De aller fleste har både sett og hørt Kari-Ann Grønsund i en eller annen anledning – enten på en teaterscene, i TV-serien Lillys butikk eller hørt stemmen hennes i en av de utallige seriene hun har dubbet. Kari-Ann er en folkekjær skuespiller som i kveld får anledning til å fortelle sin historie.
Kari-Ann og pianist Tove gir oss en uforglemmelig kveld FOTO: Bård Gundersen
Tittel: Kari-Ann – Ærlig fortalt Hvor/når: Teaterkjeller’n, 7. februar Regi: Petter Næss Medvirkende: Kari-Ann Grønsund og pianist Tove Kragset Dramaturger: Ilene Myrann Sørbøe og Marianne Sævig Kommende forestilling: t.o.m. 14. juni Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
Som barn var jeg hardbarka fan av Lillys butikk, og det tok flere år før jeg skjønte at Lilly i virkeligheten heter Kari-Ann og er skuespiller, ikke blomsterdame. For meg er Kari-Ann en av de store heltene fra barndommen, og det å få se henne på scenen i kveld og høre hennes historie føles som et privilegium. Lite visste jeg at damen foran meg har vært sangstjerne i Tyskland eller forsidepike på et pornoblad.
I løpet av en drøy time får vi servert latter og tårer. Flere av historiene setter en skikkelig støkk i oss, men mye av det hun har opplevd er så mirakuløst at vi blir sittende å måpe. Det at hun helt tilfeldig begynner å jobbe med sønnen hun adopterte bort 30 år tidligere, er det største mirakelet.
Hvem skulle trodd at selveste Kari-Ann Grønsund har vært forsidepike på et pornoblad? FOTO: Bård Gundersen
Dette er en varm og ærlig kveld – servert av en fantastisk skuespiller. Svært personlige historier får nytt liv på scenen, og det at hun deler sine største gleder og verste tabuer gjør det hele til en nyansert og spennende forestilling.
Jeg var uten tvil den yngste blant de jeg så i salen, men koste meg vel så mye som de andre. Det som gjør forestilling så unik er hele spekteret den tar oss gjennom – fra det ukjent og sjokkerende, til det kjente og kjære. Hun forteller om roller vi kjenner godt til, og har du sett Kari-Ann Grønsund på scene eller TV tidligere, vil jeg absolutt anbefale denne forestillingen! Om du derimot ikke kjenner godt til henne, er det ikke sikkert du får like mye ut av kvelden som jeg gjorde.
Den polske poeten Wisława Szymborska vant Nobelprisen i litteratur i 1996. Hun skrev dikt og tekster som ser på verden, i det nære og helt opp til skyene. Nå har noen av diktene hennes blitt oversatt og gjort til teater. Som en velregissert høytlesning fremføres diktene i en rolig, behagelig og lavmælt setting. Perfekt for de som ofte fyller teatersalene; hvite kvinner som pusher 60.
Flere virkemidler blir brukt i forestillingen, blant annet sigaretter og et par med røde boksehansker. FOTO: Øyvind Eide
Kommende forestillinger: spilles frem til 27. mars 2019
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä og Stine Sørensen
Karpe Diem låta kunne kanskje ha tilført et snev av ironi med en ganske så enkel omskrivning akkurat her. For selv om Livet er den eneste måten gir oss en hyggelig og fin time, er den ekstremt selvhøytidelig. Hvert eneste dikt fremføres som livsvisdom. Stort sett alt er gitt enorm verdi. Her er ingen ironi, eller opprør, eller sting. Hva tilfører teatret disse diktene som vi ikke vil fått dersom vi leste dem hjemme? Sikkert et fellesskap for hvite kvinner som pusher 60, ytterst lite for teaterungdommen.
Det er lett å slenge kritikken tilbake på oss: dette er ingen forestilling laget for ungdom. Men det var verken “The Hamlet Complex” eller “Pulverheksa og vennene hennes” heller, men de hadde noe som ga en appell. Faktisk synes jeg Livet er den eneste måten har lite av nesten alt. Annet enn fantastiske dikt selvfølgelig.
Det er lagt inn en lavmælt og beskjeden regi som kler formen, men teatermagien uteblir. FOTO: Øyvind Eide
Og diktene er virkelige fantastiske. Det er gjort gjennomførte valg av tekstmateriale, og sammen med utdrag fra intervjuer får man et intimt møte med den prisvinnende poeten. Skuespillerne som framfører teksten er dyktige, men mangler en brodd som kunne ha løftet opplevelsen opp til teatermagi. Bare Gisken Armand kommer i nærheten av dette idealet, men det er ikke nok til å forsvare hvorfor denne forestilling blir satt opp på Nationaltheatret, og ikke som diktlesning på en åpen scene et sted i Oslo.
