«Hei jeg heter Bjarte og jeg har angst». Starten på enmannsforestillingen og teaterdebuten til Bjarte Tjøstheim er rett på sak. Det er vel heller ingen hemmelighet at radioresepsjonstjernen sliter med angst og panikk, men nå står han altså alene på Det Norske Teatret og sier det. Klarer man det når man ikke engang klarer å handle på butikken?

Bjarte Tjøstheim kommer inn som superstjerne, og viser oss på sin menneskelige måte at han er det. FOTO: Siren Høyland Sæter 

Mange har kanskje hørt Tjøstheim fortelle om sine psykiske plager på radio. Og ja, jeg tror det er innafor å kalle det plager i denne sammenheng. For ifølge hovedpersonen er forestillingen en blodig hevn mot angsten. Den er ingen venn. I podcasten Sånn er du analyseres Tjøstheims personlighet, og han forteller om nevroser og panikkanfall. I intervjuer uttaler han seg om sin tålmodige og snille kone som alltid er der i tunge tider. Vi kan høre og lese historien hans, så hvorfor skal vi se det på teater også? Jeg vil gi deg tre gode grunner:

1. Tjøstheim gir et realistisk bilde av hvordan det er å leve med angst. Vi vet jo at dette ikke er skuespill, for vi kjenner til historien. Dette er det ekte livet og det er ganske hardt når man i utgangspunktet er redd for å leve. Det viser Tjøstheim oss mesterlig gjennom sin framstilling av helt hverdagslige gjøremål. I samspill med lys og lyddesign, får vi virkelig en følelse av hvordan det er å stå midt i redselen – ved kassa på Rema 1000, eller i rakfisklag.

Det er ikke barebare å gå på butikken for en som er redd for alt. FOTO: Siren Høyland Sæter

2. Vi, psykisk friske eller ei, trenger å se dette. Ved å konkretisere angsten for oss, fungerer forestillingen nærmest som folkeopplysning. Vi observerer hvordan angst kan føles og uttrykkes for et menneske, og får dermed en dypere innsikt. Alvoret i å takle en så overveldende redsel blir tydelig, og jeg tror mange som ser forestillingen vil være mer forsiktig med bruken av ordet «angst». Det skylder vi Bjarte og andre som hver dag må kjempe med den.

3. Teateret har mulighet til å gi Tjøstheims historie en ny dimensjon: Visualitet. Som publikummer i teatret får vi se det vi har lest og hørt. Bjarte står der på scene 2, og viser oss med sin egen kropp hvordan angsten bosetter seg i han. På den måten kan heller ikke vi ta avstand fra det ubehagelige. Vi må se hvordan kroppen vrir seg om natta, hvordan alkoholen slukker frykten, hvordan Kristin beroliger, hvordan bønner ikke høres… Det vekker empatien i oss å se et menneske lide, mer enn det gjør når vi leser eller hører om det. Det er teatrets styrke.

I Det går betre no viser Tjøstheim oss alle sidene av det å slite med panikkangst. Også de gangene man helst ikke vil leve mer. FOTO: Siren Høyland Sæter

Det går betre no er ikke en storskala teaterforestilling, men det er en storslagen opptreden av Bjarte Tjøstheim. Det er beundringsverdig å se han snuble litt i teksten, men hente seg inn og komme seg videre med fullt fokus. Det er morsomt å se han beholde sin velkjente humor. Det er rørende at hele forestillingen nærmest er en ode til Kristin. Det er så imponerende å se at en mann med lammende frykt, kan stå på en scene og levere alt dette.

De som velger å leve et annerledes liv har ofte blitt forfulgt. Historien om det jødiske folk er en vi alle kjenner, mange her til lands har et sterkt forhold til samisk kultur, og i dagens verden har islam- og fremmedfrykten vokst seg stor og opp på den politiske agenda. Dette er historier det er verdt å fortelle. Taterne er en annen gruppe som i lang tid ble frarøvet sin frihet. Se min ild er en musikalsk teaterforestilling om Tater-Milla, om tater-livet og om taternes kultur. 

