Teaterungdom.no satt på 1.rad da Nationaltheatret presenterte sitt repertoar for våren 2018. Her var store produksjoner, sterke kvinnelige regissører, og flere forestillinger med god ungdomappell. Vi gleder oss til våren, hvorfor kan du lese her.

Anne Grosvold ledet oss igjennom presentasjonen hvor vårens stykker ble presentert etter tur. Teatersjef Hanne Tømta kunne røpe at hun ikke kom til å sitte i registolen denne høsten, men heller konsentrere seg om å følge opp andres produksjoner (kanskje “Double Features” kritikken har gitt henne et støkk, selv om vi i Teaterungdom elsket “Kirsebærhagen” som har spilt for fulle hus denne høsten). 

Mest spennende fra et ungdomsperspektiv er kanskje “Engler i America” som har premiere 10.mars. Tony Kushners prisvinnende stykke settes opp på Hovedscenen i to deler og kan både sees sammenhengende eller som to ulike stykker. Det er Marit Moum Aune  som inntar registolen og skal lede forestillingen som handler om America og New York på midten av 80-tallet. Aids sprer seg i det homofile miljøet og tusenårsskiftet nærmer seg med stormskritt. Stykket blir nå satt opp over hele verden, som et slags bakteppe til det USA man ser i dag under Trumps ledelse. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Engler i America” har premiere 10. mars. Foto: Øyvind Eide

Else Kåss Furuseths tilbakekomst til Nationaltheatret kan vel også sees på som et ungdommelig frieri. Den frittalende komikeren følger opp den bejublede “Kondolerer” og har premiere på “Gratulerer” 12.januar på Amfiscenen. Else sier selv at “Livet blir lettere om man snakker om det” og Hanne Tømta presiserer at Nationaltheatret skal være et teater som rommer mye. Else forteller historier som rommer virkelighet, og det skal Nationaltheatret romme. “Dette skal være et teater som søker å være en arena for diskusjon” som teatersjefen så lekkert kaller det.

“Gratulerer” har premiere 12. januar. Foto: Øyvind Eide

Det er en rekke andre forestillinger som kommer denne våren. “Personer, steder og ting” settes opp med islandske Gisli Ørn Gardarsson som regissør, og Trond Espen Seim får sin regidebut med “En handelsreisendes død” på Hovedscenen (med blant annet Atle Antonsen på rollelisten). Torshovgruppa fortsettet med sci-fi sjangere på Torshovteatret, og setter opp “UFO-Bygda” og “Aniara”. 

Personlig gleder jeg meg veldig til “Tarjei” som fantastiske Tyra Tønnesen setter opp på Amfiscenen. Tyras helt egne registil, hvor hun både skriver stykkene og regisserer, har kulminert i en rekke strålende forestillinger (Julemiddag, Overføring, Påfuglen for å nevne noen). Denne gangen tar hun utgangspunkt i boktriologien “Bli hvis du kan” av Helga Flatland, og forestillingen har urpremiere 17.mars. Min favorittdramatiker Eugene O’Neill er også representert den kommende våren med “Begjær under almene” med premiere 5.mai.

Teaterhøsten 2017 har vært innholdsrik og imponerende. En rekke strålende forestillinger har gitt rekordmange anmeldelser her på Teaterungdom.no. Nationaltheatrets vårprogram fremstår ambisiøst og solid. Her er store dramatikere og kjente regissører. Kanskje savner vi en skikkelig barneteater-satsing? Det er uansett en vår vi gleder oss til.

– Helge 

I fjor gikk Musikkteaterhøgskolens festival “Musikal-i-teten” av stabelen for første gang. Vi var selvfølgelig på besøk dengang og lot oss begeistre av det å se en ny scenekunstfestival spire. Nå, den 13.-16. november 2017, arrangeres festivalen på nytt., og vi var tilstede under selve åpningsforestillingen; «Inte ens doften av fuktig asfalt skulla kunna få mig at känna nogot nu».

