Mens mange er ute og feirer Halloween, har noen hundre mennesker samlet seg i Ås kulturhus for å se urpremieren på Haunted the musical. Vi sitter blant publikum og er veldig spente på hva dette egentlig er. 

Foto: Gisle Bjørney

Harriet Müller-Tyl er forestillingens store stjerne. I tillegg til fantastiske sceneprestasjoner, er hun også komponisten bak forestillingen, en jobb hun like gjerne kunne hatt på fulltid. Musikken er rett og slett sinnsykt bra og alle skuespillerne har fått sanger som passer til deres stemme. Det er flere ganger jeg tenker at dette like gjerne kunne vært på Folketeatret. Det er i vinden å skrive egne musikaler nå om dagen, og Harriet Müller-Tyl er blant dem som virkelig får det til. Ut fra navnet “Haunted” skjønner jeg fort at dette har noe med gjenferd å gjøre, men resten av historien overrasker meg positivt, da dette fort kunne blitt en klisjé. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Et ungt par har nettopp kjøpt seg hus, og er strålende fornøyde. Naboene derimot skulle gjerne ha kjøpt huset selv, og finner på flere historier om ting som har skjedd i huset, for å skremme bort de nyinnflyttede. Utroskap er et sentralt tema i forestillingen, og det var sjalusi og utroskap som endte med at ekteparet Lady Anne og Lord Lucas ble drept for over 100 år siden. De kommer her igjen som gjenferd, sammen med den surrete tjenestepiken, som også var en del av dramaet. Ingrid Brenli (les intervju her) spiller Izabella, elskeren til gutten. Hun har en enorm kraft i stemmen, og selv med mikrofonproblemer klarer hun å gjennomtrenge musikken og får virkelig vist sine dypeste følelser. 

Foto: Gisle Bjørneby

To av rollene blir spilt av svenskene Jeanette Krantz Adner og Filip Ihrsen. Jeg liker ekstra godt at de har lagt inn replikker som tilsier at de er fra Sverige, for da gir det mening at de snakker svensk. Begge to leverer solide prestasjoner, og jeg vil påstå at Krantz Adner er en av de beste sangerne jeg hørt på en norsk scene. 

Dialogene og monologene mellom sangene tilfører forestillingen noen komiske øyeblikk, og de slue naboene får oss til å le gjentatte ganger. Tekstene er gode, men blir ofte veldig korte. De kunne med fordel vært enda lenger for å få et mer nyansert spill og litt mer bakgrunnsinformasjon om historien, for det er noen steder det skurrer litt. 

Foto: Gisle Bjørneby

Det er først når koret kommer inn på scenen jeg husker at dette egentlig er en amatørforestilling. De er sjarmerende og synger fint, og er akkurat det jeg forventer i en amatøroppsetning. Resten av castet er har et helt annet nivå og fremstår som profesjonelle (mange av dem er jo også nettopp det). 

Det var i utgangspunktet bare satt opp en forestilling, men etter helgens suksess er det allerede nå lagt ut billetter til en ny visning rundt neste Halloween. Musikken i seg selv gjør denne forestillingen verdt å se, og jeg håper jeg en gang får se Haunted som en profesjonell oppsetning på en større scene! 

Tyra Tønnesen inviterer til “Julemiddag” på Nationaltheatret nok en gang. I likhet med “Lille Eyolf” er dette en forestilling som settes opp år etter år, og spiller sine utsolgte forestillinger til stående applaus. For oss i Teaterungdom.no betyr det høye forventninger og spisset penn. Vi gleder oss i det vi tar plass på Amfiscenen.

Foto: Erika Hebbert

Scenografien er et stort bord med sjefsstol i enden, en stor dobbeltdør, to åpninger i bakveggen og et piano pyntet med brennende lys. Enkelt og effektfullt. Tyra Tønnesens forestillinger tar utgangspunkt i det nære og gjenkjennelige. “Påfuglen” og “Overføring” er forestillinger vi i Teaterungdom tidligere har sett av henne. Det fremtredende i disse forestillingene er Tønnesens helt egne evne til å sette fingeren på enkle situasjoner for å skape rørende øyeblikk. Tårene kommer bare, man kan ikke kjempe imot. Dette gjentar seg i “Julemiddag”.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Man følger en familie i Stavanger gjennom dens mange generasjoner. De samles rundt bordet til julemiddag, og det er her vi får innblikk i livene deres.  Underveis i livet kommer og går folk gjennom dørene i bakveggene. Det gir oss et sterkt bilde på fødsel og død. Bordet i midten er stort og flott, her følger vi en rik familie, men alle har sine problemer. Publikum får oppleve oppturer og nedturer. Krig og fred. Forestillingen dveler ikke ved noe, og det skifter raskt mellom komikk og alvor. De to går hånd i hånd under julemiddagen.

