Om dagen er han Rune, om natten er han Brune. Superhelten som maler sykler brune. Det er barneteater og Akershus teater samarbeider med Teater Joker. Vi har fått plasser på første rad og skuespillerne vinker til oss og sier de er glad vi kom. Det er en gjennomført stemning, fra start til slutt. Når det var slutt smilte jeg stort.
Dette var gøy. Ganske enkelt gøy. Historien er fantastisk og tar for seg tematikker som død og mobbing. Boken forestillingen er basert på vant Nordisk Råds litteraturpris for barne og ungdomslitteratur. Vel fortjent. Formidlende, nydelig, sår og tøff historie. Jeg er mektig imponert.
Selve teaterformen er bande mime, en form som handler om at skuespillerne selv lager bilder underveis. Plutselig er skuespillerne stoler, båter, TV-skjerm eller vegg. Formspråket er innarbeidet og perfeksjonert, men noe gjør at det oppleves litt slitsomt og heseblesende. Forestillingen er ganske kort, noe den tjener på. Man går ikke lei formen, og så lenge historien er så til de grader bunnsolid vil jeg andefale å få den med seg….enten som teater eller i bokform.
Med tanke på forrige innlegg, skulle man kanskje tro at det ikke foregikk noe annet på Det Norske Teateret for tiden… Men det gjør det altså! Til og med et par av de samme skuespillerne befant seg nemlig på Scene 2 tirsdag kveld, i bestillingsverket “Kven er redd?” av Carl Frode Tiller.
Forestillingen tar for seg nåtidens familieliv og -konflikter, alt som ligger under den tilsynelatende perfekte overflaten i “de tusen hjem”. Det er i alle fall inntrykket jeg sitter igjen med etter to timer med sarkasme, ødelagte middager, tenåringsopprør, svigerforeldre og hverdagslige rutiner. Det hele fremstilles i en leilighetslignende scenografi, hvor vi får innsyn til både bad, toalett, stue og kjøkken, med alt det innebærer. Her stekes løk så det svir i nesa, kaffen traktes og snøen fyker utenfor vinduet. Med publikum som den fjerde veggen dyrker regissør Lasse Kolsrud “titteskapsteateret”. Det skriker av realisme!
Når også handlingene er gjennomsyret realistiske – eller virkelighetsnære om du vil – både i spillestil og innhold, opplever jeg det som litt platt. Det er ingenting som blåser meg over ende i forestillingens form. Det er tradisjonelt og finurlig. Jeg tar meg selv i å tenke på hvordan de har løst vannet i dusjen og komfyrinnredningen… Det er imidlertid ett brudd som løser opp i alt dette, og som drar oss ut av de hverdagslige dialogene. Med det noe oppbrukte virkemidlet med plutselig brudd i scener og lys, og spot på hovedpersonen, forteller familiefar Bjørn oss om sine følelser i situasjonen og livet generelt. Det er ikke alltid jeg forstår hva han egentlig snakker om, da det veksler mellom hans tanker om skuespillerkarrieren og familien. De glir litt over i hverandre, og skaper noe forvirring, i alle fall hos meg.
Selv om bruddene løser opp i forestillingen, tar jeg meg i å ønske meg tilbake til kranglene. For på tross av den noe uoppfinnsomme iscenesettelsen, blir både min venninne og jeg revet med i situasjonene. Det er jo sånn at vi også på grunn av det realistiske kan kjennes oss ekstra godt igjen og føle med karakterene. Kanskje er det nettopp i en slik forestilling, at formen kommer til sin rett igjen. Så kan man velge om man liker det eller ikke. Temaet om tilhørighet i egen familie er benektelig aktuelt, uansett iscenesettelsesform, og treffer noe i de fleste.
Det Norske Teatret har gjennomført premieren av sin største teaterproduksjon noensinne. 8 timer på teatret, med start klokken 00.00. Det er natt i Oslo, det er natt i verda, temaet er andre verdenskrig, en enorm fragmentert historie venter oss. Man må jo bare velge seg noen fragmenter, for, som det blir sagt i forestillingen, skulle man lest navnene på alle de døde under krigen ville man lese navn sammenhengende i over ett år.