Musikal-i-teten er i hovedsak et skoleprosjekt. Det er sisteårselever ved Musikkteaerhøgskolen som drifter festivalen, og flere av forestillingene er hentet fra utlandet. Dette er ikke storskala-produksjoner, men mindre kompanier og grupper som setter opp musikaler på en mer nøktern måte. Forestillingene varer heller ikke like lenge som de klassiske broadwaymusikalene. Dette er lavterskel, men dermed også en flott arena hvor ny dramatikk og nye kompanier kan få vise seg fram! At festivalen i år har inngått et samarbeid med døveteatret Teater Manu (som vi har sett flere flotte forestillinger hos!), for å understreke slagordet «Musikkteater for alle», applauderer vi! Musikalen kan ha flere former enn den man tradisjonelt kjenner til, og derfor er nye arenaer som “Musikal-i-teten” så viktige.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Design av Siri Løvlien.

Anmeldelse av åpningsforestillingen «Inte ens doften av fuktig asfalt skulla kunna få mig at känna nogot nu»:

Vi gledet oss til åpningsforestillingen “Inte ens doften av fuktig asfalt skulla kunna få mig at känna nogot nu”. Musikalen, som jeg for enkelhetens skyld videre vil kalle «Inte ens doften», er ukjent, intim og modig. Den passer perfekt inn i festivalens profil! Forestillingen tar opp det tabubelagte temaet, mental helse, og forteller oss historien om en bipolar jente og hennes pårørende søster.

Historien er god nok, dessverre blir “Inte ens doften” en musikalversjon av alle oppbrukte klisjeer du kan komme på.

La meg forklare det litt nærmere’; inn på scnenen kommer to jenter, begge kledd i sort og hvitt. Den ene med kneppet skjorte og press i buksen, den andre med slaskete yogapants, T-skjorte, og store sortmalte ringer under øynene. Hun er åpenbart den med mental «uhelse», som det så fint står i programmet. Etterhvert blir denne søsteren ikledd en sykehustrøye og ligger kun i senga ? sånn bortsett fra nå hun har sitt maniske «anfall», hvor hun løper rundt på scenen og snakker ustoppelig om all energien hun har. Bare for å understreke det enda litt til: hun er den syke. Søster nummer to har fortsatt press i buksa og følger karrieren. Eller, hun forsøker i alle fall å følge den, men med en søster som er bipolar viser det seg å være nærmest umulig å ha et fint liv. Hun som sitter med selve diagnosen har selvfølgelig heller ikke et fint liv.

Virkemidlene de bruker for å vise fram dette noe sortmalte bildet, er blant annet en bevegelsessekvens hvor den pårørende søsteren tar i mot den syke når hun faller. En deilig oppbrukt metafor, spilt bokstavelig ut for oss. De bruker også sang (det er jo en musikal), selv om det er ikke er så mange av dem. Her kommer det fram at de savner tiden hvor alt var så lett, og de lekte sammen bekymringsfritt. I mellomspillet tar de hverandre i hendene og snurrer rundt som små barn. Dette repeteres i den avsluttende (og eneste) dansen, som også inneholder et par fall-og-løft-sekvenser. Det blir rett og slett for banalt.

Bildet hentet fra Lina Persson sitt Facebook arrangement. 

Jeg tror ikke på dette bildet de maler for oss, for jeg vet bedre. Det er ikke så sort-hvitt. Det irriterer meg at de ikke utfordrer vår stereotypiske oppfatning av mental helse, og bare spiller videre på de fordommene vi har fra før. Jeg får bekreftet dem alle! De som har en bipolar lidelse er syke og kan aldri bli frisk eller ha det bra. De skriver selvmordsbrev og gjemmer seg under senga. En gang i blant kler de av seg alle klærne og lar være å sove fordi de er full av pepp. Er du pårørende til en med psykisk lidelse, vil det også være din lidelse. De pårørende er selvoppofrende, og tar alltid tar vare på den syke. De later som det er greit, til det en dag eksploderer.

For noen er det kanskje sånn, men det er generaliserende og nærmest uten håp. Det vil jeg ikke se, ikke i en tid hvor så mange unge sliter med sin mentale helse. Jeg vil se et ekte og nyansert bilde! Jeg vil se et bilde jeg kan tro på.

