“Topplistene tilhører ikke lenger artister med talent, men avdanka idrettsstjerner. Kjendiser blir til gjennom sex på TV. Folk kildesorterer som aldri før, men bestiller harde pakker fra Kina en gang i uka. Aldri har verden vært mer smart og avansert, men kanskje aldri mer dum og simpel heller. Samtidig er alt blodig alvor, til tross for at det er mye morsommere å ikke ta ting så seriøst. Alt vi kan si er; er det mulig?”

Alt kan grilles… velkommen til helvete. FOTO: Live Skattum

Tittel: Er det mulig?
Hvor/Når: Stabekk videregående skole, tirsdag 26.februar
Instruktører: Fanny Fenstad, Henrik Aksnes.
Skuespillere: Eivind Holmen, Mie Gulbrandsen, Nicolai Gerdst, Ylva Gundersen, Marcus Breen, Anine Stangeland, Eivind Holmen, Fanny Fenstad, Henrik Aksnes.
Kommende forestillinger: spilles på Stabekk videregående skole til og med 2. mars.
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Vi lar Stabekkrevyen 2019 presentere seg selv siden deres presentasjon er så god. Den dekker egentlig innholdet i Er det mulig på strålende vis. Programteksten fremstår gjennomarbeidet, akkurat slik revyen gjør. Her er ting planlagt og gjennomtenkt, noe som gir publikum rom for å lene seg tilbake og kose seg. I tillegg til å være gjennomarbeidet er dette alvorets revy, noe som i og for seg er helt greit. Høydepunktet for meg var vanningen av planten, en bitteliten detalj som viser at man får igjen for god struktur.

I første akt møter vi mange. Noen med handicap, gutter som sender dickpic, Turi, pizzabud, nyhetsopplesere og mange flere. Sketsjen “Sjølvmordstankar” er nok den som får frem latteren hos flest i publikum, her er en finurlig kobling mellom nynorsk og ordet dø gjort om til et artig lite nummer. Avslutningssangen “I morgen, eller i overmorgen” er en klassisk sang om å utsette reisen mot et bedre liv. Gode samfunnskritiske poenger som nok rommer mer alvor enn humor, igjen, helt greit det.

I morgen, i morgen (men ikke i dag). En velorganisert revy på Stabekk. FOTO: Live Skattum

I andre akt møter vi for eksempel Tina fra Kiwi-reklamene som djevelens kone. “Alt kan grilles”. Man får også en ny forklaring på Jesu fødsel, og i en underlig sketsj sitter jeg igjen med en følelse av at de påstår man er på mobilen, konstant, i tilfelle man må ringe etter ambulanse. De avslutter det hele med å si at selv om de har hatt fokus på det negative, er det mye i livet som er fantastisk. Greit nok.

Sketsjene er gjennomgående bygget opp på den samme måten: De bygger opp en situasjon som gjør at man tenker sketsjen handler om noe, før det kommer en punchline som viser at det handler om noe helt annet. Humoren har måttet vike for alvoret de vil få frem. Siden revyen som helhet oppleves som så gjennomarbeidet som den gjør, tipper jeg dette er et bevisst valg. Jeg ler ikke så ofte, men jeg koser meg. Alt i alt vil jeg si at Er det mulig? er en helt grei revy. Bedre enn noen, men også et stykke bak de beste.

Vi møter en rik familie med en innesperret sosialistisk sønn. Han rømmer og møter en russisk kommunist som viser seg å være Steinar fra Ekeberg. Familien finner sammen, Stortinget blir ikke sprengt og “Vi er samla”. Happy ending på årets Nesbrurevy med andre ord. Humoren går i stor grad ut på bruk av parykker, dialekter, rart kroppsspråk og bart. På et punkt tror jeg vi skal le av en kåt gris som sikler etter flyvertinner. Har vi virkelig ikke kommet lenger?

