Askeladden inntar Teater Manu – Norges tegnspråkteater. Flotte parykker, velfungerende scenografi og tydelige gjennomarbeidede bevegelser. Formen er noe helt eget. Det er tydelig, typete og tradisjonelt, akkurat som eventyrene.

Tittel: Askeladden og Prinsessen i Trollfjellet

Av: Tine Thomassen, fritt etter norske folkeeventyr

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Skuespillere: Anne-Sofie (Fie) R. Sennels, Ronny Patrick Jacobsen, Nikolai S. Wisny, Ipek D. Mehlum, Anne-Line L. Kirste, Kennedy Wisny

Kommende forestillinger: Spilles over hele Norge våren 2020

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Siden både formen og historien blir så tydelig, er det kanskje litt mye av det gode? Selve handlingen er forutsigbar, noe som gjør at spenningen ligger i de ulike bildene som skapes. Til gjengjeld er de både vakre og gode. Det snør på scenen, og slottet blir virkelig dekket i gull. Trollet ser akkurat passe skummelt ut og de utallige parykkene er nydelig laget. Alt rundt er veldig bra, så svakheten ligger i selve historien.

Prinsessen er fanget i Trollfjellet, Askeladden vil finne henne. Det er med en bror, en mor og noen harer. En fugl er også med, selve Trollet ser man bare et sekund. Konge, dronning og gardister er her også. Og ei kjerring, det er alltid ei kjerring med rar nese i eventyrene. Askeladden finner henne, Trollet blir til stein og alt ender godt. Det er eventyr, eventyr skal være sånn.

Forestillingen er selvsagt laget for barn, men det er noe eget med salen på Dælenenga som gjør at vi i Teaterungdom.no alltid prioriterer å ta turen. Det er spennende å se tegnspråk som scenespråk. Det blir noe helt eget. Nødvendig tekst blir alltid sagt høyt for lyttende publikummere, så det er lett å følge fortellingene. Dessuten lager teatret aldri noe dårlig, de snubler aldri. Her satses det på kvalitet.

Personlig skulle jeg ønske at de dro på litt mer. Turte å utfordre, ikke var så tradisjonelle denne gangen. Da tror jeg Askeladden og Prinsessen i Trollfjellet virkelig kunne blitt en knallbra forestilling. I stedet er det en forestilling på det jevne, med vakre parykker og helproff ramme. Det er ikke dårlig bare det.

Det er barnas nyttårsfest på Sentralen i Oslo. Huset koker av aktiviteter og barn og foreldre som løper hit og dit. Stemningen og spenningen er til å ta og føle på. Så hva gjør Teaterungdom på et barnearrangement? Svaret er enkelt: Jo Strømgren kompani har forestilling! Og da er Teaterungdom.no alltid på plass, enten det er på Dansens Hus, i Operaen eller barnefest på Sentralen.

Tittel: Den trøtte mannen

Hvor/når: Sentralen, 11. januar kl. 12:00

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Regi, koreografi, tekst, lyd og rekvisitter: Jo Strømgren

Lyddesign: Lars Årdal           Produsent: Jo Strømgren Kompani v/ Sara Norlin

Medvirkende: Anders Sanzén

Kommende forestillinger: Spilles blant annet i Bærum oktober 2020

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Forestillingen heter Den trøtte mannen og handler om en fryktelig trøtt mann, som prøver å våkne for å komme seg på jobb. Teknikkene for å få søvnen til å slippe taket er mange. Han går på tegnestifter, har utallige vekkerklokker og stikker strikkepinner inn i strømstøpselet i veggen. Det står ikke på innsatsen, og potensielt dødelige metoder å våkne på testes ut i fleng.

Han rekker ikke jobben, ikke denne dagen, men får en ny sjanse av sjefen. Da gjelder det å sovne, for å rekke jobben neste dag. Nok en utfordrende oppgave, for klokkene tikker, lyset lyser osv. osv.

