Hem.

En tittel som gir assosiasjoner til trygghet, kjærlighet og omsorg.

Hem.

En forestilling om usikkerhet, skam og det å stå på utsiden.

Men alltid med et ønske om å finne til innsiden.

Å bli akseptert og elsket av de rundt seg.

Redsel, mørke, og jakten på et nytt Hem. FOTO: Mikael Sundberg

Tittel: Hem

Hvor/Når: Teater Manu,

Gjestespill fra: Tyst Teater

Regi: Mindy Drapsa

Manus/Bearbeiding: Maja Lidbrink                Scenografi: Debbie Z. Rennie

Kostymedesign: Christina Yalcin                   Maskedesign: Catherine Dichy

Lysdesign: Charlie Åstrøm                             Lyddesign: Niklas Swanberg

Medvirkende: Amina Ouahid, Ace Mahbaz & Vivian Cardinal

Kommende forestillinger: Forestillingen er på turné over hele Skandinavia

Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen

Den intime salen hos Teater Manu er så og si fullsatt i det dørene lukkes og tre skuespillere entrer scenen. Scenografien består av én kulisse utformet som fasaden på et hus i tillegg til at det illuderer innsiden av tre små rom. Dette rammer inn fortellingen og gir publikum en følelse av at de separate fortellingene veves sammen til en.

Vi får innblikk i fire unge mennesker liv. Isak, Reema, Aida og Karim er alle døve, og selv i sine hjemland føler de seg utenfor. Samfunnene de lever i er ikke tilpasset døve, og hverken skole eller hjem er i stand til å gi dem den omsorgen de trenger. Når så krig og konflikter rammer, tvinges de på flukt og frarøves sin menneskelige rett til eget språk og kultur. Med håp om å finne et nytt hjem kommer de til Sverige. Men hvordan skal de kunne dele sine vitnesbyrd og erfaringer når de ikke har språk til å gjøre seg forstått?

Forestillingen mørke fargepalett underbygger de alvorlige historiene som utspiller seg. FOTO: Mikael Sundberg

Hem er en forestilling basert på vitnesbyrd fra døve mennesker på flukt og spilles på internasjonalt tilpasset tegnspråk og svensk tale. Det er gjort et spennende grep i tolkingen for hørende ved at det kun er det direkte tegnspråket som oversettes. På denne måten får det hørende publikum et unikt innblikk i hvordan døve mennesker kommuniserer med hverandre.

Det slår meg at Hem er en veldig dagsaktuell forestilling som sier noe viktig om skjebnen til alle flyktninger, døve så vel som hørende. De har blitt drevet på flukt fra sine egne land, er livredde og på desperat jakt etter et nytt hjem. Hos oss må de leve i konstant usikkerhet. Får de bli eller må de dra? Det eneste de vet for sikkert, er at de blir drept dersom de returneres Hem.

Dette er en strålende forestillingen. Det er så utrolig viktig at vi ser og anerkjenner flyktningenes historier. Jeg vil si som Arnulf Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».

“Hva skjer hvis man gir en gjeng vaskeekte musikalnerder én uke på å presentere en musikal som aldri før har blitt satt opp i Norge? I MusikalLab inviteres 6 skuespillere og musikalartister til å fritt leke seg med et manus i en hel uke. Det skal oversettes til norsk, dramatiseres og koreograferes. Resultatet blir en stuntforestilling i Teaterkjeller’n med nytt manus for hver gang. Velkommen til et nerdete og musikalsk laboratorium med høy showfaktor, og som ingen riktig vet hvordan blir.” 

Velkommen til MusikalLab og til IKEA! FOTO: Lars Opstad

Tittel: MusikalLab

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hvor/Når: Oslo Nye Teater, Teaterkjeller’n 26.mars. Premiere

Medvirkende: Simon Revholt, Hans Marius Hoff Mittet, Ingvild Holthe Bygdnes, Sindre Postholm, Henriette Faye-Schjøll, Hanne Skille Reitan (ensemblet kan variere fra gang til gang, disse er listet opp som medvirkende på Oslo Nye sine hjemmesider)

Kommende forestillinger: 25.september og 29.oktober

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Hvordan kan man beskrive noe som er nytt hver gang? Har det i det hele tatt noe for seg å forsøke å anmelde improviserte forestillinger eller konsepter som vil ha ulike innhold fra gang til gang? Hvordan skal man presentere det? Vi har lært oss et lite triks: Vi låner ord fra de som kjenner produktet best. Ingressen er hentet fra Oslo Nye Teater sine egne hjemmesider.