Tater-Milla synger Se min ild på Riksscenen. FOTO: Helge Langerud Heikkilä

Fortellingen er viktig og fin. Som publikummer sitter man igjen med mange sterke tanker. Linjene til dagens samfunn er tydelige, uten å bli sagt eksplisitt. Tankene vil fly videre i flere dager fremover. De dresskledde vil kue friheten, ta taternes barn. Historien er full av grusomme eksempler på hva som skjer når frykten for det ukjente gir utslag politisk. Gjerdene som flyttes rundt på scenen er et tydelig og godt bilde som viser dette. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De dresskledde bygger gjerder mot taterne, forkledd som omsorg. FOTO: Helge Langerud Heikkilä

Historien, relevansen og viktigheten til Se min ild er det ingenting å si på. Så kommer det teaterfaglige. Forestillingen lider under presset av for mange virkemidler. Lys, lyd, musikk, sang, dans, kostymeskift, røykmaskin, figurer, skyggespill, scenekamp, scenografiske elementer som flyttes rundt, illusjoner, fortellerkunst, listen er enda lengre. Elementene er det ikke noe galt med hver for seg, men tilsammen mister de sammenheng. Dette gjør dessuten at forestillingen fremstår altfor lang, til tross for at den ikke varer mer enn 90 minutter.

Det er vanskelig å vurdere de ulike aktørene på scenen. Noen synger godt, mens andre er gode på å levere replikker. Igjen blir samtlige brukt til så mye forskjellig at de ender opp som helt OK bidragsytere på scenen. Musikerne spiller godt, men må konkurrere mot diverse bakgrunnslyder. Den rene musikken konkurrerer mot et annet audiovisuelt virkemiddel. Kort sagt: Se min ild hadde fremstått som en bedre teaterforestilling ved hjelp av knallhard rendyrkning av de beste enkeltelementene.

Familien triller videre og friheten består. FOTO: Helge Langerud Heikkilä

Det elementet som står seg aller best er historiene. Historier som sier noe om en gruppe, eller et folk. Historier som denne: 
En mager, sulten ulv møter en tykk og velfødd gårdshund. “Hvordan kan det ha seg at du ser så godt ut? Jeg lever på sultegrensen støtt, enda jeg strever alt jeg kan”. “Nå, hvis du gjør sånt arbeid som meg, kan du få slik mat jeg får” svarte hunden. “Hva er det for arbeide?” spurte ulven, mens han så for seg velsmakende margben. “Det er bare å passe huset og holde tyvene borte”. “Når kan jeg begynne?” spurte ulven. “Jeg har fått nok av å leve i skogen, og vil gjerne sove under et tak og få god mat når jeg er sulten. “Bli bare med meg ,du,” sa hunden.
De ga seg av sted til huset, men da la ulven merke til et slags arr i nakken til hunden. “Hva er det du har der?”spurte han. “Det er ikke noe å snakke om, det kommer kanskje av halsbåndet som lenken min er festet til, det gnisser av og til”. “Lenken din?” ropte ulven forferdet. “Er du ikke fri og kan komme å gå som du vil?”. “Om natten kan jeg komme å gå som jeg vil, men jeg er litt vill av meg, så herren har meg bundet om dagen… hva går det av deg? Snur du alt?”. “Jeg må nok tilbake til skogen, jeg” svarte ulven. “Jeg vil heller ete skorpe og være fri, enn å tygge all verdens margben med hodet snørt i bånd og lenke”. (Historien er fritt gjentatt og forkortet, med utgangspunkt i en monolog fra forestillingen.)

Vi i Teaterungdom.no ser mye teater. Noe føles viktig og riktig å se, mens annet lett blir glemt. Se min ild tilhører helt klart førstnevnte kategori. Så får man heller tåle at litt for mange virkemidler er tatt i bruk. Her er det faktisk andre ting enn selve iscenesettelsen som gir Se min ild verdi.

Det er tid for Ibsen igjen, men ikke slik du kjenner ham. Ungdomsverket Hærmennene på Helgeland er forvandlet til en postapokalyptisk thriller, med en kompleks og fryktløs kvinneskikkelse i sentrum. Det er ikke lenger vikingetid for Hjørdis og de andre, det er brutal og dystopisk framtid. Det setter en støkk i oss.

Kjersti Tveterås gjør en formidabel jobb i å framstille den fryktløse og komplekse Fjørdis. FOTO: Øyvind Eide

Hvis du ikke har vært i Malersalen før, kan det best beskrives som en intim affære. Det er 60 klappstoler i det knøttlille amfiet og scenen ligner mer på, ja, et medium stort rom. What you see is what you get. For anledningen er veggene halvveis gusjegrønne, halvveis svarte, ganske lite forseggjort. Et par like gusjegrønne plastikkstoler ligger på gulvet. Det står noen morkne trær der og et falleferdig piano. Helgeland er tydeligvis ikke et fresht sted. I en plutselig black og med en lyd som får de fleste til å hoppe i stolen, kommer ensemblet inn på scenen. Et stillbilde kommer sakte til syne i det dunkle lyset, men avbrytes av den samme overrumplende lyden og bekmørket. Sekvensen repeteres et par ganger, med nye stillbilder. Det er irriterende å kveppe hver eneste gang, men lyden kommer stadig brått på og vi klarer ikke unngå det. Det oppstår litt nervøs latter i salen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er få kjedelige øyeblikk i forestillingen, mye på grunn av stødige og underholdende skuespillere som Erland Bakker og Heidi Goldmann. FOTO: Øyvind Eide

