Det er en rar kveld i operaen. Det er utsolgt, men på langt nær full sal. Det er premiere, men verkene som blir vist skulle egentlig vært ferdig spilt for lenge siden. Jeg skulle ønske dette var en anmeldelse uten corona, men corona påvirker kulturbransjen så mye at det dessverre ikke er mulig. 

Tittel: Lyset på Nasjonalballetten

Hvor/når: Operaen, 25. september kl 20:30

Koreografi: Alan Lucien Øyen, Sir Kenneth MacMillan, Jean Coralli, Jules Perrot

På scenen: Dansere fra Nasjonalballetten

Kommende forestillinger: 1., 3., 8., 9., 13. og 15. oktober

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Det er fredag 25. september og det er første gang Nasjonalballetten opptrer på Operaens hovedscene siden Norge stengte ned 12. mars. Det er mer enn et halvt år siden. Og selv om de nå er tilbake på scenen, er det med restriksjoner om kun 200 personer i salen. Med sine 1357 seter er ikke 200 personer særlig mye. Annenhver rad er stengt, og det er to tomme seter mellom hver person. Det er rart å se operaen så tom, men samtidig har jeg aldri opplevd danserne på scenen mer levende. Det føles som om danserne bare danser for meg og på en merkelig måte gjør tomheten det hele mer intimt. 

I løpet av kvelden får vi se utdrag fra tre forskjellige verker som ble avbrutt eller aldri rakk premieren før landet stengte ned. Det første vi får se er et utdrag fra Gomennasai, koreografert av huskoreograf Alan Lucien Øyen. Om det er jeg som er underernært på kultur eller om dette uansett hadde vært sinnsykt bra er vanskelig å si, men det er uten tvil det kuleste jeg har sett i Operaen noen gang. 

På scenen står to mannlige dansere. Koreografien er leken, med mye herming etter hverandre. Når den ene har gjort et trinn, gjør den andre det rett etter. Det blir en slags kanon, men ut av det blå er de helt synkrone og plutselig har de byttet hvem som leder. Det er litt som å se barn som lærer ved å herme etter andre. Musikken følger danserne tett, og det tar tid før jeg innser at det er to pianoer som følger hver sin danser. Samspillet mellom danserne var helt unikt – jeg ble rett og slett målløs av denne helt fantastiske koreografien. 

Soveromsscenen fra Manon var neste utdrag på programmet. Dirty dancing møter ballett, i en kjærlighetsduett mellom to dansere. Jeg er fortsatt rusa på første nummer og kan ikke annet enn å lene meg tilbake og nyte alt jeg får oppleve. Det er så alt for lenge siden jeg har opplevd noe lignende, og jeg blir rørt av hver minste piruett. Forestillingen avsluttes med intrigene fra Giselle sin 2. akt. Fra å ha vært kun to dansere på scenen i de første numrene, er nå rundt 15 av danserne fra Nasjonalballetten med ut i skogen og danser til Adolphe Adam sine toner. 

Lyset på spilles flere ganger utover høsten, med 5 forskjellige kombinasjoner av ulike verker. Vi så kombinasjon A, og den anbefales på det varmeste. Å få oppleve Gomennasai var verdt besøket i seg selv, og det at man får andre fine verker med på kjøpet er bare en bonus. Det er forestillinger som denne vi trenger nå. Etter et altfor tungt halvår, var det ubeskrivelig deilig å kunne ta plass i Operaens hovedsal og bare glemme alt som har med virus å gjøre resten av kvelden. Det er dette vi trenger nå, og jeg håper flere benytter seg av sjansen.

Romeo og Julie ble nektet hverandre. Familiene var i bitter strid, så kjærligheten måtte vike for makt og ære. Umulig kjærlighet er ikke ukjent i dag. Religion, etnisitet, legning og ære blir stadig brukt som argumentasjon for å holde elskende fra hverandre. Også i Norge. Temaet har ikke gått ut på dato, heller ikke historien. På Sentralen fortelles det om Romeo og umulig kjærlighet i en enkel, stillferdig og velspilt drakt med stadige skråblikk på egen samtid og humoristiske krumspring. 