Det er lite som appeller til ungdommen i Livet er den eneste måten, men det burde ikke være slik. Wisława Szymborska var en fantastisk poet som fortjener å bli oppdaget av nye generasjoner. Så når Nationaltheatret velger å gjøre diktene hennes til teater, kunne det ha vært en gylden mulighet til å tilgjengeliggjøre diktningen hennes til et bredere alderssegment. Det synd å se at de ikke satser bredere enn sin tryggeste inntektskilde; hvite kvinner som pusher 60.
En sporvogn til begjær ble skrevet av Tennesse Williams i 1947, og blir av mange regnet som et av de beste amerikanske skuespillene gjennom tidene. Er det noe med tematikken i stykket som gjør det aktuelt å sette opp i Norge i dag, så mange år senere? Oslo Nye teater tar oss med til New Orleans i et hett familiedrama, som kanskje er enda mer aktuelt i dag, enn tiden det ble skrevet på!
Linn Skåber er uten tvil kveldens store stjerne. Hennes spill er nyansert og intenst troverdig. FOTO: Gisle Bjørneby
Tittel: En sporvogn til begjær
Av: Tennessee Williams
Hvor/Når: Oslo Nye Teater, Hovedscenen. Fredag 1. februar.
Regi: Kim Bjarke
Med: Linn Skåber, Stine Fevik, Nils Jørgen Kaalstad, Andreas Stoltenberg Granerud, Thomas Bipin Olsen, Kim Helge Strømmen, Solveig Andsnes ogTarjei Sandvik Moe
Musikk og lyddesign: Alf Lund Godbolt
Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt Lysdesign: Norunn Standal
Kommende forestillinger: spilles frem til 23. mars 2019
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud og Stine Sørensen
En kvinne kommer gående over scenen. Hun stopper ved en trapp og går ned, etasje etter etasje. Det er tydelig at hun ikke hører til i dette strøket. Begjær het trikken hun kom med, og ordet «begjær» er et ord vi siden hører gang på gang gjennom hele forestillingen. Kvinnen er Linn Skåber, eller Blanche Dubois som hun heter for anledningen. Hun har endelig kommet fram til søsteren Stella Kowalski, og flytter inn omgående.
Sammen med Stella bor også hennes mann, Stanley Kowalski, som gjør alt som står i sin makt for å finne ut hvorfor Blanche plutselig har dukket opp hos dem. Originalt er rollen Stanley skrevet som en tiltrekkende karakter, som tross sine utbrudd, har en sjarm og lidenskap som får oss til forstå hvorfor Stella blir hos ham. I denne varianten fremstår han som voldelig og ekkel, og hvorfor Stella blir værende, forblir et mysterium. Det gir virkelig ikke mening, og det gjør også driven i resten av forestillingen litt diffus. Nils Jørgen Kaalstad gjør for all del en god prestasjon som den intense og voldsomme Stanley, men han mangler den ømme side som forklarer Stellas enorme forelskelse.
Skåber og Fevik har en imponerende kjemi som søstrene blanche og Stella. FOTO: Gisle Bjørneby
En sporvogn til begjær er et sterkt drevet karakterdrama. Handlingen blir i liten grad ført videre av utenforstående situasjoner, men det er karakterenes indre motivasjoner som forteller historien og utvikler dramaet. Linn Skåber briljerer virkelig i rollen som den sensitive læreren Blanche. Gjennom stykket prøver hun febrilsk og opprettholde sitt glitrende image som fornem sørstat-frue, men jo hardere hun kjemper mot løgnen, jo raskere revner den. Skåber makter de utallige følelse-skiftene og det emosjonelle forfall som kjennetegner rollen, og hennes reise fra overklassen til undergang er en fryd å se på scenen. Stine Fevik er glimrende som Stella, som stadig trekkes mellom kjærligheten til ektemannen og søsteren. På slutten blir hun tvunget til å ta et valg, og hennes sorg og fortvilelse over situasjonen er gripende å vitne til.