Det er spennende å befinne seg i det litt ekle og dystopiske universet. Det visuelle uttrykket gir karakterene en ekstra dimensjon, og er med på å skape en helt ny ramme for Ibsens forviklingsdrama. Kostymeringen framhever de stereotypiske karaktertrekkene til hver enkelt, som store tøfler på “tøffelhelten” og brede skuldre på “han bredskuldra”. Det underbygger den teatrale formen i forestillingen ytterligere. Arbo går ikke den subtile vei… Dette er direkte og særdeles underholdende teater! Karakterene er typiske og jobber hele tiden med rekvisitter og konkrete fysiske handlinger. Ibsens språk er erstattet med det moderne og muntlige. Scenene avsluttes stadig med den tilbakevendende blacken. Arbo har tenkt seg langt bort fra den klassiske framstillingen av Ibsen. Vi er ikke flue på veggen i et kammerspill. Dette er in your face!

Jeg har ikke noe kjennskap til Hærmennene på Helgeland fra før av, men forstår ganske raskt at vi har med vikingtid, ære og kjærlighet å gjøre. Allikevel oppleves det ikke som verken gammeldags eller irrelevant. Arbo klarer med sine grep å gjøre det aktuelt og underholdende for oss, men den største rosen skal ensemblet ha, for sine skuespillerprestasjoner. Den intime atmosfæren i Malersalen gir de få skjulesteder. De må stå i universet og levere hvert eneste sekund. Sett bort i fra én overflødig karakter, som faller litt igjennom for min del, leverer de virkelig varene! Ensemblet viser stor komisk styrke og fordyper seg i den teatrale spillestilen. Vi ler av dem og vi føler faktisk med dem, tross neonlys, den fjerne virkeligheten, skulderpads, tøfler og den forbaska høye lyden vi skvetter sånn av. Vi lar oss rive med, inn i deres verden. Spesielt lar jeg meg henrive av Frøydis.

Regissør Arbo lykkes i å skape et brutalt framtidsunivers, der urgamle skikker råder og hver enkelt må kjempe for seg og sitt. FOTO: Øyvind Eide

Kjersti Tveterås spiller Frøydis på en måte som gjør henne til den sterkeste Ibsenkvinnen på lenge. Hun er en mash-up av dem alle, av Nora, Hedvig, Hedda. Arbo gir oss til og med små hint om dette underveis i forestillingen. Kjenner du Ibsen godt, må du følge nøye med! Men du behøver ikke være en teaterviter for å se at Frøydis er en sterk og kompleks kvinne. Tveterås gjør det helt klar for oss: Frøydis er modig og tøff, men også full av motstridende følelser og frustrasjon over sin egen virkelighet. Hærmennene på Helgeland handler, ironisk nok, mest av alt om hærkvinnen. Hun er en interessant figur, som vi elsker og hater, og som vi til slutt må se lide. Det er nesten som en Romeo og Julie fra viktingetiden, satt på speed i en dystopisk framtid. Og merkelig nok digger vi det!

Arbos Hærmennene på Helgeland er Ibsen for deg som tenker Ibsen er kjedelig. Og det er Ibsen for deg som kjenner Ibsen. Forestillingen utfordrer begge på hver sin måte og gjør det interessant for alle som tør å tar turen opp i Malersalen. Denne thrilleren er både morsom og vakker!

Stein i lomma er Erik Poppe sin debut som teaterregissør. To skuespillere skal i løpet av 100 minutter spille seg gjennom 15 forskjellige roller. Vi er på det fiktive settet til en filminnspilling i Nord-Norge og hele bygda har stilt opp som statister. Dette kan bli katastrofalt, men Halvard Holmen og Øystein Martinsen har stålkontroll!

Erik Poppe (midten) må sette sin lit til at Øystein Martinsen (venstre) og Halvard Holmen (høyre) leverer varene i hans teaterdebut! FOTO: Agnete Brun

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Forestillingen starter med Hallvard Holmen i sin første karakter som statisten Charles. Det er matpause på settet, og han gjør alt han kan i håp om å få en ekstra karamellpudding. Etter et mislykket forsøk kommer han i snakk med en annen statist, Jakob, spilt av Øystein Martinsen. Disse to rollene blir fort etablert som stykkets hovedkarakterer. Filmen de spiller i er en internasjonal satsning og har med seg to store kjente skuespillere fra utlandet, i tillegg til en dansk regissør portrettert glimrende av Halvard Holmen, som i en piruett skifter både karakter og dialekt eller språk. Også produksjonsledere, assistenter og andre statister og familiemedlemmer dukker opp i løpet av forestillingen, og alle spilles som nevnt av Holmen og Martinsen. 

