Jeg vet ikke helt hva det er jeg går til fredag kveld på Nationaltheatret, men det er visst Rap vs. Ibsen. Det er et møte mellom hiphopscenen og teater. En kreativ kollisjon med lav terskel, høyt nivå og laidback stemning, en kombinasjon jeg kunne ønske man så mer av i teateret. Kl.19 skjer det noe jeg ikke har sett før, nemlig pop-up-teater. Her skjer det så mye på kort tid, at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Det jeg kan si er at de fem utøverne vi får se ute på asfalten foran teatret, får tilskuernes hjerter til å banke og hjernen til å jobbe raskere og raskere. Asfaltpuls forteller oss korte historier om unge skjebner vi helst skulle vært foruten. Og teksten, dere. Teksten er så vanvittig god! Og artikulasjonen, energien og tilstedeværelsen kan jeg med hånden på hjertet si at slår det meste jeg har sett på institusjonsteatrene før.​

Årets samlebilde for SPKRBOX viser et bredt program.

Når den intensive forestillingen har lagt seg litt, skal vi opp i publikumsfoajeen og se produktet av rapperes samarbeid med husets skuespillere. Son of Light og Håkon Ramstad, Maria «Lotus» Karlsen og Andrea Bræin Hovig, Pats Nichols og Iselin Shumba har på hver sin måte tolket rap-tekstene til de respektive rapperne og Ibsentekster som Brand, Terje Vigen og Ved Havet. Jeg vet ikke helt jeg. Det er jo underholdende og fint, men ikke noe banebrytende. Og det oppstår situasjoner der det overspilles voldsomt og kleinheten er til å ta og føle på. Derfor blir den sjarmerende slampoeten Sofia Knudsen Estifanos, kveldens konferansier, og den ekstremt begavede beatboxeren Beatur, det store høydepunktet i foajeen denne kvelden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gjengen i forestillingen Asfaltpuls, med regissør Mine Nilay Yalcin i midten. FOTO: Kamilla Skallerud 

Men en viktig ting må påpekes: hvor er de som utgjør 30% av samfunnet, hvor er skuespillere med minoritetsbakgrunn, spør Iselin Shumba, og jeg som tilskuer lurer på når skal en litt mer troverdig gjenspeiling av samfunnet vise seg i salen? Blendahvitt blir som regel konklusjonen etter en liten scann av det typisk norske teaterpublikummet. Denne kvelden på National er faktisk den første hvor jeg kan se variasjonen av etnisiteter vi har her til lands. SPKRBOX-administrasjonen har derfor fått til noe viktig, hiphopen som inngang er en god start for å inkludere flere, særlig de unge. Jeg mener hiphop har det teater bør ha mer av: det er lekent, uhøytidelig, viktig og ekte. Jeg synes rett og slett hiphop gjør teater bedre. Så gi plass. Hvis ikke dette er en veiviser for hvordan teateret bør bli, da har vi misforstått noe.

Så for å oppsummere: Asfaltpuls er så absolutt noe ungdom i alle kriker og kroker bør få med seg. For Asfaltpuls er lav terskel, høyt nivå og laidback stemning. Mer av dette! Jeg tror likevel Rap+Ibsen i publikumsfoajeen ikke er helt representativt for det SPKRBOX vil være. Dette skal være en kollisjon, men i kveld er de bak rattet litt for etablerte, med noen gråe hår her og der, som er litt for snille, og har støtfangere som ikke får fanget opp det ville og ungdommelige jeg trodde SPKRBOX var. Jeg synes virkelig det er synd jeg ikke har fått med meg tidligere festivaler. For om Rap+Ibsen kunne hatt mer nysgjerrig og oppløftende ungdom ville saken vært en helt annen!

Det er tid for internasjonalt teater, og det er tid for det mange i salen har ventet på, nemlig vinneren av den internasjonale Ibsenprisen. Den sveitsiske regissøren Christoph Marthaler er på besøk med forestillingen Kjente følelser, Blandede Fjes, etter å ha mottatt pris og 2,5 millioner fra Kulturdepartementet. Marthaler skal under prisutdelingen ha brukt ordene “togetherness” og “foolishness”, som blir en ganske god pekepinn på hva det er vi får se på Nationaltheatret søndag kveld.

Hele 13 (!) aktører medvirker i Marthalers festivalforestilling Kjente følelser, blandende fjes. FOTO: Walter Mair

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi er et sted som kan minne om en institusjon. For det ser litt ut som om et sykehus, eller en skole, eller et gamlehjem, eller en svær spisestue, eller hva er det egentlig? Det er visst et museum. Scenograf og kostymedesigner Anna Viebrock har tatt utgangspunkt i det sveitsiske Kunstmuseet i Basel. Her ser vi også en gammel heis, som skal bli roten til både humor og overraskelser i løpet av de nesten 2,5 timene publikum blir sittende i salen.

