Fortellerfestivalen har inntatt Riksscenen. Det har også et stort telt, som viser seg å være dagens forestillingsarena. Vi sitter presset sammen med andre spente publikummere. Det er helt utsolgt. 

Folkemusikk og -dans blandes inn med skuespill, i denne intime, fine forestillingen. FOTO: Thor Hauknes

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Manus: Jon Fosse
Regi: Leif Stinnerbom
Musikk/komposisjon: Erlend Apneseth
Skuespillere/dansere: Margit Myhr, Ådne Geicke Kolbjørnshus og Vetle Springgard
Musikere: Erlend Apneseth og Stein Urheim
Kommende forestillinger: Ferdigspilt
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Hun og han har kjøpt seg et hus ved vannet. De vil bort fra alle andre for å kunne leve sammen, bare de to. Men tidlig i stykket er hun fast bestemt på at “nokon kjem til å kome”. Setningen blir gjentatt mange ganger. Det virker en stund som om både hun og han har hatt noen på si, som de forventer at plutselig dukker opp. Hun får rett. Det kommer noen. Men den som kommer er nærmeste nabo, samme person som solgte dem huset. Det blir et slags sjalusidrama med en så åpen slutt at jeg fortsatt lurer på hvem som faktisk ender opp med hvem. 

Han og Hun spilles og danses av Margit Myhr og Ådne Geicke Kolbjørnshus. FOTO: Thor Hauknes

Forestillingen er en krysning mellom dans og teater. Den runde scenen gjør forestillingen så intim at vi føler vi sitter hjemme i stua til han og hun. Den tunge stemningen preger stykket, men brytes jevnlig opp av små dansesekvenser. Gjennom dansen viser de følelser, og om de danser sammen eller alene har mye å si for stemningen i rommet. De alvorlige scenene blir heldigvis brutt hver gang Vetle Springgard kommer inn som naboen. Han kommer inn som et friskt pust, og klarer å gjøre den innpåslitne karakteren veldig morsom – en fin kontrast til den ellers ganske tunge forestillingen. 

Vetle Springgard gjør en flott tolkning av naboen, og er et kjærkomment friskt innslag i forestillingen. FOTO: Thor Hauknes

Musikken spiller en helt spesiell rolle i forestillingen. De to musikerne legger lydeffekter til det som skjer på scenen og jeg føler noen ganger at vi er i en slags tegneserie. Timingen på lydeffektene er helt perfekt og forsterker det som skjer på scenen. Sammen med dansen, er dette et godt grep som er med på å løfte forestillingen. 

Jeg syns ofte stoffet til Jon Fosse kan bli litt tungt, men måten de har løst det på her, gjør forestillingen lett tilgjengelig for alle. De unge skuespillerne leverer et solid stykke arbeid og gjør Fosse tilgjengelig for et ungt publikum. Forestillingen er ferdigspilt for denne gang, men det jobbes med å få til en turné neste år. Det blir spennende å følge denne kreative gjengen videre, og jeg gleder med til å se de på scenen igjen! 

“Det er selvfølgelig hyggelig hvis du vil snakke om forestillingen med folka dine, bare ikke spoil plottet”. Det er klar tale fra programbladet. Vel, Antiteateret, vi skal prøve så godt vi kan.

Teaterungdom liker både Antiteateret og Teater Manu – After the end har med andre ord et godt utgangspunkt! FOTO: John Andresen og Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tittel: After the end
Av: Dennis Kelly
Tid og sted: Teater Manu, 27. mars 2019
Oversettelse: Thor-André Walløe, Karoline Husjord og Even Torgan
Regi: Karoline Husjord                                         Co-regi: Thor-André Walløe
Produsent: Tine Skjold og Karoline Husjord       Co-produsent: Mikaela Bruhn Aschim
Lys: Oscar Udbye                                                Scenografi: Ole Petter Ribe
Kostyme: Alva Brosten                                        Lyd: Even Torgan
Originalmusikk: Tobias Pfeil                               Medvirkende: Even Torgan, Eili Harboe
Kommende forestillinger: Spilles t.o.m 13. april
Anmeldelse av: Mari Noodt og Helge Heikkilä