Scenografien består av en imponerende stillas-kreasjon som karakterene beveger opp og ned og gjennom. Lyset er dunkelt og klarer å fremstille det varme og fuktige New Orleans klimaet. Nær sagt hele handlingen er lagt til Stella og Stanleys lille leilighet, og de kalde og skarpe metall-stengene skaper et godt bilde på det beskjedne kåret paret lever i. Kostymene er moderne, noe som skaper en stor kontrast til Blanches klesskap som består av fillete kjoler og pelskåper.
I løpet av forestillinger utvikler det seg en voldsomt katt-og-mus lek mellom Blanche og Stanley. FOTO: Gisle Bjørneby
En sporvogn til begjær utforsker temaer som død og seksualitet, samt evnen til å la fantasien maskere virkeligheten. Blanche tviholder på sin skjønnmalte fantasi, men når andre begynner å avsløre den klarer hun ikke å akseptere det. Det er et nådeløst bilde på hvordan den ytre fasaden kan være viktigere enn livet for enkelte, en problematikk som er like aktuelt i dag som for 70 år siden. Regissør Kim Bjarke leverer en overbevisende adapsjon av det klassiske dramaet, og målgruppen er like fult ungdom som voksne og de eldre. En sporvogn til begjær er en solid forestilling som innfrir forventningene, og den toppes ytterligere av Linn Skåbers enorme rolleprestasjon!
Ung, vakker og uredd mønstrer Billy Budd ubåten “Den Urokkelige”. Et skjebnesvangert valg. Mange år senere, plages kaptein Vere fortsatt av det som skjedde den gangen. Operasjef Annilese Miskimmon har regien og tar oss med til begynnelsen av andre verdenskrig. På scenen synger 75 mannsstemmer en historie om krigens meningsløse nødvendighet.
Velkommen til ubåten, og til Billy Budd. FOTO: Erik Berg
Tittel: Billy Budd
Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen 2.februar
Musikk: Benjamin Britten Libretto: Edward Morgan Forster og Eric Crozier, basert på Herman Melvilles roman
Musikalsk ledelse: Mark Wigglesworth Regi: Annilise Miskimmon
Scenografi og kostymer: Annemarie Woods Lysdesign: Paule Constable
Medvirkende: 75 mannstemmer, operaorkesteret og barnekoret
Kommende forestillinger: spilles frem til 16.februar 2019
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
I ingressen låner jeg grovt fra Operaens egen presentasjon av forestillingen, for den er god. Benjamin Brittens opera Billy Budd blir presentert akkurat slik de skriver at den skal gjøres. Intet mindre, intet mer. Den massive ubåten er en imponerende scenografi, akkurat slik man kunne regnet med. Nok en gang – intet mindre, intet mer. Selv savner jeg mer råskap, noe vågalt. Billy Budd er på ingen måte dårlig, men jeg opplever den litt som scenografien: grå.
Billy Budd (Jacques Imbrailo) er ung, vakker og i stor fare. FOTO: Erik Berg
Forestillingen varer drøyt tre timer, synges på engelsk og har én pause. At språket er engelsk og ikke italiensk er nok noe teaterungdom vil sette pris på. Det gjør historien litt mer tilgjengelig. Rammen rundt, med en ubåt på operataket etc. tilfører også “opplevelsen” en letthet og ungdommelighet vi liker godt. Kraften i de 75 mannsstemmene er også slående, spesielt mot slutten av Billy Budd.
Den gamle kaptein Vere (Peter Hoare) stiller seg spørsmålet: kunne jeg ha handlet annerledes? FOTO: Erik Berg
Men jeg savner noen overraskelser. Det lille ekstra som slår en i bakken eller hever forestillingen som helhet. Jeg sliter med å la meg rive med. Applausen blir på mange måter et godt bilde på teateropplevelsen, solid, men trygt plassert sittende i setet.
Er det denne operaen du burde se i år? Jeg vil nok ikke anbefale det. Likefullt står Billy Budd igjen som et solid stykke opera, intet mer, intet mindre.
Det hele startet med stort kræsj, og det gjør også denne revyen. To biler møtes, og kræsj, så er vi i gang! Vi er på Asker videregående og det er premiere på årets revy.
Selv om sluttpoenget ikke er av de beste, var “Moralpolitiet” en av sketsjene som virkelig fikk oss til å le! FOTO: Karen Kalager
Tittel: Kræsj Hvor/når: Asker videregående, 31. januar Revysjefer: Sanna Brodtkorb, Henrik Tufte, Fredrik Foyn og Hennie Thoeneie Skuespillere: Julie Sandbrekke, Rebekka Færøyvik, Jacob Offenberg Magnus Tronbøl, Klara Hoff, Louise Søeberg, Ingrid Røneid og Sofie Vik Kommende forestillinger: 3.-6. februar Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
En spent gjeng lusker i kulissene, og læreren vi sitter ved siden av kan stolt fortelle at elevene på skolen har laget denne revyen helt selv, uten profesjonelt band eller innleide instruktører. Det er en stor gjeng som er i sving, så her har revysjefene gjort en glimrende jobb med å holde i alle tømmene.
