Teaterungdom på Snapchat!!!

Teaterungdom.no blir stadig større. Vi får fler og fler lesere, følgere, likere og teatre som vi skriver anmeldelser for. Det syns vi er KJEMPEGØY!
Nye tider og nye følgere gir oss enda mer motivasjon til å gjøre teater tilgjengelig for ALLE! For selv om vi skriver med ungdommer som målgruppe vil vi selvfølgelig gjerne at alle og enhver skal lese det vi skriver om. Målgruppe skal ikke ekskludere, men inkludere mener vi.

Nå som vi ser at teaterungdom vokser, har vi i redaksjonen funnet ut at vi vil utvide ytterligere. Derfor har vi (trommevirvel) opprettet en egen SNAPCHAT-profil. Så nå er det bare å søke opp “teaterungdom” på snapchat og legge oss til, så kan dere få se alt det morsomme, rare, underlige og spennende vi driver med. Vi vil poste alt fra umiddelbare responser på forestillinger til hilsner fra folk vi intervjuer.


FØLG MED! Og kom gjerne med innspill og svar på snap!
 

– Helge, Kamilla, Mari og Stine

Musikal-i-teten

Neste uke braker det løs med festivalen Musikal-i-teten! Vi i teaterungdom tok oss en prat med Runa fra markedsføringsgruppa, for å finne ut mer om det som skal bli Nordens første musikkteaterfestival!

Det er studentene ved Musikkteaterhøyskolen i Oslo som står bak festivalen som en del av entreprenørskapsfaget. Lærerne på skolen satte i gang prosjektet da studentene begynte på Musikkteaterhøyskolen i 2014. De går nå i 3. klasse og har jobbet med festivalen gjennom hele skolegangen – nå nærmer de seg mål!

Musikkteaterhøyskolen skal i utgangspunktet utdanne utøvende musikalartister, så det å skulle bruke et 10 poengs fag (av 180 poeng) til å skape en hel festival virker nesten umulig. Runa påpeker at dette har tatt enormt med tid, og mange av studentene har sittet oppe flere netter for å få ferdig søknader, avtaler og kontrakter i tide – noen få timer senere er de på plass i dansetimen, det er tross alt utøvende artister de har mål om å bli. Skolen går som vanlig fra 9-16 hver dag, så arbeidet med festivalen har nærmest blitt en deltidsjobb. For å sitere Runa: “Dette har vært et kappløp mot tiden”. Tidsfrister har vært deres største fiende, og det å faktisk få støtte til noe nyskapende innen musikkteater har også vist seg vanskelig.

Festivalen er Nordens første av sitt slag. De satser på nyskapende arbeid innen musikkteater og har fokus på at unge nyutdannede musikalartister skal få muligheten til å vise seg frem. Likevel har de vært strenge på at du må være ferdigutdannet for å få være med, for å sikre profesjonalitet. Musikkteater og musikaler blir ofte sett på som useriøse innen underholdningsbransjen, så målet med Musikal-i-teten er å vise andre aspekter enn de store Broadway musikalene som er fulle av glitter og glam.

I løpet av 3 dager vil du få mulighet til å oppleve tre større forestillinger, samt flere gratis konserter og debatter. I følge Runa er det ikke en spesiell forestilling som er i fokus, men hun legger ikke skjul på at de gleder seg veldig til danseteaterforestillingen Godos. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom det norske danseteatret Panta Rei og det litauiske danseteatret AURA som har turnert sammen rundt i Europa, og skal nå for første gang spille sin forestilling i Oslo.

De to andre forestillingene, Blanke Ark og 4real, er nyskrevne forestillinger som begge ønsker å vise flere aspekter ved norsk musikkteater. På hver sin måte tar de fatt på tematikken om hvordan det er å være ung i dag. Blanke Ark handler om en vennegjeng og hva som skjer når deres vennskap står for fall, mens 4REAL fokuserer på “generasjon perfekt” og hvordan sosiale medier kan påvirke oss.

