuglmamma. Heldigvis har de Heidi Gjermundsen Broch!


Foto: Helge Langerud Heikkilä

“Heihei! Så hyggelig at dere vil snakke med meg da, skal vi ta heisen opp og sitte i kantinen kanskje? Så kan vi drikke litt kaffe”. Heidi er en liten dame som oser av varme og omsorg. Hun er stilig, rask i bevegelsene og har på seg en fargerik jakke over en enkel grå kjole. “Det er så mange herlige farger i forestillingen, så jeg blir nok litt påvirka”. Heidi er fast ansatt ved teateret og har arbeidet der i en årrekke, hun har portrettert en rekke store roller som Ronja Røverdatter og Eva Peron (Evita). Nå skal hun altså være Påfuglmamma i Påfuglen.

“Forestillingen handler om Påfuglmamma som må dra fra ungene sine og fuglelandet, til hundeland for å tjene penger slik at hun kan kjøpe seg et hus. I hundeland møter hun en Labrador og en valp” forteller Heidi. Tematikken er høyaktuell. Reisende folk som tjener penger på musikk, farger og barnhjertighet. Mennesker som gjør at urettferdigheten i verden kommer nær oss. Det er også derfor stykket har fått undertittelen en urettferdig musikal. Dette er en familieforestilling som stiller samfunnsaktuelle og politiske spørsmål, med varme og humor.


Foto: Fredrik Arff

“Det er så mye farger, musikk, rytme. Det er liksom en teaterlek, med et språk og virkemidler som man kun kan oppnå i teateret. Ikke andre steder,” Heidi er full av engasjement og følelser. Stemningen er lett og ledig. Vi smiler og ler, og mimrer om tidligere produksjoner på teateret. Det føles ikke som om vi holder et intervju. Det føles som om vi snakker med en venn. “Jeg sa til regissøren: gi meg en umulig oppgave. Det er tre ting jeg jobber med nå for å komme inn i rollen. Det er det skuespillertekniske. Å ha følelsene helt utvendig, Påfuglmamma har ikke noe følelsesmessig filter, hun viser akkurat hvordan hun har det der og da. Det andre jeg jobber med er sangen, det er en annerledes måte å synge på som noen folkeslag har i blodet. Det går ikke an å lære seg på 8 uker, så jeg må prøve og se hvor langt det rekker. Det var det andre. Det tredje er dansingen. DET ER SÅ MYE DANS. Så jeg skal synge, med følelsene utenpå, og danse samtidig. Så en umulig oppgave, det har jeg fått!” Heidi ler lett og drikker litt kaffe.


Foto: Helge Langerud Heikkilä
Utsikten fra kantinen på Det Norske Teatret. Heidi sin nydelige fargerike jakke ligger på bordet.

Vi spør om hvordan det er å jobbe på et så stort teater, om hvordan skuespilleryrket er i dag. Heidi forteller at hun føler seg utrolig heldig, “det er en stor gave å jobbe her”. Hun elsker å jobber sammen med mennesker som tør å kaste seg ut i nye ting, helt uten sikkerhetsnett. Hun sier at Påfuglen er en fantastisk forestilling å jobbe på og at hun virkelig gleder seg til å gå på jobb. Jobben er ofte beinhard, de fast ansatte skal være som et lokomotiv for produksjonene de deltar i, men at det uansett er en gave. Hun forteller om to år på Lipa og tre år på Teaterhøyskolen. Om presset man kan oppleve på Broadway eller i London og om lykken over å arbeide hjemme i Norge. Dette er for henne – Å jobbe på Det Norske Teateret sammen med skuespillere som vil hverandre godt og som finner felles språk i forestillingene de gjør sammen. “Unnskyld,” Heidi har tårer i øynene. “Jeg blir bare så rørt når jeg tenker over hvor heldig jeg er”.

Heidi Gjermundsen Broch er en av Norges absolutte toppskuespillere innenfor musikkteatersjangeren. I disse dager forvandles hun til Påfuglmamma. En rolle full av farger og utvendige følelser. En mor med omsorg og varme som gjør hva som helst for de hun er glad i. Etter å ha møtt Heidi en tidlig fredagsmorgen tyder alt på at rollen er på plass.

– Helge

Pulse

Danseforestillingen Pulse introduseres med ordene “The ups and downs that keeps us alive”, og i løpet av en drøy time får vi servert energifull og følelsesladd afrikanistisk dans. Tabanka dance ensemble leder oss gjennom høye topper av glede og latter, og dype daler med smerte og sinne. Det oppriktige engasjementet, formidlingen og rytmene gjør det til en sterk og solid forestilling som vi “kalde nordmenn” også lar oss rive med i.

Tittel: Pulse
Sted/tid: Dansens Hus, 29.10.16
Koreograf: Thomas Talawa Prestø
Medvirkende: Tabanka Dance Ensemble
Kommende forestillinger: Dansens Hus, 30.10.16 
Anmeldelse av: Mari Noodt


Foto: Noah Williams
Denne forestillingen er allerede over ett år gammel, og har spilt i Oslo tidligere. I løpet av helgen har de to åpne forestillinger på Dansens Hus, som avslutning på en uke med visninger for den kulturelle skolesekken. At Dansens Hus har valgt å huse et prosjekt av denne typen er både bra og viktig, for dette er en forestilling mange har godt av å se!