Dette er en klassisk revy med sketsjer og musikalske innslag, i tillegg til at de har gitt danserne ganske mye plass. Dette gjør de helt rett i, for den allsidige gjengen med dansere er kveldens stjerner! Det er bare å ta av seg hatten, det er også et stort pluss at de ofte fletter dansingen inn i sketsjene så vi skjønner at det er en tanke bak, bl.a. som dansende flyvertinner.
Den samkjørte dansetruppen imponerer stort med catchy koregrafier og høye bein. FOTO: Karen Kalanger
Når det gjelder sketsjene er det ca 50% gode sketsjer og 50% helt OK sketsjer. Når det først er gøy, er veldig gøy, men en del av dem er ikke helt gjennomførte. For eksempel når familien Ingebrigsten dukker opp på scenen. Sketsjen i seg selv er egentlig ganske morsom, men den blir dratt litt for langt og med et ganske halvhjertet forsøk på å snakke stavangersk føles det litt halvferdig. For min del er Sinnemestringskurs, Moralpolitiet og Asker Amatørteater de store høydepunktene, og skal man dømme ut i fra latteren i salen, tror jeg de fleste i publikum er enige med meg.
Steinerskole-sketsjen er i og for seg et av høydepunktene, men den kjedelige avslutningen på sketsjen drar ned helhetsinntrykket. FOTO: Karen Kalanger
Det er også gøy hvordan de klarer å flette bandet direkte inn i åpningssketsjen av 2. akt. Et smart grep som får oss i salen til å få øynene opp til musikerne. Bandet rocker skikkelig og er med på å dra opp stemningen hele veien. Totalt sett er Kræsj en revy som inneholder alt en revy skal. Den er fint presentert, men det blir litt for langt mellom høydepunktene til at den kan konkurrere med de aller beste.
Det kritikerroste radarparet Arnarsson og Torfason er tilbake på Nationaltheatret. Etter å ha høstet lovord for sin skamløse lek med Ibsen i 2016, tar de nå fatt på Tysklands stolthet – Faust. De mener klassikeren må debatteres i lys av vår tid, at vi må snakke om Faust som den moderne mannen og ha en mer kritisk tilnærming til teatertradisjonens kvinneframstilling. Baktankene er det ingenting å si på, og da er det ekstra synd at forestillingen ikke lever opp til dem.
Mats Ousdal tolker Faust i en maksimalisisk og fargerik oppsetning. FOTO: Øyvind Eide
Av: Regissør Thorleifur Örn Arnarsson og dramatiker Mikael Torfason. Basert på Faust del én og Faust del to av Johann Wolfgang von Goethe
Tid og sted: Nationaltheatret, Hovedscenen, 26. januar 2019
Oversettelse: Elisabeth Beanca Halvorsen
Scenograf: Daniel Angemayr Komponist, musikalsk ansvarlig og lyddesigner: Gabriel Cazes
Kostymedesigner: Monika “Mona” Ulrich Lys- og videodesigner: Voxi Baerenklau
Koreograf: Laura Witzleben Kameraoperatør: Marte Vold
Maskør: Wibke Schuler, Nina König Dramaturg: Hege Randi Tørresen
Medvirkende: Frøydis Armand, Mats Ousdal, Kjersti Tveterås, Nader Khademi, John Emil Jørgensrud, Petronella Barker, Marika Enstad, Mattis Herman Nyquist
Kommende forestillinger: I spilleplan til 11. april
Anmeldelse av: Mari Noodt
Dekonstruksjon av klassikere og opposisjon mot teatertradisjonen er helt tydelig bærebjelken i den islandske duoens arbeid. Med #metoo og den høye selvmordsraten blant unge menn som inngang, plukker de fra hverandre Tysklands egen Peer Gynt og finner ut at jo, vi må fortsatt snakke om han. Programheftet er propp full av gode kronikker om hvorfor Faust er relevant, hvorfor vi skal dra han opp med roten og utfordre den ukritiske og tradisjonelle tolkningen. Doktor Faust er en deprimert og skadeskutt mann som kveles av sin streben etter lykke. Han ser til slutt på en fjorten år gammel jente – Gretchen – som sin eneste frelse. Arnarsson og Torfason melder hardt ut at dette er pedofili, det holder kvinnen nede og gir mannen få sjanser til å være følsom og sårbar. Som sagt – grunnlaget for forestillingen er lovende.
