Hva er Elverum barnemusikkteater? Akkurat nå er det En Julefortelling og 31 unge skuespillere. Det er foreldre, leder Regine Dyreng, regissør Robin Øverby og Elverum Kulturhus. Det er også samhold, engasjement og 30 år med teaterglede! Årets forestilling byr i tillegg på stram regi, et tydelig konsept og en glimrende Endre Bårdseng i hovedrollen. En Julefortelling er helt klart den beste forestillingen jeg har sett av Elverum barnemusikkteater. Gratulerer med 30 år!

Fortidens Ånd (Johanne Nygaard Thorset) viser Scrooge (Endre Bårdseng) fortiden.

Ebenezer Scrooge er gammel, rik og gjerrig. En sur og egoistisk mann som presser omgivelsene for hver krone han kan få ut av dem. Resultatet er sultende familier og knuste drømmer. Mens rikdommen vokser, blir Scrooge stadig mer ulykkelig, hardere og hardere. En jul oppsøkes han av sin avdøde kompanjong som forteller at Scrooge vil bli oppsøkt av tre ånder. Åndene viser fortiden, nåtiden og fremtiden. På reisen finner Scrooge ut at lykken ikke kan kjøpes for penger, og at omsorg og varme, gir mer glede enn all verdens penger.

Dickens roman fra 1843 er bakteppet for Elverum barnemusikkteaters forestilling dette året. Tematikken er gjenkjennelig og enkel, nesten banal. Utfordringen ligger i å gjøre En Julefortelling til noe mer enn en moralistisk historie om julen. Her ligger mye av ansvaret på regissør Robin Øverby, som trappet opp på teaterscenen for 16 år siden. Han makter å krydre forestillingen med velfungerende regigrep, og unngår fella med mange på scenen kun for at alle skal få skinne like mye. Stokkekamp-tango er også et herlig innslag som bør trekkes frem. Slike ting er gøy, når det gjøres innenfor en kontekst som gir mening. Her viser Robin rutine og teft.

Gjenferdet etter hans tidligere partner Jacob Marley (Stephan Iversen) lar grinebiteren Ebenezer Scrooge (Endre Bårdseng) få vite sin skjebne.

Det er heller ikke til å stikke under en stol at store deler av forestillingen bæres av hovedrolleinnehaver Endre Bårdseng. I en alder av 18 klarer han å tilføre karakteren tynge og troverdighet, selv gjennom en flott maske. Han kan være både fæl og ivrig, samtidig som replikkene leveres med meget god timing. Stykket står og faller på han, et ansvar han bærer med den største selvfølgelighet. Det er rett og slett imponerende.

Noe av det som fungerer så godt i En Julefortelling er fordelingen av plass og tid til de ulike rollene. Der tidligere forestillinger tidvis melker situasjoner eller karakterer til de står tørre og umotiverte igjen, klarer teateret denne gangen å effektivt bevege seg videre langs historielinjen. Alle får den tiden de trenger, verken mer eller mindre. Dette gjør også at noen av rollene står frem som bunnsolide, selv om de ikke har mest tid på scenen. Ane Lundemo er nydelig som den omsorgsfulle søsteren til Ebenezer Scrooge og Johanne Nygaard Thorset leverer en iskald Fortidens ånd, som virkelig setter stemningen for den andre verdenen.

Minner fra en annen tid. Ane Lundemo spiller godheten selv, lillesøsteren til Unge Scrooge i Ferdinand Behrens Dyrengs skikkelse.

Midtpartiet er forestillingens svakeste, og slutten kommer litt brått på, men dette er tross alt barneteater og det er lettere å tilgi. Det at musikken spilles live er selvfølgelig også med på å løfte forestillingen. Kostymene er også av høy kunstnerisk kvalitet, men noe av scenografien ser litt enkel ut. Her kunne de med fordel ha fulgt prinsippet “less-is-more”. 

Det som står igjen for meg er en følelse av at det er skuespillerne som bærer denne forestillingen, ikke kostymene, scenografen eller det andre rundt. Og akkurat det er helt fantastisk! For barnemusikkteaterets misjon er jo å gi unge skuespillerne muligheten til å stå på en scene, vise seg og øve seg fram. Teater er samhold og vennskap, et team som drar i samme retning. Den enorme spillegleden under årets forestilling smitter over på oss i publikum. 

Tango for to. Scrooge (Endre Bårdseng) kjemper mot Nåtidens Ånd (Hanna Kielland) i en herlig stokkekamp-tango. 

