3 DESEMBER:

Thomas Bye, teatersjef ved Teater Ibsen

Foto: Lars O. Flydal

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

1) Hva går jobben din ut på?

Jeg er kunstnerisk ansvarlig ved teatret. Det betyr at jeg har ansvar for å legge et repertoar, finne de kunstneriske teamene og sørge for at forholdene legges til rette for å lage så gode forestillinger som mulig. Dette betyr at jeg følger dialogen mellom de kunstneriske teamene og de forskjellige avdelingene på teatret. Hvis det er diskusjoner (om for eksempel scenografien eller kostymene) så kan jeg være med og forsøke å finne de beste løsningene. (Heldigvis jobber jeg sammen med utrolig flinke folk, så det er sjelden nødvendig å «gripe inn» i noe som helst).

Hvis en forestilling ikke blir bra, så er det mitt ansvar å ta de nødvendige grepene for at den blir det. Hvis dette ikke lykkes, så er det mitt ansvar å legge ned forestillingen. (Det har jeg heldigvis ikke vært nødt til å gjøre!)

Jeg har også ansvar for å synliggjøre teatret lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Jeg representerer teatret i alt jeg gjør, og skal helst møte så mange publikummere, politikere, kunstnere og journalister som mulig.

2) Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom? 

Jeg har alltid elsket teater, og alltid hatt en drøm om å bli skuespiller. Jeg så ikke så mye teater da jeg var barn, men var så heldig å få lov til å spille i ganske mange forestillinger fra jeg var 10 år, til jeg ble 16. Da begynte jeg på dramalinja (som jeg vil anbefale alle å gå på!), og begynte å se mer og mer teater.

3) Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

Den utvilsomt største teateropplevelsen i 2018 var Panini Boys-Room av Vinge/Müller, under Festspillene i Bergen. De driver kort og godt med noe annet enn oss andre. Ingen er så modige, nytenkende, radikale, morsomme, frie, åpne og utfordrende. Ingen holder den kunstneriske fanen like høyt. Ingen over ingen ved siden. Uansett hvor i verden de spille, så reiser jeg og ser.  

4) Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2019?

Jeg ser stort frem til forestillingen Underkastelse(r), som vi skal vise på Teater Ibsen. Den skrives og regisseres av Tore Vagn Lid, og bygger på en fransk roman som er omstridt. Vi har med et «kor» bestående av seks musikkelever fra Skien Videregående Skole. Den forestillingen kommer til å bli bra!

5) Hvordan skal du feire julen?

Jeg feirer jul sammen med hele familien min, og hele familien til samboeren min. Vi har stort sett motsatte middagstradisjoner, så her blir det både pinnekjøtt, ribbe, julepølse, medisterkaker, julegrøt og mølje. (I tillegg er det to vegetarianere, så de ordner sin egen mat).

2. DESEMBER:

Agnete Gullestad Haaland, teatersjef ved Den Nationale Scene

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

1) Hva går jobben din ut på?

Jeg er skuespiller og  sjef ved Den Nationale Scene i Bergen

2) Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

Jeg spilte masse teater i Nils Klim Teatret i Bergen og tok en rekke kurs i det som da het Vestlandske Teaterlag og som nå heter Vestlandske Teatersenter.Så ved siden av skolen , var det teater jeg drev med stort sett.

3) Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

Vanskelig spørsmål. Akkurat nå spiller jeg i Arv og miljø på Den Nationale Scene. Kjersti Horn har regien og Kjersti Elvik spiller hovedrollen Bergliot. Hun er helt formidabel! Har knapt sett sterkere prestasjon og rolletolkning enn det hun leverer.  Jeg er selvsagt inhabil, men kom og se selv!

4) Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2019?

Det er som å spørre en mor hvilket  av sine barn hun elsker mest. Vi har akkurat lansert hele repertoaret for 2019, og jeg gleder meg til samtlige premierer. Vi har åtte urpremierer, flere Norgespremierer og en rekke klassikere i godteposen vår til neste år. Hjertelig velkommen skal dere være!

5) Hvordan skal du feire julen?

