“Å stryke halve spilleperioden er ikke en måte å vise stolthet over en produksjon, og å gjøre det i stillhet for å unngå en offentlig samtale er ikke en gest som styrker mangfold” skriver regissør Anders Paulin i et åpent brev til Nationaltheatret og teatersjef Hanne Tømta. Double Feature er tatt av plakaten. Det åpne brevet er fylt av krass kritikk av teatret og teatersjefen. Et hett diskusjonstema innad i Teaterungdom-redaksjonen. Her er det mye dramatisk potensiale. Forventningene og spenningen knyttet til Double Feature på Nationaltheatret er til å ta å føle på denne mandagskvelden!

Foto Øyvind Eide

Forestillingen finner sted i Malersalen på Nationaltheatret, som for anledningen har blitt til en hvit boks. Publikum sitter på stoler langs veggene. Skuespillerne sitter også på stoler, spredt rundt omkring blant publikum. På forhånd har jeg lest om forestillingen at publikum skal bli tatt med “inn i et helt spesielt rom på Malersalen, hvor tekst, lyd, musikk og vegger sammen blir til en poesimaskin”. Med dette i bakhodet synes jeg det tar lang tid før poesimaskinen er i gang. Det går tregt i starten. Et høydepunkt er i det en av skuespillerne leverer en replikk direkte til en dame i publikum som forbauset responderer med en kjapp kommentar. Det vekker latter. Plasseringen av både oss og skuespillerne gir mulighet for å involvere publikum, en mulighet jeg opplever at ikke blir utnyttet. Istedenfor blir det tregt, distansert og jeg klarer ikke leve meg inn i det kunstneriske universet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Forestillingen er teksttung og legger opp til refleksjon, men jeg tar meg selv flere ganger i å la tankene vandre helt andre steder enn innover i det tekstlige og sceniske universet. Jeg klarer ikke engasjere meg nok til å henge med på alle historiene, men samtidig er det tidvis elementer som fenger meg, og som får meg til å filosofere. Det tar seg opp etterhvert som poesimaskinen er skikkelig i gang. Når lysene, musikken, teksten, rytmen og iscenesettelsen av skuespillerne er med, blir det spennende å se på. Speil blir etterhvert en del av installasjonen, og blir brukt for å reflektere lyset rundt i rommet.

Foto: Øyvind Eide

Selv om dette er en forestilling som setter i gang refleksjoner i meg, så går jeg dessverre ut av salen med en følelse av at det ble forsøkt å kommunisere ett eller annet intellektuelt budskap jeg ikke forstod. En opplevelse av at kunsten var mer for kunstneren enn mottakeren av den. Jeg har mine tvil ved om denne forestillingen fenger et yngre publikum.

Tilbake til kritikken: forestillingen er tatt av plakaten. Noe som får regissør Anders Paulin til å reagere. Måten det er gjort på skal ikke jeg mene noe om, men forestillingen i seg selv ser ikke jeg noen grunn til å frede. Jeg savner ikke Double Feature på plakaten.

Foto: Øyvind Eide

Det er ikke første gang Ibsen blir ballett. Gjengangere hadde premiere på Operaen i 2014, og gjorde stor suksess. Nå er det kunstneriske teamet tilbake med en ny oppsetning. Denne gangen er det selveste Hedda Gabler som får utfolde seg på dansegulvet. 

Foto: Erik Berg

Marit Moum Aune har regien og koreografien på kveldens forestilling. I følge programmet har Moum Aune jobbet med dansere hele sitt profesjonelle liv, uten selv å kunne danse et trinn. Det høres kanskje merkelig ut, men etter å ha sett premieren på Hedda Gabler, kan jeg fortelle deg at dette funker veldig bra! Forestillingen er annerledes, og da spesielt dansestilen. Å kalle dette ballett, blir i mine øyne feil. Her har man trinn fra tradisjonell jazz, samtidsdans og tango. Danserne gjør bevegelser jeg aldri har sett maken til. Grete Sofie Borud Nybakken, som danser rollen som Hedda Gabler, vrenger kroppen i alle retninger. Det er rett og slett fascinerende. Hun har også noen intense blikk som virkelig får fram karakterens styrke. Komponist og trompetist Nils Petter Molvær har skrevet musikken, og kommer også snikende ut på scenen med trompeten sin flere ganger under forestillingen.  