Første del av forestillingen går ut på å introdusere alle 13 (!) som skal stå på scenen. Markthaler skaper allerede her en togetherness, da det virkelig er en salig miks av skuespillere, operasangere, dansere, dirigenter og skuespillere fra hele Europa. Jeg vil trekke frem franske Marc Bodnar som den mest uforglemmelige av dem. Han fungerer som en slags museumsansatt som presenterer og plasserer alle kunstverkene rundt omkring i det store rommet. Alle utøverne blir nemlig trillet inn hver for seg, pakket inn i bokser og plast. Som om man henter frem antikke verk til en ny utstilling. Og hvis jeg har forstått det riktig, er mange av skuespillerne og det vi får se i starten, gamle roller som Marthaler har satt opp tidligere.

Skuespiller Sophie Rois portretterer en av de mange sære og morsomme karakterene i forestillingen. FOTO: Walter Mair

Det er komisk fra start til slutt på hovedscenen. I publikum er det en konstant humring. Blant annet setter vi nesten hjertet i halsen før vi så bryter ut i latter av Altea Garrido. I det danserinnen, iført gullkjole, skal til å forlate rommet, ut den gigantiske dobbeltdøren, vender hun raskt og smetter inn gjennom et lite “serveringsvindu”. Det er nettopp slike overraskende vendinger som kommer igjen og igjen, og som gir forestillingen sitt særpreg. Det er virkelig mye tull inne på museet! Samtidig er sang og musikk tungtveiende. De har med seg én fast og én sporadisk pianist, som bidrar stort til det musikalske. Det er virkelig helt nydelig.

Marthaler er kjent for sin bruk av musikk og sang, og her er det klassisk musikk og opera vi i aller størst grad får høre. Det er nemlig en forestilling av få ord – heldigvis for det norske publikummet. Selv kan jeg tysk, og slipper å vende blikket opp mot oversettelsen. Men når jeg først er inne på det, synes jeg at oversettelsene er nokså upresise de gangene jeg tar en titt. Jeg velger å tro at dette ikke er det viktigste for forestillingen. Her handler det heller om å være med på tankegangen om at alt kan skje. Kanskje det er en slags kommentar på at man i kunsten bør prøve ut alt før man vet hva som er riktig?

I denne oppsetningen står to pianister for et vakkert og klassisk lydbilde. FOTO: Walter Mair

Jeg tror Marthaler gir Nationaltheatret noen viktige beskjeder med Kjente Følelser, Blandede Fjes. For det første at vi ikke må glemme det man har laget tidligere. når man lager noe nytt. For det andre trenger ikke teater å være så seriøst hele tiden. Og sist men ikke minst, at teater er en arena der de beste resultatene kommer med en allsidig produksjon, som igjen gir et allsidig publikum.

For å oppsummere: Dette er en veldig fin og behagelig forestilling. Fargene, stemmene, formasjonene og musikken flyter sammen og skaper en helhet i det absurde. Samtidig er det nok et litt bransjetungt publikum i salen denne kvelden. Om et yngre publikum ville fått så mye ut av det er jeg usikker på, men jeg tror absolutt at et uhøytidlig, komisk og mindre teksttungt teater vil appellere til vår generasjon. Jeg synes Marthaler fortjener sin pris, som kanskje ikke er så overraskende sett hans lange karriere i teaterhovedstaden Berlin. Men også fra vårt ståsted – vi som er unge og ukjente med hans tidligere verk.

Ibsenfestivalen er i full gang og Teaterungdom har allerede smakt på et fat av mesterverk, som Hedda Gabler og Peer Gynt. Nå står et av Ibsens mindre kjente stykker, Fruen fra havet, på menyen. Vi er sultne på nye tolkninger og opplevelser, og det er nettopp dette vi får når regissør Liv Borg Thorsen serverer en utradisjonell og forfriskende vri på Ibsen – ved hjelp av slampoesi, blues og humor!

