Det er onsdag kveld og premiere på Centralteatret. Salen er fylt til randen med spente publikummere i alle aldre. Det er regissør Per-Olav Sørensen som står bak roret under denne oppsetningen av den moderne klassikeren Closer. Med seg har han et stjernelag av skuespillere og forventningene er høye. Vi ble ikke skuffet!

I en gate i London møter nekrologskribenten Dan (Lie) blikket til den unge jenta Alice (Grenersen). Året etter er de fortsatt kjærester. Dan skal snart gi ut bok og blir i den forbindelse fotografert av Anna (Hovig). Hun tar bilder av fremmede og skal snart ha en egen utstilling. Dermatologen Larry (Broch) prøver seg på en grisete chatte-side på nettet, og via en spøk kommer han i kontakt med Anna. To år senere er de gift. To par som tilsynelatende er lykkelige.

Closer er en kjærlighetshistorie, både på godt og vondt. Den tar for seg den søte forelskelsen når alt du kan tenke på er den andre, men også bitterheten når du innser at du kanskje ikke er lykkelig allikevel. Den tar for seg sjalusi, utroskap, lidenskap, vold og ikke minst nærhet, som alle mennesker ønsker og trenger.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Foto: Sturla Bakken

Det er mye jeg vil trekke fram i denne forestillingen. Scenografien er smakfull og enkel. Hver gang en ny scene presenteres blir passende møbler skjøvet frem. Det funker og er akkurat hva stykket trenger. Mellom disse byttene blir det spilt nydelig instrumental-musikk som understreker stemningen i stykket. Men det er først og fremst skuespillerne som skal hedres. Manuset puster og lever på skuespillernes evne til å formidle vanskelige følelser, noe de fire skuespillerne gjør med største troverdighet. Spillet er nyansert, ekte og sårt.

Foto: Sturla Bakken

Det er en vakker fortelling som sitter med deg lenge etter du har forlatt salen. Mest fordi karakterene, på tross av alle sine destruktive handlinger, er skremmende gjenkjennelige. Du hater dem, du elsker dem og du sympatiserer med dem. Du heier på dem gjennom jævligheten og ønsker at de skal finne lykken til slutt. Men alle kjærlighetshistorier kan ikke ende lykkelig, og nettopp derfor blir Closer så virkelig. Dette er bra teater, rett og slett. Terningkast 5! 

Har du hørt om bloggeren Komikerfrue? Ørjan Burøe er mannen hennes. Altså komikeren. En mann full av fordommer. Faktisk så mange at han valgte å skrive et show om dem. Vi har inntatt Latter nok en gang, og denne gangen er det klubbscenen som gjelder – Ørjan Burøe står på scenen, og forestillingen heter “Fordommer” 

Etter 20 år som komiker har Ørjan Burøe endelig fått sitt eget soloshow. Showet er som en live selvbiografi. Vi blir kjent med Burøe-slekta på godt og vondt, kanskje mest på vondt. Her får alle familiemedlemmer gjennomgå. Det er gøy, men ikke alt er knyttet opp mot temaet i forestillingen, så noen av historiene blir litt vel random. Folk humrer hele veien, og det er mange gode poenger underveis. “Hvem har størst tiss”-humoren er ikke noe som treffer meg, men det hørtes ut som gutta i salen koste seg godt da temaet kom opp.

Noe jeg alltid har lurt på når det gjelder stand-up, er hvor mye som faktisk er sant. Burøe forteller de sykeste historiene om alt fra første møte med svigerfar, til den gangen han løy for kong Harald. Kan en person virkelig ha opplevd så mye og gjort så mange rare ting?  

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Som en vant teatergjenger, reagerer jeg litt på dramaturgien (oppbygning av forestillingen). Dette gjør jeg ofte når jeg ser Stand Up. Jeg ler stort sett av alle vitsene han lirer av seg, men helhetlig blir det for langt og til tider veldig ensformig. Det at han bryter ut i et aldri så lite dansenummer er med på løsne stemningen betraktelig. Han forteller også at han har kjøpt seg hus i Ski, og sammenligner de fordomsfulle fruene på Majorstuen med de hyggelige folka i Ski. Selvfølgelig gøy å høre for meg som er oppvokst i gata Burøe-familien nettopp har flyttet til.