Julaften  feires som vanlig med familien i Oslo, men på Den Nationale Scene spiller vi teater på alle  de tre scenene i romjulen.  Anbefaler alle å få med seg Hotel Norge i romjulen! Vi har rimelige billetter for ungdom, så sjekk www. dns.no

1. DESEMBER:

Hanne Tømta, teatersjef ved Nationaltheatret

FOTO: Marte Garmann

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Hva går jobben din ut på?

Jeg er kunstnerisk leder og sjef for Norges største teater, Nationaltheatret. Her er jeg så heldig å få jobbe sammen med noen av de aller beste folka i norsk teater.

Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

Jeg hadde teater som valgfag på ungdomsskolen, var med på russerevy og jobbet i garderoben på Chat Noir. Minnene fra showene til Dizzy Tunes og ikke minst Dag Frøland er noen åpenbare høydepunkt.

Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

Engler i Amerika på Hovedscenen til Nationaltheatret.

Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2019?

Jeg er veldig stolt over våren på Nationaltheatret, og det er vrient å peke på ett stykke fremfor andre, men skal jeg trekke frem ett håper jeg teaterungdommen vil strømme til Vi må snakke om Faust.

Hvordan skal du feire julen?

Det blir på hytta, med ribbe og skibukser.

Nationaltheatret holder ingenting tilbake når de setter opp klassikeren Cyrano de Bergerac fra 1897. Det gjør heller ikke Bjarte Hjelmeland, som i tittelrollen får utfolde seg på scenen med en fantastisk innlevelse og skuespillerkraft. Regissør Kjetil Bang-Hansen sin versjon, forkortet til bare Cyrano, er en forfriskende forestilling full av drømmer, kjærlighet, ridderlighet og nederlag, men også med et tydelig stikk til dagens kveldende skjønnhetsidealer. 

Bjarte Hjelmeland rører og imponerer i rollen som Cyrano. Foto: Øyvind Eide

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Åpningsscenen er magisk. Det blir helt sort før et teppe av stjerner brer seg over scenen og sarte melodier fyller salen. Bak stjernene sitter en skikkelse med papirpose over hode og en kikkert i hånden: En ung Cyrano som må skjule ansiktet og finner trøst i det vakre verden har å by på. Den voksne Cyrano, som vi møter kort tid etter, er en stor mann med store idealer. I ansiktet har han også en imponerende stor portvinsnese. 

Historien er like morsom som den er tragisk. Cyrano er en poet, slåsskjempe og samfunnskritiker som gjør seg både elsket og hatet. Han er også dypt forelsket i sin vakre kusine Roxane (Hovig), men ordene svikter når det gjelder kjærligheten. Han tror ingen vil kunne elske en så stygg mann som han. Roxane på sin side elsker den billedskjønne Christian (Støvind), som er like fortapt i henne. Cyrano og Christian inngår et samarbeid hvor alle ord og brev til Roxane kommer fra Christians munn og hånd, mens innholdet er fra Cyranos hjerte. Bare slik kan Cyrano få uttrykt sin kjærlighet. 

Kjærlighet og balkongkurtise mellom Roxane og Christian. Foto: Øyvind Eide

Hele forestillingen foregår på versemål, eller for å si det helt korrekt, aleksandriner. Vi snakker strenge ordtrykk og enderim i en form som ble utdatert for mange år siden. Men i høst blåser Nationaltheatret nytt liv i gammelt språk, og det er ikke annet en fornøyelig å se skuespillerne kaste seg over utfordringen. De har versemålet godt festet i ryggmargen, og leverer replikkene med en stødighet og diksjon som når langt. Spesielt er Hjelmeland en fryd å se og høre på. Han spiller Cyrano med alle nyansene vi finner i et menneske, fra det overlegne til det usikre, fra det heltemodige til det sårbare. Han sniker seg under huden på oss, og vi heier på han til det siste. 

Cyrano er selvsikker i fektekunnskaper, poesi og intelligens, men ikke når det kommer til utseende. Foto: Øyvind Eide

Scenografien og lysdesignet er like stor som hovedperson, fortelling og tematikk. Den rommer mye, og tar oss med til alt fra en Romeo-og-Julie-inspirert balkong til en skyttergrav som minner sterkt om første verdenskrig. Vi trer inn i Cyranos indre når tettskrevne sider med poesi faller ned og blir hengende som sceneskjørt på sidene, og i bakgrunnen vokser og minsker en lysprojisert måne i takt med stemning og handling. Alle elementer møtes sammen i en fortryllende pakke som leverer førsteklasses teater. 

