Dora Thorhallsdottir – Familiegreier

En gang i tiden snakket man om familietreet. En ryddig oversikt over far-mor-barn osv. I dag vil disse ligne mer på en busk. Mine, dine, sine har for alvor etablert seg som normalen i det norske samfunnet. Noen synes kanskje dette er trist, Dora Thorhallsdottir er ikke en av dem. Hun ser komikken i det latterlig nære, det alle kjenner på og kjenner til, komikken i familiegreier.


Foto: Latter

Den bittelille Klubbscenen på Latter fylles av en sprudlende Dora. Hun har en fantastisk scenesjarm og nerve, selv om hun mangler den skarpe tungen og timingen som for eksempel Anne Kath. Hærland er kjent for. Dora jobber i et annet landskap. Hun er terapaut, hun er mor og hun er singel. Humoren fra det nære tar aldri bort det faktum at Dora elsker familien sin, og alt som blir ledd av, dratt opp og fleipet med er sagt med et tykt lag av kjærlighet. Dette er varm stand-up. Noe av det minst “skumle” jeg har opplevd på Latter. 

Så fungerer det egentlig? Tja, jeg ser noen ler så de gråter. Jeg gjør ikke det. Jeg koser meg hele tiden, og showet blir bedre og bedre, men jeg personlig synes det mangler de virkelig høye toppene. Historien om “Hawaii-halvåret” oppleves litt kleint og mer som et oppgulp enn komikk. Seremoniene i kirken derimot formidles med en herlig avstand (og selvfølgelig) med kjærlighet. Det er her Dora fungerer best: som en rolig, kjærlig formidler som ser på noe fra utsiden og snapper opp komikken. “Alle” har brent seg på kirkeovnen. “Ingen” kan salmer. Skal man stå eller sitte? Her ler alle.

Latter er kanskje den scenen i Oslo med det høyete bunnivået. Med unntak av Märtha – the musical, synes jeg alt jeg har sett på Latter fortjener et sted mellom terningkast 4 og 5. “Familiegreier” er definitivt i det samme sjiktet. Så da sier det seg vel selv at det er verdt å få med seg Doras forestilling.



 

Tittel: Dora Thorhallsdottir -Familiegreier
Tid/sted: Latter, Klubbscenen. 13.november
Av og med: Dora Thorhallsdottir
Kommende forestillingsdatoer: Spilles frem til 20.mai
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det er Ales

Noen ganger er man så heldig å oppleve teater som treffer deg på en måte du ikke helt kan sette ord på. For meg var Det er Ales en slik forestilling. Dramatisert av skuespiller og forfatter Maria Sand (som selv står på scenen) er denne versjonen av Jon Fosses roman fra 2004 en vakker skildring av kjærlighet og savn, og det å forsone seg med stor sorg. En november-tirsdag i 1979 forsvant Signes ektemann Asle på fjorden. 23 år senere mimrer hun fortsatt tilbake til den skjebnesvangre kvelden.

Vi følger en dialog mellom gamle og unge Signe. Den gamle Signe tenker tilbake på alt det unge Signe gjorde og sa den dagen Asle ble borte. Kunne hun gjort noe annerledes? Han sa han bare skulle sjekke at den lille utrygge båten var trygt festet, men allikevel dro han ut på fjorden i stygt uvær. Hadde hun bare blitt med, selv om hun likte verken båten eller fjorden. I timene hun venter hjemme i gamle-huset begynner hun å se Asle sin slekt i huset. Hun ser hans tipp oldemor Ales som redder sønnen Kristoffer fra å drukne i samme fjord. Hun ser Kristoffer og kona Brita holde rundt sin døde sønn som de ikke klarte å dra opp fra fjorden i tide. Han het også Asle. Fem generasjoner har levd i huset og fjorden kalte på dem alle.


Foto: Dag Jenssen
 

Det er gode skuespillerprestasjoner fra alle på scenen. Elisabeth Sand som gamle Signe, er en stødig klippe som har kjent savnet etter Asle i mange år, noe som sitter integrert i både kropp og ansikt. Maria Sand er en mer følelsesladet Signe som ung. Hun spiller ut sin bekymring, frustrasjon og kjærlighet med temperatur og sårbarhet. Oddgeir Thunes Asle er en mann man liker umiddelbart. Han liker ikke store ord og det er ikke alltid så viktig å ha et svar på hvorfor man gjør ting. Hans nærvær på scenen er behagelig og trygt, og som publikummer savner jeg ham like mye som Signe gjør.