I Centralteatrets underetasje finner man Teaterkjeller’n – Et trivelig lokale med bord, båser, bar og en liten intim scene. Det er lavt under taket, trangt om plassen og rommet innbyr til lekne og upretensiøse forestillinger. Scenen har etterhvert utviklet seg til å bli et slags ungdomsalibi for Oslo Nye. Det kan vi like.

Henriette Faye-Schjøll leder an i dette stjernelaget av musikalartister, skuespillere og musikere. FOTO: Lars Opstad

MusikalLab er gøy! Jeg er mektig imponert. Denne kvelden får vi servert musikalen om IKEA-gründer Kamprad. Med seg på scenen har skuespillerne to musikere, herlig energi, manus som de åpent bærer med seg og enkle rekvisitter og kostymer. Det svinger.

Akkurat denne kvelden i Teaterkjeller’n er et godt eksempel på hvorfor vi velger å se og skrive om slike forestillinger. Det er ikke selve manuset som gjør forestillingen så bra, heller ikke lokalet eller rekvisittene. Det er aktørene på scenen og den stemningen de skaper. De er knallgode! I tillegg er konseptet herlig lekent og ungdommelig. Vi er langt unna dresskledde herrer og kvinner i lange ballkjoler. Her er lek og gøy og MusikalLab-stemning så det holder. Den vil være her uansett om det er IKEA eller noe annet det synges og spilles om.

Hurra for dette konseptet! Og hurra for skuespillerne som skaper dette produktet nesten helt på egen hånd, moro! MusikalLab er tilbake til høsten… Teaterungdom, dette er godsaker for dere!

I vinterferien inviterte islandske Ásrún Magnúsdóttir og Black Box Teater en gruppe unge mennesker til workshop. Ideen var å samle personer som ikke nødvendigvis hadde noen bakgrunn innenfor teater, til en felles feiring av livet og kunsten. Workshoppen endte med en forestilling hvor ungdommen fikk utrykke seg på scenen gjennom dans, sang og teater. Teaterungdom satt i salen, og opplevelsen var noe utenom det vanlige. 

I Oslo Party får vi være med ungdommen på en feiring av kunsten og livet! FOTO: blackbox.no

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Tittel: Oslo Party
Idé og koreografi: Ásrún Magnúsdóttir
Dramaturgisk rådgivning: Alexander Roberts
Tid og sted: Black box teater, 22. februar
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Listening party var den originale tittelen på forestillingen, eller konseptet som det vil være mer riktig å kalle det for. Ásrún Magnúsdóttir har tidligere jobbet med samme workshop på Island, men da hun tok den med seg til Norge så hun seg nødt til å endre tittel. Originalt skulle det være minst 30 ungdommer på scenen, men frafall førte til at antallet havnet på under tjue. Listening party ble derfor til Oslo party, en kollektiv sammenkomst av sceneglede og ungdommelig energi.

Kort fortalt; Oslo party er ikke en forestilling for publikum, det er en forestilling for aktørene på scenen. Magnúsdóttir inviterer ungdommen til å utforske og grave i egen sceniske utfoldelse, og fokuset er hele tiden på deres funn og opplevelse av hva kunsten kan føre til. Vi som publikum får muligheten til å observere denne nysgjerrige og åpne tilnærmelsen til kunsten, men vi er ikke der for å kritisere eller lete etter mening mellom linjene.

Vi møter en gjeng med unge mennesker som deler sine favorittsanger, og blir vitne til hvordan de reagerer på musikk og felleskap. Noen ganger danser de, og noen ganger synger de. Andre ganger gjør de ingenting, men nyter rett og slett musikken i sitt stille sinn, og inviterer publikum til å gjøre det samme. Teaterungdom er ikke lenger til stede for å anmelde, vi er til stedet for å se hvordan kunsten kan brukes til å samle mennesker som er vidt forskjellige. Aldersspennet på aktørene er fra 9 til 16 år, og multikulturelle bakgrunner pryder scenen. I denne forestillingen hadde det faktisk vært gøyere å få være en del av fellesskapet på scenen, fremfor å sitte i salen.

Magnúsdóttir har skapt en arena hvor ulikheter viskes ut og felleskapet står i fokus. Det er kule greier, og jeg håper vi får se mer av slik konsepter fremover. Kunst på ungdommens premisser, rett og slett!