Tittel: Romeo og umulig kjærlighet

Hvor/Når: Gymsalen, Sentralen, mandag 27. juli

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Manus og regi: Rolf Alme

Medvirkende: Christian Hestø og Vegar Melfjord

Kommende forestillinger: Onsdag 29. august

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

To unge dresskledde menn forteller publikum historien om Romeo og Julie. Innimellom tar de et skritt frem og forteller om umulig kjærlighet i verden i dag. De to bytter på å prate og stiller hverandre spørsmål, gjerne ved å gjenta det siste den andre sa. Jeg tror dette skal være morsomt, men synes det er vanskelig at humoren er lagt inn for å påpeke grusomheter som æresdrap og vold. Jaja, humor og alvor er vanskelig å balansere. Diksjonen er strålende og skuespillerne er samkjørte. Bevegelsene er presise og stiliserte. Her er det øvd mye og godt. En strømlinjeformet forestilling hvor den dype ektefølte kjærligheten er fjernet i historiefortellingens navn –  kanskje rett og rimelig når det er snakk om umulig kjærlighet.

Romeo og umulig kjærlighet er laget for ungdom, og jeg tror forestillingen best vil treffe de rundt konfirmasjonsalder. Den er tydelig, gir en god innsikt i Romeo og Julie, og forteller samtidig noe om samtiden vi lever i, og om Italia og Verona i Romeo og Juliets tid. Det er lett å se dette som en historie/samfunnsfags/norsk/engelsk-time på ungdomsskolen. Jeg hadde elsket den skoletimen, så det er ikke noe galt med det, jeg prøver bare å være tydelig på hva dette er. For teaterelskende kvinner på ca. 70 (som jeg opplever at det er en overvekt av i teatersalene) blir nok selve teaterkunsten for tynn.

De to skuespillerne, Christian Hestø og Vegar Melfjord, spiller begge solid. Spesielt liker jeg de minst tilgjorte delene, hvor de bare forteller historien om Romeo og Julie uten noe mer kjas og mas. Her er de virkelig gode. Humoren som kommer jevnt og trutt sliter jeg mer med, men det er kanskje min personlige smak. Det er lett å se ønsket om å lette på stemningen, umulig kjærlighet er et vondt og tungt tema, men forsøkene blir forutsigbare og tilfører forestillingen lite.

For å oppsummere med meget bred penn er Romeo og umulig kjærlighet flere ting. Det er en innføring i Shakespeares stykke om de unge elskende Romeo og Julie. Det er en innføring i datidens Italia og Verona, og forestillingen gir innsikt i umulig kjærlighet i verden og Norge i dag. Fortalt og spilt ut på en enkel måte av to dyktige skuespillere. Perfekt for Den kulturelle skolesekken for ungdomsskoletrinnet. Intet mer – intet mindre.

Etter tur til både Sommerstandup og Sommerteatret er det endelig tid for den siste S-en, nemlig Sommerimpro på Det Andre Teatret. Et solid konsept perfekt for trege sommerdager! 

Tittel: Sommerimpro

Hvor/når: Det Andre Teatret, torsdag 16. juni

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med: Simen S. Hovd, Cathrine Frost Andersen, Kristine Grændsen og Deniz Kaya

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m 1. august

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Det er alltid stas å dra til Sandaker og besøke Det Andre Teatret. Der loves det en lett og ledig stemning som er unikt for teatret. At man får servert førsteklasses impro i tillegg er bare toppen av kransekaka. Og nå må jeg bare gjenta meg selv (for Teaterungdom har ikke tidligere vært sjenert i sin hyllest av Det Andre Teatret), her snakker vi et teater perfekt for ungdom!

Så til konseptet Sommerimpro – som er like lett og ledig som stemningen på huset: fire improvisatører kjemper om publikums hjerter ved å servere de morsomste scenene på gulvet, og poeng blir gitt utifra hvorvidt publikum elsket eller hatet det de så. Hvordan vet aktørene hva publikum synes? Jo ved at publikum enkelt og greit roper ut ELSK eller HAT etter hver improlek. Høres kanskje slemt ut, men det fungerer som bare rakkern! Publikum rives med fra første stund og i tillegg til tilbakemeldinger kommer de også med forslag som brukes på scenen.