Runa forklarer at det vanskeligste med festivalen har vært økonomien. De har inngått et veldig bra samarbeid med Det Norske Teatret, som innebærer at de får låne Scene 2 og Bikuben gratis, mot at 50% av billettinntektene går til teatret. Dette betyr at festivalen har en begrenset inntekt og er avhengige av støttesøknader og bidrag fra folket for å gå rundt. Akkurat nå har de en kampanje gående på www.bidra.no, hvor pengene de får inn går uavkortet til honorarer.

Det er i underkant av en uke igjen til startskuddet går, men fortsatt er det ting som må løses. Et av kompaniene har spesifisert at de må ha hvite dansematter. “Hvite dansematter?!” kommer det fra Runa. Jeg lurer på hva som ville skjedd om de ikke hadde fått de hvite dansemattene, og Runa forklarer meg at de da kunne nektet å opptre.

Festivalen går fra 27.-29. oktober på Det Norske Teatret og er verdt å få med seg om du er interessert i musikk, teater, dans, eller bare ønsker å bli underholdt. Vi ønsker gjengen fra Musikkteaterhøyskolen lykke til, og håper dette blir en årlig tradisjon!

Billetter og program til festivalen finner dere her: http://www.detnorsketeatret.no/framsyningar/musikal-i-teten/
Det er mulig å gi din støtte på til festivalen på denne siden: https://bidra.no/prosjekt/musikaliteten/193c8119-3b81-4d75-ba94-fd95ee854453

Dramatikkens hus

Dramatikkens hus har et nasjonalt ansvar for scenetekstutvikling i Norge. Slik starter Dramatikkens hus presentasjonen av seg selv på sine nettsider. Huset skal utvikle ny scenetekst for inn og utland, men de byr på så mye mer enn det. For publikum har de en rekke gratisarrangementer som visninger, husdramaton, foredrag og seminarer. Dette vakre mursteinshuset på Grønland i Oslo lever, som en del av kulturfeltet litt skjult for mange. Det er det ingen grunn til, for Dramatikkens hus passer for alle!


Jeg har tatt med meg en venninne for å høre “Stemmer fra Israel”. Finn Lunker jobber med prosjektet og arbeidet leses opp der det er i prosessen. Det er skikkelig kvalitet. Skuespillerne leser glimrende, og stoffet gjøres tilgjengelig. Etterpå er det en samtale mellom dramatiker og publikum hvor man kan komme med kommentarer og innspill til videre arbeid. Det er et lavterskeltilbud som benyttes av bransjefolk. Her er regissører, dramatikere, skuespillere. Det er kanskje 25 mennesker i salen. Min venninne og jeg fremstår som nybegynnere i dette selskapet.


Men som sagt, det er tydelig at dette er tiltenkt alle. Ordet flyter fritt og hvem som helst kan gripe det dersom man har noe å si. Det spiller ingen rolle om man er regissør i Operaen eller gatefeier. Min venninne sier at hit vil hun tilbake, og det tenker jeg og. Dramatikkens hus har åpne dører, gratis inngang og fantastiske tilbud. Her er ting fortsatt i prosess, noe som er superinspirerende. Flere bør ta turen til dette murhuset (veibeskrivelse: naboen til Oslo Mekaniske). Det er verdt det! Jeg lover!

– Helge 

Draum om hausten

Høsten biter i oss denne oktoberlørdagen, og det samme gjør den på Det Norske Teatrets hovedscene. Det regner, det krangles, det elskes, det begraves. Det er store og tunge følelser i Fosses klassiker, men gjennom hans nøkterne språk og Trine Viggens følsomme regi blir de håndterlige og nære for oss i salen.