Foto: Erika Hebbert

Tempoet til tross, her slurves det ikke. Skuespillerne ser ut til å stortrives i formen og leverer glimrende samspill. Avslutningsscenen blir en slags kontrast til alt det foregående. Her tas tempoet helt ned og det settes fokus på hva forestillingen virkelig har handlet om: De nære relasjonene i en familie. Om vemodet ved døden. Og om julemiddag, som et symbol på det evinnelige, det som aldri forsvinner, uansett. Om kjærligheten mellom en tante og en nevø. Blod er tross alt tykkere enn vann, og tårene kommer.

“Julemiddag” er et eksempel på hvor enkelt man kan lokke frem sterke følelser, bare man leverer godt nok. En forestilling det virkelig er verdt å se.   

Foto: Erika Hebbert

Den kritikerroste forestillingen “Frozen songs” inntok Dansens hus under CODA festivalen. Ina Christel Johannessen har laget 90 minutter med dansemagi med utgangspunkt i et hav av plast og et hvelv av frø. Jorden er ikke hva den engang var. Tempo er et nøkkelord og variasjonene er mange. Et strålende ensemble er med på å løfte opplevelsen ytterligere, men hvordan passer dette for ungdommer?

Foto: Antero Hein

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Frozen songs starter langsomt. Scenen er dekket av plast og danserne bruker tid på å formidle. Det er få på scenen samtidig noe som gjør at forestillingen tematikk – overlevelse – kanskje virker litt søkt. De to/tre på scenen har ikke mange nok å kjempe mot til at det virker reelt nok. Så raser scenografien, frø hvelver ned fra taket, projeksjoner blir vist og scenen vrimler av dansere. Da starter moroa.

Danserne er strålende. Alle med sine egne særegenheter. Her er ikke målet at de skal ligne hverandre eller gjøre bevegelsene helt likt. Hver og en har sitt dansespråk og får bruke det. De kjemper en slags kamp mot hverandre og mot omverdenen. En sangsekvens midtveis overrasker og imponerer. Her synes jeg forestillingen er på sitt beste. Når brutaliteten og kulden spiller hovedrollen. Når kulden og sangen skaper en virkelig frozen song.

Det skjer ekstremt mye i løpet av disse 90 minuttene. Jeg hører flere kommentere at de er slitne og utmattede etter forestillingen. Det skjønner jeg godt. Fokus skiftes raskt og det er mange virkemidler som tas i bruk. Musikken er tidvis mektig og høy og dansestilen ekspressiv. Alt dette gjør Frozen songs til en forestilling som vil og gjør mye.

Foto: Antero Hein

Hvordan passer dette for ungdom? Meget godt er det korte svaret! Johannessens koreografi har en ungdommelig råskap over seg, og det noen vil oppleve som utmattende tror jeg mange ungdommer vil synes er forfriskende. Man kjeder seg ikke under Frozen songs, og de 10 første minuttene er de dårligste, så det er man ferdig med raskt. Dansens hus, CODA og Ina Christel Johannessen leverer varene. Gratulerer!

Dramatikkens hus i Oslo har sin egen foredragsserie denne høsten. Så vi i Teaterungdom.no tok turen for å la Alan Lucien Øyen fortelle oss om Tanztheater, og hvilke spennende planer han har i 2018. Klar for å lytte til en av Norges (for ikke å si verdens) mest spennende regissører/koreografer/dramatikere gikk jeg inn med utrolig mange tanker og spørsmål, og kom ut igjen med omtrent like mange!

Alan Lucien Øien er utdannet danser fra Kunsthøgskolen i Oslo. Etter at han gikk ut fra skolen i 2001 har han blant annet vært tilknyttet Carte Blanche, og Amanda Millers kompani Pretty Ugly Dance Company i Köln. Etter dette har han skrevet tekster og koreografert. I 2006 startet han sitt eget kompani: Winter Guests. Han har skapt 20 sceneverk, i både inn- og utland. Nå er han hyret som koreograf for Tanztheater Wuppertal Pina Bausch.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men hvorfor Tanztheater?
Alan begynner med å fortelle om første gang han så ett klipp fra Tanztheater og hvordan han syntes dette var tåpelig. Han unngikk Tanztheater lenge, men har i senere tid fått det som merkelapp på sine verk. Det er umulig å si om denne merkelappen er feilplassert, men som oftest blir merkelapper til sannhet! På grunn av veldig mange digresjoner (innenfor kunstens fire store vegger) sliter jeg med å samle tankene etter dette foredraget, jeg vet iallefall at Pina Bauch elsket cheeseburgeren til McDonalds!