Evelyn Rasmussen bruker slampoesi til å gi rollen Ellida et nytt og friskt pust. FOTO: Kim E. Bergseth

På scenen møter vi slampoet Evelyn Rasmussen Osazuwa og musiker Amund Maarud i rollene som Ellida og Den fremmede. Rasmussen så vi sist i forsestillingen Karatekidden på Det Andre Teatret, hvor hun imponerte med sin slampoesi og egenartet sjarm. Hun leverer intet mindre i Fruen fra havet, og hennes tolkning av Ellida er enn sann glede å være vitne til. Ved å bruke stykkets originaltekst, slampoesi og hennes egne tanker om karakteren, skaper hun en Ellida som er både levende og aktuell. Hun er ikke bare en av Ibsens mange kvinner, men en selvstendig og stolt person som krever å sette spørsmålstegn ved egen skjebne. Slik som havet kaller på Ellida, kaller Rasmussen på en forståelse av valgene vi tar i livet – gjennom slampoesi og sin egen stemme.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Musikeren, Maarud, forfører oss med sitt kraftfulle gitarspill og rå stemme i rollen som Den fremmede. Han er mannen Ellida ikke kan gi slipp på, selv om hun både vil og prøver. Hele tiden er han i tankene hennes, og musikken blir et symbol på dette. Som en sang man ikke får ut av hodet, så klamrer Den Fremmede seg til kropp og sjel, og nekter å slippe taket. Sammen skaper Maarud og Rasmussen et univers hvor illusjon og virkelighet flettes sammen. Rasmussen er ikke helt Ellida, men hun er ikke helt seg selv heller. På samme måte er Maarud mer enn bare en musiker. Deres kunstnerferdigheter møtes i et vakkert samarbeid, som inviterer til undring og oppdagelse – både hos seg selv og hos publikum.

Amund Maarud tilfører rå musikk og en spikret tilstedeværelse i Fruen fra havet. FOTO: Kim E. Bergseth

Fruen fra havet er en unik teateropplevelse som det er vanskelig å beskrive med ord. Alt funker. Lyset, musikken, scenografien og kunstnerne skaper i lag en sømløs forestilling som ikke kan annet enn å imponere. Et lite stykke teatermagi, rett og slett! Dette er en forestilling som passer perfekt for ungdom, og vi i Teaterungdom elsker det når gamle klassikerne blir gjort tilgjengelig for det yngre publikum. Bra jobba!

“Vi skal knuse handlingen i Hamlet, plukke opp bitene og se vår virkelighet gjennom dem”, sier Alan Lucien Øyen. Med seg på laget har han en av de største, bevegelige sceneriggene Operaen har bygget, nyskreven orkestermusikk og dirigent Matt Dunkley, kjent for sitt arbeid på storfilmer som Black Swan, Moulin Rouge og Love actually. Nasjonalballetten, Operaorkesteret, Ballettskolen, Barnekoret og en håndfull skuespillere deltar også. Resultatet er storslagent!

Hamlet er alene mot hele verden i en storslagen oppsetning på Den Norske Opera og Ballett. FOTO: Erik Berg

The Hamlet Complex er fra første til siste sekund et imponerende skue. Aldri før har jeg sett en scenografisk utforming på Operaen som strekker seg så langt i ytterpunktene. Her er enorme åpne rom. Scenen er blottlagt, alle tepper trukket vekk. Man ser lysrigger og alt er avslørt. Noen minutter senere har en vegg vokst seg opp og avgrenser scenen til en liten stripe. Alt imellom blir også brukt. Roterende innganger og hull man faller igjennom. Det hele topper seg med en gravplass helt utenom det vanlige. Det er en klisje å si det: men man må nesten oppleve det selv for å forstå hva det er.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ett bilde kan si mer enn tusen ord. FOTO: Erik Berg

Historien om Hamlet er et slags bakteppe. Hamlet vises i ulike aldre, spilles av flere forskjellige personer og gjennomlever ulike perspektiver. Vi møter to dronninger, Hamlets mor og dronning Elisabeth 1. Begge nydelig portrettert ved Yvonne Øyen og Kate Pendry (alias Johnny Johnson). Disse sterke kvinneskikkelsene står bak Hamlet og løfter forestillingen til ukjente dimensjoner. Ophelia er ikke en så sterk drivkraft denne gangen. 

Lucien Øyen låner hemningløst referanser og inspirasjon der han kan finne det og kaster publikum hit og dit ved hjelp av tekst og dans. En kombinasjon han er i en egen klasse av å beherske i norsk teatersammenheng. The Hamlet Complex er i tillegg en egen klasse av Lucien Øyen produksjoner jeg har sett. Det sier ikke så lite. Denne forestillingen kunne bare vært gjort her på Den Norske Opera og ballett, med Alan Lucien Øyen ved roret og disse medvirkende. De har virkelig skapt noe unikt sammen.