Vi møttes i foajeen til teateret. Det myldret av mennesker rundt oss og klokka hadde akkurat bikket 23.25. På vei inn gikk jeg forbi festglade mennesker på vei for å danse. Det føltes litt rart, egentlig. Som om alle vi som gikk inn dørene på Det Norske Teateret liksom var invitert på et hemmelig prosjekt, som bare vi fikk være med på. Og på en måte var vi jo det. Det er jo et enormt og unikt teaterprosjekt (i norsk målestokk, i alle fall) som kun spilles et fåtall ganger. Tidspunktet og omgivelsene understrekte det bare enda mer; dette er en spesiell begivenhet. Dette er ingen konvensjonell teateropplevelse.
Siden vi hadde billetter som inkluderte bespisning, fikk vi ved ankomst utdelt hver vår termokopp som vi kunne fylle med kaffe (og te) gjennom hele natten. Den skulle vise seg å være svært kjærkommen, selv for en som ikke liker svart kaffe. Det var også satt ut flere tepper, som vi gledelig tok med oss inn i salen. Salen var bekmørk, kun opplyst av publikumsvertenes lommelykter. Det vanlige sceneteppet var byttet ut med en stor, sort blikkvegg. På rad 5 satt vi oss godt til rette, og kom raskt i snakk med et eldre ektepar i setene ved siden av. Det var litt som om følelsen av å være med på et, om ikke hemmelig, så i alle fall unikt prosjekt gjorde publikum mer åpne og nære. Det var i større grad enn ellers noe å snakke om med sidemannen. “Har du opplevd noe som dette før”, “jeg er virkelig spent”, “her er det bare å sette seg godt til rette”.
Så gikk teppet opp og skuespillerne, scenografien, lyset og musikken dro oss inn i neste del av forestillingen. For på en måte var jo forestillingen allerede i gang i foajeen, i kaffekoppene, i samtalen med naboen. Det er dette med teateret som en begivenhet og spørsmålet om hvor en teaterforestilling starter og stopper, regissør Erik Ulfsby virker å ville utfordre. Hele teateret er fysisk omgjort av kunstneren Lars Ø. Ramberg. Det står fraktekasser og madrasser rundt om kring, alle plakater er tatt ned, bilder og skulpturer er dekket til, og vinduene i publikumsfoajeen er blendet av store, grå tepper. Over det hele finner vi ordene “HEIL” og “HEIM”. Det er en unntakstilstand på teateret, noe som er med på å understreke den totale begivenheten.
Vel inne i forestillinga fortsatte det totale teateret. I slutten av akt to ble fiksjonen avbrutt ved at et panel på tre personer ble kalt opp på scenen for en debatt om krig og ekstremisme i Norge og Europa i dag. Sammen med pausene er det med på å bryte opp forestillingen, noe som er viktig med en slik varighet. I pausene gikk vi ut for å trekke frisk luft og strekke på beina. Det var godt å bevege seg, og igjen fikk jeg følelsen av et ?hemmelig prosjekt?, da gatene i Oslo plutselig var tomme for mennesker. Kun et par slitne danseløver passerte oss da vi gikk tilbake inn i teateret.
Det at vi fikk suppe og brød i den midterste pausen, befestet hele ideen om en total begivenhet. De siste sansene fikk ta del i opplevelsen, og vi fikk stilnet rumlende mager. Matpausen var strategisk plassert rett før de fleste ville fått en knekk, rundt 03.30. Vi fikk energi og fylt opp lageret og var klar for siste halvdel.
Trøttheten tok aldri overhånd hos meg. Jeg hadde sovet litt i forkant, og drakk litt kaffe og spiste litt sjokolade underveis. Noen rundt oss så ut til å ha det litt tyngre. Det var interessant å kjenne hvordan øynene og hodet var våken, mens kroppen ble mer og mer slapp. Hvordan hjernen konsentrerte seg mest om å følge med på scenen, og ikke så mye på motorikk? Ble litt søl. Da vi til slutt gikk ut av teateret var det lyst og stille. Søndag kl 07.30 er kanskje det mest rolige tidspunktet i sentrum av Oslo i løpet av hele uka. Det var en spesiell opplevelse å tusle bort fra teateret på denne tiden. På t-banen hjem var det få mennesker, men flere av dem hadde termokopp med Det Norske Teaterets logo på. Jeg så på dem og tenkte at vi liksom var en del av en egen klubb nå. At vi delte noe sammen. Gjennom denne forestillingen ble det kollektive i teateret veldig tydelig for meg.