Historien er enkel og artig. Assosiasjonene mine trekkes til Mr. Bean. Enkle ting gjøres ekstreme. Her er også noen små replikker, de liker jeg egentlig ikke så godt. De gjør Clas Gøran (som den trøtte mannen heter) litt mer menneskelig og ikke så “ute”. Her ville jeg heller gått motsatt vei, gjort han enda rarere. Det er ikke lett å normalisere en person som skyter seg med pistol i foten når han vil våkne.

Forestillingen passer nok best for barn, men også for unge skuespillerspirer. Den sier noe om hvor lite man trenger, og hvor lenge man kan spille på en konkret oppgave, med en helt bestemt motivasjon. For selv om handlingen nærmest er fraværende og virkemidlene enkle, kjeder jeg meg aldri. Der har Den trøtte mannen klart noe interessant.

Fantastiske dansere, band og kor i toppform og en Amalie Stuve som alle revyelskere vil falle pladask for. Med Live viser Muchrevyen nok en gang at de er en del av toppklassen. Fellesnumrene er formidable. Litt variasjon til tross, dette er gøy! 

Tittel: LIVE

Hvor/når: Edderkoppen scene, 9. januar kl. 19:00

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Instruktører: Jesper Breen Frilseth og John Gunnar Edvinsen

Skuespillere: Iben Dalen, Alvin Müller, Vilde Neraal, Felix Karlsson, Amalie Stuve, Alfred Wammer, Elina Panea Berg, Leo Holmertz Lien

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 12. januar

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Åpningsnummeret er rått! Bang, bang, vi er LIVE og det svinger. Deretter går det raskt nedover med 2-3 sketsjer som egentlig ikke gir meg så mye. Det er også helt unødvendig at bortimot alle karakterene er hesblesende og har en eller annen diagnose. Talefeil-sketsjen er bedre, Crazy Frog på Kiwi like så og når henrettelsen kommer inn er det skikkelig morsomt. Venterom, eventyr og Leo er sketsjer på det jevne, før det virkelig smeller igjen med “Dele live med andre” – den er rå!

Andre akt går mye i det samme. Høye topper, virkelig høye, som bærer revyen inn til et solid resultat. Spesielt vil jeg berømme måten de klarer å bruke danserne og koristene på. De integreres i revyen, løfter numrene de er med på og gjør helhetsinntrykket bedre. Akkurat slik dansere og korister skal brukes – imponerende!

Bandet svinger, skikkelig. I tillegg både synger og danser skuespillerne utrolig bra. Talenter, rett og slett. Så det musikalske er det ingenting å si på. Toppkarakter der! Dessverre er talkshowet (som går igjen gjennom hele revyen) ganske intetsigende og kjedelig. Så det er noen utfordringer. Men hvem bryr seg vel om det når “Livet er aller best live” synges og danses til tusen rett før pause. Amalie Stuve – for et trøkk, wow.

Frode Berg nummeret synes jeg heller ikke er dumt og bloggeren som prøver seg på standup fordi folk kommenterer “haha” og “lol” i kommentarfeltet hennes er også artig løst. Disse to numrene har godt manus og leveres sterk, igjen – toppkarakter der.

Jeg holder meg på toppene. Føler på trøkket i fellesnumrene og gleder meg over en deilig bra revy på Edderkoppen teater. Livet er aller best LIVE.

Tja, hva skal man si? Rumpetaske over brøstet har en fet scenerigg, et rått (innleid) band og gode skuespillere. Dessverre stopper det der. 

Tittel: Rumpetaske over brøstet

Hvor/når: Blindern videregående skole, 9. januar

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Skuespillere: Tyra Ugland, Henriette Molvær, Herman Vang, Vilde Sæther, Christian Windwik Dunker, Aatavan Chandrakumar, Rikke Vigander Von Hirsch, Felix Dahl, Jenny Buxrud og Tuva Iuell

Instruktører: Fredrik Bentzen og Linn Gabrielsen

Kommende forestillinger: t.o.m. 18. januar

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Blindernrevyen 2020 har en god ramme, men mangler innhold. Jeg har tenkt mye, men skjønner ikke helt hva de vil frem til. Med rumpetasker over brystet kunne man spilt på stereotypier i samfunnet, men fokuset blir mer på hvor normalt det er å være original – som fører til at det originale ikke lenger er originalt, og alt dermed er normalt. Forvirrende? Helt enig. 