La oss for sikkerhets skyld begynne med det visuelle. Det kan jo ikke røpe for mye. Utifra tittelen å dømme, har forestillingen en klar postapokalyptisk tematikk, og scenografien gjenspeiler det. Det sirkulære spillerommet er innrammet av publikum og en og annen bunkerlignende innredning. En køyeseng med soveposer og tepper, et portabelt toalett, en hjemmesnekret vaskestasjon med vanndunk, en gassbrenner og et hermetikklager. Vi kan godt gå med på at noen kan ha laget dette for å overleve en katastrofe. Historien starter med at to mennesker trer inn i dette rommet, og blir der lenge.

I motsetning til tidligere Antiteaterproduksjoner, har After the end et tydeligere fokus på skuespill og tekst. Publikum er plassert i sirkel, men bortsett fra dette er det lite som skiller forestillingen fra det mer tradisjonelle titteskapsteatret. Vi er observatører og skuespillerne i sentrum. Bokstavelig talt. Det er ikke et dårlig valg, for Even Torgan og Eili Harboe er knallgode! De gir levende og nyanserte tolkninger av Markus og Louise, og leverer tekst med en overbevisende oppriktighet. De to bærer hele forestillingen sammen. Det er ingen pauser for dem, det er bare de to, og de er bunnsolide.

Kjemien mellom skuespillerduoen Torgan og Harboe er upåklagelig og bidrar til både nære, såre og komiske øyeblikk i forestillingen. FOTO: John Andresen og Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn

Det er allikevel én del av dette konseptet som drar helhetsinntrykket noe ned. Hvordan si det uten å røpe for mye… Vel, det er jo egentlig plottet. Det er det vi skal holde hemmelig, den store overraskelsen, men som fra første sekund fremstår ganske åpenbar… Vi blir sittende igjen med en litt underlig følelse av å ha fått innblikk i en privat historie, uten helt å skjønne hvorfor.

Antiteateret vil at vi skal snakke om After the end, men vi har mer lyst til å snakke om Antiteateret, om skuespillerprestasjoner og den deilige salen til Teater Manu. Våre lesere kåret Antiteaterets Nyanser av gris til årets forestilling 2018. After the end er nok ikke av helt samme kaliber, men med egne UNG-billettpriser, gode skuespillerprestasjoner og et fantastisk kompani ved roret, er det likevel mange grunner til å ta turen til øvre Grünerløkka.

Se alltid lyst på livet. Glasset er halvfullt, ikke halvtomt. Positivitet trumfer alt annet. Om pasienten dør, se det positive i det. Livet er en fest. Her trengs ikke antidepressiva, men depressiva. Og selv om måkene og duene planlegger å ta over verden kan vi jo kose oss med både sex og seks, mens vi løper gjennom gangene på flukt fra tunga. Revy ække lett, men Åsrevyen 2019 fyller definitivt glasset mer enn halvveis opp.

Gospelnummeret om Follobanen er et av flere lokale innslag som svinger. FOTO: Emilie Christine Eng

Tittel: Halvfullt
Tid og sted: Ås Kulturhus, onsdag 13. mars
Instruktør: Martin Hoelsæther og Marius Nordlie Granerud
Skuespillere: Mikal Karlsen, Iris Dirven, Emilie Berg Heggelund, Ellinor Ratikainen Lund, Elias Henriksen, Benedicte Børtveits, Anders Herrød Dale og Sigrid Tofte Thiis
Kommende forestillinger: Ferdigspilt
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Viktigst av alt, jeg koser meg. Fra start til slutt. Bandet har på rare hatter og det ser ut som om ungdommene på scenen har det gøy, det smitter over på oss i publikum. Dette er en klassisk revy, uten mye dill-dall eller fiffige krumspring. Rett og slett en hyggelig kveld på Ås.

