På onsdag var vi på urpremieren til “Valdens Historie” på Det Norske Teatret. Det er første gang Edouard Louis sin bok “History of Violence” blir adaptert fra bok til scene. Regissør Kjersti Horn og skuespiller Emil Johnsen fortsetter dermed på prosjektet de startet med “Farvel til Eddy Bellegueule”, og for en fortsettelse dette er! 

Foto: Gisle Bjørneby

Valdens Historie blir beskrevet som «Ei modig forteljing om ei valdtekt og følgjene for både offer og overgripar.» Stykket kommer fra Louis sin selvbiografiske bok «History of Violence». Louis vokste opp som homofil i en gudsforlatt by i Frankrike. «History of Violence» er hans andre bok, de er begge selvbiografiske og tar opp politiske temaer i samfunnet, med utgangspunkt i det helt nære.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Før forestillingen var vi på Bikuben for å få med oss intervjuet me Louis. Han fortalte sine tanker om hvordan det er å være et offer, og hva det har å si for hvem du er, videre i livet. Hvordan du lar det definere deg som menneske. Det er så utrolig mye man ikke tenker på om man ikke har opplevd noe så vondt. Louis måtte stille seg selv spørsmålene: vil jeg anmelde det? Vil overgriperen få den straffen han fortjener? Vil det hindre at andre blir utsatt for det samme? Og hvordan er det for offeret og overgriperen når en sånn hendelse blir meldt? Jeg anbefaler alle å se dette intervjuet på Det Norske Teatrets Facebookside før dere ser forestillingen.

Foto: Gisle Bjørneby

Kjersti Horn som er regissør har virkelig klart det! Hun får frem historien og følelsene på en brutal og ærlig måte. Jeg elsker hvordan hun tørr, tørr å gå litt for langt sånn at det er ekstra vondt å sitte som publikum. Det blir så realistisk, og det får virkelig frem Edouard Louis sin tanke om at det er viktig å få høre historien til ekte mennesker og at vi ikke alltid må finne på noe nytt. De to skuespillerne Emil Johnsen og Preben Hodneland er også ekstremt gode og gir alt av seg selv hele veien. De holder ingenting tilbake og er med på å gjøre denne forestillingen utrolig sterk og vond. Sammen har denne trioen gjort en fantastisk jobb, og som Aftenposten skrev: denne trioen har overgått seg selv! Jeg håper virkelig de jobber mer sammen i fremtiden.

Jeg anbefaler alle å ta turen til Det Norske teateret å se «Valdens Historie». Det kan være lurt er å lese seg litt opp på Edouard Louis og hans historie i forkant, eventuelt, om man er veldig interessert, lese boken «History of Violence». Jeg synes at forestillingen var helt fantastisk, “Valdens Historie” er noe alle bør få med seg.

«Nashornet» på Det Norske Teatret er en forestilling om massesuggesjonens skrekk og gru, med paralleller til 2. verdenskrig og Hitler. Men hvordan passer denne forestillingen inn i dagens samfunn? Og hvordan kan ungdom i dag relatere seg til denne tematikken?

Foto: Erika Hebbert

Forfatter Eugene Ionesco skrev stykket på en morsom og absurd måte. Humor ble brukt for å beskrive farene ved massesuggesjon. Dersom man ikke er vant til å gå i teatret kan det være vanskelig å oppfatte denne koblingen, for selv om tematikken er relevant for mennesker i alle aldre velger jeg å ikke anbefale denne forestillingen for ungdom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne oppsetningen har plassert Eugene Ionescos stykke fra 1959 inn i moderne tid, men klarer ikke å tydeliggjøre hva stykkets innhold har med dagens samfunn og politikk å gjøre. Jeg tror jeg forstår visse aspekter ved samfunnet og politikken i dag. Allikevel forstår jeg ikke helt hvor de vil med forestillingen. Personlig syns jeg at massesuggesjon er et interessant tema. Jeg skjønner at de ønsker å sette «Nashornet» inn en moderne kontekst, men jeg oppfatter ikke henvisningene som tydelige nok til dagens samfunn i denne utgaven. De utallige utsagnene på gulvet er ment som hint til hvordan massesuggesjon er tilstede i moderne politikk. Dessverre rekker man ikke å forstå koblingen underveis ettersom forestillingen er såpass kort og du samtidig skal følge rollefigurenes reise. Dessverre var det også vanskelig å skjønne når forestillingen var slutt, noe som i seg selv er et dårlig tegn. Som publikummer klarer man rett og slett ikke å henge med.