Det er en lammende bruk av virkemidler på Nationaltheatrets hovedscene. FOTO: Øyvind Eide
Det jeg sliter med å forstå, er hvorfor forestillingen da skal snakke om alt annet. Utgangspunktet er jo så godt! De snakker om Faust og Gretchen, ja, men bruker også mye tid på Frøydis Armand (dette er hennes avslutningsforestilling), Elvis og Priscilla (finnes vel mer relevante #metoo-saker enn denne?), dramatikerens egen barndom og morsforhold, pubrasisme, permisjoner på nationaltheatret, regjeringsplatformen… Listen er lang. Når vi i tillegg blir overlesset med utallige virkemidler, blir det til slutt bare en eneste stor smørje av meningsbærere og uttrykk. Det virker som et desperat forsøk på å være nyskapende og å treffe vår tids behov for tempo og impulser. Kan ikke teatret være en liten pause fra dette peset? Det tar helt overhånd og jeg sitter igjen med et nokså lite utbytte. Forestillingens gode premiss kveles av sin egen maksimalisme.
Nader Khademi fungerer godt som Mefistofoles – djevelens sendebud – men slukes i det store kaoset. FOTO: Øyvind Eide
Jeg er innforstått med at teatret befinner seg i en slags trend av pornografi, medialitet, dekonstruksjon og fiksjonsforvirring. Det kan fungere som bare det, slik som i Nationaltheatrets Arbeidstittel: Savnet fellesskap. Men det fungerer ikke i Vi må snakke om Faust. Det oppleves mest som et uendelig kaos av tilsynelatende umotiverte virkemidler, som dessverre ikke er spesielt nyskapende heller… Talekoret med ungdommer fra Elvebakken VGS virker som et enkelt alibi for at dette handler om “vår generasjon”. Jeg kjøper den ikke. 1800-tallskostymer blandet med glitter og glam er vel egentlig oppbrukt nå. Det samme med livestreaming på scenen, drithøy rapmusikk, biler og liksom-talkshow. Så har du i tillegg skuespillere som ikke kan spille instrumenter, som på død og liv skal spille instrumenter. Det undergraver musikkens viktige faktor i forestillingen og blir til irriterende støy som skuespillerne kan hvile seg på. At de gjentar samme sang til det kjedsommelige gjør det ikke bedre. Men det er kanskje et bevisst valg for å utmatte publikum, som jo også er litt utdatert, eller? Og please, kan vi slutte med den evinnelige skrikingen på scenen. Det er nok nå.
Jeg klarer rett og slett ikke å samle alle uttrykkene til å gi meg noe – verken mening eller underholdning. Og på den måten tenker jeg at nei, vi trenger ikke å snakke om Faust. Ikke på denne måten. Da leser jeg heller en av de interessante programtekstene og håper at den islandske duoen kommer tilbake med en mer solid oppsetning neste gang. De har jo noen sabla gode poenger i bunnen.
Ok. Rett på sak her. Det er ikke politisk teater bare fordi man nevner KRF, Trump eller Midtøsten. Jeg sliter derfor med å kalle OSLO «politisk teater i verdensklasse», slik Dagsavisen så fint sier det. Da kan det være like politisk å sette opp Mary Poppins, så lenge det er gjort med et skråblikk på dagens tematikker. Nei, dette er i bestefall en eksklusiv historietime.
OSLO spinner rundt to sentrale figurer i den såkalte oslo-avtalen, Terje Rød-Larsen (Preben Hodneland) og Mona Juul (Kjersti Dalseide). FOTO: Erika Hebbert
Tittel: OSLO Av: J. T. Rogers Tid og sted: Det Norske Teatret, Scene 2, 18. januar 2019 Regi: Stefan Larsson Scenograf og lysdesigner: Jens Sethzman Kostymedesigner: Christina Loverly Lyddesigner: Morten A. Jorsett Dramaturg: Anders Hasmo Medvirkende: Kjersti Dalseide, Preben Hodneland, Geir Kvarme, Paul Ottar Haga, Amell Basic m.fl. Kommende forestillinger: I spilleplan til 21. mars 2019 Anmeldelse av: Ole Petter Ribe
Oslo-avtalen var og blir en stor politisk «talkie» gjennom 90-årene, fram til den andre intifadaen satte i gang, og prosessen ble satt i nytt lys. Det Norske Teatret går tilsynelatende dokumentarisk igjennom hva som skjedde de 9 månedene Terje Rød-Larsen og Mona Juul la til rette for hemmelige møter mellom den israelske regjeringen og Palestinian Liberalisation Organization (PLO). Teatret stiller vel egentlig ingen ytterligere spørsmål rundt hva som skjedde, hvorfor det skjedde og hva det var godt for eller ikke.