En høy og malende technobeat fyller rommet. Fem kvinner beveger seg i en militant formasjon. Bevegelsene er kjente, men flyten er ny. Musikken fortsetter utrøttelig. Danserne likeså. De treffer hvert eneste slag, like hardt og malende som rytmene. De er knallgode, og jeg nyter det.

Utgangspunktet for Postmodern Cool er jazzdansen, og forestillingen er fullspekket med sjangerens velkjente bevegelser og steg – bare i en litt annen innpakning. FOTO: Tale Hendnes

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Tittel: Postmodern Cool
Koreograf: Inés Belli
Tid og sted: Dansens Hus, Hovedscenen, 2. mai 2019
Lysdesign: Martin Myrvold
Musikk: Jordan Fields
Kostymedesign: Signe Vasshus
Kunstnerisk leder: Ingri Fiksdal
Medvirkende: Trude Amalie Leirpoll, Trine Lise Moe, Sara Enger Larsen, Henriette Hamli, Hedda Rivrud
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Mari Noodt

Det kan på ingen måte være en lett oppgave å være danser i denne forestillingen. De akkompagneres av en utilgivelig technomusikk, uten pauser, uten følsomme toner å gjemme seg bak. Det er ikke rom for improvisasjon. Det er hardcore telling og punktlighet, fra start til slutt. For det andre, har koreograf Inés Belli helt klart øye for vakre og spennende formasjoner. Danserne beveger seg sømløst gjennom intrikate arrangementer, samtidig som de hele tiden utøver en streng grunnkoreografi. Dette er et gjennomgående element som skaper mange flotte sekvenser og som aldri slutter å imponere meg. Jeg er full av beundring for disse fem talentfulle unge kvinnene!

Danserne beveger seg imponerende nøyaktig på linje og i andre formasjoner. FOTO: Tale Hendnes

Forestillingen kan ses på som tredelt. Den første delen består av enkle jazzdansinspirerte koreografier, som gjentas både som én gruppe og som fem individer. Sluttsekvensen av denne delen er ganske langdryg, og jeg soner dessverre ut. Repetisjonene blir kjedsommelige. Del to er mer eller mindre et pausenummer. Danserne forlater scenen, og på anlegget spilles en gammel jazzklassiker. En stor kontrast til den pumpende musikken like før. Det er noen få endringer i lyset, men scenegulvet står ellers helt tomt. Jeg ser med en gang for meg de gamle musikalene, filmene og jazzdansens originalspråk. Et finurlig lite grep, som markerer forestillingens historiske tilhørighet. Musikkinnslaget gir oss også tid til å savne danserne. Rommet og musikken er ikke nok… Vi trenger bevegelse – og det får vi.

Groove blandes sammen med sylskarp presisjon, og skaper et nytt jazzuttrykk på Dansens Hus. FOTO: Tale Hendnes

Tredje del er denne kveldens desiderte høydepunkt! Formasjonene og repetisjonene fortsetter, men nye elementer legges raskt til. Bevegelsene er større og mer spektakulære, og vekker til live beundringen igjen. Velkjente trinn mikses hurtig sammen og utføres med sylskarp presisjon. Det er interessant og gøy å se på. Jeg koser meg skikkelig!

Postmodern Cool er verken for intellektuell eller for platt. Det er dyktige dansere, deilig basstung musikk og en spennende ung koreograf. Mer enn det behøves ikke. Det er akkurat passe og veldig, veldig kult.

Statsteatret er klare med sin niende forestilling i prosjektet «Norge 1066-2066». Ideen er å lage teater om Norge, og utgangspunktet er ulike tiår i vår egen historie, dog ikke alle. Denne gangen tar de oss med inn i vår egen samtid, men historien er lagt langt vekk fra Norge. 2010 Lollywood byr på godt skuespill, herlig teatermagi og en historie som både er smart og morsom. Statsteatret leverer igjen, og fy søren så bra det var!

