Verden er et sammensurium av små samtaler og regler vi mennesker lever etter for at andre skal like oss bedre. Vi går heller unna enn å krasje i noen på gaten, og svarer ja og nei hvis vi blir stilt spørsmål. Gunilla Heilborn og Kim Hiorthøy har gjennom en årrekke samarbeidet med ulike prosjekter, Why I wear this shirt er ett av dem. 

Ryddig plassert på en naken scene bak en mikrofon, Kim Hiorthøy gjør det pent og ryddig i Why I wear this shirt.  FOTO: Gunilla Heilborn

Scenen er naken. Kun en røykmaskin og to mikrofonstativer er tilstede. Teppene er trukket til side og scenen fremstår enorm. Kim Hiorthøy kommer inn, plasserer ut noen små bilder på gulvet, stiller seg bak den fremste mikrofonen og begynner å snakke. Han forteller om små observasjoner og tanker som har blitt tenkt på ulike datoer. En ryddig måte å lage en forestilling på. Ikke noe fiksfakseri. En historie som formidles på en enkel måte, selv om jeg ikke helt forstår hva historien egentlig er. Det er bare små observasjoner som sier noe om samfunnet vårt og hvordan vi tilpasser oss. Underliggende er kanskje menneskets ønske om å bli likt? Selv de som føler seg annerledes og utenfor, aksepterer på en måte at de er en del av flokken. Kanskje er jeg helt på jordet, men det er slik jeg opplever Why I wear this shirt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Slik foregår nesten hele forestillingen, med unntak av noen små bevegelsessekvenser, et røykmaskinutbrudd og en liten samtale med publikum. Vi blir bedt om å tenke på et dyr og svare ja eller nei på ulike spørsmål. En fra salen blir plukket ut til å gjøre dette også på scenen. Etter en rekke spørsmål og flere latterutbrudd gjetter Kim Hiorthøy helt riktig at dyret publikummeren tenkte på var en løve. En morsom sekvens i en ellers ganske alvorlig forestilling.

Sangen er for meg selve høydepunktet i forestillingen. FOTO: Gunilla Heilborn

Dette er teater, helt klart. Men det er en teaterform som er så ribbet og naken at den vil sliter med å sette de helt dype sporene i meg. Teksten er god og blir formidlet fint. Sangen er et høydepunkt og publikumsinnvolveringen fungerer strålende. Men jeg faller inn og ut av handlingen hele tiden. Det er ikke viktig nok for meg å følge med. 

Det er ingen ting galt med Why I wear this shirt. En ryddig, enkel, liten sak som spilles på en stillferdig måte. At teksten sies på engelsk er noe man må merke seg, ellers er det ikke så mye annet å trekke frem. En fin teateropplevelse på Black Box teater, men en av de som fort havner i glemmeboken.

Kan man kalle en danseforestilling et kostymedrama? Uansett er kostymene i Carte Blanches nye forestilling Soufflette noen av de vakreste jeg noengang har sett på en norsk scene. Tre ulike “antrekk” gir tre ulike uttrykk i dansen. Uttrykk som både er opphissende og beroligende. Middelalderen, sang og kroppslig perkusjon er ledende elementer i det som må være sesongens vakreste forestilling på Dansens Hus.

Mektige kostymer, vakkert og heftig. FOTO: Helge Hansen

Det starter med ullkostymer. Tunge, store kostymer hvor danserne synger og tramper. Danserne synger flerstemt og står på hodet. Jeg får assosiasjoner til en slags kult. De danser sammen og hver for seg. Alle med helt særegne kostymer som henger sammen. Dette tunge mektige materialet de kan slepe eller slå med. Det forskes i mulighetene kostymet gir. Man kan slå med det, snurre rundt om man har et skjørt, eller bli slept i det. Stoffet og dansen henger sammen. På samme måte som lydene danserne lager. Alt er en masse og alle er helt unike.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Snart er danserne nesten avkledd. I noen tettsittende drakter med vakre detaljer. Her er de fri fra stoffets begrensninger og kan bevege seg mer. Rytmen blir fastere, musikken danserne skaper driver frem bevegelsene. 

