Det Andre Teatret i Oslo er det perfekte sted å ta med venner som er på besøk i Oslo. Improteater er unikt, gøy og hver forestilling er noe helt eget. Her er humor og god stemning i sentrum. Det å anmelde en improvisert forestilling er utfordrende (fordi det jeg ser denne kvelden ikke nødvendigvis vil gjenspeile neste forestilling). Men Det Andre Teatret har noen faste konsepter som går igjen. I kveld er det “Kvikksølvguttene & Veslemøy” som står på menyen. Jeg tar med meg en venninne som aldri har sett improteater før og gleder meg til å få meg en god latter

Foto: Stian Broch

Kvikksølvguttene & Veslemøy er bygd opp av impro-leker som aktørene leder på rundgang. Gjengen på scenen har jobbet sammen lenge, og det er tydelig at de kjenner hverandre godt. De har blitt eksperter på å spille på hverandres styrker. Alle sammen er rutinerte improvisatører som vet hva de gjør. Ser man Kvikksølvguttene & Veslemøy vet man at man kan slappe av og le, for dette kan de. Timingen er strålende og de vet nøyaktig når en scene “dør”, slik at vi raskt går videre i programmet. Første del flyr av gårde, og underholdningsverdien er høy.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Dessverre taper kveldens forestilling seg etter pausen. Energien har falt både hos aktørene og hos publikum. Scenene flyter ikke like lett, temaene blir mer alvorlig, og latteren sitter ikke like løst hos publikum. Jeg begynner å kjede meg og syns forestillingen varer for lenge. Det samme sier venninnen min, som hadde vært fornøyd om forestillingen var ferdig etter første del.

Kveldens forestilling blir dessverre ikke full klaff, andre del er for svak til det. Men dette er improvisert teater, sånn går det noen ganger. Man vet aldri hva man får! Det er jo det som er så gøy.

Herostratos tenner på Artemistempelet (et av verdens syv underverker). Hvorfor gjør han dette? Ganske enkelt for å bli berømt. Dødsdom og lovnad om å bli glemt til tross, mannen er opphavet til uttrykket “herostratisk berømt”, å bli kjent for å gjøre noe ulovlig.

Foto: Dag Jenssen

Et spennende utgangspunkt. Fylt av dramatikk. Antikken Hellas, et av verdens syv underverker, flammer, en ung pyroman og velkjent kjendisjag. Alt ligger til rette for en spennende kveld på scene 3 på Det Norske Teatret. Forestillingen er mørk og dyster. Scenografi, lys, tekst og bevegelser smelter sammen. Vi beveger oss over i et landskap og en forestillingsform som man ofte kan oppleve på Dansens hus eller Black Box Teater. Jeg får også assosiasjoner til Heddaprisvinnende “Solaris Korrigert” som teatret satte opp på Hovedscenen i 2015. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Herostratos er bekmørk. Man dykker inn i et mørkt og dystert sinn. Det er ikke lett å forstå. Man følger ingen klar historie, men opplever små glimt av denne unge mannen. Oddgeir Thune jobber som en helt i hovedrollen. Stemmen hans er kald og plaget. Bevegelsene desperate. Han har gjennom hele forestillingen en unik tilstedeværelse, som er altavgjørende i denne typen forestillinger.

Foto: Dag Jenssen

Det er vanskelig å forstå mye av det som skjer underveis, så man må være klar over hva man går til. Det var kanskje ikke jeg, derfor ble jeg også litt skuffet. Jeg ønsket å se en historie som jeg syntes hørtes spennende ut. I stedet blir det presentert en lyrisk, dansende, svevende presentasjon av noe mørkt og dystert, uten at det fenger meg noe nevneverdig. Jeg kjenner at jeg så gjerne vil like det, uten at jeg egentlig gjør det.

Herostratos er noe helt eget. Skuespillerne gjør ingen “feil” og det hele oppleves helhetlig og gjennomtenkt, selv om det ikke fenger meg personlig.

Foto: Dag Jenssen

På Chat Noir står komiker og jazzsangerinne Hilde Louise Asbjørnsen, iført skyhøye glitterpumps og utfordrende utringning. Hun flørter hemningsløst med publikum og inviterer oss med inn… Men hva inviterer hun til? Hva er egentlig The Lulu Show? Midtveis i showet synger hun “som dei på rad 8 ikkje forstod”. Vel, der satt jeg.