Med sin tilstedeværelse og komiske timing, er Holmen og Martinsen overbevisende i alle roller. FOTO: Agnete Brun

I løpet av forestillingen blir vi mer kjent med livet i bygda, og møter blant annet en ung gutt med narkotikaproblemer som drømmer om et liv som filmstjerne i Hollywood. Drømmer blir til, og knuses like fort. #metoo blir etterhvert et sentralt tema i forestillingen, i tillegg til at flere dagsaktuelle problemer tas opp. 

Forestillingen er originalt lagt til en liten by i Nord-Irland, men Ragnar Olsen har gjort en super bra jobb med å flytte det hele til Nord-Norge. Tematikken, språket, lokalsamfunnet hadde jeg ikke vist det, hadde jeg ikke hatt problemer med å tro at dette var originaloppsetningen! Selve handlingen har ikke noen store overraskelser underveis, så det som gjør forestillingen til et mesterverk, er alle rolleskiftene underveis. Begge skuespillerne er på scenen hele tiden. Det er ingen rekvisitter. Alt som skal til for å bytte rolle er en rask vendig. Spesielt Holmen imponerer der har går fra nordlending til bergenser til svenske og tilslutt danske! Dialektovergangene er smoothe og det er kun én gang han muligens har en bitteliten glipp. 

Poppe kan sukke lettet ut etter sin debut. Med Holmen og Martinsen på laget, blir det i følge vår anmelder suksess! FOTO: Agnete Brun

Humre-humre-humor er nok det som best kan beskrive denne forestillingen. Tross tung tematikk til tider, er det jo absolutt en komedie! Det er ikke en forestilling hvor man dør av latter, men man hører en jevn humring i salen hele tiden. Rett og slett en skikkelig feelgood forestilling som får deg i godt humør. Den er akkurat passe lang og etter min mening en forestilling for folk i alle aldre!   

Det er duket for første kveld av den såkalte “Colin-festivalen” på Det Andre Teateret. Den joviale canaderen Colin Mochrie, kjent fra TV-programmet Whose line is it anyway?, gjester endelig Norge. Sammen med improvisatører fra teateret står han for underholdningen på teatret i flere dager. Og underholdning er det i aller høyeste grad under kveldens Gorilla Theatre!

Det går vilt for seg når improvisasjonsstjernen Colin Mochrie og de andre aktørene fra Det Andre Teatret spiller Gorilla Theatre! FOTO: Ingrid Brenli

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Opplegget for kvelden kalles altså «Gorilla Theatre». Alle aktørene er regissører i hver sine improvisasjonsøvelser, og stiller som deltakere i de andre scenene. Publikums oppgave er å bedømme om regissøren fortjener straff eller belønning. Blir det straff må de trekke en lapp med en oppgave. Her er det alt fra «gjør 10 push-ups» til «nevn, helt ærlig, ting du selv et god på». Om det er belønning, får regissøren en banan. Den med flest bananer til slutt, vinner gorillaen.

Jeg må virkelig si jeg er imponert over nivået til aktørene fra Det Andre Teateret. Ikke bare samarbeider de godt med en internasjonal improvisasjonslegende, men de er raske i replikkene og handlingene, til tross for at kvelden utspilles på engelsk. Språket skaper absolutt ingen hindring for spontaniteten hos ensemblet! Dette viser at Det Andre Teatrets improvisatører holder et høyt nivå – også internasjonalt.

Regissøren har ansvaret for scenen og at den faller i smak hos publikum. FOTO: Ingrid Brenli

Oppgavene de får er godt balansert og lattermusklene får kjørt seg hele kvelden. Det er selvfølgelig også gøy å se dem dra opp publikummere for å hjelpe til i ny og ne. Kvelden fylles alt i alt med masse latter, et godt og støttende publikum, og talentfulle aktører.

Colin-festivalen ble (dessverre for mange) utsolgt på bare få minutter, noe som tilsier at dette er noe det norske folk er interessert i. Jeg håper Det Andre Teatret fortsetter med denne typen festivaler, da det er gøy å se improhelter «live in action», men også for å vise at det er masse talent å finne her i lille Norge også! Jeg ønsker dem masse lykke til under resten av festivalen, og håper det ikke er siste sjans for å få med seg noe slikt!