Forestillingen varer omtrent 1 time og 20 min, og er etter min mening akkurat litt for lang for et one-man show uten pause. Det at baren er åpen under showet er noe som irriterer meg voldsomt. Alle de halvfulle folka som prøver å liste seg bort langs de trange radene, skvulper litt øl på sidemannen og håper ingen merker det. Med en liten pause kunne dette fint vært unngått. Noen vitser kunne også med fordel vært kuttet. Jeg får følelsen av at han prøver å få med litt av absolutt alt, noe som strengt tatt ikke er nødvendig. Forestillingen spiller for fulle hus landet rundt, og jeg er helt sikker på at publikum mer enn gjerne kommer tilbake om Burøe lager et nytt show. Som sagt, alt er gøy, det blir bare litt for mye av det gode. 

Misjonsopplæringen er endelig over. Nå er det tid for to år ute i den store verden. Kevin Price (Frank Kjosås) er kullets store stjerne. Med perfekt hår, nystrøken skjorte og uomtvistelig gudstro er han klar for å frelse verden. Aller helst i Orlando. Navn ropes opp og misjonsbrødre dannes. Drøm blir fort til mareritt når hans nye “bestevenn” er Arnold Cunningham (Kristoffer Olsen) og stedet han skal misjonere i, er Uganda.

Foto: Fredrik Arff

Denne elleville musikalen har blitt spilt over hele verden. Den har vunnet en rekke priser og blir av mange omtalt som århundres musikal. Den enorme Hovedscenen på Det Norske Teatret er solgt ut frem til 31.desember. -og du må til mars 2018 for å finne flere datoer på rad med ledige billetter. Forestillingen er på mange måter en megasuksess allerede, og det er ikke uten grunn.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Skuespillerne stråler. Spesielt gruppen med Mormonere er til å le seg ihjel av. Det synges og danses som på de beste scenene på Broadway eller West End. Nivået er skyhøyt. Frank Kjosås spiller Price med en vanvittig presisjon og stemmeprakt, på bristepunktet mellom gal og perfekt. Cunningham, i Kristoffer Olsens skikkelse, er akkurat så underlig utilpass i enhver situasjon at man forstår hans behov for å lyve… hele tiden… Anette Amelia Hoff Larsen tilfører substans og fornuft, som den unge og vakre Nabulungi. Mens Preben Hodneland som Eldste McKinley får folk i alle aldre til å le så de griner. Nivået på skuespillerne er skyhøyt.

Foto: Fredrik Arff

The Book of Mormon er først og fremst fryktelig artig. Musikalen er totalt skamløs og tuller med alt som er for drøyt til å tulles med. Å klare å balansere dette er ingen enkel kunst. Det er et krav at dette gjøres med varme og omtanke. Vidar Magnussen (ja, han fra Side om Side) viser med sin regi en enorm forståelse av komikk og timing. Her er det “Humor med kjærleik” som teatret selv skriver på sine hjemmesider.

Nå er nok vi i Teaterungdom heldige. Vi fikk se en forestilling et stykke ut i spillperioden. Slike store produksjoner trenger gjerne litt tid på å “spille seg inn”, og det er ingenting som tyder på at nivået vil synke utover i spilleperioden. Mitt entydige tips er derfor at du burde sikre deg en billett mens du ennå kan, selv om du må vente helt til februar/mars med å få sett herligheten så er det verdt det. The Book of Mormon er ganske enkelt skikkelig morsom!

Foto: Fredrik Arff

Det er lørdag kveld og premiere på Nationaltheatret. Publikumsradene på bakscenen fylles opp av teaterkritikere, skuespillere og spesielt inviterte. Stemningen er til å ta og føle på. Teatersjef Hanne Tømta tar for seg nok en Tsjekhov klassiker i dette utradisjonelle scenerommet.  Sist førte “Tre søstre” til to Heddapriser og utsolgte forestillinger. Ambisjonene er derfor himmelhøye når “Kirsebærhagen” settes på programmet.

Foto: Øyvind Eide

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

På et punkt er teatret nesten i mål allerede. Nesten samtlige forestillinger er utsolgte. Du må vente til november om du ikke allerede har sikret deg billett, noe som understreker presset og forventningene knyttet til denne produksjonen. Bakscenen er malt hvit for anledningen. Publikum sitter på tre sider av scenen og skuespillerne hilser høflig på oss i det vi trer inn i salen. Scenografi og kostymer er enkle og antydende. Her skal skuespillerprestasjonene stå i sentrum.