Foto: Cornelius Poppe

I forestillingen tar Asbjørnsen for seg verdensøkonomi, politisk historie og vårt eget forbrukersamfunn. I en sexy og forførende innpakning. Ikke akkurat en naturlig kombinasjon, men det legger opp til noen komiske krysningspunkt. Og det er noen morsomme øyeblikk i forestillingen. Asbjørnsens timing er god og mimikken er på plass, men kombinasjonen av flørtende lettkledd dame og konsumprisindeks er jeg ikke helt med på. Det er noe med starten og den utydelige invitasjonen, som gjør at jeg ikke er ombord. Jeg forstår ikke hva The Lulu Show er, men jeg er tydeligvis med på det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Helene Røang Simonsen

Det framstår for meg som et show hvor en lettkledd dame, som spiller på sex og enkel humor, ønsker å si noe samfunnskritisk. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men la gå. Det er jo spennende å lære mer om verdensøkonomien og jeg får et par ubehagelige åpenbaringer underveis. Men selv om BNP og forbrukslån er interessant, er det sangstemmen og kostymene til Asbjørnsen som underholder mest. Hun har en gjennomført burlesque stil og ser fantastisk ut! Men det blir for mye fokus på det. Jeg får ikke helt med meg alle poengene. Humoren treffer rett og slett ikke, og pupper og lår tar for mye oppmerksomhet. Hovedpersonen gjør en upåklagelig god jobb og er egentlig ganske troverdig i sin rolle. Bortsett fra at jeg ikke forstår hvorfor denne forføreriske karakteren skal fortelle meg om økonomi.

Forestillingen virker å fenge det resterende publikumet. De ler høylytt flere steder og klapper entusiastisk etter sangnumrene. Kanskje har de et nærmere forhold til finans og børsprosenter? For som en av de yngste i publikum klarer jeg ikke å la meg rive med…

Noen ganger er det forestillinger man har ekstra høye forventninger til. Det kan være på grunn av en spesiell skuespiller, et spesielt manus, eller på grunn av en helt spesiell regissør. Når Claire De Wangen produksjoner setter opp forestillinger er vi i Teaterungdom.no alltid tidlig ute med å sikre oss billetter. Disse unike forestillingene treffer ungdom på en helt egen måte. De overrasker og imponerer. Gleder og engasjerer. Claire De Wangen produksjoner er tilbake i hovedstaden og våre forventninger er skyhøye. 

Velkommen til bords

12 personer inviteres inn og plasseres rundt et bord. Vi får streng beskjed om å ikke berøre bordet, dette er for vår egen sikkerhet. Bordet lever. Her vises forskning, historier, lys og mørke. Vi møter ulike karakterer og forsvinner inn i egne assosiasjoner. Alt er vakkert og estetisk fremstilt, med musikk, tekst og lyder gjennom hodetelefoner vi har på oss. Nudler blir spist og te blir drukket. Når vi blir geleidet ut får noen av oss klem, andre ikke. Cortexnotatet har funnet sted og som det blir poengtert av flere i publikum: “vi er lykkelige”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ingen klar historie som man følger fra A til Å. Her er serveres bruddstykker og elementer som man setter sammen i eget hode. Man møter noen karakterer, ikke i levende livet foran seg, men ved å høre de og se de fremstilt via video, på bordet. Et magisk bord som koker vann, har figurer og forteller historier om 12. 12 til bords, 12 skilpadder. Jeg kan ikke si så mye mer, det er best slik, for vår felles sikkerhets skyld.

Det er umulig å skrive om Cortexnotatet uten å skryte av videomappingen til Morten Bendiksen. Sømløsheten i bildene som vi får se, kvaliteten i filmklippene og finurligheten i måten det hele spilles ut på bordet er helt unik. Alt er så lekkert. Jeg vil også trekke frem Oddrun Valestrand som gjør sin, etter min mening, beste rolle i en Claire de Wangen produksjon. Hun tar i bruk hele registeret, med smerte, varme, kjørlighet, kjærlighet og stemmeprakt. Hun har til og med timingen på plass (noe som er vanskelig på film, og vanskelig på teater. Tenk så vanskelig det er på slikt filmet teater).

