24. DESEMBER

Kulturminister Trine Skei Grande

Foto: Mona Lindseth

23. DESEMBER

Kim Bjarke – teatersjef ved Oslo Nye Teater

Teatersjefen som teaterungdom, ca 16 år

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

1) Hva går jobben din ut på?

1. Først og fremmest at lave et kunstnerisk repertoire, der nogle gange rammer bredt og andre gange rammer dybt. Når det både rammer bredt og dybt bliver jeg stolt og glad. Som i tilfældet med Snøfall. Teatret er et sted for fordybelse, fællesskab og nærvær. En bastion i det moderne liv vi skal værne om og udvikle.

2) Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

1. Ved et tilfælde så jeg “Romeo og Julie” på Aalborg Teater som 14 årig. Jeg skjønte ikke en dritt, men de var nakne og jeg var solgt. Senere lavede jeg gymnasie og universitets revy. 21 år gammel blev det så regi linjen på Statens Teaterskole i København.

3) Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

1. “Girls and Boys” af Dennis Kelly på Royal Court.

4) Hvilken forestilling gleder du deg spesielt til i 2019?

1. “Min Brilliante Veninde” på Oslo Nye Teater.

5) Hvordan skal du feire julen?

1. I VU. Verden utenfor. I mit hjemland langt mod syd. Med pinnekjøt lillejuleaften og to fede ænder juleaften. 

I desember 2018 gjennomfører Teaterungdom.no sin aller første JULEKALENDER: Hver dag frem mot jul stiller vi de samme 5 kjappe spørsmålene til en ny teatersjef. Slik blir du litt bedre kjent med teatrene i Norge og personene som leder dem. Kjapt, enkelt, og på ungdoms egne premisser.

22. DESEMBER

Ingvild Bjørnson – Teatersjef ved studentteatret Immaturus

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

1) Hva går jobben din ut på?

Jeg leder Studentteateret Immaturus. Jeg skal ha oversikt over alt det administrative, og sikre kunstnerisk kvalitet for våre grupper og teaterproduksjoner. Jeg anser det også som mitt ansvar å bidra til at flere unge mennesker (særlig studenter) lærer seg å like teater.

2) Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

I oppveksten har jeg vært aktiv i Barne- og ungdomsteateret på Rogaland Teater. Jeg utviklet på sett og vis et litt sårt forhold til teater i ungdomsårene, da jeg innså at teater var enormt viktig for meg. Når det gikk bra var det det beste jeg visste, men det var mange nedturer. Jeg fikk aldri en stor rolle, og fikk ofte avslag på audition. Da jeg gikk på Romerike folkehøgskole lærte jeg at det ikke var det å stå på scenen som var viktig for meg, men teateret i seg selv. Siden har jeg forelsket meg på nytt og på nytt.

3) Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

Teateråret i Bergen har vært utrolig bra, jeg kunne nevnt i fleng! Jeg koste meg veldig med å regissere “Vaginamonologene” i lys av #METOO i vår. ”Arv og Miljø” på DNS stikker nok av med seieren som den sterkeste teateropplevelsen.

4) Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2019?

Jeg gleder meg alltid veldig til Festspillene i Bergen. Ser også fram til ”Våre barn” på DNS, og ”HEIM 2” på Hordaland Teater.

5) Hvordan skal du feire julen?

Jeg skal reise til Fredrikstad og feire jul med samboeren sin familie. Det blir min første jul uten min egen familie, så det blir litt spesielt. Heldigvis er familien hans veldig fine folk. Svigermor har planer om å lage pinnekjøtt spesielt for meg, så jeg føler meg veldig velkommen.

I desember 2018 gjennomfører Teaterungdom.no sin aller første JULEKALENDER: Hver dag frem mot jul stiller vi de samme 5 kjappe spørsmålene til en ny teatersjef. Slik blir du litt bedre kjent med teatrene i Norge og personene som leder dem. Kjapt, enkelt, og på ungdoms egne premisser.

