Vega scene er så nytt at det fortsatt lukter maling når vi kommer inn i salen. Forestillingen vi skal se er også ny. Maria Nygren har skrevet en historie som består av minner og er oppdiktet på samme tid. Utdraget som ble spilt på ungTEKSTkershus tidligere i høst gjorde oss nysgjerrige, og i kveld fikk vi bekreftet at det var vel verdt å ta seg turen til premieren! 

Jeg er Kolibri har rot i virkeligheten, men ikke alt er sant. Hva som er hva er ikke så viktig. Plakat: Maria Petronella Muri Nygren og Marianne Bain

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er skuespillerne selv som sjekker billettene og tar oss i mot. Det er god stemning i salen, og mange kjente fjes blant studenter og nyutdannede skuespillere. Jeg er kolibri er en forestilling av Maria Nygren, til den 14-årige utgaven av seg selv. Den ble opprinnelig skrevet til bachelorforestillingen hennes på Westerdals for 3 år siden, og har siden den gang vært innom mange mennesker og nå fått en helt ny drakt. 

Scenografien består av et scenelys og en haug med plastikk. Det er enkelt, samtidig som plasten hele tiden skaper nye bilder og brukes i mange settinger. Skygger fra lyskasteren er med på å skape dynamikk i bildet og rammer inn det som skjer. Jeg er kolibri handler om Maria, forfatteren selv. Det er minner fra den gangen hun var syk, blandet med dikting. Hva som er hva får vi ikke vite, men jenta i forestillingen har spiseforstyrrelser og blir lagt inn. Vi følger samtaler med terapeuten og selvmord blir et sentralt tema. Har hun noen gang planlagt selvmord? Vil hun virkelig dø? Er hun i det hele tatt sterk nok til å ta selvmord? Frykten for å glipp av noe, overvinner tanken på å dø. Samtalen går videre. Vi møter en annen pasient som er besatt av Wikipedia og vi møter kjæresten. Han som prøver å forstå. Han som vil ha Maria hjem og vil at alt skal bli som før. Han som virkelig ikke forstår.

Vi får mer og mer medlidenhet med Maria etterhvert som hun forteller. Hun setter fine ord på hvordan det er å ha en psykisk lidelse. Man kan ikke bare børste den av seg selvom man vil. Spiseforstyrrelser handler om en sykelig trang til kontroll, men når helsevesenet blir blandet inn mister man denne kontrollen og ting kan fort bli verre. Det handler om skam, nederlag, sorg, men også håp. Jeg er kolibri åpner for den alvorlige samtalen, den som man kanskje ikke vil ta, men må for å bli bedre.

Jeg er kolibri er skrevet til 14 år gamle Maria, men den berører alle. Deg, meg, de friske og de syke. Det er teater som betyr noe – for de på scenen og de i salen. Det er kunst som setter fokus på de viktige og aktuelle problemene i samfunnet, og det funker. Maria Nygren lar sin stemme runge i kunstverdenen med en frisk og klar kraft som når langt, men kanskje viktigst av alt når den til ungdommen. Vi håper stemmebåndet holder lenge, og gleder oss til å se hva hennes neste prosjekt blir!

Etter direkte ordre fra Adolf Hitler ble Finnmark tvangsevakuert og satt i brann oktober 1944. Koreograf Simone Grøttes bestefar Hjalmar var elleve år da dette hendte. Hans historie er utgangspunkt for den vakre og følsomme forestillingen Glemt.

På scenen er Hanne Svenning, Karianne Andreassen, Dag Rune Sjøli, Henriette Hamli og Stian Bergdølmo. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Da bestefaren til Simone Grøtte var 11 år ble han hentet i hjemmet sitt og tvangsevakuert med den tyske båten Carl Arp. Lyden han husket best fra tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms i perioden 1944 1945 var torpedoalarmen. Torpedoalarmen og luken fra båten som ble skalket igjen over ham. Med krigens nyanser og bestefarens barndomsminner som bakteppe har Simone Grøtte koreografert og regissert Glemt. Som tittelen tilsier handler forestillingen om nettopp dette; hverdagserindringer, lukter og lyder fra en svunnen tid ingen prater om lenger. Selv hadde Simone Grøtte aldri spurt bestefaren om denne tiden i hans liv. Hvorfor hadde hun ikke spurt? Akkurat denne problemstillingen tror jeg de fleste kan kjenne seg igjen i. Vi spør ikke så ofte om fortida ei heller hva man i fortida har mistet, glemt og reist seg opp fra igjen.