Tittel: 2010 Lollywood
Hvor og når: Centralteatret, Oslo Nye Teater fredag 5. april
Av: Statsteatret
Regi: Yngve Sundvor
Medvirkende: Per Kjerstad, Gard B. Eidsvold, Cato Skimten Storengen og
Kim Sørensen.
Dramaturgi: Morten Kjerstad
Kommende forestillinger: Sjekk ut turnéplanen på statsteatret.no.
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Vi møter et norsk filmteam i byen Lahore i Pakistan. De skal lage filmen «Hjelp, vi må på ferie i Lahore», men begynner å gå tomme for både penger og tid. Per Kjerstad er Zahid Khan, en skuespiller fra Harstad med pakistanske røtter. Han har birollen i filmen, og må navigere seg mellom regissørens (Cato S. Storengen) velmenende fordommer og hovedrollens (Gard B. Eidsvold) divanykker. Han er den solide skikkelsen i fortellingen, og vi føler med han når hele opplegget til syvende og sist raser sammen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette er skuespillere som kan deres håndverk. Gutta på scenen er stødige i alt de gjør, og har en timing og nerve som når helt til bakerste rad. Karakterene vi møter er karikerte og satt på spissen, som regissøren i alpelue og med megafon, produsenten (Kim Sørensen) som sitter på telefonen hele tiden og stjerneskuespilleren som klager på både mat og location. Alt er på grensen til det absurde, men skuespillerprestasjonene tipper aldri over i kjedelig overspill og utroverdig hysteri. Legg på en dose med herlig kjemi, så får du oppskriften til en meget god forestilling.

Scenografien er enkel og nøktern, og sceneskift blir løst med små, men effektive grep. Lys og lyd følger i samme spor. En tiger blir gitt liv ved hjelp av en lenke og lydeffekter. En turbulent båttur oppstår fra en kasse og en sprayflaske med vann. Less is more, og det passer forestillingen perfekt.

Tittelen kommer fra Pakistans egen filmindustri, som var et svar på Indias Bollywood. Lollywood fikk kanskje ikke den like store kulturpåvirkningen som sitt naboland, men referansen til et filmindustri-mekka er ikke tilfeldig. 2010 Lollywood er proppfull av pop-kulturelle assosiasjoner, til blant annet storfilmer som «Tropic thunder» og «Apocalypse now», og filmtittelen inne i teatertittelen er en hyllest til en populær amerikansk filmserie. Manus og regi er nøye gjennomtenkt og fulle av subtile referanser, men det går aldri over publikums hoder. Heller ikke undervurderer de publikum, men utfordrer akkurat passe nok innenfor forestillingens form og rammer.

Statsteatret er en favoritt blant Teaterungdom-redaksjonen, og de skuffer ikke med 2010 Lollywood. Målgruppen er alle som liker å bli underholdt, og resultatet vil jeg påstå faller i smak hos de fleste. Ta med en venn, kjæreste, mor eller onkel, jeg garanterer en fornøyelig aften dere vil le av lenge etter at dere forlater salen

Chat Noir er fylt til randen torsdag kveld når Kristian Valen inntar scenen. Hans nyeste show Åsted Valen hadde premiere allerede i 2018, og endelig er det vår tur til å sitte i salen. Med mange show bak seg skulle man tro at både repertoar og timing sitter som et skudd, men den gang ei… Jeg ler mye av Åsted Valen, men det er dessverre ikke fordi det er bra.

Som tittelen tilsier dukker det opp parodier fra tv-serien Åsted Norge i løpet av showet. FOTO: showplakat hentet fra kristianvalen.no

Tittel: Åsted Valen
Av og med: Kristen Valen
Tid og sted: Chat Noir, 28. mars 2019
Kommende forestillinger: På Chat Noir 30. mars, 05. og 06. april. Spilles i Tromsø 29. og 30. november, og i Hønefoss 20. desember.
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Han er noe for seg selv, han Kristian Valen. Han vrir og vender både kropp og ansikt i de mest komiske uttrykk, for ikke å snakke om det han får til med egen stemme. Det er ikke uten grunn at han er en av Norges største komikere, og hans parodier er virkelig i særklassen. Kristian Valen er morsom, Åsted Valen er ganske langt fra det samme.

Her er det er et brennende behov for regi- og tekstarbeid. Valen flyter fra den ene historien til den andre, tilsynelatende uten mål og mening. Flere ganger nevner han en person eller hendelse, og sier «jeg kommer tilbake til det senere», men følger aldri opp. Han surrer med navn og mister poenger, og mye virker vilkårlig og dårlig planlagt. Det er vanskelig å tro at dette er noe han har gjort mange ganger før, og lite kan forsvare at showet ikke er strammere og mer presist.

Til tross for et rotete oppsett er det tydelig at Valen koser seg på scenen. FOTO: hentet fra kristanvalen.no

Publikum ler, og joda, jeg gjør det samme. Jeg ler av Valens forbløffende mimikk og stemmeregister, og hans gode etterligninger. Men jeg ler også av hans slappe diksjon og slurvete uttale, fordi han fordreier stemmen til det absurde. Det er ikke noe positivt i å miste store deler av teksten, selv om personen på scenen gjør det morsomt.