Det kommunistiske møtet inneholder herlig bakspill av Kristian Fabricio Tveiten, Maria Kleven og Ingunn Wettre. Et lyspunkt i en ellers blek revy. FOTO: Kristin Guthe

Tittel: Krakket
Hvor/når: Nesbru vgs., 25. februar
Revysjef: Wilhelm Grande Guldteig
Skuespillere: Stephan Rikter-Svendsen, Sindre Lauritzen, Thomas Normann, Jørgen Moen, Martin Kolberg, Mariatu Jalloh, Maria Kleven, Fanny Tandberg, Sofie Fjørtoft, Kristian Fabricio Tveiten, Ingunn Skjellestad Wettre, Assad Mohamed, Sofie Hennie-Nilsen
Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 28. februar
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Problemene med årets Nesbrurevy er mange og ganske omfattende. Gjennomgående savner jeg smil. Det ser ikke ut til at aktørene trives på scenen, og da blir det vanskelig å kose seg i salen også. Sparket mot “de rike” er ganske famlende og jeg sliter med å se koblingen til Krakket som både er tittelen, og som varsles i en introvideo (som egentlig er ganske god). De mange referansene til #MeToo blir for enkle og rare. Alt i alt er det veldig lite jeg forstår av denne revyen.

Enkle grep kunne blitt gjort for å løfte Krakket. Flere på scenen under sangnumrene for eksempel. Når alle er på plass i sluttnummeret virker skuespillerne tryggere. Mer bakspill kunne også løftet flere sketsjer. Statistene under det kommunistiske møtet viser hvor enkelt dette kan gjøres.

Rik far, litt gøy, men ikke morsomt nok. FOTO: Kristin Guthe

Høydepunktet blir for meg den velspilte åpningen av andre akt hvor bandet får vist seg frem. De koser seg på scenen, smiler og spiller godt. Utenom dette er det egentlig ganske få lyspunkter.

Revyene har en unik posisjon på skolene i og omkring Oslo. Samholdet de skaper på tvers av linjer, klasser og trinn skal ikke undervurderes. Det er flott å se at det investeres så mye energi og interesse i revyene rundt omkring i byen vår. Så det er mye fint å si om revy, ganske lite fint å si om Nesbrurevyen 2019.

Vinterferien er over, og det er klart for en ny runde med revyer! Først ut er Eikeli videregående med revyen «Alle tiders». En reise gjennom tiden, som skal vise seg å bli alt annet enn morsom. 

Tross gjennomførte kostymer, var dette et ganske kjedelig dansenummer. FOTO: Kari Jørstad

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Tittel: Alle tiders

Hvor/når: Eikeli vgs, 25. februar

Instruktører: Mannina Askmo, Casper Lorentz, Mons Gellein.

Skuespillere: Julie Bryhni, Margot Larsen, Simon Draleke, Julie Onarheim, Markus Fjær, Hedda Lind, Anders Løfqvist.

Kommende forestillinger: 26.-28. februar

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Konseptet bak denne revyen er egentlig en kjempe god idé: En tidsmaskin! Vi følger karakterene Nilmar og Esben gjennom hele forestillingen, på jakt etter Ragnhild – Nilmars kjæreste. De er innom flere tidsepoker, og vi møter alt fra vikinger, til en kriger i Vietnamkrigen og en skoleklasse fra fremtiden. Revyen følger en veldig tydelig rød tråd, men dessverre er dårlig artikulasjon, for mye bass, sur sang og altfor mye skriking gjennomgående i hele revyen. 

2. akt starter med en sketsj hvor en av de sentrale skuespillerne og en av instruktørene står og skjeller ut en person i publikum for ikke å ha ledd noe av revyen de har jobbet så hardt med. Jeg føler meg skikkelig truffet, men syns det blir så cocky at jeg nesten blir kvalm. Ja, jeg ser at det ligger mye arbeid bak, men samtidig er det ekstremt mye som gjenstår for å kunne hevde seg blant de gode revyene. 

Danserne er OK, men mangler energi. Skuespillerne derimot har altfor mye energi, så jeg sliter med å høre hva de sier. Det at scenen er i et ganske flatt auditorium gjør det vanskelig for meg som sitter langt bak å se skuespillerne, og da er man som publikummer helt avhengig av tydelig tekst. Mye av spillet foregår også sittende eller liggende på scenen, så flere ganger aner jeg ikke hvorfor folk ler. 

KKK var en av få sketjser som fikk meg til å trekke litt på smilebåndene. FOTO: Kari Jørstad

Jeg merker meg at det publikum generelt ler mest av er interne vitser om parkeringsplassene på Hasle eller at de har kommet til Stabekk når de møter vikingene. Det hadde kanskje vært gøy om jeg var fra Bærum og kunne kjent meg igjen i de interne intrigene mellom småstedene, men akk nei. 