Danserne leverer også sterke skuespillerprestasjoner i Glemt. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen

Men enkel scenografi og sterke danseprestasjoner ønsker Simone Grøtte både å spørre og fortelle erindringer om krig. Scenerommet er rektangulært og publikum sitter på alle sidene av det. Fra taket henger det brente vedkubber den typen vedkubber som har forkullet fullstendig under brann. Scenerommet kommer nært på publikum, og jeg kjenner at jeg blir kjent med danserne, luktene og objektene de har tatt med seg. Elementene på scenen er fra tidsperioden vi blir dratt inn i; en radio, ei pute, et førstehjelpsskrin og en kaffeboks. Men objektene er ikke bare objekter… De snakker til oss. Plutselig står tiden stille, og ut av kaffeboksen hører vi bestefaren til Simone fortelle sin vanskelige historie. «Hva skal vi egentlig med fortida?».

Fargene, kostymene og objektene spiller sammen om å formidle den gripende historien. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen.

Noe av det fineste med å gå på teater er å bli fortalt gode og gripende historier. Enda mer gripende er det når en forestilling evner å fortelle slike historier ved å bruke nonverbale uttrykksformer. Dette mestrer både Simone Grøtte og danserne, perfekt akkompagnert av vakre og intense toner fra musikere som Ola Bremnes, Mari Boine og Inger Màrja Eira. På en fysisk og visuelt vakker måte beveger forestillingen seg fra det lette – fordi krigens erindringer også er erindringer om latter og humor – til det sterke- fordi krigen fremdeles er det farlige og uvisse. Det hele sys sammen av Hjalmars fortelling, og fem dansere som på vakkert vis makter å uttrykke det følsomme og intense fra en glemt historie.

Forestillingen anbefales på det sterkeste!

Vi har anmeldt Alt er nytt før, men siden alt faktisk er nytt, er vi tilbake for å se hvordan det står til med Lepperød, Farley og co. Holder konseptet vann? Klarer de å fornye seg kveld etter kveld? Tirsdagens utvalgte gjester er debutant Cecile Moroni og Jonis Josef, kjent fra Latter. Vil deres nye materiale treffe? Det er i grunnen mange usikkerhetsmomenter knyttet til kveldens utgave av Alt er nytt. Med lovordene fra tidligere kritikker i bakhodet, lever allikevel håpet om en lykkelig slutt.

Hodene bak Alt er nytt, Martin Lepperød (øverst til høyre) og Henrik Farley (øverst til venstre), sjarmerer og briljerer på Klubbscenen! FOTO: Hentet fra latter.no

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Takk og lov for Martin Lepperød og Henrik Farley, sier nå jeg. Jeg skal ærlig innrømme at de kritiske spørsmålene hang over meg da jeg gikk inn i Oslos desidert mest klaustrofobiske lokale. Klubbscenen på Latter er virkelig ikke noe å skryte av… Joda, de legger opp til en intim og varm atmosfære, men overdrevent komfortabelt er det ikke akkurat. Forutsetningene for å gi seg hen til en humorkveld, kunne utvilsomt vært bedre. Men så kommer Lepperød og Farley ridende inn på hvite hester – til unnsetning for den trauste novembersjelen! Etter få sekunder er jeg omvendt og forsvinner inn i deres herlige komiverden. Klubbscenen får være så klam den bare vil, for jeg ler så jeg griner.

Det er noe med kjemien og timingen til gutta i Alt er nytt. De har liksom funnet fram til en felles bølgelengde som de surfer avgårde på, til publikums store begeistring. Med en kameratslig tone og litt keitete framtoning, sjarmerer de oss i senk i improviseringen. Her er ingenting planlagt og ting kan gå litt skeis, men det er nesten det aller morsomste. Premisset er jo satt, og vi ler hjertelig av og med dem, både i punchliner og bloopers.

Cecile Moroni er kveldens debutant og jobber hardt for publikums respons. FOTO: Tore Sætre

Når gjestene da skal opp på scenen, er premisset noe annet. Dette skal jo være ekte standup med vitser og poeng, ikke improvisasjon. Vi lar dem ikke komme unna med feilskjær like lett. Det er nok ikke helt rettferdig ovenfor komikerne, og er kanskje en liten svakhet i konseptet. Førstedame ut, franske Cecile Moroni, må i alle fall slite litt for responsen. Hun har et skarpt blikk på nordmenn og kommer med noen morsomme poenger om integrering og norsk kultur. Men selvom språket gjøres til en gimmick, skaper det også litt trøbbel for Moroni. Vi hører ikke alt hun sier, og mister nok et par vitser av den grunn, men en tøff debut likefullt.