I kjent improstil er det ingen garanti for at alt fungerer like godt. Her blir alt tatt på sparket og kvaliteten avhenger av hvor gode aktørene er på scenen. Heldigvis huser teatret noen av Norges beste improvisatører, og denne kvelden runget latteren høyt gjennom hele forestillingen. Akkurat hvem som står på scenen varierer gjennom sommeren. Denne torsdagen var det Simen S. Hovd, Cathrine Frost Andersen, Kristine Grændsen og Deniz Kaya som underholdt. I hyppig tempo leverte de godbit på godbit. Her fikk vi servert alt fra buktaling på et sykehus, til en improvisert sang om hårtap. Kun en gang ropte publikum HAT høyere en ELSK, og der var jeg til og med uenig og prøvde å skrike ut min kjærlighet så høyt jeg kunne. Tydeligvis ikke høyt nok, men det sier sitt om hvor vellykket kveldens show var. Kristine Grændsen stakk velfortjent av med flest poeng, vi gratulerer!

Forestillingen er ikke lang, kun 50 minutter og perfekt for en kveld ute med venner. Pris på både billetter og drikkevarer er i samsvar med en glissen lommebok, og valutaen du får for pengene er høy! I tillegg kan du gjøre alle misunnelige ved å fortelle om den fantastiske kvelden du hadde på Det Andre Teatret, det kaller jeg en god deal!

Norgesferien er reddet når kulturlivet har åpnet igjen og nok en sommer kan Latter by på Sommerstandup! Med et tight program stappfullt av gode komikere og poenger, er dette showet perfekt for de som vil ha et kulturelt avbrekk i sommer.

Tittel: Sommerstandup 2020

Hvor/når: Latter, Hovedscenen, onsdag 15. juni

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med: Ahmed Mamow, Rasmus Wold, Eirik Krokås og Thomas Leikvoll

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m 29. august

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Dette er et konsept Latter har blitt fortrolige med og gode på i løpet av årenes løp: en konferansier leder publikum gjennom kveldens show, og et knippe utvalgte komikere får tildelt ca. et kvarter til sitt materiale. Sommerstandup spilles helt frem til 29. august, og i løpet av perioden byttes komikerne ut med nye fjes. Her vil det altså være noe for enhver smak, og skulle man ha lyst på en runde nr. 2 er det ingen sak med nytt stoff på plakaten hver uke.

Denne solfylte onsdagen var det Ahmed Mamow, Rasmus Wold, Eirik Krokås og Thomas Leikvoll som fikk underholde i den stramme timen showet varer. Leikvoll var kveldens konferansier, og med en veterans gode timing og vittige tone geleidet han oss elegant fra første komiker til siste. Leikvoll er en kløpper på publikumsinvolvering, og hans lette harselering med et gift par og en ung lege får latteren til å runge i salen.

Første komiker ut er Eirik Krokås, nyinnflyttet til Oslo etter å ha bodd hjemme hos moren i Bergen. Det er spesielt spennende å sitte i salen i kveld, for jeg har faktisk ikke sett noen av disse komikerne opptre før. Slikt er gøy! Krokås serverer humor som treffer godt, og spesielt sitter latteren løst når han forteller om mor som er regnskapsfører og har skaffet seg hagle.

Neste på scenen er Rasmus Wold. Med særdeles god tilstedeværelse og timing utmerker han seg virkelig som en standup-komiker, dessverre traff ikke hans fotball-tema meg like godt. Men for dere lesere som som digger sporten vil nok den delen være kveldens fulltreffer. Siste mann ut er Ahmed Mamow, som med sin keitete holdning og avslappede stil skaper en likedan stemning i salen. Han strekker humoren lenger enn de andre to, og grovisene hans får en både til å flire høyt og bli brydd på samme tid. Mamow kunne med fordel ha utforsket noen av poengene på forhånd, da det var flere vitser som fløt ut i vasne avslutninger uten særlig innhold.