Noe av det jeg liker best med Hedda Gabler som danseforestilling, er at alle relasjonene kommer så tydelig fram. Pas de deux’ene viser tydelig hvem som liker hverandre og hvem som ikke gjør det. I teaterforestillingen vil jeg si forholdet mellom Hedda og mannen Jørgen Tesman blir framstilt annerledes enn det som kommer fram her. Her er hun er sint fra første øyeblikk. Det lyser “hat” ut av øynene hennes, og vi skjønner fort at dette ikke er et bra forhold. I boka er det mer skjult og står skrevet mellom linjene. Forholdet fortsetter med samme intensitet ut forestillingen, og forblir litt unyansert. Hadde man spart litt på sinnet til Hedda, ville det nok blitt mer spennende. Assessor Brack og Hedda Gabler derimot får en dans sammen helt på slutten, som overrasker mer, og avslører hvilket forhold de hele tiden har hatt til hverandre.

Foto: Erik Berg

En annen ting som skiller seg ut i denne oppsetningen, er at vi får møte Hedda som barn. Flere unge dansere fra Operaens ballettskole portretterer hovedrollens oppvekst, og vi får en dypere innsikt i hvorfor Hedda har blitt som hun er. Hvordan General Gabler oppdro henne som en av gutta og tidlig introduserte henne for pistolene. Dette gir oss mer dybde og forståelse for karakteren, og også hennes forhold til fru Elvsted. 

På t-banen hjem havner jeg ved siden av to damer som har sett samme forestilling. Jeg klarer ikke la vær å høre etter hva de sier. De er forbauset over hvor lite det stod om forestillingen på forhånd, og snakker om hvor vanskelig det var å forstå handlingen. Nå kjenner jeg stykket relativt godt, og ble positivt overrasket over hvor lett det var å forstå det som skjedde på scenen, men jeg tror også dette blir desto vanskeligere om du ikke har kjennskap til stykket fra før av. Det sies at 90% av kommunikasjonen er kroppsspråk, men uten de siste 10% mister man noen viktige detaljer. Noen replikker er vanskelige å klare seg uten, og jeg legger merke til tydelige gestikulasjoner med armene der de viktigste replikkene blir sagt i teaterforestillingen. Om man ikke kjenner til hva Hedda sier til Eilert Løvborg når hun gir ham en pistol, eller hva Assessor Brack forteller Hedda før deres siste pas de deux, er det mange viktige detaljer i historien som faller bort. Dessverre kommer ikke dette godt nok frem i denne danseforestillingen. 

Foto: Erik Berg

Jeg er veldig usikker på hva jeg syns Hedda Gabler som danseforestilling. Forestillingen er bygd opp på samme måte som teaterstykket, med noen kunstneriske friheter underveis. I og med at jeg kjenner stykket så godt, har jeg ikke noe problem med å henge med i handlingen, men for de som ser Hedda Gabler for første gang, er det nok ikke like lett. Det er mange fine scener, men innimellom blir det litt for lite nyansert. Likevel elsker jeg Nils Petter Molvær sine fortryllende toner fra trompeten. Det skaper en helt egen stemning når han står side om side med danserne og spiller de vakreste toner. Live musikk skaper en helt spesiell stemning, og med Molvær på scenen blir det helt magisk. I disse øyeblikkene er jeg ikke i tvil om at dette er en forestilling det er verdt å se, men som helhet når den ikke helt opp. 
 

På Dansens Hus vet man aldri helt hva man går til. Noen av de beste forestillingene vi har sett, har vært der, men også noen av de særeste. Haugen produksjoners forestilling Pust må sies å inngå i den siste kategorien…