Elverum barnemusikkteater leverer, etter min mening, sin sterkeste forestilling på mange år. I bresjen for dette står en herlig gjeng unge skuespillere og en dyktig Robin Øverby. Jeg ser ingen grunn til at elverumspublikummet ikke skal oppsøke En Julefortelling. Jula kommer fort, og her blir julestemningen satt fra første strofe.  Jeg forlater kulturhuset med et stort smil om munnen. Elverum barnemusikkteater – gratulerer med 30 år!

Tabankas nye prosjekt ble tidligere i høst trukket fram som noe å glede seg til. Vi har så vidt bikket over i november når I:Object endelig fyller Dansens Hus med fargerikt og spent publikum. Den typiske tabankaintroduksjonen setter tonen for kvelden – vi roper “riddem” på ordre fra koreograf Thomas Talawa Prestø og oppfordres til å være rause med tilbakemeldingene underveis. Det gjenstår bare å se om vi vil juble med.

Tabanka kjennetegnes av sin kraftfulle og rytmiske dansestil. FOTO: Tale Hendnes

En introduksjon som Prestøs kan gå begge veier. Under Tabankas forrige oppsetning, Pulse, var det befriende å få “tillatelse” til å gi respons. Det var så sterkt og flott, og jeg fikk flere ganger lyst til å gi spontane tilbakemeldinger. Men oppmuntringen kan også gjøre tilskueren mer bevisst på forestillingens eventuelle mangler. Hvorfor vil jeg ikke rope “yes!” som de andre? Liker jeg det ikke? I løpet av urpremieren på I:Object streifer tankene meg…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Forestillingen bruker god tid på å komme i gang. Det er dunkelt, vi hører bølgeskvulp, danserne skimtes så vidt. Det er vakkert og stilfullt, men det er ikke noe å rope “yes!” for enda, og kanskje kveles den spontane responsen akkurat her. Den rolige starten drar oss inn i et mørkt og poetisk univers med referanser til slavehandel – ikke et eksplosivt og fargerikt univers som motiverer til applaus og positive tilrop. 

I:Object skiller seg positivt ut fra det resterende programmet på Dansens Hus. FOTO: Tale Hendnes

Men plutselig sier det PANG! Raske rytmer og livlig koreografi tar over for tung, mørk sjø. Koreografien, lyset og danserne slår varmt i mot oss. Det er gøy og lett! “Yes!” roper de bak meg. Men det er kort vei mellom kontrastene. I neste øyeblikk simuleres et selvmord på scenen og en kvinnelig danser skriker seg gjennom en solo. Det er vanskelig å være helt åpen for det febrilske og voldsomme uttrykket, og det føles ubehagelig å skulle rope noe som helst. Jeg er ikke helt med på notene…

I:Object fortsetter lenge i samme spor. Dansere skriker og gråter, mens de beveger seg med kraft og motstand. Den koreografiske utførelsen er det ingenting å si på. Den afrikanske og karibiske dansestilen er energisk, spennende og underholdende. Det er heller den litt flate dramaturgien som skaper trøbbel. Repetisjonen av bevegelsesmønstre og musikkstil skaper ikke nok dynamikk, og den gjennomgående voiceoveren blir til slutt litt påtrengende. Det spenstige innslaget til No4-es “Jeg har aldri sett elg” er derfor svært kjærkomment! Victor Amel Olivares Pedersens nærmest hånlige tolkning av teksten skaper latter i salen og gir forestillingen noe helt nytt. Tabanka kjører en oppstykket form, og det ville vært forfriskende med flere scener som denne mellom alle de store følelsesutbruddene. Da ville jeg kanskje satt mer pris på det vonde også. Nå oppleves det som en litt for voldsom masse av pine og nød.

Varme og skjærende pine mikses sammen under Tabankas urpremiere. FOTO: Tale Hendnes

Jeg vil likevel anbefale forestillingen – spesielt til de som ikke har sett Tabanka Dance Ensemble før. Kribling i dansefoten er ikke til å unngå, og det er en helt spesiell varme i forestillingene deres. Det er befriende å se ensemblets mangfold i både etnisitet, kropp og bakgrunn på en nasjonal dansescene. Ikke minst er det herlig å få se kraften og energien i den afrikanske og karibiske dansestilen, utført av talentfulle, unge kunstnere. Så får vi håpe at deres neste forestilling byr på noe mer dynamikk.