 

Det sceniske bildet legger tung vekt på det visuelle, mens selve scenografien og rekvisittene er minimalistiske. Fire store neon skilt hvor det står “himmel”, “fjellet”, “fjorden” og “heime”, tennes av en naken Thune. Under “himmelen” henger et slektstre som gjør det lettere å følge Signe sine møter med Asles familie. Gamle-huset blir representert av et dokkehus, menneskene av små figurer og veiene av neonfarget teip. En rosa tredemølle visualiserer Asle sin vandring mot fjellet, og en elektrisk vifte og litt vann skaper illusjonen av regn og vind. Skuespillerne selv lager sin egen lydkulisse. De tar opp lyder og replikker og spiller dem så av – ofte gjentatte ganger. Det fungerer godt som virkemidler da teksten settes i fokus, og stemningen som følger blir noe unikt. Når gamle Signe sitter alene på slutten med stemmene til unge Signe og Asle på høyttaler, sitter det tungt i brystet.


Foto: Dag Jenssen

Det er mange tanker som flyter rundt i hodet når jeg går ut av teateret. Jeg skulle ønske at forestillingen varte lenger, slik at jeg kunne opplevd mer av denne flotte historien. Det er Ales tror jeg berører alle som ser den og det er helt klart en opplevelse verdt å få med seg. Så hva venter dere på?

 

Tittel: Det er Ales
Tid/sted: Det Norske Teatret, Scene 3. Tirsdag 31/01/17
Av: Jon Fosse
Regi og visuelt konsept: Gianluca Lumiento
Dramaturg: Maria Sand
Med: Elisabeth Sand, Maria Sand og Oddgeir Thune
Kommende forestillingsdatoer: Spiller frem til 03. mars 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

RØFF

Det Norske Teateret har laget en poetisk og vakker forestilling. Men vi skulle gjerne sett mer humor, for det er i brytningen mellom det absurde og latteren forestillingen virkelig glimter til.

Tittel: Røff

Tid/sted: Scene 2, Det Norske Teatret, lørdag 21. januar 2017

Varighet: 1 time og 15 min uten pause

Regi: Bjørn Sundquist    Oversettelse: Bjørn Endreson

 Lysdesigner: Øyvind Wangensteen    

Lyddesignere: Igor Zamarajev, Runar Magnussen, Vibeke Blydt-Hansen

Med: Per Schaanning, Sigmund Sæverud, Kyrre Hellum, Frank Kjosås og  Øyvind Berven

Kommende forestillingsdatoer: Spilles til og med 16. mars

Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa

Røff er fire små stykker samlet sammen til en forestilling, «Pust», «Røff for teater 1», «Røff for teater 2» og «Den gongen». Det er en mørklagt scene som møter Teaterungdom. Vi i publikum blir dratt inn i forestillingen med flere inn- og utpust over høytaleranlegget. Denne korte scenen utgjør det første fragmentet i forestillingen, nemlig «Pust». Videre i «Røff for teater 1» lysner scenen opp og på scenegulvet ligger det søppel systematisk omkring. Midt på scenen sitter en blind mann og spiller fiolin. Skjærende og tilsynelatende uten melodi. Naboen hans kommer inn (i rullestol) og lurer på hvor den intense lyden kom fra. Det er slik disse to karakterene blir bedre kjent og filosoferer sammen over livet. Videre går forestillingen over i «Røff for teater 2» der to saksbehandlere sitter med søknaden til en mann som ønsker å hoppe ned fra en bygning i sjette etasje. På scenen står mannen som har sendt inn papirene i et vindu og venter på å få sin sak behandlet. Til sist kommer teksten «Den gongen» hvor vi ser et hode sveve høyt midt i et stort mørke med gult hår til alle kanter. Mens vi ser dette absurde synet går det flere tekster over høytaleren som forteller oss om den gangen da alt var bedre. Tekstene kommer fra ulike vinkler i rommet og gir publikum et nytt romlig bilde.

Forestillingen kan virke rar og merkelig mens man ser den. Ingen av scenene henger sammen og noen ganger kan karakterene snakke forbi hverandre. Den kan ligne litt en slags performance. Denne absurde stilen er Samuel Becketts mest kjente varemerke. Beckett har blant annet skrevet Mens vi venter på Godot og Et sluttspill, begge poetiske og absurde stykker. Jeg tror det kan være lurt å kjenne til det absurde teatret før man ser Røff. Man trenger ikke vite mye, men forstå at det absurde teatret ikke nødvendigvis har en sammenheng i alt, men fragmenter og biter som sammen kan gi en ny helhet. Hvis man har denne bakgrunnsinformasjonen kan man lettere se scenenes kvaliteter hver for seg og nyte forestillingen bedre.