50-tallet i Norge var en tid preget av overfladisk harmoni, men hvem overvåket egentlig hvem? Og var det egentlig slik at den som ikke hadde noe å skjule, heller ikke hadde noe å frykte? Statsteatret har kommet til episode 7/10 og 1950-tallet i sitt prosjekt med å presentere 1000 år av Norges historie over en periode på 10 år.

Plakat: Stig Håvard Dirdal

Trikkestallen er en relativt intim scene, noe som forsterkes av at skuespillerne personlig ønsker oss velkommen i det vi beveger oss oppover i benkeradene en tirsdag i november. Stemningen blant publikum er spent og forventningsfull i det forestillingen starter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Klokken er 1959 og vi er på landsmøtet til Arbeiderpartiet. Frank Øye taler oppildnet til forsamlingen, som i dette tilfellet er publikumsmassen i Trikkestallen, men blir innstendig bedt om å holde seg til tema. Han protesterer og blir til slutt fjernet med makt. Lyset i salen senker seg og forestillingen starter.

Foto: Stig Håvard Dirdal

Klokken er 1950 og den jusutdannede støvsugerselgeren Frank Øye har akkurat ringt på døren hos pianolærerinne Astrid Høyer. Døren åpnes og forviklingene er et faktum. Astrid Høyers lege, Carl Jacobsen, evner ikke å se konsekvensen av det tilsynelatende tilfeldige møtet, og Roland Olsen, som jobber i politiets overvåkningstjeneste, settes i en kinkig situasjon når hans tidligere skolekamerat Frank Øye skal overvåkes.

1950-tallets frykt for CIA, KGB, kald krig og kommunisme veves sammen i 4 individers tilsynelatende tilfeldige tilknytning til hverandre. Med en mesterlig blanding av humor og alvor retter de 4 skuespillerne fokus mot et tema som er mer aktuelt i vår samtid enn det man kanskje umiddelbart skulle tro. 50-tallets paranoia og frykt for overvåkning trekker paralleller til egen vår samtid hvor ingenting lenger er privat. Hvordan vet man at noen ikke vet det man selv vet eller kanskje prøver å skjule?

Foto: Stig Håvard Dirdal

Skuespillerne står selv for både lyd og lys i en enkel, men genial scenografi ispedd strålende skuespill som fengsler publikum gjennom hele forestillingen. Jeg vil anbefale alle og enhver å ta en tur til Trikkestallen for å få med seg denne oppsetningen. Og når du sitter der, tenk gjerne over om samfunnet egentlig har forandret seg så mye siden 50-tallet? Blir man overvåket i 2017, eller er det bare jeg som er paranoid?

“Hva skjer når en gruppe ungdommer og seniorer møtes for å diskutere vår felles fremtid?” Dette spør teatersjef Hanne Tømta i programmet for forestillingen Jeg vil høre havet. Teaterungdom har satt seg til rette i Malersalen og vi er spente på hva svaret blir.

Foto: NT

Jeg vil høre havet er et gjestespill i regi av Camilla Eeg-Tverbakk og Saila Hyttinen. Sammen med Eeg-Tverbakk står også regissør og dramatiker Toril Solvang bak konseptet. På scenen møter vi fem ungdommer og to seniorer. Sammen har de diskutert problemstillingene rundt klima og miljø, og resultatet er en timeslang forestilling til ettertanke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette er ikke en tradisjonell teaterforestilling. I programmet skriver Eeg-Tverbakk om ideen “teater-ting”: Et rom hvor fakta og kunst møtes. Det er nettopp dette publikum blir vitne til på scenen. Det utveksles egne tanker og meninger om temaet, men det blir gjort både ved bruk av ord, fysiske bevegelser og sang. Det er ingen som spiller en karakter – her er alle seg selv som belyser et aktuelt tema ved hjelp av teatrets virkemidler.

Foto: Øyvind Eide

Det er mye som gjør inntrykk i Jeg vil høre havet. Spesielt vil jeg trekke frem brev adressert 50 år frem i tid, som aktørene selv skriver og leser høyt. Dette er flotte og gjennomtenkte tekster som poengterer at klimaproblemet ikke bare angår oss, men også generasjonene som kommer etter.