Fra tunge mektige ullstykker til minimalt med stoff, men fortsatt like vakkert. FOTO: Helge Hansen

I del 3 ikler danserne seg blomsterkreasjoner. Heftige, vakre, og krevende kostymer. De får ikke danset så mye, mer beveget seg rundt. Som publikum blir man sittende å iaktta. Man ser flotte blomster og flotte mennesker. Enkelt og effektfullt.

Det er lite som kan være så intenst som en god danseforestilling. Soufflette er utvilsomt i denne kategorien. Forestillingen er noe av det mest sensuelle jeg har sett. Kostymene er fantastiske og blir på mange måter det bærende elementet. Å la noe dødt (som klær) lede an i en forestilling drevet av bevegelse, er et nydelig og velfungerende grep. Norges nasjonale kompani for samtidsdans vet hva de driver med. Jeg sitter ikke ytterst på stolen hele veien, men jeg følger med og liker det jeg ser.

Årets heftigste kostymedesign? FOTO: Helge Hansen

At ungdom vil kunne sette pris på Soufflette er jeg ikke i tvil om. Her kan man lene seg tilbake i stolen og nyte dette vakre synet. Kostymene er fantastiske. Dansingen, syngingen og trampingen meget bra. Sesongens vakreste forestilling på Dansens hus får av meg terningkast 5.

80-tallsmusikk siver ut av høyttalerne på Chateau Neuf. På utsiden står paparazzier ved en rød løper og i foajeen bobler det i glass. Det er storslått premiere i Oslo i kveld! 1983s store hitfilm Flashdance settes opp på norsk for første gang. Til og med statsministeren har fått innbydelse til begivenheten. Dette er grandiose saker – Taran og Starworks sparer ikke på noe – men blir det suksess av den grunn?

Heidi Ruud Ellingsen rocker 80-tallslook og -dansemoves i norgesklare Flashdance. FOTO: Tovita Razzi

Det er lett å få høye forhåpninger til denne musikalen. Ikke bare på grunn av de ikoniske dansene og musikken, men også på grunn av den heftige pakken som Taran og Starworks legger opp til. Her er rubbel og bit av kjendisnorge invitert, løperen og fotografene er klar, vertene går i sorte dresser, programmet er tykt og forseggjort, og vi er 20 minutter på overtid når lyset senkes. Forventningene skal innfris!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Åpningsnummeret er selvfølgelig en teaser av What a feeling, som med en gang skaper jubel i salen. Videre følger En stålgrå by – en originallåt fra musikalen. Her er nemlig engelske hits og nyskreven musikalmusikk på norsk i en salig blanding. Vi blir kjent med et hav av karakterer og deres univers. Alt fra bareieren og den mislykkede standupartisten, til den eldre danselæreren og hennes sykepleierske. Og selvfølgelig hovedpersonen: Sveiselærlingen Alex Owens, spilt av Heidi Ruud Ellingsen. Med live musikk, dansere, hiphopere, sangere og scenografiske elementer, fortelles historien om jenta med den store drømmen. Drømmen om å få danse!

Den ikoniske What a feeling skaper både jubel og gåsehud i storsalen på Chateu Neuf. FOTO: Tovita Razzo

En ting er sikkert – Heidi Ruud Ellingsen har øvd knallhardt for denne rollen, og portretterer deilig danselidenskap! Sammen med Lene Kokai Flages nydelige stemmeprestasjon, er Maniac og What a feeling helt klart de største lysglimtene i forestillingen. Numrene oser av 80-tallsvibber og flashdancenostalgi! Jeg koser meg virkelig. Det er mer enn jeg kan si om de resterende 24 numrene.

Forestillingen lider under et overveldende manus, som forsøker å gape over alt for mange historier på en gang. Vi kastes inn i utallige univers og skal liksom føle med alle sammen. Karakterene har alle en kamp å kjempe og vil at vi skal heie på dem! Dessverre er ikke grunnlaget for min empati bygget godt nok opp, og de mange store følelsesutbruddene oppleves som overfladiske. Når musikken så underbygger den aktuelle stemningen og karakterene bryter ut i en sang med alt for bokstavelig tekst… Da blir det direkte kleint. Forestillingen klarer ikke å fange meg og jeg observerer det hele fra lang, lang avstand. Det går dessverre også ut over min oppfattelse av ensemblets gjennomføring.

