Fire unge menn mottar hver sin SMS fra saksbehandleren sin hos NAV og møter opp i Konows gate 63. Det er 30 dager til de mister dagpengene sine, så noe må gjøre. De blir invitert til å delta i det topphemmelige programmet “suksesskalenderen”. De skal bo, leve og jobbe her i 30 dager med det mål å bli så bra som de overhodet kan bli. Alt dette er selvfølgelig topphemmelig, men med ingenting å tape skriver de under og starter jakten på suksess.

Foto: Ingrid Nordahl

“Suksesskalenderen” er Rastløs produksjon sin tredje forestilling. De er en teatergruppe som ønsker å forske i samfunnsaktuelle tematikker ved bruk av en “devised”-metode. Dette innebærer at regissør og skuespillere jobber ut fra et tema og improviserer seg frem til forestillingene sine. Denne gangen står psykisk helse på agendaen. Hva er det som gjør at noen unge menn faller utenfor? 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Scenerommet er spennende. Her er enkle midler tatt i bruk for å gjøre dette gudsforlatte bygget om til en teaterscene. Scenens to nivåer fungerer godt, og bruk av ulike inn og utganger gir et naturlig driv mellom de ulike scenene. Det at handlingen i stykket foregår nettopp her, i Konows gate 63, er et fiffig grep som naturlig nok gjør forestillingen enda nærere. 

Selv om rommet er relativt lite klarer regissør Even Standal Vesterhus å bruke det på en slik måte at det blir god variasjon mellom det nære og det mer distanserte. De fire unge mennene spilles med stor overbevisning og særlig Mathias Ambjør fremstår bunnsolid i sin rolletolkning. For meg personlig blir hans karakter, Anders, den mest interessante. Jeg følger liksom hans historie. (Som også er den historien jeg opplever som mest relevant knyttet til forestillingens tema). Her ligger kanskje noe av svakheten til “Suksesskalenderen”. Etter å ha lest om forestillingen i forkant og også etter å ha sett premieren er det ganske tydelig at tanken bak er at “saksbehandleren” er hovedrollen. Dessverre er denne karakteren betydelig mindre interessant enn de fire andre. Som publikummer liker man han ikke. Han fremstår direkte usympatisk fra starten av, noe ødelegger litt for troverdigheten til hele historien. 

Foto: Ingrid Nordahl

Alt i alt gjør det ikke så mye. For jeg koser meg skikkelig under forestillingen. Her er det et hav av vilje og guts, og ikke så rent lite kvalitet. Skuespillerne både synger og spiller instrumenter. De går inn i situasjonene med stort alvor og tidvis briljerer de virkelig skuespillerteknisk. Dette er unge skuespillere som virkelig “er på gang”. Etter et par forestillinger til er jeg trygg på at de har hevet nivået ytterligere og da fortjener de fult hus i Konows gate 63.

Det er så mye jeg vil si om “Suksesskalenderen” noe som i seg selv er en veldig bra ting. Jeg kunne ha skrevet en hel avhandling og blir direkte inspirert av forestillingen. Ingen av scenene er for lange. Skuespillerne treffer godt med timingen og viser en utrolig glød og spillelyst. Man er i godt humør når man forlater salen, og det er viktig! Rastløs produksjon har all mulig grunn til å være stolte av “Suksesskalenderen”, for “Suksesskalenderen” fortjener suksess. Selv venter jeg spent på deres neste prosjekt for en ny inspirasjonsinnsprøytning. 

Denne teaterhøsten har vært helt fantastisk! Gang på gang har vi i Teaterungdom forlatt teatersaler rundt omkring i landet med herlige følelser, dype refleksjoner eller med et renset (intet tilfeldig ordvalg) følelsesliv. Hva som skal til for at en forestilling “treffer” kan være så mangt, men det handler ofte om at man forstår noe, eller får med seg noe ved å se forestillingen, som man ikke visste før forestillingens start. Når jeg nå går ut av den fantastiske teatersalen til Nationaltheatret på Torshov, er det med en dårlig følelse innvendig. Og det eneste jeg tenker, er hvorfor i all verden setter de opp 1984? 