Etter forestillingen inviteres publikum til å ta del i refleksjon og diskusjon rundt temaet. Jeg synes overraskende mange deltok, og nettopp derfor er dette en forestilling som burde ses. Ikke bare fordi den er god, men kanskje først og fremst fordi den er viktig. Enten man er ungdom, voksen eller senior er klima og miljø noe av det viktigste man kan engasjere seg i, så om har du mulighet til å se Jeg vil høre havet, oppfordrer jeg deg til å gjøre det. Hvem vet, kanskje du lærer noe nytt av det?

«Ingen førjulstid uten en god Julelatter».

Jeg har vært på klubbscenen på Latter for å se årets Julelatter. Det er 11. året dette showet settes opp, billettene rives bort, så det er tydelig noe publikum koser seg med. Det var pyntet til jul inne i den lille salen, og jeg kjente hvordan julestemningen steg i meg! Jeg forventet ikke annet enn en god latter. Årets komikere er Halvor Johansson, Vidar Hodnekvam og Bjørn-Henning Ødegaard. Tre menn som virkelig får deg til å le, men som du kanskje ikke hadde kjent igjen på gata.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Halvor Johansson sto for oppvarmingen av publikum. Den gikk for det meste ut på å bli kjent med oss, og få latteren i gang. Det ble mye fokus på publikum, og gikk kanskje litt tregt, men det er jo en oppvarming… Jeg er glad for at jeg ikke satt på første rad, men veldig glad for at noen gjorde det…

Etter oppvarmingen har hver av de tre sin stund på scenen. Her forteller de om eget liv, nå og før. De gir oss hverdagskomikk og også humor knyttet til jul og tradisjoner. Man får også se improvisasjon med tema valgt av oss i publikum, trylling på høyeste komiker-nivå og ikke minst en julesang som har reist jorden rundt!

Foto: Bilde er hentet fra Latter.no

Jeg anbefaler alle som trenger, eller ønsker seg, en god Julelatter å se showet deres. Det er 1 time og 15 minutter hvor du bare kan lene deg tilbake og le. Et tips er å se showet når det nærmer seg helg. Publikum har ganske mye å si i denne forestillingen, og denne kvelden var nok publikum litt preget av at det var onsdag.

Husk at en god latter forlenger livet!

Tyrannen, i Kristin Jess Rodin sin skikkelse, har utslettet sitt eget folk. Alle som en. Hun er den eneste igjen, noe som frigir tid. Dagene brukes blant annet på interiør, rydding, og skriving. Tyrannen er kanskje en massemorder, men hun er jo så mye mer enn det. Tiden fremover vil hun bruke på å bli forfatter. Tyrannen er “Den sjarmerende historien om hvordan jeg utslettet mitt eget folk”.

Foto: Tor Orset, Illustrasjon: Mona Huang Høivik

Kristin Jess Rodin har selv skrevet denne soloforestillingen som spilles på intimscenen på Det Andre Teatret (hvor hun er en del av ensemblet). Forestillingen er enkel, og Kristin er den eneste på scenen. Det ekstremt intime rommet gir en helt egen nærhet som utnyttes på en spennende måte. Et par enkle regitekniske grep gjør allikevel at forestillingen klarer å veksle mellom det helt nære og det distanserte. Noe som tilfører forestillingen en ekstra dimensjon.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kristin spiller Tyrannen med stor overbevisning. Denne litt rare, underlige skikkelsen som handler før hun tenker, danser ironisk (aldri alvorlig) og spiser “rett i koppen”. Det er lett å se at Tyrannen er litt rar. Karakteren er også grusom, og har, med helt egoistiske motiver, tatt livet av alle rundt seg. Hun har kost seg med å drepe barn, noe som burde gjøre at man mister all sympati med henne. Det gjør man forøvrig ikke, og nettopp her ligger forestillingens styrke.

