Teaterungdom.no er teateranmeldernes lille rebell. Vi anmelder dans, vi anmelder opera, vi ser stort og smått og gjør storinnrykk under skolerevyer og utvalgte festivaler. Konserter ser vi sjelden, så for at vi skal se og anmelde konserter må det være snakk om noe helt spesielt, og Mimmi Tamba – er noe helt spesielt.

Hva: Mimmi Tamba, releasekonsert for albumet Semper Eadem på Blå i Oslo

Når: For altfor lenge siden… beklager….

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Aktuelt: Innetid er musikktid, og dette er bra musikk

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Dama er så sykt kul. Selvfølgelig inntar hun Blå for sin releasekonsert. Hipsterbula som skriker løkkatrendy mer enn noe annet. En liten scene, men en vanskelig scene å fylle. Man er helt avhengig av å “eie” den. Det gjør Mimmi.

Albumet som slippes heter Semper Eadem, er inspirert av dronning Elizabeth 1. og handler om å bryte med den rollen man har valgt eller fått tildelt. Litt teaterungdom-rebelsk der altså. Showet på Blå leker seg med kostymer og lys. Mimmi er ikke en av de artistene som “bare lar musikken snakke for seg”. Hun bruker de virkemidlene hun har.

Det synges selvsikkert og sterkt. Jeg får assosiasjoner til FKA Twigs (en av mine absolutte favorittartister). Det er uforutsigbart og grandiost, nesten utenomjordisk. Spesielt “Money” får et magisk slør over seg. “Break” og “Never” er mine to andre favoritter. Her forsvinner tankene langt ut av det lille rommet. Vi følger lyset opp i taket og fylles av en stemning. Mimmi er rå på å skape stemning. Dermed blir dette også noe mer enn en konsert. Kanskje blir det teater?

Nå ser vi at tiden er inne for å tenke annerledes, legge ut en litt annerledes anmeldelse, en som får deg til å ville høre på musikk. Selvfølgelig passer en anmeldelse av en Mimmi Tamba konsert for Teaterungdom.no, og Semper Eadem passer selvfølgelig for teaterungdommer. Så hør, vi har tid til å lytte nå, og dette er god musikk.

Det føles som en annen verden, en evighet siden, den tiden da man bare kunne knyte på seg skoene, ta på seg klærne man ville og gå på forestilling. Stort rom med mange mennesker. Dans og spill på scenen. Det kjennes ut som om det var et år siden Merket hadde premiere på Sentralen. Men det var i år, i denne måneden, og Teaterungdom var der. Siste dagen før alt stoppet.

Tittel: Merket

Hvor/Når: Sentralen, Gymsalen onsdag 11.mars

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Skapende utøvere: Daniel Frikstad og Helene Skogland

Regikonsulent: Claire de Wangen

Koreografikonsulent: Maja Roel

Kommende forestillinger: Ingen oppsatte forestillinger

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Dette skulle være en anmeldelse, en helt vanlig anmeldelse, men ingenting er helt vanlig om dagen. Heller ikke denne anmeldelsen. Det er så mye som har endret seg. Jeg er bare ekstremt takknemlig for invitasjonen til forestillingen. For at jeg var i den salen på Sentralen akkurat denne dagen. For at det bare var et tyvetalls publikummere det var plass til. Slik at jeg fikk en siste teateropplevelse – helt på tampen.

Merket er duoen Daniel Frikstad og Helene Skoglands første produksjon. Med seg, i diverse roller, har de ulike personer vi gjerne forbinder med Claire de Wangen produksjoner. Allerede der blir vi i Teaterungdom.no nysgjerrige. Forestillingsformen er flytende. Et sted mellom dans og teater. Klær blir tatt av og på. Som om utøverne tar utgangspunkt i noe helt konkret og lager noe abstrakt ut fra det. Klesstativer skyves rundt. De starter med å rydde i de, sortere klær, plassere de der de passer inn. Det går raskt og forestillingen har gjennomgående et høyt tempo. Det kler duoen.

Jeg skal ikke påstå at jeg forstod handlingen. Kanskje var det ingen handling, men fragmenter – tanker. Jeg trekker paralleller til kjønn og kjønnsnormer og roller. Forestillingen har noe androgynt over seg. Det er befriende at den varer såpass kort tid også, omtrent 40 minutter. Merket trenger ikke mer, Frikstad \\ Skogland får vist nok på denne tiden.

Merket kunne fort ha blitt en forestilling blant mange. En hybrid mellom dans og teater, som gir mye i øyeblikket, men som slipes bort av tidens tann. Det vil den ikke være. Ikke for meg eller de 20 andre i salen på Sentralen. Vi kommer til å huske den. Klesstativene, dansen, stemningen, en teatersal klar for liv. For nå står de der, som tomme bygninger, tomme saler uten sjel og liv slik de skal. Jeg kommer til å huske Merket. Og Merket husker jeg som et godt minne.