Jeg drister meg til å si at den eneste grunnen til at Åsted Valen har fått lov til å spille så lenge er fordi navnet Valen er en del av det. Kristian Valen drar det halvhjertet i land fordi det er noe innebygd komisk over hele hans vesen. Hadde det vært noen andre ville jeg faktisk vurdert å gå etter ti minutter. Liker du Kristian Valen vil du sikkert like Åsted Valen også, men er du gira på kvalitet vil jeg anbefale å finne noe annet.

Inn på Salongen i det flunkende nye kulturbygget Vega Scene kommer to dresskledde kvinner bærende på kofferter; Bo og Møne. De jobber i et firma som river bygninger. Bo er bestemt i det hun erklærer at det ikke blir noen forestilling i dag fordi Vega Scene skal rives om førti minutter. Møne gråter hver gang rivningsarbeidet nevnes. Barna i salen protesterer, i alle fall når de forstår at Vega Scene er bygget vi er i nå. Ett av barna blir redd, må søke støtte hos en voksen og spør om det er på ekte? Bo overbeviser om at det er sant, men med glimt nok i øyet til at det ikke blir for skummelt. Det de to egentlig er kommet for, er å gjenfortelle Tor Åge Bringsværds barnebok Jørgen Moes vei nr. 13.

De to skuespillerne f.v. Emilia Oldane og Vilde Johannessen. FOTO: Dag Jenssen

Tittel: Jørgen Moes vei nr. 13
Av: Tor Åge Bringsværd
Forestillingen er laget av: Brageteatret
Tid og sted: Vega Scene lørdag 27.april
Dramatisering og regi: Mats Eldøen
Scenograf i: Gjermund Andresen
Rekvisittmaker: Kristine Omlid
Dramaturg: Oda Radoor
Medvirkende: Vilde Johannessen og Emilia Oldani
Anmeldelse av: Marianne Ek Hagen

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Møne vil avlede rivningen og får Bo til å fortelle om da barndomshjemmet Jørgen Moes vei nr. 13 skulle rives. Begge nabohusene ble omgjort til fancy kjøpesenter og bankbygg og beboerne i nr. 13 flyttet til en moderne leilighet i 64. etasje. Det fungerer godt hvordan de tilsynelatende kjedelige rekvisittene får helt nye funksjoner i fortellingen om Jørgen Moes vei nr. 13. Koffertene viser seg kunne bli til tak og husvegger med klaffer som avslører vinduer og dører, magneter binder delene sammen til selve huset nr. 13. En melkekartong og en pappkopp fra søppeldunken blir til nabohusene i nr. 13 og en saks til gravemaskin.

Bo er hele tiden den strenge, kalde og bestemte som kontrollerer situasjonen. Møne er den mer barnlige og fantasifulle som drømmer videre i den håpløse situasjonen. For eksempel vil Møne gjentatte ganger at Jørgen Moes vei nr. 13 skal ha hatt en vakker drøm om å være et tre i skogen som får besøk av en hvit hest, noe Bo avfeier hver gang. For det var ikke det som skjedde. Jørgen Moes vei nr. 13 ble revet og derfor vil Bo også bare rive bygninger.

Tanken om å gjenskape frykten Bo opplevde da barndomshjemmet skulle rives hos publikum er god, men jeg er ikke helt overbevist om at motivasjonen for å rive Vega Scene er sterk nok. Samtidig som jeg ikke opplever nok motstand fra Møne. På den måten oppleves det som om rammefortellingen blir litt for enkel og vag. Når det er sagt er jeg ikke i tvil om at barnepublikummet opplever det som spennende og litt skummelt.

Velkommen til Jørgen Moes vei nr. 13. FOTO: Brageteatret

Forestillingen har stort sett blitt spilt på skoler, og jeg kan se for meg hvor sterk reaksjonen må være når det er skolen de truer med å rive. Denne dagen på Vega Scene var det flere voksne enn barn i salen. Som voksen blir jeg rørt i det historien snur. Det er et vakkert øyeblikk i det den største og hittil uåpnede kofferten åpnes, hvor det åpenbarer seg en fantastisk, grønn og glitrende skog. Jeg tror også forestillingen vekker tanker hos barna om vennskap og endringer i livet. Det hele munner ut i en historie om vennskap. Venner forsvinner når du avfeier dem, men de kan alltid kan komme tilbake. Slik vinner Møne gjennom med drømmen sin om huset i skogen, fordi fuglene som bodde i taket kom tilbake og løftet det inn i skogen. På samme måte kommer Møne tilbake og blir Bos venn når hun avbestiller gravemaskinene som står klare til å rive Vega Scene.