Revyen starter med et energifylt sang og dansenummer, som etter min smak er høydepunktet i revyen. Nå skal det sies at jeg satt sånn til at jeg bare så halve scenen, men den halvparten av castet jeg så var synkroniserte, gjorde kule trinn og sang bra. 

Skuespillerne i seg selv har jeg ikke noe vondt å si om, her er det sketsjene som kommer til kort. Jeg ler litt her og der, men de mangler punchlines og det hele blir for enkelt. Det er også ganske pinlig at Steinerskolen er offeret i en av sketsjene, for når sant skal sies har Steinerskolen hatt en av de beste revyene så langt i år. 

I et øyeblikk er det viktigste at man har rumpetaske over brystet, mens en annen gang er det å lese bok en fredag kveld og referere til kjente forfattere og bøker. Igjen, jeg er forvirret over hva de prøver å vise oss. Noen ganger begynner jeg å lure på om det i det hele tatt er en baktanke. Jeg hører flere i publikum ler, så kanskje dette bare ble for internt for meg? 

Jeg vet ikke man ikke skal henge seg opp i sånne ting, men med to knær i ryggen og mine egne knær most inn i personen foran meg, måtte jeg le litt for meg selv da de begynte å snakke om brannsikkerhet. Og kanskje hadde punchlinene vært bedre om jeg hadde sett hele scenen? Det får jeg dessverre aldri vite svaret på. 

Snilerevyen 2020 må kanskje sies å være årets morsomste pest. Her tar Lillestrøm-elevene oss med tilbake til året 1348 i “Noreg”, og svartedauen er naturligvis temaet. Overraskende morsomt, og iherdig gjennomført. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Tittel: 1348

Hvor/når: Lillestrøm videregående skole, 8. januar kl. 19:00

Instruktører: Philip Helgar og Kristian Kilde

Skuespillere: Ulla Fredriksen, Tor Sigurd Dahlen, Lara Mreihil, Maria Habiyambere, Jonas Blakstad, Hanna Isum, Annika Førland Synnes

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 15. januar

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Snilerevyen er så dedikert til konseptet sitt at det nesten er som å se en komedie-forestilling. Året er 1348 og det holder de på gjennom hele revyen. Kostymene er trauste, sminken sykelig, og en forteller annonserer hver sketsj med et kapittel-nummer. På nynorsk selvfølgelig. Bandet er likeså sminket bleke der de sitter på toppen av scenen, og koret er kledd i nonnedrakter. Alle gjør en utmerket jobb med å levere både sjanger-riktige traller, så vel som moderne låter.

Ulempen med denne formen er at noen av sketsjene, i alle fall i første akt, blir litt vel langdryge. Mer scener enn sketsjer, og da blir revy-elementet borte. Konseptet er på alle måter kult, men det blir litt for mye teater. Den kjappe og overraskende humoren som kjennetegner revyen, blir glemt.

I første akt møter vi landsbybeboeren som gjerne vil synge, men som konstant blir avbrutt. Vi møter han som blir ertet av kompisen for å gifte seg med en gammel røy på 15 år og den sleipe ordføreren Pinje Stankelbein. Det beste nummeret her må være presten som stotrende skal holde foredrag om svartedauen til publikum, og søren om det ikke tok meg rett tilbake til barneskolen. “Jeg har bare brukt ordentlige kilder altså, Store Norske Leksikon og sånt”.