Sundquist og oversetter Endreson kan definitivt sin Beckett og etter Det Norske Teatrets podcast å dømme har de virkelig dykket ned i materien for å finne Becketts nyanser i forestillingen. For meg kan det være litt vanskelig å følge med noen ganger fordi teksten og universet spriker såpass mye. Jeg får ingen knagger å sette teksten på. Likevel er det sånn teksten og forestillingen skal være. Selv om det absurde teatret kan være litt vanskelig å forstå så synes jeg «Røff for teater 2» er da absurditeten kommer til sin rett. Det er en scene som bruker mye humor og det er i denne krysningen, mellom humor og absurditet at forestillingen glimter til. Under denne scenen humres det jevnt og trutt fra salen.  Jeg kunne derfor ønsket meg mer absurd humor enn absurd poesi.

Selv om teksten kan være litt vanskelig å forstå er Røff utvilsomt en estetisk vakker forestilling. Nydelig å se på. Ved hver scene skifter scenografien og skaper et nytt rom. Både ved hjelp av scenografiske elementer, lys og lyd. Det er samspillet mellom disse tre elementene som skaper magi. Jeg synes derfor at lys og lyddesignerne fortjener en stor klapp på skuldra. 

En jente er en halvferdig ting

Fredag kveld tok jeg turen til Lillestrøm Kultursenter for å se premieren på Akershus Teaters En jente er en halvferdig ting. Det er få mennesker å se når jeg ankommer foajeen kun ett minutt før forestillingsstart. Togtrafikken til Lillestrøm er kraftig forsinket og forestillingen blir utsatt en halvtime. Teatersjef Bo Anders Sundstedt går selv på scenen og beklager forsinkelsen, men som han sier – “dette er ikke en forestilling man kan komme inn på når det først har begynt”. Når skuespiller Inga Ibsdotter Lilleaas trer inn på scenen og begynner monologen sin kan jeg ikke annet en å si meg enig. For dette var en intens, intim og krevende monologforestilling hvor den minste forstyrrelse kunne ødelagt hele opplevelsen. Noe som heldigvis ikke skjedde.

Tittel: En jente er en halvferdig ting
Tid/sted: Lillestrøm Kultursenter, Universet. Fredag 27.01.17
Av: Eimear MacBride 
Regi: Trond Lie
Dramaturg: Annie Ryan
Scenografi: Mari Watn
Med: Inga Ibsdotter Lilleaas 
Kommende forestillingsdatoer: Turnerer frem til 23 februar. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

En jente er en halvferdig ting er basert på den prisbelønte romanen “A Girl is a Half-Formed Thing” skrevet av irske Eimear McBride. Vi følger en jentes liv fra hun fortsatt er i livmoren og til hun er en 20 år gammel kvinne full av selvdestruksjon. Jenta forteller oss aldri hennes navn, men leder oss gjennom en oppvekst fylt av fanatisk religiøsitet, mobbing, seksuelt misbruk og mye ensomhet. Hun søker konstant etter seg selv og prøver å finne ut hvem hun kan være i dette utfordrende livet. Hun er sterk og uavhengig, men også sårbar og usikker. Det er lite av genuin kjærlighet i livet hennes, foruten hennes kreftsyke bror som hun har et enormt nært bånd til. Jeg liker denne jenta veldig godt, men det er ikke alltid jeg klarer å henge med på historien hun forteller.


Foto: Per Heimly

Lilleaas er flott å se på scenen. Hun har et nærvær som fanger blikket, noe som er bra ettersom hun er den eneste der! Det er en vanskelig tekst hun leverer; ikke fullt naturalistisk og med vekt på rytme og lyrikk. Av den grunn er det tidvis uklart hvor i fortellingen hun er og hvem hun snakker til. Lilleaas gjør en utmerket jobb med det tunge materialet hun har blitt tildelt, men noen skift blir dessverre ikke godt nok nyansert. Det er allikevel ikke avgjørende, da hennes spill er spennende å se på uansett. Det er også første forestilling og godt mulig at dette vil sitte mer på plass etter hvert som hun blir varmere i trøya.