Jonis Josef er kjent for mange, og en viss forventning følger derfor med. Josef virker ikke like forberedt som Moroni, og følger vertenes mer improviserte stil. Det fungerer ikke helt, for poengene blir ikke skarpe nok. Sporadiske vitser om indianere og jøder faller ikke helt i god jord, men han redder seg nogenlunde inn med en pornoavslutning. Litt billig, men morsomt. Alt er nytt er jo et prøverør for nytt materiale, og Josef har en del arbeid å gjøre før dette sitter.

Jonis Josef begynner å bli en kjent skikkelse. Det vil ikke dermed si at alt han lager er gull. FOTO: Tobias Nordli

Det er alltid en risiko når det kommer til improvisasjon og nytt materiale. Vi er prøvekaniner, og noen ganger er man ikke like heldig. Jeg vil allikevel anbefale Alt er nytt som et godt avbrekk fra en sur novemberdag. Lepperød og Farley er bunnsolide og pålitelige. Av dem vil du få førsteklasses underholdning og mye latter for pengene! Gjestene får du bare gamble på. Du kan håpe på et ess, og hvis ikke… De holder heldigvis ikke på så veldig lenge.

Oslo Nye Teater klinker til med årets kanskje minst sexy tittel, når de iscenesetter Lena Anderssons bok Rettstridig forføyning på Centralteatret. I hovedrollen møter vi Ingvild Holthe Bygdnes, forelsket og gal! Alan Lucien Øyen står for regien i det som viser seg å være en av de morsomste og mest lekne forestillingene på teaterscenene i Oslo denne høsten. Ester Nilsson er forelsket, på den usunne måten, og publikum kan le av det. Dette er teater for ungdom.

Plakat Rettstridig forføyning med Ingvild Holthe Bygdnes og Anders Mordal i hovedrollene. FOTO: Erika Hebbert

Ester Nilsson (Ingvild Holthe Bygdnes) holder foredrag om kunstneren Hugo Rask (Anders Mordal). De møtes, og Ester er solgt. Kjærligheten hun føler utvikler seg til begjær og selv når han tar avstand klarer hun ikke slutte å tenke på han. For å bruke et velkjent uttrykk: “bitches be crazy”. Besettelsen tar ikke slutt… Akkurat slik det er å være forelsket.

Lena Anderssons roman har vunnet priser og tok Sverige med storm. Nå har altså Alan Lucien Øyen tatt turen opp til Oslo Nye Teater for å iscenesette denne litterære besettelsen. Forestillingen er god! Alan klarer å treffe punktet hvor man både føler med og ler av Ester. Hun er ganske håpløs, fryktelig irriterende, og akkurat slik man selv kan bli når man er forelsket. Selv tar jeg meg selv i å le høyt flere ganger. De små bruddene med dans, temposkiftene og den enkle scenografien benyttes effektivt for å underbygge historien. Å la de to hovedkarakterene bli spilt av to skuespillere, mens Anne Guri Tvedt og Henriette Faye-Schøll fungerer som fortellere og alle andre karakterer, fungerer også strålende. Regien er rett og slett helstøpt.

En enkel og effektiv iscenesettelse bærer historien frem på en særdeles underholdende måte. F.v. Ingvild Holthe Bygdnes, Henriette Faye-Schøll, Anne Guri Tvedt, Anders Mordal. FOTO: Mats Bäcker

Som journalist er det ofte et mål å få skrevet raskt etter en forestilling. Denne gangen hadde jeg litt mer tid på meg, det er jeg glad for. Rettstridig forføyning har rett og slett vokst på meg (slik en forelskelse også kan gjøre). Holthe Bygdnes er hysterisk i rollen som Ester Nilsson, hennes rolletolkning er alene grunn nok til å se denne forestillingen. Følelsen av at tematikken sniker seg inn under huden på deg, gjennom humoren og gjenkjennelsesfaktoren er også sterkt til stede. Nå, flere dager senere tenker jeg desto mer på Ester, forelskelse og håpløse utsagn som “snakkes sikkert”.

Forestillingen er ikke en av de som gjør at du mister pusten i teatersalen. Dette er enkelt, artig og godt teater, hvor alvor og humor flettes sammen til en finurlig liten historie. Båret frem av en glimrende hovedrolleinnehaver og dyktig regissør. Boken (som jeg personlig ikke har lest.. ennå) må bare være god, ellers skjønner jeg ingenting. 

Vi er Teaterungdom, noe som gjør begeistringen min enda sterkere. Dette er teater som egner seg utrolig godt for ungdommer. Stykket er morsomt. Det handler om forelskelse, noe ungdomstiden er fullt av. Fortellingen formidles på en enkel og ryddig måte som aldri blir kjedelig. Så ikke la deg lure av den litt trause tittelen kjære teaterungdom, dette er en forestilling dere vil sette pris på. Terningkast 5!