Men noe jeg gleder meg veldig til er Alans oppsetning som får verdenspremiere 2.juni i 2018. Det blir en helaftens koreografi med Tanztheater Wuppertal Pina Bauch. For Alans arbeidsmetoder virker utrolig spennende. Han forklarer at han pleier å komme tomhendt inn på første prøve med skuespillerne/danserne og hvordan han bruker erfaringen deres istedenfor å ha forventninger fra før. Han mener at tekst er veldig viktig!! Men at det fysiske også er viktig og passer best for underteksten. Prosessen rundt forestillingen som kommer er påbegynt, historien skal utvikles og manuset vil oppstå. Det blir utrolig spennende å se og høre mer om dette senere!

Dramatikkens hus har flere foredrag fremover:
* 31.10 Tatu Hämäläinen om: bell hooks
* 14.11 Torbjørn Eriksen om: Christopher Marlowe
* 28.11 Øyvind Berg om: Heiner Müller
* 12.12 Janne- Camilla Lyster om: Deborah Hay
Foredragsserien kurateres av Ole Johan Skjelbred og Morten Cranner for Dramatikkens hus.

Ønsker dere å høre foredragene, så kan dere finne podcast av de HER!

– Eline Otterstad

På lørdag er det urpremiere på Haunted – The musical, og vi tok en rask prat med skuespiller Ingrid Brenli midt i oppkjøringen.

Ingrid Brenli (24) er fra Hadeland og har holdt på med sang, dans og teater så lenge hun kan huske. Hun skjønte fort at det var dette hun ville satse på, og etter et år på Romerike folkehøyskole, startet hun på Musikkteaterhøyskolen. Der gikk hun ut med bachelor i 2016. Det var også i 2016 at hun ble kjent med skaperen av forestillingen Haunted, nemlig Harriet Müller-Tyl. Müller-Tyl har jobbet som musikalartist i Wien i over 20 år, men har nå slått seg ned i Ås hvor hun underviser i sang, samtidig som hun skriver og setter opp egne musikaler. Brenli forteller at hun ikke på noen måte var i tvil da kollegaen spurte om hun ville bli med på det nye prosjektet Haunted.

Foto: Harriet Müller-Tyl

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Jeg syntes historien virket veldig spennende, og det å få være med å forme sin egen karakter fra starten er jo helt gull”, sier Ingrid, og legger til at forestillingens humor og dens såre punkter også gjorde at hun falt for den. Forestillingen handler om Lord Lucas, Lady Anne og deres tjenestepike som alle ble myrdet for 100 år siden, og nå hjemsøker huset hvor det nyforelskede paret Lily og Martin flytter inn i. I følge musikalens hjemmeside er forestillingen “meget løst basert på en mulig sann historie”. 

I castet finner vi både amatører og profesjonelle, og Ingrid trekker fram det gode miljøet blant skuespillerne som noe av det beste med produksjonen. Det å ha gode medspillere og scenearbeidere har gjort prosessen mye lettere. De har kost seg med utvikle denne forestillingen, som i helgen settes opp for aller første gang! 

Vi i Teaterungdom syns det er kjempe gøy med urpremierer og gleder oss til å se Haunted – The musical i Ås på lørdag! Bli med du også!

– Kamilla

For et par uker siden gikk vi opp til Malersalen på Nationaltheatret for å se Christian Lollikes Revolusjon. Etter 15 minutter gikk vi skuffet ned trappene igjen… En av skuespillerne hadde skadet seg under prologen så de måtte avbryte forestillingen. Vi fikk kun en liten (og utrolig fengende!) smakebit av hva som skulle komme, og hver dag steg spenningen. Da jeg endelig gikk opp de samme trappene, var det med skyhøye forventninger.