Foto: Lawrence Malstaf

Det kan altså være fint å ha et åpent sinn til forestillinger på Dansens Hus, jeg forsøkte derfor å ikke forvente noe konkret. Men ved inngangen blir jeg overrumplet. Vi blir bedt om å ta av oss skoene, og blåse opp hver vår ballong, så vi kan ha med “vår egen pust”. Skal vi være med i forestillingen? Dette er jeg ikke helt forberedt på… Vel inne i salen, bygger allikevel engasjementet seg opp igjen. For hele hovedscenen er dekket av et stort grått fallskjermstoff, som sakte fylles med luft. Dette blir vakkert, tenker jeg!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En voiceover forteller om pusten, og to dansere beveger seg over det store stoffet. Voiceoveren varer dessverre for lenge og blir for svevende og filosofisk. Jeg klarer ikke følge de lange linjene fra vår egen pust og over i de store verdensspørsmålene. Dansen er heller ikke veldig gripende, og jeg opplever at de ikke utnytter det spennende rommet godt nok. Begeistringen uteblir. Så lar de stoffet fylles helt, og en liten inngang kommer til syne. Vi kan skimte en ny og lun verden der inne, og vi skal få tre inn i den.

Foto: Lawrence Malstaf

Å bli invitert med inn er spennende og klarer enda en gang å skape et nytt engasjement hos meg. Nå skal det vel endelig skje noe? Men, nei. Det enorme potensialet som ligger i dette objektet og vår interaksjon med det, forblir et potensiale. Jeg føler meg snytt. Det er dog en liten sekvens hvor danserinnen krabber over stoffet fra utsiden, og sakte heises opp over oss, som er fantastisk. Men det blir med dette ene øyeblikket.

Den merkelige sammensetningen av dans, fortelling, en form for intervju og publikumsinvolvering klarer ikke å mane fram noe mer fra meg. Jeg soner ut og får ikke med meg hva de prøver å si meg med denne forestillingen. Jeg tenker i et lite øyeblikk på min egen pust, men ikke noe lenger enn at jeg blir den oppmerksom. Hvilken betydning den har i universet, er jeg på ingen måte inspirert nok til å tenke på…

Det er synd at de ikke benytter seg bedre av det fantastisk magiske rommet de har klart å få på plass. Det ligger så mye ubrukt potensiale her, noe som gjør skuffelsen over forestillingen enda større.

Det er onsdag kveld og premiere på Centralteatret. Salen er fylt til randen med spente publikummere i alle aldre. Det er regissør Per-Olav Sørensen som står bak roret under denne oppsetningen av den moderne klassikeren Closer. Med seg har han et stjernelag av skuespillere og forventningene er høye. Vi ble ikke skuffet!

I en gate i London møter nekrologskribenten Dan (Lie) blikket til den unge jenta Alice (Grenersen). Året etter er de fortsatt kjærester. Dan skal snart gi ut bok og blir i den forbindelse fotografert av Anna (Hovig). Hun tar bilder av fremmede og skal snart ha en egen utstilling. Dermatologen Larry (Broch) prøver seg på en grisete chatte-side på nettet, og via en spøk kommer han i kontakt med Anna. To år senere er de gift. To par som tilsynelatende er lykkelige.

Closer er en kjærlighetshistorie, både på godt og vondt. Den tar for seg den søte forelskelsen når alt du kan tenke på er den andre, men også bitterheten når du innser at du kanskje ikke er lykkelig allikevel. Den tar for seg sjalusi, utroskap, lidenskap, vold og ikke minst nærhet, som alle mennesker ønsker og trenger.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Foto: Sturla Bakken

Det er mye jeg vil trekke fram i denne forestillingen. Scenografien er smakfull og enkel. Hver gang en ny scene presenteres blir passende møbler skjøvet frem. Det funker og er akkurat hva stykket trenger. Mellom disse byttene blir det spilt nydelig instrumental-musikk som understreker stemningen i stykket. Men det er først og fremst skuespillerne som skal hedres. Manuset puster og lever på skuespillernes evne til å formidle vanskelige følelser, noe de fire skuespillerne gjør med største troverdighet. Spillet er nyansert, ekte og sårt.

Foto: Sturla Bakken

Det er en vakker fortelling som sitter med deg lenge etter du har forlatt salen. Mest fordi karakterene, på tross av alle sine destruktive handlinger, er skremmende gjenkjennelige. Du hater dem, du elsker dem og du sympatiserer med dem. Du heier på dem gjennom jævligheten og ønsker at de skal finne lykken til slutt. Men alle kjærlighetshistorier kan ikke ende lykkelig, og nettopp derfor blir Closer så virkelig. Dette er bra teater, rett og slett. Terningkast 5! 