Han er død. Mannen hun elsket. Han har vært død i 20 år, men han er her ennå. Brille (Heidi Gjermundsen Broch) kan ikke gi slipp. Det er fortsatt noe som er usagt og som henger igjen. Datteren er voksen, har kjæreste, men bor stadig hjemme med mor, med Brille. Et besøk hos legen viser at Brille skal dø, snart. Kanskje er det endelig på tide å gi slipp på fortiden og gå videre?

Frode Winther spiller mannen som Brille (Heidi Gjermundsen Broch) elsker og har elsket. Spilledåsa spiller fortsatt. FOTO: Dag Jenssen

Vi befinner oss på scene 3 på Det Norske Teatret. Rolf Kristian Larsen debuterer som dramatiker med l.i.f.e.g.o.e.s.o.n. og Frank Kjosås får sin debut som regissør. Med seg har de solide skuespillere og en enkel scenografi. Dette er noe jeg hadde gledet meg til lenge, særlig etter å ha blitt kjent med Rolf Kristian Larsens skrivestil på Dramatikkens hus i september. En unormalt samlet norsk presse har også skrytt masse av forestillingen, selv sitter jeg skuffet igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Teksten fremstår solid, og skuespillerne spiller fantastisk, men det hele fremstår noe uforløst. Det virker for meg som om noe sitter litt fast, som en propp, og jeg klarer ikke la meg engasjere. Selve regien fremstår også ganske sprikende. Ofte sitter jeg å tenker “hvorfor gjør de dette”, ting gir generelt lite mening. Noe som er rart, når historien og rollegalleriet er så enkelt og ryddig. Bruken av musikk virker også litt påtatt, sluttscenene (jeg opplever at det er tre ulike sluttscener som spilles etter hverandre) er også merkelige. De formidler både humor, vemod og håp, i et slags sammensurium som gjør at ingen av delene fester seg i meg som publikummer.

Hun skal dø. Byråkraten kan hvile for en stund, men hva med sorgen? FOTO: Dag Jenssen

Dette er en kort og enkel forestilling med en spennende tekst og gode skuespillere, men så mye mer enn det makter den ikke å være. Jeg hadde høye forventninger til l.i.f.e.g.o.e.s.o.n. kanskje er jeg litt farget av dette. Uansett sitter jeg igjen med en følelse av at det hele ender opp i en middelmådig forestilling som ikke er i nærheten av å nå sitt potensiale. Den sprikende slutten gjør det også vanskelig å feste forestillingen på en bestemt knagg. Dette er nok en forestilling jeg fort går videre fra.

Ulven er  tilbake på norsk scene. Han dukket først opp i 2011, i forestillingen Rock´n roll wolf på Trøndelag Teater og i Rockeulven på Nationaltheatret. Året etter tok han turen til Bergen, i Den Nationale Scenes Ulverock. Nå står han igjen på Nationaltheatrets hovedscene, i nyversjonen Ulven, klar for å sjarmere sitt publikum nok en gang. Det er i alle fall det han prøver på…

Flere skuespillere alternerer på rollene i Ulven. Her er Geita spilt av Mariann Hole og Ulven av Øystein Røger. FOTO: Erika Hebbert

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tyra Tønnesen står nok en gang bak regissør-roret. Ulven er hennes tredje versjon av forestillingen basert på filmmusikalen Med Grim og gru. Jeg har ikke selv sett noen av de tidligere oppsetningene, men jeg må tro at de var vellykkede, ettersom historien nå får ny drakt på Nationaltheatrets Hovedscene. Og den bokstavelige “drakten” er nydelig, med kostymer inspirert av tradisjonelle norske folkedrakter. Dessverre stopper den største begeistringen her. en her. Billige grep og slappe scener preger forestillingen, og det virker som Nationaltheatret ikke helt vet hvordan de skal ta sitt yngste publikum på alvor. 

Historien er ganske lett å henge med på. Geitemamma (Hole) er lei av sitt kjedelige liv og ønsker at noe spennende skal skje. Voila! Inn kommer den kjekke og farlige ulven (Nordrum) og det oppstår søt musikk mellom tamdyr og villdyr. Det oppstår også en ganske upassende seksuell kjemi, og det blir dessverre nokså pinlig når Geita og Ulven klør hverandre med et uttrykk som nærmer seg det orgasmiske. Ulven vil ha Geita, men han vill ikke ha hennes tre killinger. Han bestemmer seg derfor å spise dem, og sammen med Gaupa (Nordal), Eselet (Hagen) og Jerven (Alknes) legger han en plan for å fange dem. Nå må Geita gjøre alt hun kan for å beskytte barna, samtidig som hun kjemper mot sin egen tiltrekning til Ulven. 