Det dukker også opp noen spark til vår egen kaotiske nåtid. Det er pest-presten som tilbyr vaksine til den uinteresserte massen og miljø-politikeren som roper “Korleis våger dykk!” før hun blir overfalt av resten av partiene. Her kunne de vært hakke mer kritiske og utnyttet sine egne ideer for å sette en litt dypere brodd. Slibrige ordfører Stankelbein er for eksempel en karakter de fint kunne lekt mer med og gjort spissere. Nå fremstår han som noe vilkårlig og uten en klar motivasjon.

I andre akt tar tempoet seg betydelig opp. Sketsjene blir kjappere og strammere, og humoren spissere. Her er høydepunktene mange. Det er historien om rottefamilien Hansen hvor pappa-rotten er sliten etter lang dag på jobb og ikke vil krangle med rottemor, samt sketsjen hvor apokalypsens fire ryttere skal ut og utrydde menneskeheten, men blir tvunget til å ta med seg den irriterende lillebroren Fotsopp, herlig spilt av Ulla Fredriksen.

Kveldens klare favoritt er den vittige fortellingen om Døden og Pesta som bestemmer seg for å ta en kaffe sammen, glemmer den døde som våkner opp i tide til å se mannen være utro, for så å bli trøstet av musikal-vampyren Vladimir. Herlig absurd og imponerende gjennomført. En god andreplass er selve finalenummeret, hvor skuespillerne dør én etter én og må bli løftet opp av scenearbeiderne for å ta i mot applausen. Det er dedikasjon til tema det.

Snilerevyen 2020 kjører på med et ambisiøst konsept som ikke når helt til topps, men det er likevel en underholdene revy som tidvis briljerer. Det er i alle fall den morsomste pesten jeg noen gang har sett!

Marsjerende inn med grønne militærbukser og røde bånd rundt skulderen, starter Ullernrevyen til toner fra Aladdin. Disiplin heter revyen som er “en feiring av at de opprettholder selv de mest absurde delene av orden, og de som stikker seg ut – og bryter den”. Okei – hva betyr egentlig det? Etter å ha sett revyen er jeg jaggu ikke sikker.

Tittel: Disiplin

Hvor/når: Ullern videregående skole, 7. januar kl. 19:00

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Instruktører: Tevje August Njálsson Espeland og Jonas Vilhelmshagen Bern

Skuespillere: Constance Løken Dahl, Mikkel Mauritzen, Mie Emilie Frankrig-Johannessen, Tyar Tvedte Kristoffersen, Olav Rosòn Eide, Liv Johanna Kavli, Kaia Baumann Semb og Elias Gusevik Skottland

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m.12. januar

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Skuespillerne har scenesjarm, varme, og jobber seg godt igjennom det materialet de har å jobbe med. Bandet spiller solid og dansen rett etter pausen er god. Det er alt i alt ingenting galt med Disiplin, den bare klarer aldri å fenge meg skikkelig.

Sketsjene kan deles inn i to ganske tydelige kategorier: de korte og de lange. De korte består av ordspill og one-liners som favner alt fra wrestling-pappa, måke (både verbet og fuglen) og pizzabestilling. De lange gir oss alt fra eventyr med kroppspress til svenske tilstander i den lokale dagligvare forretningen. Det er mye å ta tak i, veldig mye, litt rotete, litt udisiplinert.

Selv liker jeg greven, enkelt og gøy. Også svenske tilstander (med en hysterisk morsom Greta Thunberg parodi) er et høydepunkt. Det er også noen søte innslag, som hybelkaninfamilien og de kule MGPjr. kidza som avslutter 1.akt. Det hele avsluttes med en sang jeg egentlig ikke forstår så veldig mye av, men som er trivelig og fengende nok.

Artige enkeltnumre til tross, dette blir nok en revy som fort går i glemmeboken. Den fester seg liksom ikke. Det er mye jeg ikke helt forstår hvor de vil med. Faktisk opplever jeg at det denne forestillingen mangler mest av alt, er nettopp disiplin. En retning, stramhet, klare rammer som gir frihet, den type ting. To hyggelige timer på Ullern til tross, dette var ingen høydare.