Hva skjer når en familie i sorg ikke klarer å kommunisere med hverandre? Hva skjer hvis de skriker ut sine innerste tanker, men ikke lytter til hverandre? Hva skjer hvis tyske Sylvia Rieger tar regien og blander Ibsen med tekster av Bjørneboe og Kierkegaard? Resultat er en Lille Eyolf du aldri har sett maken til – et fyrverkeri av en forestilling du sent vil glemme!

Familien i Lille Eyolf er dysfunksjonell i sin originale form, men i denne versjonen overskrider de alle grenser. FOTO: Dag Jenssen

Det realistiske familiedramaet er byttet ut med en ekspresjonistisk og absurd tolkning i Rieger sin regi. Her er det ingen lavmælte replikker hvor følelsene ligger i underteksten. Isteden vræler og brøler skuespillerne seg gjennom den to timer lange forestillingen. De vræler faktisk så mye at vi blir tilbudt ørepropper når vi kommer inn. Den store sorgen i stykket forløses ved hjelp av repeterende dansetrinn og sang, og alle er forunderlig opptatt av rømmegrøt. Lille Eyolf handler om en familie på randen av ødeleggelse, og her er ødeleggelsen et faktum fra første stund. Karakterene river ned hus, hverandre, seg selv og på mange måter publikum. Nådeløst utfordrer de våre tanker om både teatret og Ibsen, og vi blir like utmattede som skuespillerne etter endt forestilling. Men jaggu er ikke dette kaoset også hysterisk morsomt! Latteren tvinges ut i et av Ibsens aller mest tragiske stykker, men vi kan ikke annet enn å la det skje. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Skuespillerne fortjener heder og ære for jobben de gjør på scenen! De vrenger seg totalt gjennom handlingen og fremfører elendigheten med imponerende utholdenhet. Her får både stemme og kropp gjennomgå, men med unntak av rennende svette så viser ingen av skuespillerne tegn på utmattelse. Som barn i trassalderen spytter og tramper de ut sin store aggresjon. Kostymene og scenografien gjenspeiles i dette barnlige uttrykket. Her er det mye glitter, stæsj og komiske parykker. Huset er  en enkel presenning malt med store strøk, og dampskipet som fører dem vekk på slutten av stykket kan ikke beskrives som noe annet enn et badekar. 

Ulike grimaser strekker skuespillernes ansikter til det ytterste, og vi må ofte bare le av deres absurde uttrykk! FOTO: Dag Jenssen

Forestillingen befinner seg i et udefinert landskap hvor alle elementene tilsammen gir en opplevelse. Handlingen utspiller seg (utrolig nok) ganske tradisjonelt fra A til Å, men måten det gjøres på er alt annet enn Ibsen-nært. At denne forestillingen blir satt opp av nettopp Teater Ibsen, i Ibsens fødeby Skien, er i seg selv interessant. At teatersjef Thomas Bye i programteksten drister seg til å si at dette er en “forestilling i sannhet laget i Ibsens ånd”, med en link til det å utfordre og provosere, er også noe man kunne ha skrevet mye om.

Vi velger å la være. I stedet kan vi oppsummere Lille Eyolf som en interessant teateropplevelse, på måter som strekker seg langt utover den forestillingen vi fikk presentert. Dette forventet vi, og var også en av grunnene til at dette var en forestilling vi så frem til under Teaterhøsten 2018. Om forestillingen er god eller dårlig oppleves som et sidespor. Lille Eyolf etter (ikke tilfeldig ordvalg fra Teater Ibsens side) Henrik Ibsen er mer enn bare en teaterforestilling og vi i Teaterungdom.no er glad vi fikk den med oss.

Peer Gynt er en velkjent karakter å se på scenen i disse dager. Det Norske Teatret får en lunken anmeldelse i sin tolkning, mens svenskene imponerer med sin mørke og menneskelige versjon av Peer. Nå er det franskmennenes tur til å gi den norske klassikeren nytt liv, og en ting er sikkert – Norsk teaterbransje har mye de kan lære av våre utenlandske kolleger, for dette er noe av det beste jeg har sett!