​Villdyra er lei av å bli mobbet av tamdyra, og de bestemmer seg for å slå tilbake. FOTO: Øyvind Eide

Premisset er absolutt kult, men problemet med Ulven er at veldig lite fremstår som viktig eller substansielt. Vi tror aldri helt på at Ulven virkelig er slem, og vi gidder ikke å bry oss med gjengen av sidekarakterer som kakler og breker med slapp tilstedeværelse og diksjon. Sangene er fine, men teksten har det med å drukne i musikken. Vi får ikke alt med oss, noe som er synd, da mye av det jeg faktisk hørte hadde både en skarp og smart brodd. Forestillingen introduserer flere karakterer og hendelser som gir oss forventninger, men ser ut til å “glemme” å viderefølge dem. Scenen hvor den eldste geitekillingen Andrei (Johnson) og Eselet hjelper en lerke ut av et bur, er fin og forseggjort, men den er også overflødig for selve historien. Vi forventer derfor at lerka kommer tilbake, men det gjør hun ei. Vi forventer også at Eselet vil huske dette samarbeidet med Andrei, men på slutten forsøker han allikevel å grille den stakkars killingen. Scenen oppleves som unødvendig og bidrar til å gjøre forestillingen rotete. 

Mammageita elsker barna sine, men hun klarer ikke å stå imot spenningen av å bli med den farlige Ulven. Foto: Erika Hebbert

Det finnes allikevel noen elementer som drar forestillingen opp. Herbert Nordrum, i rollen som tittelkarakteren, er en fornøyelse å se på. Det er tydelig at han koser seg med materialet, og han leker med både kropp og stemme. Geitekillingene er så søte og sjarmerende at vi nesten skjønner at Ulven vil spise dem opp. De har noen fantastiske stemmer, i tillegg til et imponerende skuespillertalent. Når sant skal sies, har de en bedre tilstedeværelse og energi enn mange av veteranene på scenen. Eselet og Kyllingen (Marø) er to vittige biroller som fyrer opp latteren, og kostymene er helt magiske. Dessverre klarer ikke disse lysglimtene å redde Ulven som helhet.

Til slutt må det nevnes at barna i salen så ut som de koste seg, og sånn sett treffer Nationaltheatret her sin målgruppe. Men om du har en smårolling du vil ha med på teater denne høsten, så anbefaler jeg heller å sjekke ut noen av de andre barneforestillingene som går i Oslo. Så kan både du og yngstemann kose dere med teater som tar barn på alvor. 

Den anerkjente koreografien Ina Christel Johannessen er tilbake på Dansens Hus. Med seg har hun sitt kritikerroste kompani, Zero Visibility Corp. Forestillingen Who Told You This Room Exists? er første del i Johannessens kommende trilogi, som tar utgangspunkt i en overskrift med felles tematikk: menneskets søken etter mer, større og bedre. Kveldens overskrift er forlatt/tap, og hovedfokuset ligger i utforskningen av rommet. Og utforskning blir det, uten tvil. 

Danserne utforsker rommet i seg selv og hverandre. FOTO: Tale Hendnes

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Studioscenen har blitt et lite kammerteater. To vegger og et firkantet teppe skaper et åpent rom. På gulvet står tre benker i sort skinn. Inntil veggen ligger det en haug med blanke ark. Inn kommer tre av kveldens fire dansere. De henter ark, skrur på en prosjektor, og setter på en film av dem selv i et hus i Paris. Underveis begynner de å henge opp de blanke arkene over lysbildet på veggen. Allerede her starter utforskningen av rommet. Gjennom 80 minutter tar danserne oss gjennom en reise i rommet, enten det er det fysiske, det indre – eller noe helt annet. 

Danserne er glimrende. Deres bevegelser er lekne og alvorlige på samme tid, og utførelsen er bunnsolid i danseteknikk og spill. De danser alene med sitt eget særegne dansespråk, men også med hverandre. Det er i dette felleskapet forestillingen er sterkest. Når danserne kommer sammen oppstår det en helt utrolig dynamikk. De er ikke lenger enkelte dansere, men blir en symbiose i samarbeidet. Bevegelsene flytter seg fra den ene til den andre, i en forbløffende koreografi som spiller på reaksjoner og fysisk bevissthet. De utforsker rommet i hverandres kropper, og det er utrolig vakkert. 