Et voldsomt maskineri er i gang for å gi liv til alle historiene i Flashdancel. FOTO: Tovita Rizza

Ensemblet er veltrent og profesjonelt. De synger godt, koreografien er helstøpt og de leverer rørende dialoger… Om man har latt seg rive med, vel og merke. Fra utsiden, der jeg sitter, blir det for mye av det gode. Jeg opplever ikke helheten i forestillingen, og henger meg heller opp i fjollete detaljer: De mindre gode tekstoversettelsene, de plutselige overgangene, den overtydelige bruken av bakgrunnsmusikk og lys, blandingen av de festlige 80-tallsslagerne og de litt tamme musikalsangene, den malplasserte hiphopen… Jeg får det bare ikke helt til å stemme.

Flashdance er sikkert det de fleste tror det kommer til å være. Det er mye av det meste! – Av kraftfull dans, nostalgi, stødige sangprestasjoner, store følelser, fargerike kostymer og scenografi. På dette leverer musikalen varene! Men den har også sine fallgruver, og dumper uheldigvis ofte nedi dem.

Møt i brøstet, Norges størst sitcom suksess gjennom tidene fyller 25 år. Gjennom årenes løp har hver eneste episode av serien blitt sett i snitt 4 000 000 ganger. Spinn off serien Karl og co kan skilte med samme resultat. 209 episoder med norsk fjernsynshistorie. I sentrum av det hele stod serieskaper Tore Ryen og skuespiller Nils Vogt. Barndomsvenner og kompiser. Det er tid for jubileum og for en markering for fansens skyld på Chat Noir.

What you see is what you get. Nils Vogt forteller om Mot i brøstet. 

Vi var usikre på hva vi gikk til. Ville dette bli en ren hyllest til TV-serien, eller ville vi presentert for en enmannsforestilling med Nils Vogts legendariske karakter Karl? Ingen av delene skulle vise seg å være tilfelle. Dette er nærmest et foredrag. Nils Vogt forteller om ideen som ble til virkelighet. Om Tore Ryen, Sven Nordin og Arve Opsahl. Om denne suksesshistorien som tre generasjoner TV-tittere har kunnet le seg gjennom. Vi lar det bli med ett bilde i denne anmeldelsen, for det er faktisk alt vi trenger…

Formatet er ukjent terreng. Små filmklipp sper på med nødvendig humor og begge vi fra Teaterungdom.no får lyst til å se på Mot å brøstet når forestillingen er ferdigspilt. Så da har utvilsomt Nils Vogt lyktes med noe. For selv om Nils Vogt møter Karl ikke er mye til forestilling, er det tydelig at dette treffer fansen.

“En god latter forlenger livet” blir sagt fra scenen. Selv ler jeg betydelig mer av serien enn av denne forestillingen, men for andre i salen er det annerledes. Folk ler så de gråter. Dette er langt fra de vante teatergjengerne, og aldersspennet er enormt. Dette er rett og slett et utsnitt av de 39 000 menneskene som liker Mot i brøstet på facebook. Facebook, et nettsted som ble opprettet lenge etter at denne TV-serien gikk sin seiersgang. 

Mot i brøstet og Karl og co vokste seg til å bli noe helt spesielt i norsk TV historie. Noe det er umulig å sammenligne med noe annet norsk TV-program. Noe det settes så stor pris på, at Nils Vogt belønnes med stående applaus fra kveldens publikum. For selv om forestillingen ikke var det helt store, er fansens lojalitet upåklagelig.

Tidligere i år var Antiteateret nominert til Heddaprisen i kategorien beste forestilling for ungdom (les vår anmeldelse av Nyanser av gris her), og nå er nok en nyskrevet forestilling på plakaten. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, for jeg sitter igjen med så mange ulike inntrykk etter lørdagens premiere på Vill vestkant. Det som er sikkert – er at dette er teater som treffer! 