Foto: Øyvind Eide

Denne anmeldelsen starter ikke med en beskrivelse av hva som møter deg på scenen, en forklaring av scenografien eller grundig analyse av skuespillerprestasjoner. Denne gangen vil jeg fortelle om hva forestillingen gjør. Det er ikke det overnevnte som sitter igjen hos meg. Det er ikke derfor du skal se forestillingen. Du skal se den fordi det den gjør er å si noe sant om deg og meg, om vår verden og framtiden. Som den unge mannen bak meg sa etter applausen: “Jeg er ikke den samme som da jeg gikk inn”.​

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Øyvind Eide

Virkemidlene er ikke uviktige – det er ikke det jeg sier – for de fungerer strålende og det er en levende forestilling full av teatrale elementer og enestående skuespill. Eksplosjonen av virkemidler – alt fra slowmotion-sekvenser, sang og band-innslag, brutale påstander, putekrig med publikum, popkulturelle kostymer og fysisk komikk – drar deg inn i en verden hvor alvor og komedie går hånd i hånd, hvor jeg i det ene øyeblikket ler hjertelig og i det neste kjenner en klump i magen. Det er morsomt fordi karakterene er gjenkjennelige og virkemidlene fulle av ironi. Klumpen i magen vokser fordi det de sier faktisk angår oss. For forestillingen er gjennomgående metafiksjonell, og peker stadig på seg selv, publikum og verden utenfor. “Så dere synes det er morsomt?” sier Eindride Eidsvoll. De gjør oss bevisste våre egne reaksjoner, og det er viktig! For dette handler om oss. Det handler om her og nå og hva i helsikken vi skal gjøre for å redde denne verdenen.

Foto: Øyvind Eide

Forestillingens hårfine balanse mellom det lette og tunge, lokker oss inn i det blodalvorlige, uten å peke finger. Og dette er noe av det geniale med Lollikes tekst og regi. Den er ikke moraliserende! Jeg går ikke ut med en utelukkende dårlig følelse, men med en flom av spørsmål og tanker. Det eneste jeg vil er at alle andre også ser den, så vi kan snakke om det! Forestillingen blir på ett vis en egen liten revolusjon for meg.

Det er kanskje få som har hørt om Svanhild av Hnerik Ibsen. Ikke så rart ettersom han kun skrev 1. akt og aldri publiserte stykket i sin helhet. Grusomhetens Teater hadde urpremiere på Svanhild i 2014, og nå settes forestillingen opp på nytt. De er fortsatt de eneste i verden som har iscenesatt dette stykket, og forestillingen er litt av en opplevelse!

Handlingen i Svanhild foregår i en liten hage ved fjorden. Her møter vi et vidt persongalleri av karakterer som tilbringer en ettermiddag sammen. I sentrum står dikteren Falk og den unge kvinnen Svanhild. Falk ønsker at Svanhild skal fylle en spesiell rolle i hans liv, eller nærmere bestemt, hans kunst. For Falk er ikke forelsket i Svanhild, men han er betatt av hennes personlighet som skiller seg ut fra mengden. Han ber henne om å bli sin inspirasjon, om å ofre seg fullstendig til han og kunsten hans.

Grusomhetens teater jobber med franske Antonin Artauds visjon om et fysisk teater. I Svanhild viderefører Lars Øyno denne spillestilen. Alle gester og replikker tar utgangspunkt i det ekspressive og fysiske, noe som gir stykket og karakterene en komisk dimensjon. Man kan le av samfunnet de lever i, samtidig som man blir kritisk til det. Ved å bruke manuset akkurat slik det var skrevet i 1860, klarer også Øyno å sette teksten i sentrum. Det er Ibsens budskap som blir spilt ut, klart og tydelig. Det er langt unna den realistiske spillestilen Ibsen var kjent for, men resultatet er en fornøyelig forestilling, utenom det vanlige.

FOTO: Webverket og Vera Krohn-Svaleng

Kostymene og scenografien står i sterk kontrast til den distanserte spillestillen. Her er alt historisk riktig og veldig typisk perioden. Kvinnene er iført store, flotte kjoler og mennene i raffinerte dresser og hatter. Unntaket er Svanhild, som er iført en enkel og hvit kjole. På den måten understreker kostymene karakterens natur. Kvinnene er opptatt av å være grasiøse og feminine, mens mennene kan diskutere politikk og more seg. Åpningscenen setter klart lys på denne problematikken. Mennene står rundt et punch-bord og drikker og ler, mens kvinnene sitter å strikker, leser og broderer. Kun Svanhild sitter for seg selv og betrakter utsikten ved fjorden, et tydelig bilde på at hun tar avstand fra normen. 