Foto: Erika Hebbert

Man befinner seg delvis i et slags “V for Vendetta”-aktig univers hvor alle blir overvåket av “partiet”. “STOREBROR SER DEG!” innprentes i hodet som en slags positiv ting. Samtidig ser man handlingen i et slags retrospekt, ved at hovedrollen i stykket er en forfatter og at publikum er på et slags seminar hvor hans dagbok diskuteres. Det er i seg selv fiffig løst, men hvorfor settes dette stykket opp?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Forestillingen underbygger en slags antimoral hvor kjærlighet og tillit er noe som tilhører de naive og dumme. Makt og tortur trumfer nære relasjoner. Heder og ære er viktigere enn blodsbånd. Sunn fornuft tilhører kun de psykisk syke. Jeg blir provosert og sliten. Torturscenen er lang og spilles ut enkelt og kjedelig. Det er ingenting som er subtilt eller antydet. Hvorfor velger Nationaltheatret å spille dette?

Foto: Erika Hebbert

Det er flere ting som skjer i salen denne kvelden. Det er publikummere som viser manglende interesse og respekt for det som spilles ut, noe som nok kan ha påvirket skuespillerne. De gjør forsåvidt en god jobb. Hver enkelt scene er også tidvis lekkert utført, men som helhet blir forestillingen for lang. Det dveles ved de underligste ting og jeg opplever til stadighet at rollene ikke har forstått de tingene jeg har skjønt for lenge siden. Scenografien er fantastisk! Det er mye kvalitet her, men spørsmålet står der fortsatt: HVORFOR SETTES 1984 OPP?

Jeg skjønner ikke hva dette stykket handler om. Det eneste jeg sitter igjen med er en litt uggen følelse som jeg velger å feie bort så fort jeg kan. Det er så ekstremt mange gode forestillinger på teatrene i Oslo nå om dagen, så min anbefaling er å se noe annet enn 1984.

“Nesten som natt” er en forestilling av og med Nils Petter Mørland, teatersjef på Brageteatret – tidligere teatersjef på Det Andre Teatret. Nå har han tatt turen tilbake til intimscenen på sin tidligere arbeidsplass, denne gangen som skuespiller i sin egne soloforestilling. Når jeg hører Det Andre Teatret tenker jeg så klart på improvisasjon, så hvordan fungerer egentlig improvisasjon i en soloforestilling? 

Nils Petter åpner døren med et smil og inviterer oss inn, gir oss kleshengere og organiserer. Som om vi er gjester i hans hjem – noe det viser seg at vi faktisk er. “Hva tror du vil skje nå?” spør Nils Petter når alle har funnet seg en plass. “Vet ikke – tittelen sier ikke så mye” svarer en publikummer. Vi ler, for det er sant. Forestillingen heter “Nesten som natt” og i beskrivelsen står det bare: “En mann får beskjed om at han er enearving etter en kvinne han ikke kjenner”.

Vi får bli med inn i en leilighet, eieren skal komme, men hun kommer ikke. Istedenfor er vi der. Og det er egentlig det du trenger å vite. Resten får du vite underveis, og det er noe magisk med de overraskende øyeblikkene hvor publikum forstår handlingen. Noe Mørland vet, for han forbereder oss på det. Som en slags fortellerstemme i sin egen forestilling. Vi får bli med på reisen hvor han prøver å bli kjent med denne kvinnen ved å se på og tolke ting han finner i leiligheten. Hvor godt kan man egentlig kjenne en person?

Foto: Nils Petter Mørland

Både når han lager minnetaler, får en publikummer som medspiller og ber oss om hjelp, forstår jeg hvorfor dette spilles på Det Andre Teateret. Det er mye mer impro enn jeg forventet! Jeg blir ikke nervøs for at han ikke skal lykkes, for det synes godt at Nils Petter vet hva han driver med. Han er ikke bare en god improvisatør, men også en ypperlig forteller. Han har ekstremt god kontakt med publikum og vi stoler på han. En sekvens hvor han står stille og utfordrer fantasien til publikum ved å kun si «se for dere at» er en av mine favoritter. Slutten er fin. Stryk det. Hele forestillingen er fin, men slutten er ekstra vakker. Jeg skal ikke si for mye, men det blir nærkontakt, stjerner, scenerøyk og salmer.