Sommerstandup er perfekt for alle over 18 år (showets aldersgrense) som er i Oslo denne sommeren og vil utforske kulturlivet. Eller for de som vil dra med gjengen på noe annet enn en utepils i parken. Eller for de som rett og slett bare vil ha seg en god latter. Resultat vil uansett bli en fornøyelig (og trygg) kveld.

Pirater, havfruer og en musikalsk skattejakt tar barna med på et eventyr uten like i Frognerparken denne sommeren. Splitte mine bramseil, dette her var bra!

Tittel: Den lille havfruen

Hvor/Når: Sirkusteltet, Frognerparken, torsdag 16. juli

Regi: Mads Eldøen

Med: Clara Mølsted-Ylönen, Eirik Langås Jørgensen, Synnøve Fossum Eriksen, Fabian Heidelberg Lunde, Stine Elverhøi  Johnsen, Arjan Nilsen, Ingrid Myhre Løvik, Jonas Hoff Oftebro og Monica Dybwad.

Musikk: Håvard Antonsen                                                           Scenografi: Tora Troe

Kostymer: Thomas Espeland og Emma Helleren Campbell      Lyd/lys: Henrik Stoltz-Vernegg

Kommende forestillinger: Spilles t.o.m 24. juli

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Det har allerede samlet seg en imponerende kø foran inngangen når jeg ankommer sirkusteltet i Frognerparken. Det er tydelig på de ivrige ansiktene til både barn og voksne at denne forestillingen har de sett frem til. Teaterhøgskolens årlige Sommerteater har i løpet av årene markert seg som et av sommerens “must see”-begivenheter for de minste – og det med god grunn! Her snakker vi energi, beinsolide skuespillerprestasjoner og en improvisasjonsevne skreddersydd til denne type barneforestilling. Kjære studenter, ta med denne formidlingsevnen når dere skal jobbe på institusjonsteatrene, for dette her var rått!

Årets forestilling er basert på det klassiske eventyret om Den lille havfruen. I kjent Sommerteatret-stil er det en helt ny versjon som fremføres på scenen. Denne gangen blir historien fortalt av en gjeng brautende og syngende pirater – samt barna i publikum. Med impro-ringreven Mats Eldøen på regi, mates handlingen med forslag fra barna i teltet, innrammet i en trygg struktur. Dette grepet er utrolig virkningsfullt da barna bokstavelig talt blir dratt med inn fortellingen fra start til slutt. Og det er ingen enkel jobb for skuespillerne heller, som må ta ting på strak arm og få det til å passe inn i historien de vil fortelle. Her ligger det en enorm konsentrasjon- og observasjoninnsats hos alle, som husker både fjes, navn og ting som blir sagt – for så å snedig flette det inn i forestilling når man minst venter det. Det er vanskelig å trekke frem enkeltprestasjoner, for ensemblet på scenen skinner like sterke alle sammen. For ikke å snakke om barna som kastet seg med på leken med en innlevelse kun barn kan ha.

Scenografien er ganske enkel, men gir umiddelbart illusjonen av skip og hav – godt hjulpet av teltets blå farge. Teltstengene er master i det ene øyeblikket, og palmer i det neste. Beige farger på gulv og sekker gir liv til strand og jungel. Scenen er ikke bare i midten av teltet, men strekker seg ut mellom publikum og til og med utenfor teltet. Skuespillerne og regi tillater seg også å være litt mørke i historiefortellingen, og de undervurderer aldri sitt minste publikum. Det deilige er at barna slår tilbake med samme mynt, og gir skuespillerne nok av utfordringer å hanskes med. Igjen, mer av slikt barneteater på institusjonsteatrene takk! Håvard Antonsen står for nyskreven musikk, som gir akkurat riktig stemning der det trengs. Noen musikalske numre blir det også, og det vi får er så fengende at de gjerne kunne gitt oss flere.

