17. desember

Claire de Wangen, kunstnerisk leder i de Wangen Produksjoner

FOTO: fo2graf

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

1) Hva går jobben din ut på?

Min jobb består i å realisere egne forestillingsprosjekter fra idé til gjennomføring. Selve søknadsprosessen for å skaffe til veie midler er en viktig, avklarende og avgjørende del. Jeg liker å skrive søknad :). Selvsagt aller best når søknad resulterer i støtte til å gjennomføre. Jeg planlegger produksjonen og organiserer sted og arbeidsplan. Vi jobber alltid på nye steder og det krever sin logistikk og tilrettelegging. Jeg tilsetter medvirkende tilpasset hvert prosjekt, med noen mer eller mindre faste; skuespillere, scenograf, lyd/lys. Sammen jobber vi frem en forestilling, hvor jeg har manus og regi og så viser vi den for publikum.  Jeg leder hele denne prosessen og til slutt fører jeg regnskap og rapporter.

2) Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

Jeg er vokst opp i Rogaland Teaters barne- og ungdomsteater og har selv spilt forestillinger fra 8-årsalderen. Jeg så en god del teater gjennom oppveksten, men var alltid dratt mot formene som var utenfor scenerommet eller med utradisjonelle virkemidler og form.

3) Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

Dette året har vært usedvanlig travelt for meg og jeg har ikke fått sett så mye, så jeg velger å trekke frem den veldig positive og nye teateropplevelsene det var å være gjest på gamle trakter for å samarbeide tett og intenst med ungdommer som utøvere i “Viste Beach Club”, i et nedlagt fjordhotell, ved Rogaland Teater.

4) Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2019?

Jeg gleder meg altså skikkelig til min egen produksjon “Sylvelinsporet”; en omsluttende teateropplevelse på hele Oslo sentralbanestasjon i september/oktober!

5) Hvordan skal du feire julen?

Julen er en tid for varme ønsker, ettertanke og dyr fransk konfekt; jeg skal gjøre det meste ut av det.

16. DESEMBER

Nils Petter Mørland, teatersjef ved Brageteatret

1) Hva går jobben din ut på?

Som teatersjef er jeg ansvarlig for hele teatret jeg jobber ved. Sammen med direktøren legger jeg planer både for utvikling av nye forestillinger og av hvordan hele organisasjonen skal fungere. Men, spesielt er ansvaret for å planlegge den kunstneriske utviklingen vår gjennom å finne tekster, regissører, skuespillere, scenografer osv som jeg tror kan ende opp i bra forestillinger. Å finne interessante produksjoner som både har kunstnerisk verdi samtidig som de oppleves som viktige for de som bor i Buskerud. Det er en fantastisk morsom jobb og et stort privilegium å få forvalte fellesskapets ressurser på en måte som kan bety noe i livene til folk.

2) Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

Jeg var veldig opptatt av teater, men mest fordi jeg likte å vise meg frem sjæl tror jeg. Samtidig hadde jeg nok ofte en opplevelse av at teater var noe som tilhørte smarte folk som jeg ikke kjente. Derfor har jeg alltid vært opptatt av å finne måter å gjøre teater tilgjengelig og naturlig for flest mulig.

3) Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

Nyanser av Gris med Antiteatret. Skikkelig nærgående og levende teater med et ekte engasjement fra et kompani som insisterer på å levere hardtslående og tydelige forestillinger for ungdom. Veldig inspirerende.

4) Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2019?

Jeg gleder meg til å se Charlie og Sjokoladefabrikken på Det Norske Teatret – jeg er kjempespent på hvordan de klarer å oppdatere en klassiker som trenger noen nye grep for å være relevant for barn i vår tid. Så gleder jeg meg veldig til vår egen produksjon av Peter Pan med 5 jenter i alle rollene som skal turnere med eget sirkustelt. Det blir eventyrlig, interaktivt og samtidig en viktig fortelling om hva slags forventninger vi har til jenter og gutter.

5) Hvordan skal du feire julen?

Jeg skal være med familien min hjemme i Oslo, og deretter en tur på hytta i Telemark. Det blir fokus på mat og god stemning for alle involverte. Jeg elsker jula og er i overkant ivrig på pynting og kakebaking.

Det er premiere på forestillingen Uten navn. En forestilling om de pårørendes kamp blant rusmisbrukere. Allerede før jeg har sett forestillingen skjønner jeg at dette blir tungt. Heldigvis blir det tungt på en veldig bra måte.