Vi får en kort introduksjon av leder og koreograf Thomas Talawa Prestø, hvor han avslutter med å utfordre oss til å være et ordentlig afrokaribisk publikum, og gi respons (rop og klapp) til danserne underveis. Etter å ha vært musestille publikum ved mine tidligere besøk på dansens hus, stiller jeg meg straks kritisk til om vi kan tåle et slikt ansvar… Men jeg må spise ordene mine like raskt. Ute på scenen eksploderer det av rytmer, energi, bevegelser og følelser… Publikum VIL gi respons og vi gjør det. Det er en barriere å komme over, men flokkmentaliteten slår inn og når noen andre roper er det lett å slenge seg på. Det kjennes godt å gi energi til aktørene, for de utleverer seg virkelig for oss denne ettermiddagen.


Foto: Noah Williams
Det spruter energi og innlevelse ut av hver bidige bevegelse! På de høye toppene fylles vi av glede og jeg nesten danser i stolen. I de dype dalene vrenger de sjelen sin foran oss, og jeg røres til tårer. “Velkommen til PULSE, en forestilling om livets berg og dalbane, tolket gjennom kroppene til de Afropeiske danserne i Tabanka Dance Ensemble” er helt klart en passende beskrivelse. Vi blir med dem i alle svinger og looper. Fordi vi som publikum fikk utdelt et ansvar, en viktigere rolle enn ellers, er forholdet mellom oss og danserne tettere. De kan dermed treffe oss bedre og nærere. Forestillingen tar blant annet for seg temaet “black lives matter”, og når danserne roper og skriker svarer publikum med samme mynt. På denne måten oppståe det et eget fellesskap inne på hovedscenen. Muligheten for respons, gjør at vi som publikum kan vise solidaritet og medfølelse, noe som i en høyaktuell forestilling som denne kan føles godt og sterkt. Om det er ett hovedbudskap, er ikke så lett å få tak på, da vi presenteres for mange historier og tematikker… Men de setter i gang gode tankeprosesser hos publikum og det oppleves ikke som uforståelig eller rotete. At vi får lov til å reagere på det vi ser legger fokuset mer på øyeblikket og de spontane følelsene, enn den samlede moralen.

 

Forestillingen spilles for siste gang i morgen og er dessverre (for alle oss uten billett) utsolgt, men neste gang Tabanka befinner seg i din nærhet bør du sjekke det ut! De er virkelig en viktig del av norsk dansekunst!

Min pappas porno

“Min pappas porno” inntar Edderkoppen Teater i mars, men først er forestillingen på Norgesturné. Torsdag 20. oktober besøkte den Sarpsborg Scene. Forestillingens navn har fått mange til å heve øyenbrynene når jeg har fortalt hva jeg skulle se, men selv gledet jeg meg veldig. Jeg ble virkelig ikke skuffet.

Tittel Min pappas porno
Sted/tid Sarpsborg scene, 20.10.16
Regissør Jostein Kirkeby-Garstad
Skuespiller Odd-Magnus Williamson
Kommende forestillinger Haugesund 29. okt, Skien 4. nov, Flekkefjord 5. nov, Sandnes 6. nov, Notodden 10. nov, Edderkoppen Teater i Oslo 3. mars – 1. april 
Anmeldelse av Kristin Halland Sandbæk

Da jeg kom inn i salen registrerte jeg fort at publikums gjennomsnittsalder nok var noe høyere enn min egen. Det er det overhodet ingen grunn til at den skal være. Har du vokst opp, noe en kan forvente at alle dere har, er dette den perfekte latterkrampe-forestillingen. Har du barn, enda bedre, men det er absolutt ikke et must. (Obs. Bare husk å ikke ta med barna dine på denne forestillingen…) Mer lett gjenkjennelig stykke skal du lete lenge etter.  Kommentarene “det er helt sant”, “ja, akkurat sånn er det” kan høres blant publikumet gjennom hele forestillingen, men alltid gjennom enorme latterkuler som får tårene til å trille.


Foto: Iselin Jansen

Den fantastisk hverdagslige holdningen til Odd-Magnus Williamson elskes av publikum. Du får virkelig være en del av reisen til Andrew, som etter at faren forlater familien, finner pornosamlingen hans innerst i skapet. Pornoen blir hans nye farsfigur, men Andrew erfarer gjennom årene at de nok ikke har vært de beste forbildene likevel.

Forestillingen tar opp et svært dagsaktuelt og vondt tema; å bli forlatt av far som ung gutt. Den gjør at du som publikummer fra tid til annen kan kjenne tårene presse på av medlidenhet og medfølelse. Men når tårene først kommer, er det fordi stykket har vrengt seg over i latterboksen. Den gjør det på en helt herlig måte som overhodet ikke undergraver det seriøse, men sørger for at situasjonen ikke blir ubehagelig der du sitter og forventer komedie. Williamson gjør disse overgangene så naturlig og lett at det er en fryd å se på. Du som publikum kan nesten føle at dette er en samtale som kunne foregått rundt kaffebordet hjemme i din egen stue, selv om det kun er Williamson som står for snakkingen.


Foto: Iselin Jansen

Dette er den perfekte kombinasjonen av alvor og hysterisk komedie. Du får så vidt puste mellom latterkulene før du er igang og ler igjen. Ikke la deg skremme av tittelen, dette er absolutt en forestilling du bør se! Om du ikke skal til storbyen er det fortsatt noen forestillinger igjen av Norgesturnéen, før det braker løs på Edderkoppen Teater 3. mars 2017!