Historien som spilles ut er enkel. Ljubóv Ranevskaja (Gisken Armand) eier et stort gods med en tilhørende kirsebærhage, men hun er konkurs. Hun fremstår handlingslammet og nekter å innse at det er nye tider. Hun vil ikke selge, ikke endre levemåte og ikke innse den situasjonen hun er i. Store, vakre, gamle kirsebærtrær står for fall.

Foto: Øyvind Eide

Tiden flyr avgårde denne lørdagskvelden. Den drøyt to og en halv times lange forestillingen føles kort. Det er så intenst og vakkert. Gisken Armand spiller strålende som den karismatiske, elskende, vakre moren, helt uten omstillingsevne.  Emil Johnsen gir studenten Petja Trofilmov nærhet og varme, mens legenden Espen Skjønberg fungerer som forteller og tjeneren Firs. Et stjernelag av skuespillere uten like samles på Bakscenen. Stabilt og dyktig ledet av regissør og teatersjef Hanne Tømta. Kanskje er det noe litt uforløst her, kanskje kunne man ha trøkket gassen litt mer i bånn noen ganger, men det blir som flisespikkeri å regne. Kirsebærhagen er nydelig.

Det er ingen tvil om at dette er en bra teaterforestilling, så spørsmålet blir hvordan den appellerer til ungdom. I dette tilfellet tror jeg det kommer an på hva slags ungdom du er. Forestillingen inneholder ingen store overraskelser og er blottet for show og spesialeffekter. Den er rolig og klassisk i formspråket. Så om du velger superheltfilmene på kino, er nok ikke dette forestillingen for deg. Men dersom du kan like det stillferdige, og velger oscarvinnende filmer til fredagstacoen er dette en forestilling du virkelig bør sikre deg billett til. Den er udiskutabelt dritbra! Terningkast 5.

Turen til Det Andre Teatret forrige uke var såpass vellykket at vi måtte tilbake for å sjekke ut et annet konsept, nemlig Micetro!

Foto: Kim S. Falck-Jørgensen

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Hver onsdag går Micetro av stabelen, og for å kunne anmelde kveldens forestilling, skal jeg først fortelle litt om konseptet. Det hele starter med en gratis workshop kl 18, hvor hvem som helst har mulighet til å delta. Her blir det plukket ut inntil 12 personer som skal være deltakere i kveldens show, og det er alt fra godt etablerte til helt ferske improvisatører som for prøve seg. Showet i seg selv blir litt som et gameshow – alle deltakerne har et nummer, og må etter tur opp og improvisere en scene sammen med noen andre deltakere. Publikums applaus avgjør hvor mange poeng hver scene får, og de med dårligst poengsum etter hver runde går ut, så man til slutt står igjen med en vinner – kveldens Micetro!

Foto: Kim S. Falck-Jørgensen

Det høres kanskje litt komplisert ut? Det syns jeg også da konferansieren forklarte det, men det tok ikke lang tid før jeg hang godt med. Tidligere teatersjef for Det Andre Teatret, og nå teatersjef for Brageteatret, Nils Petter Mørland var kveldens regissør. Han bestemte hvordan de forskjellige scenene skulle spilles, innimellom med hjelp fra publikum. Her er altså alt ren improvisasjon, så skuespillerne har ingen anelse om hva de blir kastet ut i. En gruppe måtte spille en dramatisk cowboy scene med fingrene, mens en annen måtte improvisere en konfirmasjonssang. Her kan alt skje!

Pianisten står for all musikken, og gjør en knallbra jobb. Også han må improvisere og får kun stikkord som “dramatisk”, “tango”, “mystisk” osv. Dette er med på å sette stemningen, og gjør mange av scenene mer naturlige.

Foto: Kim S. Falck-Jørgensen

Alt i alt er det en underholdende kveld, selv om ikke alle scenene nødvendigvis er like bra. Høydepunktene er når Olli Wermskog eller Stian Gulli er med. I mine øyne var de helt klart kveldens beste improvisatører. Det Andre Teatret er absolutt et teater hvor ungdommen briljerer med sitt oppmøte, og det er ikke rart når billetten kun koster 100kr. Vi digger Det andre teatret og anbefaler alle å få meg seg noen av de mange tingene som skjer der!

Oslo Nye kjører på med komikk denne høsten. Det er slapstick og britiske tørrvittigheter. Vi møter Bjarte Hjelmeland i spissen av et stort skuespillerensemble. Dette høres ut som en vinneroppskrift, men resultatet er varierende. 