Cyrano er en forestilling som vil gå rett hjem hos ungdommen. Verken versemål eller gammelt originalmanus hindrer den fra å være en fornøyelig opplevelse som både er frekk og vittig. Forestillingen setter også fokus på den brennaktuelle problemstillingen om hvor livsviktig utseende er for mange unge i dagens samfunn. Dagsaktuell tematikk pakket inn i historisk kvalitetsteater slår an hos oss!

Her finner du alle de åpnede lukene i vår julekalender!

Hver dag i desember tar vi en prat med en kultur- eller teatersjef. Velg deg en luke nedenfor og finn ut mer om en av dem!

24. desember: Kulturminister – Trine Skei Grande

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

23.desember: Oslo Nye Teater – Kim Bjarke

22. desember: Studentteatret Immaturus – Ingvild Bjørnson

21. desember: Teater Manu – Mira Zuckermann

20. desember: Den Norske Opera & Ballett – Annilese Miskimmon

19. desember: BIT Teatergarasjen – Sven Åge Birkeland

18. desember: Hordaland teater – Solrun Toft Iversen

17. desember: de Wangen produksjoner – Claire de Wangen

16. desember: Brageteatret – Nils Petter Mørland

15.desember: Øyteateret – Ellen Jerstad og Andrea Skotland

14.desember: Kattas Figurteater Ensemble – Anne Helgesen

13.desember: Teater Innlandet – Janne Langaas

12. desember: Det Andre Teatret – Mats Eldøen

11. desember: Teatret Vårt -Thomas Bjørnager

10. desember: Nordland Teater – Birgitte Strid

9. desember: Sámi Nasunálateáhter Beaivvás – Rolf Degerlund

8. desember: Haugesund Teater – Morten Joachim Henriksen

7. desember: Grusomhetens Teater – Lars Øyno

6. desember: Den Norske Opera og Ballett – Ingrid Lorentzen

5. desember: Akershus Teater – Bo Anders Sundstedt

4. desember: Trøndelag Teater – Kristian Seltun

3. desember: Teater Ibsen – Thomas Bye

2. desember: Den Nationale Scene – Agnete G. Haaland

1. desember: Nationaltheatret – Hanne Tømta

Et av de første spørsmålene vi måtte ta stilling til da vi startet opp Teaterungdom.no var: Hva er teater for ungdom? Vi visste at vi skulle dekke teaterlivet på ungdommens egne premisser, men betydde det at vi kun skulle se forestillinger laget spesielt for ungdom, eller kunne vi tenke bredere? Vi landet på det siste. Virkelig gode teaterforestillinger klarer å fenge et bredere publikum enn bare primærmålgruppen. I andre sjangre er dette en selvfølge (SKAM ble jo sett på av langt flere enn vgs-elever), men i teaterverdenen kan båsene virke trangere. Derfor bestemte vi oss for å rive båsene! Dette har ført oss inn i Hovedsalen på Operaen, og til foredrag på Dramatikkens hus. Vi har fått oppleve fantastiske ting, produksjoner som ikke er laget spesielt for ungdom, men som treffer en nerve eller en tematikk teaterungdom forstår bedre enn noen andre.

Rådhuset i Elverum, på kvelden, da det er på sitt fineste. Foto: Helge Langerud Heikkilä

Da vi bestemte oss for å innta Elverum og dekke kulturlivet der, var Elverum bibliotek det første stedet vi oppsøkte. Her satte vi oss ned med PCene våre og forsøkte å kartlegge kulturlivet i byen. Hvilket teatertilbud finnes her? Hvordan blir Elverums teaterungdom ivaretatt? Vi sjekket ut tilbudet på Skogmuseet og Glomdalsmuseet og fikk på plass avtaler med Kulturhuset, men vi la også merke til rommet vi satt i. Store bjelker, bøker og fine vinduer. Kjelleren på rådhuset, selve biblioteket.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Bøker, sjakk og kultur. Et bibliotek kan være så mangt. Foto: Helge Langerud Heikillä