Vilde Johannesen (Bo) og Emilia Oldani (Møne) har en herlig kommunikasjon med både publikum og hverandre. En humoristisk, vakker og rørende forestilling jeg absolutt kan anbefale til alle som har et snev av barn i seg!

Amfiscenen på Nationaltheatret er stedet for å utforske samtidsdramatikk, gjerne med få skuespillere og et nakent scenerom. Meg nær er skyldig i alle disse påstandene. Det typiske Lygreuniverset kommer til sin rett i denne intime og sårbare oppsetningen, men det er nok ikke alles kopp te av den grunn.

Hun (Kjersti Botn Sandal) søker nærhet hos både En fremmed (Anne Krigsvoll) og En venn (Kim S. Falck-Jørgensen) i Meg nær. FOTO: Øyvind Eide

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tittel: Meg nær
Av: Arne Lygre
Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 26. april 2019
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Scenograf og kostymedesigner: Katrin Nottrodt
Lysdesigner: Agnethe Tellefsen
Lyddesigner: Juhani Silvola
Maskør: Hege Ramstad
Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli
Medvirkende: Kjersti Botn Sandal, Anne Krigsvoll, Kim S. Falck-Jørgensen, Trond Espen Seim,
Kommende forestillinger: I spilleplan t.o.m 1. juni
Anmeldelse av: Mari Noodt

Hvis du ikke har lest eller sett et stykke av Arne Lygre før, kan det kreve noe tilvenning. Lygre har en helt særegen fortellerstil i sin dramatikk. Replikkene har to lag: Selve replikken – ordene de sier – og det beskrivende – ”jeg sier”, ”jeg tenker” osv foran. Det kan nærmest oppleves som sitering fra en bok. ”Jeg sier: Hei”. I starten er det uvanlig og nesten forstyrrende. Det kan være vanskelig å følge replikkvekslingen. Men så løser du koden, og det poetiske språket flyter også for deg. Eller… For mange. Jeg må være ærlig og si at Arne Lygre i et slikt minimalistisk format ikke er for alle.

Anne Krigsvoll gir både dybde og humor til sine to fremmede karakterer i forestillingen. FOTO: Øyvind Eide

På scenen står kun noen uferdige plattformer, nesten som et påbegynt hus. Kjersti Botn Sandal spiller ”Hun”, ei kvinne med tilsynelatende mye angst. Det skriker nevrose av hele framtoningen. Jeg er ikke helt overbevist, men regner meg fram til at noe av distansen kan skyldes den spesielle tekstformen. I rollen som ”Den fremmede” finner vi Anne Krigsvoll. Veteranen spiller godt og bringer forfriskende drypp av humor inn i en ellers tung forestilling. Dette er historien om ei forvirret og destruktiv kvinne, som søker fellesskap og bekreftelse hos både fremmede og kjente. Tekstmaterialet er heavy, med temaer som død, samlivsbrudd, ødelagte vennskap, ensomhet og løgn. Det er store spørsmål å vri hjernen rundt, og sammen med Lygres poetiske språk, kan det bli ganske overveldende.

Hvis du er glad i tekstbasert teater, er Meg nær helt klart verdt tiden og pengene. Lygres dramatikk er interessant, spesielt i passasjene hvor du er usikker på om karakterene sier eller tenker replikkene sine. Det krever en viss konsentrasjon og investering fra publikums side, men kan resultere i fine øyeblikk. Ta for eksempel Trond Espen Seims replikk ”Jeg sier ikke: Jeg kommer til å savne deg”. Det er en finurlig måte å fortelle undertekst og følelser på. Publikum får posisjonen som allvitende. Vi vet mer enn de andre karakterene, og det gir oss en større forståelse av menneskene og situasjonen. Dette er det vakre med Meg nær.

Gjennom Trond Espen Seims tolkning av Kjæresten og Lygres finurlige tekst, får vi et kort og vakkert innblikk i en såret manns følelser. FOTO: Øyvind Eide

Men det er krevende teater, og det kjennes dessverre lengre ut enn det er. Det stadig tilbakevendende ”Jeg sier” skaper en repetitiv klang over det hele, og kan være utmattende. Det skaper en annerledes flyt i dialogene. Det er ikke egentlig et dårlig grep, men det er mer anstrengende for publikum å følge. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker det eller ikke… For selv om det er litt trått og tungt, er det også mange vakre, små øyeblikk av nærhet og ærlighet. Men det er ikke lettbeint teater dette her, så du skal ha litt stamina for å holde ut halvannen time. Gjerne ha med noe sjokolade – det er mitt tips.