Martinique, en fransk øy langt fra Frankrike. Lyder fra hverdagen, fuglesang, karneval, fløyter, hav og plystring. Chassol har besøkt fødestedet sitt, få år etter at foreldrene hans døde. På øya har han filmet og gjort lydopptak av lokalbefolkningen, noe som er kjernen i Big Sun. Filmen spilles for publikum, en film hvor rytmer skapes ved at lyder forsterkes og spilles i loop. Selv spiller Chassol tangenter live på scenen og med seg har han trommeslager Mathieu Edward. Resultatet er en verden av bilder, rytmer og glede.

En visuell og musikalsk opplevelse på Riksscenen. Chassol – Big Sun

Festivalen Oslo World arrangeres for 25. gang, 3.oktober til 4.november 2018. Festivalen har som overordnet mål å presentere ulike musikalske opplevelser fra ulike land, sjangere og tidsaldre. Franske Chassol kan krysse av på samtlige kjennetegn. Han er fransk, med opphav i Martinique i det karibiske hav, to ulike verdener. Sjangeren han befinner seg i er en slags hybrid mellom konsert, kunstfilm og lek med rytmer. Et unikt visuelt og musikalsk landskap, som vel så mye tilhører scenekunstfeltet som noe annet. Big Sun består av musikk både bestående av tradisjonelle instrumenter og rytmer fra Martinique, og moderne vestlig musikk. Land, sjanger og ulike tider blandes sammen og presenteres med en rytmesans og spilleglede man skal lete lenge etter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kveldens forestilling varer i omtrent 80 minutter. Filmen som spilles bak musikerne er delt inn i tre deler, som igjen er delt inn i små snutter fra øya. Vi får se fuglelivet, noen menn som spiller domino, dansende damer på karneval og mye mer. Chassol kombinerer lydene fra filmopptakene med livemusikk. Dette gir både musikken og filmen en ekstra dimensjon. Det hele føles autentisk og ekte.

Martinique, et piano, kunst

Men mest av alt er dette gøy. Chassol og Edward på scenen ler og smiler. De tuller med hverandre og leker seg for publikum. Spillegleden er til å ta og føle på. Selv om han er en ettertraktet musiker, som brukes av artister som Frank Ocean og Solange, er det tydelig at en onsdagskveld i Oslo fortsatt faller i smak. 

Hva er det egentlig vi har fått oppleve? Er dette en forestilling eller en konsert? Skal Teaterungdom.no oppsøke denne typen arrangementer eller havner dette utenfor det vi skal mene noe om? Jeg skal ikke svare for bastant på noen av disse spørsmålene, men det jeg kan si er at Big Sun er en oppvisning i sceniske virkemidler som gir publikum både latter og glede. Chassol beviser at han er en formidabel musiker og Oslo World bekrefter at de er en festival som makter å sette sammen et program av høy kunstnerisk kvalitet. Vi i Teaterungdom har fått en helt ny opplevelse, og den falt i smak.

Med minusgrader og bitende vind ute, skulle man tro det var deilig og varmt å sette seg i den lune salen på Trikkestallen. Og det er det også – til å starte med. Men kulden trenger seg inn allikevel, ikke på grunn av dårlig varmeanlegg, men på grunn av det vi ser på scenen. Forestillingen heter Mørketid, og den tvinger oss til å se virkeligheten vi helst vil ignorere. Virkeligheten til to flyktninger. Det er vondt, fint, jævlig og tragisk… Men først og fremst er det veldig, veldig viktig. 

 De to skuespillerne Aroob Sajjad og  Shammi Aulakh utgjør ensemblet i Mørketid. FOTO: Thorstein Roland

Det er Henning Mankell som har skrevet manuset. Mange kjenner han kanskje best som skaperen av politimannen Kurt Wallander, men Mankell skrev også en mengde skuespill – ofte med en samfunnskritisk brodd. Mørketid er intet unntak. Her setter han fokus på de papirløse, de som oppholder seg ulovlig i et land, uten noen rettigheter. Det er kun to karakterer med i stykket: En far og en datter. De har flyktet fra hjemlandet og gjemmer seg nå i en forlatt kjeller i Norge. På veien har de opplevd mange grusomheter i form av fornedring og tap av deres kjære. Sorgen er stor, spesielt hos far, som rakner mer og mer for hver dag som går. Datteren kveles av mangelen på frihet. De har kun hverandre. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På scenen står det to skuespiller fra London, begge med sørasiatisk bakgrunn. Shammi Aulakh spiller far og Aroob Sajjad spiller datter. Det gjør de på strålende vis og deres relasjon er vidunderlig overbevisende. Vi tror på at Aulakh er en far som elsker datteren, men som sliter med å takle alt det vonde de har opplevd. Vi tror på at Sajjad er en datter som elsker faren, men som sakte men sikkert mister hans tillit. Aulakh spiller med hele kroppen og vi kan virkelig se traumene faren bærer spor av. Framføringen er så nyansert og solid at han ikke trenger å si noe. Vi ser følelsene skinne ut av øynene. Med en ung pågangsvilje som ikke ennå er kneblet av erfaringer, imponerer også Sajjad stort som datter. Hun er optimistisk i faenskapen, men vet ikke hvordan hun skal håndtere faren som tydelig begynner å miste forstanden. Vi ser fortvilelsen og kjærligheten i hennes ansikt, og det griper oss så det gjør vondt. 