 

Trond Lie har gjort gode valg i sin regi. Han har passet på at det ikke blir unødvendig mye dramatikk og føleri, men stoler på at teksten og skuespiller får fram historien på riktig måte. Scenografien er også smart og gjennomført. Det er kun et stort teppe midt på scenen hvor Lilleaas holder seg gjennom hele stykket. Effekten blir et slags fangehull hun ikke kommer seg ut av, akkurat slik som hennes egen ulykkelighet ikke slipper taket. På samme måte blir vi i publikum fanget av den tragiske historien og det er ingen utvei for noen. I enkelte tilfeller er livet rett og slett utholdelig, og noen ganger er vi nødt til å åpne øynene for den urettferdigheten vi ikke alltid vil anerkjenne.


Foto: Per Heimly

Jeg synes alle som har mulighet burde seg En jente er en halvferdig ting. Forestillingen drar nå på turne og om de spiller nær deg håper jeg du velger å dra. Det er en historie som behøver å nå frem, og selv dager senere sitter mange av øyeblikkene igjen i kroppen. Ikke alt var perfekt, men alt var helt klart verdt å se. 

Carmen

Vi sier det igjen og igjen, men det er noe spesielt ved å være på Den Norske Opera og Ballett. I den kalde oslovinteren går vi mot den like kalde fasaden. Vel inne omfavnes vi av det lune treverket på hovedscenen. Det er en vakker kontrast som vi aldri blir lei av. Orkesteret er allerede godt i gang med oppvarmingen, lydene blander seg med den lave summingen i rommet og vi kan skimte en og annen gallakjole. Det er gøy å se alle de ulike tolkningene av kleskoden på operapremiere. Her er både smokingen og hettejakka representert. Det vitner om en folkelig og tilgjengelig opera, ikke ulikt det inntrykket vi får av kveldens forestilling – Carmen.


Foto: Erik Berg

Tittel: Carmen
Tid/sted: Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen, 28.01.17
Av: Georges Bizet, Henri Meilhac, Lodovic Halévy
Regi: Calixto Bieito
Scenograf: Alfons Flores Kostymer: Mercé Paloma
Musikalsk ledelse: Eun Sun Kim
Medvirkende: Katarina Bradic, Evan Bowers, Zachary Nelson, Natalia Tanasii m.fl
Barnekoret, Operakoret, Operaorkestret
Kommende forestillinger: Spilles fram til 23. april
Anmeldelse av: Mari Noodt

Det er egentlig en gjenoppsetning vi er på i dag. Forestillingen hadde sin premiere i Norge for to år siden, men går en ny runde denne vinteren. Det er derfor noen nye fjes og et par debuter i ensemblet. Hovedpersonen selv er den samme, og Katarina Bradic framstår som et naturlig valg som den forføreriske og elskverdige Carmen. Det er jo selve premisset for å få denne ikoniske rollen – du må være vakker og sexy. Det både er og spiller Bradic til fulle. Litt skuffende er det at hennes motspiller ikke ser ut til å ha samme kriterier. Evan Bowers er dessverre ikke like troverdig som Don José. Sangprestasjonene er det ingenting å si på, men skuespillermessig er det et stykke unna de andre. Det er også urettferdig at premisset for Carmen ikke skal gjelde for hennes beilere. Hvis Don José skal være en slags Don Juan, må også rolleinnehaver ha en slik utstråling. Istedenfor stiller man seg heller spørsmålet om hvorfor Carmen, som kan få hvem hun vil, velger han.


Foto: Erik Berg
Historien er som den er. Carmen velger Don José, og de tror det endelig er ekte kjærlighet for fristerinnen, men til slutt forlater hun ham til fordel for en tyrefekter. Dette får fatale følger. I løpet av forestillingen sliter man som publikummer med å vite hvem man skal heie på. Helten eller heltinnen er ikke tydelig, noe som er befriende i en sjanger hvor dette gjerne er klart fra start. Det er også noe befriende å se en kvinnelig hovedrolle med så mye makt. Selvom denne makten er forankret i det seksuelle og hengivende, er Carmen en sterk kvinne som tar selvstendige valg. Ved å plassere historien til 70-tallets Spania, gir det forestillingen en tydelig referanse til likestillingskampen. Disse omgivelsene gir hele forestillingen et mindre romantisk bakteppe, og viser mennesker i fattigdom og kriminalitet. Det er skittent og dunkelt, noe som føres videre i det visuelle uttrykket. Og det er noen nydelige bilder som skapes av scenograf Alfons Flores! De få, men velvalgte, elementene i scenografien gir stor effekt, som en telefonboks, en flaggstang og gamle biler. Sammen med lysdesignet blir vi servert en vakker filmatiskinspirert forestilling. Calixto Bieito har lagt en enkel og virkningsfull regi på det enorme ensemblet, som virkelig fullfører disse vakre tablåene. Det er alltid noe å se på: hovedpersonene i sentrum, de små sidespillene eller den fine scenografien. I opera gjentas setningene ofte, og blir man lei av å se på de samme sangduellene, kan man i denne oppsetningen fint legge fokuset på noe av det andre som skjer. Det gjør at de tre timene går fortere unna enn man skulle trodd, og at historien ikke blir kjedelig – som jo er en fallgruve for operaen.