Nils Jørgen Kaalstad får oss til å forstå at kjærligheten til et barn er like sterk uansett hva det blander seg borti. FOTO: Trine Sirnes

Tittel: Uten navn
Hvor og når: Amfiscenen på Nationaltheatret, 10. desember
Manus og idéutvikling: Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist
Medvirkende: Nils Jørgen Kaalstad, Anne Marie Ottersen, Gine Cornelia Pedersen, Alfred Ekker Strande
Kommende forestillinger: 18. og 19. desember (begge er utsolgt)
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud  

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I forestillingen møter vi pårørende som har mistet sine nærmeste til rusen. Det starter med en far. Han forteller om sønnen sin. En sønn som var narkoman, rotet seg borti heroin og andre saker han burde holdt seg unna. Han dør altfor ung, på vei til Oslo for å kjøpe jakke. Faren forteller historien hans fra familieperspektivet. Han forteller om oppveksten, alt det morsomme de gjorde. Om sønnen som ringte ham flere ganger hver dag, uansett om han var ruset eller ikke. Vi får høre om et nært forhold mellom far og sønn, som gjør det umulig ikke å bli rørt. 

Fire skuespillere gjenskaper ulike pårørende sine tanker og følelser. De forteller oss om situasjoner, ofte med en god dose humor. Ensemblet bruker flere kule virkemidler både i teskt og lys. Det som funker best er når gutta snakker i munnen på hverandre, om en felles kamerat. De forteller samme historie, samtidig, men med sine ord. Det er i utgangspunktet kaotisk, men ryddig nok til at jeg får med meg essensen i alt de sier. Det fungerer godt.

Det unge talentet Alfred Ekker Strande, er et friskt pust blant de mer etablerte skuespillerne.
FOTO: Hermann Sabado

Tekstene i forestillingen bygger på ekte historier fra rusmisbrukere og deres pårørende, noe som gjør det hele ekstra tungt. Uten navn setter ting i perspektiv og åpner opp for å snakke om rusmisbrukere fra innsiden. De pårørende som portretteres i denne forestillingen er ikke i tvil om at det er rusen som forandret personen. Ett feiltrinn er nok til å havne skikkelig på kjøret, og altfor mange dør unge.

Forestillingen belyser et viktig, og for mange tabubelagt, tema. Den treffer absolutt ungdom og viser at det er mulig å fortsatt være glad i noen som har forvillet seg inn i rusen. Det er en sterk og tung forestilling som imponerer på alle plan. 

15. DESEMBER

Ellen Jerstad og Andrea Skotland, Øyteateret

FOTO: Håkon Borg

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

1) Hva går jobben din ut på?

Å drive Øy, et lite teater i det frie feltet. I motsetning til de store teatrene, har ikke Øy én sjef, vi jobber kollektivt. Man kan sammenligne oss med et band: Vi er en gruppe folk som lager forestillinger, skaffer penger fra ulike støtteordninger, organiserer oss selv og spiller på forskjellige scener, men også på brygger, utesteder, bibliotek og skoler. Ellen er instruktør, og spiller også i noen forestillinger, mens Andrea er produsent og dramaturg. I motsetning til de store teatrene trenger vi ikke én sjef, eller ett hus, vi jobber sammen og er mobile. I hver produksjon har vi med oss forskjellige kunstnere, men de faste band-medlemmene er Ellen Jerstad, Andrea Skotland og Marianne Ek Hagen.

2) Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

Ellen kommer fra en teaterfamilie og elsket teater som barn. I ungdommen derimot, hadde hun store planer om ikke å bli kunstner. Hun så at mange ble sugd inn i et karrierejag, og glemte det å bare være mennesker, derfor bestemte hun seg for å bli håndverker. Til tross for denne planen arbeider hun fulltid med teater i dag, og vi tror det opprørske i henne har gitt masse pow i det hun lager.

Andrea på den andre siden ville gjerne bli skuespiller eller danser da hun var yngre, fordi hun elsket å drive med teater. Etterhvert som hun ble eldre og begynte å studere teatervitenskap, forstod hun at teateret har mange andre roller – utenfor scenen og at disse passet henne enda bedre. Som produsent og dramaturg er man kunstnerisk medskapende i produksjonen av forestillinger, og man jobber for å formidle scenekunsten til publikum.

3) Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

Det er vi enige om: De Utvalgtes forestilling Skipet Vol.5 Short cuts som ble vist i et steinbrudd på Nesodden i september.

4) Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2019?