En verden av skygger og døde som lever videre. Velkommen til The Hamlet Complex. FOTO: Erik Berg

Jeg går ikke noe dypt inn i handlingen her. Men helt kort kan man si at publikum blir servert en Hamlet som tviler og rives mellom ønsket om hevn og egen samvittighet. Et raknet forhold til moren og en død far. Døden er utfallet for nesten alle involverte. Handlingen oppleves ikke som det viktige her. Alle elementene spiller sammen: Den nydelige musikken, de fantastiske danserne, bruken av barn i forestillingen, scenografi og skuespillerprestasjoner. Igjen, dette kunne ikke blitt gjort noe annet sted enn akkurat her, akkurat nå.

Bruken av skuespill, dans og musikk om hverandre er fantastisk. Jeg håper virkelig at Heddajuryen får opp øynene og ser at dette er teater av høy klasse. Rett og slett teaterkunst, selv om det utspiller seg på en operascene. Det er min første lille oppfordring. Min neste er litt større: Ta turen til Operaen og se The Hamblet Complex, dette er en unik sjanse til å se et fantastisk kunstverk. Jeg er ikke i tvil, her gir jeg min første 6er for sesongen!

Det er festival på Nationaltheatret. Ibsenfestivalen spilles annenhvert år, og 8.-19. september 2018 fylles hele Norges teater av forestillinger fra inn og utland. I tillegg deles en av verdens mest prestisjefylte teaterpriser ut: Den internasjonale Ibsenprisen. Årets prisvinner er Christoph Marthaler, og hans forestilling Kjente følelser, blandede fjes inntar Hovedscenen den 16.september. 

Det er tid for prisutdeling på Nationaltheatret

Her er det mye å ta tak i, så vi setter oss ned med leder for formidling og festivalkommunikasjon, Elisabeth Sødal, for en liten prat. Hun har tatt seg tid, midt i festivalbobla, til å møte Teaterungdom.no. “Dette er Ibsens teater” begynner Elisabeth, “Norge har verdens nest mest spilte dramatiker, så da er det naturlig å ha en internasjonal teaterfestival her, på teateret hans. Vi får store internasjonale stjerner hit, noe som gir det norske publikumet en unik mulighet til å oppleve noen av de fremste innen teaterfaget”. Under årets festival er det flere internasjonale regissører som har jobbet med norske skuespillere (feks. under Hedda Gabler som vi anmeldte HER!). Dette “utenforblikket”, disse nye impulsene på Ibsen, er noe som kjennetegner Ibsenfestivalen 2018. Det er også ny norsk dramatikk representert ved Arbeidstittel: Savnet fellesskap (som vi ga terningkast 5 i vår anmeldelse, HER!).

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Elisabeth Sødal er leder for formidling og festivalkommunikasjon, så hun har hendene fulle under Ibsenfestivalen

14. september var det utdeling av Den internasjonale Ibsenprisen på Nationaltheatrets hovedscene. Dette er en relativt ny pris som kun deles ut under Ibsenfestivalen, altså annenhvert år. Marthaler er den 7. vinneren som mottar 2,5 millioner fra Det norske kulturdepartementet. Vinneren skal være en som har påvirket teaterverdenen og som fortsatt aktivt jobber innenfor teatret. Årets vinner, Christoph Marthaler, er en leken mann fra Sveits. Under prisutdelingen var vi så heldige å få se flere innslag fra noen av skuespillerne og musikerne han har jobbet mye med. De formelle talene hører selvsagt med, og både teatersjef Hanne Tømta og Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø er blant de som takker vinneren for hans nyskapende arbeid. Marthaler selv holdt også tale og vi la merke til at han gjentok ordene “togetherness” og “foolishness” ofte. Nydelige slagord Teaterungdommen kan sette pris på. 

Prisutdelingen var en nydelig seremoni. Scenen var dekket med blomster og i salen satt et bredt spekter av teaterfolk fra hele verden. Vinneren selv var en sprudlende mann i 60-årene, og vi skjønte raskt at dette er en regissør som blir godt likt av sine kolleger. Han var opptatt av å skape kunst sammen, at han sammen med skuespillerne, musikerne og alle involverte i produksjonen jobbet for å få frem det beste i de ideene som dukker opp i en prøveperiode. Marthaler fremstod som en herlig personlighet, som får gamle skuespillerdrømmer til å spire hos noen og enhver.