Den lille havfruen er vel verdt turen til Frognerparken denne sommeren, enten du er barn, ungdom, voksen eller godt voksen. Dette er en forestilling som fenger uansett alder, men spesielt vil jeg anbefale alle som kan til å ta med sine minste familiemedlemmer. Hurra for strålende barneteater!

Oslo sover. Byen har sovet lenge. I en dvale, forårsaket av en pandemi. Så skjer det noe, folk begynner å bevege seg igjen. Smitten er mindre. Små grupper går langs gatene, varmen steker opp asfalten og byens innbyggere fyller parkene. Noen ytterst få er utstyrt med store hodetelefoner og en elektronisk skjerm. De deltar på en visuell audiovandring. Vi er blant disse få. Vi er på teater – eller, på noe som minner om teater. Oslo begynner å komme ut av dvalen og det gjør Teaterungdom.no også!

Tittel: Oslo Kartwerk

Hvor/Når: Oslos gater, oppmøte ved Tinghuset, torsdag 18.juni.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Manus/regi/kostyme: Claire de Wangen

Produksjon/video/foto: Morten Bendiksen                      Musikk/lyd: Dorothea Økland

Produksjonsledelse: Ida Sofie Straume                          Tekst: Claire de Wangen og Gaute Askild Næsheim

Medvirkende: Per Tykriseth, Lilou og Alva de Wangen, Jonathan Ibsen, Helene Skogland, Fredrik Petrov, Ida Sofie Straume, Cici Henriksen, Gaute Askild Næsheim, Evy Kasseth Røsten, Andrei Faitas, Therese Borkenhagen, Nabeel Syed, Adrian de Wangen og Lea Josephine Tetrick.

Kommende forestillinger: Spilles ut juli 2020

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Som en Alice på jakt etter sin kanin er jeg også lovlig sent ute. Det har tatt tid å skrive dette. Ordene trengte tid til å lande, for dette er ikke helt enkelt å gripe tak i. Man får utdelt en skjerm og et par hodetelefoner, så beveger man seg rundt i byen. En liten vandring, mens man ser og hører små snutter på skjermen. Gjennomgående følger man en hvit kanin. En underlig en sådan. Jonathan Ibsen er et funn der han danser seg gjennom Oslos gater i sitt nedslitte, mørbanka kostyme. Forestillingens mest solide skuespillerprestasjon.

Og de er mange som bidrar på scenen, jeg mener – på skjermen. Alle står seg ikke like godt, nyskapende teater via skjerm er ingen lett sjanger. Noen ganger savner jeg en litt mykere hånd fra skuespillerne, slik at det føles mer relevant og ikke så distansert. Skjermen er nok distanse. Det er de mest realistiske, som Lilou de Wangen, som klarer å treffe oss.

En stund lurer jeg på hvorfor vi faktisk må gå rundt. Hva gir vandringen prosjektet? Så åpner byen seg, bokstavelig talt, på slutten av forestillingen. Da føles alt verdt det. En utrolig smidig og sterk avslutning. Som en slags ramme. Oslo. Jeg elsker Oslo, det gjør Oslo Kartwerk også.

Forestillingen blir for meg en overraskende sterk opplevelse. Byen og teater sammen i harmoni, etter en lang søvn. Som å våkne til en gammel kjærlighet. Verdens merkeligste kanin, to blad de Wangen, utsikt, litt dansk, litt stress – også Oslo! Oslo Kartwerk får av meg terningkast 5.

Sommerens positive overraskelse blir presentert av Stiftelsen Akershus festning for Kunst og Kultur. En vandreteaterforestilling ved navn GJEST. I en time vandrer vi en liten runde på festningsområdet mens vi får presentert historien om Sogningen Gjest som satt i fangenskap på Akershus festning. Vi er også innom heksebrenning, drømmer og teaterhistorie. En fullspekket time med voldsom innlevelse og sjarme. Folkelighet har sjelden føltes så hyggelig og passende.