Vi gleder oss spesielt til å arbeide med vår neste store produksjon: Mikrobia. Dette blir er en undersøkelse av bakteriene som våre minste bestanddeler. Vi gleder oss til å leke oss med disse ville symbiotiske organismene gjennom bevegelser, lyder og animerte objekter.

I tillegg er vi spente på Crowd av Gisèle Vienne som vises under Oslo Internasjonale Teaterfestival i mars.

5) Hvordan skal du feire julen?

Andrea skal se masse julefilmer, stå på snowboard og forspise seg på julemat.
Ellen skal på roadtrip i moderlandet: England, med kjæresten og datteren. De skal besøke kunstkollektivet Ground i Hull, og feire videre hos familien, på en gammel Engelsk herregård. Der blir det kalkun, lange turer i gummistøvler, og mye bekymring om britisk politikk.

Det er torsdag, klokken er 22:30 og lokalene på Latter er stappfulle. Julebordsesongen er i full gang og stemningen sitter løst i publikum allerede før showstart. På vei inn til klubbscenen overhøres flere forventningsfulle tilskuere og en dame foran meg i køen sier til sin venn at hun «håper dette blir like bra som i fjor!». Jeg merker at jeg er minst like forventningsfull som tilskueren foran meg i køen.

Tittel: Julelatter 2018
Hvor og når: Klubbscenen på Latter, 13. desember kl 22:30
Medvirkende: Nicolay Ramm, Jørgen EP og Rasmus Wold
Kommende forestillinger: t.o.m. 22. desember
Anmeldelse av: Helena Furu

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Julelatter har med årets show, satt opp sitt tolvte i rekken. Årets komikere er Nicolay Ramm, Jørgen EP og Rasmus Wold.  Gutta entrer scenen og forestillingen er i gang.

Vi serveres historier fra det virkelige liv, parodier og flere musikalske innslag – der i blant rap og acapella. Trioen veksler mellom å stå alene på scenen og sammen. De starter med presentasjoner av hverandre, etterfulgt av et musikalsk åpningsnummer. Publikum koser seg og «gutta-stemningen» fyller lokalet. Replikkene er kjappe og kjemien er god dem imellom. For hva kjennetegner den perfekte julesang? Og hvordan er det egentlig på norske julebord? Svarene får vi på Klubbscenen! De presenterer klisjéene vi elsker og hater, eller rettere sagt, elsker å hate. Vi ler av gjenkjennelse og de treffer spikeren på hodet.

Det er umulig å ikke flire. De sjarmerer både kvinner og menn og vi ler både av og med. Det er behagelig å være på et stand-up show på Klubbscenen der publikum ikke er i fokus. Her kan man sitte på både fremste og bakerste rad uten å være engstelig for å bli en del av forestillingen. Juleshowet er så til de grader timet og det ligger en profesjonalitet og humor i hver minste setning og gest. De er gode hver for seg i sine sceniske prestasjoner og de briljerer som gruppe. Med andre ord høster gutta latter i gruppe, så vel som alene. Resultatet er (jule)latter fra ende til annen.

At årets Julelatter går for fulle hus er ikke så vanskelig å forstå, for trioen byr på julestemning og første klasses humor. For dem som er i tvil og enda befinner seg i vurderingsfasen om hvorvidt dette er noe å prioritere i årets adventstid: slå til, du vil ikke angre! Her er det bare å lene seg tilbake, klistre på smilet og klargjøre lattermusklene. Helt til sist ønsker jeg å besvare spørsmålet om årets Julelatter er like bra som i fjor: for meg er det helt klart! Ikke like bra, men bedre!

14. DESEMBER

Anne Helgesen, leder for Kattas Figurteater Ensemble

FOTO: Espen Winther

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

1)Hva går jobben din ut på?

Jeg er leder for frigruppa Kattas Figurteater Ensemble i Tønsberg. Der gjør jeg alt fra kontorarbeid til å skrive de dramatiske tekstene og å instruere oppsettingene våre. I år har vår viktigste forestilling vært «Petra og ulven». Det var ekstra gøy for der hadde jeg aktive medarbeidere i figurmaker Tuva Synnevåg og skuespiller Madeleine Barosen Herholdt. Når kollektivet er skapende blir forestillingene best.

2) Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

Jeg drømte og drømte om å få spille i Tønsberg Amatørteater. Men jeg bodde på Nøtterøy, og mine foreldre var absolutt imot at jeg skulle reise over kanalbroa og være sammen med overlegne byfolk. Da jeg gikk på ungdomsskolen kom Riksteatret på besøk og spilte «Frøken Julie» av Strindberg. Jeg ble helfrelst og tenkte at jeg ville spille profesjonelt teater når jeg ble voksen.

3) Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

Det var en figurteaterforestilling med to unge finske spillere. Livsmedlet Teater 
kaller de seg. Forestilling het «Invisible lands» De brukte ørsmå plastfigurer og lot hverandres nakne hud være landskaper hvor de plasserte figurene. Det ble som en lang rekke med bilder av mennesker som flyktet fra krig og la ut på en lang, lang vandring. Noen få av dem endte opp i Finland. Menneskene i forstillingen var så små og jorda var spillernes sårbare kropper. Jeg ble så grepet. Fremdeles dukker 
scenebilder fra forestillingen opp for mitt indre øye.

4) Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2019?

Kattas Figurteater skal gjøre en forestilling med skyggespill og vertikal dans sammen med FRiKAR dansekompani. Vi rekker neppe å bli ferdige med forestillingen i 2019, men vi skal begynne å utforske kombinasjonen av 
skyggespill på vegger og dansere som henger i tau. Jeg har tenkt på en sånn kombinasjon lenge, nå er det endelig mulig og samtidig vet jeg ennå svært lite om hva det kan bli. Det er en type spenning jeg liker.

5) Hvordan skal du feire julen?

På julaften skal jeg lese juleevangeliet i kirken. Forøvrig blir det julemiddag og pakker sammen med familien og deretter julefester sammen med venner og kjente.

13. DESEMBER

Janne Langaas, teatersjef ved Teater Innlandet

1) Hva går jobben din ut på?

Jeg er teatersjef på Teater Innlandet. Det betyr at det er jeg som bestemmer hva vi skal spille og hvem som skal være med og lage forestillingene. Jeg reiser mye rundt og snakker med folk, ser andres forestillinger og holder meg orientert om hva som foregår innenfor teater og dans.

2) Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

Jeg var ikke så veldig opptatt av teater. Jeg danset ballett, spilte obo og piano og var aktiv på andre måter. Men da jeg ble med på revy på videregående skjønte jeg at det var teater jeg skulle holde på med.

3) Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

Det synes jeg det er vanskelig å svare på. Teater Innlandets forestilling “Man tager 20 egg” var jeg veldig stolt over. Og så digger jeg barneforestillingen vår “Se! Jeg fant!” Men den forestillingen som har gitt meg et skikkelig spark i sjelen var Nationaltheatrets “Engler i Amerika”. 

4) Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2019?

Jeg gleder meg aller mest til vår egen forestilling “Kim F”, som skal på turné hos oss fra 24. januar etter å ha vært spilt i Bergen. Det er en co-produksjon med Den Nationale Scene, og jeg har høye forventninger til den. Jeg tror den kommer til å treffe ungdom også. 

Og så har vi en Norges-premiere i oktober som jeg har store forventninger til, men hva det er er en hemmelighet.

5) Hvordan skal du feire julen?

Jeg skal være sammen med familie og venner i Oslo. Vi skal gjøre det vi pleier å gjøre. Tradisjoner. Det gleder jeg meg til.

Kaboom! Det starter med et smell på Dansens hus denne torsdagskvelden. Suggerende musikk, høye lyder og dansere som gir alt på scenen. Subjazz leker seg i et sexy landskap med rå styrke, fart og energi. En forestilling med intensitet og smartness. Likevel, blir jeg søvnig…

Vakkert, sterkt, men også søvndyssende. FOTO: Jan Erik Fillan

Huff, ja, jeg blir søvnig. Selv med kraft og rå styrke, kombinert med skjærende høy musikk og intense lyder, sitter jeg igjen med en følelse av gjentagelse. Dette gjør meg rett og slett trøtt. Det kan godt hende at det er fordi jeg slapper av, for dette er (utvilsomt) vakkert og meget godt håndverk. I tillegg er det estetiske virkelig tilstede. Man kan hvile øynene på hva som helst og se den samme estetikken og skjønnheten. Kaboom smelter meg, mer enn den sprenger meg i fillebiter.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jazzdans er deilig. Karl-Erik Nedregaard og Knut Arild Flatner (duoen som utgjør Subjazz) vet hvordan de skal gjøre formen tilgjengelig for et større publikum. Kaboom har siden premieren i 2015 vært en forestilling jeg både har hørt og lest om en rekke ganger. Den er ganske enkelt populær. Det er lett å forstå hvorfor, koreografien varierer lekende lett mellom samspill og individualitet. Mellom det harde og det nære. Musikken er voldsom og mektig. Strobelys brukes for å understreke Kaboom-effekten. Her er mye å like, og jeg liker det.