Det er noen utfordringer her. Det musikalske er kanskje ikke helt på plass og koreografien virker litt nølende. Av og til opplever jeg at skuespillerne binder seg litt. Det er synd, for når de våger å slå seg løs er revyen på sitt aller beste. Det jeg savner er at de kjører på enda hardere, slipper seg enda mer løs og bare leker seg med det materialet de har å jobbe med. For potensialet til å levere en virkelig strålende revy er absolutt tilstede.

Halvfullt og vel så det, vi koser oss på årets siste skolerevy. 

Jevnt over holder Halvfullt et godt nivå, og noen ganger glimter den virkelig til. Mitt favorittnummer er faktisk en film. Skrekkfilmen om “Tunga” hvor skuespillerne jages gjennom gangene på skolen er både morsomt og skummelt. Jeg gruer meg til å skvette, slik man gjør når man ser skrekkfilm. Samtidig ler jeg høyt av eleven som heller vil bli tatt av “Tunga” enn å gjennomføre elevsamtale. Også “Repper”, en lek med sjangre og stiler, trekker opp i en andre akt som leverer akkurat litt mer enn det første akt gjør.

Jeg trives i salen under Åsrevyen 2019. Halvfullt er en trivelig, god revy det er lett å like. Her er mye å bygge videre på til neste år, slik at de kan få fylt glasset helt opp.

Premisset er at komikeren er en idiot. Christer Torjussen gjør idiotiske ting hele tiden, og takler det meste ganske rævva. Med en ekstrem dose selvironi, gode observasjoner og komisk pondus, er Idiot en særdeles underholdende forestilling. Et smart premiss, med andre ord.

Det er lett å like Christer Torjussen og hans forestilling Idiot. FOTO: Anders Thorkildsen

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tittel: Idiot
Av og med: Christer Torjussen
Tid og sted: Latter, Klubbscenen, 21. mars 2019
Kommende forestillinger: På Latter 23. mars og 13. april. Spilles andre steder i landet i løpet av 2019, sjekk Torjussens nettside
Anmeldelse av: Mari Noodt

Det er noe merkelig befriende over det å se andre gå på trynet. Vi godter oss liksom med å høre om andres tabber og idiotiske oppførsel. Det får oss noen ganger til å føle oss bedre enn andre, men i de fleste tilfeller handler det nok aller mest om å innse at du ikke er alene om å gjøre feil. Christer Torjussen legger i alle fall ikke lokk på sine mistak. Det gjør han til en ydmyk og likanes kar, spør du meg!

Torjussen grer ut om alle de idiotiske tingene han gjør og har gjort. Hvordan han taklet sin egen skilsmisse helt hårreisende dårlig, hvor dum han føler seg når barna gjør lekser, hvor ofte han havner i idiotiske situasjoner fordi han vil være morsom. Selv om vi befinner oss i helt ulike livsstadier, klarer han å fenge meg med sine observasjoner. Det er lett å like Christer. Det er lett å le av han, men også med han. For han ler av seg selv. Ikke av vitsene sine, men av seg selv og sin egen idioti. Og da ler vi mer… Og det er befriende godt.

Torjussen forteller åpent om alt han er elendig på, men er ikke redd for å kritisere andre idioter i samme slengen. FOTO: Michael Ulriksen

Jeg må lete lenge for å finne en standupkomiker som oppleves like stødig som Christer Torjussen. Det er aldri kleint eller stille. Det er ingen vitser eller poenger som feiler. Ting sitter som det skal, uten stotring og famling, men også med rom for improvisasjon. Alt er godt gjennomarbeidet. Det er rett og slett kvalitet. Derfor kan jeg bare lene meg tilbake og nyte en skikkelig morsom time på klubbscenen. Det må du gjerne gjøre, du også.

En karakter skreddersydd Charlotte Frogners vimsete framtoning, promotert med skuespillerinnens ansikt på alle plakater… Nå står ferske, litt like, Kjersti Aas Stenby på scenen og skal servere oss Agnes Ravatn i teaterform. Kanskje ikke den mest takknemlige jobben, men på ingen måte en dårlig start på karrieren.