Det Andre Teateret ønsker å overvinne sofasliterne, og bevise at teatret kan gi deg like bra fredagsunderholdning som TV’n. Etter kveldens improviserte gullrekke er det ingen tvil om hvilken form jeg foretrekker.

Det Andre Teateret vil gi oss en ny vri på den kjente gullrekka! Illustrasjon fra Det Andre Teaterets nettside

Tittel: Gullrekka
Tid og sted: Det Andre Teateret, Hovedsalen, 12. april 2019
Medvirkende: Mikkel Niva, Cathrine Frost Andersen, Helene Abrahamsen, Simen G. Hovd, Mats Holm Ernstsen
Kommende forestillinger: 26. april og annenhver fredag resten av sesongen
Anmeldelse av: Mari Noodt

Jeg velger Gullrekka og disse fem hysterisk gode skuespillerne! Jeg velger umiddelbar og frisk scenekunst over Tufte Johansen, Blipp og Sørensen any day! I alle fall hvis nivået skal være slik som i kveld. Dette er noe av det beste jeg har sett på Det Andre Teateret!

Simen G. Hovd fungerer som programvert for kvelden. Han leder oss gjennom fire innslag på 20 minutter hver, og vi bestemmer poengsummen etter hvert av dem. Innslagene regisseres av en av de andre improvisatørene. De velger selv form og innhold, og kan stoppe og kommentere så mye de ønsker underveis. Det er en kompott av teaterets beste konsepter, samlet i én kveld. En ekte gullrekke.

Helene Abrahamsen starter som regissør. Hun setter opp dramaet St. Lilleborgs bondegård, etter innspill fra publikum. Cathrine Frost Andersen vil ha sex, drugs og vold og pusher medspillerne til å bryte sine vulgære grenser. Etter pause er det gutta sin tur. Mikkel Niva vil være terningmester og arrangerer rollespill for sine kollegaer. Til slutt får Mats Holm Ernstsen realisere sin geniale idé: Realityshowet Den sterkeste improvisatør. Det er en fryd å se hvordan skuespillerne fryktløst gyver løs på de tildelte oppgavene, og hvordan regissøren spiller videre på deres bud og legger til rette for nye, morsomme vendinger. Det er tydelig at disse fem har jobbet sammen før, og at de har drevet med improvisasjon lenge. Det skaper en deilig avslappet stemning i hele lokalet, og får oss til å senke skuldrene og nyte forestillingen. Her blir det verken pute-TV eller slappe punchlines, for disse folka kan sine saker.

Seieren i kveld går velfortjent til Mats Holm Ernstsen og hans improreality. I motsetning til de andre innslagene, deltar skuespillerne som seg selv og det hele foregår i ekte paradise-stil. De fire deltakerne må gjennom ulike improvisasjonskonkurranser, “spille spillet” og “være seg selv 110%”. De står i par, de stemmer hverandre ut og de må kjempe for poeng. Kvinnene møtes til slutt i en intens finale om den store cavapremien og Helene Abrahamsen kaster påskeegget i bakken til gisp og latterkrampe fra publikum. Det er utrolig gøy å se skuespillerne gå løs på hverandre og å se dem tape, for det er plutselig blitt personlig. Dette er et genialt konsept, som teateret gjerne kan videreutvikle til en større forestilling!

Gullrekka spilles annenhver fredag hele sesongen, og jeg vil helt klart oppfordre alle til å droppe sofaen og heller benke seg i salen. Det Andre Teateret stiller med stjernelag og varm stemning, og du får se akkurat passe lange snutter av de beste konseptene på huset. La oss oppleve mer tilstedeværende underholdningskunst, og mindre ihjelproduserte TV-programmer!

Det er barokkfest i Operaen og huset florerer av 1600-tallets musikk og estetikk. Det skriker kanskje ikke ungt og friskt, men vi titter høflig innom allikevel. Vi velger oss Dido og Aeneas. Én time klassisk kjærlighetshistorie i operaforpakning, med Nasjonalballetten UNG og andre ferske talenter i ensemblet. Kanskje barokken kan fenge, tross alt?