Skuespillerne Per Schaaning og Svein Roger Karlsen er utmerket i sine roller som «Berenger» og «Jean» og utfyller hverandre på en meget god måte. Det mest interessante med forestillingen er hovedpersonen, «Berenger». Han, som i utgangspunktet er «unormal» fordi han er alkoholiker og uskikkelig i sammenligning med de andre, viser seg å være den som er mest tro mot seg selv og vanskeligst å påvirke. En rørende scene er når «Daisy» (Julie Moe Sandø) forlater «Berenger» for å bli en del av «nashorna». Når det gjelder scenografien, er den enkel med fine effekter som representerer «nashorna». Særlig den siste scenen hvor det skapes illusjoner ved hjelp av lys og røyk at en flokk med neshorn kommer løpende mot «Berenger», er spesielt «creepy» og godt laget.

Foto: Erika Hebbert

Basert på tolkningen av stykket er det bra forestillingen ikke varer lenger enn 1t og 15 min, men på samme tid gir den ikke tid til å bli ordentlig kjent med rollefigurene eller med temaet. En forestilling som «Nashornet» må klare å presentere det absurde på en tydelig måte som gjør at man forstår innholdet der og da. Da jeg gikk ut av salen var jeg veldig usikker på hva jeg følte om stykket. Hva hadde jeg fått ut av det? Hva er det egentlige poeng med forestillingen?  Så dessverre blir det ingen anbefaling denne gangen, selv om skuespillerne leverte varene.

Enda en juleforestilling, denne gangen på Riksscenen. Det er servering av gløgg og pepperkaker ved inngangen og inne spilles det julemusikk over høyttalerne. Mange av de små barna synger med for full hals til «Jul i Svingen» og stemningen er fantastisk. Vi skjønner fort at dette er et teaterstykke for de små.  Vi har vært å sett “Pøbel i Pels”.

Forestillingen handler om 12 år gamle Ingvild som så gjerne ønsker seg en hund til jul. Hun får ingen hund, men plutselig kommer en bakgårdskatt med ni liv på besøk. Denne katta skaper mange problemer hjemme hos Ingvild og hun bestemmer seg for å reise til pappaen sin istedenfor. Dermed starter de ferden gjennom Oslos gater på selveste julekvelden. Sammen møter de på mange spennende og noen litt skumle utfordringer.

“Pøbel i pels” er full av sang og dans, noe fenger veldig. Sangtekstene og melodiene er lette, det er brukt julesanger vi kjenner fra før og noen ganger har de tekstet sine egenproduserte sanger og det er derfor mulig å synge med. Det vi ser er en moderne juleforestilling satt til Oslo i dag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Plakat fra Riksscenens hjemmeside

Ingvild, som spilles av Heidi Ruud Ellingsen, er ei tøff jente, noe musikken effektivt bygger oppunder. Dansegruppen Subsdans, med barn i alle aldre, bidrar med Hiphop, breakdance og popping, noe som løfter forestillingen ytterligere og skaper god variasjon.

Selve manuset er skrevet av Jesper Halle (etter en ide av Kristin Lind og Halle selv), og Lars Vik har regien. Sammen makter de å treffe de unge i publikum på en strålende måte. Barna i salen var aldri ukonsentrerte og lo stadig vekk. Innimellom fikk vi også servert litt humor for de voksne.

Men det er ingen tvil om hvem denne forestillingen er laget for, og det er barna. For meg blir den kanskje litt enkel, selv om jeg koser meg og ler. Barna som satt rundt meg storkoste seg og gikk ut fra salen med store smil. Smil som ble enda bredere når de fikk hver sin marshmallow på pinne og fikk grille den på bål utenfor Riksscenen. Med alt som skjer rundt forestillingen har de virkelig klart å gjøre dette til barnas aften. Gutten som satt bak meg i salen skal få  lov til å oppsummere: «DET VAR SÅÅ KULT!!!»