Musikken, ved Håvard Gressum Antonsen, er perfekt stemningsunderbyggende og lysdesigner Ingeborg S. Olerud bruker virkelig potensialet i rommet til det fulle. Etter en times tid, når Mørland har fått sin meget fortjente applaus, tar det overraskende lang tid før rommet tømmes. Vi har fått lov å være med i historien, drømme oss bort og bidra – det føles nesten ut som om vi bor i leiligheten vi og.

Når Teaterungdom har anmeldt forestillinger på Det Andre Teatret tidligere er det skrevet at det er utfordrende siden improvisasjon er unikt og hver forestilling er noe helt eget, så la oss se bort fra denne konkrete forestillingen og heller se på konseptet: improvisert soloforestilling. Jeg liker det! For en liten stund siden anmeldte Teaterungdom en annen soloforestilling på Det Andre Teatret – “Tyrannen” med Kristin Jess Rodin, og anmelder likte den også. Så la dette bli en oppfordring til Det Andre Teatret: Fortsett å utforske dette, takk! For vi som publikummere vet at ensemblet på Det Andre Teatret er knallgode og oser av kvalitet og kunnskap, og jeg gleder meg til å se hva dere finner på neste gang.

Hva tror jeg vil skje nå? Vet ikke, men jeg HÅPER at denne forestillingen settes opp igjen. Universets begynnelse, eksistensielle refleksjoner og tanker rundt hva som er virkelig høres heftig ut, men det er ikke det. Det er forståelig, behagelig og morsomt.

Å få oppleve Hofesh Shechter Company på Dansens Hus fredag kveld var en fryd for både øyne og ører. Brått er første akt over, klokken viser at det har gått 50 minutter fra vi satte oss ned, men det føles som om forestillingen akkurat startet. Vi blir tatt med inn i et danseunivers, som er både gjenkjennelig og surrealistisk på samme tid. Etter endt forestilling har jeg vært gjennom utallige emosjoner og refleksjoner rundt menneskelig eksistens. Det er både vakkert, komisk, trist og mystisk.

Foto: Rahi-Rezvani

Balansen mellom felles gruppekoreografi og individuelle uttrykk er slående. De virker så samkjørte, men samtidig er hver enkelt danser tilstede med sin unike stil. Små bevegelser blir kraftfulle i kombinasjon med musikken, lyssettingen og scenografien. Det er en helhetlig opplevelse, hvor ingenting virker tilfeldig. Store sorte vegger flyttes rundt på scenen som en aktiv del av både scenografi og koreografi. Et lite live orkester dukker stadig opp på nye områder av scenen. Dette litt drømmeaktige landskapet, hvor nye elementer plutselig bare dukker opp etter få sekunders mørklagt scene, er et gjennomgående element. Det er imponerende hvor fort og presist disse overgangene gjennomføres.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Foto: Rahi-Rezvani

Spesielt imponerende er sekvensene hvor duoer av dansere fører hverandre som om de skulle vært teaterdukker. Mens den ene danseren er helt avslappet i kroppen, fører den andre danseren vedkommende gjennom helt fantastiske koreografier. Å slappe av er en kunst i seg selv, men å klare å skape så nøyaktige bevegelser i en avslappet kropp, virker spesielt utfordrende. Likevel ser det uanstrengt ut.

Forestillingen og kompaniet anbefales på det varmeste. Dansekunst i særklasse! Neste gang Hofesh Shechter kommer til Norge med kompaniet sitt burde du sikre deg en billett.

Det er en uke siden julemarkedet i Spikersuppa åpnet, og selv om det nesten er en måned igjen til julaften, bugner det av folk her denne søndagsformiddagen. Vi er tidlig ute, og tar oss en tur innom markedet for å få litt ekstra julestemning, på vei til “Askepotts Jul” på Latter. Dette er en helt nyskrevet musikal, med tekst av Stian Barsnes Simonsen og musikk av Bjørge Verbaan. Stort mer enn det vet vi ikke før vi setter oss i salen med en vaffel i hånda (ja, de selger faktisk vafler i foajeen), klare for å bli underholdt. 

Forestillingen bygger på den klassiske historien om Askepott, men har en ny vri her og der. Vi starter på et barnehjem og får med en gang assosiasjoner til Annie, med unntak av at barnehjemsbestyreren (Silje Hagrim Dahl) som er en utrolig varm og omtenksom dame. Som i Annie, bor det bare jenter på dette barnehjemmet, og alle drømmer om å få en ekte familie. Barnehjemsbarna er flinke og sjarmerende, men jeg mister noen av replikkene fordi de tidvis snakker altfor fort. 