Som tidligere nevnt har vi flere ganger vært på foredrag, det arrangerer også Elverum Bibliotek. I dag (29.november) holdes Sjakkforedrag med Hans Olav Lahlum og Atle Grønn. Timingen er perfekt med tanke på VM-matchen som nettopp er unnagjort. Som møteplass og samlingssted har biblioteket en unik posisjon og, i likhet med teatre, samler det mennesker i alle aldre. Denne høsten har jeg selv sittet flere ganger i biblioteket og skrevet anmeldelser fra Elverum, og til min store glede ser jeg at Elverum bibliotek i all hovedsak besøkes av ungdom, kanskje til og med teaterungdom? Jeg er langt inne i egne spekulasjoner og tanker allerede, så jeg gir meg her. Jeg ville bare benytte muligheten til å skryte litt av Elverum bibliotek. Teaterungdom.no har inntatt byen, og lokalet i kjelleren på rådhuset har imponert.

– Helge

Riksteatret inntar Kulturhuset i Elverum med Teaterungdom.no på slep. Kveldens publikum består i all hovedsak av småbarnforeldre og en og annen nostalgiker med hjerte Roald Dahl. En fantastisk forfatter som tillot bestemødre å være ekle og foreldre å være grådige. Kveldens forestilling serverer begge deler, men mest av alt er dette en forestilling det svinger av, for her står det musikalske i sentrum.

En magisk gryte og en helt fantastisk medisin laget av Georg, i Espen Maunos skikkelse. FOTO: L-P Lorentz

Funky! Om jeg må beskrive Riksteatrets oppsetning av Georgs magiske medisin med ett ord må det bli funky. Her er musikken høyt prioritert. Så om bestemor blir litt mindre skummel av å danse og groove med, får det bare være. For musikken er virkelig fengende! Musikerne Gunnar Eiriksson og Espen Mauno har gjort et solid stykke arbeid. At så store deler av denne snaut 90 minutter lange forestillingen (inkludert pause) synges og danses er selvfølgelig med på å plassere forestillingen med et bein godt plantet inn i musikalsjangeren. At karakterene i stor grad snakker til publikum og ikke til hverandre er også et tydelig grep. Georgs magiske medisin er sånn sett både ryddig og grei å forholde seg til, en oppskrift det er mulig å gjenta kveld etter kveld.

Tungen til —- er kanskje forestillingens største stjerne, makan! FOTO: L-P Lorentz

Historien handler om Georg – en ung gutt som bor på en bondegård sammen med mor, far og bestemor. Bestemor er fæl, og når hun er alene med Georg avslører hun at hun er en heks. Derfor bestemmer Georg seg for å lage en egen medisin å gi bestemor klokken 11, i stedet for den som står i medisinskapet. Resultatet er en enorm bestemor, et gigantisk egg og et par dansende gårdsdyr. Mor og far blir i tillegg griske og fæle. Til slutt nyses bestemor bort og vi står igjen med en relativt lykkelig slutt.

Så kort og konsist kan man oppsummere handlingen i Georgs magiske medisin, og når sant skal sies går ikke Riksteatret så mye dypere enn det. De lar karakterene være artister og leker mer med musikken enn med historien. Sånn sett blir man ikke ordentlig kjent med rollene, og flere barn i salen forsøker faktisk å advare bestemor når far skal til å gi henne den siste medisinen. Skillet mellom “onde” bestemor og “midt på treet all-righte” far er med andre ord uklart for barna i salen. 

Det synges og danses og spilles på scenen, og det svinger også. FOTO: L-P Lorentz

Det denne forestillingen derimot lykkes med er å skape magi. Selve gryta, og forvandlingene fungerer strålende. Scenografien vokser også på meg utover i forestillingen. Små detaljer som “bilen” og “gryta” er også med på å heve hele opplevelsen. Alt i alt er dette nok en solid barneteaterforestilling fra Riksteatret. En forestilling som svinger, men som ikke gir meg noe særlig mer enn litt rockefot. 