Etter sin debut i Mare, har Kjersti Aas Stenby fått fornyet tillit på Det Norske Teatret og spiller solo i Operasjon Sjølvdisiplin. FOTO: Dag Jenssen

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tittel: Operasjon sjølvdisiplin
Av: Agnes Ravatn
Tid og sted: Det Norske Teatret, Scene 3, 12. mars 2019
Omarbeidelse og regi: Ingrid Weme Nilsen
Dramaturg: Matilde Holdhus
Medvirkende: Kjersti Aas Stenby
Kommende forestillinger: I spilleplan t.o.m 25. april 2019
Anmeldelse av: Mari Noodt

Det har vært noe fram og tilbake med denne forestillingen. Til slutt er det Kjersti Aas Stenby som alene må bære den på sine skuldre. Hun leverer en monologversjon av Agnes Ravatns bok Operasjon Sjølvdisiplin, og forteller om alle metodene vi har for å mestre livet bedre. Litt som en foreleser eller coach. Tror jeg. Litt usikker på rollen. Hun blir aldri introdusert.

En av metodene som fremmes, er å ta fem minutter pause hvert 25 minutt. Så da gjør vi det. Tre ganger i løpet av forestillingen går alarmen, og vi snakker og scroller i fem minutter. En ganske ny teateropplevelse. Ikke så ubehagelig heller, må jeg innrømme. Dette deler naturligvis forestillingen inn i tre små akter.

Første akt er ganske straight forward. Stenby står alene på scenen i en rosa dress og legger ut om ulike selvhjelpsmetoder. Det er nokså faktabasert, nesten som et foredrag. Derav foreleserfeelingen. Jeg tar meg i å notere flere tips bak øret. Men er det meningen? Skal forestillingen gi meg tips, eller være kritisk? I første akt er jeg usikker. Så går alarmen og bakgrunnsmusikken skrus på. Passende nok er det “I morgon, i morgon, men ikkje i dag” som siver ut av høyttalerne.

Alle selvhjelpstips kan til slutt bli for mye for en vanlig borger. FOTO: Jan Jenssen

I mørkeblå dress introduserer Stenby andre akt. Teppet glir opp og vi ser deler av en leilighet. Den udefinerte karakteren fortsetter med beskrivelsen av selvhjelpsmetoder, men prøver samtidig å gjennomføre dem rent praktisk. Hun skrur på fin musikk og sorterer sokker, hun leser bok og feirer med å røyke pipe. Følelsen av stress øker, og til slutt går alle metodene i surr. Alarmen går for andre gang, og vi får fem minutter pause. Jeg begynner å ense kritikken til selvhjelpsbøkene, men visker ikke vekk alle tipsene helt ennå…

Etter å ha lyttet til tematisk passende låter i nye fem minutter, er vi tilbake med Stenby. Scenen er tom igjen, og på bakskjermen popper det opp noen sitater. De handler om livet, om tiden vi har fått tildelt og om å nyte hver dag, hver time. Den fortsatt udefinerte karakteren beveger seg i saktefilm. Musikken surrer og går, sitater popper opp og Stenby legger seg sakte ned i fosterstilling. Har selvhjelpen tatt knekken på henne? Gjorde selvhjelpen mer skade? Spørsmålene fortsetter ut av salen og ned i foajeen.

Vi føler helt klart stresset fra alle tips og triks! FOTO: Jan Jenssen

Stenby har kanskje ikke fått utdelt det letteste materialet, eller den mest interessante karakteren, men gjør en god jobb med det hun har. Målet med denne forestillingen er noe uklart for meg, og jeg klarer ikke helt å omfavne den. Forestillingen Operasjon Sjølvdisiplin får ingen sterk anbefaling fra meg. Men jeg har lyst til å lese boka, så det kan jeg heller oppfordre til!

Undertittelen lyder som følger: «Et fengslende østkantshow!». I programmet er alle involverte avbildet i «mugshot»-stil, og åpningen starter med en montasje av lite flatterende avisoverskrifter om Stovner vgs. Stovnerske tilstander tar seg selv så uhøytidelig som det går an, og resultatet er nokså fornøyelig.