Slik jeg opplever Tyrannen er hun rett og slett litt dum, eller uintelligent om du vil. Hun har ikke helt innsett hva hun har gjort, noe som gjør det mye lettere for publikum å akseptere den underlige holdningen hun har til egne handlinger. Det er lett å si seg enig i at diverse personer kan være “irriterende”. Tyrannen har også følelsene utenpå kroppen. Som publikum skjønner man tidlig at denne personen aldri handler etter fornuft, her får følelsene fritt spillerom og total kontroll. Noe som selvfølgelig er farlig når man er en Tyrann.

Så gjenstår spørsmålet: er forestillingen en sjarmerende historie? Jeg vil absolutt si JA! Tyrannen er kanskje grusom, men hun er jo så mye mer. Hun er et følelsesmenneske som ikke makter å se konsekvensene av egne handlinger. Hun er som et barn i en altfor stor og mektig posisjon. Det tar ca 5 minutter før jeg skjønner Tyrannens egentlige motiv til massemord. Her må jo den sterkeste av alle følelser ligge bak, og størst av alt er ………… En følelse denne Tyrannen selvfølgelig ikke klarte å takle.

Tyrannen er en nydelig liten forestillingen som beviser at det enkle ofte er det beste. En nydelig skuespiller, et par lekne regigrep og en intim scene. Det Andre Teatret leverer så mye mer enn bare morsom improvisasjon, og Kristin Jess Rodin leverer en sjarmerende historie om en ensom Tyrann.  

Jeg står i foajeen i Kolben, kulturhuset på Kolbotn, og venter på at dørene skal åpne. Jeg gleder meg til å se Charles Dickens klassiske julefortelling “A Christmas Carol” i musikaldrakt. Blir det interessant å se en historie vi allerede kjenner så godt fra både film og scene? Og ikke minst: Klarer de å skape julestemning allerede i starten av november?

Foto: Scenario

Handlingen foregår i London i 1843, og vi møter den bitre gnieren Ebenezer Scrooge, som absolutt ikke gleder seg til jul og synes at det hele er bortkastet penger og tid. I løpet av forestillingen møter han tre ånder som viser ham ulike deler av hans liv. Her får Ebenezer se hvordan hans holdninger og valg påvirker andre… og han selv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det store ensemblet på rundt 60 skuespillere består av både voksne og barn, med en god blanding av proffe artister og amatører. De holder et høyt nivå gjennom hele forestillingen, og både koreografien og sang sitter. Det er utrolig morsomt å se! Det blir dessverre litt ødelagt av opptil flere tekniske problemer med mikrofonene, noe som blir et ganske forstyrrende element under sangene og dialogene. Men igjen, aktørene er det ingenting å si på!

Foto: Scenario

Det er en voldsom energi på scenen som smitter over på oss som sitter i salen. Energien holder publikum, voksne som barn, engasjerte fra start til slutt. Scenen er pyntet med detaljerte og håndlagde kulisser. Kostymene til ensemblet er også fulle av detaljer og i tillegg helt tidsriktige. Man kan se at det er lagt mye tid i de skreddersydde kjolene og dressene, og de er med på å lage et flott bilde på scenen. I tillegg er de mange kostymeskiftene i løpet av forestillingen veldig imponerende!

A Chrismas Carol fungerer alt i alt godt som musikal. Musikken tilfører den gamle historien noe nytt og er med på å skape en deilig, deilig julestemning! Til og med i november. Jeg mener musikalen passer for alle aldre, så det er bare å ta med hele familien på herlig førjulsunderholdning i Kolben!

“Radioscopies” av Compagnie Michele Noiret, ble vist på Dansens hus i forbindelse med CODA, Oslo international dance festival. Jeg møtte opp med et åpent sinn, og var klar for å ta inn over meg en ny historie. En historie som skulle sette i gang en tankeprosess om noen av livets store spørsmål.

 

Foto: Sergine Laloux

I handlingen dukker en fremmed mann opp på døren hos en kvinne. Plutselig er mannen innenfor, tilsynelatende gjennom en sprekk i veggen. Videre utvikler mannen og kvinnen en relasjon, men akkurat hva denne relasjonen er, vet vi ikke. Er i det hele tatt mannen og forholdet dem imellom virkelig?