Oslo Danse Ensemble (ODE) produserer for første gang en helaftens forestilling. Jo Strømgren er hentet inn som koreograf. Resultatet er Salve Regina, en tittel som refererer til Mariahymnen som etter å ha blitt nedskrevet på 1100-tallet har vært viktig for vår vestlige kulturhistorie. 9.-17.desember inntar de Dansens Hus for å runde av sesongen 2017. 

Foto: Erik Berg

Forestillingen er kort og godt fantastisk! Det er to særegne uttrykk som smelter sammen til noe enda sterkere. De ulike delene i forestilling jobber sammen og skaper en spennende dynamikk. ODE og Jo Strømgren tar oss med på en reise gjennom barokken, det nakne mennesker, religion og tiden vi lever i. Musikken er dramatisk og mektig uten å oppleves som pompøs, for danserne kan så til de grader matche dette uttrykket. Lekkert!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Historiene vi får servert har alle sine egne særpreg; ingenting er likt og alt overrasker! Forestillingen vet akkurat hvor lenge den kan holde på med en sekvens før de skifter til den neste. Danserne behersker alle skift utmerket, og det er tydelig at de har det gøy med alt av materiale de er tildelt. Gleden over dansen er smittende, og publikum storkoser seg.

Foto: Erik Berg

Scenografien er enkel og lekker. Når forestillingen startet er det kun et teppe på gulvet, og papirstrimler henger fra taket bak. Teppet rammer inn handlingen og strimlene gjør at danserne fort kan komme inn og ut på scenen. Når vi beveger oss ut fra barokken, beveger teppet seg også vekk fra scenen. Slik som danserne og koreografien, er også scenen bar når det nakne mennesket står i fokus. På et punkt blir strimlene byttet ut med et sort teppe fra taket, og likeså blir et sort teppe rullet ut på gulvet. Når historien går over til religion beveger danserne seg under dette teppet, og bildet på lidenskap og undertrykkelse blir tydelig illustrert. 

Kostymene er også minimalistiske og helt i stil med forestillingen. Det mest overflødige er barokkkostymene, men også de er forenklet og fargene nøytrale. Det nakne menneske er strippet helt ned i de nødvendige plagg, og sorte kapper blir tatt på når religion og kirken fører handlingen. I nåtiden er det grå bukser og skjorter som gjelder. Dans, historie, scenografi og kostymer er alltid samkjørende, det er ingen tvil om at her er alt planlagt ned til den minste detalj. 

Foto: Erik Berg

Passer denne forestillingen for ungdom? Så absolutt, sier vi! Dette er en rågod forestilling som underholder på alle nivåer, og temaene som blir tatt opp er midt i blinken. Det handler i stor grad om å støtte hverandre i vanskelige situasjoner, og viktigheten av å ikke være alene. Har du ingen planer i helgen, så vet Teaterungdom hva vi vil anbefale: Salve Regina på Dansens Hus! 

De store tingene kan ofte sies med små enkle grep. Dette er premisset når Brageteatret, i samarbeid med Nationaltheatret, setter opp “Historie om et ekteskap”. To mennesker som tilsynelatende har alt de ønsker glir fra hverandre. Hun driver vekk fra han, og over til han andre. Uten egentlig å gi slipp. De elsker hverandre… sier de. De store tingene kan ofte sies med små enkle grep, men denne gangen blir det kanskje litt for smått.

Fotograf: Signe Fuglesteg Luksengard​

Skuespillerne snakker monotont og lett til hverandre. De forteller til publikum om det som har hendt. Musiker Tuva L. Syvertsen skaper lydbildet som skal bygge oppunder historien og løfte den enda et nivå. Dessverre blir bruken av musikk begrenset til å påpeke det åpenbare og overgangene oppleves påtatte og gammeldagse. Jeg savner en finurlighet, noen intelligente grep som løfter historien, noe som gjør at denne historien skal oppleves i en teatersal og ikke leses.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fotograf: Signe Fuglesteg Luksengard

For det er bildet jeg sitter igjen med. At dette virker som en spennende bok. Forestilling oppleves platt og stillestående. Ikke dårlig, men veldig umotivert. Som et eksperiment lukket jeg øynene i ca 5 minutter og bare lyttet, som et hørespill. Da syntes jeg faktisk forestillingen var bedre. 