Christoph Marthaler, vinner av den internasjonale Ibsenprisen 2018. FOTO: Björn Jensen

Skuespillerne og musikerne vi møtte på scenen bar også stort preg av lekenheten til regissøren, det var lett å se at de alle hadde et nært forhold til hverandre. Selve avslutningsnummeret var nærmest en revykavalkade, hvor vi gjennom flere sanger fikk servert historier om Marthaler og om hvor mye skuespillerne setter pris på å jobbe med ham. Det var deilig å se noen slippe seg løs, på en ellers ganske formell seremoni. Med humor og personlighet var dette en prisutdeling som ga inntrykk. Vi er ikke i tvil om at Chrisoph Marthaler er en verdig prisvinner!

– Kamilla og Helge

I en paviljong i Frognerparken spilles forestillingen Grav. Vi står utenfor, et publikum på rundt 15 personer, og venter spent på at dørene skal åpnes. Teaterungdom har blitt invitert til å se skuespillerne Benjamin Lønne Røsler og Ingrid Holøs sin første co-produksjon, og akkurat hva vi skal få se vet vi lite om. Men vi stiger inn i paviljongen – og forestillingen Grav.

Røsler og Holøs sier ikke et ord under forestilling, men ved hjelp av pust og bevegelse forteller de en fantastisk historie. FOTO fra plakat laget av Jan Hustàk 

Fra åpne Frognerparken kommer vi inn i et gravkammer. Publikum stiller seg langs veggen i den lille paviljongen og observerer rommets enslige elementer – en lykt hengende over en boks fylt av jord. Det tar tid før noe skjer. Vi begynner å bevege oss rundt i det ovale rommet for å titte nærmere på boksen. Det finnes ingen sitteplasser og publikum blir oppfordret til bevegelse og undring. I begynnelsen er det helt stille, den eneste lyden vi hører er vår egen pust og nølende skritt. Etterhvert er det kun pust vi hører. Vi skjønner at det er ikke lenger vår egen pust, men pusten til Benjamin Lønne Røsler og Ingrid Holøs vi hører. De to skuespillerne ligger begravet under jorden i boksen, men sakte begynner de å grave seg ut.

De spiller ut en vakker historie i denne lille graven. Dekket av jord klamrer de seg fast i hverandre mens de puster tungt. De kjemper seg opp fra naturen med en intens intimitet som kan minne om både elskov og fødsel. Men mannen vil snart tilbake ned i jordens dyp. Febrilsk begynner han å grave seg ned igjen mens både kvinnen og publikum blir dekket av jord. Men kvinnen vil ikke ned. Hun oppdager lampen som henger over boksen og tilber isteden lyset og overflaten. Mannen kommer opp igjen fra jorden. Han vil også ha lyset og en voldsom kamp oppstår.

Lys, jord og en voldsom kamp. 

Det en utrolig opplevelse, denne lille graven i Frognerparken som varer i drøye tretti minutter. Grav inviterer til en nydelig reise inn i et helt spesielt univers hvor to mennesker oppstår, og sammen deler de både samhold, ensomhet, besettelse og frihet. Inspirasjonen til Grav er Henrik Ibsen sitt dikt «Bergmanden», men forestillingen krever ingen forhåndskunnskap fra publikum. Her får assosiasjonene flyte fritt, og noen av bildene som skapes går fra det religiøse til det utenomjordiske på et blunk. Enkle, men slående lydspor akkompagnerer reisen, og lukten av fuktig jord forsterker eventyret. Det er rett og slett helt magisk.

Jeg ante ikke hva jeg gikk til i kveld, men jeg vet hva jeg satt igjen med etterpå – en stor glede over hva kunstnere i Norge kan få til hvis de bare vil, og en begeistring over hva fantasi og oppdagelse kan føre til. Grav var nyskapende, spennende og full av sjel! Jeg kan ikke annet enn å glede meg til hva Røsler og Holøs vil finne på neste gang, og vil oppfordre alle dere lesere til å følge nøye med på denne duoen. Det skal i hvert fall jeg!

Enda en Peer Gynt på plakaten, denne gangen på Det Norske Teatret og med traveren Toralv Maurstad i spissen. Svenskene har i følge vår anmelder klart å finne opp kruttet på nytt når det gjelder denne klassikeren, så spørsmålet er om Det Norske Teatret følger opp. Klarer de å gjøre vår kjente og kjære Ibsen aktuell og spennende atter en gang?

Lysprojiseringer utgjør det mest av scenografien, på en ellers helt hvit scene. FOTO: Stig Håvard Dirdal 

I 1867 skrev Ibsen om Peer, og siden den gang har stykket blitt spilt over hele verden tusenvis av ganger. Her til lands finner vi mange forskjellige versjoner og tolkninger hvert år, blant annet den tradisjonsrike og årlige oppsetningen ved Gålåvannet, som stort sett selges ut hver eneste sommer. Mye tyder på at Peer Gynt er en favoritt, så det er kanskje ikke så rart at Ulfsby og co. allerede har satt opp ekstraforestillinger etter jul? 