En sterk historie, iscenesatt av Toni Usman. FOTO: Thorstein Roland

Toni Usman står for regien. Han har selv gjort rollen som far tidligere, og det er tydelig at det er et materiale han har jobbet mye med. Han har valgt å sette opp Mørketid på urdu, og avskjærer med det den uunngåelige avstanden til historien. Den brutale virkeligheten fremstår sterkere for oss når språket blir en del av fortellingen. Dette er ikke bare teater, det er realiteten for tusenvis av mennesker rundt omkring i verden. Mennesker det er lett å distansere seg fra fordi man ikke makter å bry seg om slik en enorm mengde, men når gruppen spikkes ned til to enkeltindivider er det umulig å se bort. Far og datter gir oss et ansikt, en skjebne, et liv. De gir oss et stikk i magen og tvinger oss til å se lenger enn vår egen bakgård. Det er jævlig, men ufattelig virkningsfullt. 

Mørketid er en forestilling som ikke bare er bra, men også viktig. Viktig fordi den setter fokus på et av verdens største utfordringer, og fordi den har kraften til å påvirke enkeltmennesket. Den krever medfølelse og engasjement, og hadde den vært obligatorisk for skoleelever tror jeg helt ærlig at verden ville blitt et bedre sted å leve i fremtiden. Dette går lenger enn hva som passer for ungdom eller ikke, dette er teater som fortjener å bli sett og hørt.

Det Andre Teatret er fylt til randen av publikum klare for å se Tidshopperne. Konseptet er enkelt: to improvisatører spiller ut en scene og blir ved hjelp av lydsignaler fra lydimprovisatøren sendt frem og tilbake i tid. Denne lørdagskvelden er det Mikkel Niva og Olli Wermskog som inntar scenen. Publikum foreslår steder improvisasjonen kan foregå på, i kveld faller valget på «prøverom». Vi møter en som leter etter nye klær til første jobbdag og en butikkeier med et fancy klesbutikkkonsept og et gjennomført prøverom.

Tiden står på ingen måte stille på Det Andre Teatret. FOTO: Pressebilde fra Det Andre Teatrets hjemmeside

Det går litt trått i starten, men etterhvert som det skapes flere lag i karakterene og flere sidehistorier, blir det interessant. Improvisatørene er dyktige, fungerer godt sammen på scenen og hopper imponerende fort inn og ut av roller som er med på å belyse ulike tidsepoker i de to hovedkarakterenes liv. Lydsignalene sender oss tilbake til flere trøblete situasjoner i karakterenes fortid, hvor motspilleren hopper inn i rolle som andre karakterer som eksisterte i hovedpersonens liv på den tida.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne kvelden ender historien opp meg å bli en kjærlighetshistorie mellom en homofil lærer som er redd for å ikke være kul nok første dag på jobb og den ivrige eieren av den fancy klesbutikken. I siste scene blir læreren invitert på date av butikkeieren. Det er interessant og morsomt de gangene de klarer å skape en konflikt som henger sammen med ting de har spilt ut tidligere, i karakterenes fortid. Forbausende ofte klarer de å skape helhet og mening i en historie som improviseres frem foran publikums øyne. At det er ren improvisasjon gjør også at det oppstår noen logiske glipper i blant, men det gjør ingenting. Det gjør det heller ekstra morsomt når improvisatørene, i karakter, kommenterer hverandres småfeil og klarer å dra nytte av det i situasjonen.

Olli Wermskog og Mikkel Niva kveldens tidshoppere.

Improvisatørene på lyd og lys skal også ha sin del av æren for at dette blir underholdende. De bryter av scenene i tide før det blir kjedelig og sender de to på scenen tilbake eller frem i tid på tidspunkt som tilfører historien noe, samt bringer nye stemninger inn når det trengs.

