Det er lørdag kveld og vi har tatt plass i salen på Latter. Her skal Raske menn vise oss 90 minutter på 80 minutter. I og med at showet er på Latter forventer jeg selvfølgelig å le masse, og til tider gjør jeg det.
Showet er bygget opp som en slags revy med mange frittstående sketsjer, men jeg savner en rød tråd som kan binde det hele sammen. Flere av sketsjene får publikum til å gapskratte, og det morsomste er de lange blikkvekslingene hvor det ikke blir sagt et ord.
I starten spiller de mye på at de har blitt voksne, men det glemmer de litt etterhvert. Til tider blir de litt for desperate etter latter fra publikum, så det er mye som rett og slett ikke er så gøy. Noen av sketsjene virker som nødløsninger for å dra ut tiden, så hvis de hadde endret showet til “70 minutter på 60 minutter”, kunne de fort løftet seg mange hakk.
Likevel vil jeg trekke fram “fuglesketjsene” som noe av det morsomste; påfuglen som synger opera og storken som nekter å gå av scenen. Sketsjen hvor Calle og Anders skal lære oss å snakke i store forsamlinger har også mange morsomme poeng, og holder latteren gående lenge etter at sketsjen er ferdig.
Latter ligger på Aker Brygge og har billettpriser deretter. 490kr + bill.avg. syns jeg er litt i overkant mye for denne forestillingen. Det var mye gøy, men også en del som til fordel kunne vært kuttet.
Klokken slår 7 og musikken slår imot oss som beveger oss mot studioscenen på Dansens Hus. Vi er på vei til Siri og Snelle sin forestilling. Jeg aner ikke hva jeg kan forvente, pulsen slår hardt, stresset over ting jeg burde ha gjort i stedet for å dra på teater er i ferd med å melde sin ankomst.. Forestillingen begynner, og med et er hverdagsens sjas og mas evigheter unna.
Dansens hus
Siri og Snelle markerer med forestillingen “Jeg er Kosmos” sitt 25-års-jubileum. Det første som slår meg er at disse damene er kule. Musikken som fyller rommet er eksperimentell og fengende. Klærne de har på seg i hvit og sort er avantgarde og ser ut som om de er plukket opp på en trendy vintagebutikk i London (helt tilfeldig forøvrig). Lyssettingen er gjennomgående fantastisk og de få scenografiske skulpturene som er plassert i rommet gir mening og understreker det kule. Igjen, disse damene er kule.
Så begynner de å danse, de danser, synger, spiller på glass, de snakker og tar oss med på en reise gjennom kosmos. Som en skapelsesberetning i vår tid.
“Føre noe blei te noe vare ikkeno som var no et punkt var det hele” (Aina Villanger fra “Langsang – et flytans habitat”).
Jeg var stresset i det jeg gikk inn i salen, men blir raskt rolig. De er dyktige på scenen og drar meg inn i sitt univers, og i dere univers er det hvilepuls. Det er nesten så jeg holder på å sovne på et tidspunkt, og denne gangen er det faktisk et stort kompliment.
Humor klarer de også å få inn. De bruker bredden, alt de kan og er. De tar for seg så mye, gjør så mye, men så er det jo også snakk om Kosmos.
Forestillingen spilles nå før påske, på Dansens hus. Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg helt klart sett den en gang til.
“Når du får tenkt deg om” spilles på Teaterscenen på Chateu Neuf 16-19. mars, og Teaterungdom måtte sekvfølgelig få med seg premieren. Dette liker vi. Her er det studenter som opptrer som skuespillere og musikere. Chateu Neuf er jo studentenes hus.
Stykket handler om Nina, som på vei til å møte en gutt, får beskjed om at oldemor er veldig syk. Vi blir også kjent med oldemor og får vite hvordan hun møtte sin mann. Stykket viser seg å være en kjærlighetshistorie gjennom generasjoner. Det er et godt manus, og det er naturlige dialoger uten klisjeer. Det er en fin tematikk, og det er gode spørsmål som stilles.
Til å spilles av studenter på samme alder, er det tydelig presentert helt fra starten hvem som er hvem i stykket. Fra oldemor til oldebarn og alt virker naturlig. Her gjør kostymeansvarlig en god jobb, for kostymene forsterker karakterene. Alle rollene kommer godt frem, og man tror på de.