Oddrun Valestrand gjør sin hittil sterkeste rolletolkning i en Claire de Wangen produksjon

For selv om dette er annerledes og underlig er det teater. Noe av det mest særegne og noe av det beste teatret Oslo har å by på. Selv synes jeg Cortexnotatet er helt fantastisk, og jeg vil se den igjen. Her er det så mye å sette øynene på at jeg vet jeg har mye igjen å oppdage. De to “vekterne” gjør også en strålende jobb. Matthew Trustham er tryggheten selv i denne formen, og viser at han forstår stykket til fulle. Marianne Jonger tilfører noe helt annet, hennes vekter er komisk engasjert, og likeså ubrukelig. Et favorittøyeblikk for min del var da hun tok en stor bit av en brent loffskive og sier: “Det er viktig å få i seg næring”. Et nydelig innslag i forestillingen og et strålende tilskudd til Claire de Wangens lekne form for teater. 

Hvis jeg hadde studert teater, eller bare likt teater, eller egentlig uansett: så ville jeg ha sett Cortexnotatet! Claire de Wangens forrige forestilling Mikribryologien (les vår anmeldelse her!) ble nominert til årets forestilling her på Teaterungdom.no i fjor, og jeg synes Cortexnotatet er enda bedre. Skal du få med deg en forestilling denne høsten er det denne du burde se (kanskje sammen med “Renset” på Nationaltheatret, men den er jo ferdigspilt… såååeee…). Det er bruk av humor og musikk her som tilfører helt nye dimensjoner til arbeidet. Selve bordet er imponerende og vakkert. Legger man på litt mild peppermynte-te og en avsluttende klem har vi en vinner. Forventningene var skyhøye, Cortexnotatet enda bedre. Claire de Wangen og Cortexnotatet får soleklart terningkast 6!

Lilou de Wangen

Jeg tropper opp på Latter denne lørdagskvelden klar for å se stand up-showet “Halve Norges Golden”. Med plasser på «klinebenken» bakerst på Hovedscenen har jeg oversikt over hele salen, den er nesten fullsatt med forventningsfulle og høylytte publikummere.

Foto: Hentet fra Latter.no

Showet starter bra. Johan Golden har en tydelig rød tråd; Hva kan man spøke med? Hva er politisk korrekt humor? Tittelen «Halve Norges Golden» handler om at uansett hva du spøker med så vil halve Norges befolkning reagere. Man kan ikke please alle. Golden har mange gode poeng, og gir oss publikummerne noe å tenke på når det gjelder åpenhet og toleranse. Men jeg er ikke sikker på at jeg blir godt nok underholdt. Dette skal jo være stand-up, og ikke et seminar rundt hva som er lov å spøke med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ettersom dette bare er andre forestilling er manuset til Golden fortsatt relativt ferskt, og ikke alt sitter som det skal. Noen poenger blir litt borte, andre ganger glemmer han teksten. Og han glemmer det viktigste: spille på publikum! Et par veldig morsomme øyeblikk skjer når publikum skal svare på noen spørsmål Golden stiller fra scenen, men han utnytter de ikke godt nok.

Det som skuffer mest er at Golden spiller mye på “enkel humor”, som bæsj. Til tross for å gjøre store poenger ut av politisk korrekt intelligent humor, og spøker med folk med «enkel humor», så er dette temaet gjennomgående i showet. Og folk ler. Jeg blir litt ille berørt og lurer på om jeg burde tatt et glass i baren før showet. Men det virker som publikum koste seg, og jeg tror dette showet har potensiale. Stand-up show må på en måte jobbes med sammen med publikum, så jeg håper Golden slipper seg mer løs og bruker publikum bedre i showene fremover.

Ingen dårlig forestilling, men heller ingen braksuksess på Latter denne gangen.

Nok en milepæl er nådd. Dette er TEATERUNGDOM.NO sitt innlegg nummer 200! Vi er stolte, slitne og gira på mer. Anmeldelser, intervjuer, teaterguider, kommentarer, Teaterungdom.no er mye. Men hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hvordan lages Teaterungdom.no? – og hvordan blir veien vår videre? Så mange spørsmål, så la oss feire innlegg nummer 200 med noen svar…