Teateret:
Selve teaterdelen av denne begivenheten, som jeg nesten må betegne det som, består av fire fragmenterte akter. Vi føres gjennom historie på historie fra verdenskrigen og tiden rundt, av 12 skuespillere i grønne, militante antrekk. Historiene plukkes tilsynelatende tilfeldig ut blant 66 000 postkort som ligger strødd ut over gulvet. De er ikke tilfeldige, men de gir et fint bilde på at de bare er én av uendelig mange. Og nettopp det at det er mange historier, reddet på sett og vis opplevelsen for min del. Det var helt nødvendig for å opprettholde min interesse at det skjedde skifter, at nye, overraskende ting kunne oppstå. Allikevel var det ikke alle historiene som tiltalte meg like mye, men det skal kanskje litt til når du fyller 8 timer med historier. Alle kan ikke treffe blink. Allikevel var ikke varigheten på sekvensene lange nok til at jeg falt helt ut og heller begynte å fokusere på hvor trøtt jeg burde være, eller hvor lenge det var til pause. De klarte å beholde oppmerksomheten min. Mange ganger takket være fremragende skuespill, spesielt blant kvinnene i ensemblet. Ved flere anledninger måtte jeg kommentere hvor sabla god de var til min kollega, og ble spesielt trollbundet av Gjertrud Jynges levering av den gjennomgående historien om Rebekka som fikk alle disse brevene, men som selv ikke er tilstede. Krigen som stempel der “stempelet defineres av det som er tatt bort” ble en ekstra sterk metafor gjennom hennes levende formidling og nærve.
Selv om begvenheten er nyskapende i sin form er teateret stramt, rent, polért, velspilt og kontrollert. Her er ikke de store sjokkerende tingene gjort. Det er en underliggende kontroll, de store sjansene er ikke tatt. Bunnsolid og fantastisk? Ja. Men eksepsjonelt revelusjonerende? På ingen måte.
Konseptet:
Så er det kanskje ikke forestillingens ville krumspring som gjør at man burde få med seg denne opplevelsen, men det var det vel heller ingen som ønsket. Formatet og konseptet er spesielt nok. Tematikken er tung, trist og griper. Alle har et forhold til krigen. Den er smertefull og grusom. Selv for Rebekka, som ikke er der.
Jeg anbefaler alle å se dette, og jeg kaller det dette, for det er snakk om så mye mer enn en forestilling. Det handler om natten, om krigen, om Rebekka, om Peggy og om alle de som ikke er her.
“Jeg tror aldri jeg har sett en tre timer lang forestilling uten å kjede meg, eller miste fokus et sekund. Det gripende familiedramaet Sorga kler Elektra brøt imidlertid forbannelsen.”
I kveld fikk jeg bokstavelig talt gleden av å se premieren på The rest is silence, og er ikke i tvil om at dette er den beste forestillingen jeg har sett på Dansens hus!
Jeg pleier å være veldig kritisk når jeg ser forestillinger, men her fant jeg ikke noe å sette fingeren på, for forestillingen fenget meg fra start til slutt. Når man kommer inn i rommet ser man fire dansere som står i planken midt på gulvet. De har på store ullgensere og jeg tenker med en gang at det må være varmt og tungt.
Pressefoto fra www.dansenshus.com
Forestillingen er et samarbeid mellom skuespiller Kate Pendry og koreograf Hege Haagenrud, og det er en dialog mellom disse to som driver forestillingen.
Vi hører stemmen til Kate Pendry som forteller om det anstrengte forholdet til moren og om hvordan dette har påvirket oppveksten hennes. Spiseforstyrrelsene er et sentralt tema og hennes forhold til gutter får fram litt humor i den til tider ganske dystre forestillingen. Litt ut i forestillingen får man også svar på den litt rare åpningsposisjonen og de store ullgenserne, i jakten på den “perfekte” kroppen. Det er mye tekst, men de fire danserne klarer på magisk vis å sette bevegelser til ordene, og selvom all tekst er på engelsk, har jeg ikke noe problem med å forstå handlingen.
Forestillingen bygger på avskjedsbrevet som moren til Kate Pendry skrev til henne før hun døde, og dette brevet avsluttes med setningen “The rest is silence” – et sitat hentet fra Shakespeare’s Hamlet. Dette avslutter også hele forestillingen, og er du av den følsomme typen må du nok regne med å felle noen tårer. Det er en rørende og sterk fortelling, og jeg anbefaler den på det sterkeste! Det er mye man kan kjenne seg igjen i, og det eneste “negative” jeg kan finne er at forestillingen er altfor spennende i forhold til lengden på ca. 55 minutter. For en som har sett i overkant mye 3-timers musikaler, satt jeg nå igjen med følelsen av “Hæ, er det ferdig allerede? Jeg vil se mer!”