Lys og musikk skaper en helt egenartet stemning i denne versjonen av Peer Gynt. FOTO: Arnaud Bertereau

Jeg skal være ærlig, tanken på å sitte i fire timer med en fransk Peer Gynt var ganske skremmende. Nervøsitet steg når jeg på femte rad innså at jeg måtte strekke nakken ganske langt bak for å kunne følge med på den høyt-hengende engelske oversettelsen. Men all skepsis glemmes i det teppet går opp. Stemningen slår i mot deg som en knyttneve. Med dunkelt lys, vakker sang og gitarspill fra musiker Butch McKoy, tar åpningsscenen pusten fra deg. Vi befinner oss i en forfallen fornøyelsespark hvor en rusten berg-og-dalbane og et gigantisk klovnehode ligger forlatt i bakgrunnen. En falmet campingvogn står midt på scenen -det eneste tilfluktsstedet for Peer og mor Åse i dette dystre universitet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Skuespiller Radouan Leflahi er en åpenbaring. Det er til tider vanskelig å tro at han kun er skuespiller, for han omfavner rollen Peer Gynt som om den var han selv. Han er en løgner, forfører, akrobat og dranker. Han er verken helt eller antihelt, men en rastløs sjel som drømmer om storhet i et samfunn som vil kontrollere han. Vi ser han lyve til sin mor, drikker til han slår, kjærtegner før han forlater, og vi blir forelsket i han allikevel. Han er dønn ærlig og troverdig i sin rolletolkning, og jeg tror jeg aldri vil kunne tenke på Peer Gynt uten å tenke på Leflahi etter denne forestillingen. Selv i grusomheten og egoismen heier vi på han. For en prestasjon!

Radouan Leflahi tør å vise alle sidene av Peer Gynt. Han er troverdig i sin egoisme, men også i sin sårbarhet. FOTO: Arnaud Bertereau

Regissør David Bobée holder ingenting tilbake i denne visuelle og poetiske framstillingen av Peer Gynt. Han spiller på alle sanser og emosjoner, og nådeløst utfordrer han publikum. Det vulgære og makabre blir feiret i Dovregubbens hall, og brekning kan høres i salen når Peer må drikke trollenes drikke som består av en realistisk fremstilling av både oppkast og urin. Vi kjenner det dypt inne i hjerterota når Solveig finner Peer og de tilbringer en rørende, men kort tid sammen før Peer forlater henne. Vi gråter når mor Åse sovner inn i Peer sine armer og han skriker ut sin sorg mens McKoys sarte toner fyller rommet. Det er en levende og brutal regi, og det funker så det suser.

Scenografien går hånd i hånd med den visuelle regien. Fra den forfalne fornøyelsesparken reiser vi med Peer til alle hans destinasjoner. I trollenes verden blir en halvnaken Peer tvunget opp på et enormt grisehode i sølv, mens Egypt blir fremstilt som et galehus fullt av oppskrapede vegger, blod og død. Ferden hjem til Norge og møtet med djevelen foregår på en nesten naken scene hvor røyk og lys forsterker desperasjonen og uhyggen. Bak alle virkemidler er det en solid tanke, og ingenting fremstår som forvirrende eller unødvendig. Det er smart, lekkert og ufattelig virkningsfullt.

Catherine Dewitt er en mor Åse vi sympatiserer med. Lik oss i publikum heier hun på sønnen, til tross for valgene han tar i livet. FOTO: Arnaud Bertereau

David Bobée leverer en Peer Gynt som klarer å holde på den originale historien samtidig som den gir fortellingen nytt liv. Peer er ikke bare en poetisk figur, men også en moderne mann som drukner i livets forventninger. Han vil finne seg selv, men slik som den symbolske kjernen i løken, er «selvet» ikke lett å finne. Han er deg og meg – et menneske som vil være alt og ingenting. Mektig, men også fri. Franskmennene har knekket koden Peer Gynt, og jeg kan ikke annet enn å applaudere. Terningkast 6!

Det Andre Teatret har besøk av Stuart Bowden fra Australia, eller er han kanskje et romvesen? I et underlig saueull-aktig kostyme forteller komikeren en historie om et romvesen som har kommet for å drepe alle menneskene. Men etterhvert endrer ting seg. Han ser menneskene. Enda de driver å ødelegger jorda med diverse faenskap. Fortellerkunst, musikk og komedie flettes sammen i en sjarmerende liten time på Det Andre Teatret.

En absurd liten time på Det Andre Teatret, FOTO: fra http://detandreteatret.no

Bowden gjennomfører hele forestillingen alene. Han er eneste aktør og styrer også store deler av musikken. Han synger og spiller og forteller. Historien er lett å følge og lett å like. “Romvesenet” roter litt med ordene og er sjarmerende på sitt litt klønete vis. Han er rett og slett ganske tafatt. Samtidig som han ønsker å virke tøff og slagkraftig. Dette gir stort rom for komikk, og det er mye humring i salen.

For meg personlig blir forestillingen noe ødelagt i løpet av de siste ti minuttene. Det tas i bruk billige grep for å oppnå komikk, som jeg ikke synes er nødvendig. I tillegg bidrar dette til å ødelegge selve sluttbildet, et bilde som i seg selv både smart og gøy løst. Når det er sagt er forestillingen verken kjedelig eller spesielt krevende. Som publikummer kan du bare lene deg tilbake og se denne absurde fortellingen spilles ut.