Tittel: Gjest

Hvor/når: Vandreteater på Akerhus festning, lørdag 11.juli 15:00

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Presentert av: Stiftelsen Akershus festning for Kunst og Kultur

Manus og regi: Torgrim Mellum Stene

Kostymer: Anne Esbjug

Medvirkende: Elisabet Aars, Robin Øverby, Desiree Vaksdal og Elg Elgesem

Kommende forestillinger: spilles frem til og med 9.august 2020

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Jeg skal nå si noe som får meg til å virke som en blåøyd, kulturell byborger uten kontakt med “vanlige arbeidsfolk”: jeg blir litt redd når ting skal være veldig “jovialt”. Når noe er “folkelig” opplever jeg det som litt skummelt og fremmed. Noen ganger til og med banalt og teit. Så plakaten til GJEST gjorde meg skeptisk. Dette ser ut som enkel komikk med rare kostymer og parykker for ekstra latter. Veldig langt unna det kulturelle påfyllet koronasituasjonen har gjort at jeg desperat higer etter.  GJEST er virkelig folkelig – men i ordets aller beste forstand.

Forestillingen er forståelig, ryddig, behagelig. Man beveger seg rundt, skjønner alt og kan bare ta inn spillet. Og det spilles, med hud og hår. Og det synges, det synges veldig bra. De fire skuespillerne spiller det remmer og tøy kan holde. Og de lander fjellstøtt. Her er guts og pågangsmot, men også kløktighet og timing. Det hele virker veldig proft, solid – kanskje kan man si at de lykkes å tilby folkelighet til kultureliten, det er jo veldig gøy.

Forestillingen handler om Gjest. En kriminell kar fra Sogndal som tar fra de rike og gir til de fattige. Det er i alle fall det han sier selv. I tillegg er vi innom drømmer, feberfantasier og fangenskap. Hvor ender det opp? I livet, eller i døden. Det kommer et oppgjør, både med fantasi og virkelighet.

Forestillingens styrke er tilgjengelighet. Dette er passende og riktig til formatet – en time på festningen. Vi får en passe dose teater og en passe dose historiefortelling. Diksjon og volum er strålende (noe som er essensielt i teater utendørs), vandringen er akkurat passe kort og festningen brukes som en fin ramme rundt det hele. Svakheten er scenen med maskene. Heksebrenningen virker oppkonstruert og scenografien her fremstår billig, men de henter seg inn med en flott sluttscene. Syklistdetaljen er også gøy. De lykkes i å gi publikum den innledende pulsøkningen og panikken de ønsker, artig detalj.

Gjennomsnittsalderen blant de som ser GJEST akkurat denne lørdagen har bikket 70. Det er ikke så rart, plakaten er gammelmodig og Akershus festning skriker ikke akkurat ungdomsopprør. Om du likevel ender opp med å ta turen til Oslos historiske landemerke vil jeg absolutt anbefale deg å gjeste GJEST en liten time. Kanskje føler du som meg – at dette er teatersommerens positive overraskelse.

Else Kåss Furuseth har fått på seg den rosa kjolen og inviterer til Jentevors på Chat Noir. Dette er en eksklusiv “one night only” med kun 200 personer i salen. Det er lenge siden teatrene sist var åpne, så her er det overtenning både blant publikum og de som står på scenen. Kanskje litt vel mye overtenning til tider? 

Tittel: Jentevors – akkurat som en livepod. Bare ikke!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvor/når: Chat Noir, 25. juni

Med: Else Kåss Furuseth, Morten Ramm, Marlene Stavrum og Liv Gulbrandsen

Kommende forestillinger: Ferdigspilt

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Alle forholdsreglene til Helsedirektoratet følges nøye med tanke på smittevern. Det er plexiglass mellom setene, noe jeg ikke vet om jeg klarer å vende meg til. Det har vært en rar vår, og selv om verden begynner å åpne, føler vi oss fanget der vi sitter i en liten sofa med plexiglass på begge sider. Men plexiglass eller ikke, det er uansett ubeskrivelig deilig å gå på teater igjen!