Fredag kveld var det premiere på “Barbarians”, en triologi av det israelske multitalentet Hofesh Shechter. Dansens Hus kryr av spente danseentusiaster. Jeg, med bakgrunn fra både teater og dans, får gleden av å overvære det sammen med min musikkinteresserte venninne. Forestillingen vekker interesse fra start. En lek med lys, lyd og form. Et øyeblikk blendes publikum av lyset og på et brøkdelssekund har danserne ubemerket kommet seg ut på gulvet. Hvitkledde og klare. De virker så sårbare. En stemme over høyttalerne kommanderer dem i blant, danserne svarer i kor så godt de kan, men med en stemme som er langt svakere enn høyttalerstemmen. Lydbildet pakker alt inn i en godt sammensydd helhet. Enten koreografi og musikk spiller på kontraster eller på fullstendig samspill, er det gjennomført ned til den minste detalj. Min venninne beskriver musikken, som er komponert av koreografen selv, som en rød tråd. Kaos og harmoni opp mot en annen, gjennom både kirkelig barokkmusikk og tunge dubstep-rytmer. Den virker suggererende og drar oss inn i en kontrastfylt verden. Musikken er med på å gjøre overgangene mellom sjangrene mer flytende og gir oss følelsen av en blanding mellom jakt og forføring. I del to er danserne kledd i tettsittende, gullskimrende drakter. Både koreografi og musikk er mer energisk, men elementer fra barokkmusikken og den forsiktige koreografien i første del blir sporadisk hentet opp igjen. Til latter blant publikum. Kontrastene og bruddene blir komiske etter hvert som de gjentas.
Etter en drøy time i salen overhører jeg noen som sier forestillingen kunne vært kuttet ned til halvparten. Jeg kan ikke si meg enig. Det er noe ved repetisjonene som gir forestillingen substans. Selv om gjentagelser forekommer, er det aldri forutsigbart. Forestillingen berører meg emosjonelt på flere plan, tidvis er det også provoserende. En forestilling med uendelig mange tolkningsmuligheter, og ute av salen spinner hodet mitt videre på refleksjoner rundt menneskets eksistens, relasjoner og levemåte. Selv om jeg fortsatt strides om hva forestillingen prøvde å fortelle meg, så kan jeg ikke si annet enn at jeg likte det.
Vi befinner oss på scene 3 på Det norske Teatret. Det er premiere på Frukost i det grønne. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal forvente. Jeg vet det er snakk om 50 minutter, at det er snakk om en absurd tekst hvor man spiser frUkost i skyttergraven…med mor og far…med en fange… Mer vet jeg ikke. Men herregud som jeg gleder meg.
Jeg synker dypt ned i stolen ved inngangspartiet. Jeg leser. Jeg er spent.
Handlingen i stykket er egentlig forklart. Det er det som skjer. Helt konkret. Det er 6 skuespillere som alle leverer solide skuespillerprestasjoner. Teksten er absurd og leken, med krigen som bakteppe. Jeg ler mye. Dette er teater det svinger ordentlig av. Hvordan er det egentlig mulig? Hva er det ved krig som får en til å le? Og dersom man ler, er det greit å le av krigens humoristiske absurditeter?
Mitt korte svar er JA! Og denne forestillingen er på mange måter beviset på akkurat det. Hvorfor kriger man om ingen egentlig vil krige? Og hva skjer om man utviser full respekt både for krigen som fenomen og for sine motstadere som mennesker og enkeltpersoner? Dette klarer Frukost i det grønne å ballansere på en genial måte. Mest imponerende er det allikevel at de klarer å vekke deg på slutten. For selv om forestillingen er gøy, er ikke krig morsomt.
Scene 3 er Det Norske Teatrets mest eksperiementelle scene, og slike eksperimenter som det vi fikk se i dag vil vi gjerne se flere av.
Tilbake på Latter. Tilbake på hovedscenen. Duoen fra radio. Duoen fra TV. Jeg blir så glad for å skrive: at det er akkurat der de hører hjemme!
Det er altså så gøy å synke ned i setet på Latter og la disse to tuppene kjøre på. De er forberedt, de synger og danser, men de er aller best når de improviserer. Når de får publikum opp på scenen og påpeker hvor selvfølelig det er at han går på BI.