Dansen er sterkest i felleskapet hvor nærheten bryter alle intimgrenser. FOTO: Yaniv Cohen

Det er ikke bare dansen som leker med dynamikk og rom. Lys og musikk er en like viktig del av regien, og det er tydelig at Johannessen har tenkt nøye gjennom alle valg. Lyset dimmes ned, for så å komme på igjen i raske og forfriskende skift. Musikkens rytme pulserer i takt med dansernes presise bevegelser, men rett som det er skiftes både tempo og volum. Skygger blir en del av scenografien og rommet utforskes ytterligere. Det er spennende og smart gjort. 

Jeg har litt problemer med å knytte tittelen forlatt/tap til kveldens forestilling. Danserne formidler mange uttrykk, men ingen som helt når nøkkelordene. Det oppstår scener hvor en blir holdt utenfor felleskapet, men de finner hverandre fort igjen, så det er vanskelig å rettferdiggjøre det som å bli forlatt. Ordet “tap” får jeg heller ikke helt til å passe inn. Dansen forteller om søsken som møtes på tross av deres forskjelligheter, fordi kjærligheten er størst. Jeg ser bare håp, ikke tap. Men premisset om å utforske rom treffer spikeren på hodet, og sånn sett lykkes Who Told You This Room Exists?. 

Fra et mørklagt rom oppstår det plutselig lys. FOTO: Tale Hendnes

Who Told You This Room Exists? er et godt eksempel på hvordan sceniske virkemidler kan løfte en forestilling til nye høyder. Den viser også at Ina Christel Johannessen og Zero Visibility Corp ikke uten grunn er blitt hyllet av bransjen både i Norge og i utlandet. Er du sulten på bra dans og scenemagi, så er Who Told You This Room Exists? helt klart forestillingen for deg. 

Det er november, men julen har allikevel begynt å vise sitt ansikt her til lands. Butikkene bugner med julebrus og pepperkaker, julebord-sesongen er godt i gang, og på Oslo Nye Teater får du servert julestemning til den store gullmedaljen. Både voksne og barn blir sjarmert i senk når teateret presenterer høstens store juleeventyr, Snøfall. 

Snøfall forteller historien om foreldreløse Selma (Mordal) som mest av alt ønsker seg en familie. Det får hun i form av bestefar Julius: FOTO: Bård Gundersen

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Mange kjenner kanskje igjen tittelen, og det med god grunn. Snøfall dukket først opp som årets julekalender på NRK i 2016 – til stor begeistring fra både kritikere og publikum. Da var det pappa Klaus Hagerup, døtrene Hanne og Hilde, og Synne Teksum som sto for manuset. Teksum hadde også regien. Nå har Hanne og Hilde kjevlet 24 episoder ned til en to-timers lang familieforestilling, og Teksum har igjen tatt på regi(nisse)lua. Det høres kanskje umulig ut, men resultatet er en stram og god fortelling! Den er stappfull av barnlig glede, herlig julemagi og kanskje mest imponerende – en viktig lærdom om familie og tilgivelse. 

Historien er full av varme og sjarm. Foreldreløse Selma tror ikke på julenissen, men skriver allikevel et brev til han hvor hun innrømmer sitt høyeste ønske: en familie. Til vanlig bor hun med hunden Casper hos Ruth, som verken har peiling på barn eller hund. Men Selma finner raskt ut at julenissen ikke bare er ekte, han er faktisk bestefaren hennes. Som barna fra Narnia, reiser hun gjennom et skap og havner i Snøfall – byen hvor bestefar Julius (julenissen) bor sammen med alle småalvene sine. Selma får familien hun alltid ønsket seg og vi gleder oss over julemirakelet. Men det viser seg at juleidyllen kan slå sprekker, selv i Snøfall. Julius blir kidnappet av sin ambisiøse og bitre assistent Winter, så Selma og hennes nye venner må finne Julius før 24. desember – ellers blir hele julen ødelagt. 

Winter (Vermeli) er lei av “julebøll” og bråk. Han bestemmer seg for å ta over jobben som julenissen. Foto: Bård Gundersen

Det er en fantastisk gjeng med skuespillere som forteller historien på scenen. Emilie Mordal spiller Selma med et barnlig uttrykk og er både sårbar og tøff på samme tid. Vi kjøper at hun er tolv år uten spørsmål. Trond Høvik er den bamsete og snille julenissen vi alle ser for oss og Johannes Joner bruker hele kroppen i rollen som oppfinneren IQ. Ida Elisa Broch og Olavus Frostad Udbye spiller småalvene som hjelper Selma med å finne Julius, og det gjør de med utmerket tilstedeværelse og gjenkjennelige karakterer. Tarjei Sandvik Moe og Andreas Stoltenberg Granerud briljerer i sine komiske biroller og alle barneskuespillerne er herlige å se på scenen. 