Forestillingen er vevd sammen av film, dans og teater. I det ene øyeblikket foregår handlingen på et lerret over scenen, og i det neste på scenegulvet. Filmene er både direktesendte og tatt opp på forhånd. Hver overgang mellom film og scene er svært synkronisert og godt gjennomført. Dette gjør forestillingen både mystisk, flytende og elegant.

Selve scenerommet er minimalistisk. Det består av et klesstativ, et spisebord med to stoler, og et flyttbart sceneelement som bl.a. har en vask, noen vinuer og en dør. Dette utgjør kvinnens leilighet. Disse blir aktivt brukt av danserne, ofte på abstrakte måter, med rom for å tolke fritt. Lydbildet er tilstede mer eller mindre hele tiden. Musikk og diverse lydeffekter fyller salen med dype, buldrende toner og skaper en urovekkende følelse, mens lyset leker seg med fargene rødt og blått.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det som treffer meg mest med “Radioscopies”, er spørsmålene som stilles om virkelighet. Hva er virkelig og ikke? Hvordan vet man det? Er det mulig å definere? Forestillingen gir publikum muligheten til å se det de ønsker å se, og hente ut det de ønsker å hente. For meg, fungerte dette godt.

«Radioscopies» anbefales fordi Michele Noiret lykkes med å kombinere film, dans og teater. Forestillingen gir publikum rom til å tolke fritt og hente ut det de ønsker, noe som kan åpne opp for både diskusjon og ettertanke.

Foto: Sergine Laloux

 

Tittel: Radioscopies

Manus, regi, koreografi, dans: Michèle Noiret

Hvor/Når: Dansens hus, Hovedscenen lørdag 28.oktober

Forestillingen var en del av Coda Oslo International Dance Festival 

Anmeldelse av: Maren Eikli Hiorth

“Nadia” var en forestilling vi i Teaterungdom tidlig planla at vi skulle se. Den har en tydelig ungdomsappell og en spennende tematikk. Hva får en ung nederlandsk jente til å reise til Syria? Hvor starter radikalisering? Gjestespillet “Nadia” fra teateret Toneelmakerij i Nederland ble spilt i Teatersalen hos Det Norske Teatret og forsøker å gi noen svar. Svar som gis i form av nye spørsmål. 

Stikkord for forestillingen er vennskap, utenforskap, krig, terror og manipulasjon. To unge jenter er bestevenner. Begge har et liv i hverdagen i Nederland, og et liv på internett. Der er det lett å la seg rive med. Kanskje publiserer man et lettkledd bilde, kanskje blir man kjent med noen man ikke burde bli kjent med. Den ene jenta, Nadia, er muslim og opplever at hun ikke blir forstått av sin beste venninne. Løsningen hennes blir å snakke med “noen som forstår” på nettet. Noen hun føler hun kan stole på henne. Hun blir bedt om å komme dit. Til sine venner, til venner som forstår. Gjennom Tyrkia kan hun komme, til krigssonen i Syria.

Forestillingen er enkel. To skjermer viser den elektroniske dialogen via skype, blogg og meldinger. De to skuespillerne styrer alt, og spiller glimrende. Vennskapet settes på prøve og både ulikhetene og likhetene mellom de to kommer tydelig frem. Man får sympati for begge.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål og tanker. Hvordan er det å tilhøre en religiøs minoritet i hjemlandet sitt? Hvordan kan man hjelpe venner som faller utenfor? Hva skal man gjøre dersom noen man kjenner får ekstreme tanker? “Nadia” er en enkel forestilling som setter igang tankene. Et strålende innspill før en debatt om radikalisering, vennskap og utenforskap. Perfekt for ungdom. 

Jeg var en av de yngste i Hovedsalen på fredag kveld i Operaen. Ikke overraskende, men det kommer nok ikke til å bli sånn fremover (håper jeg). For med en sal fylt av eldre kvinner og menn, ser og hører vi sangere på scenen som spiller ut ungdommelig nostalgi. Forestillingen er en kjærlighetserklæring til min generasjons interesser og problemstillinger i operaformat. Derfor bør det sitte flere ungdom i salen her etterhvert, for denne “Barberen i Sevilla” kan jevnaldrende speile seg i.