Forrige forestilling førte til Heddaprisnominasjon, nå er det Vill vestkant som står for tur.  FOTO: John Andresen & Kjetil Jore  GRAFISK DESGIN: Oda Wahl

Vi blir geleidet opp i 2. etasje på Hausmania og inn i et passe stort rom. Her står det to rader med stoler til publikum langs den ene veggen, resten av rommet er innredet som en stue, med flytteesker spredd rundt i rommet. Etter noen få replikker blir vi introdusert for Andrea, spilt av Johanna Brym Ryg. Hun har kjøpt leiligheten og får hjelp av kjæreste og venner med å flytte inn. Det er en tilsynelatende vanlig vennegjeng, helt til KB, spilt av Aslak Maurstad, dukker opp. Han har nettopp sluppet ut av fengsel, og selv om han nå har sonet ferdig straffen sin, klarer ikke Andrea å se bort fra fortiden hans. Forskjellige forklaringer tyder på at noen lyver, og store deler av forestillinger prøver å gi oss sannheten. Både politikk og religion er viktige temaer. For finnes det egentlig noe rett og galt? 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vill vestkant er til tider en ganske brutal forestilling, men det aller meste er så troverdig at jeg ofte glemmer at jeg er på teater. Skuespillerne er unge, og rollene de spiller matcher alderen deres. Det er umulig å skulle trekke frem noen som er bedre enn andre, for de kler hverandre så godt og spiller bra sammen. Det virker også som om forestillingen er skrevet for dette slitne rommet på Hausmania. Alt er planlagt ned til minste detalj, og spesielt bruken av musikk er med på å sette prikken over i’en. Spotify på PCen i vinduskarmen gjør det lett for skuespillerne å skru på og av musikk – alltid som en naturlig del av handlingen. “Pausen” er en fest i bakgården, før det bærer tilbake på nach i 2. etasje. En kul måte å gjøre sceneskift, samtidig som publikum får strukket på beina og får seg litt frisk luft. 

Kan et år i fengsel veie opp for handlingene som gjorde at man havnet der? FOTO: John Andresen & Kjetil Jore  GRAFISK DESGIN: Oda Wahl

Alt i alt syns jeg dette er en skikkelig bra forestilling! Selv om det går litt tregt innimellom, tar det seg veldig opp i siste del. Slutten er overraskende og uventet, men er med på å gjøre forestillingen unik. De tør å ta tøffe valg. Og selv om det kanskje er satt litt på spissen, er alt troverdig løst og får oss til å tenke. Skjer dette i virkeligheten? Kan en liten løgn få så fatale utfall som vi ser her? Kunne dette vært meg og mine venner? Antiteateret har nok en gang laget en forestilling av, med og for ungdom, så jeg kan ikke annet enn å anbefale den for ungdom i alle aldre. 

Det finnes ikke et vondt ord å si om Deilige gamle teater. I en og en halvtime blir vi invitert inn i Centralteatrets kriker og kroker mens vi får servert sladder, humor og mye latter på veien. Dette er en sjarmerende historietime, som lærer oss teatrets historie fra en skuespillers perspektiv. 

Morten Røhrt viser antikviteter fra skuespillere som han har samlet i løpet av årene. FOTO: Oslo Nye Teater 2018

Morten Røhrt nærmer seg typen «god gammel årgang» blant norske skuespillere og har i høst viet en hel forestilling til teateret han verdsetter så høyt. Og det er ikke uten grunn. Det er en spennende vei fra eksotisk grønnsakshage til det vi i dag kjenner som Centralteatret. Et spennende bygg med mange muligheter og en skuespillergarderobe du sent vil glemme. Dette er en vandreforestilling som tar oss fra billettluken, via scenen og inn i garderoben, før vi avslutter i Teaterkjelleren. Underveis får vi anekdoter, sanger eller andre utdrag fra forestillinger som har betydning for dette bygget. Han forteller historier om skuespillere og scenearbeidere. Det blir nesten et lite grunnkurs i hvordan å drive et teater.

Dette er et medium som passer Røhrt godt. Men sin egenartede stemme og fantastiske formidling, klarer han virkelig å dra sitt publikum inn i historiene han forteller. Ved å la oss bli kjent med teatret og dets rike historie, tillater Røhrt også at vi blir litt kjent med ham. Dette gjør han med en troverdighet og ærlighet det rett og slett er «deilig» å være vitne til. Han gjør historiene levende og underholdene, og det er ingen tvil om at alle storkoser seg gjennom hele vandringen. Alle lærere burde ta seg en tur innom Centralteatret denne høsten for å lære seg et triks eller to om å fortelle historie!