Tittel: Draum om hausten
Tid/sted: Det Norske Teatret, Hovedscenen, 15.10.16
Regissør: Trine Viggen
Med: Gard Skagestad, Iren Reppen, Janny Hoff Brekke, Bernhard Ramstad, Nina Woxholtt, Sara Khorami, Audun Sandem
Kommende forestillingsdatoer: Spilles hele høstsesongen. Til og med 14. desember
Anmeldelse av: Mari Noodt


Foto: Erik Berg
I Draum om hausten møter vi han og ho på en kirkegård. Det er tydelig at de kjenner hverandre fra før, men vi får aldri helt vite hvordan. Det er en intens spenning der som kjennes fra første stund. Det spennende er at paret er speilet i et yngre par. På scenen har vi altså en yngre og en litt eldre versjon av han og ho. I starten skifter dialogen mellom de fire parallelle karakterene og jeg blir litt forvirret, men etterhvert som vi forstår hvem de er og dialogen går sin gang, oppleves det som et smart valg. Tiden blir et tema; fra første møte, til nå – når de har valgt hverandre. Vi forstår at de kanskje møttes da de var yngre og han var gift, og at de nå er eldre og han har skilt seg. Konfliktene står på rekke og rad, og møtet med mor og far er virkelig en påkjennelse… også for meg som publikum.


Foto: Erik Berg
Det finurlige her er at de andre karakterene hele tiden lusker i bakgrunnen. De er hele tiden til stede, både hans ekskone, foreldrene og deres yngre selv (som igjen gjør speilingen til et lurt valg). Dette gjør at jeg i partier med mye tekst og Fosses karakteristiske gjentagelser får et ekstra element å fokusere på. Det gir den konkrete situasjonen og ordene en merbetydning. Jeg tenker på de andre karakterene og hva de betyr for dialogen vi befinner oss i her og nå. I møte med denne bekjente damen på kirkegården, dukker hans kone opp i bakgrunnen. Det oppleves på en måte som å få innblikk i hovedpersonens bakhode. Vi blir også tvunget til å tenke på henne.


Foto: Erik Berg
Det er mer til en dialog enn bare ordene. På grunn av alle gjentagelsene, og skuespillernes gode evne til å formidle dem, får de ny betydning hele tiden. De sier noe mer, på grunn av det vi ser. Både det glimrende spillet mellom karakterene i selve scenen, og de i bakgrunnen, gir noe ekstra til ordene. Det er et stykke som får deg til å tenke kontinuerlig, og fylle inn de hullene som er der. I dette oppstår det også rom for komikk og timing, og det er mye latter i salen, på tross av tunge tema. Spesielt moren i stykket, spilt av Janny Hoff Brekke, er en latterforløsende karakter.
Det er også en veldig vakker forestilling, både med tanke på Fosses tekst, men også rent visuelt. Scenografien er som en høstdag. Vi dras inn i det litt råe og kalde, med regn og bladløse trær, men også i det varme og lune, med jord og ildrød ettermiddagssol. Det er spennende å se hvordan scenografien og lysets små nyanser, endrer hele stemningen i scenen. 

Når ordene og følelsene er så nakne, er det ikke mye som skal til for å gi dem ny farge. Det gjør denne forestillingen så oppslukende. At den kun varer en drøy time, gjør den bare enda mer intens og verdt all min oppmerksomhet. Jeg må investere litt i forestillingen, så den krever litt av sitt publikum. Er det din første gang i teatret, vet jeg ikke helt om dette er stykket å se. Liker du teater fra før, bør du dra. For Fosse er vår store stjerne, og han skinner på Det Norske Teatret nå.

Like for Like

Vi står i foajeen på Lillestrøm Kulturhus. Dørene er ennå ikke åpnet og publikum står spente og venter. Det er mye prat og god stemning og det er tydelig at alle gleder seg til å gå på teater. Plutselig dukker Geir Robsrud (en av stykkets skuespillere) opp og informerer om at nå kan alle sette seg. Vi følger han til salen hvor resten av ensemblet står ventende på scenen. De smiler og vinker til både kjente og ukjente. En skuespiller står og lett varmer opp stemmen. De ber folk sette seg lenger fremme der det er ledig. De involverer publikum fra første stund og jeg kjenner på meg selv at dette kan bli gøy! Etter å ha fått lov til å følge Like for Like på sin ferd mot premieren var kvelden endelig kommet for å se det endelige resultatet.