Det er ikke mange som får stå på Nationaltheatrets hovedscene med en soloforestilling. Else Kåss Furuset har gjort det med Kondolerer, og senest Rune Andersen i sin rørende forestilling Lykkeliten. Det krever sin kvinne eller mann for å bære, ja, la oss si 90 minutter, på den mest tradisjonsrike og prestisjefylte teaterscenen i landet – helt alene. Liv Gulbrandsen ser ikke ut til å ha verken ærefrykt eller ydmykhet i møte med oppgaven og sparker hardt til i sin Knausgårdgjennomgang.

Tittel: Knausgård på 90 minutter

Av og med: Liv Gulbrandsen, etter Karl Ove Knausgårds Min Kamp

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tid og sted: Nationaltheatret, Hovedscenen, 13. desember 2018

Kommende forestillinger: Ingen oppsatte datoer. Liv Gulbrandsen spiller sin andre forestilling, 50 Shades på 90 minutter, den 20. desember.

Anmeldelse av: Mari Noodt

Det er virkelig lite tradisjon og normal nationalpraksis å skimte under Liv Gulbrandsens soloforestilling. Bortsett fra at dama selv står alene på scenen, er det få likheter til Kondolerer og Lykkeliten. Gulbrandsen har et annet oppdrag enn Kåss Furuseth og Andersen, hun skal nemlig gjenfortelle Min Kamp av Karl Ove Knausgård. Det er ikke hennes personlige historie som skal fram, men hans. Selvfølgelig godt krydret med hennes reaksjoner på dette tilsynelatende selvbiografiske mesterverket. Som publikummer får heller ikke vi sitte som stumme observatører. Gulbrandsen kommanderer oss til både det ene og det andre, og før vi vet ordet av det roper vi som Knausgård: “Min far er død, skal jeg runke?!”. Som sagt, ikke helt normal praksis…

Det er allikevel et effektivt og godt grep for å få oss involvert i det hun forteller, og i hennes underliggende motiv. Er dette god litteratur? Er det greit å utlevere seg selv, og spesielt andre, på denne måten? Ved å ta ordene i egen munn, kjenner vi både på ubehaget i noen av frasene, men også det komiske. Knausgård på 90 minutter er framfor alt en veldig morsom forestilling. Først og fremst på grunn av Gulbrandsens fantastiske formidlingsevne og skarpe blikk, men også på grunn av Knausgårds egen skriving og historie. Dratt ut av boka og opp på scenen, blir passasjene, og nærmest hele prosjektet, litt mer banalt og egentlig ganske teit. Det er i alle fall Liv Gulbrandsen helt tydelig på at hun synes. “Jeg har lest disse bøkene med rasshølbrillene på”.

Første akt, gjennomgangen av bok 1 og bok 2, er for det meste harselering med Knausgårds skrivestil og historiene om han. Gulbrandsen briljerer med harde spark under forfatterens beltested, og vi er mange som ler så vi griner. Ofte skal det ikke mer til enn et tekstutdrag og et bittelitte blikk fra fortelleren, før vi braser ut i latter. Det er hennes fantastiske timing, finmimikk og kroppsspråk som legger grunnlaget for en latterkule av en første akt.

Andre akt starter litt på samme måte, men noe sier oss at fokuset har endret seg. Gulbrandsen vil så gjerne komme seg til bok 5. Bok 3 og 4 raser avgårde, med færre latterbølger, og så kommer den, “Tonjes bok” som Gulbrandsen kaller den. Stemningen endrer seg drastisk og det underliggende motivet kommer tydelig til overflaten. I boka får Knasugårds ekskone Tonje gjennomgå hardt. Gulbrandsen langer ut mot både Knausgård, medforfattere og forlagsbransjen, med et ønske om å skape diskusjon rundt denne formen for utleverende litteratur. Rasshølbrillene er på med dobbel styrke og Gulbrandsens feministiske hjerte banker helt utenpå skjorta. Det er vanskelig å ikke la seg berøre av det hun sier, spesielt når hun drar fram et kapittel fra boken der Knausgård skriver om en mulig voldtekt. Den humoristiske undertonen har dratt oss inn, og nå må vi ta stilling til det som også er vanskelig. Vi forstår Gulbrandsens kritikk, og sitter nærmest med rasshølbrillene på selv. Gjennom dem blir passasjene for det første veldig morsomme, men det plasserer også bokprosjektet i et litt annet lys. Fenomenet er et fenomen på bekostning av noe.