Med fantastisk pianospill fra Kari Stokke tar Røhrt oss med på mange reiser inn i teatrets historie. FOTO: Oslo Nye Teater 2018

Det er virkelig ingenting vondt å si om Deilige gamle teater, men vi er allikevel ikke sikre på om vi ville anbefalt den til ungdom. På en side er det er fantastisk forestilling som klarer å både underholde og lære – på den andre siden er det en forestilling som i høyest grad er dedikert til den eldre generasjonen som har kjennskap til alle skuespillerne som blir sitert. Det er flere tilfeller hvor Røhrt snakker om en person eller hendelse, og henviser til publikum med et: «dere husker når…?». De eldre nikker og humrer, mens vi ler litt usikkert og prøver å skjønne hva han mener. Vi vil derfor være forsiktige med å rope ut at Deilige gamle teater burde sees av Norges ungdom, men er du en teaternerd eller bare nysgjerrig på Centralteatrets historie, er dette uten tvil en forestilling vel verdt turen!

På søndag fikk vi i Teaterungdom.no se premieren på Femti/50 på Det Andre Teatret. Og dette er virkelig hva man kan kalle en premiere: Det var første gang forestillingskonseptet ble spilt ut for teatrets publikum, og første gang skuespillerne sto sammen på scenen. Vi i publikum, vi var heldige!

Halvt om halvt, femti/50. FOTO: Pressebilde fra Det Andre Teatret

Konseptet går ut på at fem inviterte skuespillere skal spille ut halvparten av en dialog fra en forberedt scene (feks. fra Peer Gynt, Den Spanske Flue e.l.). Tvisten er at den planlagte scenen skal spilles sammen med fem improvisatører som ikke aner hva de skal være med på før de blir ropt opp på scenen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kveldens inviterte skuespillere var Eldar Skar, Ingvild Holthe Bygdenes, Sara Khorami, Mari Maurstad og Espen Alknes. Her har vi skuespillere som representerer mange av de største institusjonsteatrene i Oslo. Improvisatørene var fra Det Andre Teaterets ensemble, representert ved Marte Mørland, Mats Eldøen, Veslemøy Mørkrid, Cathrine Frost Andersen og Ollie Wermskog.

DESIGN: Bendik Kaltenbom 

Dette var gøy og bra underholdning! De fem improvisatørene jobbet kjempebra og var veldig dyktige, her skal man tenke fort og holde tungen rett i munnen, samtidig som man skal være med på å drive scenen og dialogen. Oppgaver gjengen løste med glans. De fem skuespillerne var også utrolig flinke. Det å drive frem en scene side om side med improvisatører som spiller videre på helt andre ting, er ingen enkel sak. Dette er et konsept som lett kunne endt med fullt kaos, men på Det Andre Teatret er Femti/50 helt enkelt veldig bra!

Alt i alt så synes jeg at dette er veldig god underholdning! Det Andre Teatret fortjener cred for ideen og gjennomføringen. Som de selv har sagt “Dette er kanskje det nærmeste du kommer ordentlig teater på Det Andre Teatret”. Jeg anbefaler alle som ønsker seg god underholdning å gå på dette. Du møter noe kjent fra gamle og nyere teaterstykker, men alt blir forandret når improvisatørene kommer inn i scenen med en helt annen tanke. Og hvem vet, her kan Romeo møte en bygningsarbeidere fra Stavern eller Peer Gynt kan møte broren sin. Det er åpent for at alt kan skje og vi fikk virkelig brukt lattermusklene denne kvelden!

Barcode i Bjørvika. Høye, smale bygg hvor folk med telefon til øret og dyre dresser beveger seg raskt og ryddig. Timekonsernet tar oss med på en vandring, rundt, igjennom og opp i disse byggene. Claire de Wangen er tilbake i Oslo og nok en gang tar hun publikum med inn i sitt helt særegne univers.  