Fortellingens store stjerner er allikevel Peter Vermeli I rollen som Winter, og Helle Haugen i rollen som Ruth. Vermeli har en fantastisk mimikk og den bruker han for alt den er verdt. Han er en skurk som er mer patetisk enn ond, men han klarer likevel å få sympati av sitt publikum. Mot slutten blir han avslørt som den sleipingen han er, men Julius velger allikevel å tilgi han. Nok et julemirakel!

Haugen spiller den noe nevrotiske og tilsynelatende ufølsomme Ruth, men så fort hun innser at Selma er borte, våkner en lenge undertrykt morskjærlighet. Hennes emosjonelle reise fra avisende forsørger til ulykkelig foreldrefigur, er så rørende og ekte at vi blir oppriktig glade når Selma velger å forlate Snøfall slik at hun kan komme hjem. 

Nabogutten Håkon (Sande Moe) er fast bestemt på å muntre opp Ruth (Haugen) med litt julestemning. Foto: Bård Gundersen

Henrik Skram tar sin originalmusikk fra serien og tilpasser den teatret. Den flyter upåklagelig inn i spill og historie, og julestemningen blir opphøyd uten at musikken gjør noe voldsomt ut av seg. Sangene er lette og fengende, og barna lar seg rive med. Oslo Nye tar i bruk sin fantastiske etasje-scene, og veksler mellom Snøfall og VU (Vår Verden) med imponerende skift. Det blir tatt i bruk mange finurlige grep på scenen som stadig får meg til å spørre meg selv: “hvordan gjorde de det?” Det er herlig teatermagi som skaper like herlig julemagi. 

Snøfall er for folk i alle aldre, fra de yngste til de eldste. Alle generasjoner var til stede under torsdagens premiere, og det så ut som de alle koste seg like mye. Er du gira på en juleforestilling i år, så burde Snøfall helt klart være første valget. Jeg garanterer julestemning!

Vi er tilbake i Elverum, nærmere bestemt på biblioteket i rådhuset. En hyggelig bibliotekar viser oss veien videre oppover og inn på et trivelig kontor. “Jeg holder på å skrive noe, kommer straks”. Line Margrethe Rustad er kultursjef i Elverum kommune. Vi møter henne på hennes røde kontor. En stor rød sofa, et stort bord med røde stoler, en pult – et lite rom som rommer mye. Vi setter oss ned i den røde sofaen med Elverumsputene for å høre mer om kulturlivet i byen, og hvordan det jobbes for å skape kulturopplevelser for ungdom.

Vi er klare for møte i den røde sofaen

“Jeg er en urelverumsing” begynner Line Margrethe, “og urelverumsinger sier i Ælverum, ikke på”. Hun beskriver seg selv som engasjert, strategisk og utålmodig. “Jeg vil at ting skal skje med en gang, det er noe jeg jobber med da”. Jobben som kultursjef har hun hatt i 9 år. “Ingen dag er lik, derfor har jeg både støvler og glittersko stående på kontoret”, hun peker bort i hjørnet hvor skoene og den knallrøde jakken hennes henger. Før hun tok jobben som kultursjef var Line ansatt i Norsk Tipping, og politiker for partiet Venstre, men nå handler alt om kulturlivet i byen. “Jeg er fryktelig stolt over hva vi får til, med det vi har, de rammene vi er gitt”.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Jeg spør litt mer om selve jobben, hva vil det si å jobbe som kultursjef. “Det handler om drift og forvaltning, men også om det å legge tilrette for samarbeid. Jevnlig har jeg møter med for eksempel Musikkrådet. Da samles vi rundt det bordet der, og for eksempel koordinerer årshjulene til hverandre. Hvis det er to orgelkonserter i løpet av året, er det veldig dumt om de faller på samme dag. Slike kollisjoner unngår vi ved å ha dialog.” Hun forteller også om noen prosjekter som har opptatt henne de siste årene, som innspillingen av Kongens Nei i Elverum og leseprosjektet Menn i uniform som leser. “Forskning viser at de som driver mest med høytlesning i barnehage, skole og i hjemmet er kvinner. Derfor inviteres menn i uniform til å lese høyt nede i biblioteket. Vi har hatt besøk av en brannmann, en bussjåfør, en politibetjent…” Biblioteket er viktig og et tilbakevendende tema gjennom samtalen. Line Margrethe understreker verdien i det å ha et sted der man kan møtes, sette seg ned og snakke sammen. Bibliotek skal også være en arena for debatt. Elverum kommune inviterer derfor også foredragsholdere inn til biblioteket (feks sjakkforedrag med Hans Olav Lahlum og Atle Grønn, pluss godbiter fra Lahlums siste kriminalroman, torsdag 29. november).