Jeg er generelt ganske skuffet over hele revyen. Det var en god idé med et stort potensiale, men de prøver altfor hardt, så det hele virker bare rotete. Skal jeg trekke fram en positiv ting må det være bandet. De kule gutta sørger for stemningsmusikk mellom hver sketsj, men utenom det var dette en ganske kjip opplevelse. 

Størst av alt er kjærligheten. Selv den kjærligheten som var ulovlig i Norge frem til 1972,  som ble fjernet som sykdomsdiagnose av WHO i 1990 og som man kunne få behandling mot av norske psykiatere helt frem til år 2000. Kampen homofile og lesbiske har kjempet, kjempes fortsatt. Karen-Christine “Kim” Friele var den første i Norge som offentlig stod fram som homofil. Nå har hennes historie blitt gjort til teater.

Tittel: Kim F
Hvor/når: Vega Scene lørdag 23.februar
Regi:  Audny Chris Holsen
Av: Audny Chris Holsen og Marius Leknes Snekkevåg
Medvirkende: Linn Løvvik, Anna Dworak, Steffen Mulder, Håkon Moe, Kristian Berg Jåtten
Kommende forestillinger: Ingen oppsatte forestillinger
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

En kjemper, en hissigpropp, en som ikke godtar reglene, men som kjemper for det hun mener er viktig og riktig. I Kim F portretteres Kim Friele som en sterk og uredd kvinne. En som bryr seg langt mer om egen integritet enn andres meninger. Hun trenger ikke bli likt eller å være populær, hun vil bare være seg selv 100%. Ekteskapet til Ole Friele jr. viser ser raskt å være en tabbe. Kim er homofil. Hun skiller seg og møter senere Wenche Lowzow, sitt livs store kjærlighet. Mange kamper kjempes, og nesten alle kampene Kim F kaster seg inn i handler om en ting; kjærlighet!

Teater Innlandet leder an i denne co-produksjonen med Den Nationale Scene. Vi i Teaterungdom.no ser forestillingen i Oslo på Vega Scene like ved Akerselven. Forestillingen er kvikk og livlig. Mange kostymeskift, korte scener, humor og alvor. Musikk som brudd, dans. En energisk og nærmest heseblesende stil som Teater Innlandet ofte benytter seg av (revy som sjanger står sterkt i regionen, det synes). Det er likevel et klokkeklart budskap som blir formidlet av regissør og dramatiker Audny Chris Holsen: størst av alt er kjærligheten.

Skuespillerne jobber hardt og godt. Midt i dette havet av virkemidler, medspillere og tempo står Linn Løvvik fjellstøtt i sin tolkning av Kim Friele. Her er ingen fiksfakseri, heller ingen publikumsfrier, kun en tydelig og respektfull rolletolkning som evner å formidle et formidabelt menneske på en utmerket måte. En rolletolkning jeg mener Heddaprisjuryen bør notere seg.

Kim F treffer publikum. På alle kanter hører jeg snufsing, og jeg må selv tørke en tåre. Historien er rørende, vi har kommet så langt, men det er også så tydelig at det er en vei igjen å gå. Kim F minner oss på denne veien, og det beveger. Dette er en forestilling det er verdt å se! “Vi mennesker er heldige som får elske, ferdig med det.”

Chateu neuf er forvandlet til Oz, hvor den mektige trollmannen hersker. Her møter vi både blomsterputter, vepsenikker, en søt hund og ei heks på segway! Alt ligger til rette for en fortryllende ettermiddag, men noen ting skurrer her og der.