Store deler av stykket blir fortalt direkte til oss i publikum. Hovedrolleinnehaveren imponerer med å se oss i øynene mens hun snakker, og får oss til å føle at vi er med. Vi får både se tilbakeblikk og tenkte scenarioer. Det er av og til litt problematisk å skjønne hva som faktisk er tilbakeblikk og hva som bare tenkes. .
Regissør har gjort en god jobb både med tanke på skuespillerarbeid, men også scenerom. Jeg vil spesielt trekke frem scenene utendørs, som blir troverdig kun ved en utelampe og at de roper opp til vinduet. Det var noen “usynlige vegger” som noen av skuespillerne hadde litt problemer med å følge, men ellers var scenerommet spennende og fint. Det eneste jeg savner er at det spilles på pianoet! Med så mange lovnader om godt pianospill, er det skuffende å se at pianoet ikke blir brukt. Tre musikere satt på venstre side ikledd kostymer. Det gir virkelig noe ekstra til en forestilling å ha levende musikk på scenen. Spesielt når de laget lydeffekter (billyder med fele), noe jeg skulle ønske de gjorde mer av!
En kritikk settes til Chateu Neuf (selve organisasjonen/bygget) som setter opp store fester og teaterstykker til samme tid. Under stykket hørte vi mye bråk fra en fest nedenifra. Det var veldig profesjonelt av skuespillerene å ikke la seg påvirke av bråket.
Jeg vil anbefale alle å dra og se et virkelig godt stykke som får deg til å tenke litt ekstra på veien hjem!
På torsdag var ei venninne og jeg på Grusomhetens teater og så What a Glorious Day! Stykket baserer seg på livet og bildene til Bendik Riis, en mann jeg ikke har kjennskap til. Jeg personlig er ikke fysisk teaters største fan, men min venninne er “relativt fan”. Likevel gledet jeg meg til å se forestillingen etter å ha lest beskrivelsen av stykket på Grusomhetens Teaters nettsider. Der er det godt redegjort for hva stykket handler om og prøver å kommunisere. Jeg, som liker å få ting inn med teskje.
Jeg fant dessverre lite samsvar mellom hva jeg hadde lest og hva jeg så, men igjen, teater er subjektivt og dette er nok Grusomhetens teater fullstendig klar over. Det legges opp til publikum selv skal gi de scenene betydning og det kan være både gøy, krevende, kjedelig eller spennende: alt er subjektivt!
Selv om mange av scenene som ble presentert ikke ga meg så mye, var det likevel elementer som vekket noe i meg og fanget meg. Det kunne være en del av en bevegelsessekvens, en rekvisitt, en relasjon mellom karakterer og også hele scener. Noen av scenene bød på utrolig fine bilder som jeg virkelig nøt! Andre scener syns jeg var direkte skumle og ekle, og andre igjen fikk meg til å le. Jeg lo spesielt godt av scenene hvor det ble harselert litt med norske tradisjoner som jul og 17. mai. Her ble det absurde og det tåpelige blandet sammen, og det er garantert lættis for meg, på en slapstick-aktig måte. Det brukes veldig lite tekst i denne forestillingen, og det er overraskende behagelig og interessant å se teater med lite tekst. Både venninnen min og jeg er glad for at vi gikk! Hun kanskje litt mer enn meg..!
Jeg ble sendt for å se på danseforestillingen Spotted på Black Box under den internasjonale teaterfestivalen i Oslo. Det jeg tidligere har sett på Black Box kan kalles “sært”, men jeg hadde ikke forventet at dette stykket skulle være så langt fra hva jeg syns kan kalles teater. Jeg forstod ingenting! I 45 minutter satt jeg som et spørsmålstegn og spurte meg selv: Hvorfor syns alle andre i publikum at dette er spennende? Jeg fant ikke et svar. At det ble kalt en danseforestilling forstår jeg ikke, for det ble ikke danset noe. Og hvorfor de må sette inn en naken kvinne, eller hvorfor hun ene tisser(!) på scenen skjønner jeg heller ikke. Jeg må bare legge meg flat og si: dette er ikke min type forestilling!