Kantina på Katta dufter godt av nystekte vafler i det jeg kommer inn og blir møtt av tre blide ungdommer i billettluka. Jeg får utdelt en liten medisinflaske hvis merkelapp forteller meg hvor i salen jeg skal sitte. Det er et tydelig hint til forestillingen som venter, noe som også er tilfellet for det gøyale programbladet som gjennom imiterte journaler på humoristisk vis presenterer de medvirkende i oppsetningen.

Tittel: Den innbilt syke

Hvor/når: Oslo Katedralskole 29.februar

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Av: Molière                Regi: Morten Anda Berg

Skuespillere: Vilde Nilsen Aubell, Amalia Sanchez Knotten, Hanna Guddal Jemtland, Åsne Skeie, Ella Emilia Andersen Rief, Mikael Thurmer, Sigurd Bakken-Snekkevik, Andreas Tolstrup Christensen og Marie Hammergren

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen

Den innbilt syke er en satirisk komedie skrevet av den franske forfatteren Molière. Stykket kritiserer barokkens legestand og dens utnyttelse av pasienter iblandet tematikk omkring arrangert ekteskap. Den innbilt syke Argan lover bort sin datter til en legesønn slik at han alltid skal kunne ha fri tilgang til de medisinene han tror han trenger. I mellomtiden har Argans datter forelsket seg i en annen mann, og dermed er forviklingene i gang.

Skal en ung kvinne kunne gifte seg med hvem hun vil? Hva er egentlig Argans kone ute etter? Og er Argan egentlig syk?

De unge skuespillerne presterer og formidler godt, og jeg koser meg gjennom hele oppsetningen. Lysdesignet understøtter historien på mesterlig vis, spesielt i det publikum får innblikk i Argans fortvilelse og han kun er opplyst av en enslig følgespot.

Vi tilbringer hele forestillingen i Argans værelse, men får likevel opplevelsen av å være i 3 forskjellige rom. En stor barokk seng er scenens midtpunkt, og den ene veggen i værelset ser ut som en apotekers laboratorium. Det subtile hintet til Argans galskap er dempet, men veldig virkningsfullt.

Bandet er plassert på scenens høyre side og blir på en smidig måte en del av oppsetningens kulisse. Musikerne er samspilte og akkompagnerer forestillingen godt, men jeg lar meg distrahere av at det tidvis er ganske surt. Lyden er også skrudd relativt mye høyere enn hva skuespillerne snakker, noe som gjør vekslingen mellom musikk og skuespill noe utfordrende for publikum.

Jeg lar meg likefullt imponere av de unge aktørene som driver sitt eget teater og velger å sette opp en nærmest 350 år gammel komedie og klarer å gjøre det spissfindig og aktuelt i dag. Jeg skulle gjerne ha sett oppsetningen en gang til og ser frem til å følge Kattateateret og deres oppsetninger i årene som kommer.

Med Kanskje kommer Kongen, tar Lambertseter oss med inn i forberedelsene til en revy de vil vise for kongen. Men hvordan forbereder man seg egentlig på kongelig besøk? 

Tittel: Kanskje kommer kongen

Hvor/når: Lambertseter videregående, 1. mars

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Skuespillere: Andrine Nyquist Ertsland, Chisara Ahamba, Demircan Kaya, Eline Søhus Furuseth,  Sverre Halvard Rosseland, Thomas Granheim Nordeide, Tiril Beatrice Høglo

Instruktører: Gabriel Goujon, Tiril Hellerud, Aksel Krystad, Nora Broby-Bergem

Kommende forestillinger: t.o.m. 5. mars

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Ønsket om kongelig besøk er et gjennomgangstema som dukker opp en gang i blant, men de aller fleste sketsjene handler om helt andre ting. Det gjør ikke noe. Det gir revyen flere lag, og totalt sett kan det oppsummeres som den søteste revyen jeg har sett i år. Her er det alt fra pysjamasparty med regjeringen, prinsesseterapi med Märtha og barnehagebarn som leker «mor, far, barn og hund». Foodora blir også hyllet i et eget nummer som inneholder film, sang, dans, en ergometersykkel og et dritbra ensemble. Med god tekst på toppen av det hele, er dette mer enn nok til å underholde meg!    

Jeg ble litt redd da jeg hørte introen til “Don’t rain on my parade”, for det er en sang man ikke bruker med mindre man har en sanger som nailer den. Og naile den, det gjorde Andrine Nyquist Ertsland absolutt i nummeret hvor Märtha bestemmer seg for å bli prinsesse igjen. Jeg tar av meg prinsessekrona og bøyer meg i tryllestøv, for det var litt av en fremføring. 

Noe unikt med Lambertseterrevyen, er at de har dreiescene! Den gir smoothe overganger, og løfter showet. Hele scenen er generelt veldig kul og passer godt til revyformatet. De to lysende inngangene på hver side gir gode entreer, og spesielt Knutsen og Ludvigsen-sketsjen vet å utnytte dette. Dessverre er denne sketjsen veldig kort og blir kuttet nesten før den har startet, noe som er synd, for det lille vi fikk se var så gjenkjennbart og morsomt, at jeg gjerne skulle sett mer.