I Dido og Aeneas går musikere, dansere og sangere sammen i skjønn harmoni. FOTO: Erik Berg

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tittel: Dido og Aeneas
Tid og sted: Den Norske Opera og Ballett, Scene 2, 1. april 2019
Koreografi, regi og iscenesettelse: Andreas Heise
Libretto: Nahum Tate
Musikk: Henry Purcell
Musikalsk ledelse: Bjarte Eike
Scenograf/Kostymedesign: Bregje van Balen
Lysdesign: Dorthe Wiig Andersen
Medvirkende: Astrid Norstad, Heidi Cecilie Baastad Christensen, Mikkel Skorpen, Sindre Berntsen, Lydia Hoen Tjore, Désirée Baraula, Eira Sjaastad Huse
Dansere fra Nasjonalballetten UNG, korister fra Operakoret, musikere fra Barokksolistene
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldese av: Mari Noodt

Dido og Aeneas forelsker seg, men på tross av deres kjærlighet lokkes Aeneas ut i utroskap av en trollkvinne. Dido blir knust. Slik er historien fra 1680-tallet. Den er klassisk og tragisk, men i 2019-versjonen er det tatt noen små, men kraftfulle grep. Trollkvinnen er borte, i alle fall i klassisk forstand. Innledningsvis har i stedet regissør Andreas Heise lagt inn en ørliten kyssescene mellom trollkvinnen og Aeneas. De er søte og forelska. Så kommer Dido og trollkvinnen er knust. Her er det ingen fæl, forlokkende hulder som vil ødelegge for de to elskende, men en såret og lengtende medkvinne. Et fint valg av Heise, for det gjør problematikken litt mer gjenkjennelig i vår tid… Ansvaret legges på Aeneas, mannen. Ingen magi eller trolldom lokker han ut i det – kun han selv. Og det er jo fint i disse kvinnekamptider! Handlingsmessig, en fin forestilling.

Det er en flott dynamikk i det unge ensemblet på Scene 2. FOTO: Erik Berg

Vi er på Scene 2, så det overdådige operaformatet må naturligvis nedjusteres litt. Her er det ingen store scenografiske elementer eller orkestergrav. Scenen er strippet ned til kun en tronstol og noen instrumenter. Barokksolistene, bestående av syv musikere, er sømløst med i regien på scenen og gjør en formidabel jobb med å blende inn i forestillingen. Jeg må berømme dem for deres innlevelse og musikalske prestasjon. Deres uttrykk og bevegelse understreker følelsen i melodiene ytterligere. Barokkmusikk er slettes ikke så verst, servert på denne måten! Dessverre, og jeg må legge vekt på dessverre, er ikke sangerne med i denne rosen.

Dido og Aeneas spilles på sitt originalspråk, engelsk, men sangerne mangler diksjon og ordene forsvinner. De er gode sangere, men vi ender opp med å miste mange poenger, og må tolke historien ut fra det fysiske spillet. Og det er noe med den intime salen, som gjør den tradisjonelle operaformidlingen så banal. Jeg må faktisk innrømme at jeg blir litt flau. På de store scenene, omringet av ekstravagante kulisser og ballerinaer, blir ikke mimikken og gestene så tydelige. På en strippet Scene 2, er solistene helt blottlagt og deres overspilte følelser oppleves verken nære eller ekte. Jeg har full forståelse for at sangteknikken har sin del av skylden, men jeg kan ikke noe for det… De overdrevne kline- og rotesekvensene er skikkelig “puteTV”.

Koreografien i forestillingen inneholder elementer av moderne dans og spriter opp den tradisjonelle operaformen. FOTO: Erik Berg

Heldigvis er det nok av andre å følge med på. Ikke bare er orkesteret med på scenen, det er også et kobbel av dansere og korister her. Regissør Andreas Heise skaper flere vakre bilder og bevegelser med det store ensemblet, og har et godt øye for sømløse overganger. Selv om det er noe forvirrende med alle danserne som skal doble karakterene, er de dyktige talenter som viser seg fra sin beste side. Denne balletten har et moderne preg, og er en fin kontrast til det tradisjonelle i musikkformidlingen. Kostymedesigner Bregje van Balen har sydd (hehe) det hele sammen med nydelige 1600-tallsinspirerte kostymer i blåtoner. Det kommer godt med i et rom som ellers gir lite følelse av tid og sted.

Det er kanskje ikke en så verst kveld, dette her, men jeg tror ikke jeg vil anbefale den noe videre. Barokksolistene er helt klart kveldens høydepunkt, og de medvirker i flere forestillinger på Operaen, så de kan du jo gjerne få med deg! Dido og Aeneas kan vi la ligge, og heller vente i spenning på hva disse unge talentene blir med på neste gang. Vi kommer uansett, for vi heier på dem!