Line Margrethe Rustad, kultursjef i Elverum Kommune

En annen ting som engasjerer Line er de to barne- og ungdomsteatrene i byen: Elverum barnemusikkteater og Alfarheim lille friteater. “Det at en by med 21.000 innbyggere har to barne- og ungdomsteatre som holder så høyt kunstnerisk nivå, det er helt fantastisk”. Hun trekker frem samholdet dette fører til og skryter av Robin Øverby som har regien på barnemusikkteaterets forestilling denne høsten – En ung skuespiller som kommer hjem til barndomsbyen og for å skape teater.

Elverum er ugler, og en utstoppet ugle er også på plass på kontoret til kultursjefen

“Jeg har jo Elverums fineste jobb” sier Line og trekker pusten. “Tenk å få jobbe med det som gjør folk glad”. Videre forteller hun om en ungdomsgenerasjon i endring. Om Ungdommens hus som må tenke nytt, og om rehabilitering av området utenfor ungdomsskolen, men også om en kommune med begrensning i budsjettene. “Vi må få mye ut av hver krone, og jeg synes vi får til mye med det vi har”. Kjærligheten til byen er det ingen tvil om… Line Margrethe Rustad er kultursjef i Elverum, byens fineste jobb.

– Helge 

På en kafe på Tøyen møter Teaterungdom Birgit Nordby. Skuespiller, prosjektutvikler og teatermenneske. Vi så henne sist på scenen i To hjem på Trikkestallen. En forestilling hun selv står bak ideen til. Hun ville skape noe om skilsmisse, “si noe om, gjøre noe om”. En dagsaktuell tematikk det snakkes mye om blant voksne. Birgit ville se på tematikken fra barn og unges perspektiv.

Kul dame med kul genser. Vi møter Birgit Nordby på Tøyen for en kjapp prat

“Man venner seg til sin egen historie”. Birgit trekker pusten. Hun forteller at hun selv vokste opp med skilte foreldre, og reflekterer rundt det at hun ble boende hos mor, mens broren hennes bodde hos faren. Hun reflekterer rundt et minne: “Jeg husker at vi satt i en bil”, men om det var snø eller stjerner, eller hva det var, er vanskelig å huske. Hjernen former minner for oss. To hjem ble iscenesatt ved hjelp fra Tigerstadsteatrets Toril Solvang, som står bak både manus og regi. Birgit tok kontakt med henne siden de begge delte engasjement rundt tematikken. Solvang har også stor erfaring med å gjøre research med barn og unge.  Utarbeidelsen av manus startet med nettopp et intervju av Birgit Nordby, om hennes opplevelser knyttet til skilsmissen i barndommen. Senere ble det mange intervjuer og mange historier. Historiene ble flettet sammen og formet til historien om jenta. 

“Vi ville at historien skulle handle om en sterk jente, en jente med guts”. Stikkord videre ble brudd og forflytning. “Vi vil si noe om hvordan dette oppleves i dag”. Vi skjønner fort at det å åpne for samtaler knyttet til tematikken står sentralt. Å bruke rommet i teatret for refleksjon og dialog. Å la teatret være en del av barns vekst.

Bilde fra To hjem. FOTO: Eskil Johsen/Tilnærmet lik

To hjem har alltid vært, og vil alltid være en forestilling for ungdom. Den er laget for å spille i Den kulturelle skolesekken. Veien dit har vært innom både Oslo Nye Teater og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Det er en forestilling også voksne kan ha godt av å se. Birgit trekker frem barns evne og vilje til å strekke seg langt for å beskytte sine foreldre. Hun er også tydelig på at det ikke finnes en rett løsning på problematikk knyttet til skilsmisse. Det som er rett for noen vil være helt feil for andre. Derfor er det viktig med dialog, at man tar samtalen, og at barn og unge får være en del av den.

Skjerfarmadaen trasker videre mot nye eventyr

Det er fantastisk å snakke med noen som brenner så mye for et tema. Engasjementet er så oppriktig og ærlig. Fokus på ungdommen er også så gjennomført og tydelig. Det er ingen tvil om at Tigerstadsteatret og Nordby Produksjoner virkelig ønsker å åpne for samtale. Tematikken er viktig, vanskelig og dagsaktuell. Å lete etter dialogen, ikke fasiten, er selve grunnmuren som driver To hjem videre til Rommen Scene og til Hedmark. Vi i Teaterungdom.no driver videre på jakt etter spennende mennesker, gode forestillinger og mer kultur for ungdom.

– Helge