Det er tydelig at det ikke bare er vi i salen som er gira. Else Kåss Furuseth og alle hennes gjester har så mye energi at det faktisk blir litt mye av det gode. De snakker mye om og med en mannlig stripper på første rad, som vi fort får inntrykk av at er innleid, noe som ødelegger litt av moroa. Morten Ramm er med som gjest, og har fått æren av å holde damenes tale. Denne talen blir bare rot, og det eneste vi får presentert er de første resultatene man får opp hvis man søker på “damenes tale” på google. Han bruker også litt for mye tid på å rakke ned på klærne til noen damer i salen. Det virker uprofft og tatt på sparket.

En som derimot har forberedt seg godt er Liv Gulbrandsen, Hun tar oss gjennom hele “Fifty shades of Grey”, for at vi skal kunne ha noe å snakke om på nettopp jentevors. En ellevill dramatisering av den første boka er helt klart kveldens høydepunkt! Tiden flyr og bok 2 og 3 går så fort at vi ikke skjønner helt hva som skjer, så dette ser jeg gjerne igjen som en helaften senere.

Marlene Stavrum kommer inn som et ungt friskt pust og gir oss reinspikka stand up på slutten av et litt for langt jentevors. Vi har ikke sett Stavrum på scenen tidligere, men vi liker det vi ser og hører! Hun har mange gode replikker og har publikum på kroken hele veien. Dette er garantert ei dame du får se mer av på stand up scenene rundt om i landet.

Dette jentevorset ble litt i overkant langt, og mye fjas kunne vært kuttet for å gi et bedre helhetlig inntrykk. Likevel kan man vel si at et jentevors kjennetegnes av mye energi, latter og fjas, så kanskje dette jentevorset hadde vært perfekt om vi hadde hatt litt mer innabords? Vel, det får vi aldri vite, for dette var one night only!

Koronaviruset satte en bråstopper for teaterbransjen i midten av mars og har de siste månedene gjort det vanskelig å oppleve teater i vante omgivelser. De fleste scenekunstarenaer har stengt ned og ingen vet når vi er tilbake til normalen. Men tross få jobber og store inntektstap, har Norges kunstnere virkelig latt kreativiteten blomstre og det har den siste tiden vært mulig å oppleve teater på helt nye arenaer. 

Hva: Figurteater på nye arenaer

Hvor og når: Vinduet til Bananaz, 24. juni

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Idé: Figurteaterkompaniet Frontfigur

Medvirkende: Bård Bjørknes og Ella Honeyman-Novotny

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Onsdag 24. juni var en sånn dag. Vi tok turen til Grønland for å oppleve Frontfigur spille teater i vinduet til Bananaz. Stilige masker og et tårn med doruller er alt som trengs for å underholde forbipasserende i noen minutter. Forestillingen i seg selv varte rundt 5 minutter, og hadde relativt begrenset innhold. Ei mus og en rotte lekte med doruller. Musa bygde tårn, og rotta reiv de ned hver gang. Det mest spennende for min del var å observere forbipasserende som tittet inn, ble nysgjerrige og stoppet opp litt før de gikk videre. Noen av barna ble helt oppslukt, og spesielt ei jente nekta å bli med faren videre fordi hun syns det var så gøy å se teater igjen. En gjeng ungdommer begynte å analysere maktbruk mellom musa og rotten, mens andre gikk forbi helt uten å legge merke til det uvanlige synet i vinduet.  

Dette er ikke en kunstform man tjener penger på ved billettsalg eller lignende, men det er en fin måte å nå ut til et bredere publikum og vise at teateret fortsatt lever. Den enkle formen og korte varigheten gjør at man har tid til å stoppe opp, fundere over hva man ser, og så traske videre. Etter altfor mange uker uten å ha vært på teater, var dette et friskt pust og et bevis på at korona ikke har tatt knekken på kunstnerne.

Forrige helg skjedde det noe herlig. Teaterungdom fikk være publikum igjen. Ikke foran pc-skjermen, men fysisk tilstede på Oslo Teatersenter. Med fysiske aktører som leverte levende kunst til meg og et annet fremmed menneske som også var publikummer. Et friskt pust i et teater-Norge som har stått stille i ukesvis, og et friskt pust til en sjel som har savnet scenekunsten. 

Tittel: Mellom husets fire vegger

Hvor/Når: Oslo Teatersenter, søndag 3. mai.