De skammer seg. De forteller om skam som om det er en følelse du vil slippe å føle på etter denne kvelden. Med dette lykkes de til fingerspissene. Jeg vil heller trekke det så langt at du burde skamme deg om du ikke får med deg denne forestillingen på Latter. Skamme deg som om du spiser buser, leker hoppetiss eller jokker på lekekameraten din i barnehagen. Skamme deg skal du! Kom deg til Latter!
Torsdag forrige uke tok Helge og jeg turen til Grusomhetens Teater for å se på deres nypremiere av forestillingen Siste Sang. I foajéen satt det to personer; Lars Øyno (teatersjef og stykkets regissør) og én ivrig publikumer. Med oss fra Teaterungdom var vi tre som hadde kommet for å se forestillingen. Vi ventet et par minutter for å se om det dukket opp flere og til slutt hadde vi blitt syv. ”Dette er avantgarde-teater!” sa Øyno og vi gikk ned trappen til teaterets eneste scene og satte oss alle i midten for det som ble en intim og enestående forestilling.
Siste Sang er inspirert av den franske forfatteren Isidore Ducasse og forestillingen tar for seg de tre siste timene av hans liv før han dør i den unge alder av 24 år. Under psevdonymet Comte de Lautreamont gav han ut boken Maldorors Sanger. Først 50 år senere oppdaget surrealistene hans verk og hans forfatterskap ble dyrket innenfor sjangeren.
Lars Øyno og Grusomhetens Teater følger ideene til franske Antonin Artaud hvor menneskets kropp gir liv til handlingen ved bruk av pust og bevegelse. Det er lite tekst og forestillingens handling bæres helt og holdent av skuespillernes fysiske utrykk og tilstedeværelse. Og resultatet blir noe helt egenartet og unikt, langt fra det man vil finne på de institusjonelle teatrene. Det er en fantastisk opplevelse å ta del i det Rita Lindanger, Lars Brunborg og Odille Heftye Blehr skaper på scenen. Det er en presisjon og disiplin i alle bevegelsene som kun kan komme fra intens trening, men samtidig ligger det også noe uanstrengt og spontant over det hele som gjør at man ikke faller ut av det som foregår på scenen. Man tror man har skjønt mønsteret for så å bli overrasket gang på gang.
Siste Sang handler om døden til en ung mann i 1820, men temaene som blir tatt for seg er like aktuelle i dag. Hvordan kan man få lov til å være seg selv i et samfunn hvor normer og forventninger er allerede bestemt for deg? Hvordan kan vi bryte ut av et fast mønster og transformere til noe annet – den man egentlig var ment til å være?Vi blir oppmuntret til å sette spørsmål ved ting, men følger du ikke pensum får du allikevel stryk. Hvordan kan det påvirke ditt liv?
Dette er en forestilling som satt lenge igjen i kroppen etter jeg forlot teateret og det er sjeldent jeg lar meg rive med på samme måte som jeg gjorde her. SisteSang spilles t. o. m. lørdag 20. februar og jeg vil oppfordre alle til å ta turen til Grusomhetens Teater for å oppleve denne type teater. For noen kanskje for første gang?
Denne forestillingen handler om et tema vi alle kjenner til: Cash money, spenn, gryn, penger. Vi møter karakterer som alle har lite av nettopp penger og vi ser hvordan livet deres påvirkes av det. De støter på velkjente utfordringer hele veien og må stadig velge mellom egen vinning og det som tilsynelatende er moralsk riktig. De fleste av oss har vel gått forbi en tigger og måtte ta valget om å gi vedkommende noen kroner eller ikke? Og den kjedelige ekstrajobben, er den egentlig verdt den luselønna likevel? Og vi har vel alle sett på en altfor dyr vare og lurt på om vi ikke bare skulle snike den ned i sekken? Nettopp, her er det mye å kjenne seg igjen i!
På grunn av tematikken og en enkel, men kul og effektiv scenografi, var jeg revet med fra jeg satt meg ned i salen. Og forestillingen blir faktisk mer og mer spennende utover! Alle historiene vi får oppleve er viklet sammen på en slik måte at man lett kan se sammenhengen, og alle byr de på humor, spenning og ikke minst ettertanke. Om du velger å se denne forestillingen kan du også glede deg til monologen i midten, som både er morsom og ekkel, og som virkelig var potetsalaten på denna pølsa! Det er ikke dumt å gå med en venn, for det kan godt hende du har ett og annet du vil diskutere etterpå!