“Og barna da? Fremmedlegemer i denne verden, besøkende fra en annen sfære, hemmelige gjester i en kontorell labyrint.” FOTO: Morten Bendiksen

Antiteateret, Rastløs, Øyteateret, Framifrå teater, Claire de Wangen osv. Oslo-området har etterhvert fått en fin base med teatergrupper som lager forestillinger på høyeste kunstneriske nivå. Felles for disse gruppene er at de klarer å skape en identitet rundt arbeidet sitt. Som publikummer kan man lett se at “Dette er en [sett inn kompani]-produksjon”. Claire de Wangen kjennetegnes ved en helt særegen bruk av rom. Det kan være en kjeller full av mose (Mikrobryologien) eller en bordplate (Cortexnotatet). Denne gangen er det snakk om en bydel. Årets Oslo-produksjon kjennetegnes i tillegg ved at målgruppen er yngre og at slutten er lysere og mer feelgood enn det vi har opplevd tidligere. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi møter opp utenfor Schweigaardsgate 17. Her blir vi møtt av en entusiastisk “guide” (Fredrik Petrov) som skal vise oss sitt elskede Barcode, stedet hvor han jobber. Vi beveger oss over gangbroen full av folk. Kvinner som stresser videre, mennesker på sykler eller sparkesykler, og en gatemusikant. Etterhvert møter vi enda flere personer. Marianne Jonger er hysterisk morsom som pakkeleverandør, mens Oddrun Valestrand har blitt tildelt rollen som den underlige kvinnen som sniker seg med (ikke helt ulikt slik vi i publikum kan føle oss). 

Oddrun Valestrand som kvinnen som ikke hører til, eller gjør hun det? Kjempende mellom store bygg i Barcode. FOTO: Morten Bendiksen

Forestillingen er et lappeteppe av gåstrekninger og scener. Begravelsen av en fugl blir for meg et høydepunkt. Mens to av skuespillerne fremfører en fem minutters dansesekvens, blir jeg stående å iaktta en tilfeldig kontorarbeider gjennom et vindu. Han har sovnet på jobb, over datamaskinen, og er lykkelig uvitende om at han akkurat nå blir en del av min forestillingsopplevelse. Og selv om dette på ingen måte er en integrert del av teaterforestillingen, blir det en essensiell del av forestillingen for meg, akkurat denne dagen. Barcode er et sted der tid er mangelvare. Noe menneskelig er fjernet. Her løper folk raskt fra møte til møte. Det er ikke rart at noen tar seg en blund på jobben. Mens andre makulerer arbeidskontrakter og noen begraver en fugl.

Timekonsernet har sine utfordringer. Publikums blikk vandrer hit og dit. Uforutsette ting vil alltid skje når man som publikumsgruppe beveger seg igjennom kjøpesentre og over bruer, side om side med intetanende folk. Noen av skuespillerne virker også litt usikre på hvordan de skal reagere på publikums latter. Det er noe småplukk her og der, og sånn sett når ikke årets forestilling helt opp til fjordårets briljante Cortexnotatet.

Hva er et menneske og hva er maskin? FOTO: Morten Bendiksen

Timekonsernet presenteres som en ekskursjonsteaterforestiiling for 6-12 åringer, som også egner seg godt for voksne. Jeg mener den egner seg aller best for oss unge. Her kan tankene flyte, blikket vandre. Claire de Wangen gir sitt publikum rom til å oppleve sin helt egne forestilling i dette særegne rommet. Jeg sitter igjen med tanker rundt en begravet fugl og en sovende mann, men også med en sterk følelse av håp. For i Timekonsernet er min følelse at alt går bra til slutt, det gjør det også for Claire de Wangen og teamet hennes i denne anmeldelsen, terningkast 5!

Ann Liv Young er en performance-kunstner fra Nord-Carolina i USA. Jeg har ikke sett noe hun har laget før, og visste lite om forestillingen da jeg gikk inn i salen. Sjelden har jeg blitt mer overrasket over hvor mye jeg faktisk fikk se. Det er kanskje fordi jeg visste så lite om Ann Liv Young fra før – og det er jeg egentlig ganske glad for. Å møte denne forestillingen med et åpent sinn, var lurt. Frister det å se en Ann Liv Young-forestilling til? Nja, eller nei, eller jeg vet ikke. Ikke akkurat nå, men jeg er glad jeg fikk se denne.