Denne versjonen er dog noe annerledes dramaturgisk enn det vi er vant med. Her starter vi med slutten. Peer er blitt gammel og vi treffer ham i møte med Knappestøperen, hvor det skal avgjøres om han skal til himmelen eller helvete. Forestillingen viser så et tilbakeblikk på livet Peer har levd, for å få oss til å forstå avgjørelsen bedre. Vi møter Solveig, Dovregubben, Mor Åse og alle de andre kjente figurene fra forestillingen. Jeg vil ikke påstå at det skjer noe nytt og uventet i denne versjonen av Peer Gynt, men for meg var det lettere å forstå sammenhengen – selv om den her ble spilt “baklengs”. 

Peer Gynt i møte med Knappestøperen. FOTO: Stig Håvard Dirdal

Scenografien er enkel. I utgangspunktet er alt hvitt, men med lysprojiseringer får scenen et spennende liv. To store sceneelementer som til sammen former en bro, er stort sett det som er å finne på scenen. Disse blir brukt i mange vinkler, både sammen og fra hverandre, og skaper et dynamisk scenebilde. Lysprojiseringene er noen av de bedre jeg har sett, og får meg virkelig til å tro på at dette hvite, sterile elementet plutselig er en bro av stein. Også klærne til skuespillerne får nytt liv ved hjelp av lyset og utgjør en kul effekt i forestillingen. Her får vi se hvordan nyere teknikk kan blandes inn i teateret, og virkelig heve helhetsopplevelsen!  

Mor Åses siste tid er kommet. FOTO: Stig Håvard Dirdal

I forestillingen møter vi til sammen 8 personer som spiller Peer Gynt på forskjellige stadier i livet, og det er ikke til å komme utenom at den store stjerna i showet er ringreven Toralv Maurstad. I en alder av 91 år bærer han hele forestillingen i hovedrollen som gamle Peer. Det er imponerende hva man får til om man brenner sterkt nok for noe, og jeg skjønner at han mente det da han sa at han vil stå på scenen til han blir båret ut. Han er en viktig del av norsk teaterhistorie, og – passende nok – kanskje aller mest kjent for sine tolkninger av nettopp Peer Gynt. Denne forestillingen blir derfor nærmest som en hyllest til Toralv Maurstad. Han har overlevd et hjerneslag og trodde han aldri kunne spille teater igjen. Drøye to år senere er han tilbake i en hovedrolle. Det står det respekt av!

Hovedrolleinnehaveren, 91 år gamle Toralv Maurstad. FOTO: Stig Håvard Dirdal

Men tross prestasjonen til Toralv Maurstad og de andre skuespillerne, sitter jeg ikke igjen med så mye mer enn en helt OK følelse. Forestillingen er i enkleste laget for min del. Den starter også sent og varer lenge, og etter en lang dag er det vanskelig å henge med når klokken bikker 22:00. Det hele går litt tregt. Scenen hos Dovregubben blir derfor et deilig avbrekk, men jeg savner mer sang, musikk og action. Majoriteten av publikum er (ikke overraskende) av den eldre garde og det virker som de koser seg, men for meg blir det rett og slett for kjedelig, og det tror jeg mange andre ungdommer også vil føle på. 

I Rådhusets store marmorsal, omringet av fargerike veggmalerier og et slør av hvitt lys, beveger en sort skikkelse seg. Den ånder og flyter over flisene, sluker og spytter ut mennesker på veien. Den store oppblåsbare plastskulpturen kjennetegner Pietro Marullos populære forestilling Wreck – list of extinct species, som siden premieren i 2017 har spilt i 17 land og nå gjester Oslo Rådhus. Et spektakulært syn og en uvanlig opplevelse.

Den sorte skikkelsen er nådeløs, den gir og tar menneskene som den vil. FOTO: Tale Hendnes

Det er Oslo Kulturnatt og byen flyter over av pop-up scener, gøyale eventer, konserter og utstillinger. Dansens Hus og ULTIMA-Contemporary Music Festival har fått æren av å låne selveste rådhushallen til å huse deres tilskudd til kvelden – Wreck. Salen er tom for anledningen og publikum plasseres på det kalde marmorgulvet. Den store, sorte plastputen ligger i motsatt ende av salen og begynner sakte å bevege seg mot oss. Den stopper ikke før den rører ved de på første rad. Her må publikum være sporty og bli med på opplevelsen! Idet skulpturen beveger seg videre, står det plutselig en danser foran oss, helt i frys. Det er som om hun ble satt igjen av den mørke skikkelsen, som beveger seg videre, tilbake foran danseren og hun forsvinner like brått. Det er en fascinerende sekvens, hvor flere og flere bli spyttet ut og slukt, men etter ti minutter mister jeg interessen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er befriende når skulpturen endelig løftes fra bakken og dermed skifter form. FOTO: Tale Hendnes