Har du hørt om bloggeren Komikerfrue? Ørjan Burøe er mannen hennes. Altså komikeren. En mann full av fordommer. Faktisk så mange at han valgte å skrive et show om dem. Vi har inntatt Latter nok en gang, og denne gangen er det klubbscenen som gjelder – Ørjan Burøe står på scenen, og forestillingen heter “Fordommer” 

Etter 20 år som komiker har Ørjan Burøe endelig fått sitt eget soloshow. Showet er som en live selvbiografi. Vi blir kjent med Burøe-slekta på godt og vondt, kanskje mest på vondt. Her får alle familiemedlemmer gjennomgå. Det er gøy, men ikke alt er knyttet opp mot temaet i forestillingen, så noen av historiene blir litt vel random. Folk humrer hele veien, og det er mange gode poenger underveis. “Hvem har størst tiss”-humoren er ikke noe som treffer meg, men det hørtes ut som gutta i salen koste seg godt da temaet kom opp.

Noe jeg alltid har lurt på når det gjelder stand-up, er hvor mye som faktisk er sant. Burøe forteller de sykeste historiene om alt fra første møte med svigerfar, til den gangen han løy for kong Harald. Kan en person virkelig ha opplevd så mye og gjort så mange rare ting?  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som en vant teatergjenger, reagerer jeg litt på dramaturgien (oppbygning av forestillingen). Dette gjør jeg ofte når jeg ser Stand Up. Jeg ler stort sett av alle vitsene han lirer av seg, men helhetlig blir det for langt og til tider veldig ensformig. Det at han bryter ut i et aldri så lite dansenummer er med på løsne stemningen betraktelig. Han forteller også at han har kjøpt seg hus i Ski, og sammenligner de fordomsfulle fruene på Majorstuen med de hyggelige folka i Ski. Selvfølgelig gøy å høre for meg som er oppvokst i gata Burøe-familien nettopp har flyttet til.

Forestillingen varer omtrent 1 time og 20 min, og er etter min mening akkurat litt for lang for et one-man show uten pause. Det at baren er åpen under showet er noe som irriterer meg voldsomt. Alle de halvfulle folka som prøver å liste seg bort langs de trange radene, skvulper litt øl på sidemannen og håper ingen merker det. Med en liten pause kunne dette fint vært unngått. Noen vitser kunne også med fordel vært kuttet. Jeg får følelsen av at han prøver å få med litt av absolutt alt, noe som strengt tatt ikke er nødvendig. Forestillingen spiller for fulle hus landet rundt, og jeg er helt sikker på at publikum mer enn gjerne kommer tilbake om Burøe lager et nytt show. Som sagt, alt er gøy, det blir bare litt for mye av det gode. 

Misjonsopplæringen er endelig over. Nå er det tid for to år ute i den store verden. Kevin Price (Frank Kjosås) er kullets store stjerne. Med perfekt hår, nystrøken skjorte og uomtvistelig gudstro er han klar for å frelse verden. Aller helst i Orlando. Navn ropes opp og misjonsbrødre dannes. Drøm blir fort til mareritt når hans nye “bestevenn” er Arnold Cunningham (Kristoffer Olsen) og stedet han skal misjonere i, er Uganda.

Foto: Fredrik Arff

Denne elleville musikalen har blitt spilt over hele verden. Den har vunnet en rekke priser og blir av mange omtalt som århundres musikal. Den enorme Hovedscenen på Det Norske Teatret er solgt ut frem til 31.desember. -og du må til mars 2018 for å finne flere datoer på rad med ledige billetter. Forestillingen er på mange måter en megasuksess allerede, og det er ikke uten grunn.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Skuespillerne stråler. Spesielt gruppen med Mormonere er til å le seg ihjel av. Det synges og danses som på de beste scenene på Broadway eller West End. Nivået er skyhøyt. Frank Kjosås spiller Price med en vanvittig presisjon og stemmeprakt, på bristepunktet mellom gal og perfekt. Cunningham, i Kristoffer Olsens skikkelse, er akkurat så underlig utilpass i enhver situasjon at man forstår hans behov for å lyve… hele tiden… Anette Amelia Hoff Larsen tilfører substans og fornuft, som den unge og vakre Nabulungi. Mens Preben Hodneland som Eldste McKinley får folk i alle aldre til å le så de griner. Nivået på skuespillerne er skyhøyt.