Er vi forvirret? Neida. De har fått med seg utrolig mye tørt stoff inn i en og samme fortelling, og fortellergrepene er urovekkende bestemte. Det er effektivt fortalt. Jeg tror også folk i salen kjente at de lærte noe, men er det nok, om man skal lage «politisk teater i verdensklasse»?
En platt scenografi understreker den gjennomgående uengasjerte tonen i forestillingen. FOTO: Erika Hebbert
I forestillingens aller siste minutter stiller skuespillerne seg opp som en plakat-photoshoot for Mad Men. De bruker noen få setninger på å gå igjennom det jeg ser på som kjernen i materien: Hva fikk avtalen å si for ettertiden, og hvor ligger konflikten i dag? Dette er først etter å ha dratt oss gjennom 3 timer med verbaldrevet diskusjon og politisk retorikk fra før tusenårsskiftet. På fake nynorsk. Og nå drar jeg ungdomskortet. Det er ikke meningen å kjede meg i salen, bare fordi jeg er ung og vill og ønsker mer action-teater med griseblod og porno… Men dette funker ikke. Rent billedlig er dette noe av det minst spennende som har skjedd på denne scenen. OSLO hadde fungert like bra som radioteater, og de korte sekvensene med video prosjektert på scenografien er provoserende likegyldige. De viser slow-motion-snutter av «palestinsk opprørsungdom i flammehav», «Cairo by night» og andre stockphotos. Det var allikevel gøy med en skandinavisk 90-tallsversjon av House of Cards. Men vent, da kan man jo også bare se House of Cards.
OSLO hadde også vært spennende, hadde det vært et dokumentarisk teater, men som regissør Stefan Larsson sier, og som de med rette har fått kritikk for; så fraskriver de seg ansvaret hva gjelder historisk nøyaktighet. Det er jo teater. Da er det heller ikke lenger en utrolig kul og bekostet TED-Talk om fred og konflikt. Bare bekostet. Preben Hodneland er forøvrig ganske overbevisende og flink.
Preben Hodneland er et stort lysglimt i en ellers ganske trasig teateropplevelse. FOTO: Erika Hubbert
Skuespillerne kan få lov til å stille seg opp i dramatiske poseringer så mye de vil, men så lenge de og regissøren ikke STILLER seg opp for annet enn den «objektive historien», trenger jeg personlig ikke å se på. Men det er meg. Jeg har lest manuset av J. T. Rogers og har arbeidet med Isreal-Palestina-konflikten tidligere. Jeg forventer kanskje for mye av denne forestillingen, men jeg syns også min generasjon skal kunne kreve litt mer bein i nesa fra aktører som ønsker å tematisere nettopp denne konflikten.
Manus virker gjennomgående skrevet av fedrene og mødrene våre. For og fra en annen tid. Med daddy-jokes og billige poenger som ikke lander helt, blir fokuset dratt bort fra dit jeg egentlig vil: Pille på skorpen og stikke fingeren i såret. Jeg aner også en rekke stereotypier som vi ender opp med å le lett ut gjennom nesen av, uten at vi blir fulgt opp på det etterpå. Lettvint.
Vi får vel bare vente til Ylvis-brødrene lager en episode av Oslo-avtalen i serien sin Stories from Norway. Kanskje de kan gjøre den litt mer rivende og aktuell. Tørre å drite seg skikkelig ut. Det Norske Teatret gjør et uengasjert forsøk.
Stimuli er tittelen på årets Vallerrevy, og vi gjør oss klare for å bli kunstnerisk stimulert. Allerede på vei inn er det sansebokser på veggene, for de som tør å stikke hånda inn. Alt ligger til rette for en bra og gjennomført kveld, og det blir det uten tvil!