CARMEN-2015
Foto: Erik Berg
Carmen er lett å følge med på, mange av sangene har du hørt før, historien er ikke mer innviklet enn den trenger for å holde på i tre timer, og den underholder. Det er bare i operaen man kan få se syv biler, hundre mennesker og et live orkester samtidig på en scene! Forestillingen er lett-spiselig, og har du ikke sett opera før, er den nok fin å starte med!

I IS ANOTHER

Forrige uke var vi så heldige å få besøke Grusomhetens Teater og snakke med regissør og teatersjef Lars Øyno om deres nye produksjon I is another. I går var det urpremiere og vi i teaterungdom satt selvfølgelig i salen. Ekstra stoler settes foran første rad for å få plass til alle som har kommet. Seteradene er fylt av både gamle og unge, og forventningene er til å ta og føle på. Stemningen er på topp når forestillingen begynner.

Arthur Rimbaud var en stor kunstner, som forkastet kunstnerlivet til fordel for det risikable, men profitable handelsyrket i Afrika. Han viet tre år av sitt liv til poesien. I dag er han kjent som en revolusjonær innenfor sjangeren, og alt han produserte i løpet av denne korte perioden blir fortsatt studert og sitert den dag i dag. Men hva med de årene han tilbragte i Afrika? Hvordan fikk dette kunstneriske geniet utfolde seg i en verden så ulik den han kom fra? Det er det I is another forsker på og det er en spennende historie som blir presenter i de to timene stykket holder på.

Stykket startet med en kvinnelig skuespiller som kommer løpende inn på scenen. Hun er kledd i dress og ansiktet er dekket i overdreven brun sminke. Hun løper i ring, flakser med armene og stopper stadig i en usynlig kamp mot noe som prøver å holde henne tilbake. Jeg tenker med en gang at dette er Rimbaud som har ankommet Afrika. Endelig er han fri til å utforske de nye mulighetene som venter, men det er vanskelig å glemme det livet han har forlatt. Det tar ikke lang tid før resten av stykkets skuespillere fyller scenen når det travle og yrende afrikanske livet skal framstilles. Det fungerer godt med så mange på scenen da det forsterker bildet av den hektiske og eksotiske hverdagen Rimbaud har valgt. De beveger seg rundt med hvert sitt fysisk uttrykk og uforståelige ord i det som nesten blir en dans. Mye av stykket skal vise seg å foregå på denne måten.


Bildet hentet fra Grusomhetens Teater sin facebook side 

Hvert sceniske bildet tar seg god tid til å vise historien. Det fysiske teateret er grunnmuren i Grusomhetens Teater og hengivelsen til formen er tydelig i alt skuespillerne gjør. Det er vanvittige mengder med repetisjon, men det er ingen på scenen som mister energi eller tilstedeværelse i de presise bevegelsene. Resultatet blir en nesten hypnotiserende flyt som forsikrer at publikum holder fokus selv når det samme skjer over lengre perioder. Når kostymer og scene skal forandres er det ingen som forsvinner, men tar heller alle skift på scenen. Det skjer ting hele tiden og det er magisk å se på.

Det er også mye tekst. Rimbaud skrev brev til moren hjemme i Frankrike og sine handelsforbindelser i Afrika. Disse brevene blir framført av skuespillerne både alene, i kor og i bevegelse. Her forekommer også hyppig bruk av repetisjon. Når dette skjer er det teksten som står i fokus. Det er her I is another begynner å finne svaret på sitt spørsmål. For det er tydelig i disse brevene at Rimbaud aldri forlot sitt unike forfatterskap, men satte det bare til bruk i et annet format. Blandingen mellom kjølig business og lidenskapelige utbrudd tvinnes sammen i ordene han skriver. Han er besatt av tall, matte og alle prosenter som kan forekomme i alle handler han foretar seg. Kanskje poesien rett og slett ble for svevende for han og han trengte et mer håndfast resultat i sitt arbeid?

Akkurat hvorfor Arthur Rimbaud valgte å gjøre denne helomvendingen i livet får vi aldri vite. Mange tenker nok som meg: Hvordan kan en som har klart det som nesten er umulig, nemlig å lykkes i kunsten, bare forlate det til fordel for den jobben mange ikke vil ha? I is another er inne på svaret, så om du har tid burde du ta turen innom Grusomhetens Teater for å se denne utrolige fortellingen om en mann som våget det få gjør – å bli en annen.  