Tidligere i høst ble Are Kalvøs bok “Hyttebok frå helvete” utgitt. En bok der komikeren trashtalker friluftslivet og dets entusiaster. Nå står han på scenen og gjenforteller innholdet i et one-man-show med samme navn. Hyttebok frå helvete er et spark bak til alle som går søndagstur i marka, besøker DNT-hytter i ferien og sanker fjelltopper med familien. Det er ganske mange av oss, faktisk 80% i følge Kalvø selv. Tåler vi – majoriteten – en hel kveld med harselering? Ser også vi humoren i det?

Are Kalvø har utforsket friluftslivet og konkluderer med at han absolutt ikke tilhører fanskaren. FOTO: John Andresen

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Kalvø står alene på scenen, som komikere ofte gjør. Bak han er en hyttevegg malt på en backdrop, og på midten, et vindu. Det fungerer fint som en liten skjerm for bilder og tekst. Kalvø selv sluntrer fram og tilbake foran vinduet og forteller åpenhjertig om sitt hatfulle forhold til friluftslivet og hvordan han ser ned på alle som lovpriser det. Han sammenligner friluftsfrelste med karismatiske kristne, forteller om alle vennene han har mistet til naturen, om hvor idiotisk det er at vi helt ukritisk oppsøker hytter som heter for eksempel “myggheim”.

Basert på latteren i salen, kan det tyde på at Kalvø også denne gang treffer blink med satiren sin. Majoriteten, de friluftsfrelste, ser ut til å ha en god dose selvironi og showet må sies å være en suksess for de på 40+. Det er tross alt de som fyller opp salen i kveld. Jeg deler nok ikke den samme entusiasmen. Det er ikke mangel på gode poenger, for Kalvø har et skarpt blikk, men temaet mister litt piffen etter 30 minutter. Kalvø oppleves som litt for sint og er nesten utelukkende morsom på andres bekostning. Det blir dessverre litt kjedelig i lengden.

Kalvø byr mye på andre, og lite på seg selv i “Hyttebok frå helvete”. FOTO: John Andresen

Mot slutten av forestillingen forsvinner Kalvø ut i en digresjon som tar opp dagens politiske klima. Her leverer han intelligent og dagsaktuell satire som hadde sklidd rett inn i for eksempel Nytt på nytt. Det er forfriskende og viser komikerens samfunnsforståelse og satiriske talent. Jeg skulle ønske dette var en større del av forestillingen. Å kun fordype seg i materiale fra Hyttebok frå helvete er litt snevert… Det hadde fungert strålende som en liten del av et show! I kveld blir det for mye trashtalk og nedlatende ord om oss 80%, og for lite humor på andres bekostning – spesielt Kalvøs egen.

Julen nærmer seg med stormskritt. For å virkelig finne julestemningen kan man ta turen til Chat Noir for å se Natt i Nisseland. En magisk verden hvor julaften er i fare!

Det er sent på kveld, lille julaften i Nisseland. Alle er i godt humør og alt er som det pleier, men plutselig kommer det et voldsomt tordenbrak etterfulgt av en ond latter. Alle blir stive av skrekk, unntatt Nissefar, han vil plutselig til sol og varmere strøk. Alle forstår at det er den onde Trollmannen som har forhekset Nisseland, og det på lille julaften. Nissens assistent Claus leser i den store nisseboken at for å bryte trolldommen må han reise til vår verden og hente to barn som ikke hører hjemme i Nisseland, Vinterland eller Trollmannens Rike. Hva han må gjøre videre etter det vet han ikke, for noen har sølt grøt i den store nisseboken. Likevel reiser Claus og henter søsknene Mats og Mina, og sammen må de reise ut i Trollmannens Rike. Klarer de å redde julen sammen?

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Natt i Nisseland er skrevet av Benedict Parton og ble satt opp for første gang i 1997, og har vokst til å bli en årlig forestilling på Østlandet. En førjulstradisjon med andre ord. Forestillingen er variert, og inneholder alt fra sang, dans og musikk til skumle og morsomme partier. Noe som fenger både store og små. På scenen står det en blanding av profesjonelle skuespillere og lokale barn. Alle er med, synger og danser.