En herlig energifylt gjeng som gir alt for å stimulere sansene våre. FOTO: Hannah Pretlove
Tittel: Stimuli Hvor/når: Valler vgs., 21. januar Instruktører: Gustav Lie Gundersen, Tobias Kolbjørnsen og Fabian Severin Heidelberg Lunde. Skuespillere: Thomas McKinney Wist, Henrik Hellum, Maria Aalerud Seim, Jakob Nermoen, Eira Tidemand-Johannessen, Ingeborg Bjordal, Martine Omdal, Emily Hammer. Kommende forestillinger: 22.-26. januar Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
Vallerrevyen 2019 ønsker å stimulere de forskjellige sansene våre. Vi lytter til drapsetterforskning, spiser gulrøtter og ser en fantastisk gjeng som virkelig byr på seg selv på scenen. Revyen følger en tydelig rød tråd, samtidig er det en revy hvor morsomme punchlines får mye fokus. Det er en god blanding av sang, dans og sketsjer, og jeg kan ikke gjøre annet enn å si at jeg digger det!
Tidligere MGPjr-deltaker Henrik Hellum er kveldens stjerne og gjør stor suksess i et oppgjør med sin tidligere hit «Kan det bli du og jeg?». Han er også hysterisk morsom i sketsjen hvor det diskuteres om Ole Brumm er gutt eller jente. Selvom han ikke sier et ord, er uttrykkene priceless! En skuespiller det absolutt er verdt å legge merke til.
Henrik Hellum, kjent fra MGPjr har nå blitt stor og tar et oppgjør med sin egen sang. FOTO: Hannah Pretlove
Som seg hør og bør tar også Vallerrevyen for seg #metoo i kveldens kanskje morsomste sketsj. Kontrakt skal underskrives og det hele skal bekreftes på video. Her skal det nemlig nøye dokumenteres at dette er en frivillig one-night stand. Under sceneskiftene kommer det inni mellom noen søte små snutter – og å se «Puss, puss, så får du en suss» spilt ut var kjempe gøy! “Flodefaktoren” fungerer fortsatt.
Bandet er på plass og de svinger skikkelig! FOTO: Hannah Pretlove
Kvelden byr på stimulering av alle sanser, og det er også nevneverdig at så mange som 350 elever er med på å få denne revyen til å gå rundt. Det er imponerende! Det er rett og slett vanskelig å komme på noe negativt å si om denne revyen, for jeg storkoste meg og håper de spiller for fulle hus resten av uka!
er et overflødighetshorn av kreativitet, individualitet og lekne ideer. Fantastiske skuespillere i samspill med artig koreografi, tekst og scenografi gjør det avsluttende vaffelpartyet til en fest man bare må slenge seg med på. En gjennomført, herlig, morsom og ekstremt rar revy. Snilerevyen er 2019 er: Absurd, gøy, og i dette nummeret ganske ekkelt. Snilerevyen 2019 har alt. FOTO: Ada Holm Hjelmerud/Snilerevyen
Tittel: 👌🏼 Hvor/når: Lillestrøm vgs., 17. januar Instruktører: Tarjei Søberg og Andreas Gregersen Manussjef: Sahil Zafar Skuespillere: Snorre Kind Monsson, Martin Borge, Ida Oldeide Hay, Caroline Borge, Aurora Sunde, Ulla Fredriksen, Maria Habiyambere og Lara Mreihil. Kommende forestillinger: 18.-20. januar Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Det hele starter med et møte for å komme på navn til revyen. De ender med en emoji, noe som egentlig er ganske teit, men det er kanskje poenget, eller? Gjennom hele revyen slenges det ut referanser og assosiasjoner. Når det er tekniske problemer spør vi oss: er dette med vilje? Gjengen på Lillestrøm vgs har klart å snekre sammen en revy der ingenting kan gå galt, for publikum blir med på alt. Hvorfor spør du kanskje: fordi den er så bra!
er en helt rå revy! Hele rammen rundt; alt er ryddig, velorganisert, tekstene er gode, skuespillerne og koristene eksepsjonelle. Solid fra start til slutt. Aktene er passe lange, det slutter på et punkt hvor man fortsatt er sulten på mer. Publikum blir dratt inn i det absurde, rare, morsomme. Hitler, Jesus, lysbrytere og snus. Til og med Kløfta. Ekle, ekle Kløfta hvor man kan være seg selv. Alt gjøres med et glimt i øyet, av et strålende skuespillerensemble.