Du trenger ikke kjenne bøkene nevneverdig for å kose deg med Knausgård på 90 minutter, men det hjelper å ha litt kjennskap til hva Min Kamp-prosjektet går ut på. Det er allikevel Liv Gulbrandsens fortellerkunst som er det bærende i denne forestillingen. Tro meg, hvis du interesserer deg ørlitegrann for feminisme, litteratur, ytringsfrihet eller bare god, smart humor, vil du bli begeistret for Knausgård på 90 minutter!

21. DESEMBER

Mira Zuckermann, teatersjef ved Teater Manu

Foto: Caroline Roka

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

1) Hva går jobben din ut på?

19. DESEMBER

Sven Åge Birkeland, teatersjef ved BIT Teatergarasjen

FOTO: Thor Brødreskift

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

1) Hva går jobben din ut på?

Sjekke ut sammenhenger og etablere strategier for hvordan bidra til å gjøre verden et bedre sted å være for oss alle. 

Dette arbeidet resulterer i forestillinger og events som møter et stort publikum, både her hjemme og på turne globalt, og

vi greier da – på et vis – å legge tilrette for at folk tenker og handler sammen. Utfordrende og gøy sjefsjobb!

2) Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

Fraværende helt til jeg så noe sjokkerende diva-aktig og da var jeg solgt.

3) Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

Giseles Vienne (Frankrike) sin forestilling CROWD, som BIT Teatergarasjen co-produserte og viste under Oktoberdans 2018.

4) Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2019?

Mange, men kanskje bosniske Tea Tupajic`s DARK NUMBERS (mars 2019) og Miss Revolutionary Idol Berserker fra Japan (oktober 2019) peker seg spesielt ut. Det blir et vilt bra teater-år for oss!

5) Hvordan skal du feire julen?

Ganske tradisjonell feiring med min kjæreste/kone & hennes familie i de franske alper.. først og fremst ha noen dager fri!!!  (- en spesifisering; min kone og hennes familie ER franske, derfor er vi der (familiefeiring mao). Ellers kunne det fremstå som cocky og blærete..) 

Karen har alltid ønsket å bli som Åsne Seierstad – en modig kvinne som tilsidesetter seg selv og risikerer eget liv for å skildre og dokumentere omstendighetene i ekstreme samfunnstilstander til de tilbakelente sofa-sitterne hjemme i Norden. I 2015 eskalerte det som i dag betegnes som den største verdenskrisen siden 2. verdenskrig. Karen ser sitt stikk – flyktningkrisen blir hennes «moment to shine». Hun pakker kofferten og drar til de greske øyer for å bli en anerkjent youtube-journalist.

Humoristisk dokumentarteater. Foto: Undercover Theatre Company

• Tittel: Undercover Refugee
• Tid og sted: Nordic Black Theatre & Caféteatret, 5. desember
  Medvirkende: Karen S. Houge og David Tann
• Anmeldelse av: Silje Drengsrud

«Undercover Refugee» er en dokumentarteaterforestilling hvor Karen forteller om sin reise til Hellas for å hjelpe mennesker i krise. Her begynner hennes reise hvor hun og videokameraet følger to syriske flyktninger gjennom Europa. Caféteatrets scenerom gir forestillingen et godt utgangspunkt for sin løse og ledige fortellerform. Vekslingen mellom fortelling og fysiske handlinger er virkningsfull, og etablerer et løst og uhøytidelig møte med publikum. Regissøren har i arbeidet med det dokumentariske materialet bevisst søkt humoren for å styre unna det tunge som ofte følger slik tematikk.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