I landet Oz møter Dorothy et fugleskremsel, en blikkmann og en løve. POSTER: Jarle Nyttingnes / SCENEFOTO: Tovita Razzi

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Tittel: Trollmannen fra Oz
Hvor/når: Chateu Neuf, 17. februar 2019
Regi:  Mattias Carlsson & Martine Bakken Lundberg
Koreografi: Alexander Langset
Medvirkende: Sofie Bjerketvedt, Janne Formoe, Tom Sterri, Hilde Lyrån, Sindre Postholm, Alexander Langset, Per-Theodor Paulsen og Håvard Eikeseth, samt hunden Hiro og 20 barn fra Art Musikal- & Ballettskole og WestEnd Studios.
Kommende forestillinger: Hver helg t.o.m. 17. mars
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

I USA er de aller fleste barn oppvokst med fortellingene om Oz, fordelt på hele 14 bøker skrevet av L. Frank Baum. Her i Norge, derimot, er bøkene mindre kjent. Allikevel er forestillingen Trollmannen fra Oz, som bygger på den første boken, en gjenganger på scener over hele landet – alt fra amatøroppsetninger til profilerte teatre. I fjor så vi Riksteatret sin versjon, og i år har det magiske landet inntatt scenen på Chateu Neuf.

Det hele handler om Dorothy som forviller seg inn i landet Oz og må finne trollmannen for å få hjelp til å komme tilbake til Kansas. På veien møter hun et fugleskremsel uten hjerne, en blikkboksmann uten hjerte og en løve uten mot. Sammen bestemmer de seg for å finne trollmannen for å få hjelp til å løse sine problemer. I hovedrollen finner vi Sofie Bjerketvedt, som virkelig briljerer! I tillegg til å være en utmerket skuespiller, får hennes klokkeklare stemme oss til å drømme oss bort over regnbuen. Den lille hunden Hiro, i rollen som Toto, er også et sjarmerende innslag.

Sofie Bjerketvedt får virkelig vist hvor god musikalartist hun er i rollen som Dorothy! FOTO: Tovita Razzi

Hele det profesjonelle skuespillerteamet er bra og fungerer godt sammen, men jeg reagerer litt på at de har valgt å bruke barn i resten av besetningen. Dette er elever fra to danseskoler i Oslo, som i og for seg gjør en god jobb. Men det oppleves merkelig at alle rollene blir spilt av voksne, mens ensemblet består av barn. Spesielt i Smaragdbyen skulle jeg gjerne sett et større aldersmangfold og flere ulike typer. Smaragdbyen gir et bilde på en by i vår verden, og da funker det ikke helt med bare minimennesker.

Scenen på Chateu Neuf fungerer veldig bra til denne typen forestillinger, for det er et hav av muligheter for inn- og utganger, og det utnytter de virkelig. Det er stor stas når skuespillerne kommer opp trappene i salen, og vi i publikum får dem på nært hold.

Det er tydelig at dette er en barneforestilling, så flere av grepene treffer ikke meg helt. Spesielt heksa på segway blir litt påtatt, siden resten av forestillingen ikke er modernisert, men det virker som om barna liker det og det er vel kanskje det viktigste her. De musikalske numrene er med på å trekke opp helheten og alt i alt er det en veldig bra søndag ettermiddag på Chateu Neuf!

Påstand: Det Andre Teateret kan bevise at det ikke er behov for dramatikere mer. Det er i alle fall det ensemblet mener de skal bekrefte – eller avkrefte – under kveldens forestilling. Dramatikkens Hus har gått med på “veddemålet” og stiller med dramatikere til konseptet Script Tease. Oddsen taler vel ikke akkurat i fordel Det Andre Teatret, men de skal ha for gøts og freidighet.

Helt uvitende om karakterer og handling, står Veslemøy Mørkrid, Nils Petter Mørland og Torgny Aanderaa klare for å levere forestilling. FOTO: Mari Noodt

Tittel: Script Tease
Konsept: The National Theatre of the World
Tid og sted: Det Andre Teatret, 17. februar 2019
Dramatiker: Fredrik Brattberg
Medvirkende: Torgny Aanderaa, Veslemøy Mørkrid, Nils Petter Mørland
Kommende forestillinger: 24. mars, 7. april
Anmeldelse av: Mari Noodt

Det er en umiskjennelig søndagsstemning på Det Andre Teatret i dag. I kafeen er det nokså glissent og kaldt, det er få folk på jobb – en av de er på opplæring – og energinivået er generelt ganske lavt. Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt energisk jeg heller, og passer sånn sett godt inn. Det er jo søndag, så vi kommer unna med det. Jeg syns derimot ikke at forestillingen skal kunne komme unna med det.