Kaboom viser styrke og har udiskutabelt mange sterke kvaliteter. FOTO: Jan Erik Fillan

Kvalitetene i forestillingen er udiskutable. Så det kan godt være jeg rett og slett ikke var i rett mood for Kaboom. Eller kanskje er det noe ved det suggerende som kan gi ulike utslag? At forestillingen trekker publikum inn i ett spekter av følelsesregisteret og tviholder de der? Avslappet, småtrøtt, men likevel tilfreds forlater jeg Dansens hus. Det er ikke så aller verst det heller. Det er faktisk et deilig sted å være!

12. DESEMBER:

Mats Eldøen, kunstnerisk leder ved Det Andre Teatret

1) Hva går jobben din ut på?

Den er en herlig blanding av å legge til rette for at ensemblet på DAT kan gjøre det de er best på, snakke med politikere og andre om å få støtte, lage det kunstneriske programmet, rydde og vaske.

2) Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

Jeg elsket det! Var med på ungdomsteater og skoleteater. Vi hadde vår egen teatergruppe som fikk spille på hovedscenen på Teatret Vårt i Molde. Det var liksom hele livet det.

3) Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2018?

Hm. Jeg opplever at det eksisterer en ide om at teater må være alvorlig og tungt for å kunne bli opplevd som sterkt. For meg er teater på det sterkeste når det forener publikum og gjør oss litt mindre alene i verden, enten det er alvorlig eller morsomt eller fint. I 2018 opplevde jeg det som sterkest i NATE på Soho Theatre i London. Dærsken så bra altså.

4) Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2019?

Vi får besøk av en kanadisk regissør som skal sette opp forestillingen Blind Date hos oss. Her inviteres menn fra publikum til å gå på en blind date med den supersjarmerende franske Mimi. Det tror jeg kommer til å bli så sabla gøy og fint. 

5) Hvordan skal du feire julen?

Da blir det hjem til mor og far i Molde. gleder meg max.

Vår vesle har kommet hjem. Hun har studert i Sverige, tatt en master, fått kjæreste, blitt gravid, tatt abort, reist fra alt. Foreldrenes perspektiv gir oss grunnmuren i forestillingen. Det føles som om de har mistet datteren, selv om hun er der hele tiden.

Hvordan behandler man en voksen datter med psykiske problemer som plutselig flytter hjem? Foto: Dag Jenssen

• Tittel: Vår vesle
• Hvor og når: Scene 3, Det norske teatret, 8. des
• Regi: Victoria Meirik
• Videodesign: Ivar Smedstad
• Medvirkende: Kaia Varjord, Hilde Olausson, Svein R. Karlsen, Ellen Birgitte Winther, Kyrre Hellum, Thomas B. Olsen 
• Kommende forestillinger: 12., 13. og 20. des, 4., 16. og 23. jan
• Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
• 
  Det er også andre folk i bygda, og tidligere relasjoner blomstrer opp igjen. Det er denne delen jeg som ungdom liker best. Det er forelskelse og utroskap. Utforskelse og tilståelser. Kanskje litt klisjé, men det er mye man som ungdom kjenner seg igjen i, som gjør forestillingen lett å forstå.
  

Kameraet foran i bilen lar oss oppleve de mer intime scenene på nært hold. Foto: Dag Jenssen

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det står en rød boble midt på scenen, ellers er det ingen fysisk scenografi. Alle skuespillerne er på tilstede hele tiden, men fokus flytter seg fra taket på bilen, til scenegulvet eller inni bilen. Bilen er mye forskjellig i løpet av forestillingen, noe vi som publikum aksepterer med den aller største selvfølgelighet. Et kult virkemiddel er kameraet som er plassert midt på dashbordet. Det filmer alt som skjer inni bilen og vi får se det på en storskjerm som dekker hele bakveggen til scenen. En spennende måte å bruke film på!

Kjærlighet, forelskelse og utroskap er alle sentrale temaer som utforskes på nye spennende måter i denne forestillingen. Foto: Dag Jenssen

Fokus på psykisk helse blant studenter er veldig “i tiden”. Sånn sett er Vår Vesle på ballen. Vi får oppleve depresjon på nært hold og ser at psykiske problemer ikke alltid trenger å være synlige for omverdenen. I denne forestillingen kan det lenge se ut til at hovedpersonen bare er bortskjemt. Etterhvert skjønner man mer av hennes tanker og behov…

Dette er nok først og fremst en forestilling for unge voksne og foreldre. Men en tankevekker, det er det absolutt også for teaterungdom.