Vi i Teaterungdom tar noen sjanser. Ungdom er selvfølgelig ikke målgruppen for denne forestillingen, men med gode folk på og bak scenen ville vi gi den en sjanse. For å se om dette var noe også for det ungdommelige publikum, slik for eksempel “Overføring” og “Pulverheksa og vennene hennes” viste seg å være. Med fasiten i hendene bommet vi nok litt denne gangen.

Det er torsdag ettermiddag og vi har tatt turen til Lillestrøm for å se hvordan det går med ungTEKSTakershus. 

Det er siste samling før jul, og besøk av Sammy Metcalfe fra performance-kompaniet Sleepwalk Collective. Han er der for å fortelle hvordan de kan jobbe frem tekstene sine. Jeg får selv være med på litt av workshopen hvor vi utforsker ulike karakterer og uttrykk. 

Sammy forteller mye om hvordan både lys og lyd er viktig for å få en helhetlig forestilling, noe han selv brukte lang tid på å forstå. For som han sier «lys er lys, holder det ikke bare å plugge inn en lyskaster?». Han har de siste årene brukt mye tid på å skjønne både lys og musikk, og forstå hvordan han kan klare å involvere det i forestillingene. Sammen med teksten utgjør det en mer komplett forestilling, og det er nettopp teksten deltakerne i ungTEKST gleder seg til å høre mer om.   

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne torsdagen er annerledes, i og med at det er gjestelærer og undervisningen går på engelsk. Her blir ungdommene utfordret på nye måter og blir tvunget til å tenke annerledes. De må også kaste seg ut på gulvet og være litt skuespillere for hverandre, noe ikke alle ser ut til å være like komfortable med. De er jo der primært for å skrive. Sammys metoder er annerledes enn det de er vant til, og denne torsdagen er det nok flere som oppdager nye måter de kan utvikle en tekst på. 

Øystein Ulsberg Brager er leder for prosjektet ungTEKSTakershus, og det har fram til nå vært han som har holdt workshopene. Han forteller at en “vanlig” workshop starter med at de leser en kort tekst og diskuterer den sammen. Etterpå får de en skriveoppgave ut fra det de har lest og diskutert. Tilslutt leser de opp det de har skrevet. Det er også tid til å skrive på egne tekster, og står man fast får man oppgaver av Øystein som hjelp for å komme i gang. 

Totalt er det ni deltakere i ungTEKST, i tillegg til Regine og Maria som har skriveopphold hos Akershus Teater til januar. De to jentene får også muligheten til å lede hver sin workshop, og Øystein forteller at det kommer flere gjestelærere inn etter jul. Jeg tar en titt på hjemmesiden, og finner ut at blant annet Are Kalvø skal ha en økt med den skriveglade gjengen. Deltakerne er fra 15-25 år, og de skriver alt mulig! Noen skriver bøker, mens andre liker slampoesi. Noen vil utvikle tekster for teateret, mens andre skriver noveller og dikt for å uttrykke følelser. Dette er virkelig en kreativ gjeng, og passer midt i blinken for alle som liker å skrive. Vi får høre at det er noen ledige plasser fra nyttår, så her er det bare å slenge seg på om du sitter hjemme og tenker at du vil ut å møte annen skriveglad ungdom! Er du over 25 år har du mulighet til å søke om skriveopphold, med kontorplass hos Akershus teater og et prosjektstipend på 10 000 kr. All informasjon finner du her

Vi heier på ungTEKSTakershus og gleder oss til å følge dem videre! 

– Kamilla

Vi er godt i gang med årets juleforestillinger her på Teaterungdom, og Operaen stiller med flere sterke kandidater. I fjor så vi den velkjente og tradisjonelle Nøtteknekkeren, så i år ville vi gå for noe litt mer eksperimentelt og nytt. Valget falt på Alan Lucien Øyens «Jingle Horse!» på scene 2. Vi sa vi ville ha noe annet enn det tradisjonelle, og DET fikk vi!