“Hei!”. “Velkommen!”. Utstrakte hender og store smil møter publikum når de trer inn i loftet på Foss videregående skole. Skuespillerne tar i mot hver og en med glødende entusiasme, og konseptet connecting people – eller for å si det på norsk, menneskelige relasjoner – er velgjort fra første stund. Det er resten av revyen også, for hæla i taket, dette var gøy!

Tittel: Connecting People

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Hvor/når: Foss videregående skole, 6. januar kl. 18:00

Instruktører: Hans Jacob Wernersen og Håvard Wist

Skuespillere: Helle Ryg Eia, Syver Myhrvold, Johannes Erlendsson Høyland, Marie Myrene Nørstebø, Bastian Gunnson Brauer, Filippa Lenth, Mie Olsen Sondressen og Elliot Vaughan

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 18. januar

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Fossrevyen er kjent for å stelle i stand gode revyer, og som førstegangs fossrevy-publikumer skjønner jeg nå hva all begeistringen handler om. Dette er virkelig mennesker som kan sitt fag, trolig takket være en velfungerende musikklinje og lange revytradisjoner. Kvaliteten på skuespill, sang og dans er upåklagelig, og humoren sitter som skudd.

De utnytter rommet og lar bandet ramme inn scenen med blåsere på venstre side og strykere på høyere. Bak sitter resten av bandet og sammen serverer de fengende musikk som engasjerer salen gang på gang.

Det er noe utrolig hyggelig med at Foss har valgt temaet menneskelige relasjoner. I og for seg et trygt tema, for det blir liksom naturlig gjennomført så fort man har mer enn et menneske på scenen. Men Fossrevyen blir likevel aldri for trygg. De utfordrer, leker med sjangeren og overrasker stadig.

Som i sketsjen hvor den klassiske “grå musa” skal synge ut en powerpointpresentasjon om hvorfor hun aldri får seg en mann. En litt oppbrukt klisjé tenker jeg, før de snur det på hodet og gjør det til en sang om incels. Dere vet, de ufrivillig sexløse mennene som hater kvinner, og selv ikke DE vil ha henne. Morsomme ordspill pluss gøyal vri, og vipps, klisjéen ble en orginalitet.

Som en samlende historie dukker stadig skuespiller Helle Ryg Eia og Syver Myhrvold opp på scenen “som seg selv” og henvender seg til publikum. Helle forteller om relasjoner i alle sine former, og Syver spiller på gitar. I utgangspunktet et unødvendig grep, for resten av sketsjene forholder seg godt til temaet uansett, men duoen er så morsomme på scenen at det tilgis. Ryg Eia og Myhrvold leverer både replikker og uttrykk på en sjarmerende keitete måte, og samspillet deres fungerer godt.

Nivået på alle skuespillerne er svært høyt, men også Johannes Erlendsson Høyland må trekkes frem, om ikke for annen grunn at han er gudbenådet med en fantastisk mimikk. Jeg mener på ingen måte å være slem når jeg skulle ønske at han hadde færre replikker, rett og slett fordi han serverte de mest hysteriske ansiktsuttrykkene når munnen var lukket. Sketsjen hvor han innser at han sitter mellom to venninner som ikke har sett hverandre siden tenårene, er en av de korteste, men morsomste øyeblikkene revyen har å by på.

Fossrevyen ligger ikke på latsiden og får også flettet inn flere samfunnsaktuelle poenger i sketsjene. Incels-sangen er et eksempel, og gruppen med kjendisartister som skal spille inn sang for å støtte brannen i Amazonas er også et spist og morsomt bidrag. Gøy i seg selv, men gir den ekstra brodden ved at alle artistene til slutt bare synger tulleord med klagende stemme til “We are the world”. Et fint stikk til den vestlige verden som høylytt skal redde resten av den – på TV fra trygg avstand selvfølgelig.