At vi skal hjelpe trengende er vi alle stort sett enige om. Men som Karen poengterer i sin forestilling forskyves ønsket om å hjelpe til å snarere bli et behov for å hevde seg selv og fremstå som solidariske, barmhjertige medmennesker. Med Middelhavets kirkegård i bakgrunnen, viser situasjonen seg å besitte et stort potensial for opprykk på salgs- og eksponeringsplattformer som Instagram og Facebook – også for Karen. Fokuset forflyttes fra å faktisk gjøre veldedighetsarbeid, til selfies på sosiale medier og innhøsting av likes og flatterende kommentarfelt.

Fra et ønske om fellesskap til dyrking av egoet. Foto: Undercover Theatre Company

 Det som er spennende er hvordan forestillingen subtilt tar for seg så mange ulike former for makt, måtte det være makten sosiale medier besitter; makten som ligger i å reise gjennom Europa med norsk statsborgerskap; makten og privilegiet i å være en hvit kvinne i en verden skapt – stort sett – av hvite privilegerte menn.

At idéskaperen vil si noe viktig er det ingen tvil om. Teaterforestillingen berører mange ulike problemstillinger, og det er kanskje derfor man til tider kan oppleve budskapet som tvetydig og uklart. Forestillingen får dermed ikke den slagkraften som den har potensial til. Dersom man først skal bedrive samtidskritikk så kjør på, gi oss tilskuere en real «sucker punch» – for samfunnet vårt trenger mer av det.

18. DESEMBER

Solrun Toft Iversen, teatersjef ved Hordaland teater

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

1) Hva går jobben din ut på?

Eg leier arbeidet ved teateret, både i administrasjon, produksjon og kunstnarleg verksemd. Det viktigaste eg gjer er å gje flinke folk gode rammer for å kunne vere nettopp flinke, og vise dei at eg stoler på det.

Det er mitt ansvar at vi lagar teater som publikum opplever som relevant i deira liv og at vi leverer kvalitet. Det mest spanande med dette er å legge repertoar og finne Hordaland Teater sin plass mellom mange andre gode teater.

2) Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

Eg har alltid sett veldig mykje teater, og i tenåra laga eg også mange framsyningar sjølv. Eg har alltid visst at eg ville jobbe med teater og bli dramaturg. At eg no er teatersjef visste eg nok ikkje då. Eg er framleis heilt forelska i å jobbe med teater, så det har ikkje endra seg det spor.

3) Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

Det er veldig vanskeleg å svare på! Eg trur eg har lyst til å framheve» 11 år» av Goksøyr Martens.

4) Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2019?

Eg  gler meg masse til andre del av vår eigen «HEIM» som Eirik del Barco Soleglad har regi på. Så ser eg veldig fram til «Alt det lyse» på Sogn og Fjordane Teater. Miriam Prestøy Lie har regi på denne og det er ei fantastisk historie. Til sist er eg, nok i lag med mange andre, heilt sikker på at eg må få med meg «Charlie og sjokoladefabrikken» på Det Norske Teatret. Dramatiseringa av Stig Holmås sin «Regn» på DNS vert også veldig spanande.

5) Hvordan skal du feire julen?

Då skal eg vere heime i Bergen saman med familien min. Eg har akkurat blitt bestemor så eg trur det vert ekstra stas i år. Vi skal ete, synge, spele brettspel og bere slenge oss i sofaen i lag. Jula er den beste tida på året og eg elskar å gå rundt juletreet og lage mat.