Foto: Joerg Wiesner

Musikken stillestarter. Musikalsk leder Manlio Benzi ser ut som alle andre dirigenter, har krøllete grått hår, og er veldig presis. Vi får forventninger. Det starter for alvor og første scene er en svakt kaotisk nattescene med et knippe loffende gatetrompetister og en pubertal Romeofigur sørgesyngende mot et tomt balkongvindu. Det er som å se utover et silent disco dansegulv. Ikke alle er på bølgelengde og det danses i ulik takt. Men så kommer det seg fort etter denne korte oppvarmingen, og vi blir introdusert for selveste Figaro. Barberen. Og for et fyrverkeri han er! Langt, rufsete hår og syklende forbi på sin portable frisørsalong. Han minner om en hippietass med karisma og hjerteplass. Publikum faller pladask for denne lille italienske Charlie Chaplin-en der nede på scenen som klarer å sjonglere både slapstick, baryton-toner og kjekkas-replikker samtidig. Han synger at han kan hjelpe med alt, mekker både frisøryrket, kirurgemnet og hjelper enhver enke å finne ny mann. Barberen er ikke bare en Barberer. Barberen er en altmuligmann. Både Barberen og skuespilleren som spiller Barberen er altmuligmenn. Det vises fra square one.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Et annet altmuligmenneske i Sevilla er Grev Almaviva spilt av Levy Strauss. Greven representerer den moderne mannen i kontakt med sin feminine side, samt meget mann og meget dyktig til å være den man vil han skal være. Med list og lureri stjeler han hjertet til sin forelskelse Rosina, under nesen på hennes vokter og arvegodstyv Dr Bartolo spilt av Luciano Di Pasquale. Til tross for hennes punkdronninginspirerte stil får Samantha Hankey i rollen som Rosina virkelig kjørt seg, som slengedukke mellom mannfolka. Ikke helt oppdatert om man skal se den i lys av moderne kjønnsroller, noe som gir stykket en amerikansk GUNS AND GIRLS atittyde. Pass opp, alle våte operaguttedrømmer der ute.

Foto: Joerg Wiesner

Slutten av første akt er veldig kaotisk igjen, og jeg må lene meg fram for å føle at jeg skjønner noe. Andre akt tar seg opp og er tydeligere, bedre koreografert og med en skarpere humor som gjør hele akten til et behageligere stykke opera. Det er en teaser av en akt. Vi er hele tiden nervøse for at de to unge turtelduene skal bli oppdaget mens de flørter og har kledd seg så ingen skal oppdage dem. Greven kler seg blant annet ut som en munk og gjør en del ting som munker ofte ikke gjør. Da ler gamlingene i salen så de nesten detter av de røde satengsetene sine. Det er deilig, deilig dynamikk på scenen, og man føler seg bydd inn i dette galehuset.

Det er så veldig, veldig mye regissøren Francois de Carpentries vil vise i sin tolkning av stykket. Han prøver å ta oss med inn i komplekse tematikker som globalisering, krig, religion og statsmakt, i tillegg til den originale fortellingen om grenseløs kjærlighet mellom to mennesker. Mot slutten av første akt får jeg att på til en assosiasjon til mentale lidelser og helseindustrien, og alle disse gapende, åpenbart viktige spørsmålene havner litt på siden av dramaet. Det er et vidt spekter “Barberen i Sevilla” skal innom, og forestillingen klarer ikke helt å lande alle moderniseringene. Det er i disse forsøkene man føler seg distansert fra historien, som er flink med de varme relasjoner mellom karakterene, og ikke så flink med de store verdensproblemene. Det er hverken tradisjonelt fortalt eller helt nytt og lander noe lavmælt et sted i mellom. De individuelle skuespiller- og sangprestasjonene trekker allikevel opp opplevelsen, og er nok til å gi forestillingen en sterk 4-er på operaterningen min.