FOTO: Webverket og Vera Krohn-Svaleng

Svanhild handler mye om å ta et oppgjør med samfunnet, om å stå i mot strømmen og tenke for seg selv. Det er en forestilling som er hyperaktuell, spesielt i dagens samfunn hvor færre og færre tør å skille seg ut. Jeg vil anbefale denne forestillingen til alle, og da spesielt til ungdom. Ikke bare viser Svanhild at det er viktig å stå opp for egne meninger, men det viser også at et teater ikke trenger å være tradisjonelt for å vise Ibsen. Dette er rett og slett viktig å se! Som teaterungdomleser får du til og med billetten for kun 100kr, så hva venter du på? 

For første gang har Teaterungdom.no tatt turen til Bergen. Vi har besøkt scenekunstfestivalen METEOR som arrangeres av BIT Teatergarasjen.  Festivalen har blitt en anerkjent internasjonal teaterfestival, og arrangeres annet hvert år, med fokus på  internasjonale impulser og strømninger. I år er det flere store navn på plakaten, blant annet fjorårets Ibsenpris vinner, Forced Entertainment. Vi har sett deres forestilling “Table Top”. 

I løpet av festivalen jobber den britiske teatergruppen Forced Entertainment seg gjennom alle de 34 stykkene av Shakespeare, 4 stykker hver dag. Hvert stykke varer 45 minutter og spilles ut ved hjelp av hverdagslige gjenstander man kan finne i ethvert hjem. Hver av de fire forestillingene spilles av én skuespiller som sitter ved et bord og forteller. Karakterene er dagligdagse småting; som flasker, kopper og pyntegjenstander. Premisset er enkelt, og vellykket.

Foto: Hugo Glendinning

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

“Table Top Shakespeare” utfordrer fantasien. Noen av gjenstandene er av en slik estetisk karakter at jeg enkelt kan relatere dem til personene de skal «spille». Andre gjenstander oppfatter er mer tilfeldig valgt. Hvorfor skal for eksempel Bianca Minola, som beskrives som myk og vakker, spilles av en liten blikkboks? Her gjelder det å bare akseptere karakterene slik de er, og fokusere på å huske hvilken flaske eller lighter som representerer hvilke karakter. Det er ingen hemmelighet at Shakespeares stykker gjerne har store persongallerier. Dette løser skuespilleren imidlertid glimrende ved å alltid gjenta navnene på karakterene hver gang de dukker opp på «scenen», mens hun eller han peker på, eller beveger den aktuelle gjenstanden. Jeg hadde dermed ingen problemer med å henge med.

Foto: Hugo Glendinning

Jeg synes det varierer hvor godt skuespillerne klarer å gjøre gjenstandene til sentrum av fortellingen. “Richard II” fremstår hakket mer som en monolog for skuespilleren selv, mens skuespilleren i “Taming of the Shrew” klarer å få forestillingen til å handle om det som skjer på bordet foran henne. I “As You Like It” tar jeg meg selv i å nesten ikke se på skuespilleren i det hele tatt, fordi jeg er helt oppslukt av det som skjer på bordet. Jeg opplever dermed at komediene fungerer best. Her får skuespillerne virkelig brukt timingen sin og utfoldet egen fortellerevne. De har god komisk timing og publikum lar seg sjarmere.

Foto: Hugo Glendinning

“Table Top Shakespeare” er ikke storslagne forestillinger, men heller sjarmerende påminnelser om at man kan skape scenemagi med relativt enkle virkemidler. Er du usikker på om dette er noe for deg, kan du helgardere og velge å se en av komediene. Jeg vil likevel anbefale deg å se fire forestillinger på rappen, slik som jeg gjorde. Jeg garanterer at det blir en hyggelig kveld.

Kompaniet “Yabin & Her Friends” inntar Operaen med forestillingen “The Moon Opera” som en del av dansefestivalen CODA. The Moon Opera er ikke en opera, men et dansedrama der kinesiske tradisjoner møter moderne dans. Historien forteller om en ung kvinne som skal spille hovedrollen i en opera. Fiksjon og virkelighet flettes sammen, og snart klarer ikke kvinnen skille rollen og hennes virkelige liv. En slags asiatisk “Black Swan” altså. 