Jeg anbefaler en tur på Det Andre Teatret for å se improteater av høy kvalitet. Om du drar for å se Tidshopperne en annen lørdag i høst (spilles både 10. og 24. november) kan jeg ikke garantere hva dere får, men underholdende er jeg ganske sikker på at det blir!

Skiens improteatergruppe, Norges Lykkeligste, har utfordret Teater Ibsen til improkamp. Lagene konkurrerer om å lage de beste scenene, helt uten forberedelse. Gjennom en rekke dueller skal en vinner kåres. Denne gangen i Teater Ibsens egne lokaler på Klosterøya, hvor vi en gang for alle skal finne ut om det er Norges Lykkeligste eller Teater Ibsen som har de beste, vakreste og morsomste skuespillerne i byen!

Teaterungdom.no har tatt turen til Skien, hvor høykultur møter gøykultur til duell. PLAKAT: Teater Ibsens facebookarrangement.

Teaterungdom.no har tatt turen til Skien for aller første gang. Tidligere har vi sett teatersjef Thomas Bye imponere med sin forestilling 0+0=4 (som fortsatt spilles, for eksempel på Vega Scene i Oslo den 7.-8.november og desember). Vi har også sett Teater Ibsens heftige versjon av Lille Eyolf. To utfordrende prosjekter som vel begge faller innunder det som i kveld kalles høykultur. For nå skal høykultur møte gøykultur. Dypt alvor er byttet ut med lettbeint komikk i løpet av denne drøyt to timer lange improvisasjonskampen. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Utfordringen i denne formen for teater er å gjøre overgangen mellom de ulike scenene så kort og underholdende som mulig. Man vil se improvisatørene improvisere scener, ikke høre de tulle med interne vitser og gjøre seg til når de utfordrer hverandre. Det er også viktig å huske på at alle er en del av forestillingen. Både aktørene på scenen, konferansieren, dommerne og også publikum. Det er med andre ord mye som skal klaffe for at det skal bli fullklaff.

Kveldens dommerpanel. De man buer på! FOTO: Teater Ibsens facebookarrangement

Kveldens oppsetning starter litt haltende. Det tar ganske lang tid før man egentlig er i gang med å improvisere scener. Og når scenene først spilles ut, svinger det ikke helt. Men tiden flyr, og plutselig har det gått en time. En liten pause, så er man igang igjen. Nå med mye bedre energi! Det er som om improvisatørene har blitt varme i trøya. Nå våges det å spilles på mer enn enkel komikk. Plutselig får man en rørende scene og en musikal, før det hele toppes med en herlig date. “Jeg merket med en gang at han var erfaren” får latteren frem hos samtlige i den fullsatte foajeen. Norges Lykkeligste vinner kveldens kamp og overtar trofeet fra Teater Ibsen som vant forrige runde.

Teatersport og improvisasjon har for alvor fått rotfeste i Norge de siste årene, etter at Det Andre Teatret kom på plass. Å se at dette spres ytterligere ved at etablerte teatre inviterer inn frie grupper, slik som Norges Lykkeligste, er herlig å se. Teater er gøy! Ved å arrangere kveldens Improkamp, er jeg sikker på at terskelen for å gå inn i teatersalen på Teater Ibsen blir litt lavere for mange som ellers kanskje ikke ville ha oppsøkt teatret. Så når alt kommer til alt, er vel ikke nivået på første halvdel av kveldens forestilling så viktig? Når enden er god er allting godt sies det, og kveldens siste scene var virkelig herlig. Vi kaller derfor vår første tur til Teater Ibsen og Skien en ordentlig opptur, og oppfordrer samtidig samtlige teatre til å gjennomføre slike arrangementer. Improkamp, Høykultur vs. Gøykultur, det er gøy det. Improvisasjon har i tillegg skikkelig ungdomsappell, og det digger vi!  

Grusomhetens Teater er kjent for sine fysiske forestillinger, bygget på ideene til Antonin Artaud – ideen om et anatomisk teater som skal stimulere publikums følelser, tanker og underbevissthet. Dialog er en svært sjeldent kost på dette teateret, så når de nå setter opp Hvem er redd for Virginia Woolf, et tre timers langt dialognachspiel, går de på mange måter ut av komfortsonen. Kan Grusomhetens Teater med sin fysiske og eksperimentelle stil beherske det realistiske og psykologiske spillet som kreves av Edward Albees prisvinnende stykke? Svaret er uten tvil ja, for dette var fantastiske greier!