Gresk tragedie i ny drakt. FOTO: Ann Liv Young

Du blir kastet inn i det. Innen to minutter har publikum sett både mannlig og kvinnelig kjønnsorgan, levende høner og hørt både skrik og hard rock. Ingen oppbygging, ingen forklaring og jeg begynner å skjønne hva slags forestilling jeg har begitt meg ut på. Etter to minutter har jeg allerede stilt meg selv spørsmålet: men hvorfor? for mange ganger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og det blir en del tenking videre. Hjerneaktiviteten er i høyspenn gjennom hele forestillingen, fordi: den heter Antigone. Forestillingen jeg ser i kveld er basert på en kjent tragedie skrevet av Sofokles for 2500 år siden. Så det jeg automatisk gjør gjennom hele forestillinga er å lete. Finne tråder. Hvor er den originale historien? Eller biter av den originale? Eller smuler av den originale? Og – den finnes. Stadig vekk i løpet av halvannen time, så dukker det opp litt Antigone. Det er selvmord, det er begravelse, det er sinne, det er kjærlighet. Men det er også barbiedukker, slim, rapping, plastelina, ketchup og glitter – og da jobber hjernen igjen. Hvorfor?

Jeg blir ganske opphengt i å finne tråder til den klassiske greske tragedien, men jeg finner ikke så mye. Istedenfor får vi presentert et stykke inspirert av en versjon Bertolt Brecht gjorde i Sveits i 1948. Jeg er glad jeg har en del kjennskap til Brecht og hans illusjonsbrudd, for plutselig brytes det. Vi blir minnet på at dette er teater ved at Ann Liv (som også er aktør) tar mikrofonen og gir regi, hvor hun kan be skuespillerne om mer følelse eller at de må gjøre ting om igjen for det var ikke bra nok. Som en liten stemme i øret under scenene. Det blir alvorsprat med en av skuespillerne som har slått en annen for hardt (“Can you handle this role?)”. Det hender også at skuespillerne bryter ut i dans midt i en scene. 

Jeg er interessert. Til tross for at jeg leter etter mening, så mister de meg ikke mye som publikummer. Hele forestillingen er mange små scener som brytes, gjerne ved at en roper “Ghandi” eller “Martin Luther King jr”. Hver scene er kort og vi som publikum aner ikke hva den neste scenen kommer til å være, men den kan bestå av for eksempel røyk, snømaskin og lysspotter i ulike farger. Eller noe totalt motsatt. Det meste blir en overraskelse.

Scenerommet er rammet inn i brunt papir, hønsenetting og barbiedukker. Mye barbiedukker! Hele hønsenettingen er full og det ser ut som de prøver å bryte seg ut fra galskapen. Som en merkelig versjon av filmen “Flukten fra hønsegården”. Men galskapen fra hønsegården kommer på et tidspunkt over gjerdet og mot oss. Stakkars barbiedukker, fanget i galskapen. Dukkene blir skutt, begravet i slim eller sendt med en Brio-vogn rett i veggen. Igjen – hvorfor? Si det. Jeg har i hvert fall begynt å finne egne meninger opp i det hele. 

Det er mye å se på, men vanskelig å definere nøyaktig hva det er man ser. FOTO: Ann Liv Young

Jeg har lyst til å skrive at publikummere som går på Black Box Teater vet hva de får. Men så er det akkurat det; jeg aner aldri hva jeg går til. Jeg kan skrive at det aldri er forståelig, men så er det det. Jeg kan skrive at det alltid er merkelig, men så er det ikke det. Jeg kan skrive at det aldri er klassisk oppbygde stykker, men så hender det at jeg får det også. Black Box Teater er et av de viktigste teatrene for samtids-scenekunst i Oslo og det er alltid like spennende å se forestillinger der.

Apropos uforståelig; det sitter en mann og filmer hele forestillinga (borte ved han nakne mannen som maler seg selv lilla). Hvem han er, får vi aldri svar på. Selv ikke helt på tampen av forestillingen når det plutselig er en feedback session hvor alle presenterer seg med navn, alder og rolle og spør publikum om vi har noen tilbakemeldinger, spørsmål eller generelle kommentarer. Da har mannen med kamera forsvunnet. Er det fortsatt forestilling? Tja, de spør på ordentlig om tilbakemeldinger. Akkurat denne delen skulle jeg faktisk ønske varte lenger, for det er veldig interessant å høre Ann Liv Youngs tanker, men så er vi i Norge og det tar tid før nordmenn snakker i forsamling. Jeg er helt sikker på at alle i salen hadde en kommentar eller to, inkludert meg selv, men jeg var for fascinert av denne forestillinga til å snakke høyt i plenum akkurat da. “We can handle things  – we are very brave”, sa Ann Liv Young mens hun stirret utover folkemengden i håp om å få noen kommentarer. Og noen snakket høyt og kom med tilbakemeldinger eller spørsmål. Hun utfordret da alle i salen til å tenke på hvorfor vi liker og ikke liker teater. En perfekt samtale til denne typen forestilling.