Foto: Erik Berg

Winter Guest inviterer til sin julefeiring. En slags hyllest til julen på sin helt egne absurde måte. Forestillingen har en upåklagelig varme og en deilig gjennomgående sjarme, men jeg kan ikke helt sette fingeren på hva som er årsaken til det. Er det de flotte og gjennomførte 50-tallskostymene? All den nostalgiske julemusikken? Skuespillerne? Danserne? Eller er det en av de mange juleminnene som strømmer på, som den absurde historien om den gale hesten Jingle Horse som kidnapper barn og ødelegger jula? Den moderne Jomfru Maria som ikke slipper forbi sjekkpunktet i Egypt? Er det den rørende monologen om første jul uten mor?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette er noe av det underligste vi har sett, likevel kryper det liksom under huden på deg. Vi får virkelig julestemning. Alan Lucien Øyen er kjent for å skape sine egne veier. Han bryter alle regler og lager sine egne. Det er befriende. For selv om vi ikke klarer å sette ord på hvorfor, sitter vi igjen med en følelse av at Jingle Horse! er en forestilling med meget høy kvalitet.

Foto: Erik Berg

Det er vanskelig, nær sagt umulig, å plassere forestillingen i noen sjanger. Det skjer SÅ mange ting i denne forestillingen, og alt utspiller seg på samme selvsagte måte. Det er ingen introduksjon eller forklaring, vi må bare bli med. Vi må godta å ikke være helt sikker på hva dette er. Øyen utfordrer oss som publikum, men de fleste ser ut til å kose seg med det. Det er god stemning i salen, og vi humrer selv ved flere anledninger.

Forestillingen er mer teater enn dans, og spilles i sin helhet på engelsk. Den er episodisk og hopper ukritisk fra scene til scene og fra følelse til følelse. Like etter et tullete innslag, snakker en kvinne, med heftig Petter Solberg-engelsk, til sin nylig avdøde mor. Vi er ikke forberedt på en slik ektefølt scene, men det funker. Vi blir rørt. Samtidig innser vi at vi ikke kan forutse noe i denne forestillingen. Vi må bare følge med.

Så hva synes vi egentlig? Hvor lander terningkastet? Det er vi fortsatt usikre på. Det er vanskelig å mene så mye om noe man egentlig ikke forstår. Det vi er enige om er at dette på ingen måte er noen bortkastet tur til Operaen. Vi har kost oss og fått julestemning. De drøye to timene uten pause har også vært helt uproblematiske, så da må vi jo ha blitt underholdt på en god måte. Jingle Horse! treffer tydeligvis noe i oss, selv om vi ikke helt forstår hva dette noe er!

Foto: Erik Berg

Mari oppsummerer egentlig det hele veldig fint: “Det første ordet som faller i hodet mitt etter denne forestillingen er RART. Dette er en rar forestilling!

På søndag kveld gikk turen til Operaen og forestillingen Wozzeck. Operaen er basert på det uferdige teaterstykket Woyzeck av Georg Büchner, som igjen er basert på virkelige hendelser. Selv elsker jeg Woyzeck, og har både lest og sett stykket ved tidligere anledninger. Forventingene var derfor høye når jeg satte meg ned, og teppet til hovedscenen gikk opp.

Foto: Erik Berg

Handlingen i Wozzeck er tragisk og vond. Soldaten Wozzeck trenger penger for å støtte sin elsker Marie og sønnen Hans, og tvinges til å ta jobber som utfordrer både helse og mentalitet. Han blir utnyttet av sine overordnede, og lar seg bli eksperimentert på av en ambisiøs lege. Han faller lenger og lenger ned i avgrunnen av tvangstanker og psykoser. Når elskerinnen bedrar han med en major, er fullstendig galskap garantert.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Erik Berg

Tematikken er bred og ærlig. De fattige står nederst i næringskjeden, og det er ingen som løfter en finger for å hjelpe. Maktmisbruk, sjalusi og død følger som en naturlig konsekvens, og den menneskelige naturen blir satt i sentrum. Norske Anders Iversen spiller tittelrollen og leverer prestasjoner på høyt nivå. Sang og stemme sitter selvfølgelig som et skudd, men det er først og fremst hans tilstedeværelse og uttrykk som sitter sterkest igjen hos meg. Hans reise inn i galskapen er nyansert og troverdig.

Litauiske Asmik Grigorian spiller elskeren Marie. Hennes sangprestasjoner er også bunnsolide, og skuespillet likedan. I det ene øyeblikket forfører hun, i det andre klemmer hun ømt sin sønn.