Tittel: I is another
Tid/sted: Grusomhetens Teater
Manus og Regi: Lars Øyno
Scenografi: Thomas Sanne, Lars Øyno
Kostyme: Gjøril Bjercke Sæther
Med: Hanne Dieserud, Live Noven, Miguel Steinsland, Kirsti Sørlie Hansen, Henriette Blakstad, Gaute Næsheim,
Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jade Francis Haj
Kommende forestillingsdatoer: Spilles til og med 11. februar utenom søndager og mandager. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Grønlandsutraen

Datoen er fredag 20. januar og klokka nærmer seg 19:30. Det strømmer stadig folk inn dørene til det gamle, ærverdige Nationaltheatret og Amfiscenen i 4. etasje fylles til randen.

Både unge og eldre publikummere fyller benkeradene i et ellers strippet rom. Scenen er helt svart, og den eneste kulissen er en benk satt sammen av 4 høyttalere stablet to og to i høyden. Tre mikrofonstativ markerer scenekanten og skillet mellom oss og ham ? Fredrik Høyer.

Han ser nervøs ut. Som om han tenker at dette kanskje ikke var så lurt likevel. Revurderer situasjonen. Bør han dele det han har på hjertet, eller holde det for seg selv?

Live musikk bygger opp under den tankefulle stemningen.

I det musikken stanser, er monologen i gang. Et sted mellom diktopplesning og rap presenteres en samfunnskritikk sammenvevd av humor og alvor. Vi lever i et åpent og tolerant samfunn som er veldig opptatt av de store, viktige spørsmålene. De store, eksistensielle problemstillingene er utrolig viktige, så lenge vi slipper å legge om våre egne vaner for å få bukt med dem, så klart. Klimakrisen er et faktum ? men det går jo bra.

Forestillingen er basert på en diktsamling med samme navn, og er mesterlig sammenvevd med musikken som også fremføres live.

Fredrik Høyer fengsler og provoserer hele forestillingen gjennom, og publikum går ut fra salen sultne på mer. Jeg vil anbefale alle som har muligheten til å ta tuen til Nationaltheatret for å få med seg denne forestillingen. Selv skulle jeg gjerne sett den en gang til.


 

TITTEL:                                    Grønlandsūtraen

TID/STED:                               5 forestillinger igjen, 27. januar ? 11. februar 2017 Nathionaltheateret, Amfiscenen

SKREVET OG FREMFØRT AV: Fredrik Høyer

REGISSØR OG DRAMATURG: Mattias Herman Nyquist

KOMPONIST:                          Gaute Tønder

LYSDESIGNER:                        Øyvind Wangensteen

VARIGHET:                              Ca. 1 time og 5 min. uten pause

ANMELDELSE AV:                   Elin Wettergreen Værvågen

 

En mann ved navn Ove

Nok en gang har Teaterungdom tatt turen til Nydalen og Riksteatret. Denne gangen for å se En mann ved navn Ove av Fredrik Backman. Historien om Ove begynte som en suksessroman i 2012, ble i fjor en suksessfilm(nominert til Oscar for beste utenlandske film i 2016 til og med!), og slo jaggu til som teatersuksess også. Jeg hadde hørt om boka før den ble film, men kom aldri så lang som å lese den. Jeg ville se den på kino, men fikk liksom aldri tid. Det var på teateret jeg skulle få møte Ove for første gang og jeg kan med hånden på hjertet si at møtet levde opp til forventningene på alle måter. For dette var rett og slett imponerende!

Som teater har bok blitt til monolog. På norsk scene er det Sven Nordin som bærer den halvannen time lange forestillingen. Han spiller Ove, en 59 år gammel grinebiter som tilsynelatende aldri har et fint ord å si om noe eller noen. Han går daglige inspeksjonsrunder i nabolaget og nøler ikke med å si i fra hvis ikke alt blir gjort etter hans standard. Han er også lei av livet og vil aller helst bare få dø i fred. Men det er ikke lett å ta selvmord når man er så sparsommelig som Ove. Lettere blir det ikke når alle hans forsøk stadig blir avbrutt av alle de ulike personene som dukker opp i livet hans og som gradvis trenger seg inn hans ensomme tilværelse.