Tittel: Like for Like
Tid/sted: Akershus Teater, Lillestrøm Kulturhus, onsdag 12. oktober. 
Regi: Kenneth Dean

Med: Terje Ranes, Geir Robsrud, Kim Strømmen, Sveinung Oppegaard, Elisabet Hagli Aars, Bjørn Moan, Christian Hestø, Elisabeth Dahl. 

Kommende forestillingsdatoer: 14. oktober – 31. oktober. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen


Foto: Stine Sørensen

Like for Like, originalt Measure for Measure, er et av Shakespeares mer ukjente stykker. Det handler om maktmisbruk, moral, rettferdighet og en god dose sex. I en by hvor innbyggerne nyter ubegrenset frihet blir plutselig alt snudd på hodet når deres leder (Ranes) drar og overlater makten til strenge Angelo (Robsrud). Horehus blir forbudt og puling utenfor giftemål blir straffet med døden. Unge Claudia (Hagli Aars) blir tatt på fersken og skal henrettes som eksempel. Hennes vakre bros Apollonus (Strømmen) ber Angelo på sine knær om å spare søsterens liv, men prisen Angelo krever er sjokkerende og dobbeltmoralsk; Apollonus’ kropp og dydighet. Høres kanskje ut som en av Shakespeares mange tragedier, men på tross av den alvorlige undertonen er den klassifisert som komedie. Og det er det komiske som Akershus Teater og regissør Kenneth Dean setter fokus på, og dette på mesterlig vis. Den seriøse tematikken blir ikke borte, men den blir dratt så lang at vi kan ikke annet enn å le av elendigheten.

Dette er modernisert Shakespeare. Teksten er bearbeidet og leker med både dagens språk og Shakespeares klassiske vers. Kostymene er satt på spissen av hver stereotype og det er ingen tvil om hvilken funksjon de forskjellige karakterene har. Dialoger og monologer blir fremført som sanger og mange av rollene har byttet kjønn fra 1600-tallets original. Publikumsinvolveringen fra starten fortsetter gjennom hele stykket. Vi blir en del av folket i byen og både synger og danser med resten av skuespillerne. Det er herlig og se at publikum blir med og at de koser seg mens de gjør det. Det er et virkemiddel som passer stykkets form og handling, og vi blir som skuespillerne forklarer; «vitner til det som skjedde».  Vi får lov til å reagere på det som skjer på scenen, og skuespillerne reagerer på oss. Det er vanvittig morsomt og underholdene, og det fungerer, ikke minst!


Foto: L. P. Lorentz

Med et ensemble på kun 8 skuespillere og et Shakespearestykke bestående av 20 roller er det klart at det oppstår utfordringer. Hvordan løser Like for Like dem? Jo, da slår man til med lynkjappe kostymeskift, imponerende rollebytter og en scenografi som kan beveges fra det ene stedet til det andre på sekundet. Det kunne lett blitt rotete, men med gode skuespillerprestasjoner og smart regi får de det til å fungere. Det er høyt tempo på scenen når det trengs, uten at det blir slurvete eller tar fokus fra handlingen.

Det må nevnes at til tider er vanskelig å få med seg deler av sangnumrene. Om det er grunnet skuespillerne eller det lydtekniske er jeg ikke helt sikker på, men her ligger det litt rom for forbedring. Dette er dog småplukk, for når alt skal være sagt var dette utrolig gøy! Det er en musikalsk, komisk og hysterisk forestilling som jeg anbefaler alle å se. Like for Like drar snart ut på turné, og om de spiller et sted nær deg vil du ikke angre om du tar turen! Turnéplan finner du her: http://www.akershusteater.no/event/like-for-like/

Like for like – like før

Premieren på Like for like på Akershus teater nærmer seg med stormskritt. Vi i teaterungdom har sneket oss inn i salen, sett prøver, snakket med inspisienten og følt på stemningen. Snart braker det løs. Vi gleder oss!