Vi blir tatt med på Stovner gård, hvor alt er fryd og gammen helt til det kommer en gris. FOTO: Team GD Photo

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tittel: Stovnerske tilstander
Tid og sted: Stovner vgs, torsdag 14. mars
Regi: Zahid Ali
Instruktør: Mathias Falck
Manus: Zahid Ali og Shabana Rehman basert på workshop med stovnerelever
Skuespillere: Ingita Khan, Mehdi Adam Abidine, Abdullahi Ali Ahmed, Erica Finsen, Idun-Eline Bremnes, Arselan Shabir, Khadija Mohamoud, Lara Hassanieh, Sima Vahdani, Shagun Raturi, Thea Eldor Westlie, Januyah Sivakumar og Qamar Abikar Ahmed.
Kommende forestillinger: Spiller 15. og 16. mars.
Anmeldelse av: Stine sørensen

Her skal det harseleres med eget rykte og samfunnets fordommer. Stovner-ungdommen vanker i gjengmiljø og bærer machete og «gønnere» i sekken. Lærene har intet annet valg enn å gå på selvforsvarskurs, og politiet må gå så langt som å sende inn en hvit dame undercover som «Fatima». Det skal  godt gjøres å forsvare en «black-face»-sketsj i 2019, men Stovnerevyen får det til og jeg tillater meg å le uten (altfor) dårlig samvittighet.

Abdullahi Ali Ahmed får virkelig vist hvilket komisk talent han er som “Sosse-Somalieren”. FOTO: Team GD Photo

Det er mye internhumor på scenen, men de kommer seg unna med det fordi tematikken er såpass universell. Det spøkes med rasisme og stereotyper, og selvironien løftes til nye høyder. Her er det få parodier av dagsaktuelle politikere eller populære tv-show, men heller fokuserer de på ungdommen og nærmiljøet. Erna Solberg gjør riktignok en opptreden i avslutningsnummeret, hvor hun skal fikse utfordringene i skolen med D-vitamin (vittig sunget til Baby-shark melodien).

Det er en liten gjeng som underholder på scenen, men de gjør det med stor innlevelse. Noen er litt mer beskjedne og tilbakeholdne, men det går ikke nødvendigvis utover spillet. Det er tydelig at dette er et prosjekt mange har engasjert seg i, og ungdommen tar et fantastisk eierskap til revyen og innholdet. Det som trekker litt ned på helhetsinntrykket er en gjennomgående slapp diksjon fra mange av skuespillerne, så det var ikke alltid jeg fikk med meg et poeng eller en punchline. Vi får håpe det blir bedre etterhvert som de blir varmere i trøya.

Når man ikke har råd til egen russebuss, og må dele på en IKEA-buss #denfølelsen FOTO: Team GD Photo

Stovnerrevyen leverer en enkel, men solid revy som underholder. Den er sjarmerende, herlig drøy og akkurat lang nok til at det ikke blir for mye av det gode. Om elevene på Stovner virkelig bærer machete i sekken og tvinger lærerne sine til å gå på selvforsvarskurs kan jeg ikke vite, men etter i kveld er det ingen tvil om hva de er gode på: Stovnerske tilstander – bra jobba!

Tross fallende planker (!) i hovedsalen fredag, går forestillingene i sal 2 som normalt, og vi får se et ungt kompani skinne på scenen – bokstavelig talt. Takk og lov for det, for Kompani Haugesund er glitrende!