Foto: Gisle Bjørneby

En tjener for to herrer skal fylle hovedscenen, og resultatet er faktisk så varierende at jeg velger å dele forestillingen inn i 4 deler: de musikalske innslagene, første akt frem til serveringscenen, serveringscenen og andre akt. 

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

1: Forestillingen begynner med et musikalsk innslag. Trioen, med Zelimir Kulisic i spissen, setter stemninga. Dette er lett og gøy. De flørter med publikum. Sceneskiftene løses også ved hjelp av musikalske innslag. Bandet gjør en god jobb og det hele oppleves sømløst og naturlig. Musikk, og ikke minst livemusikk, er jo alltid gøy.

Foto: Gisle Bjørneby

2: Første akt (frem til serveringscenen) er treg. Mange karakterer skal etableres. Publikumskontakten er svevende. Skuespillerne kaver og kjemper for å spille godt. Det hele oppleves masete og kavende. Jeg blir nervøs for hvordan dette skal gå. Forestillingen føles ikke trygg, men rotete. Sceneskiftene med musikk blir høydepunktene den første drøye halvtimen. 

3: Men så sier det PANG i lattermusklaturen under serveringsscenen. En “heldig” publikummer blir publikumsfavoritt, sammen med Sindre Postholms elleville rolletolkning. Her får endelig Bjarte Hjelmeland mulighet til å briljere med sitt lune vesen og evne til å ta inn publikum. Publikum ler og ler. For en forvandling! Det siste kvarteret før pause er strålende og jeg gleder meg til mer.

4: Andre akt lander et sted midt imellom. På det jevne. Kort og godt. Ikke dårlig, men heller ikke fantastisk. 

Foto: Gisle Bjørneby

Som dere kanskje skjønner, er det mye som skjer i denne komedien. Noen stikkord er: to jobber, musikk, intriger, forkledninger, brev og appetitt (både når det gjelder mat og kvinner). Det skjer ekstremt mye på ganske kort tid, noe som går utover det endelige resultatet. Det er vanskelig å få alle bitene til å passe like godt. 

En tjener to herrer er på ingen måte noen dårlig forestilling, og på sitt beste er den skikkelig morsom. Men hvis du har tenkt deg på Oslo Nye Teater de neste dagene, ville jeg heller fått med meg Fravær på Trikkestallen…

Fredag kveld var det et yrende liv i Oslo. Endelig helg og kulturnatt attpåtil. I en varm og lun bakgård på Vålerenga blir vi møtt med prosecco og kake før forestilling. Vi er blitt invitert til å se OPEN HOUSE i regi av Brendan Mccall, presentert av Nordic Black Theatre. Adressen fikk vi samme dag, og huset det skal spilles i er kun lånt ut for denne kvelden. Neste forestilling vil bli spilt i et annet hus eller leilighet, men temaet vil være det samme hver gang: en feiring av byen Oslo, både på godt og vondt.

Jeg sier feiring, men temaet er egentlig gentrifisering. Hvordan Oslo som by stadig forandrer og utvikler seg for hvert år som går. De små lokale kaffe-stedene blir erstattet med Starbucks og Espresso House, mens Burger King tar over plassen til den sjarmerende lille klesbutikken på hjørnet. Jeg sier feiring fordi selv om boligmarkedet blir dyrere, blir også husene og leilighetene tryggere og finere. Det er dette fenomenet OPEN HOUSE tar for seg. Stykket er skrevet av Aaron Landsman og er laget for å spilles over hele verden. Denne gangen gikk turen til Oslo.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Plakat hentet fra Nordic Black Theatre sin hjemmeside. 

Vi blir møtt i døren av skuespiller Mankirat Singh. Han viser oss veien inn til et åpent og romslig kjøkken. Det er satt ut stoler og puter som publikum setter seg på. På veien får vi med oss et skjema med et par spørsmål som vi svarer på før forestillingsstart. «Hvor lenge har du bodd i Oslo?», «Hva har forandret seg mest» osv. Singh fungerer nesten som en konferansier når han geleider oss gjennom spørsmålene og litt om hva vi kan forvente videre. Med et fantastisk scenisk nærvær klarer han å holde på alles oppmerksom selv når vi sitter med nesa ned i spørsmålene. På et punkt kommer kveldens to andre aktører inn, Christian Bakke Eidem og Amalie Eggen. Så startet forestillingen. På en liten benk i et kjøkken på Vålerenga.