Vi elsker de kule håndskrevne billettene vi får på Det Andre Teatret!

Det er noe flott ved å se slike engelskspråklige produksjoner. Teksten blir annerledes og det er flere fine nyanser som oppstår når manuset er så gjennomarbeidet og fint utformet som her.

Dette er vår første tur til Det Andre Teatret denne sesongen, og det føles godt å være på plass. Dette er virkelig et teater som trekker de unge til seg! Stemningen er lett og ledig, noe som skaper en unik atmosfære. Our Molecules er kanskje ikke den beste forestillingen jeg har sett, men den gjør allikevel at jeg sitter igjen med tre gode tanker: 1) Jeg skal huske å se flere forestillinger på andre språk enn norsk. 2) Jeg skal se flere forestillinger hvor jeg bare kan sitte å slappe av i salen. 3) Jeg gleder meg til flere besøk på Det Andre Teatret, 

Jeg vet ikke helt hva det er jeg går til fredag kveld på Nationaltheatret, men det er visst Rap vs. Ibsen. Det er et møte mellom hiphopscenen og teater. En kreativ kollisjon med lav terskel, høyt nivå og laidback stemning, en kombinasjon jeg kunne ønske man så mer av i teateret. Kl.19 skjer det noe jeg ikke har sett før, nemlig pop-up-teater. Her skjer det så mye på kort tid, at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Det jeg kan si er at de fem utøverne vi får se ute på asfalten foran teatret, får tilskuernes hjerter til å banke og hjernen til å jobbe raskere og raskere. Asfaltpuls forteller oss korte historier om unge skjebner vi helst skulle vært foruten. Og teksten, dere. Teksten er så vanvittig god! Og artikulasjonen, energien og tilstedeværelsen kan jeg med hånden på hjertet si at slår det meste jeg har sett på institusjonsteatrene før.​

Årets samlebilde for SPKRBOX viser et bredt program.

Når den intensive forestillingen har lagt seg litt, skal vi opp i publikumsfoajeen og se produktet av rapperes samarbeid med husets skuespillere. Son of Light og Håkon Ramstad, Maria «Lotus» Karlsen og Andrea Bræin Hovig, Pats Nichols og Iselin Shumba har på hver sin måte tolket rap-tekstene til de respektive rapperne og Ibsentekster som Brand, Terje Vigen og Ved Havet. Jeg vet ikke helt jeg. Det er jo underholdende og fint, men ikke noe banebrytende. Og det oppstår situasjoner der det overspilles voldsomt og kleinheten er til å ta og føle på. Derfor blir den sjarmerende slampoeten Sofia Knudsen Estifanos, kveldens konferansier, og den ekstremt begavede beatboxeren Beatur, det store høydepunktet i foajeen denne kvelden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gjengen i forestillingen Asfaltpuls, med regissør Mine Nilay Yalcin i midten. FOTO: Kamilla Skallerud 

Men en viktig ting må påpekes: hvor er de som utgjør 30% av samfunnet, hvor er skuespillere med minoritetsbakgrunn, spør Iselin Shumba, og jeg som tilskuer lurer på når skal en litt mer troverdig gjenspeiling av samfunnet vise seg i salen? Blendahvitt blir som regel konklusjonen etter en liten scann av det typisk norske teaterpublikummet. Denne kvelden på National er faktisk den første hvor jeg kan se variasjonen av etnisiteter vi har her til lands. SPKRBOX-administrasjonen har derfor fått til noe viktig, hiphopen som inngang er en god start for å inkludere flere, særlig de unge. Jeg mener hiphop har det teater bør ha mer av: det er lekent, uhøytidelig, viktig og ekte. Jeg synes rett og slett hiphop gjør teater bedre. Så gi plass. Hvis ikke dette er en veiviser for hvordan teateret bør bli, da har vi misforstått noe.

Så for å oppsummere: Asfaltpuls er så absolutt noe ungdom i alle kriker og kroker bør få med seg. For Asfaltpuls er lav terskel, høyt nivå og laidback stemning. Mer av dette! Jeg tror likevel Rap+Ibsen i publikumsfoajeen ikke er helt representativt for det SPKRBOX vil være. Dette skal være en kollisjon, men i kveld er de bak rattet litt for etablerte, med noen gråe hår her og der, som er litt for snille, og har støtfangere som ikke får fanget opp det ville og ungdommelige jeg trodde SPKRBOX var. Jeg synes virkelig det er synd jeg ikke har fått med meg tidligere festivaler. For om Rap+Ibsen kunne hatt mer nysgjerrig og oppløftende ungdom ville saken vært en helt annen!