Suite Transformé gjør gange i forskjellige mønstre overraskende spennende. FOTO: Mira Wickman

Tittel: To-delt aften

Hvor og når: Scene 2 i Operaen, 9. mars

Koreografi: Janne-Camilla Lyster, Stian Danielsen

Medskapende dansere Suite Transformé : Martine Bentsen, Even Eileraas, Oda Østenstad Fjell, Synne Garvik, Linn Hoftun og Ingeborg Beate Jønsson

Medskapende dansere WOW!: Martine Bentsen, Even Eileraas, Oda Østenstad Fjell og Synne Garvik

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldese av: Kamilla Skallerud

Kompani Haugesund er et dansekompani bestående av relativt nyutdannede dansere. Som navnet tilsier, holder de til vanlig til i Haugesund, men denne helgen gjester de Operaen i Oslo, og Teaterungdom er selvfølgelig på plass i salen. Noe av det som er gøy med et ungt kompani, er at mange i salen også er ganske unge. Det liker vi!

Kvelden er delt i to: Suite Transformé av Janne-Camilla Lyster og WOW! av Stian Danielsen. Dette er to vidt forskjellige opplevelser. Suite Transformé tar oss gjennom det de selv kaller et “koreografisk brettspill”, og jeg skjønner godt hva de mener. Danserne går i forskjellige mønstre, og det er lett å se for seg at de er brikker i et spill. Verket er delt i flere deler, hvor overgangene og sceneskiftene ikke alltid er like gode, men når de først kommer i gang, er det både rart og kult på en gang.

Nydelige dansere gir oss to veldig forskjellige koreografiske verk. FOTO: Mira Wickman

Likevel er det WOW! som er kveldens høydepunkt. Jeg har aldri sett noe lignende! Det hele starter i mørket. Noen lys på scenen blir gradvis sterkere. Plutselig ser jeg fire ansikter midt i rommet, men resten er fortsatt bekmørkt. Etterhvert som lyset blir sterkere går opp for meg at danserne sitter bak et slags basseng, som de etterhvert krabber oppi. Bassenget viser seg å være fylt med litervis av konfetti. Det blir et herlig glitrende drama hvor danserne slåss om rampelyset. Verket bygger på historien om Narcissus som blir forelsket i sitt eget speilbilde, noe som kommer tydelig fram når danserne speiler seg i glansen av all konfettien og poserer stolt ut mot publikum.

Det regner konfetti og skaper mange spennende bilder. FOTO: Yaniv Cohen

Etter min smak, drar de den litt for langt når den mannlige danseren sutter på brystene til en av de kvinnelige danserne, som om han blir ammet, mens en tredje danser løper ut og skriker “wow”. Hvis de vil at det skal være ubehagelig, oppnår de absolutt det de prøver på. Men når alt annet er så stilig, blir dette for i overkant vulgært. Heldigvis kommer de seg videre og avslutter med å krabbe ut i salen, dekket i konfetti.

Kompani Haugesund fremstår som et veldig sammenspleiset kompani, som passer godt sammen. Det er ingen som skiller seg ut som bedre enn de andre, og det gjør at jeg hele tiden ser på dem som et fullverdig kompani. Dette er kult og annerledes, og til å være mitt første møte med kompaniet, sitter jeg igjen med et veldig godt inntrykk og gleder meg til neste gang jeg får mulighet til å se dem.

Ååh, skikkelig nydelig! Fredrik Høyer skal holde foredrag om remixing, men det han faktisk gjør er å live-mixe et lite lyttespor for oss. Et skikkelig fint format det var behagelig å høre på.

Fredrik Høyer har de siste årene etablert seg som en ung, frisk og populær stemme i teaternorge. FOTO: Anne Valeur

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tittel: Fredrik Høyer om: Remixing
Av og med: Fredrik Høyer
Tid og sted: Dramatikkens Hus, 5. mars 2019
Kuratert av: Ole Johan Skjelbred og Morten Cranner
Kommende foredrag: 19. mars – Tale Dolven om: Rosas’ Early Works (klikk her for full oversikt over foredragsserien)
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

Dette er absolutt ikke noe tørt universitetsforedrag. Remixing hadde vel ikke tatt seg ut i slike rammer heller. Vi sitter bare og hører Høyer sine forhåndsinnspilte stemmer snakke om hva HAN forbinder, elsker og kobler til det å sample, sette sammen biter av gammelt og skape nytt. Han prater om nostalgi, Drammens skjulte samtidskunst og 2000-ungdomsopprøret. Jeg er ingen hip-hop-bekjent men får likevel en rimelig innføring på hva som gjorde remix spennende og sterkt før, og hva den dekomponerende metoden gjør med oss som mennesker nå. Men gå ikke hit for en historietime. Det får du ikke.