Kjedsomheten varer heldigvis ikke lenge – tempoet øker og danserne forsvinner inn og ut av skulpturen som prosjektiler. De løper rundt i salen med et panisk uttrykk i ansiktet. Som et stumt skrik. Det gir meg følelsen av dystopi og apokalypse. De løper fra et endeløst mørke, et sort hull. Til slutt tar de kontrollen over mørket, og kaster den store puten ut over publikum. Den flyter over oss og lander på bakerste rad. Et flott klimaks… Kunne det vært. Forestillingen fortsetter etter dette. Vi må føre skulpturen tilbake til danserne, og sekvensen med den flytende skikkelsen fortsetter dessverre litt for lenge. Dramaturgien spriker litt og klarer ikke å opprettholde en helhetlig interesse. Marullo har allikevel gjort ett særdeles smart dramaturgisk valg ved å avslutningsvis vise oss baksiden av skulpturen. Vi får se hvordan de fører den, vi får se den tilfeldige, men fortsatt vakre, koreografien som utspiller seg i selve forflytningen. Dette er et spennende grep. Også den symbolsterke avslutningen er fin, hvor danserne tar et ordentlig farvel med det sorte, og frigjøres.

En frigjørende avslutningssekvens gir forestillingen et siste løft. FOTO: Tale Hendnes

Wreck er en symboltung danseforestilling, som har mulighet til å skape eksistensielle refleksjoner hos sitt publikum. Dessverre er dramaturgien litt for sprikende, og den store fascinasjonen uteblir for min del. Marullo skal allikevel ha ros for å leke med både materiale, lokale og musikk. Forestillingen spilles kun i helgen og er gratis, så har du en time å slå ihjel i byen, er det ikke bortkastet tid å se Wreck.

Under årets Ibsenfestival er det to Peer Gynt på plakaten. Den ene fransk, den andre svensk. På Det Norske Teatret står Toralv Maurstad i tittelrollen. Det er ingen tvil om at denne klassikeren har tålt tidens tann, og stadig anses som både aktuell og viktig på den nasjonale og internasjonale teaterscenen. Kungliga Dramatiska Teatern, oftest kalt Dramaten, er Sveriges nasjonale teaterscene. Deres tolkning av Peer er mørkere og mer menneskelig enn noen sinne. Dramaten klarer kunststykket å skape en ny Peer. 

Erik Ehn gir oss en ekte Peer av kjøtt og blod, full av nyanser og indre demoner. FOTO: Sören Vilks

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du trenger ikke kjenne historien inn og ut eller ha sett tjue ulike oppsetninger, men du vet nok hvem Peer Gynt er. Du har kanskje hørt at han er en dranker, en ladiesman, en dårlig sønn og en løgner. Han er alle disse tingene, men i kveld er Peer også en såret mann, en mann med sterke følelser og indre demoner. Peer er en mann av kjøtt og blod som lider og pines av sine egne destruktive tanker og handlinger. Han vet det ikke selv, for han jakter stadig sin egen kjerne, men Peer er nåtidens mann. Han er det moderne mennesket. I Dramatens oppsetning kommer dette fram på en måte jeg aldri har sett før.

Det har mye med hovedrolleinnehaver Erik Ehn å gjøre. I 2,5 timer vrenger Ehn nærmest ut sjelen sin for oss fra en pidestall på forscenen. Bak han dreier en minimalistisk og poetisk scenografi bestående av titalls stålsøyler. En evigvarende dur av musikk legger seg mellom søylene. Det er dunkelt og dystert. Ehn står midt i det og gir oss alle de vonde og nyanserte følelsene. Han er full av svette og blod og roper av all kraft. “Solveig!”. Det er et rørende bilde å se de to kvinnene, Solveig og Mor Åse, gå gjennom skogen av søyler på jakt etter sin kjære gutt. Deres håp og tro på den fortapte Peer er sterk i denne oppsetningen. For Peer er ikke bare dum, full og stormannsgal, han er tyrannisert og spaltet av sine egne tanker. Ved å stille Peer helt avkledd og sårbar, alene framme på scenen, blir nettopp dette indre kaoset så synlig. Han kan ikke rømme fra det som kommer hans vei. Vi vet fortsatt ikke om alt er oppspinn, om Peer lyver, men han får ikke fred… Og på samme måte som de to kvinnene, vil vi at han skal få det!