Der det før har vært storslagne innganger og jublende publikum, er det nå kleint og stille. Kveldens improvisatører kommer slentrende ut på scenen, halvveis vinkende til publikum. Nå er vi i gang!.. Ganske umotivert og ut av det blå. Tidligere kunstnerisk leder ved teatret – Nils Petter Mørland – introduserer forestillingen og kveldens dramatiker. Fredrik Brattberg har levert fra seg to sider av et nyskrevet manus som aktørene ikke har lest før. Aktørene har fått tildelt kostymer som passer til omstendighetene i manuset. Før de leser, fisker Veslemøy Mørkrid etter et par tilfeldige innspill fra salen. Ut av det blå og nokså umotivert det også.

Kan Det Andre Teatret bevise at de kan levere manus som en dramatiker? FOTO: Hentet fra Det Andre Teatrets nettside

Introduksjonen er endelig over, konvolutten med manus åpnes og en lang sekvens med opplesning følger. Kveldens manus er satt til Jesu tid og omhandler han og et par andre bibelske personer. Det er lite fart i både handling og dialog, og aktørene står helt i ro og leser. Denne “leseprøven” er rett og slett kjedelig og gir oss ikke mye av underholdningsverdi. Kanskje ikke det beste utgangspunktet for videre improvisasjon…

Det samme lave tempoet fortsetter dessverre ut i selve spillet. Aktørene kommer seg liksom aldri ut av søndagsturen, og det blir ganske intetsigende og famlende. De finner ikke flyten og spillet faller derfor sammen. Det blir ingen god story og innspillene fra publikum virker helt malplassert. Det er synd, fordi de ellers er tre knallsterke improvisatører! Men med et tamt utgangspunkt og en trøtt forsamling både på og foran scenen, blir det ingen suksess. Det må også nevnes at det ikke er mye å hente fra teknisk avdeling i dag heller. Lyset virrer fram og tilbake, helt ute av takt med handlingen, og musikken er nærmest fraværende.

Dagens Script Tease kan ikke beskrives som noe annet enn en daff opplevelse. Det Andre Teatrets påstand er i alle fall avkreftet, men jeg vil heller ikke si at Dramatikkens Hus gikk seirende ut. Kanskje det kan være lurt å legge noen få retningslinjer for manuset som leveres, og prøve å legge forestillingen til et litt mindre sløvt tidspunkt?

Vi har flydd over fjellene til Molde og besøkt Teatret Vårt. Riksteatret har fulgt oss på reisen og inntar den utsolgte teatersalen med Fuglane. Tarjei Vesaas udødelige roman om Mattis “Tusten”, han som er så annerledes, men som alle som leser om ham kan kjenne seg igjen i. Vi møter et menneskesinn i oppløsning, et søskenpar, et rugdetrekk – en beksvart Lasse Kolsrud regi hvor håpet er fjernet fra første sekund.  Det kan ikke ende godt for Mattis, men forestillingen, den er virkelig god!

Mørkt og vakkert, to ord som godt beskriver Riksteatrets oppsetning av Fuglane. FOTO: Erik Berg

Tittel: Fuglane
Av: Tarjei Vesaas
Dramatisering og regi: Lasse Kolsrud
Tid og sted: Teatret Vårt, Molde 16. februar 2019.
Scenograf/kostymedesigner: Milja Salovaara
Komponist og lyddesigner: Kjetil Schjander Luhr
Medvirkende: Ingvild Holthe Bygdenes, Tom Styve, Tore B. Granås, Lars Helge Throndsen, Mads H. Jørgensen, Ida Torsdatter Ursin-Holm, Ane Ulimoen Øverli
Kommende forestillinger: Forestillingen er på turne i hele landet, spilles i Oslo/Nydalen 8.-11.april 2019.
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

September 2014 stiftet jeg for første gang bekjentskap til Lasse Kolsrud som regissør. Woyzeck ble spilt på Det Norske Teatret i en iskald, mørk og dyster versjon som grep meg fra første sekund. Jeg måtte se forestillingen tre ganger. Skulle gjerne sett den mer. Fuglane følger på mange måter samme oppskrift: et litterært verk mange har et forhold til, en hovedperson i dyp nød uten særlig håp, Lasse Kolsrud fjerner håpet fra første sekund og lar spenningen ligge i hvordan tragedien vil komme. For det ender ille, virkelig ille.