Noe kritikk blir flisespikkeri sammenlignet med den totale fornøyelige opplevelsen. Enkelte ganger drukner sangtekstene i musikken, og jeg skal ikke påstå at alle sketsjene fungerer like godt. Men høydepunktene er helt klart i flertall og Connecting people en klar fulltreffer. De åpner med et “hei” og avslutter med et “hei”, og jeg roper heia Fossrevyen. For et show!

OBS-revyen slår til med årets kanskje lengste tittel: Personalmøte for nye sikkerthetsrutiner og innføring i innloggingssystemer på møterom B204 kl 15:45 på tirsdag. Men selv om tittelen er for lang til å huske, er selve revyen noe jeg sent vil glemme. Jeg får lyst til å komme med et høyt gledeshyl, for så moro har jeg ikke hatt det på lenge! 

Tittel: Personalmøte for nye sikkerthetsrutiner og innføring i innloggingssystemer på møterom B204 kl 15:45 på tirsdag.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hvor/når: Oslo By Steinerskole (vgs), 6. januar 2020

Instruktører: Erik Goplen Gulliksen og David Kløve Kjernlie

Skuespillere: August Hein Hammer, Nova Maria Huus, Ida Sæther, Klara Bloma Mohn, Elliot Stange, Ylva Thedin, Aagot Wilse.

Kommende forestillinger: t.o.m. 13. januar

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

En perfekt revy for meg er når jeg kan sitte i salen og kose meg, le masse og bli lei meg når jeg innser at siste sang er ferdig. OBS-revyen kan huke av på samtlige punkter. De beviser at man ikke trenger å være en stor skole med mye penger for å lage god revy – to instruktører og et knippe engasjerte elever er mer enn nok.

Vi starter på et “kjedelig” lærermøte hvor skuespiller Klara Blomma Mohn tar oss gjennom skolens sikkerhetsrutiner og gir en innføring i innloggingssystemene. Hun blir fort avbrutt av skolens revyskuespillere som kommer inn og spør om de kan få holde revyen sin på møterommet. Siden dette er en revy, er selvfølgelig svaret “ja”, og så starter det for fullt. Vi får et godt utvalg av sketsjer, hvor punchlinene kommer tett.

Elliot Stange har et hysterisk morsomt uttrykk når han spiser grøt og får servert en kamel. Han skal jo selvfølgelig ikke ha kamel på grøten, nei, han skal ha dromedar. Og julen blir aldri det samme etter sketsjen hvor “jule-” blir byttet ut med “pule-“. Pulebrus, puleselskap, første puledag, trenger jeg si mer?

Med så mange morsomme sketsjer er det vanskelig å plukke ut én favoritt, men jeg likte veldig godt sketsjen om lommemannen – eller “lommedama” i dette tilfellet. Sketsjen tar en morsom vri når den lille gutten skal hente godteri i lomma hennes, og reaksjonen er et utbrudd med noe sånt som “Hva? Tar du meg på tissen?!”, før den fornærmede “lommedama” forlater scenen.

Stomiposer blir et gjennomgangstema. Hvor idéen kommer fra har jeg ingen anelse om, men det er overraskende gøy! Finalen i første akt avbrytes to takter for tidlig, når kontordamen fra åpningen (Blomma Mohn) plutselig må ha tilbake rommet i 20 minutter. Det beste er at de plukker opp tråden og fullfører de to taktene som begynnelsen på 2. akt. Elsker det!

Det er så deilig når en revy ikke prøver å være noe mer enn den er, og så bare funker alt sammen SÅ BRA! De bruker rommet godt og det at bandriggen er ganske stygg og upraktisk, glemmer vi fort når Kontorbandet begynner å spille. Koristene gjør ikke så mye ut av seg i 1. akt, så det er først under deres solonummer i begynnelsen av 2. akt jeg innser hvor geniale de er – spesielt den mannlige vokalisten synger sjukt bra!

Jaaaaaaaa, jeg kan ikke annet enn å ta av meg hatten og danse i søla for denne gjengen. Mer feel good-stemning skal du lete lenge etter, jeg kosa meg skikkelig! OBS-revyen fortjener fulle hus, for dette var gøy!