Hvem er redd for Virginia Woolf tar et oppgjør med menneskets brutale sider. Foto: Claudia Lucacel

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Teaterets scene er kledd om til en lun og hjemmekoselig 60-talls stue. På bordet midt på scenen står det tomme glass og glemte sneiper, og i høyre hjørnet florerer det av ulike alkoholholdige drikkevarer. Det er i dette rommet stykkets handling skal ta plass. Hvem er redd for Virginia Woolf er intimteater på sitt sterkeste, hvor handlingen aldri flytter seg fra dette ene rommet. Scenografien er lekker og gjennomført. Fokuset er på stykkets hovedelement; skildringen av mennesket og dets destruktive sider. Vi møter kveldens verter, Martha og George, som gjennom tre timer gjør sitt beste for å ødelegge hverandre. 

Det sier seg selv at dette er et tungt drevet karakterdrama, hvor resultatet hviler på skuespillernes skuldre. Regi, scenografi og manus kan være så bra det bare vil, men hvis spillet ikke innfrir den psykologiske realismen som kreves for å gjøre karakterene troverdige, så raser hele produksjonen sammen. Her briljerer alle skuespillerne på scenen. De drar oss inn i jævligheten med sine verbale angrep og lidende uttrykk, og publikum sitter på stolkanten i en nesten skadefro forventing. Det er grusomt og oppløftende på samme tid. 

Hanne Dieserud og Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland spiller overbevisende som det turbulente ekteparet, Martha og George. Foto: Claudia Lucacel

Hanne Dieserud og Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland spiller Martha og George, et av teaterverdens mest destruktive ektepar. Dieserud er en Martha som kvesser klør fra første stund. Hun er kalkulert og ustabil på samme tid – grusom og sårbar om hverandre. Hun nyter det å ydmyke ektemannen og finner styrke når han slår tilbake. Men Dieserud er også en Martha som lider. Vi skjønner at det i bunn og grunn er selvforakt som driver henne. Mot slutten er klørne klipt av og den nakne sorgen lagt på bordet. Det er en vanvittig sterk rolleprestasjon, og den vi helt klart vil huske best. 

Steinsland er en George som gjennom årene har blitt brutt ned av sin kone. Han er innbitt og sliten, og på mange måter like grusom som Martha. Han bærer sitt intellekt som en rustning og bruker ordene som våpen. Men ettersom handlingen utvikler seg, ser vi en stadig raknende kontroll og Steinsland gir oss en George som ikke klarer å holde sinnet inne lenger. Han kvesser sine egne klør og angriper Martha der han vet det vil gjøre mest vondt.

Et nachspiel fra helvete. Klokka tikker og alkoholen svelges, og fire menneskers liv rakner. Foto: Claudia Lucacel

Men det er ikke et nachspiel uten gjester. Gjestene kommer i form av Nick og Honey, spilt av Carl Filip Amundsen Stav og Kirsti Sørlie Hansen. De er et ungt gift par, som blir invitert til løvenes hule uten å vite hva som venter. Stav spiller glimrende med ung arroganse og selvsikkerhet. Han finner gleden i å heve seg over den mislykkede George, men blir snart dratt ned i elendigheten han også. Hansen spiller Honey med en uskyldighet og naivitet som står i sterk kontrast med stykkets andre spillere. Hun lar seg fascinere av Martha og George sitt voldelige og manipulerende forhold, men innser raskt at hennes eget ekteskap ikke heller er perfekt. Destruksjonen rundt henne griper tak og slipper ikke. 

Alle skuespillerne spiller fast for Grusomhetens Teater, og det er deilig å se dem i en tradisjonell forestilling. De stråler i sine rolletolkninger og får virkelig vist frem sine skuespillerferdigheter. Men selv om dette ikke er den fysiske formen vi er vant til å se på teateret, så spiller både regissør og skuespillere på sine sterke ferdigheter. Det fysiske uttrykket er uanstrengt og troverdig, og diksjonen er plettfri. Dette er på ingen måte en enkel bragd. Gjennom stykket spiller de både fulle, sinte og hysteriske – tilstander det er utfordrende å spille realistisk. Jeg har latt meg imponere av Hvem er redd for Virginia Woolf på norsk scene før, men dette er uten tvil den beste oppsetningen så langt!

Dette er teater i særklasse. Et fantastisk stykke som blir opphøyd av glimrende regi og skuespillerarbeid. Dette passer for teaterelskere i alle aldre, så mine varmeste anbefalinger til Grusomhetens Teater og Hvem er redd for Virginia Woolf!