Mattis “Tusten” (Tom Styve) bor sammen med søsteren sin Hege (Ingvild Holthe Bygdenes). Hverdagen er hard og Mattis er ikke som alle andre. Hege forsøker å passe på de begge, men mer enn mat og arbeide er det ikke plass til. Hege får seg kjæreste, hva skjer da med Mattis?

Mattis og Hege, søsken, sammen i livet, men også langt fra hverandre. FOTO: Erik Berg

Naivt, direkte og intenst. Slik mange ville ha beskrevet Mattis, spilles historien ut på en mørk scene. Lydkulissene er mektige og fyller rommet. Ingvild Holthe Bygdenes leverer en briljant rolletolkning og Tom Styve gjør Mattis til en enkel sjel på overbevisende vis. Selv blir jeg virkelig grepet av Fuglane.

Så gjenstår det store spørsmålet: er dette en forestilling for teaterungdom? Jeg vil svare ja! Den er god, den er mørk, den er tydelig. Det er ikke så ofte vi triller terningen her på Teaterungdom.no, men denne gangen er jeg ikke i tvil om hvor den skal lande, terningkast 5.

De urørlige fra 2011 er en av Frankrikes mest suksessrike filmer. Historien om vennskapet mellom rike Phillipe og trygdesnylteren Driss høstet flere priser og lovsang fra kritikerne, og nå er film blitt til norsk teater. Denne våren gir Oslo Nye Teater nytt liv til den prisvinnende fortellingen, og med seg på scenen har de samlet et sterkt ensemble av skuespillere. Resultatet er fin teaterforestilling, men ikke stort mer.

             Anders Hatlo spiller sin avslutnings-forestilling på Oslo Nye Teater i en svært krevende rolle. FOTO: Gisle Bjørneby

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tittel: De urørlige

Hvor og når: Centralteatret, Oslo Nye Teater.  Tirsdag 29. januar

Regi: Birgitte Victoria Svendsen

Medvirkende: Anders Hatlo, Modou Bah, Filip Bargee Ramberg, Johannes Joner, Helle Haugsgjerd, Trine Wenberg Svensen, Trond Høvik, Helle Haugen, Morten Røhrt, Benita C. Lambrechts, Amina Mohamud og Simon Solhoff

Scenografi og kostyme: Dagny Drage Kleiva

Lysdesign: Rolf Christian Egseth     Lyd: Bjørn Ottar Undset

Video: Simon Valentine                         Maske: Julie A. Clark

Kommende forestillinger: Spiller frem til 20. mars.

Anmeldelse av:  Sørensen

Phillipe er en eldre mann med en stor formue. Han bor i et flott hus med kostbare kunstverk på alle vegger. Han nyter dyr champagne og har et eget personale som jobber for han. Han lever det tilsynelatende perfekte liv, men det er dog en ting som ødelegger idyllen. Phillipe er nemlig lam fra halsen og ned etter en fallulykke. Han trenger nå en ny personlig assistent, og det er her den unge Driss kommer inn. Driss vil egentlig bare fortsette å få trygdestøtte fra staten, men aksepterer likevel den krevende jobben. Derfra tar det ikke lang tid før et vennskap blomstrer mellom de to ulike mennene.

Det er en flott historie som spiller på alle følelser. Mange av øyeblikkene er ytterst gjenkjennbare, og relasjonen mellom Phillipe (Hatlo) og Driss (Bah) får deg til å trekke på smilebåndet. Det er som sagt en fin forestilling, men den kunne vært så mye mer. Det mangler en energi og et engasjement som hører slik en fortelling til. Mulig skuespillerne hadde en dårlig kveld, men det er det vanskelig å vite. Dessverre var mye av spillet slapt, både med tanke på diksjon og fysisk uttrykk. Anders Hatlo er selvfølgelig unnskyldt den fysiske delen (han utøver en fremragende kroppskontroll som troverdig lammet!), men det var flere ganger jeg hadde problemer med å høre hva han sa. Resten av ensemblet blir noe anonyme i sine roller, med unntak av Trine Wenberg Svensen som spiller en vittig birolle som Phillipes hushjelp.