Foto: Fredrik Arff

The Book of Mormon er først og fremst fryktelig artig. Musikalen er totalt skamløs og tuller med alt som er for drøyt til å tulles med. Å klare å balansere dette er ingen enkel kunst. Det er et krav at dette gjøres med varme og omtanke. Vidar Magnussen (ja, han fra Side om Side) viser med sin regi en enorm forståelse av komikk og timing. Her er det “Humor med kjærleik” som teatret selv skriver på sine hjemmesider.

Nå er nok vi i Teaterungdom heldige. Vi fikk se en forestilling et stykke ut i spillperioden. Slike store produksjoner trenger gjerne litt tid på å “spille seg inn”, og det er ingenting som tyder på at nivået vil synke utover i spilleperioden. Mitt entydige tips er derfor at du burde sikre deg en billett mens du ennå kan, selv om du må vente helt til februar/mars med å få sett herligheten så er det verdt det. The Book of Mormon er ganske enkelt skikkelig morsom!

Foto: Fredrik Arff

Det er lørdag kveld og premiere på Nationaltheatret. Publikumsradene på bakscenen fylles opp av teaterkritikere, skuespillere og spesielt inviterte. Stemningen er til å ta og føle på. Teatersjef Hanne Tømta tar for seg nok en Tsjekhov klassiker i dette utradisjonelle scenerommet.  Sist førte “Tre søstre” til to Heddapriser og utsolgte forestillinger. Ambisjonene er derfor himmelhøye når “Kirsebærhagen” settes på programmet.

Foto: Øyvind Eide

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På et punkt er teatret nesten i mål allerede. Nesten samtlige forestillinger er utsolgte. Du må vente til november om du ikke allerede har sikret deg billett, noe som understreker presset og forventningene knyttet til denne produksjonen. Bakscenen er malt hvit for anledningen. Publikum sitter på tre sider av scenen og skuespillerne hilser høflig på oss i det vi trer inn i salen. Scenografi og kostymer er enkle og antydende. Her skal skuespillerprestasjonene stå i sentrum.

Historien som spilles ut er enkel. Ljubóv Ranevskaja (Gisken Armand) eier et stort gods med en tilhørende kirsebærhage, men hun er konkurs. Hun fremstår handlingslammet og nekter å innse at det er nye tider. Hun vil ikke selge, ikke endre levemåte og ikke innse den situasjonen hun er i. Store, vakre, gamle kirsebærtrær står for fall.

Foto: Øyvind Eide

Tiden flyr avgårde denne lørdagskvelden. Den drøyt to og en halv times lange forestillingen føles kort. Det er så intenst og vakkert. Gisken Armand spiller strålende som den karismatiske, elskende, vakre moren, helt uten omstillingsevne.  Emil Johnsen gir studenten Petja Trofilmov nærhet og varme, mens legenden Espen Skjønberg fungerer som forteller og tjeneren Firs. Et stjernelag av skuespillere uten like samles på Bakscenen. Stabilt og dyktig ledet av regissør og teatersjef Hanne Tømta. Kanskje er det noe litt uforløst her, kanskje kunne man ha trøkket gassen litt mer i bånn noen ganger, men det blir som flisespikkeri å regne. Kirsebærhagen er nydelig.

Det er ingen tvil om at dette er en bra teaterforestilling, så spørsmålet blir hvordan den appellerer til ungdom. I dette tilfellet tror jeg det kommer an på hva slags ungdom du er. Forestillingen inneholder ingen store overraskelser og er blottet for show og spesialeffekter. Den er rolig og klassisk i formspråket. Så om du velger superheltfilmene på kino, er nok ikke dette forestillingen for deg. Men dersom du kan like det stillferdige, og velger oscarvinnende filmer til fredagstacoen er dette en forestilling du virkelig bør sikre deg billett til. Den er udiskutabelt dritbra! Terningkast 5.

Turen til Det Andre Teatret forrige uke var såpass vellykket at vi måtte tilbake for å sjekke ut et annet konsept, nemlig Micetro!