Eidem og Eggen tar oss med på en reise i Oslo. Fra St. Hanshaugen til Røa sitter de på benken og prater om deres samliv, deres bosituasjoner og deres framtid. Det er korte glimt inn i et moderne forhold i en moderne by. Det er sårt, det er morsomt og veldig ekte. Det er ikke lange forestillingen, ca en time, og det avsluttes med en lang monolog fra Singh om hvordan Oslo potensielt vil se ut mange år frem i tid. De leser noen av svarene fra publikum og inviterer oss med inn i en dialog. Har vi merket endringer? Liker vi det som skjer i byen vår eller ønsker vi egentlig at ting kunne forblitt som det var?

Det er en veldig unik opplevelse som venter om dere tar turen til OPEN HOUSE. Noe jeg håper dere gjør. Dette er på ingen måte glattpolert “perfekt” teater, men det er en intimitet og en helt egen stemning som skapes når man ser teater på så kort hold. Man får et samhold med både publikum og skuespillere som sjeldent oppleves andre steder (selv om skuespillerne noen ganger er litt utydelige i sin blanding av norsk og engelsk). Forestillingen er gratis, perfekt for “fattige ungdommer”. Så om man ønsker noe litt annerledes i hverdagen vil jeg absolutt anbefale alle å ta turen! Jeg kan ikke si hvor, for hver forestilling blir vist et nytt sted i Oslo. Hvem vet, kanskje rett ved der du bor?

Det er fredag kveld og endelig helg! Ute i gatene yrer det av folk som er klare for å gå på byen, mens vi er på vei til Det norske teatret. Det er veldig stille her. En fullsatt sal sitter nok allerede å ser på The Book of Mormon, mens vi er på vei opp i 5. Etasje til scene 3, vi skal se “Det har visst vore ein episode”. Noe helt annet!

Foto: Dag Jenssen

Vi er ikke mange i salen, men stemningen er til å ta og føle på. Folk hvisker nesten, jeg kjenner jeg er ganske spent. “BANG!” Forestillingen er i gang.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Stykket er skrevet av Chris Thorpe som er en av de nye dramatikerne i Storbritannia. Temaet i stykket er både spennende og viktig. Vi følger fire menneskers historier fra forskjellige attentater. Vi får vite hva de forskjellige tenkte i det hendelsen skjedde, impulsene de hadde og hva som fikk de til å handle. Hvorfor velger vi å gjøre som vi gjør? Hva gikk igjennom hodet til gjerningsmannen når han hadde valget mellom å handle eller ikke handle? Velger man å handle i slike situasjoner eller er man passiv? Dette er spørsmål Chris Thorpe stiller seg, og som han stiller til publikum.

Foto: Dag Jenssen

Forestillingen er utrolig ærlig og ekte. Skuespillerne hadde hver sin historie og fortalte den direkte til oss. Jeg følte ikke at jeg var en random publikummer som så på teater, skuespillerne tok seg god tid og hadde virkelig øyekontakt med oss. Tårer, latter, impulser og tanker, de delte alt. De sto der sammen, men allikevel så alene. Så nakent, nydelig nakent. Det var ikke lagt på noe ekstra, det var så rent du kan få det i teatret! Det er tøft av regissør Peer Perez Øian å gjøre spillestilen så stilistisk, og det funket.

Forestillinger har noen punkter som er mer intense enn andre, men jeg følte allikevel av vi i salen holdt pusten i 1 time og 20 minutter. Utrolig intenst. I det scenen gikk i black tok det lang tid før applausen kom, og ikke fordi den ikke var fortjent! Jeg tok meg selv i å tenke på så utrolig mye akkurat da og jeg hadde veldig mange spørsmål i hodet som jeg ikke klarer å besvare. Så mange tanker som begynte å spinne, og som det er viktig at spinner videre! En viktig forestilling med intens tematikk, virkelig verdt å se!!

Oslo er Norges hovedstad, Norges kulturhovedstad og Norges teaterhovedstad. Byen huser flere av landets største scener og har utvilsomt det bredeste tilbudet på teaterfronten. Her finner man også Norges eneste kommunale teater: Oslo Nye Teater, som eies av Oslo kommune. Vi i Teaterungdom.no var så heldige å få en privat omvisning, på hele byens teater.