Natt i Nisseland er en forestilling det er lagt mye arbeid i, noe som synes. Det er en fin juleforestilling for store og små, hvor aktørene på scenen virkelig gir alt. En finfin juletradisjon!

For hundre år siden ble Vidar Sandbeck født. Han er for mange kjent for sine bøker, fortellinger og musikk om den lille gutten Påsan fra Åmot.  Hovedsaklig selvbiografiske bøker og tekster fra Vidars barndom. Påsan er en liten gutt som må hjelpe til hjemme; vaske gulv, henge opp klær og rydde rommet. Mor vil at Påsan skal gjøre plikter, men Påsan er full av fantasi og vil heller oppdage verden med tøyelefanten fru Martinsen. Hvorfor kan ikke du være som de andre? spør moren til Påsan.

Kari Noreger har laget fantastiske dukker til De kaller meg Påsan. FOTO: Jonas Jeremiassen Tomter

Forestillingen er en co-produksjon mellom Teater Innlandet og Feil Teater. Historien og sangene er utviklet av skuespillerne selv, sammen med regissør Ellen Jerstad (kjent fra Øyteateret). Feil Teater skriver i programmet at “Vi tror på at man får større eierskap til verket når man tar del i hele prosessen, og at dette styrker teateret vårt. Det er da spillegleden kommer, og uten den har vi ikke stort.” Godt utgangspunkt!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Forestillingen spilles på Sentralen i Oslo, i Hvelvet, et rom uten akustikk. De kaller meg Påsan hadde fortjent akustikk. Det er fine sanger og gøyale lyder, rommet jobber sånn sett mot skuespillerne. Likevel blir publikum trukket inn i universet til Påsan. For han og fru Martinsen har et helt eget univers. Et gøyalt univers med pirater, ekko-stemmer og rakettsnabler.

Den barnlige logikken er sjarmerende. Som når Påsan og fru Martinsen er på månen og får beskjed om at ingen bor her, og de er jo ikke ingen – de er jo noen, så da kan de ikke bo der. Eller når fru Martinsen møter en annen elefant som også sier hoppetihopp-klappetiklapp-regla. Den som Påsan ikke får til å si, for den kan kun elefanter, og plutselig blir Påsan litt ekstra alene.

Aktørene bytter på å styre dukkene, endre scenografi og spille andre karakterer. Overgangene flyter godt, og regien er leken og full av overraskelser. Som når Mor tar fru Martinsen fordi Påsan ikke gjør pliktene sine og plutselig henger tøyelefanten mellom to planker akkurat for høyt til at Påsan rekker opp. Nydelig grep! Det er så gøy å se Påsan komme med nye strategier på hvordan han skal få vennen sin ned igjen.

De tre skuespillerne, og de to stjernene. FOTO: Jonas Jeremiassen Tomter

Både Påsan og fru Martinsen, lever, noe som er selve nøkkelen for å mestre figurteater. Det er mye å tenke på, men alt gjøres helt etter boka, noe som gjør at publikum virkelig kan nyte Påsan-universet. Påsan snufser og tørker nesa, til og med! Noe som kan virke som en merkelig ting å si, men det betyr at dukkefører virkelig er i ett med Påsan. Det er da det er ekstra gøy med figurteater!

Oi, den var fin! hvisker ei jente ved siden meg når det kommer en fugl over scenen. Det syns jeg og. Dukkemaker Kari Noreger har gjort en formidabel jobb. Alle dukkene er uttrykksfulle og får god kontakt med publikum. Marit Milvang sin scenografi passer lekenheten i forestillingen og byr også på overraskelser. Tårnet av planker vris, vendes, åpnes og dras på i alle retninger. Lyset brukes godt for å underbygge stemningen og lysdesigner Thomas Gallagher bruker rommet godt. Dette er en forestilling som så vidt har hatt premiere, men som allerede er godt innarbeidet.

Hvorfor kan ikke du være som de andre? spør moren til Påsan, men kanskje det hadde vært bedre om de andre hadde vært litt mer som Påsan? Dette er bra teater, laget av engasjerte folk! Jeg gleder meg til å følge Feil Teater videre