Det er først etter denne delen vi får applaudere. På vei ut kan du kjøpe rekvisitter fra både denne og tidligere forestillinger Ann Liv Young har laget. For i morgen kommer det til å være samme utgangspunkt, men ikke helt lik forestilling. Jeg kan forstå utsagnet Ann Liv Young hadde til Ravlin Magaizne om at (…) “Some people hate my performances and are so angered by them, and then six months later they write me an email saying that its changed their life”. Jeg er ikke provosert eller sint, mer forvirra og fascinert, men kanskje denne forestillingen gir litt mer mening om seks måneder enn akkurat nå. Men – then again – det er jo ikke alt teater som skal være så meningsfylt. Og innimellom, så har vi godt av å se litt god galskap fra en hønsegård.

Vi kommer inn i scenerommet hvor skuespillerne selv ber oss om å sette oss ned på grønne matter. Rommet minner om en skog, med fluesopp, grønt dekke og et strikket fuglehus, som det henger flere strikkede luer på en snor over. Skuespillerne forbereder publikum ved å fortelle hvor de kommer til å bevege seg i rommet, så begynner fortellingen om Kasper og Kjempen.

Lille Kasper og den store Kjempen FOTO: hentet fra Akershus Teaters facebookevent

Forestillingen er basert på en bok av den tyske barnebokforfatteren Janosch. Vi møter Kasper; en liten dukkegutt, som bor i fuglehuset. Han har sju forskjellige luer, som han tar på seg når han er i ulike sinnsstemninger. Han tar på seg den gule lua når han leter etter en idé og den himmelblå når han har kommet på en. I dag forsøker han å tenke ut en lur idé for hvordan han kan lure Kjempen, slik at han skal klare å komme seg gjennom skogen uten å bli spist.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Plottet er veldig enkelt, kanskje for enkelt, selv om forestillingen er beregnet for barn fra tre år og oppover. Min opplevelse er at det står for lite på spill, eller at det som står på spill er for lite begrunnet. Brått er det ikke så viktig lenger hvorfor Kasper skal komme seg gjennom skogen, mer viktig at han skal lure Kjempen. Jeg klarer ikke helt å henge med eller forstå hva som er drivkraften. Jeg tror historien med fordel kunne hatt mer substans og likevel appellert til de yngste barna.

Akershus Teater har sine teaterlørdager som vi i Teaterungdom.no gjerne besøker

Det virker som om barna koser seg. Mange synes det er spennende, og litt skummelt med Kjempen. Jeg klarer ikke å la meg begeistre helt. Det er elementer jeg reagerer på, hvor jeg opplever at barna ikke blir tatt på alvor. For eksempel blir barna spurt hvilken farge det er på to av luene til Kasper. En rød og en grønn. Barna kommer med forslagene glorød og smaragdgrønn, men skuespillerne retter det til burgunderrød og knæsjgrønn. Her synes jeg det er merkelig at ikke barnas innspill blir brukt, da det ikke er viktig videre i forestillingen nøyaktig hvilket navn fargene får. Hvorfor la voksenlogikken råde i en forestilling som forsøker å kommunisere både til og med barn?

Når det er sagt, er det fascinerende å se hvor mye de får til med veldig enkle virkemidler. Skuespillerne levendegjør både dukken Kasper og Kjempen på en overbevisende måte, kommuniserer fint med hverandre og publikum og scenografiske elementer får overraskende nye funksjoner. Jeg savner at barna tas mer på alvor både gjennom et tydeligere budskap og en større anerkjennelse av deres innspill når de først blir bedt om å delta. Historien om Kasper og Kjempen imponerer meg sånn sett mindre enn virkemidlene.