Foto: L. P. Lorentzen

Sven Nordin briljerer som Ove. Spillet hans er nyansert og presist og han behersker alle de ulike følelsene som ligger i rollen. Han er brå og sint, men også øm og snill. Han begynner monologen med rappkjefta replikker og virker tilsynelatende negativ til alt som skjer, men så fort han begynner å snakke om sin avdøde kone Sonja slippes det plutselig ut replikker som “hun var alle mine farger”. Disse øyeblikkene av sårbarhet kommer ofte overraskende på publikum og det gjør dem desto mer rørende. Nordin spiller selvfølgelig også resten av stykkets mange karakterer. Fra den høygravide utenlandske nabofrua til den sleipe omsorgsarbeideren som kontinuerlig kjører der det er forbudt. Skiftet mellom karakterene er fenomenalt utført av Nordin. Med kun en fysisk endring og skift i stemmen blir han plutselig en helt annen, og det med største troverdighet. Han faller aldri inn i klisjeene og fyller scenen med humor og sjarm.

Scenografien er passende. Den en enkel, sparsom og treffende, akkurat som stykkets eneste aktør. Midt på scenen står en benk og til høyre et piano med en krakk. I bakgrunn står en stor vegg men en dør og fire vinduer. Scenen kan gå fra å være innendørs til å foregå utenfor på sekundet noe som fungerer godt! Alt er i gråtoner bortsett fra setet på pianokrakken som er rød. Det trekker oppmerksomheten med en gang. Hvorfor et rødt element i slik et grått og trist bilde? En rød stol blir ytterlige trukket inn på scenen og det er ikke før Ove begynner å snakke om kona Sonja at vi skjønner sammenhengen. Han beskriver hennes røde kjole, hennes røde sko og hennes røde strikkejakke. Oves sorg og ensomhet blir gjenspeilet i det grå, mens det røde fra Sonja gjenspeiler den kjærligheten han fortsatt har i seg.

Forestillingsfoto
Foto: Riksteatret
 

Det er lite som trekker ned denne fantastiske forestillingen. Mot slutten skulle jeg kanskje ønske at stykket tillot seg å bruke litt mer tid på sin egen avslutning. Men kanskje var det nettopp meningen at det skulle gå fort? Tross alt er det jo de ensomme stundene som føles uendelige mens de lykkelige gjerne tar slutt så altfor fort. Uansett er dette en forestilling jeg anbefaler på det varmeste og jeg oppfordrer alle som har mulighet til å sikre seg en billett. Jeg lover dere at dere ikke vil angre!

Tittel: En mann ved navn Ove
Tid/sted: Riksteatret, Nydalen onsdag 25.januar
Av: Fredrik Bacman. Regi: Bjarni Thorsson
Scenografi og Kostyme: Finnur Arnar
Med: Sven Nordin
Kommende forestillingsdatoer: På turne med Riksteatret våren 2017. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Kollaps i kulissene

Teaterungdom har denne gangen tatt turen til Nydalen og Riksteatret, hele landets teater. Riksteatret lager forestillinger som turnerer rundt i vårt langstrakte land. Denne torsdagen er det premiere på “Kollaps i kulissene”, en ellevill komedie om alt som kan gå galt når man setter opp en teaterforestilling. Knut Nærum står for oversettelsen fra engelsk til norsk og Hege Schøyen spiller en av hovedrollene.

I denne forestillingen blir vi kjent med den frie teatergruppen Skorpen Dramatiske Selskap som skal sette opp 1920-tallsstykket «Mord på Haversham herregård» – en liten metaforestilling der, altså! De har vært så heldige å få samarbeide med Riksteatret og gleder seg stort. Det er nesten klart for forestilling og komedien sparkes i gang. Med lyset i salen på, dras vi inn i de aller siste forberedelsene. Vi blir kjent med scenemesteren (Schøyen) og lederen for teatergruppen (Kaminski). Vi begynner å ense hvilket kaos som følger… Og riktig nok: Alt går galt, absolutt alt. Det finnes vel knapt en rekvisitt som er plassert på riktig sted og hele scenografien faller bokstavelig talt fra hverandre. Å se hvordan Skorpens skuespillere håndterer alle feilskjærene sender latterkuler gjennom salen. Det er farse og det er slapstick. Her får man akkurat det man har betalt for.  


Foto: Riksteatret
Dette er en produksjon med kvalitet i alle ledd. Kostymer, scenografi, skuespillerprestasjoner og regi. Alt er velgjort og “on point”. Det er ingenting som tilsier at forestillingen er laget for turnévirksomhet (noe som ofte kan gjøre at man er forsiktig i valg av scenografi etc.), men her er det ikke spart på noe. Det er heller ikke lett for proffe skuespillere å spille dårlige skuespillere, men ensemblet løser oppgaven på mesterlig vis! Den komiske timingen sitter som et skudd, spesielt hos de mest erfarne i ensemblet, og de har et bunnsolid grep om publikummet sitt.