Modou Bah er et konstant friskt pust som den rastløse og godsinnede Driss. Han tilfører en bunnløs energi til alle scener og har en tilstedeværelse som uten tvil gjør han til kveldens midtpunkt. Det er synd Bah ikke får like mye tilbake fra sine kollegaer, men jobben han gjør gir forestillingen et sårt trengt løft. Han og Hatlo har også en god kjemi som skaper et nydelig og intimt samspill dem i mellom. Bah har en unik evne til å spille sjødesløs og øm på samme tid, mens Hatlos spill er realistisk og nyansert. Scenografien og enkel og gjennomført, noe som gir fokus til historien og skuespillet.

Det ligger mye potensiale i De urørlige, men slik som det var nå klarte de ikke helt å nå det. Med litt innstramming, større fokus og mer energi vil de komme nærmere, og forhåpentligvis også nå ut til alle i salen. Før det skjer kan man absolutt nyte en fin forestilling på Centralteatret, men legg de skyhøye forventingene hjemme.

Jon Niklas Rønning, kjent fra duoen Bye & Rønning, har inntatt hovedscenen på latter, men denne gangen reier han alene. Bye er ikke lenger med, men helt alene er Rønning riktignok ikke. Med seg på scenen har han et knippe dyktige musikere, og sammen leverer de en rørende, lun, morsom og til tider skarp forestilling. Rønning reiser (nesten) alene, og resultatet er like fornøyelig og underholdene som da han var sammen med Bye.

Jon Niklas Rønning står på egne ben denne våren. FOTO: John Andresen, Stand Up Norge

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Tittel: Jeg reiser alene

Hvor og når: Latter, lørdag 26. januar

Av og med: Jon Niklas Rønning

Regi: Vemund Vik

Musikere: Ole Martin Aagenæs, Pernille Øiestad, Madeleine Ossum, Andreas Hagen

Kommende forestillinger: Spiller frem til 16. mars.

Anmeldelse av:  Sørensen

Jon Niklas Rønning er en mann som er vant til å stå foran et publikum. Han er rolig, komfortabel og stødig på scenen, og har en formidling som både er hjertefølt og engasjerende. Som komiker har han en plettfri timing, og som forteller tør han å dvele ved de personlige øyeblikkene. Han tar godt i bruk sine musikalske ferdigheter når han tar publikum med på en musikals reise gjennom ulike sjangre. Her får vi servert alt fra en hyllest til Ole Paus, til en ode til de single. Med Ole Paus treffer han kanskje ikke de yngste i salen, men når han synger om fordelen ved å være alene på valentinsdagen vekker det latter fra absolutt alle.

Rønnings musikalske kompanjonger utgjør en stor del av showet, og fortjener derfor også all heder og ære. Ole Morten Aagenæs og Pernille Øiestad supplerer Rønning med fantastiske sangstemmer, og Aagenæs imponerer ytterligere på tangentene. Madeleine Ossum på fiolin og Andreas Haga på bass er et samkjørt team som leverer upåklagelig kvalitet og stødig komp. Spesielt skinner de alle under nummeret hvor Rønning vittig analyserer hvordan «Break-up»-sanger varierer utfra det mannlige og kvinnelige perspektivet. Dette innslaget er også et av kveldens mest minneverdige, hvor Rønnings gode humor virkelig treffer blink.

Med sin gode humor tar Rønning salen med storm. FOTO: John Andresen, Stand Up Norge

Kveldens scene er kanskje Latter, men Jeg reiser alene er mer enn bare et stand-up show. Det minner kanskje mest om en musikalsk revy, men bærer også elementer fra kabareten. Rønning skyr ikke unna selvironien, og hans ideer og kloke observasjoner setter i gang mer enn bare latteren hos publikum. Han tillater rom for ettertanke og undring, og løfter forestillingen til et nivå jeg sjeldent ser på Latter. Samtidig harselerer han med Paradise Hotel og Beatles-parodier, og prøver seg (til publikums store fryd) som instagram-poet. Rønning markerer seg som en allsidig sceneutøver, og hans første soloshow leverer så det suser. Det er smart, morsomt og rørende på samme tid.

Rønning treffer et bredt publikum med Jeg reiser alene. Hans poenger og vittigheter når alle aldre, og humoren har en vidde som må beundres. Selve showet er gjennomført helt ned til bakgrunnsgrafikken, og innholdet holder høy kvalitet gjennom den drøye timen showet varer. De musikalske innslagene er helt klart kveldens perler, og sånn sett er det bra at Rønning ikke reiser helt alene likevel.