PS: Alle våre lesere får billetter til 150 kr. Bare oppgi Teaterungdom som referanse når dere bestiller. 

Vi ønskes velkommen med paraplydrinker og en invitasjon til tropiske strøk, nærmere bestemt Hawaii. Hvorfor akkurat Hawaii vet jeg fortsatt ikke. For forestillingen heter Fruen fra Oslofjorden og er proppfull av lokale referanser samtidig som havet beskrives som langt villere og større enn hva Oslofjorden kan sies å være. Allerede her lyser kanskje forestillingens primære virkemiddel igjennom, ironi på ironi med ironisk distanse. Ironisk nok fungerer det med smør på flesk denne gangen.

Solveig Bjerre Petersen er et navn jeg skal følge med på fremover, hun imponerer stort i Fruen fra Oslofjorden. PLAKAT: Svake produksjoner

Teaterungdom.no er fast innslag på de store scenene, men vi skal også følge med på hva som skjer i det frie feltet. Så når vi ble invitert av Svake Produksjoner sin forestilling Fruen fra Oslofjorden var vi ikke vonde å be. Stykket tar utgangspunkt i en vennegjeng som setter opp Henrik Ibsens Fruen fra havet. Men handlingen i stykket og personlige forhold skuespillerne imellom flettes snart sammen til et sammensurium av kryssreferanser og replikkvekslinger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette høres kanskje komplisert ut, men det er faktisk veldig lett å henge med på. Med små filmsnutter, overtydelig lydspor og tidvis meget god komisk timing, har forestillingen helt klart noe for seg. Spesielt imponerer Solveig Bjerre Petersen stort! Hennes karakter har både sjarm og varme, samtidig som hun makter å være hakket mer realistisk i sin rolletolkning enn sine kolleger. Det kler både henne og stykket.

Hele ensemblet samlet ved Oslofjorden. FOTO: Svake Produksjoner

På mange måter handler stykket om en gjeng unge teaterelskere som prøver å lage teater. Så at dette passer for ungdom er det ingen tvil om. Litt overraskende opplever jeg at forestillingen nok har mer for seg for de på 15 enn de på 25. Det er noe med det litt naive synet på menneskelige forhold, som handler en del om det å finne seg selv. Videregåendeelever vil virkelig kunne få fult utbytte av Fruen fra Oslofjorden.

Selvfølgelig er det noen ting å plukke på. Personlig skulle jeg gjerne sett at de skrotet hele Hawaiitemaet. Jeg synes rett og slett ikke at det tilfører noe som helst, ikke er det spesielt morsomt heller. Noe av kostymer og program ser også overdrevet billig ut. Jeg skjønner at poenget er at de skal gjøre nettopp det, men for meg som publikummer blir det litt for enkelt. Uansett er de positive sidene langt flere enn de negative. Og jeg håper virkelig at Svake Produksjoner får mulighet til å spille Fruen fra Oslofjorden for videregåendeelever. Med veldig enkle grep tror jeg det kan bli en veldig sterk teateropplevelse for mange.

Unge teaterelskere som meg, elsker å se andre unge teaterelskere spille ut virkeligheten for unge teaterelskere. Det er ikke akkurat vanskelig å kjenne seg igjen. Showbiz elsker forestillinger om showbiz. Sånn sett kan man kalle forestillingen snever, men jeg er teaterungdom, så for meg er dette helt konge. Mer teater med ungdom som målgruppe, og der treffer Svake Produksjoner og Fruen fra Oslofjorden blink.

“Believe me, baby”, innlandet på 50-tallet kan rocke. Dialekta er brei som ei låvedør og feelgood-begrepet tas på alvor som aldri før når Teater Innlandet inntar Elverum med sin storsatsing. Bør Børson jr. – en slags Peer Gynt – higer etter damer, penger og suksess. Jaget etter beundring kaster han ut i en ferd til de store byene, fra Hamar og helt til Oslo. Men som Peer Gynt før han, ender også Bør Børson opp på hjemstedet, hvor Josefine (Børsons “Solveig”) står klar til å tilgi.