Foto: Helge Langerud Heikkilä
Det er stille før stormen på Akershus Teater

“Der er den igjen, hva kommer den pausen av?” Regissør Kenneth Dean stopper scenen og henvender seg til en av skuespillerne. “Jeg vet ikke, jeg er bare litt dum”. “Okei, da kjører vi igjen, dropp den pausen. Skal vi komme oss igjennom denne scenen her trenger vi samlende pauser”. Like for like finslipes. Skuespillerne ler og koser seg, mens Kenneth Dean bærer alvoret og driver prøven fremover. Tempoet er raskt, ting skal lande her og nå.

Det er mandag og innspurten av prøveperioden, to dager til premiere. Skuespillerne kommer med ønsker og regissøren tar valgene. Siden publikumsprøven jeg så for et par dager siden har det skjedd utrolige ting. Scenen fremstår skarpere, sexen har blitt mer objektivisert, humoren morsommere og publikumsinnvolveringen tydeligere. Det har rett og slett blitt bedre. Stadig er det ting jeg stusser ved, men det er fortsatt tid, de siste dagene før premiere er magi i teateret.

“Der har vi en kollisjon!” “Vi stryker den replikken.” “Drit i den hammern”. Det er regissøren som jobber nå, skuespillerne lytter og lyder. “300 kroner” blir min favorittreplikk og så er det plutselig pause i prøven. Teatersjef Bo Anders Sundstedt kommer bort og hilser på oss. Han håper å treffe de mellom 15-25 år med forestillingen. Stemningen er god. Det virker som om stemningen alltid er god på Akershus teater.


Foto: Helge Langerud Heikkilä
Stine og Stine, flotte mennesker

Stine Bakken er inspisient og turnéleder for Like for like. Hun er den som skal ha orden på alt. Hun ringer de som må ringes, fikser det som må fikses og passer på at alle andre kan konsentrere seg om sine jobber. Skjemaer, planer og formidling av beskjeder er stikkord for hverdagen hennes. “Vi er der vi skal være. Alt er klart på onsdag” er beskjeden hun gir oss. Vi har satt oss ned inne i prøvesalen til teateret, hentet oss kaffe og er klare for en prat. “Det er veldig gøy å ta en klassiker og dra den ordentlig ut i svingene” forteller hun. Den siste tiden før premiere bor hun på teateret, hun jobber 10-12 timer om dagen og gjør alt fra å lime hammere til å snakke med oss i teaterungdom. “Det er bare å jobbe på!” sier hun.

Like for like er en stor produksjon med mange involverte, og det er Stine sin jobb å samle trådene og gi beskjeder. “I starten av perioden måtte jeg til og med styre litt lyd og lys. Nå handler jobben min mye om å gi beskjeder, slik at alt og alle er der de skal være, når de skal være der. Det er mange beskjeder”. Stine sprudler av energi og glede. Hun er en positiv arbeidshest, som skapt for teateret. Stine er som en potet for teateret, en som kan brukes til alt. Hun lager produksjonsplaner, to-do-lister og alt mulig annet. Hun har permer fulle av notater og fremstår som en som har oversikt på alt kaoset. “Jeg gjør det som trengs for produksjonens beste” oppsummerer hun.


Foto: Helge Langerud Heikkilä
JEG ELSKER LISTER!!!! ÆÆÆÆÆ!!! FANTASTISK!!!

Dette innlegget fremstår kanskje litt kaotisk, men det er akkurat slik det er på Akershus teater nå rett før premiere. Teateret er magisk. 1 time før premiere er kaoset altoppslukende, men i det sceneteppet går opp, er alt i skjønneste orden. Spenningen skal være der til siste slutt, og spenning er det for skuespillere, regissør, inspisient, teatersjef og for oss publikummere.