Teaterungdom.no er oss. Det er meg, og det er deg. Det er alle ungdommer som har en interesse for teater. Det er deg som ikke vet hva du skal se, den ene gangen i året du tar med deg barna på teater. Vi er mange, men vi er få i teatersalene. Altfor få. Vi er ikke de med mest penger. Derfor får vi ikke så mye plass i de store mediene. Ungdom er ikke rike, men vi bryr oss. Teaterungdom.no er en stemme til ungdommen. Et tiltak, slik at teateret er for alle: også for ungdommer.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Hvorfor finnes vi? Vi finnes fordi det trengs. Når VG eller Aftenposten anmelder forestillinger, laget for ungdommer, anmelder de fortsatt for sine lesere. Lesere som er eldre enn ungdommene. De skriver på et “korrekt” språk. De bruker ord og uttrykk som viser stor teaterfaglig forståelse, og de bruker sine referanser. De publiserer i tidsskrifter og aviser som brukes av sin målgruppe. Teaterungdom.no er ungdommens motsvar til dette. Vi skriver ALLTID for å treffe ungdom. Vi bruker mediene ungdommene bruker. Vi er på facebook, blogg, instagram og snapchat. Vi finnes fordi ungdommene fortjener en stemme. En stemme som vil treffe ungdommer der ungdommer er. En stemme som tar ungdom på alvor.

Teaterungdom.no lages ved at vi fire i redaksjonen (Helge, Kamilla, Mari og Stine) møtes og setter opp programmet for neste måned. Her snakker vi om hvordan bloggen skal utvikle seg videre, hvilke forestillinger vi vil anmelde og hva vi må få med oss fremover. (Om du ønsker at vi skal skrive om/anmelde noe, ikke nøl med å ta kontakt med oss på facebook eller mail). 

Vi har nådd 200 innlegg. På veien har vi anmeldt enormt mange forestillinger og intervjuet noen av de mest spennende menneskene i Teater-Norge. Veien videre er spennende. Vi jobber for å få på plass en intervjuserie, få en egen økonomi og for å nå flere yngre ungdommer. Planene er mange og spennende, så det er bare å følge med fremover.

Det sies ofte at ungdom er morgendagens voksne, vi mener det er like viktig at de er dagens ungdom! Det må man ta på alvor! Derfor trengs TEATERUNGDOM.NO, i 200 år til!

– Helge, Kamilla, Mari og Stine

Det er torsdag kveld, og på Det Andre Teatret kommer vi inn til et scenerom med en tredemølle, diverse småfigurer plassert på rad og rekke i en halvsirkel, et arbeidsbord med massevis av papirer, og en skjerm som viser videoer om løping. Fredrik Høyer sitter i en stol med ryggen til publikum og ser på skjermen.

Foto: Tor Orset

Forestillingen starter med at Fredrik tar på seg pulsbeltet, og skjermen med løpevideoene viser nå pulsen hans. Deretter begynner han å fortelle om den gangen han ble tvangspåmeldt til Oslo Maraton av sjefen i sportsbutikken han jobbet i. Han har publikum umiddelbart i sin hule hånd, og kler godt den løse og ledige “impro-stilen” til Det Andre Teateret. Selv om han er alene på scenen blir det aldri kjedelig, og det skapes spennende dynamikk, for eksempel når publikum leser enkelte tekstlinjer sagt av ulike karakterer.

Forestillingen handler altså om løping, og om en del andre ting i livet. Om å fullføre noe, om å endre seg, om å nærme seg en vegg, og om alt man kan tenke på når man løper… og hva løping egentlig er. Er det bare løping? Eller er det en metafor på livet?

Slampoeten og forfatterens typiske tekstlige krumspring tar oss med på en tankemessig berg- og dalbanetur, inn i digresjoner, som brått viser seg å være viktige poenger. Det er imponerende hvordan han utover i forestillingen klarer å levere lange, heseblesende tekstlinjer på rim, samtidig som han løper og løper på tredemøllen. Selv om pulsen hans stiger, så virker det som om teksten kommer uanstrengt.

Det fungerer godt at han spiller på de ulike fiksjonslagene, maratonfortellingen som ett, og forestillingssituasjonen som et annet. Det hele får et metanivå med følelsen av at det dypest sett handler om livet, om å holde ut. Forestillingen er inspirert av den japanske forfatteren Murakamis bok med sammen tittel, og har en helt fantastisk slutt! Fredrik forteller at han skrev mail til Murakami for å få hjelp til å avslutte forestillingen. Lurer du på hvordan det endte opp? Da burde du se forestillingen. Den er fullpakket av både humor, dybde og en slags alvorlig lekenhet. Selv ble jeg veldig inspirert og anbefaler forestillingen på det varmeste!

Snøkvit har verdens vakreste mor, bor i verdens vakreste slott, i verdens vakreste land. Hun skal bli vakker, etterhvert, når hun blir eldre. Som et speilbilde av moren. Skjønnhet er alt. Snøkvit vil ikke være der, i alt det vakre, hun vil leke i hagen, og i skogen. Hun vil se sannheten. Blå epler, nye venner, litt kloakk og et kyss senere, kan hun leve lykkelig alle sine dager.