Vi ønskes velkommen av informasjonssjef Margareta Magnus Myhre, en blid dame med tusen jern i ilden. “Kom, vi kan sitte på favorittrommet mitt” sier hun og tar oss med opp trappene til baren utenfor hovedscenen. Oslo Nye Teater er spesielt på mange måter. Teateret består av tre scener, fordelt på tre ulike bygg. De har noen få fast ansatte skuespillere, noen på åremål og mange som blir ansatt til hver enkelt produksjon. De har alt de trenger for å lage fullskalaproduksjoner på egenhånd. Smie, malesal, smike, kostymer, maskeavdeling og husdramaturg. Oslo Nye har også et helt eget ansvar, de skal være hele byens teater.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Dette innebærer at de lager forestillinger for alle. Fattige og rike, unge som gamle, og ungdommer også, selvfølgelig. “Vepsen” og “Closer” trekkes frem som ungdomsvennlige. I tillegg til  “En tjener for to herrer” som passer for alle. “Min pappas porno” og “Fravær” spilles også på Oslo Nye. Begge to har fått strålende kritikker av oss tidligere (les anmeldelsene av Fravær og Min pappas porno her!). 

Omvisning på Oslo Nye er som en treningsøkt. Man går opp og ned trapper for harde livet. Alt er plassert i ulike etasjer, med smie og verksted nederst, og den fantastiske malersalen på toppen. Steder bugner av energi og humør. Man trives på Oslo Nye. Dette er hele byens teater. Dette er herlig. Ta turen hit, det skal i hvert fall vi… allerede i kveld.

– Helge 

For første gang har vi i Teaterungdom tatt turen til Sagene og Det Andre Teatret. Har man ikke vært der før, må man nok ta opp Google Maps for å finne stedet; En beskjeden murbygningen ved Akerselva, med en helt unik atmosfære. For dette er mer enn et teater. Det Andre Teateret er et sosialt møtested for alle grupper mennesker, enten det bare er for å ta seg en øl i caféen eller for å se fantastisk teater.

På Det Andre Teatret er det improvisasjon som gjelder! Her det ingen som har memorert tunge manus eller venter på stikkord for å komme inn på scenen. Vi sitter på andre rad i en fullstappet sal og prøver å balansere popcornet og ølet i det kveldens aktører entrer scenen. I kveld er det Instant Broadway som står på menyen, og publikum er sultne. De jubler og klapper i det improvisatør Simen introdusere ensemblet. Stemningen er lett og latteren sitter løst fra første stund. De fleste har vært her før og vet hva de kan forvente.

Premisset til Instant Broadway er enkelt og vanskelig på samme tid. I løpet av 100 minutter (inkludert pause) skal en helaftens musikal improviseres, komplett med både sang og dans! Det er publikum som kommer med forslag og innspill til hvor handlingen skal foregå og hva tittelen skal bli. Kveldens forestilling blir en reise inn i rånermiljøet i Brummundal. Det tar ikke lang tid før aktørene hiver seg på pianist Håvard Antonsen sitt komp og improviserer kveldens første nummer, nemlig tittellåta «Bånn Gass»!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Pressebilde hentet fra Det Andre Teatret sin hjemmeside

Derfra er det bare å lene seg tilbake og nyte showet. Vi får møte et imponerende antall karakterer, alle improvisert frem av de fem skuespillerne på scenen. Gunstrøm etablerer raskt hovedpersonen Ronny, som mest av alt ønsker å dra til Romerike Folkehøyskole for å studere drama. Det er ikke like lett når hans konservative far (Wermskog) bestemmer at Ronny skal overta bensinstasjonen og bli en ekte råner. Politimannen Sindre (Andersen) går undercover inn i miljøet som “Ronny 2” for å kunne ta flere i fartskontroll, men ender opp med å bli forelsket i den hardbarka rånerdronninga Laila (Mørkrid). Samtidig drar to drama-lærere og en rektor fra Romerike Folkehøyskole til Brummundal for å rekruttere gutten som «er i kontakt med sine egne følelser». Alt dette mens skuespillerne leverer improvisere sang- og dansenumre.  

Dette er gøy teater rett og slett! Uansett om ting går som det skal eller ikke, ler vi. Instant Broadway er foreløpig på repertoaret 21. september og 5. oktober, men om du ikke har mulighet en av disse dagene, er det bare å ta det med ro. Dette er langt fra første gang forestillingen blir satt opp på Det Andre Teatret, så muligheten vil nok komme igjen senere! Ellers er det alltid mye bra her på huset, så hvorfor ikke bytte bort neste kinotur med en tur til Det Andre Teatret? Jeg garanterer at popcornet er billigere og underholdningen like bra -om ikke bedre!