Mette Ingvartsen inntar Dansens hus. 12 dansere befinner seg på scenen. Musikken går fra veldig høy til helt fraværende. Danserne er nakne. Dette er høykultur. Publikum later til å ha bestemt seg for å like dette. Det er liksom ikke helt legitimt å ikke bli imponert.
Jeg synes denne forestillingen er komplisert. Danserne er dyktige, og fryktelig mange ble fryktelig imponert. Jeg var nok ikke en del av denne majoriteten. Jeg synes nakenheten fremstår litt påtatt. Det er som om de ber deg om å elske forestillingen fordi “den er så kunstnerisk”. Jeg forstår veldig lite.
Forestillingen er nok best for dansere med høy alder og stoooor innsikt i samtidsdans. Dette er ikke så lett fordøyelig, og jeg vil ikke si den er spesielt tilrettelagt for ungdom.
Jeg føler at jeg opplever kvalitet, men denne kvaliteten når ikke helt frem til meg. Rett og slett ikke min kaffe.
Diva and The beast! En helaften på Chat Noir fylt med latterkuler, glede og gåsehud.
Torsdag kveld fikk vi gleden av å se Diva and the Beast på Chat Noir med selveste Øyvind Blunck og Reidun Sæther i hovedrollene. Jeg viste ikke helt hva jeg kunne forvente, for dette er etter min mening en litt merkelig sammensetning av artister, og jeg sitter igjen med samme følelse nå.
Det tok litt tid før de kom ordentlig i gang, men når Reidun endelig kliner til med “I will always love you”, og en rekke andre Whitney Houston sanger, har jeg gåsehud på hele kroppen fra første tone. Et annet høydepunkt under første akt var Øyvind Blunck sin sketsj om hvordan man ikke må blande. Det er selvfølgelig alkohol det er snakk om, og med Blunck sitt gummiansikt sitter latteren løst hos de fleste i salen.
Vi merket fort at vi var de som trakk ned gjennomsnittsalderen blant publikum betraktelig! Vi merket også at showet til tider var lagt opp for den eldre garde, da det var gjensyn med flere av Øyvind Bluncks karakterer. Dette er noe verken jeg eller min venninne har noe særlig kjennskap til, men resten av publikum gapskrattet under disse scenene, så har man kjennskap til karakterene fra før av, er nok dette noe å få med seg.
2. akt blir åpnet med sangen Master of the house fra Les Miserables, og dette vil jeg si er det beste nummeret Reidun og Øyvind gjør sammen. Ensemblet, bestående av fire sangere, er også med i dette nummeret og gjør en veldig god jobb. Det er stor variasjon i repertoaret, og plutselig står Reidun på scenen i en glimrende versjon av All about that base. Her må jeg også trekke fram Sofie Bjerketvedt, som gjør en så god jobb i ensemblet at hun kunne hatt sitt eget show! Likevel er stemmen til Reidun den største, og i den siste delen av showet får hun virkelig vist hva hun kan og hvor allsidig hun er.
Hver for seg er Reidun og Øyvind fantastiske, men sammen er det ikke alltid det klaffer like bra. Spesielt de korte samtalene i første akt høres ut som de er sagt tusenvis av ganger før og virker lite troverdig. Jeg sitter for det meste og venter på at de skal begynne å synge, for lite viste jeg at Øyvind Blunck kan synge, men han er faktisk veldig god, og stemmen klinger godt med Reidun Sæther i de “riktige” sangene.
Alt i alt var det en veldig underholdende forestilling, selv om jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg så en musikal, konsert eller et stand-up show.
Interessert i utforske hovedstadens utvalg av dansesjangere- og stiler? Sørg for å skaffe deg billetter til neste runde av Measure Your Crew, og opplev en konkurranse som ? bokstavelig talt ? tar tempen på Oslos ferskeste dansegrupper.
Det er en uhøytidelig stemning og et høyt støynivå som preger hovedscenen når Dansens Hus åpner dørene for dansekonkurransen Measure Your Crew. Det er fullt hus, ikke en eneste stol ledig, og store deler av publikum sitter strødd langs scenen hvor arrangørene har lagt ut puter på gulvet. Arrangementet går for femte gang, og med billetter revet bort på under fem minutter er det tydelig at konseptet har blitt en stor suksess med årene.