Foto: Gisle Bjørneby

Forestillingen selges inn som en familiemusikal. Teksten og musikken er nyskrevet av Maria Tryti Vennerød og Julian Skar, og hele maskineriet på Det Norske Teatret er i sving. Kostymene er fantastiske. Scenografien like så. Unni Walstad har virkelig klart å skape en slags krysning mellom Tim Burtons “Alice i Eventyrland” og Brødrene Grims eventyr. Her er farger og magi, skog og slott. Alt overbevisende som tegnet av en barnehånd, tatt ut av en helsprø fantasi.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Teksten har noen gode refleksjoner. Ingen er bare gode eller bare onde. Dronningen blir heks i det hun lar skjønnhet overskygge godhet, mot slutten overvinner allikevel morskjærligheten selv den dypeste skjønnhetstrang. (Ja, jeg spoiler litt. Men det er ingen store overraskelser i denne historien uansett). Snøkvit blir knust av morens hat, men ønsker også moderlig nærhet. Hun er en jente, litt rar og med bein i nesa. Gartnergutten Jan Grøn er en slags folkets prins. Slik det synges fra scenen: “I kvar ein prins, viss slike finst, viss du slepp han ut, finst ein vanleg gut”.

Ingeborg Sundrehagen Raustøl imponerer med stødig stemmeprakt som Dronninga. Hun spiller seg også stort opp utover i forestillingen. Hermann Sababo er sjarmerende som gartnergutten Jan Grøn, selv om han tidvis overspiller barnets naivitet. Charlotte Frogner briljerer i tittelrollen og viser at det finnes en utilpass liten prinsesse i 36 år gamle damer fra Aurskog-Høland. Ellers er bandet stabilt og gode. Det er jo alltid gøy med livemusikk i slike musikaler.

Foto: Gisle Bjørneby

Svakheten ligger i ensemblet. Hverken hoffet, dvergene eller skogsskapningene klarer å heve forestillingen. Det hele taper seg hver gang det er mange på scenen. Noe som er uvanlig og uheldig for en musikal. Ensemblet han hverken trøkk i sangene eller dansebevegelsene. De har også overraskende dårlig timing, i sine mislykkede forsøk på å være morsomme. Det er som om de ikke helt klarer å være på lag. De opererer ikke som en gruppe som løfter hverandre opp. Mye av potensialet til forestillingen forsvinner derfor mellom vakre kostymer og kulisser.

Snøkvit kalles en familiemusikal. Den skal treffe bredt. Tematikken rundt skjønnhetspresset kommer tydelig frem til publikum uansett alder. Fargene og lekenheten i scenografi og kostymer treffer også alle. Snøkvit er alt annet enn en forestilling i svart-hvitt. Dessverre er det for mye i Snøkvit som skurrer for min del. Ensemblet er ikke godt nok, musikken er glemt før siste tone er spilt og regien er i overkant enkel. De tre hovedrolleinnehaverne er dyktige, men det holder dessverre ikke. Snøkvit treffer ikke hele familien, men et ganske snevert spekter på de mellom 8 og 12 år.. sånn ca…

Kort oppsummert er ikke dette en forestilling for ungdom, men kostymene og kulissene er fantastiske. Så om du setter pris på visuelle og fargerike teaterforestillinger er det verdt turen.

Foto: Gisle Bjørneby

Det er ikke lett å være ung og lovende. Å ha en drøm, eller idé som du vet kunne ha blitt noe. Om du hadde hatt muligheten… Å satse er vanskelig. Det krever tid og ressurser man gjerne ikke har. Det er dyrt å leie et kontor. Det er vanskelig å finne de rette å snakke med. Vi unge trenger etablerte aktører som strekker ut en hånd til oss, som hjelper oss et stykke på veien. Med ungTEKSTakershus gjør Akershus Teater nettopp det!

Design:www.anderspedersen.no

Vi har tidligere skrevet om pilotprosjektet, nå er dette tatt et skritt videre og blitt et løpende tilbud. UngTEKSTakershus er en satsning på unge dramatikere, hvor man kan melde seg på en skrivegruppe som møtes annenhver torsdag, sende tekster inn for å få tilbakemelding, eller søke om skriveopphold. Med andre ord et konkret tiltak for å få unge norske dramatikere på banen. Vi i teaterungdom applauderer.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

“Vi leter etter deg som er glad i å skrive! Skrivegruppa blir et sosialt og faglig møtested for unge dramatikere. Vi møtes annenhver uke i Akershus Teaters lokaler på Lillestrøm Kultursenter. Mange tenker det er langt til Lillestrøm, men det tar bare ti minutter med tog fra Oslo S. Det er ikke lenger enn fra Jernbanetorget til Majorstua! Og det beste av alt: Tilbudet er helt gratis.” sier prosjektleder og teaterregissør Øystein Ulsberg Brager.