På selveste julaften kommer Fru Ferder Lipp (Lyrån) og vil «adoptere» en av jentene. Hun vil ha den av jentene som er best til å vaske og gjøre husarbeid, og de slemme stesøstrene gjør det klart for publikum hva de egentlig skal bruke henne til. Tross den unge alderen, har stesøstrene en god komisk timing og et veldig bra samspill med Lyrån. De er rett og slett en helt forferdelig familie, men får oss stadig vekk til å le! De driver et vertshus, og her er det Askepott som må gjøre alt – vaske, rydde, servere, og til og med lage maten. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Foto: Kamilla Skallerud

Men i ethvert eventyr er det jo en prins. En singel prins som må finne sin prinsesse. I denne historien må han gifte seg før han fyller 25 år for å vinne folkets tillit, og det blir derfor utlyst en konkurranse for å finne den rette. Han blir veiledet av sine kompiser, Grev Gunnar af Grorud  og Lord Carl Edvard von Heisenhoppsen den 8. (eller noe i den duren). Disse utgjør et hysterisk comic relief par, og Gythfeldt trenger ikke engang åpne munnen før man begynner å le av hans ekstremt homofile karakter, som helst vil at Prins Emir skal finne en prinsesse med mye hår på brystet. Vi storkoser oss når denne trioen kommer på scenen, og vi elsker humoren til både disse guttene og stesøstrene. 

Foto: Kamilla Skallerud

Andre akt ender i et stort reality show, hvor prinsen endelig skal finne og vinne sin prinsesse. Norske talenter møter Ungkaren, og selv med konkurranse, sjalusidrama og stjålne identiteter er det aldri noen tvil om hvem som kommer til å stikke av med seieren til slutt. 

Ensemblet består stort sett av relativt nyutdannede musikalartister og barn fra danseskolen West End Studios, noe som gir en veldig aldersmessig riktig casting. Hilde Lyrån og Brede Bøe er solide i sine roller, men de som virkelig drar lasset er Thelma F. Ottersen som unge Askepott, Charlotte Brænna som store Askepott og store Prins Emir med sine kompiser, spilt av Kristoffer Grua Pedersen, Mattis Johannessen og Mikkel Gythfeldt. De er alle sterke musikalartister som passer perfekt i rollene de har fått. At Charlotte Brænna har tid til å være med midt oppi Les Miserables forestillinger og prøver til Grease er imponerende i seg selv, så det at hun i tillegg leverer en så yndig, men likevel sterk karakter, bekrefter hvor dyktig hun er. Her er det bare å ta av seg hatten!

Foto: Kamilla Skallerud

Vi må også trekke fram Bjørge Verbaan som har skrevet musikken. Den er velkomponert fra start til slutt, med flere nydelige ballader og noen mer up tempo låter som skaper dynamikk i forestillingen. Manuset til Stian Barsnes Simonsen er kjempemorsomt, med mange referanser som treffer oss midt i blinken. Forestillingen selges inn som en familieforestilling, men mange av vitsene og referansene underveis er rettet veldig mot de voksne. Barna ler ikke like mye som det vi gjør, men vi tror de koste seg likevel. Det gjorde i hvert fall vi! 

Foto: Kamilla Skallerud

For å trekke ungdom til teateret kreves det ofte en kjent historie. En historie som gjerne har blitt mye omtalt i forkant. Denne forestillingen er ikke slik. «Heisenberg» er derimot en ukjent liten perle, som fortjener publikummere utover den eldre garde og de vante teatergjengerne. «Heisenberg» fortjener å nå ut til ungdommen.

Foto: Erika Hubbert

Heisenberg henter sin tittel fra fysikeren og nobelprisvinneren, Werner Heisenberg. På 1920-tallet kom han opp med uskarphetsrelasjonen, eller usikkerhetsprinsippet, som går ut på at man ikke med sikkerhet kan måle posisjon og bevegelse samtidig. På samme måte kan man ikke fastslå hvor et menneske vil ende når det først har begynt å bevege seg, og det er dette Heisenberg handler om – to personligheter som møtes, og deres videre reise sammen. Hvor de til slutt ender opp, kan man ikke forutse.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det er først og fremst skuespillerne som bærer denne forestillingen. Marie Blokhus og Bjørn Floberg har en kjemi på scenen det er vanskelig å rive øynene fra. De står ofte med god avstand mellom seg, men det funker. De trenger ikke å stå nære for at vi skal kjenne på intimiteten, den er der uansett ved hjelp av imponerende skuespillprestasjoner.