Det er tid for internasjonalt teater, og det er tid for det mange i salen har ventet på, nemlig vinneren av den internasjonale Ibsenprisen. Den sveitsiske regissøren Christoph Marthaler er på besøk med forestillingen Kjente følelser, Blandede Fjes, etter å ha mottatt pris og 2,5 millioner fra Kulturdepartementet. Marthaler skal under prisutdelingen ha brukt ordene “togetherness” og “foolishness”, som blir en ganske god pekepinn på hva det er vi får se på Nationaltheatret søndag kveld.

Hele 13 (!) aktører medvirker i Marthalers festivalforestilling Kjente følelser, blandende fjes. FOTO: Walter Mair

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi er et sted som kan minne om en institusjon. For det ser litt ut som om et sykehus, eller en skole, eller et gamlehjem, eller en svær spisestue, eller hva er det egentlig? Det er visst et museum. Scenograf og kostymedesigner Anna Viebrock har tatt utgangspunkt i det sveitsiske Kunstmuseet i Basel. Her ser vi også en gammel heis, som skal bli roten til både humor og overraskelser i løpet av de nesten 2,5 timene publikum blir sittende i salen.

Første del av forestillingen går ut på å introdusere alle 13 (!) som skal stå på scenen. Markthaler skaper allerede her en togetherness, da det virkelig er en salig miks av skuespillere, operasangere, dansere, dirigenter og skuespillere fra hele Europa. Jeg vil trekke frem franske Marc Bodnar som den mest uforglemmelige av dem. Han fungerer som en slags museumsansatt som presenterer og plasserer alle kunstverkene rundt omkring i det store rommet. Alle utøverne blir nemlig trillet inn hver for seg, pakket inn i bokser og plast. Som om man henter frem antikke verk til en ny utstilling. Og hvis jeg har forstått det riktig, er mange av skuespillerne og det vi får se i starten, gamle roller som Marthaler har satt opp tidligere.

Skuespiller Sophie Rois portretterer en av de mange sære og morsomme karakterene i forestillingen. FOTO: Walter Mair

Det er komisk fra start til slutt på hovedscenen. I publikum er det en konstant humring. Blant annet setter vi nesten hjertet i halsen før vi så bryter ut i latter av Altea Garrido. I det danserinnen, iført gullkjole, skal til å forlate rommet, ut den gigantiske dobbeltdøren, vender hun raskt og smetter inn gjennom et lite “serveringsvindu”. Det er nettopp slike overraskende vendinger som kommer igjen og igjen, og som gir forestillingen sitt særpreg. Det er virkelig mye tull inne på museet! Samtidig er sang og musikk tungtveiende. De har med seg én fast og én sporadisk pianist, som bidrar stort til det musikalske. Det er virkelig helt nydelig.

Marthaler er kjent for sin bruk av musikk og sang, og her er det klassisk musikk og opera vi i aller størst grad får høre. Det er nemlig en forestilling av få ord – heldigvis for det norske publikummet. Selv kan jeg tysk, og slipper å vende blikket opp mot oversettelsen. Men når jeg først er inne på det, synes jeg at oversettelsene er nokså upresise de gangene jeg tar en titt. Jeg velger å tro at dette ikke er det viktigste for forestillingen. Her handler det heller om å være med på tankegangen om at alt kan skje. Kanskje det er en slags kommentar på at man i kunsten bør prøve ut alt før man vet hva som er riktig?

I denne oppsetningen står to pianister for et vakkert og klassisk lydbilde. FOTO: Walter Mair

Jeg tror Marthaler gir Nationaltheatret noen viktige beskjeder med Kjente Følelser, Blandede Fjes. For det første at vi ikke må glemme det man har laget tidligere. når man lager noe nytt. For det andre trenger ikke teater å være så seriøst hele tiden. Og sist men ikke minst, at teater er en arena der de beste resultatene kommer med en allsidig produksjon, som igjen gir et allsidig publikum.

For å oppsummere: Dette er en veldig fin og behagelig forestilling. Fargene, stemmene, formasjonene og musikken flyter sammen og skaper en helhet i det absurde. Samtidig er det nok et litt bransjetungt publikum i salen denne kvelden. Om et yngre publikum ville fått så mye ut av det er jeg usikker på, men jeg tror absolutt at et uhøytidlig, komisk og mindre teksttungt teater vil appellere til vår generasjon. Jeg synes Marthaler fortjener sin pris, som kanskje ikke er så overraskende sett hans lange karriere i teaterhovedstaden Berlin. Men også fra vårt ståsted – vi som er unge og ukjente med hans tidligere verk.