Forfatteren, dramatikeren og slampoeten er utrolig dyktig på å litt vilkårlig bygge opp ting, tilsynelatende uten en plan. Alt hører til inne i Høyer-universet, på en sjenert måte. Mot slutten får man følelsen av at en god blokk med filosoferinger settes på plass oppi hue. Det kommer snart ut en podcast på Dramatikkens Hus sine nettsider. Jeg anbefaler å lytte!

“En historisk revy. Verdens første revy med bunnkarakter fra Aftenposten. Er dere klare for å se noe som er helt ræva?” Stemmen over høytaleranlegget på Kongshavn setter tonen for det som skal vise seg å bli en helt spesiell opplevelse. En slags samling-i-bånn-stemning har spredd seg etter revyanmeldelsen som inneholdt setninger som: “Da tenker jeg at en dårlig revy har fått en verst mulig avslutning.” Publikum ler og klapper, mens jeg får en vondere og vondere klump i magen.

Energi og engasjement er lyspunktene i Kongshavnrevyen 2019. FOTO: Beatrice Castrillo/Kongshavnrevyen

Tittel: Identitet som dreper
Hvor og når: Kongshavn vgs., mandag 4.mars 2019
Instruktører: Vinjar Talsnes, Fredrik Siegel Sjølund og Christian Henrik Fenn
Skuespillere: Andrea Elvrum Handal, Hallgrim Nakken, Emilie Rosèn Sverdrup-Thygeson, Goman Kalef, Pia Sofie Wahl Dyrud, Erlend Harr Ekkeren og Celine Midtsian
Kommende forestillinger: Ferdigspilt
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Å se, oppleve og skrive om Kongshavnrevyen 2019 har vist seg å være noe helt eget. Én ting er karakteren fra Aftenposten, deretter har debatten gått sin gang. Rektor og instruktør har tatt til ordet, Dagsnytt 18 har blitt besøkt. Midt i dette landskapet har jeg skrevet og slettet, skrevet og slettet, avsnitt på avsnitt. Dette synes jeg er skikkelig vanskelig. Jeg har ingen problemer med å se begge sidene av saken, når det er sagt så støtter jeg Aftenpostens terningkast 1.

Etter anmeldelsens inntog gjorde Kongshavnrevyen alt rett. De tok eierskap. “Vi har fortsatt ledige billetter til dagens forestilling og ikke nok med det! Hver forestilling fremover har vi krenke-garanti. Hvis du er enig i Aftenposten sin anmeldelse(terningkast 1), får du pengene tilbake på vei ut! Vi ses!” Utrolig kult gjort! Her gjør de også det jeg savner videre i revyen, å sparke oppover.

Første akt går sin gang. Vi møter Kai som vil finne ut hvem han er, vi får se en tinderdate, besøker IS og er på H&M. Høydepunktene mangler, men jeg kjeder meg ikke. Energien på scenen er god og stemningen i salen topp. Kanskje litt vel god? Det er konstant noen som ler i salen uten at jeg klarer å forstå hvorfor. Det er vel det man kan kalle hjemmebanefordel. Uansett går jeg ut til pausen og tenker “dette er jo ikke så aller verst”, men jeg har en følelse av at noe er i gjære…

Jeg prøver å se for meg hvordan jeg som 17-åring hadde opplevd Identitet som dreper, det er ingen god tanke. FOTO: Mathias Norheim/Kongshavnrevyen

I andre akt smeller det! Kai feirer jul sammen med sin forferdelige familie, et nitrist skue jeg bare synes det er vondt å se på. Samtidig ler og ler folk i salen, noe som skaper en ubehagelig distanse mellom hva jeg opplever og det salen uttrykker. NM i abort er det sagt så mye om at jeg skal prøve å la være, men den mye omtalte “replikken” opplevde også jeg som ren rasisme (les Aftenspostens anmeldelse HER!). Selvmordet på slutten gir meg en utrolig vond følelse. Alt i alt opplevde jeg andre akt av Identitet som dreper som ekstremt ubehagelig.