Med enkle midler skaper scenograf Olaf Altmann et vakkert og effektfult landskap rundt karakterene. Her med Stina Ekblad som Mor Åse. FOTO: Sören Vilks

Dette er ikke en forestilling med mye tant og fjas. Dette er en brutal versjon av Peer Gynt, som i stor grad fokuserer på hans psykiske pinsel. Nettopp av den grunn er Dramatens versjon så enestående. Gjennom Ehns makeløse prestasjon blir Peer mennskelig for oss. Anitra, Dovregubben, Bøygen og de andre karakterene er karikerte og groteske. De bryter seg inn til Peer på hans pidestall og skaper kaos. Stemningen som oppstår i forestillingen gir meg assosiasjoner til filmer som Requiem for a dream og Moulin Rouge. Midt i det onde og makabre, står et plaget og trett menneske. I dette tilfelle er det den velkjente Peer. Jeg sitter ytterst på stolsetet og følger hans kamp for å finne fram til seg selv, og slippe fri fra demonene.

Dramatens Peer Gynt er et solid stykke teaterarbeid. Det er profesjonelt fra start til slutt, helt uten glipper. Produksjonen er sømløs, vakker og sterk, og byr på fantastiske skuespillerprestasjoner. Det er ikke noe å sette fingeren på her. Dette er en av de beste forestillingene jeg har sett.

En forestilling tilegnet de overlevende fra det 20.århundre. Arbeiderpartiets automatiske telefonsvarer. Et drivhus. Fire skuespillere. DJ. Naturiststrender. Et hjem, en venn eller kanskje et hotell? En rotte, en stor rotte med lange fingre. Et basseng, å grave og finne spennende ting. Spise pasta. Ta en røyk. Drikke First Price Cola mens man ser på trappen mot målet. Ibsenfestivalen og Jonas Corell Petersen. Velkommen til amfiscenen! Arbeidstittel: Savnet fellesskap.

En slagen gjeng i sofaen. F.v. Ole Johan Skjelbred, Andrine Sæther, Tone Mostraum og Olav Waastad. FOTO: Øyvind Eide

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette var en av forestillingene som ble trukket frem da vi tok for oss Teaterhøsten 2018! Mari forventet “eksistensielle spørsmål i en absurd, humoristisk og finurlig innpakning”. Prosjektet føyer seg inn i rekken av Corell Petersens produksjoner som befinner seg i et slikt ukonkret landskap. Det skapes en slags stemning og man møter noen karakterer. De snakker seg imellom og for seg selv, eller til publikum når det trengs. Teksten er springende fra det dypt alvorlige til det humoristiske. Det er nesten alltid noen i salen som ler, men veldig sjelden mer enn 5 som ler om gangen. Folk ser humor ulike steder og forestillingen gir nok ulike ting til samtlige i salen.

Noe av det som imponerer meg mest i Arbeidstittel: Savnet fellesskap, er at samtlige elementer trekker i samme retning, selv om jeg ikke klarer å sette fingeren på akkurat hvilke retning det er. Kostymene er crazy, scenografien overdådig og enkel på samme tid. Det brukes både sang, musikk, mat, drikke og video i forestillingen. Teksten hopper hit og dit, og skuespillerne sjonglerer alle disse elementene med den største selvfølgelighet. Alt gir mening. Dette flettverket av en forestilling gir mening, uten at jeg kan si hva denne meningen er, det er noe man føler. Noe jeg opplever ved å se på.

Et mørklagt drivhus, eller kanskje et hus, eller et hotell. FOTO: Øyvind EIde

Dette er en urpremiere som viser seg å vare i 3 timer. Da kunne man kanskje trodd at det ble kjedelig, men den gang ei. Selv om det ikke er direkte spennende, holdes man inne i dette universet. Man blir nysgjerrig, for man aner virkelig ikke hva som er det neste som vil skje. Derfor godtar man også det tilsynelatende trege tempoet alt foregår i. Dessuten har man aldri sett noe lignende før!

Slike springende, lekende produksjoner mener jeg har god grobunn blant ungdom. Bare se på scene 3 på Det Norske Teatret eller Black Box Teater. Dette er steder med lignende forestillinger, hvor gjennomsnittsalderen blant publikum ofte er lav. Det kan den godt bli på Amfiscenen også, for dette er en artig liten lang forestilling full av fiffige kromspring. Arbeidstittel: Savnet fellesskap får av meg terningkast 5!