Skuespillerne viser klasse. FOTO: FOTO: Ada Holm Hjelmerud/Snilerevyen
Disse skuespillerne briljerer virkelig. Alle som en. Jeg må likevel trekke frem Ida Oldeide Hay – For et talent! Komisk timing, mimikk, lekent kroppsspråk. I en gjennomgående velspilt revy klarer hun å skille seg ut og tilfører alle numrene hun er med i det lille ekstra. Enten hun er bestemor, småbarnsmor, helsesista eller lysbryter (du leste riktig, lysbryter).
Første akt er helt OK, med avslutningsnummeret som det store høydepunktet. Men andre akt er HELT FANTASTISK! Og kanskje trengte man reisen dit, for å forstå formen, lekenheten og galskapen de driver med. Hodet mitt løper løpsk. For dette var så gøy!
Numrene henger sammen ved hjelp av en absurd karakter som minner meg om Vector fra “Grusomme meg”. Det er min assosiasjon, aner ikke om den er helt på jordet, fult mulig det, men Vector er gøy, på samme måte som denne revyens absurde overgangspersonlighet. Med sitater, dans og musikk på øret fyller han overgangene med humor slik de blir mer enn en pause, de får innhold. Igjen, strålende løst.
Det hele avsluttes med vafler, marshmallows og sangen “Dette var en revy”. For det var det, og en strålende en også. Gratulerer! Dette var en opplevelse!
Det er fredag kveld og vi har tatt turen til Persbråten vgs og revyen Etisk norsk. Hva vil det egentlig si å være etisk norsk? Persrevyen prøver å gi oss svaret, men lykkes ikke helt.
Her er alle skuespillerne samlet på den hjemmekoselige scenen. FOTO: Celina Olsson
Tittel: Etisk norsk Hvor/når: Persbråten vgs., 11. januar Instruktører: Kasper Antonsen, Nickolai Arnesen-Halmrast, Jenny Skoland Skuespillere: Jacek Jankowski, Pernille Sophie Skrindo, Gry Myrtveit Gundersen, Mounir Echarif, Isabel Ørnhøi Halvorsen, Tobias Kjærnes Paulsen, Diba Pirzad Amoli Kommende forestillinger: 12.-18. januar Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
I det som ser ut som skolens kantine, har revygjengen på Persbråten bygget sin egen blackbox av en ganske kul scenerigg. Det er ikke store scenen de har å boltre seg på, men band og skuespillere får presset seg sammen i en koselig og hjemmesnekra revy.
En (kanskje ikke helt) tilfeldig publikummer blir dratt opp på scenen i starten av revyen for å bli kvitt en av sine dårlige etiske sider. Disse dårlige sidene blir vi presentert for i løpet av første akt, mens andre akt går ut på å bli kvitt den ene – gjerrigheten. Tanken er nok at de forskjellige etiske sidene som blir vist, er de dårligste sidene ved oss nordmenn generelt, men jeg skal ikke påstå at jeg kjenner meg igjen i alle sammen. Skuespillerne gir alt, men selv med et helhjertet forsøk blir ikke resultat så altfor mye å skryte av. Det er mye skriking og det hele blir fort litt hysterisk.
Den gjerrige gjør alt hun kan for å spare mest mulig på en bollepose venninnen kjøpte for henne. FOTO: Celina Olsson
Det er langt mellom de gode numrene, men Netflix-sketsjen er en virkelig vinner som de fleste kan kjenne seg igjen i. Her møter vi en skoleelev som bør lese til tentamen, men trekkes stadig nærmere Netflix og ny episode av Riverdale. Tankene hennes høres over høyttaleranlegget, og det er kjempegøy hvordan hun diskuterer med seg selv om mattelekser eller Netflix er viktigst.
Et av høydepunktene er den paranoide jenta som skal vite hver minste detalj om kjæresten absolutt hele tiden. FOTO: Celina Olsson
Dickpic-sketsjer er en gjenganger blant årets revyer, og også Persrevyen har fått med seg denne trenden og utfordrer den. Avsenderen får spørsmålet “men hvorfor sender du dickpic?!” og så er vi i gang. Det tar helt av i et stort penis-nummer hvor selv de yngste i salen ler. Den paranoide jenta som skal ha full kontroll over kjæresten når han er på fest, er også en av de bedre sketsjene og kunne godt blitt dratt ut enda lenger.
Totalt sett er dette en helt OK revy. Temaet “etisk norsk” blir litt vagt, spesielt når det bare er fokus på de negative sidene – men idéen var god. Det er litt for langt mellom høydepunktene, men når de først kommer, koser jeg meg veldig!