Jeg er én person, og mange i salen er uenig med meg, det både hører og ser jeg på vei ut. Selv opplever jeg store deler av Kongshavnrevyen 2019 som altfor drøy, og egentlig ganske vond. Hadde jeg gått på Kongshavn vgs i 2019 hadde skapdøren min blitt lukket enda mer (min frykt på vgs var jo at folk skulle tenke at jeg ville gå med rosa skjerf og ligge med alt med kuk dersom jeg sto frem som homofil). Hadde jeg vært mørkhudet eller opplevd selvmord i nær omgangskrets hadde Identitet som dreper føltes som et slag under beltestedet. Det sparkes ikke oppover her, det bare sparkes.

Så jeg synes terningkast 1 var helt greit. For jeg mener at også skolerevyene har et ansvar for hva de formidler. Identitet som dreper viste seg å være en helt spesiell opplevelse. Det var det også å skulle skrive denne anmeldelsen…

På Bjerke videregående har de virkelig gitt revyen et nytt uttrykk. Bevegelse står i fokus og de kaller det hele for en danserevy. Hvorvidt det er en revy kan nok diskuteres, men at det er en energifull forestilling er det ingen tvil om! 

Evolusjonen er et av mine favorittnumre! FOTO: Bjerkerevyen 2019

Tittel: Hjerne for meg

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når og hvor: Bjerke vgs., 7. mars

Instruktører: Marthe Haugland og Bente Foss

Dansere: Omal Abdi, Abisheka Gajendran, Jasmine Hernandez, Janni Krystad, Janell Martinez, Mayuri Muralitharan, Felix Salazar, Iman Msaouri, Joanne Barruela, Ayuuce Kozanli, Edona Bedzeti, Trym Karlsen Holten, Andreas Tøfte Furu, Jerina Reignold, Magishan Umaguruparaan, Richard Nilanthan og Sena Wilbert

Kommende forestillinger: 9. mars

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Jeg vet ikke om det finnes noen definisjon på en danserevy, men det jeg liker godt med denne formen er at historien kommer tydelig fram. Det blir nesten en slags hiphopvariant av ballett, for vi følger en historie fra start til slutt. I dette tilfellet møter vi Trym som skal opp i eksamen i psykologi, med hjernen som tema. Åpningsnummeret har fått navnet «Evolusjonen» og viser oss utviklingen av hjernen og mennesket i en kul koreografi med noen helt ville løft!

Selv etter en så bra start fortsetter forestillingen å utvikle seg og blir bare bedre og bedre, før det tar helt av i avslutningen. Her danses det både følelser og hendelser fra Trym sitt liv. Det er eksamenstrekk, forberedelser, trening, forelskelse, hormoner og endelig eksamen til slutt. Avslutningsnummeret er en feiring av bestått eksamen, og her eksploderer det virkelig! Energien på scenen smitter over på oss i publikum og applausen vil ingen ende ta. 

En kreativ måte å vise muskler på… FOTO: Bjerkerevyen 2019

Det er helt klart at hiphop er den foretrukne stilen til danserne på Bjerke, men til vår store begeistring møter vi også indisk dans (og sang!), showdans og et hint av samtidsdans, noe som gir forestillingen en verdifull variasjon. Mellom koreografiene får vi også noen filmsnutter som er med på å tydeliggjøre historien, og alle elementene er med på feiringen når Trym endelig består eksamen. 

Forestillingen varer bare 45 minutter, men det er 45 veldig gode minutter! Jeg sliter fortsatt litt med definisjonen «danserevy», men det spiller vel egentlig ikke noen rolle. Det er en fengende forestilling, og selv om den ikke er direkte morsom, som en typisk revy, digger jeg det!