Measure Your Crew har en enkel oppskrift: Ti dansegrupper fremfører sitt show på maks tre minutter, et dommerpanel avgir karakterer fra skalaen 1-6, og til slutt faller avgjørelsen på publikums applaus og roping. En lydmåler fanger opp responsen, som dermed gir publikum det siste ordet i hvem som vinner premien på 30.000,-.
Kveldens ti dansegrupper består av dansere mellom åtte og 50 år, og varierer i sjangere fra moderne, jazz, hiphop, dancehall og irsk folkedans. Deltakerne er hovedsakelig fra Oslo, men blant danserne finner vi også K-Crew som har reist fra Kristiansand for å delta. Dommerpanelet består av profesjonelle danseutøvere- og pedagoger Huyen Huynh, Thomas Talawa Prestø og Jeffrey Young. Dommerne setter tidlig standarden for kveldens kriterier ved å vektlegge følelser i dansen fremfor teknikk, noe som passer godt til kveldens ulike nivåer. Her kan hvem som helst ha sjansen til å vinne, uavhengig av om de er utdannede dansere eller danser på fritiden.
I det konferansier Mehdi Ashtiani fra breakdance-gruppa Floorknights (kjent fra Norske Talenter) sparker i gang showet sammen med David Castaneda, fylles salen av stormende jubel. Lydnivået kan sammenlignes med Bieber-fever, og energien smitter over på deltakerne. Selv om det er et stort sprang mellom nivåene hos de ulike gruppene, fylles scenen av gode koreografier fra alle gruppene, og de fleste opptrer med sterk tilstedeværelse og innlevelse. Nevneverdige grupper er jentene mellom 13 til 17 år i hip hop/dancehall-gruppa Illegal Kingdom (som vant fjorårets Measure Your Crew) og dancehall-gruppa Surreal, bestående av dansere fra åtte til ti år. Sistnevnte fikk flere i publikum til å vrikke på dansefoten, inkludert anmelderen selv.
Til tross for mange sterke danseinnslag, er både publikum og dommere enige om førsteplassen; Dansegruppa The Lab stikker av med premien etter et imponerende show ? ikledd enkle denimbukser og svarte t-skjorter, og en tight koreografi med elementer fra ulike dansestiler som jazz og hip hop.
Arrangementet virker, til tross for gode danseinnslag, litt tatt på sparket. Konferansierene spiller på tørre vitser og intern humor med dommerne, noe både publikum og danserne kunne vært foruten. Det er tydelig at dette er en viktig konkurranse for deltakerne, og at de har lagt ned mange timer i øvingssalen. Dette burde tas på alvor.
Sett bort i fra selve konkurransen, er arrangementet et innblikk de ulike krokene av Oslos og Norges dansemiljø. Det er et konsept som samler alle slags dansere, samtidig som det utvider publikums horisont. Og viktigst av alt, så understreker Measure Your Crew at du aldri er for ung eller for gammel til å drive med det du elsker.
Kun få timer før premierestart fikk jeg tilbudet om å se Romeo og Julie. Dette er en forestilling jeg har tenkt at jeg skulle se, så selvfølgelig kastet jeg meg rundt for å få med meg dette. Jeg fikk med meg en venninne som ikke har sett så veldig mye teater før, og var derfor ekstra spent på stykket og om venninna mi ville like det. I tillegg fikk jeg for første gang prøve meg som gjesteskriver på en teaterblogg!
Jeg er klar
Først og fremst er Romeo og Julie en klassiker som alle bør kjenne til. Historien om de unge elskende som velger hverandre, til tross for en familiestrid som de ufrivillig er en del av. Dette er et stykke som man ofte finner i pensum på videregående, og denne forstillingen kan med absolutt brukes i undervisning.