Det sitter en liten unggutt foran meg på første rad og spør når teateret skal begynne. Han ser spørrende opp på moren sin idet scenelyset stilles over i en annen nyanse, som for å signalisere til publikum: Velkommen til teateret, nå starter det altså! Den samme gutten skal en halvtime senere bade i pingpongs og strobelys og smile så vilt og frenetisk at han verken vet opp eller ned – eller start eller slutt på teateret!

Miet Warlop har lekt seg med alle symboler og virkemidler som finnes på Black Box Teater. FOTO: Reinout Hiel

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tittel: Big bears cry too
Konsept og regi: Miet Warlop
Tid og sted: Hovedscenen, Black Box Teater, 9. februar 2019
Musikk, tekster: Pieter De Meester, Joppe Tanghe, Wietse Tanghe, Miet Warlop
Teknisk regi: Hugh Roche Kelly, Frouke Van Gheluwe
Produksjon: Seppe Cosyns
Lysdesign: Henri Emmanuel Doublier
Utøvere: Wietse Tanghe, Christian Bakalov
Kommende forestillinger: 10. februar 2019 kl. 15.00
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

Før denne barnevennlige feberdrømmen begynner er vi nemlig vitne til en litt cool kompis som trikser med racket og ball og lave skuldre utpå gulvet. Hen begynner å skyte baller på oss i publikum, og vi tar imot som på baseballkamp. Og jeg skjønner han lille gutten godt. The-one-person-show som foregår der ute på scenegulvet ser mest ut som en forvilla scenetekniker som ikke vet helt hvordan hen skal starte det hele. MEN, herrefred og rike, for et univers når det først kikker inn! Miet Warlop har mekka vilt for oss. Det hele er megafascinerende, lavbudsjettert og ressurssterkt! Og en invitt til å delta i anarkiet.

Warlop leker seg med alle knappene og snorene som er satt opp inne på Black Box, og ting går ikke som det skal og ting faller på feil plass, men det går greit, for det handler ikke om skuespillerprestasjon eller silkeglatt timing i det hele tatt. Det er scenografien av symboler og isopor og pels som gjør dette stykket levedyktig, og vi kan bare sitte i setene våre og se på – og vi liker det vi ser mesteparten av tiden. Unntatt når det skal sprekkes ballonger og legges intens ambient over alt. Det er gøyal og boblende skaperkraft i det, men det er som å gjenoppleve de der sanserommene borte på ressurssenteret på Ekeberg.

Jeg må få lov til å kalle dette en performance mer enn et teater. Har man på seg teaterbrillene, kan det fort bli mye haltende med denne oppsetningen. Og unggutten skal igjen få rett. For teateret starter aldri. Den ”ekte forestillingen” lar seg vente helt til slutten. Da har Warlop presentert alle de absurde og visuelle reglene for dette universet, og den ”ekte forestillingen” begynner. Barna kommer løpende ut på gulvet, får støvsugere og pistoler og nettinghåver til opplukking, og hjelper scenearbeiderne med å samle opp galskapen med samme effektivitet som ambulansepersonellet plukker opp etter bilkrasj.

Og de elsker det store bilkrasjet! De er så skolert og inni symbolverdenen til Big Bears Cry Too, at potensialet i scenerommet bare velter ut av kidsa! Selvfølgelig sitter jeg ved siden av en teaterpedagog med master i PPU og diskuterer at dette er det virkelige teateret. Den viktigste fortellinga. At barna (og deres foreldre etter dem) får så mye stimuli av bare å leke rundt blant kulissene, at det er verdt reisen, pengene og tiden deres bare det. De får lov, og de prøver, å skape logikk og sette sammen bamsen og slikke opp melken som renner utover.

Jeg nevner ingrediensene fra kveldens teatereggerøre: Eksploderende teddybjørner, luftmaskin, gønnere, Batman og melk med konditorfarge. Det er megarart og utrolig morsomt med alle barna på 6+ som hyller med av glede og tidvis redsel. Men du kan ikke lage kunstomelett uten å lett traumatisere barn. Jeg sitter også å skriker og tramper i takt og vi ler og ler og ler. Det er som om Hoppeloppeland får et barn med hun radikalt kunstneriske barnepedagogen. Her er det frie tøyler og alvor gjemt i fjas herifra og til månen.