Foto: Wang Ning

Forestillingen bærer preg av å bli til i et brytningspunkt mellom det gamle og det nye. Her er klassisk asiatisk estetikk i samspill med morderne vestlig dans. Slik Kina i vår samtid er i en brytning mellom det antikke og det moderne. Yabin Wangs koreografi er stram og enkel. Scenene skilles fra hverandre ved at scenen mørklegges og nye sceneelementer skyves inn. Musikken endres mellom de ulike scenene og lys er med på begrense scenerommet. Alt med stor nøyaktighet. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Danserne danser godt, og det er vakre bilder som skapes på scenen. Hadde man kunnet ta bilder underveis, kunne hvert eneste sekund blitt fanget på en kamerarull, printet ut og hengt opp i stua. Dette presise, vakre uttrykket er forestillingens styrke. Men det er det. Skjønnhet og presisjon er valgt fremfor nyskapning, overraskelser og trøkk.

Foto: Zhang Xiaolei

For vakre bilder til tross, forestillingen som helhet oppleves som kjedelig. Alt i alt er den ganske stillestående. Det skjer ikke så mye. Historien er jeg ikke i nærheten av å følge og jeg kjeder meg ganske mye. Det er ikke noe sting, dessverre. Jeg blir sittende å se på vakre bilder, men ville heller ha sett de på et galleri i eget tempo. “The Moon Opera” oppleves derfor som en skuffelse.

“Djevelen inntar biblioteket” står det i sosiale medier. I lang tid har det dukket opp reklame for det nyoppstartede teatret CreationOslo. Deres første forestilling finner sted på Deichmanske hovedbibliotek i Oslo og er en nytolkning av den klassiske historien om Doktor Faustus. I følge dem selv er formålet til teatret å “lage uforglemmelige forestillinger på overraskende og uvanlige steder!”. Så da lurer vi selvfølgelig på om Faustus på Deichmannske faktisk er uforglemmelig og overraskende…

Foto: Geir Molden

Historien om Doktor Faustus er gammel og velkjent. Doktoren som aldri kan få nok kunnskap, og dermed selger sjelen sin til djevelen for å få ubegrenset viten og makt. I 24 får han briljere med Satans medspiller, Mefistofoles, ved sin side. Så må han gi sitt liv til evig pine. Dette vet vi allerede fra starten. Det er selve premisset for forestillingen, og avtalen inngås tidlig i stykket. Vi vet at det er en ende på eventyret, så spenningen ligger i hvordan han bruker sin allmakt og hvordan dette spilles ut for oss, og ikke minst hvordan de bruker det store biblioteksrommet. Å se en forestilling i denne flotte salen utgjør sikkert halvparten av underholdningsverdien. Det er stilig å se rommet på en ny måte, i spill med lys, musikk og skuespillere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Geir Molden

I programmet gjør de oss bevisst på at 97% av produksjonen er privat finansiert. Doktor Faustus er nærmest en dugnad, og forestillingen bærer preg av å være det. Overgangene mellom scenene er ikke sømløse, kostymene mangler finesse og rød tråd, musikk og lys er ikke alltid spot on. Dette er ikke et stort og innarbeidet maskineri, så forestillingen spriker. Det behøver ikke nødvendigvis å være noe negativt, men det er greit å vite dersom man tar turen til Deichmanske hovedbibliotek og Doktor Faustus.

For Faustus makter å underholde publikum. Djevelens allmakt spilles ut i en lek av form, stil og rom. Blikket mitt søker alltid noen nytt, og får betalt. Det er så mye å se på, og biblioteket er virkelig et magisk scenerom. Potensialet ligger her og flere i salen later til å elske forestillingen, så kanskje vi bare har blitt for bortskjemt av det gjennomproffe institusjonsteatret vi så ofte ser? Som med Claire de Wangen, berømmer jeg også CreationOslo for å satse og utfordre teatret – det trenger vi mer av!

Foto: Geir Molden

Som helhetlig forestilling spriker Doktor Faustus en del. Toppene er høye, men dalene er også opplagte. Hoverolleinnehaver Eriksen briljerer og leverer varene. Han har mye tekst og klarer å gi det hele mening. Den ene fektescenen sender et gisp gjennom salen, den er både kraftfull, ekte og in your face (vi sitter jo nesten helt oppi scenen). Også de andre fysiske sekvensene og bruken av rommet trekker forestillingen opp. Disse fire faktorene løfter forestillingen og gjør den verdt å se! Så kan man heller ignorere en og annen klisje, noen ujevne kostymer, et lite virvar av karakterer og slurvete overganger. Så for å svare på spørsmålet mitt: er Doktor Faustus uforglemmelig og overraskende? Njaaaa, til tider… Men forestillingen anbefales uansett!