Nadderudrevyen vinner kanskje ikke årets revy, men med 21st century som tema legger de til rette for mye moro. Det blir en tidsreise fra år 2000-2100, og i løpet av to snaue timer får vi være med å feire nyttår hele tre ganger. Ikke verst bare det.
Tittel: 21st century
Hvor/når: Nadderud videregående, 24. februar
Instruktører: Ragnar Eri Christoffersen, Peder Lundh og Nora Bryde Gjertsen
Skuespillere: Oda Sølvberg, Eilov Andresen Gravdal, Cecilie Pettersen, Herman Ring-Andersen, Idun Aune Skretting, Astrid Ottmann-Knoph og Mia Bekkevold
Kommende forestillinger: t.o.m. 29. februar
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
Første akt tar for seg perioden fra år 2000 til i dag, og vi får en påminnelse om noe av det vi har vært vitne til de siste 20 årene. Det starter 12. september 2001, dagen etter tidenes mest omtalte terrorangrep. To lærere med svært ulike synspunkter skal forklare barneskoleelevene hva som skjedde dagen før, men det er bare slappe av, for det er jo ingen terrorister som kommer fra Bærum, eller?
Pluto blir degradert til kortvokstplanet og en blotter byr på utfordringer for barna som leker mannequin challenge. Det er enkel humor, men det funker! Likevel er det absolutte høydepunktet de rappende bestemødrene som selger dop. Her får vi beste sketsj, sang- og dansenummer i ett, og vi kan ikke gjøre annet enn å kose oss.
Med «Tonje Consulting» viser Astrid Ottman-Knoph seg som den beste skuespilleren i revyen. Den selvsikre Tonje gir oss håp for fremtiden, og det i en rasende fart. Det blir et kjært gjensyn med Tonje i akt 2, og selv om ikke alt gikk som planlagt, lærer hun oss at «when life gives you lemons, it’s okay to say no thanks”.
Der første akt er godt innafor tema, er andre akt noe mer forvirrende, og flere av sketsjene gir ikke mening. Sangen om Viken fylke kunne med fordel blitt kuttet, slangene på byen skjønte jeg heller ikke noe av og kontanter i år 2100? Tro’kke det. Likevel har de museumssketsjen i år 2087, som gir noen gode stikk til dagens samfunn, og andre akt toppes av en godt gjennomført konspirasjonsteori om at Disney kommer til å ta over verden. Jeg ler fortsatt av noe så teit som Propag Anda og Nazi Nøff!
Gjennomgående er det de store ensemblenumrene som fremstår som revyens svakeste punkter. Dansen er relativt tight, men flere nødrim, rare betoninger og noe dårlig diksjon gjør at de ikke får den wow-effekten de kunne hatt, selv om flere av ideene var gode. Dessuten låter bandet og sangerne til tider litt surt, noe som dessverre gir et dårligere helhetsinntrykk.
Revyen er på mange måter todelt og gir oss ytterpunktene mellom de virkelige gode sketsjene og de man ikke skjønner bæret av. Heldigvis er det ikke altfor langt mellom høydepunktene, og selv om revyen nok ikke vinner årets revy, har jeg absolutt hatt en koselig kveld.