Foto: Erik Berg

Regissør Christof Loy har tatt helt riktige valg i scenografien. Scenebildene er store, men enkle. Det setter menneskene og deres historier i sentrum, og det er her kjernen i Wozzeck ligger. Med på lasset er et stort og fantastisk kor, men de blir brukt sparsomt og kun når scenen trenger dem. Stykket tillater seg å dvele lenge på de enkelte karakterene, og det er både vondt og fint på samme tid.

Wozzeck levde opp til alle mine forventinger. Den rå og brutale historien jeg kjenner så godt, ble løftet til nye høyder ved hjelp av musikken til Alan Berg, mesterlig utført av dirigent Lothar Koenings. Forestillingen anbefales på det varmeste! 

Fire unge menn mottar hver sin SMS fra saksbehandleren sin hos NAV og møter opp i Konows gate 63. Det er 30 dager til de mister dagpengene sine, så noe må gjøre. De blir invitert til å delta i det topphemmelige programmet “suksesskalenderen”. De skal bo, leve og jobbe her i 30 dager med det mål å bli så bra som de overhodet kan bli. Alt dette er selvfølgelig topphemmelig, men med ingenting å tape skriver de under og starter jakten på suksess.

Foto: Ingrid Nordahl

“Suksesskalenderen” er Rastløs produksjon sin tredje forestilling. De er en teatergruppe som ønsker å forske i samfunnsaktuelle tematikker ved bruk av en “devised”-metode. Dette innebærer at regissør og skuespillere jobber ut fra et tema og improviserer seg frem til forestillingene sine. Denne gangen står psykisk helse på agendaen. Hva er det som gjør at noen unge menn faller utenfor? 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Scenerommet er spennende. Her er enkle midler tatt i bruk for å gjøre dette gudsforlatte bygget om til en teaterscene. Scenens to nivåer fungerer godt, og bruk av ulike inn og utganger gir et naturlig driv mellom de ulike scenene. Det at handlingen i stykket foregår nettopp her, i Konows gate 63, er et fiffig grep som naturlig nok gjør forestillingen enda nærere. 

Selv om rommet er relativt lite klarer regissør Even Standal Vesterhus å bruke det på en slik måte at det blir god variasjon mellom det nære og det mer distanserte. De fire unge mennene spilles med stor overbevisning og særlig Mathias Ambjør fremstår bunnsolid i sin rolletolkning. For meg personlig blir hans karakter, Anders, den mest interessante. Jeg følger liksom hans historie. (Som også er den historien jeg opplever som mest relevant knyttet til forestillingens tema). Her ligger kanskje noe av svakheten til “Suksesskalenderen”. Etter å ha lest om forestillingen i forkant og også etter å ha sett premieren er det ganske tydelig at tanken bak er at “saksbehandleren” er hovedrollen. Dessverre er denne karakteren betydelig mindre interessant enn de fire andre. Som publikummer liker man han ikke. Han fremstår direkte usympatisk fra starten av, noe ødelegger litt for troverdigheten til hele historien. 

Foto: Ingrid Nordahl

Alt i alt gjør det ikke så mye. For jeg koser meg skikkelig under forestillingen. Her er det et hav av vilje og guts, og ikke så rent lite kvalitet. Skuespillerne både synger og spiller instrumenter. De går inn i situasjonene med stort alvor og tidvis briljerer de virkelig skuespillerteknisk. Dette er unge skuespillere som virkelig “er på gang”. Etter et par forestillinger til er jeg trygg på at de har hevet nivået ytterligere og da fortjener de fult hus i Konows gate 63.

Det er så mye jeg vil si om “Suksesskalenderen” noe som i seg selv er en veldig bra ting. Jeg kunne ha skrevet en hel avhandling og blir direkte inspirert av forestillingen. Ingen av scenene er for lange. Skuespillerne treffer godt med timingen og viser en utrolig glød og spillelyst. Man er i godt humør når man forlater salen, og det er viktig! Rastløs produksjon har all mulig grunn til å være stolte av “Suksesskalenderen”, for “Suksesskalenderen” fortjener suksess. Selv venter jeg spent på deres neste prosjekt for en ny inspirasjonsinnsprøytning.