Forestillingsfoto
Foto: Riksteatret
Vi ler nok aller mest i de partiene hvor man ser at Skorpen Dramatiske Selskap virkelig har forberedt seg: Den flaue fektescenen, de innøvde faktene, de synkrone bevegelsene, talekoret. Det lyser igjennom at dette er en gruppe som prøver alt for hardt og tenker: “Dette blir kult på scenen”, mens det i realiteten skriker “amatører!”. Her treffer de en nerve, i alle fall hos dem som selv har drevet litt med teater – som jo ikke er rent få på slike premierer. Publikum skratter!
Det er ingenting som trekker ned denne forestillingen. Den gjør det sjangeren vil at den skal gjøre, og den gjør det godt. Jeg ler og koser meg. Det er virkelig ingen god grunn til å ikke kjøpe billett, så gjør som så mange andre allerede har gjort, og sikre deg en plass før det er for sent.

Tittel: Kollaps i kulissene
Tid/sted: Riksteatret, Nydalen torsdag 19.januar
Av: Henry Lewis, Henry Shields og Jonathan Sayer. Oversatt av: Knut Nærum          Regi: Kim Haugen 
Med: Hege Schøyen, Ingar Helge Gimle, Bartek Kaminski, Jan Martin Johnsen, Camilla Frey, Espen Sandvik, Daniel Karlsson og Jan Huse
Kommende forestillingsdatoer: På turne med Riksteatret våren 2017. Spilles på Chat Noir til høsten.
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

R.U.R. Rossums universal roboter

R.U.R. av tsjekkiske Karel Capek er en klassiker innenfor litteraturen. En gruppe menn ute på en isolert øy driver en fabrikk som lager menneskelignende vesener (kalt roboter) som skal ta over hverdagens slit for menneskeheten. Robotene blir etterhvert så mange og sterke at de overmanner menneskene og utrydder dem. En klassiker innenfor litteraturen, og en klassiker innenfor sci-fi-sjangeren.

 Sci-fi er Torhovgruppa (en del av Nationaltheatret) sitt tema for 2017 og 2018, derfor ble valget med å sette opp Capek sitt legendariske stykke fra 1920 et naturlig valg. Selv om regissør Angelina Stojecevska sier at det er “et skikkelig dårlig manus” med “helt absurd dramaturgi”. Hennes regimessige grep går mye på bruk av humor. Karakterene er i beste fall fjollete. Et grep jeg synes fungerer meget bra. Menneskene blir på denne måten like på hverandre og robotene blir det samme. Skillet mellom mennesker og roboter er derfor tydelig. 


Foto: Øyvind Eide

Selve scenen på Torshov er etter min personlige mening en av de mest spennende i teaternorge. Dette runde rommet, men trapper, rekkverk og intimitet. Man er nær på skuespillerne som må forholde seg til rommet på en uvant måte siden publikum sitter i en drøy halvsirkel. Ulike sitteplasser vil gi litt ulike opplevelser. Teateret lever, øyeblikkets kunst i sitt beste velgående. Rommet tillater lite scenografi, noe som gjør at skuespillerne selv må gjøre jobben. I R.U.R. godt hjulpet av absurde kostymer og mange liter olje.

Skuespillerprestasjonene er upåklagelige, og den absurde humoren inni dystopien får blomstre i all sin prakt. Salen ler godt og skuespillerne sliter med å ikke bryte ut i latter de også. Det er helt greit. Formen tillater det, historien er lett å henge med på. Antallet urtesigaretter som røykes er kanskje litt mye av det gode. At den store snakkisen blant publikum i pausen blir sigarettlukt er synd. Forestillingen hadde fortjent bedre.

Nettopp fordi den er så bra. Torshov gruppa leverer. En tre timers anstrengelse. En absurd, komisk liten sak. En god start på sci-fi sjangeren.


Foto: Øyvind Eide

Tittel: R.U.R. Rossums universal roboter
Tid/sted: Nationaltheatret Torshovscenen, tirsdag 17. januar.
Av: Karel Chapek                  Regi: Angelina Stojcevska 
Med: Herman Bernhoft, Håkon Ramstad, Sigurd Myhre, Janne Heltberg, Liv Bernhoft Osa, Olav Waastad
Kommende forestillingsdatoer: Spilles frem til 4.mars
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä