Det kan ikke bli annet en god stemning på en dag som denne. Solen har endelig tittet fram, og temperaturen har sneket seg oppover. Jeg digger hvordan området utenfor Latter er blitt forvandlet til en koselig liten intimscene, hvor publikum på første rad nærmest sitter oppå scenen. Det er stappfullt og stemningen er på topp! 

Konseptet er enkelt. Det er 5 komikere på scenen, hvorav en av dem er konferansier. Komikerne byttes ut hver uke i løpet av sommeren, så du har mulighet til å få med deg ganske mye forskjellig standup fram til 26. august. Kveldens konferansier er Vidar Hodnekvam, mens de fire komikerne er Dag Sørås, Rasmus Vold, Sofie Frøysaa og Jonna Støme. Det er Hodnekvam som åpner showet, og jeg skjønner fort at “konferansier” i dette tilfellet betyr “han som får fortelle en vits mellom hver komiker som skal opp på scenen”. Han snakker med tilfeldige folk i publikum, og klarer på et vis å dra inn alle personene i vitsene sine. Han gjør rett og slett en veldig god jobb. Det også imponerende å se hvordan de andre komikerne fortsetter tråden med Espabollene og Bærums gutta på første rad.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Standarden er satt, så det er noe skuffende at Rasmus Wold starter med en vits jeg har hørt før. Men, når den er fortalt går det bare oppover. De tre andre komikerne er nye for meg, med unntak av Jonna Støme som jeg kjenner igjen fra barne TV. Den tiden er over, og han har blitt litt av en artig type. Faktisk er det han som får meg til å le mest i løpet av kvelden, selvom poengene til Sofie Frøysaa var noe bedre. Det er også første gang jeg ser Dag Sørås live, og selv hans mørke humor får meg til å le uten problemer. Med fem ganske forskjellige komikere er det absolutt noe for enhver smak.

Det er stappfullt. Vi som trodde vi var tidlig ute da vi møtte opp et kvarter før show, skjønner raskt at her er det stor kamp om plassene. De fleste sitter på benker foran scenen, eller bord litt lenger bak. Vi havner tilslutt på en slags sofabenk langs veggene, men har det helt utmerket. Utover sommeren er det både nykommere og godt etablerte komikere som skal få prøve seg her, og hvem som er med når finner du her http://www.latter.no/shows/sommer-stand-up-2.

Hvis det er sant at en god latter forlenger livet, burde alle ta seg en tur til Latter i sommer!    

– Kamilla    

Hva skjer når man bryter med den sterkeste konvensjonen i teateret? Og hva skjer når man gjør det på Operaens hovedscene?

Vi er ofte kjapp med å nevne kultureliten og de fjonge operagjengere i våre anmeldelser av forestillingene i Bjørvika. “Det er så stereotypisk”, “gjennomsnittsalderen er 50 pluss”… Det er setninger vi gjerne lirer av oss. Men vi glemmer noen ganger å presisere at Den Norske Opera og Ballett slett ikke er stereotypisk eller konvensjonell! Forestillingen Rooms er et strålende eksempel på at den er både vågal og nyskapende!

Det er første gang jeg i operaen får en billett hvor det står “Unummerert”. Vi skal nemlig ikke sitte og beskue – vi skal oppleve og vandre! Det er et merkelig syn å se alle seteradene tomme. Vi går opp trappen til hovedscenen, og vandrer stille rundt i et landskap av små stillaser med mennesker i, akkompagnert av vakker musikk fra en strykekvartett. De har fjernet alt av tepper og skillevegger, så området vi beveger oss i rommer både sidescener og bakscenen. Det er simpelthen enormt! Hvor enn vi snur oss er det et nytt rom å se, med et nytt menneske, en ny historie. I første omgang står alle karakterene i frys. Det føles litt som å være på et museum. Vi går rundt og observerer små installasjoner som viser et menneske. Vi får selv tid til å tenke på hvem de er og hvilken historie de bærer. Så spilles det av en voiceover, hvor en mannlig stemme ønsker oss velkommen og teller ned til forestillingens start.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Foto: Erik Berg

Musikken stopper og danserne begynner å bevege seg. De holder på med sitt, alt etter hvilken karakter de spiller. Noen føder, noen bader, noen sminker seg og noen spiser middag. Noen gjør det meste, for det er over 40 rom med særegne typer i. Innimellom deres personlige gjøremål, kommer det sekvenser av felles koreografi og handlinger. De hoster samtidig, de tramper hardt i gulvet og de ler. Det er overraskende og morsomt å se dem samhandle, selvom de tilsynelatende er alene i et rom. Voiceoveren kommer inn igjen og presenterer hele persongalleriet. Hode og øyne flakker mellom alle rommene, for å prøve å henge med. Det er nesten litt overveldende, men også morsomt å høre presentasjonene. Aktørene bryter så ut av stillasene, og vandrer rundt i rommet. Etterhvert blir vi vitne til en sekvens hvor de alle dør og går i lystog sammen. Dette markerer overgangen til en ny del av forestillingen.

Stillasene flyttes ut på sidescenene. Framme ved scenekanten holdes det oppe to skilt. “Transition” står det. Forestillingen går over i noe annet nå, og jeg ser på dette som del to, hvor det handler mer om operaens rom. Etter en merkelig (men fin) solodans og litt luftakrobatikk, får vi se en helt nydelig koreografi på dreiescenen. Dette er en av de vakreste koreografiene jeg noen gang har sett. Publikum omringer dreieplaten, og det oppstår en intim og varm atmosfære. Det ser ut som et levende maleri i midten av gulvet, med organiske bevegelser og grasiøse løft. De kunne gjerne ha latt sekvensen vart lengre! Avslutningen er allikevel ikke et antiklimaks. Danserne løper ut i salen og fordeler seg i de ulike radene og høydene. Så står vi der, på hovedscenen, og ser danserne i salen. Til slutt applauderer de, og det føles helt merkelig! Vi klapper tilbake og de tar i mot applausen stående i radene. Konvensjonen er brutt, og det er nytt og gøy!

Rooms kan være en litt overveldende forestilling. Det er så stort og mye som skjer, og du må raskt akseptere at du ikke kan få med deg alt. På vei inn overhørte jeg noen si “jeg ble tipset om å ikke dvele for lenge på ett sted”, men jeg er egentlig litt uenig. Å bare gå rundt kan lett bli anmasende, og man kan fort sone litt ut på grunn av alle inntrykkene. Mitt råd vil være å hvile i noen bilder, og få med deg noen litt lengre sekvenser på samme sted. Du vil uansett gå glipp av noe! Men mitt råd er også SE DENNE FORESTILLINGEN! Så da håper vi at ballettsjef Ingrid Lorentzen hører vårt rop og setter den opp igjen til høsten, for Rooms er dessverre ferdigspilt for denne gang…

Det er igjen tid for Jo Strømgrens tolkning av Et dukkehjem, siden urpremieren januar 2016. Operaen viser seg fra sin beste side i kveldssolen, og det er som om alle inngår en usynlig avtale om at man skal være hakket mer anstendig, rett i ryggen og ha et sømmelige smil plantet i fjeset i det man entrer dørene til marmor-isfjellet vårt. Eller er det kanskje bare det at flertallet av klientellet her er nettopp den anstendige andelen av befolkningen? Fronten i den norske kultureliten? Det føles i alle fall slik i det vi går inn i sal 2.

Foto: Jenna Spitz
Alle som har satt seg ned ti minutter før forestillingsstart hvisker allerede idet de ser at Nora og doktor Rank leker seg på scenen. De har tydelig respekt for det som skal skje. Det sceniske grepet i seg selv er for så vidt morsomt, men som kan bli litt vanskelig å få til når man ikke kommuniserer eksplisitt med de i salen, og i tillegg har et høflig publikum som respekterer kunsten noe voldsomt.

Vi blir altså allerede fra innslipp introdusert til scenerommet: en nedstrippet scenografi, med bunkers-aktige dukkehus og små møbler, skjeve gulv og dører. Det henger en lyspære ned foran på scenen, og papirer strødd over hele gulvet. Man får en følelse av at man ser en krim fra 30-tallet, med mye røykmaskin, kråkelyder og mørke. Kanskje det er slik Strømgren ønsker å understreke den tragiske historien vi nå skal inn i. Likevel starter det håpefullt  i det vi møter de lekende, godt voksne danserne (eller er de skuespillere? Jeg tror vi bør lande på scenekunstnere), i rollene som Nora og Dr.Rank. Det er som å se noen flørte i gangene på High School. Ja, det må bli High School fordi de snakker på engelsk. Vi får generelt se mye tøys og barnsligheter både i språk og kropp gjennom hele forestillingen. Fra en liten radio på Noras kjøkken får vi støtt og stadig høre toner som kan hinte til den berømte tarantellaen, som vi for øvrig får se i en ganske seksuell utgave.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Foto: Knut Bry
Er det én ting som alltid interesserer meg ved nye oppsetninger av denne historien, så er det er hvordan man løser dette med Nora og Thorvalds barn. Denne gangen eksiterer de ikke. Ikke på scenen, ikke i manus. Men kanskje de er der likevel? I det barnslige spillet, i Noras barnslige malerier på veggen, i de to barnestolene, eller i de to små tekoppene? Det er egentlig en litt kjedelig måte å tolke det på, og poenget er vel heller at når man utelater barna får man ikke publikum med på den utrolig vanskelige problemstillingen om hvem som er skurken. Man dras normalt sett mellom å hylle det å være sterk kvinne som drar fra dust mann, og det å være feig kvinne som drar fra barna sine. Denne gangen gjorde det ingenting at Nora dro. Nora vant, og Thorvald kan alltids kapre seg en sekretær i banken – og taper fordi han alltid må leve med at eksen bare falsket en underskrift for å redde ham fra å dø uten rett behandling. Dermed sitter jeg igjen med null empati, selv om det som regel alltid kommer når Nora knuser Thorvald i det han slenger ut “But no man would sacrifice his honor for the one he loves”. Men denne gangen svarer hun ikke med “It is a thing hundreds of thousands of women have done” –  i alle fall ikke som jeg kan huske, og det er umulig et godt tegn.

Foto: Knut Bry
Så lurer jeg litt på en ting: det å bruke dukkehus, det å helle liksom-espresso oppi små kopper med voksne i barnestoler – er det originalt, eller er det akkurat det stikk motsatte når det er Et dukkehjem vi skal få se? Jeg får også en følelse av veldig overdrevent spill. Mulig det har noe å gjøre med at de amerikanske aktørene her er veldig amerikanske, på en måte som ikke går helt hånd i hånd med norsk sjenanse og jantelov. I ensemblet er det ingen som hverken overrasker eller gir oss grunn til å holde for øynene. De prøver seg også på et par humoristiske fraser, men det treffer ytterst få. Det er som om alt får et slags slør av tamhet etter seg. Og i det tarantellaen blir en stillestående striptease heller enn en fantastisk koreografi av selveste Jo Strømgren, da er det på en måte ingenting som imponerer lenger.

Jeg hadde håpet på en spennende tolkning av denne udødelige historien med i vært fall 90% dans, men fikk servert nok en (halv)moderne, realistisk kveld hos Helmers uten barn, og uten tarantella. De drar seg litt etter gulvet, og ruller på tak, og av og til får Nora noen utbrudd hvor hun løfter seg litt opp og svinger på beina, men det er ikke nok! Kanskje det er nettopp disse forventningene om dans som ødelegger for mitt inntrykk av A Dolls House, men etter å ha sett noen av Strømgrens spektakulære danse-forestillinger klarte jeg rett og slett ikke å la være. Så hvis du ennå ikke er del av den anstendige kultureliten, foreslår jeg å heller nyte sola på Operataket enn å se A dolls house i sal 2.

Ungdomsforestillingen “Rødlista” settes opp på Akershus teater høsten 2017. Vi i Teaterungdom.no var så heldige å få bli med på en prøve 20.juni. Som flue på veggen fikk vi oppleve musikk, smerte, hemmeligheter og yoga.

Plakat fra Akerhus Teater sine hjemmesider

“Hva skjer egentlig hvis noen får lytte direkte til de tankene dine som ingen noensinne må få høre? Hva skjer om du ikke liker deg selv en gang? Hva skjer om nok en art utryddes? Og hvilken vaffelrøre er egentlig den beste?
15-åringene Sander, Jorun og Sigrid står på rødlista. De er utrydningstruede dyr. Hver av dem er alene, den eneste av sitt slag. Gjennom å fortelle sin historie kjemper de for aksept, selvrespekt og overlevelse.
Rødlista forsker i hvordan ungdom ser seg selv i enerom, i ulike sosiale rom og i et større verdensbilde. Forestillingen benytter nærværet med publikum til å gå ungdommers hverdag og tanker i møte.” Slik reklamerer Akershus Teater for forestillingen på sine hjemmesider. Men hvordan er det bak kulissene? Hva skjer på teateret akkurat nå, flere måneder før premiere?

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Først yoga! Det må varmes opp, med yoga. Det er tidlig på morgenen, en tirsdag, og ensemblet (med regissør, koreograf, musiker og skuespillere) må varme opp. Jeg får høflig beskjed om å bli med. På yoga… Stokk stiv, men full av ungdommelig sjarm forsøker jeg å delta så godt det lar seg gjøre. Etter helhjertet innsats får jeg et kompliment som jeg forsøker å ta til meg, men jeg er ikke helt vant til å bli kalt en pannekake i positiv forstand. Uansett var yogaen både deilig og oppfriskende. Skuespillerne går på gulvet, og jeg setter meg for å se på.

De jobber ut fra et skjelett. Et slags grunnarrangement for gangen i stykket. Det terpes på ques og timing. Ting legges, uten å spikres fast. Vi møter tre 15-åringer som forsøker å passe inn der de er. De forsøker å føle seg hjemme, i seg selv, i miljøet sitt, der de er… Forestillingen fremstår som ærlig og brutal. Å være ungdom er ingen lek. Det er ingen lek å være på rødlista.

Plutselig er det lunsj. Jeg har kost meg i drøyt to timer i Lillestrøm, men nå er det på tide å la gjengen jobbe for seg selv. Det er de som vet hvor de skal, hvor de er og hva som skal til frem mot premieren i høst. Alt jeg kan si, er at jeg synes de ligger godt an.

– Helge Langerud Heikkilä

Vi kommer inn i salen på Riksteatret til Morten Joachims klimpring på gitaren. Han sitter på en krakk på den ene siden av scenen. Vi småprater litt, stemningen er nedpå og jordnær. Ingen tør prate for høyt. Når alle har satt seg begynner han å synge en sang som vitner om et liv med mye motgang, men også med glimt av håp. Så begynner fortellingen.

Foto: Dag Jenssen

I en leilighet på Fjell i Drammen, med et knust vindu, sitter en mann i boksershorts som ikke fryser lenger, men bare er kald. En slitt lenestol i skinnimitasjon, et bord med et askebeger og brukte glass, samt et lite bakteppe med ulike gardinstoff fra 70-tallet. Scenografien er enkelt, men stemningsskapende.

Selv om det er her, i leiligheten på Fjell i Drammen, forestillingen begynner så er det ikke her Morten Joachims fortelling begynner. Den begynner med en biologisk mor som på grunn av rusavhengighet ikke klarte å være den foreldrerollen et barn trenger. Sammen med Morten Joachim gjennomlever vi tapet av en mor, en bror, en stefar, en tante, en bestemor og en biologisk far. En biologisk far som har vært fraværende i oppveksten, noe som gjør lengselen etter både forklaring og anerkjennelse fremtredende. Likevel ender det godt, indirekte skjønner vi at Morten Joachim har giftet seg og fått en datter. Samtidig som han har blitt en vellykket dramatiker, regissør, og nå også skuespiller. Rammefortellingen handler om Mortens stefar, Jan, og hvordan Morten blir nødt til å bryte seg inn i Jans leilighet for å finne han død. Dette fungerer godt, alle brikkene faller ikke på plass hos oss i publikum før mot slutten av forestillingen. Jan blir en viktig karakter for å binde fortellingen sammen.

Foto: Dag Jenssen

Det er en imponerende balanse mellom humor, alvor og sentimentalitet. Jeg tror aldri jeg har ledd så mye av noe så trist, og det er ikke galgenhumor som er bærende, men Mortens evne til å se seg selv i fugleperspektiv og finne de små lystbetonte øyeblikkene i elendigheten. Han fremstår som dønn ærlig, men også distansert nok til at det ikke blir ubehagelig. Det forestillingen dypest sett handler om er menneskets stadige behov for å bli elsket, enn så strevsomt det kan være. Etter forestillingen sitter jeg igjen med et håp, et håp om at alt ordner seg så lenge en står i det.

Dette var siste forestilling på Riksteatrets turné, men om anledningen til å se den igjen byr seg, så anbefales den på det varmeste!

Anmeldelse av: Marianne Ek Hagen

Det trommer hardt på taket inne i sirkusteltet. Lukten av popcorn og vått gress skaper en koselig og lun atmosfære. Vi er heldige som får sitte inne i dette været! Teaterhøgskolens årlige sommerteater hadde sin premiere i går, og vi får både ly og forestilling av dem!

Hver sommer samler sommerteatret små og store til teltet i Frognerparken. Det er hovedsaklig barneteater på repertoaret, og i år spilles en egen versjon av klassikeren Alice i eventyrland. Regissør og manusforfatter Mads Bones har tatt seg noen kunstneriske friheter og omskrevet Carolls originale manus. Resultatet er en musikalsk og (som alltid) drømmende historie full av humoristiske karakterer. Bones har tatt et snedig valg med selve historiens oppbygning, og komponert en dramaturgi som vi godt kan like! Her er ikke alt sånn som du husker det fra bok og film, og det bevarer spenningen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det er helt klart de ulike rolletolkningene som får skinne i denne forestillingen. De 8 skuespillerne tar på seg et drøss av roller, alle fulle av personlighet og liv. Går man med på et slikt premiss, er dette knallgodt karakterskuespill! Spesielt Hanna-Maria Grønneberg og Sunniva Du Mond Nordal briljerer i sine roller. Sistnevnte blir en umiddelbar publikumsfavoritt som Fellurkatten, og sliter nesten selv med å holde maska på grunn av den voldsomme latteren i salen. Produksjonen har gått for et gjennomgående teatralt uttrykk og skuespillerne sparer ikke på noe hva gjelder mimikk og stemme. Med tanke på målgruppen, som her er barn, er dette et godt valg. Det fungerer på oss også, men det tar en smule lengre tid før vi er helt med på det, og man kunne kanskje ha spandert på seg et tydeligere skille mellom “Eventyrland” og “virkeligheten” også i spillestil. Dette er uansett detaljer.

Scenografien er nydelig, og det er laget original musikk til forestillingen av komponist Kyrre Havdal. Sangene fungerer godt hver for seg og får fram noen flotte stemmer i ensemblet, men vi savner en rød tråd i det musikalske. Det kunne vært med på å løfte forestillingen ytterligere og skape en helt magisk stemning, som de er på god vei til å lykkes med.

Historien er leken og gøy. Alice er et klokt barn og Hattemakeren en gal voksen. Det er virkelig et magisk univers inne i sirkusteltet i Frognerparken. En sommertur til Eventyrland (med høy MGP faktor) er virkelig verdt det! 

Hele teater-Norges festkveld fant sted i går på Oslo Nye Teater i Oslo. Dresskledde menn, kvinner i lange kjoler, nervøse blikk og høflige lykkeønskninger stod i sentrum. En rekke statuetter skulle deles ut, sammen med heder og ære. Perfekt plassert i salen, midt på rad 5, satt vi i Teaterungdom.

FOR EN KVELD!
12 priser ble delt ut til 12 verdige vinnere. Robert Wilson vant pris for scenografien til EDDA, og ensemblet i forestillingen fikk pris for særlig kunstnerisk innsats. Nydelige Gjertrud Jynge fortalte fra scenen om “Bob” og “to listen, and to have fun”. Orlando og Rogaland Teater ble den store vinneren med tre priser (beste kvinnelige hovedrolle, beste regi og årets forestilling), og legenden Toralv Maurstad vant velfortjent prisen for årets mannlige medspiller for rollen i Overføring. I tillegg til de 12 ble det også utdelt en ærespris til Bjørn Sundquist.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Hilde Louise Asbjørnsen ledet kvelden selvsikkert og sensuelt (som vanlig). Sammen med danserne Jan Nicolai Wesnes og Gustav A. Kvale, danset, sang og briljerte hun kvelden igjennom. Utdeling var ryddig, glamorøs og vellykket. Prisutdelingen avslutter også festivalen Heddadagene 2017. En meget vellykket festival som vi i teaterungdom virkelig håper gjenoppstår i 2018. Det er fremdeles et etterspill på Operaen igjen, men allerede kan man si at festivalen er en suksess.

Vi var selvfølgelig spent på kategorien Beste forestilling for ungdom. Vinneren ble “We come from far,far away”. En sterk forestilling om flukt og det å være flyktning. En viktig og riktig pris. Applaus fra oss i Teaterungdom.no. Også prisen for Beste barneforestilling må vi også trekke frem. Akershus Teater har i lang tid satset helhjertet på barneteater, og slo seg sammen med Teater Joker for å iscenesette barneboken “Brune“. At forestillingen i går kveld ble premiert med Heddapris er en fantastisk anerkjennelse. Kjempegøy.

Vi hadde en herlig kveld på Oslo Nye, og dro hjem fulle av energi og skrivelyst! 😀

Foto: Skjalg Vold. Alle prisvinnerne

– Helge

Det er en av årets fineste sommerdager ute i Oslo, og vi i teaterungdom tar turen inn i Operahuset. Tosca: smerte, kjærlighet, hat og hevn skal stå i sentrum. Forestillingen er beinhard! Rommet krymper, rent fysisk, inn. Regien er blodig, rå og ektefølt. Det er lenge siden jeg har sett opera med så godt skuespill. To timer i Operaen denne sommerdagen, er helt fantastisk.

Foto: Erik Berg

Tosca er en velkjent historie for de fleste operaelskere. Ondskap styrer byen, kjærlighet styrer Tosca, en kamp for kjærligheten, mot onde krefter, ordet sorg står sentralt og publikum blir sittende igjen med stor avsky og smerte. Det fungerer så ekstremt godt. Rommet er beinhardt. Sangerne, danserne, koristene og hele operaorkesteret spiller i perfekt samspill. Forestillingen er nydelig.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Svetlana Aksenova spiller Tosca med ekstrem presisjon. Hun er sjalu, beregnende, egoistisk og tilgjengelig. Man liker henne egentlig ikke, men føler med henne i hennes situasjon. Du aksepterer at det er henne du må heie på. Samfunnet man får se er for hardt og hjerteløs. Ondskapen er personifisert i Scarpia, hjerteløst portrettert av Claudio Squra. Scenene mellom de to løfter hele forestillingen opp nok et nivå. 

Foto: Erik Berg

Forestillingen vil være en jeg husker mange år fremover. Den er nydelig. Brutaliteten føles ærlig i sin desperasjon. Hard, slik samfunnet er hardt. Det er ekstremt lite man kan sette fingeren på, men etter flere turer i operaen begynner jeg å gå lei av store cardiganaktige gensere. De er liksom helt malplasserte inn i dette nydelige, vakre, gammeldagse samfunnet. Vi trenger ikke cardigan! En bagatell selvfølgelig, nesten et oppgulp, men like fult en tilbakemelding.

Jeg elsker Tosca! Jeg vil anbefale den til mange! Den er verdt å se! Om du orker to timer intens smerte.

Foto: Erik Berg

Det har etterhvert blitt en dårlig skjult hemmelighet at vi i Teaterungdom elsker Gjertrud Jynge. Enten hun står i front av storslagne produksjoner som Edda og Andre Verdskrigen, eller forteller om egen familiehistorie i Frå Landevegen, er Jynge et navn våre faste lesere har bitt seg merke i. Gjertrud leverer alltid, også når vi treffer henne for en kort prat mellom slagene under Heddadagene.

Gjertrud Jynge, slik vi kjenner henne fra skuespillerveggen på Det Norske Teatret

Vi setter oss ned på Kafe Løve. Gjertrud Jynge er en liten dame med mørkt hår, stram sminke og nordnorsk dialekt. “Jeg liker Det Norske Teatret, jeg liker jo å spille på nynorsk. Det er jo mitt språk. Så lenge jeg slipper sånn østlandsk aksent da, hvis jeg skal snakke nynorsk med østnorsk aksent får jeg ikke mee mæ mæ!” Gjertrud smiler mye. Hun holder stø blikkontakt og lytter til både spørsmål og skryt (vi måtte jo skryte litt!). “Til høsten spiller jeg Fru Alving, fra Ibsens Gjengangere, på Riksteatret. Så da får jeg reist mye rundt. Det blir en ny erfaring. Jo flere erfaringer man utsetter seg for, jo rikere blir man”. Vi spør om familie, om ungdomsårene og om teatret. Gjertrud forteller at hun har to barn, at hun tidlig visste at hun ville bli skuespiller, en drøm hun hadde arvet av moren. Hun forteller også at hun slet mye med nervøsitet tidligere, og var både redd og stresset mens hun gikk på Teaterhøgskolen. At hun etter utdannelsen jobbet på Rogaland teater og så havnet her, på Det Norske Teatret. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Praten går lett og vi kommer inn på Edda. Den virkelig store produksjonen til teatret denne våren, en forestilling som er Heddaprisnominert, hvor Gjertrud spiller en av hovedrollene. “Jeg har jo jobbet med Robert Wilson før, og vi har holdt kontakt. Jeg er fryktelig glad i Bob. Han sier at det viktigste er to listen and to have fun. Det tror jeg på. Det å lytte er uvurderlig”. Forestillingen skal videre til Århus, Reykjavik, New York og kanskje mer. Mange av forestillingene til Gjertrud er fortsatt i spill. Edda lever videre, det samme gjør Sorga kler Elektra og Frå Landevegen. “Første dag på gulvet, med Edda, da fikk jeg bare kjeft, alt var galt. Jeg fikk høre at jeg bare spilte til fjerde rad… Det var tøft.” 

Flotte Gjertrud Jynge

Vi spør mer om ungdomsårene hennes, om hvordan hun var som ung, om hun hadde noen interesser, hobbyer, utenfor teatret. “Jeg var nok veldig ordentlig. Jeg hadde to eldre søstre. De hadde liksom brukt opp hele ungdomsopprøret, så det var liksom ingenting igjen til meg. Som ungdom var jeg politisk engasjert, og sang i kor. Jeg var også med i studentradioen.” Gjertrud forteller og vi lytter, vi spør og hun lytter. Det å lytte går igjen. Plutselig er tiden ute, Gjertrud skal videre å se en forestilling. Tiden flyr under Heddadagene. Vi må løpe videre, men det var godt med en snau time på kafe. En snau time hvor vi bare kunne lytte, til Gjertrud Jynge.

😀

– Helge og Kari
 

Inne på et hotellrom møter vi den tilsynelatende suksessrike karrierekvinnen Marie. Det ligger en mann i senga. Vi skjønner fort tegninga. Nesten… For etter 1,5 time med skuespiller Janna Kari Kvinnesland i førersetet, har vi blitt kjent med en kompleks og dyp kvinne. Det er ikke så lett som bare et hotellrom og en ukjent naken (og død!) mann.

Pietá er en monologforestilling, laget av Haugesund Teater. Den spilles i Oslo som teaterets bidrag til Heddadagene. Det er et intimt prosjekt med fokus på skuespilleren og hennes kunst. Janna Kari ble hyret etter ønske fra regissør og teatersjef Erik Schøyen, mye på grunn av hennes varme. Et valg som vi etter forestillingen forstår godt!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Dette er nemlig kunst! Kvinnesland portretterer en sterk og mektig kvinne i total oppløsning. Det er vondt å se på hvordan karakteren, i stadig høyere promille, utleverer seg selv og sine innerste følelser. Gjennom komiske fraser og handlinger får vi innblikk i en dyp sorg og angst. Det er her Kvinneslands varme virkelig kommer til sin rett. Den gjør at vi til tross for en noe arrogant holdning og overfladisk prat, bryr oss om henne. Vi forstår at det ligger noe under.

Det er virkelig underteksten som berører meg og som gjør forestillingen til noe mer enn kun en morsom og absurd fortelling med en hovedrolle på fylla. Janna Kari spiller så godt! Ikke minst som full. Det er også i de siste scenene, hvor alkoholen har tatt over kroppen, at jeg også blir mest rørt. Ut av beruselsen kommer også Maries innerste sorger.

Noen av vitsene og punch’ene blir litt billige og småkleine. Det tar også litt tid før jeg godtar mannen som bare ligger i senga, og hele håndteringen av dét problemet… Men jeg overser det etterhvert og fokuserer heller på spillet. Da koser jeg meg og tiden går fort. Til slutt sitter jeg med en liten tåre i øyet, samtidig som jeg ler. Perfekt balansert!