Foto: Erika Hubbert

Mange har et forhold til Blokhus. Man forventer alltid dybde og troverdighet i karakterene hennes. Georgie i Heisenberg er intet unntak. Georgie er en litt sliten dame med mange tanker i hodet. Hun er annerledes enn Blokhus selv, som for anledningen også har fått nye kroppslige former. Det tar noen minutter å akseptere karakteren, for det er lett å havne på feil side av overspill-streken. Blokhus balanserer det perfekt. Hun tilfører akkurat nok humor og personlighet til at vi kjøper det. Eller mer enn det, vi forføres helt av det! Sammen med Floberg, skaper de en verden vi bare får være en del av i 1,5 time. Vi vil følge med, vi vil høre etter, se, lære dem å kjenne. De skaper to unike karakterer foran oss, som vi bli mer og mer nysgjerrige på!

Foto: Erika Hubbert

Mia Runningen sin scenografien er enkel og smakfull. Fire små installasjoner blir flyttet rundt på scenen ettersom handlingen flytter seg. De kan settes sammen, bygges på hverandre og blir gjennom stykket til alt fra soverom til elvebredde. Det er små grep som skaper store illusjoner, og sammen med en treffsikker regi setter det skuespill og tekst i fokus.

Heisenberg er rett og slett en flott forestilling som fortjener å bli sett. Og ikke bare av de teatervante over 40, men også av de unge. Her står den menneskelige relasjonen i sentrum, og følelsene og tankene som følger, tror jeg alle vil kunne kjenne seg igjen i.

Det er skandinaviapremiere på Oslo Nye teater denne dagen. To unge skuespillerinner står alene på scenen og skal bære Morgan Lloyd Malcoms stykke fra 2015 fram for oss. I 1,5 time skal de spille ut den vonde historien om ungdomstidens brutalitet og følgene den kan ha videre i livet. Det viser seg at det er en oppgave de utfører på mesterlig vis, i en genial oppsetning av en dialog!

Vepsen er et hevndrama, hvor to bekjente fra ungdomsskolen møtes igjen 20 år senere. Det er i starten litt utydelig hvorfor de møtes, men etterhvert kommer det fram at den ene har en ganske voldsom og overraskende forespørsel til den andre. Parallellt med denne forespørselen kommer også minner fra ungdomstiden opp…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Gisle Bjørneby

Noen ganger roser vi skuespillere for å gjøre en formidabel jobb med en heller dårlig tekst. De er gode på trass av manuskriptet. Denne gangen er Ine Marie Wilmann og Ingvild Holthe Bygdnes gode med stor hjelp fra Malcoms tekst. Historien er spennende og kompleks, og skaper flere lag i karakterene. Dette gir Bygdnes og Wilmann mye å spille på. Karakterene er både komiske, ekte og spennende. Vi ler fordi de spiller på stereotypene, men allikevel har de både dybde og særegenheter. Vi blir, på sammen måte som karakterene, stilt til veggs med fordommene våre. Vi ser hun som er flink pike og riking, som har alt på stell med akademia, mann og det hele. Vi møter også hun som er typisk white trash med fire unger, røyker under svangerskapet og er breial nordlending. Men de er mer enn som så. De har begge sine traumer og problemer. Og det kommer fram gjennom nyansene i teksten og de to formidable skuespillerinnene.

Foto: Gisle Bjørneby

Med en helt fantastisk tilstedeværelse og troverdighet, holder de to kvinnene min oppmerksomhet gjennom hele forestillingen. Jeg blir oppslukt i deres relasjon og følger dem med argusøyne. Alt annet som måtte skje rundt dem på scenen er ikke så viktig for meg. Det er den konstante nerven mellom de to som engasjerer. Det gjør også at jeg ikke helt får med meg det geniale regitrekket de har gjort, før helt mot slutten. Wilmanns karakter Hanna har i løpet av hele forestillingen styrt dreiescenen, dratt fram kostymer, lagt til rette annen scenografi. Hun iscenesetter det hele, også det som skjer mellom dem, og det er genialt. Vi får bare små drypp av det i starten, men etterhvert blir det tydelig for oss alle. Hun har regissert hele møtet, helt fram til den skjebnesvangre slutten.