Konsept og ide: Evelyn Hilleren Finne.                     Regi: Eva Rosemarijn

Med: Tonje Brattås, Evelyn Hilleren Finne, Christina Marie Hjelén Strøm, Siriann Petronella Berdal, Tonje Sannes og Casandra Simon

Prosjektleder: Lise Andrea Grimelund-Kjelsen.         Tekst “Minner”: Kamilla Danielsen

Produsert av: Oslo Teatersenter under Kunstellasjoner del 2.

Kommende forestillinger: Ingen kommende forestillinger. Ny konstellasjon hver helg, følg med her for mer info.

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Da Oslo Teatersenter ble satt på vent i likhet med de andre teaterinstitusjonene, tok det ikke lang tid før det begynte å krible i hendene etter å lage kunst igjen. Men hvordan skulle det gå til? Kulturarrangementer var fy fy med tanke på smittevern og publikum, og med restriksjoner på antall mennesker og avstand mellom dem, kunne man ikke sette i gang å øve på større ting.

Resultatet ble kunstellasjoner. Et nyord sammensatt av “kunst” og “konstellasjoner”. De ansatte på huset inviterte profesjonelle kunstnere til å ta del i et kunstprosjekt som lot seg gjennomføre i korona-tiden, og det som først var møter på zoom utviklet seg til personlige møter i små grupper. Sammen utviklet de prosjektet som nå går inn i sin tredje helg med kunstellasjoner. Hver uke samles ulike kunstnere for å lage en teateropplevelse som vises i helgen. Maksgrensen på publikum er tre, slik at det skal gå an å holde anbefalt avstand, og scenen er forskjellige rom på Oslo Teatersenter. Jeg var tilstede i helg nummer to, og kunstellasjonen hadde fått navnet Mellom husets fire vegger.

En guide leder oss gjennom denne vandre-kunsten. Første rom er et slitt bad. I dusjbåsen lengst fra døren står en danser med ryggen til. Hun beveger seg til lyden av vann som renner i vasken. Utrykket er en intens vask som etterhvert flytter seg ut fra båsen. Følelsen av å være tilstede og få servert utøvende kunst var så altoppslukende at det tok noen sekunder før jeg tenkte på hvorvidt det nå var god nok avstand mellom oss. Det er slikt man har blitt så oppmerksom på i disse dager, men i møte med kunsten kjente jeg igjen på opplevelsen av at det virkelig liv fikk slippe taket. En takknemlig erfaring som sårt har blitt savnet.

Videre møter man en ung kvinne som lager videoer på nett. Sminke, hår og glitrende topp er på plass, mens i blindsonen ser vi joggebukse og et rotete rom. “Remember to eat healthy”, smiler hun inn i kameraet mens gamle godteripapirer ligger slengt på gulvet. Den klassiske kontrasten mellom det virkelige og digitale livet. Samme skuespiller kommer senere inn i et rom hvor to prostituerte håndterer sin nye hverdag. De foretrukne kundene har avlyst og man må ta til takke med de man kan for å fylle lommeboken.

Guiden tar oss med til små knipper av menneskers liv i korona-hverdagen. En eldre, enslig dame finner ikke katten sin og bruker tiden til å betrakte naboer gjennom vinduet. En ung mor har søkt tilflukt i skogen og to dansere uttrykker isolasjon på linjer av teip. Den røde tråden er korona, og en god dramaturgisk sans har også gjort at øyeblikkene henger bra sammen. Det blir en tydelig reise mellom livene, og ikke bare tilfeldige besøk.

Mellom husets fire vegger presenterer egentlig ingenting nytt på scenegulvet, men de viser at det fortsatt er mulig å lage fysisk kunst i en tid hvor alle andre løper til arkivene for å finne noe de kan vise digitalt. Jeg gir en rungende applaus til Oslo Teatersenter som viser at selv ikke en pandemi kan stoppe kunsten. Kunstnerne bak Mellom husets fire vegger er alle unge, og det viser til en knallsterk bærebjelke i det norske kulturfeltet. Stå på Oslo Teatersenter!