– Helge

Madame Butterfly

I Madama Butterfly blir vi møtt av et rom og kostymer inspirert av både japansk stil og USA på 50-tallet.  Madama Butterfly er en grandios og storslagen tragedie om den unge amerikanske marineoffiseren Pinkerton og forholdet mellom han og hans japanske kone (som han har kjøpt da han kom til Japan). Etter at de gifter seg ønsker han å reise tilbake til USA. I tre år går Madama Butterfly og venter på at sin offiser skal vende tilbake til Japan. Hun tviholder på å være trofast mot ham og i mellomtiden har hun født hans sønn. Etter tre år kommer han tilbake med en ny kone, og sammen ønsker de å få ansvaret for sønnen Pinkerton og Butterfly har sammen. Dette ender med at Madama Butterfly tar sitt eget liv for at sønnen skal kunne vokse opp i et bedre hjem i USA.


Foto: Erik Berg
Den Norske Opera og Ballett (DNOB) er virkelig flinke i det de gjør. De kan faget sitt veldig godt. Spillet er flott og storslagent, og det er mange dyktige mennesker med i denne forestillingen. Sopranen Jung Nan Yoon (Madama Butterfly) er i en helt egen klasse med det hun fremfører. Både stemmeprakt og ansiktsuttrykkene hennes gjør at man føler med Madama Butterfly, og jeg tror selv de som satt helt bakerst og øverst i lokalet ville følt det samme. Forestillingen blir noe langdryg for meg og jeg kunne ønsket meg litt mer humor for å gjøre den triste skjebnen til Madama Butterfly enda sterkere.


Foto: Erik Berg
I hele første og deler av andre akt er det en voksen mann som går rundt på scenen og gjør sine egne handlinger uavhengig av hva som foregår ellers på scenen. Han har ingen replikker og jeg blir sittende store deler av forestillingen og lure på hvem denne personen er. Det viser seg utover i stykket at det er sønnen til Pinkerton og Butterfly i fremtiden som vandrer rundt på scenen. Jeg synes dette var et spennende valg. 

Jeg er litt usikker på om denne operaen treffer ungdommen. For meg tar det litt tid å forstå operaformen. Rundt meg i salen ser jeg mest eldre mennesker og jeg tror også opera er en kunstart som krever litt erfaring. For det tar litt tid før man forstår den stilistiske spillestilen og det at alt synges. Likevel må jeg innrømme at jeg var glad jeg hadde lest hva stykket handlet om før det begynte. Hvis ikke hadde det for meg vært noe vanskelig å følge med, da stykket er 3 timer langt og det foregår på italiensk med teksting på en skjerm foran deg. Før hver forestilling DNOB setter opp holder de en halvtimes forelesning om stykket som skal bli fremført. Det synes jeg er et supergodt tiltak for å gjøre det til et folkelig og tilgjengelig operahus. Det gjør at ungdom og andre som ikke har sett så mye opera før kan få et lite innblikk i hva forestillingen handler om og forståelse for opera som kunstform. Et tips er derfor å enten dra på denne halvtimes forelesningen eller lese om handlingen før det begynner. 


Foto: Erik Berg

Tittel: Madama Butterfly

Tid/sted: Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett, lørdag 8. oktober 

Varighet: 3 timer, inkludert en pause på 25 min

Regi: Stephen Langridge     Musikalsk ledelse: Daniele Callegari

Med: Jung Nan Yoon, Henrik Engelsviken, Espen Langvik, Ingebjørg Kosmo, Thor Inge Falch, Magne Fremmerlid, Ludvig Lindström, Désirée Baraula, Randolf Walderhaug

Kommende forestillingsdatoer: 10. og 13. oktober. Spilles til og med 16. november

Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa

Like for like – underveis

Vi i teaterungdom er så heldige at vi får lov til å følge “Like for like” frem mot premieren 12.oktober. I dag var vi tilstede og fikk med oss en publikumsprøve. Det er litt av et prosjekt Akershus Teater har begitt seg ut på. Her er et relativt ukjent Shakespearestykke gjort til en komisk musikal med et seriøst bakteppe. Det er forviklinger, intriger, 8 skuespillere, sprø farger, musikk, dans, rim og regler. Alt plassert i en by med geometriske figurer som scenografi. 


foto: L P Lorentz

Det er fortsatt en stund til premiere og skuespillerne forsøker fortsatt å lande ting. Ideer blir prøvd ut. Hvor ler publikum? Hvor får man applaus? Det som er spennende med slike prøveforestillinger er at skuespillerne fortsatt er veldig oppfinnsomme. Det er så man ser at de sjekker ut publikum sine reaksjoner, på lik linje som publikum iakttar dem, iakttar de publikum.