Med ctrl alt delete tar Oslo Handelsgym oss med inn i en teknisk revy hvor kunstig intelligens (eller KI som de kaller det) står i fokus. Det sies at robotene er så smarte at de vil utklasse mennesker, og på et tidspunkt vil vi bli overflødige – allerede i 2040 om vi skal tro revyen. 

Tittel: ctrl alt delete

Hvor/når: Oslo Handelsegym, 5. januar

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Instruktører: Angelo Barra og Mikkel Lyseggen

Skuespillere: Martine T. Andersen, Balder Bergan-Gulli, Fannar Steinn Lindal Rafnsson, Madeleine Hovtun, Nils Petter Alfsen, Julie Grønnerød Sundby, Maria Aaserud, Aksel Melkersen, Falicia Andresen, Aksel Heider Almaas og Una Moe Giske

Kommende forestillinger: t.o.m. 17. januar

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Revyen starter med et energifylt sang- og dansenummer som gir høye forhåpninger, men det hele ender mer som en berg- og dalbane. Det blir litt for langt mellom høydepunktene, men de er absolutt til stede. 

Det har lenge vært snakk om at man via genmodifikasjon kan være med på å bestemme hva slags baby man skal få. I babyklinikken på OHG tar de det enda lenger – her er også alder en valgmulighet, for hvor greit hadde det ikke vært å få en baby som allerede har fullført ungdomsskolen? I tillegg til babyklinikken, er jeg også veldig fan av de talestyrte butikkassene som tar kundens dialekt litt for bokstavelig.

OHG er gode på å holde seg til tema, noe som får revyen til å flyte godt. Flere av karakterene går igjen, og spesielt Jarvis treffer godt. Der Siri kun kan gi råd, er Jarvis en ekte husrobot som hjelper deg med hva enn det måtte være. I vårt første møte med Jarvis tar han over alle familiefarens oppgaver i hjemmet, mens en annen sketsj viser en gjeng maktsyke Jarvis’er på vei til verdensherredømme. 

Det er ganske mange skuespillere, så jeg føler ikke at jeg blir ordentlig kjent med noen av dem, men de er en sjarmerende gjeng. Når de synger er det til tider ganske surt, men de skal ha creds for at de gjør alt selv – dette er tross alt en skole uten hverken dans-, drama- eller musikklinje. 

Sceneskift med blackout mellom hver sketsj gir oss mange unødvendig lange pauser, og selv om bandet spiller så det svinger og scenearbeiderne løper så svetten renner, må det finnes en mer effektiv måte å gjøre dette på. Vi mister fokus gang på gang og revyen føles med det altfor lang. Etter det jeg tror er finalenummeret, smeller de til med enda en sketsj, et musikalsk innslag og så den faktiske finalen. Det blir rett og slett litt for mye av det gode.

Hadde pausene og de kjedeligste sketsjene vært kuttet, kunne revyen kanskje hevdet seg i toppen, men den havner dessverre bare midt på treet.

Glem voksenlivet og bli med på å lage putefort! Rudrevyen tar oss bokstavelig talt inn i et gigantisk putefort og serverer en fargerik bukett av tradisjonelle sketsjer, rågode sangnumre og en gjeng skuespillere med særdeles høyt nivå. Dette er et putefort du ikke vil gå glipp av!

Tittel: La oss bygge putefort

Hvor/når: Rud videregående skole, 5. januar kl. 18:30

Instruktører: Einar Bardal, Tarald Aas Reite og Joakim Ljønes

Skuespillere: Tiril Bakke, Ulrik William Græsli, Signe Dammann Anker, Tuva Dysthe Lyngstad, Johannes Kaaby Helsteinhus, Idunn Gismerøy Ekker, Cathrine Louise Coll og Anna Kjøs Oddli