Foto: Akerhus Teater

Det første skriveoppholdet er allerede delt ut. Maria P.M. Nygren (24) og Regine Folkman Rossnes (25) skal få dele kontor og leve ut skrivedrømmen denne høsten. Maria sier: «For meg betyr dette at jeg kan få utviklet mine prosjekter, ny kunnskap fra erfarne fagfolk og mer erfaring, samt ny inspirasjon fra et pulserende kunstnermiljø. Prosjektet er viktig fordi det viser at Akershus teater tar unge kunstnere på alvor og at de er villige til å satse på oss. Det er viktig og inspirerende, for oss og andre unge kunstnere. Jeg er veldig takknemlig for muligheten!». Regine vil bruke oppholdet på å utvikle seg som Slampoet. En voksende sjanger i Osloområdet.

ungTEKSTakerhus er fortsatt et nytt prosjekt, og det er vanskelig å si hvor det ender. Men etter suksessen med husdramatikere på Dramatikkens Hus er det ingen grunn til å tro at slike tiltak ikke høster frukter. Teaterungdom heier på Maria og Regine, vi heier på ungTEKSTakerhus og vi heier på norsk dramatikk. Hurra!

– Helge

Det skjer mye spennende på Latter i høst, og vi er tilbake for nok en premiere. Denne gangen er det Latter Live som står på plakaten, et konsept som filmes og sendes på NRK. På scenen står tre komikere, som alle begynner å bli godt etablert innen norsk Stand Up, i tillegg til nykommeren, Ulrikke Falch, som er kveldens konferansier. 

Førstemann ut er Lars Berrum, en 2 meter høy og skalla fyr. 
Da jeg var russ, fikk man knute i lua hvis man fikk autografen til en kjendis på russebuksa. Så etter å ha sett Berrum spille improteater med Kvikksølvguttene, fikk jeg autografen hans, samt sitatet “en puck i rævva, er bedre enn to”. Nå kan det vel diskuteres i hvilken grad Lars Berrum var kjendis i 2011 (eller 2017 for den saks skyld), men humoren har ikke blitt dårligere med årene. Han er kjapp i replikken, og selv med et forrykende tempo, er min egen latter grunnen til at jeg mister noen ord her og der. Det er synd han må jobbe som sykepleier for å overleve, for denne mannen kunne underholdt en fullsatt sal på Latter i timesvis. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nestemann ut er Stian Blipp, et kjent fjes for alle som har sett på TV2 de siste årene. Nå er programlederen lagt på hylla, og stand up komikeren funnet fram. Blipp var nok ikke kveldens morsomste, men han var helt klart den mest imponerende. Når hobbyen din er å finne ut hvordan klovner høres ut når de har sex, kan du jo tenke deg hvilke lyder vi ble vitne til. Med det lydshowet kunne han lett ha vunnet Norske talenter! 

Siste mann ut er Jonna Støme. Jeg kjenner ham fra barne-TV, andre tror han er sanger i en kjent norsk duo. Anbefaler virkelig å se Latter Live bare for å høre om tidenes kleineste flytur. Støme opptrådte på Sommer Standup (les anmeldelsen her), også på Latter, og jeg har skjønt at gjenbruk av vitser tydeligvis er noe alle stand up komikere gjør. Det som skiller seg ut med Støme, er at jeg ler nøyaktig like mye som første gang jeg hørte de. Han har en så genuin og naturlig måte å fortelle vitsene sine på, at jeg venter i spenning og senere holder på å dø av latter, selv om jeg vet nøyaktig hva han skal si og hva som er utfallet på historien. 

Ulrikke Falch gjør en sjarmerende debut som konferansier på Latter. Hun tar den helt ut og gjør et heltemodig forsøk på å være morsom. Selv om noe blir kleint, blir det kleint på en morsom måte, så hun har publikum med seg hele veien. Om hun fortsetter karieren som stand up komiker vil tiden vise. 

Kort oppsummering: Dette er et av de morsomste showene jeg har sett på Latter, terningkast 6!