Foto: Kim S. Falck-Jørgensen

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hver onsdag går Micetro av stabelen, og for å kunne anmelde kveldens forestilling, skal jeg først fortelle litt om konseptet. Det hele starter med en gratis workshop kl 18, hvor hvem som helst har mulighet til å delta. Her blir det plukket ut inntil 12 personer som skal være deltakere i kveldens show, og det er alt fra godt etablerte til helt ferske improvisatører som for prøve seg. Showet i seg selv blir litt som et gameshow – alle deltakerne har et nummer, og må etter tur opp og improvisere en scene sammen med noen andre deltakere. Publikums applaus avgjør hvor mange poeng hver scene får, og de med dårligst poengsum etter hver runde går ut, så man til slutt står igjen med en vinner – kveldens Micetro!

Foto: Kim S. Falck-Jørgensen

Det høres kanskje litt komplisert ut? Det syns jeg også da konferansieren forklarte det, men det tok ikke lang tid før jeg hang godt med. Tidligere teatersjef for Det Andre Teatret, og nå teatersjef for Brageteatret, Nils Petter Mørland var kveldens regissør. Han bestemte hvordan de forskjellige scenene skulle spilles, innimellom med hjelp fra publikum. Her er altså alt ren improvisasjon, så skuespillerne har ingen anelse om hva de blir kastet ut i. En gruppe måtte spille en dramatisk cowboy scene med fingrene, mens en annen måtte improvisere en konfirmasjonssang. Her kan alt skje!

Pianisten står for all musikken, og gjør en knallbra jobb. Også han må improvisere og får kun stikkord som “dramatisk”, “tango”, “mystisk” osv. Dette er med på å sette stemningen, og gjør mange av scenene mer naturlige.

Foto: Kim S. Falck-Jørgensen

Alt i alt er det en underholdende kveld, selv om ikke alle scenene nødvendigvis er like bra. Høydepunktene er når Olli Wermskog eller Stian Gulli er med. I mine øyne var de helt klart kveldens beste improvisatører. Det Andre Teatret er absolutt et teater hvor ungdommen briljerer med sitt oppmøte, og det er ikke rart når billetten kun koster 100kr. Vi digger Det andre teatret og anbefaler alle å få meg seg noen av de mange tingene som skjer der!

Oslo Nye kjører på med komikk denne høsten. Det er slapstick og britiske tørrvittigheter. Vi møter Bjarte Hjelmeland i spissen av et stort skuespillerensemble. Dette høres ut som en vinneroppskrift, men resultatet er varierende. 

Foto: Gisle Bjørneby

En tjener for to herrer skal fylle hovedscenen, og resultatet er faktisk så varierende at jeg velger å dele forestillingen inn i 4 deler: de musikalske innslagene, første akt frem til serveringscenen, serveringscenen og andre akt. 

1: Forestillingen begynner med et musikalsk innslag. Trioen, med Zelimir Kulisic i spissen, setter stemninga. Dette er lett og gøy. De flørter med publikum. Sceneskiftene løses også ved hjelp av musikalske innslag. Bandet gjør en god jobb og det hele oppleves sømløst og naturlig. Musikk, og ikke minst livemusikk, er jo alltid gøy.

Foto: Gisle Bjørneby

2: Første akt (frem til serveringscenen) er treg. Mange karakterer skal etableres. Publikumskontakten er svevende. Skuespillerne kaver og kjemper for å spille godt. Det hele oppleves masete og kavende. Jeg blir nervøs for hvordan dette skal gå. Forestillingen føles ikke trygg, men rotete. Sceneskiftene med musikk blir høydepunktene den første drøye halvtimen. 

3: Men så sier det PANG i lattermusklaturen under serveringsscenen. En “heldig” publikummer blir publikumsfavoritt, sammen med Sindre Postholms elleville rolletolkning. Her får endelig Bjarte Hjelmeland mulighet til å briljere med sitt lune vesen og evne til å ta inn publikum. Publikum ler og ler. For en forvandling! Det siste kvarteret før pause er strålende og jeg gleder meg til mer.

4: Andre akt lander et sted midt imellom. På det jevne. Kort og godt. Ikke dårlig, men heller ikke fantastisk. 