Selve tematikken i stykket er interessant. Dette er et Shakespeare stykke som ikke handler om kjærlighet, men om sex. Utover det vil jeg ikke avsløre så veldig mye ennå, men det hele er både uvant og spennende! Men det er en alvorlig undertone hele veien som er litt vanskelig å få tak på. Jeg lurer av og til på om dette faktisk er morsomt. Men som sagt, dette er en prøve, mye kan enda endres.

Andre akt er langt bedre enn første. Her sklir scenebildene mer over i hverandre. Der første akt var oppdelt (med underlig lysføring og enda underligere sceneskift), forstår jeg regien bedre i andre halvdel. Ting henger mer sammen rett og slett. Man liker byen bedre. Se den elleville promovideoen teateret har lagt ut HER

Det er fortsatt mye tid til premieren. Alt av tekst sitter ikke utenat helt ennå og teaterets inspisient fyker frem og tilbake og ordner saker og ting. En spennende funksjon bak scenen som vi gleder oss til å høre mer om. For henne skal intervjues om noen få dager!!! Vi gleder oss.


 

Draum om våren

Kineserne er sinte på Norge for fredsprisen. Forholdet må bedres og det fort om Norge ikke skal tape milliarder. “Komiteen” finner ut at de skal sende Jon Fosse til Kina for å ta imot en “pris”. En delegasjon på fem personer setter seg på toget i Moskva og setter kursen for Kina. Jon Fosse, en skuespillerinne, to businessmenn og en kostyme/scenografi ansvarlig. Med grotten under Grotten og en byste av Henrik Wergeland som bakteppe er denne elleville historien i gang.


Foto: Dag Jenssen
Scene 3 på Det Norske Teateret er naken. Det vises tegninger av handlingen og fem skuespillere “spiller” ut handlingen som stemmeskuespillere. Det minner om en lesning på Dramatikkens hus. Ikke noe jeg hadde forventet på en scene på et tradisjonelt teater. De leser godt. Tegningene er fantastiske. På en eller annen måte klarer de å løfte teksten og tegningene. Alt stemmer på en litt uforklarlig måte. En stram regi løsner opp etterhvert. Rolig, hakk for hakk. Herregud som jeg koser meg.


Foto: Dag Jenssen

Stykket er proppfullt av humor. Handlingen tar helt av. Men skuespillerne klarer på en måte å holde det hele nede på jorden. Lurt, for denne historien kan virkelig skli ut om den ikke formidles riktig. I denne forestillingen gjøres alt rett. Ett bilde sier mer enn 1000 ord… Her er det mange bilder…

Jeg er STOR fan av Draum om våren, for et show. Utenkt, kreativt og noe helt nytt. Fyll opp setene på scene 3. Her vil du kose deg.  


Foto: Dag Jenssen

Tittel: Draum om våren
Tid/sted: Det Norske Teatret, scene 3, tirsdag 4.september

Regissør og scenograf: Trine Falch og Ingvild Holm

Teikningar: Kristoffer Kjølberg

Med: Kyrre Hellum, Eivin Nilsen Salthe, Marianne Krogh, Katherine Thorborg Johansen, Per Schaanning
Kommende forestillingsdatoer: Spilles hele høstsesongen. Til og med 30.desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

En kveld med León og Lightfoot

Teaterungdom tok for andre gang turen til Den Norske Opera & Ballett, denne gangen for å se En kveld med León og Lightfoot. Det er den nederlandske koreografduoen, med base ved Nederlands Dans Theater, som har laget en forestilling jeg gledet meg enormt til å se. Dans er en kunstform som fascinerer meg på et helt eget nivå, og gjett om jeg ble fascinert av León og Lightfoot!