Kapellmestere: Håkon Måge, Herman Sverre Havsgård og Christoph Kvinnsland

Band: Hans Christian Stokke, Herman Sverre Havsgård, Edvard Johansen Usher, Nicolai Engstad Anker, Magnus Kaspersen Evjen, Tius Danielsen, Jakob Myrbakk, Erik Lee Thu, Christoph Kvinnsland, Håkon Måge, Emil Hvesser, Simen Rommen og Helene Klepper

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 14. januar

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Når jeg sier at Rudrevyen tar oss inn i et gigantisk putefort, mener jeg det helt bokstavelig. Hele scenen er innrammet av dyner, lakener og puter i alle farger og fasonger. Det er flere steder aktørene kan komme inn på scenen, og selve genistreken ligger i sklia som leder ned fra øverste plan hvor bandet holder til. Her kommer skuespillerne rutsjende ned, og det er like gøy for oss å se på, som jeg innbiller meg det er for skuespillerne å gjøre det.

Åpningsnummeret er fult av energi og gode sangprestasjoner, og setter med en gang standarden for resten av revyen. Endelig er putefortet ferdig, og mamma  – et gigantisk hodet i pappmache med “mamma”-stemme – får ikke komme inn. Barnlig og forfriskende!

Et putefort som tematikk høres kanskje veldig begrensende ut, men jeg synes absolutt det funker. Ikke alle sketsjene har noe med temaet å gjøre, men når hele scenen likevel er et putefort så kan man ikke annet enn å si at de forholder seg til rammen de har satt. Sånt synes jeg er gøy! De veksler på å være tenåringer som unngår “pappmache-mamma” gjemt blant putene, og helt andre figurer som absolutt ikke befinner seg i noe putefort.

Det er tilfellene hvor putefortet virkelig blir brukt i sin originale funksjon, at Rudrevyen er på sitt beste. Skuespiller Tiril Bakke er jenta som inviterer gjengen hjem på vorse og spanderer både komplimenter og limousin til festen, men egentlig er hun veldig ensom. Det utvikler seg til et vittig sangnummer hvor ordet “ensom” hyppig blir til “En som… er kul!”. Når gjengen underveis i sangen forlater henne føler vi på brodden i nummeret.

En annen innertier er avslutningen på første akt. Med lommelykter, skuddsikkervest og militærlue sniker skuespillerne seg rundt i det som er den morsomste, mest voldelige og mest rørende putekrigen jeg noen gang har sett.

I andre akt får det særdeles gode koret også skinne. De åpner med en absurd sang om en rotte-puff til de episke tonene til “O Fortuna”, og skaper stor begeistring som et damekor som synger om hvorfor de er single. Bandet er en trygg og kompetent ryggstøtte som losjer revyen gjennom engasjerende og godt fremførte musikalske numre.

Revyen har også med seg en gruppe dyktige dansere som de med fordel kunne ha brukt enda mer. De har et solid solo-nummer i første akt (kledd i lappeteppe-gensere) og dukker opp innimellom, men de beviser at scenen er stor nok til alle, så her kunne de ha utnyttet sine gode ressurser enda bedre.

Skuespillerne holder som nevnt et høyt nivå gjennom hele revyen, og spesielt “ensomme” Tiril Bakke utmerker seg med stor tilstedeværelse på scenen og en enorm komisk timing. Ulrik William Græsli stjeler også stadig oppmerksomheten, spesielt som deltager i Norske Talenter, hvis talent er “å holde audition”. Han kaster dommerne ut på gulvet og tvinger dem til å vise talentene sine, og trykker selvfølgelig på gullknappen for så å stikke av med seieren selv. Småteit, men morsomt!

Rudrevyen er en stram og høyst underholdene revy, stappfull av sceneglede og godt samarbeid. Under pausen hører vi “pappmache-mamma” som kommer med velmente råd, mens publikum kan kjøpe både pølser og snop: “Det er uhøflig å ha albuen på bordet”. Gjennomgående gjennomført er alltid et pluss! Dette er en gjeng som kan sitt fag, og jeg kommer til å huske mange av sketsjene med latter i en god stund framover.