For det andre så tror jeg at Romeo og Julie appellerer til ungdom, fordi de kan kjenner seg igjen i denne unge logikken som river i disse to unge. Regissør Marene Bjørseth har valgt å sette Romeo og Julie inn i en mer moderne setting. Klær, musikken og språket viser til et samfunn mer likt vårt eget. Selv om språket er mer modernisert, så kan deler av teksten være noe tung å få med seg. Nynorsken til noen av skuespillerne sitter litt dårlig, og i starten er det mye tekst og lite handling. Det ble også litt forvirring i starten ved at Tybalt og Paris spilles av samme skuespiller, som bare skifter farge på dressen for å veksle mellom disse to karakterene.
Noe av det jeg virkelig vil trekke frem som det mest positive i dette stykket er fokuset på relasjoner ? vennskap og kjærlighet ? innad i familiene. Dette er en kjærlighetshistorie og jeg føler at dette er det forestillingen har fokus på. Mens vi som publikum alltid ser trusselen lure i bakgrunn. En trussel som minner oss på at lykken vil være kortvarig. De to som spiller Romeo og Julie, Axel Bøyum og Kjersti Dalseide gjør gode og troverdige karakterer. Jeg blir sjarmert av disse to, og jeg tror på de følelsene de har for hverandre.
Jeg vil også si Preben Hodneland i rollen som Mercutio imponerte stort, både gjennom sang og rolleprestasjon. Alt i alt er dette en forestilling jeg vil anbefale folk å se. Ta med søsken, barn, barnebarn, klassekamerater, venner og dra på teater og se en klassiker! En klassiker i en litt ny innpakning, men med den samme historien. Det er kjærlighet, hat. Liv og død.
For noen uker tilbake dro Helge og jeg til Grusomhetens Teater i forbindelse med deres forestilling Siste Sang som vi skrev anmeldelse om. Der møtte vi teaterets kunstneriske leder og grunnlegger Lars Øyno i tillegg til skuespillerne fra Siste Dans. De inviterte oss med en gang inn i samtale om teateret, kompaniet og hvordan de jobber på huset. De var veldig positive til bloggen vår og det samarbeidet vi kunne skape sammen, og vi i Teaterungdom ønsket derfor å skrive et innlegg om Grusomhetens Teater, som for mange kanskje er et av Oslos mer ukjente teatertilbud.
Grusomhetens Teater finner man i Hausmannsgt.34 ved nedre del av Akerselva. Der har de har hatt egen scene siden 2002, mens selve teatergruppen ble etablert ti år før i 1992. Teateret har hentet inspirasjon fra franske Antonin Artaud og ideen om et anatomisk teater hvor det fysiske utrykket og kroppens egen musikalitet skaper liv til teater og handling. Artaud ville at de som kom for å se hans teater skulle utsettes for en risiko – men også helbredelse. Ingen skulle gå ut av teateret uberørt. Det samme gjelder for Grusomhetens Teater.
Øyno snakket mye om hvordan pusten er spesielt viktig i deres arbeid, da intet liv kan oppstå uten. Det er ikke ordet som står i sentrum, men kroppens fysiske reaksjon på alle erfaringer og hendelser. Livet ligger i kroppen og på den måten gir de liv til teateret. Når de jobber tar de utgangspunkt i historien de vil fortelle og ut ifra det pågår det en konstant utforskning og improvisasjon i hvordan de best kan formidle materialet på deres måte.
Teaterungdom er en blogg for unge som liker teater, og på samme måte er Grusomhetens Teater et teater for unge. Lars Øyno beskriver det som er sted du kan komme for å se at det er flere muligheter innenfor teateret enn det man kanskje tror. Det er lov å velge veier i livet som befinner seg utenfor det som er forventet, lov til å utforske det kontroversielle og uvanlige.
Vi i Teaterungdom er glade for å samarbeide med et teater som Grusomhetens Teater, og vi er spesielt glade for å kunne tilby leserne våre et unikt tilbud for dere som ønsker å se hva dette teateret driver med. Torsdag 10. mars kl. 20.00 spilles deres forestilling What a Glourious Day! og alle som leser bloggen vår kan få billetter til kun 100 kr. Bare si dere kommer fra Teaterungdom i luken. Vi håper så mange som mulig vil benytte seg av dette tilbudet og oppleve noe utenom det vanlige innenfor norsk teater.