Tittel: En kveld med León og Lightfoot
Tid/sted: Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen, lørdag 01.oktober
Koreografer: Sol León og Paul Lightfoot
Med: “Sad Case”: Camilla Spidsøe, Yoshifumi Inao, Shane Urton, Silas Henriksen, Emma Lloyd

«Sleight of Hand»: Samantha Lynch, Ole Willy Falkhaugen, Maiko Nishino, Douwe Dekkers, Martin Dauchez, Silas Henriksen, Aarne Kristian Ruutu, Sebastian Goffin.

“Same Difference”: Kristian Alm, Andreas Heise, Yolanda Correa, Kaloyan Boyadjiev, Stine Østvold, Philip Currell, Shane Urton, Aarne Kristian Ruuto

Kommende forestillingsdatoer: 07., 11., 12., 14. og 15. oktober.
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Gjennom to timer og et kvarter får vi servert tre balletter, hver med sin egen historie og særpregene uttrykk. «Sad Case» er kveldens første ballett. Og ikke la dere lure av navnet, dette var noe av det morsomste og mest gledelige jeg noengang har sett. Scenen er omringet av høye svarte vegger med en enkel dør i midten. I denne står en skikkelse som starter balletten, men ganske raskt har resten av danserne fylt rommet og festen er i gang. Musikken er cubansk mambo og dansen en eksplosjon av raske skift, hurtig tempo og en slik lekenhet i danserne at man nesten glemmer hvilken presisjon og stålkontroll som ligger bak. Overkropp og underliv går i ulike retninger og ansikter forvris i komiske grimaser. Danserne er lettkledde og møkkete og det ser ut som de alle storkoser seg i dansen.  Jeg ler ofte, og det gjør resten av salen også. Alt er så utrolig fornøyelig, og når pausen før neste ballett begynner sitter jeg med et stort smil om munnen.

Foto: Erik Bera

Kveldens andre verk er «Sleight of Hand». En helt annen ballett enn den første, men like henrivende og kanskje enda bedre. Her er scenebildet noe helt annet. Langs sidene av scenen henger det vegger som heises opp og ned og gir illusjonen av noe flytende og eventyrlig. En mann og en kvinne står mot bakteppet, ragende høyt over scenegulvet i det som er et fantastisk scenisk bilde. De er vakre og fulle av autoritet. Under dem begynner en historie å utspille seg. Alle danserne er kledd i svart bortsett fra én. Han er i bar overkropp og prøver å motstå de andres vilje og makt. Dansen er praktfull på alle måter. Den er forførende og magisk, mørk og mystisk – jeg kan ikke ta øynene mine fra den. Applausen runger når sceneteppet går ned og jeg skjønner at det ikke bare er hos meg dette har gjort stort inntrykk.

«Same Difference» er kveldens siste ballett. Her blandes tradisjonelt teater (skuespill) sammen med dansen. Publikum blir revet med av syv karakterer som fremfører replikker i munnen på hverandre og dermed bygger opp et lydbilde. Lydbildet treffer et perfekt samspill med dansens egen oppbygging. Det er barnslig, absurd, sårt og alvorlig på samme tid. Danserne beveger seg alene, i par og i grupper om hverandre. Det er kaos på sitt mest organiserte og kunsten på sitt beste. Du kan ikke forstå hva som skjer, men det er heller ikke meningen. Du skal sanse og nyte det det skjer på scenen og la dine egne inntrykk dirigere tolkningen.  

Det er en fantastisk kveld som venter om du velger å tilbringe den med León og Lightfoot. Det er kun fem forestillinger igjen, og jeg vil anbefale alle å ta turen innom Operaen for en aften du ikke vil angre på. Jeg har i alle fall ikke gjort det!