Foto: Gisle Bjørneby

Man må akseptere en noe absurd omstendighet i denne forestillingen. Men selvom den kan være vanskelig å sette seg inn i, er det på ingen måte vanskelig å leve seg inn i karakterene og deres relasjon. Vi kjenner alle til den. Men også omstendigheten lar jeg være å stille for mye spørsmål ved, for jeg tror på dem og de spiller fletta av teksten!

Det er ikke noe hokus pokus i denne forestillingen, men den er litt magisk allikevel. Det er lite dill dall. Wilmann og Bygdnes får bære det alene, med sitt håndverk og sitt talent. Mer trengs egentlig ikke! Dette er en kvalitetsforestilling!

Den spilles bare 9 ganger til, så skaff deg en billett og se den før det er for sent!

Etter en nokså lunken opplevelse sist vi så Nasjonalballetten UNG (hvor de serverte en Romeo og Julie i streetdance-ballett-fusion,) var vi spente på hva de ville komme med denne gang. Den sure novemberkvelden var ikke med på å gjøre stemningen noe bedre. Jeg var både skeptisk og hutrete… De hadde med andre ord en stor jobb å gjøre for å få meg med på laget.

Foto: Erik Berg

Forestillingen går høyt ut allerede i navnet. “Brilliante”. Dette skal jo være bra. Navnet tilhører første av i alt fire akter. Hver akt er som en selvstendig forestilling og har ulike kvaliteter:
1. Akt: I denne første delen er det 13 minutter med klassisk ballett som gjelder. Verket er fra 1956 og inneholder den typiske ballerinaen med tyllskjørt, klassisk musikk og menn i thights. Det er stivt og stramt og veldig påtatt. Så er det pause.
2. Akt: Dette splitter nye verket har fått navnet «this thing called ballet» og er en mer nedstrippet og nær versjon av den klassiske balletten. Stegene er der fortsatt, men settingen er myk og ekte. Vi befinner oss bakenfor det staselige.
3. Akt: Denne akten gikk vi dessverre glipp av, på grunn av en skade en av danserne pådro seg under første akt… Derfor gikk vi rett til ny pause etter akt 2.
4. Akt: Kveldens siste dans er en karamell! Ohad Nahains verk «Minus 16» fra 1999 er noe helt annet enn balletten i de første aktene. Nå er det tid for tekno, mambo, humor, lekenhet og mer moderne dans. Her må også flere publikummere opp på beina…

Foto: Erik Berg 

Så hvordan funker dette? Er det vellykket eller sitter jeg like lunken som før?
Vel, etter siste akt er det absolutt ingen som hutrer og surmuler i sal 2 lengre. Det er komplett umulig, for dette er et fyrverkeri av en dans! Rytmene og de lekne bevegelsene skaper en deilig stemning i salen. Vi både ler og hoier. De er også modige og drar med seg publikummere inn i dansen, noe som skaper enda mer tilbakemelding og engasjement fra resten av salen. (Jeg puster også lettet ut for at de ikke tok med meg…)

Akten står som en kontrast til starten av forestillingen, som er stiv, pertentlig, og med et lydløst publikum. Akt 2 finner sin plass litt midt i mellom disse, noe som gjør “Brilliante” til en perfekt forestilling for en førstegangsseer! Du får en god smakebit på hva ballett er og kan være, både det klassiske og det mer moderne. Liker du ikke den første hardcore klassiske dansen, er det bare 13 minutter. Elsker du det, er det 13 dyrebare og vakre minutter! Det er utvilsomt god dans. Andre akt tar med seg det klassiske, for selve balletten er stadig on point, men mykner opp uttrykket. Den beveger seg mer organisk og ut fra kostymene og settingen får jeg nesten litt Fame!-assosiasjoner – og det er jo ikke feil!

Foto: Erik Berg 

Vi fikk nærmest bli med på en liten ballettreise denne kvelden. En flott reise, med det beste fra ballettens verden: Talentfulle unge dansere, med respekt for teknikk og tradisjon, som er klare for det nye og innovative! En perfekt forestilling å se hvis du ikke har sett en ballett før.