Vi er midt i desember og jula er virkelig rett rundt hjørnet. På tv går  julekalenderne, i butikken høres julesanger, og på gata kan man observere mennesker i finstasen som høylytt trer inn på fancy restauranter og hoteller. Jeg snakker selvfølgelig om julebordsesongen… Den hemningsløse julefesten hvor kollegaer endelig kan slå ut håret og drikke på sjefens regning. Hva har så julebord med teater å gjøre? Svaret er alt – i hvert fall på Det Andre Teatret. Husveteran Olli Wermskog inviterer i år til Julebord-vors, en hemningsløs improforestilling hvor publikum kan slå ut håret og drikke på teatrets regning. Det er smart, profesjonelt og ikke minst, vanvittig gøy.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Olli Wermskog har med nye venner i hver forestilling. Siste mulighet i år er lørdag 22. desember.  Foto: Hentet fra Det Andre Teatres hjemmeside

• Tittel: Julebord-vors
• Hvor/Når: Det Andre Teatret, 01. desember
• Med: Olli Wermskog og venner
• DJ: Henrik Stoltz Vernegg / Eduardo Garcia-Drageseth
• Lysimprovisatør: Henrik Stoltz Vernegg
• Kommende forestillinger: 22. desember
• Anmeldelse av: Stine Sørensen

Det Andre Teatret er en slager blant ungdommen. Vi kommenterer ofte de mange grå hodene i Operaen, men på det lille teatret på Sandaker er det omvendt. Her flokker vi til, og med god grunn. Billige billetter og uhøytidelig stemning er varemerket, i tillegg til den upåklagelig gode improvisasjonen selvfølgelig. Denne gangen er allikevel alle i salen over 20 år, på grunn av showets egne aldersgrense. Om man er i det kreative (og høylytte) hjørnet kan man nemlig sanke inn gratis shots i løpet av kvelden.

Olly Wermskog står for kveldens underholdning. Han har invitert med seg et knippe med improvisatorer, eller «venner» som det står i programbeskrivelsen, og sammen skaper de et fyrverkeri av en forestilling. De som er kjente med improteater vet at publikum ofte kan bli spurt om forslag til «sted», «yrker», «relasjoner» osv for å sette i gang en scene. På julebord-vors får publikummerne servert en premie hvis forslaget deres blir godkjent – den omtalte shot’en. Du får også en shot hvis du gir fra deg mobilen og lar en skuespiller bruke meldingene dine som replikker. En velfortjent shot vil jeg si, for dette innslaget er helt klart et av kveldens høydepunkter. Latteren ljomet i hele rommet da to venninners intime chatlogg ble eksponert for oss, og selv de trente skuespillerne hadde vanskeligheter med å holde maska.

Det er julebord-vors og det innebærer selvfølgelig et juletema. Alle på scenen er kledd i høytidsriktige plagg, fra «ugly christmas sweater» til glorete nisseluer. Én har til og med julekuler i skjegget. Sammen improviserer de en rekke scener med høy kvalitet og spiss humor. Det er utrolig hvor gode improvisatørene er på å dra hysteriske situasjoner ut av nesten ingenting, og både skuespill og komisk timing sitter som et skudd. Simen Gunstrøm Hovd står for det musikalske, og han improviserer sanger om blant annet Black Friday og farene ved ekteskap. I sistnevnte sang blir faktisk to vordene bruder på utdrikningslag dratt opp på scenen. På hver sin stol foran publikum får de høre Hovds imponerende røst fortelle dem hvordan de egentlig bare burde løpe vekk. Vi ler så vi griner, og så får vi håpe at frøknene ikke lar seg skremme nevneverdig.

Julebord-vors er et perfekt avbrekk i den hektiske førjulstiden. Om du har tenkt deg ut på lørdagskvelden, er Det Andre Teatret stedet å starte festen. Som nevnt tidligere er dette et event med aldergrense, men er du over 20 år og leser denne anmeldelsen så er dommen klar: Start en ny førjulstradisjon med Julebord-vors! (Dette er også en skamløs oppfordring til Det Andre Teatret og Olli Wermskog om å sette opp forestillingen neste år). Så kan du både le, nyte bra improteater og komme i julestemning på samme tid.