Amerikanske impulser inntar landsbygda på Hedmarken. Bør Børson jr. er noe for seg selv. FOTO: Gisle Bjørneby

Sånn, da er egentlig hele handlingsforløpet avslørt, men det er ikke så viktig å holde handlingen hemmelig, for den overrasker ikke. Slike historier er velkjente og spilt ut mange ganger før. Spenningen ligger i hvordan det utføres og hvilke virkemidler som tas i bruk. Her imponerer Teater Innlandet tidvis stort. Scenene i skogen er genialt løst. Laura Isaksen (en slags “Anitra”) glir også inn i universet på en særdeles lekker og sømløs måte. Forholdet far-sønn er også noe som sitter igjen som både nært og morsomt. I tillegg til en glimrende skuespillerprestasjon fra Tom Styve i tittelrollen. Regissør Lars Erik Holter og teatersjef Janne Langaas vet hva de holder på med. Som førstnevnte selv skriver i programmet: “Du Janne: Bør Børson – Tom Styve” – og da var sirkuset i gang. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Forestillingen varer i 2,5 timer – en lang musikal. Likevel oppleves den ikke som alt for lang. Vi befinner oss trygt innenfor feelgood-sjangeren, men de uunngåelige publikumsfrieriene oppleves verken påtatt eller slitsomme. Det er rett og slett mye som funker i Bør Børson jr.

Laura (Marte Stolp) og Bør (Tom Styve) driver handlingen i Bør Børson jr. på en glimrende måte. FOTO: Gisle Bjørneby

Salen i Elverum Kulturhus er fullsatt, dessverre kun av en begrenset målgruppe. Jeg drister meg til å anslå en gjennomsnittsalder på ca. 60… Noe vi i Teaterungdom selvfølgelig synes er trist å se. Kanskje er dette en tilfeldighet? Vi kan jo håpe det. Forestillingen i seg selv ser også ut til å treffe de eldre i salen mer enn den treffer oss unge. Humoren er på mange måter umoderne. De store fellesnumrene føles også som noe man har sett før. Dette er kanskje Teater Innlandets største satsing noensinne, men det er på ingen måte deres modigste.

Moderne eller ei, Bør Børson jr. kommer til å fortsette sin seiersgang gjennom innlandsfylkene og underholde foreldregenerasjonen i kulturhus etter kulturhus. Det er i og for seg ikke noe galt med det. Vi i Teaterungdom.no forlater Bør Børsons 50-tallsunivers og vender tilbake til 2018, hvor vi håper at kommende forestillinger kan treffe et enda bredere publikumsegment. For dette er ingen forestilling laget for å treffe ungdommen, men noen dårlig forestilling er det heller ikke!

Teaterungdom.no ble startet for å gjøre teater tilgjengelig for ungdom. Aviser og tidsskrifter skriver for sine lesere, de som tegner abonnement, de voksne. Vi ville jobbe med ungdom og tok tak i spørsmålet: Hvordan kan man få ungdom mer interessert i teater? Jo, man må gjøre teatret tilgjengelig for dem. Gjennom de siste årene har vi lagt stein på stein og bygget oss opp til å bli en del av hovedstadspressen. Vi  har hatt storinnrykk under Heddadagene og Ibsenfestivalen i 2018. Nå venter et tredje stort prosjekt “Teaterungdom.no inntar Elverum”.

Kulturtilbudet er stort, og nå gjøres det tilgjengelig på ungdoms egne premisser. FOTO: Gisle Bjørneby og Teater Innlandet, Elverum Kommune, Riksteatret og Muhammad Ali, Elverum barnemusikkteater

Frem mot jul skal vi anmelde forestillinger, lage reportasjer, gjøre intervjuer og holde workshops i byen ved Glomma. Vi har i lengre tid ønsket å utvide Teaterungdom.no til å være tilstede også utenfor Oslo. Så når Elverum Kommune ga oss tilskudd for å dekke kulturlivet i byen høsten 2018, fikk vi endelig en mulighet til å gjennomføre et slikt prosjekt. Det første blant mange, håper vi!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kulturlivet i Elverum er rikt og inneholder mye som egner seg for ungdom. Volumfestivalen, Ungdomssymfonikerne, Festspillene i Elverum, Elverumsdagene er bare noen eksempler. I tillegg kan man nevne Mart’n, Sal og scene tilbudet på ungdomsskolen, Alfarheim Lille Friteater, Elverum barnemusikkteater, Riksteatret, Teater Innlandet, det er så mye å ta av. Igjen handler det om å gjøre dette tilgjengelig, også for ungdommer.

Vi har allerede tjuvstartet, Stein i lomma som spiller i Elverum 7.november er allerede anmeldt, og mer skal det bli. Allerede i kveld er vi tilstede når Teater Innlandet er på besøk og utover høsten skal vi snakke med alt fra kultursjefer til ivrige teaterungdommer. Teaterungdom.no inntar Elverum og vi gleder oss!