Hovedscenen på Dansens Hus er omgjort til oppholdsrommet på et pleiehjem hvor gamle møbler, lamper og selvfølgelig en bingokurv rammer inn dansegulvet. En eldre herremann vandrer omkring og tørker støv av både publikum og inventar i det benkeradene fylles med både store og små publikummere.

Foto: Jarle Hovda Moe

Fem menn entrer scenen kledd i ulike varianter og kombinasjoner av bomullsbukser, skjorter, gensere og tweedjakker. Hår og skjegg er sølvgrått, ansiktene dratt etter et langt liv og kroppene er ikke det de en gang var. Dagens høydepunkt er når det serveres kaffe, man spiller bingo eller instrueres i aerobic. Men disse gamle menneskene er ikke som alle andre, plutselig bryter de ut i imponerende breakdans og herlig akrobatikk..

Danserne har en utrolig kroppskontroll. I det ene øyeblikket har de stive ledd, kink i ryggen og parkinson, mens de i det neste slår salto, bruker hverandre som rekvisitter og danser på hendene. Disse hurtige skiftene er morsomme og underholdende. Man ler og koser seg samtidig som man reflekterer over livet. Dynamikken mellom det komiske og den alvorlige undertonen knyttet til alderdommen er selve ryggraden i forestillingen, noe som gir rom for ettertanke og refleksjon.

Foto: Jarle Hovda Moe

Musikken i forestillingen er en god blanding av klassiske perler fra Grieg og Tsjajkovskij via 20- og 30-tallets populærmusikk til moderne hiphop. De to førstnevnte sjangrene akkompagnerer alderdommens, mens den moderne hiphopen forsterker overgangen til den ungdommelige breakdansen på smidig vis.

Absence Dance Crew og forestillingen «Old School» er humoristisk og underholdende for folk i alle aldre. Forestillingen heter kanskje «Old School», men dette er mest av alt en hyllest til ungdommelig sans for humor og akrobatikk.

Foto: Jarle Hovda Moe

Gud vil avlyse julen, den har blitt for kapitalistisk. Dessuten blir jo Jesus feiret alle andre dager. Jesus er ikke enig, bursdagen hans er viktig. Han blir derfor sendt til den vesle bygda Bangstad, for å bevise at julebudskapet om kjærlighet fortsatt står sterkt. Et oppdrag som viser seg å være vanskeligere enn først antatt, for den profittdrevne julenissen Nikko nekter å gi seg uten kamp.

Foto: Dag Jenssen

Settingen er absurd nok, men allikevel gjenkjennelig. Hva står egentlig julen for? Representerer julegaver overforbruk eller omsorg for hverandre? Hva er Jesus sin plass i den moderne julefeiringen? Og hvordan er egentlig bygdenorge? Er det klåfingra ordførere i hver bygd? Catrine Telles regi fortsetter i det samme elleville sporet som teksten. Den er absurd, humoristisk og leken. Her kan man le av alt. Skuespillerne jobber for harde livet med å holde tritt med historien. De kaster seg mellom nære samtaler og latterlige utbrudd. Sigve Bøe, som en dement bestefar i rullestol, blir et urkomisk tilskudd til en allerede sprø gjeng av guder, maktpersoner, prester, nisser og bygdefolk. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Forestillingen er utvilsomt moderne og ungdommelig. På en eller annen underlig måte gir den meg til og med julestemning. Å si at den setter igang de helt store følelsene er vel kanskje å overdrive, men den klarer å berøre noe i meg. Igjen, på en merkelig uforklarlig måte. Jeg tror ganske enkelt at “Faens nisse!” er en mye bedre teaterforestilling enn jeg hadde regnet med. At den passer for ungdom er det heller ingen tvil om.

Foto: Dag Jenssen

For å oppsummere er dette en forestilling av det underlige, latterlige og elleville slaget. Her er et slags julebudskap pakket inn i tøys og fjas, og en god dose selvironi. Varigheten på 1 time og 10 minutt er dessuten helt perfekt. Budskapet blir levert og historien presentert uten at den dveler for lenge ved noe som helst. Jeg ler godt, koser meg og får en slags julestemning. Turen til scene 3 på Det Norske Teatret er derfor vel verdt pengene.