Foto: Gisle Bjørneby

Som dere kanskje skjønner, er det mye som skjer i denne komedien. Noen stikkord er: to jobber, musikk, intriger, forkledninger, brev og appetitt (både når det gjelder mat og kvinner). Det skjer ekstremt mye på ganske kort tid, noe som går utover det endelige resultatet. Det er vanskelig å få alle bitene til å passe like godt. 

En tjener to herrer er på ingen måte noen dårlig forestilling, og på sitt beste er den skikkelig morsom. Men hvis du har tenkt deg på Oslo Nye Teater de neste dagene, ville jeg heller fått med meg Fravær på Trikkestallen…

Fredag kveld var det et yrende liv i Oslo. Endelig helg og kulturnatt attpåtil. I en varm og lun bakgård på Vålerenga blir vi møtt med prosecco og kake før forestilling. Vi er blitt invitert til å se OPEN HOUSE i regi av Brendan Mccall, presentert av Nordic Black Theatre. Adressen fikk vi samme dag, og huset det skal spilles i er kun lånt ut for denne kvelden. Neste forestilling vil bli spilt i et annet hus eller leilighet, men temaet vil være det samme hver gang: en feiring av byen Oslo, både på godt og vondt.

Jeg sier feiring, men temaet er egentlig gentrifisering. Hvordan Oslo som by stadig forandrer og utvikler seg for hvert år som går. De små lokale kaffe-stedene blir erstattet med Starbucks og Espresso House, mens Burger King tar over plassen til den sjarmerende lille klesbutikken på hjørnet. Jeg sier feiring fordi selv om boligmarkedet blir dyrere, blir også husene og leilighetene tryggere og finere. Det er dette fenomenet OPEN HOUSE tar for seg. Stykket er skrevet av Aaron Landsman og er laget for å spilles over hele verden. Denne gangen gikk turen til Oslo.

Plakat hentet fra Nordic Black Theatre sin hjemmeside. 

Vi blir møtt i døren av skuespiller Mankirat Singh. Han viser oss veien inn til et åpent og romslig kjøkken. Det er satt ut stoler og puter som publikum setter seg på. På veien får vi med oss et skjema med et par spørsmål som vi svarer på før forestillingsstart. «Hvor lenge har du bodd i Oslo?», «Hva har forandret seg mest» osv. Singh fungerer nesten som en konferansier når han geleider oss gjennom spørsmålene og litt om hva vi kan forvente videre. Med et fantastisk scenisk nærvær klarer han å holde på alles oppmerksom selv når vi sitter med nesa ned i spørsmålene. På et punkt kommer kveldens to andre aktører inn, Christian Bakke Eidem og Amalie Eggen. Så startet forestillingen. På en liten benk i et kjøkken på Vålerenga.

Eidem og Eggen tar oss med på en reise i Oslo. Fra St. Hanshaugen til Røa sitter de på benken og prater om deres samliv, deres bosituasjoner og deres framtid. Det er korte glimt inn i et moderne forhold i en moderne by. Det er sårt, det er morsomt og veldig ekte. Det er ikke lange forestillingen, ca en time, og det avsluttes med en lang monolog fra Singh om hvordan Oslo potensielt vil se ut mange år frem i tid. De leser noen av svarene fra publikum og inviterer oss med inn i en dialog. Har vi merket endringer? Liker vi det som skjer i byen vår eller ønsker vi egentlig at ting kunne forblitt som det var?

Det er en veldig unik opplevelse som venter om dere tar turen til OPEN HOUSE. Noe jeg håper dere gjør. Dette er på ingen måte glattpolert “perfekt” teater, men det er en intimitet og en helt egen stemning som skapes når man ser teater på så kort hold. Man får et samhold med både publikum og skuespillere som sjeldent oppleves andre steder (selv om skuespillerne noen ganger er litt utydelige i sin blanding av norsk og engelsk). Forestillingen er gratis, perfekt for “fattige ungdommer”. Så om man ønsker noe litt annerledes i hverdagen vil jeg absolutt anbefale alle å ta turen! Jeg kan ikke si hvor, for hver forestilling blir vist et nytt sted i Oslo. Hvem vet, kanskje rett ved der du bor?