Knutsen og Ludvigsen er én av flere sketsjer med stort potensiale, men som fremstår litt halvferdig uten noen ordentlig punchline. Revyen er full av gode ideer, og selv om 1. akt bærer preg av avslutninger uten noe sluttpoeng, tar det seg opp i 2. akt. Her kommer høydepunktene på rekke og rad, og det er bare å lene seg tilbake og nyte showet. Chisara Ahamba byr på et herlig talk show med sin gode komiske timing, konspirasjonsteorien rundt Mummi-koppene er så nøye gjennomtenkt at jeg nesten blir redd for at Hufsa skal komme hjem til meg midt på natta og synkronsvømminga er et morsomt påfunn som krever ekstremt god timing, noe de klarer!

Flere sketsjer peker seg ut som noen av de beste jeg har sett under årets skolerevyer, samtidig som noen av sketsjene hadde avslutninger jeg ikke forstod. Likevel sitter jeg igjen med et godt helhetsinntrykk av revyen, for når Lambertseterrevyen er på sitt beste, da er de virkelig gode!

I fjor var Nesoddrevyen en av mine absolutte favoritter, så det er klart at jeg hadde litt forventninger før årets premiere. Samtidig gjorde tittelen Bowie meg usikker på om dette var noe jeg kom til å forstå, for min kunnskap om David Bowie er tilnærmet ikke-eksisterende. 

Tittel: Bowie

Hvor/når: Nesodden videregående, 29. februar

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Skuespillere: Sandi Kemi, Adrian Alexander Derlick, Tobias Enoksen, Birk Farbrot, Julie Marroni, Alba Borkenhagen Eidsvold, Benjamin Jenstad Heide, Hannah Vanessa Bjore, Alva Fjellanger Hellesø og Sindre Scheffels.

Instruktører: Torjus Augestad Ambjør og Edvard Brøndbo Adde

Kommende forestillinger: t.o.m. 7. mars

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Bowie viste seg heldigvis å være en metafor på den absurde kunsten og utgjorde dermed et ganske kult tema med mange muligheter. Likevel syns jeg revyen blir for ordinær i forhold til temaet de serverer. Det er flere klassiske sketsjer, og ikke så mye absurditet som de lover. 

Nesoddrevyen har også slengt seg på bølgen av sketsjer om anmeldere, noe som har vært gjennomgående i mange revyer denne sesongen. Vi får være med inn i «anmelderens hule», og det hele ender med en kjærlighetserklæring mellom anmelderen og hans assistent Igor. Igor er min soleklare favorittkarakter i denne revyen, fantastisk spilt av Alva Fjellanger Hellesø.

Ellers har revyen mange morsomme karakterer å by på, men gjennomgående mangler de punchlines og gode avslutninger. Mange av sketsjene er korte, men ofte er det disse som fungerer best. Blant annet har de en sketsj med en iherdig runde kortspill. Med tomlene på bordet skjønner vi etterhvert at de spiller gris, og det er hysterisk morsomt når taperen blir angrepet av en gris som plutselig styrter inn på scenen.  

Bowie den korteste revyen jeg har sett i år, og det var egentlig helt greit at den ikke var noe lengre. 

Vi må bare si: Hæ? Ikke fordi det ikke gir mening, men nettopp fordi det gir mening. Hvorfor heter den da HÆ?? Hva er egentlig Eikelirevyens poeng? Eller, som de sier i avslutningsnummeret – “HVA ER GREIA, HÆ?”

Tittel: Hæ?

Hvor/når: Eikeli videregående skole, 27. februar

Skuespillere: Anders Løfqvist, Casper Lorentz, Frida Meyer, Sondre Lyssand, Una Halvorsen, Sina Joy, Leon Edsem, Mons Tryggve Gellein og Markus Fjær

Kommende forestilling: Ferdigspilt

Anmeldelse av: Julie Aspholm Skogen og Maria Gonsholt Kristensen

Atmosfæren som møter oss når vi entrer Eikeli videregående skole er laidback og chill. Stemningen følger oss inn i foajeen, der skuespillere hilser på venner og bekjente, inn i salen og til slutt opp på scenegulvet. Dette er uformelt. Dette er hjemmekoselig. Dette lover godt.

Revyen åpner med Åpningsnr/Branninstruksjoner, en iscenesatt auditionrunde for hvilke skuespiller som skal gi oss… branninstruksjoner. To gutter i voksenbleier kaprer rollene og synger opplysende om… branninstruksjoner. Original idé med mye potensiale. Vi vet også fra programmet at voksenbleietemaet skal komme igjen, men merker raskt at det ikke brukes som den røde tråden vi håpet på. Og hva skjer med resten av skuespillerne? Når åpningsnummeret er over mangler vi fremdeles å se over halvparten av ensemblet. Vi får faktisk ikke se alle være sammen på scenen før i avslutningsnummeret: HÆ?.

Hæ? Med dette i tankene er det ikke overraskende at vi savner mer samhold på scenen. Det er jo vanskelig å oppnå når mesteparten av revyen kun består av enkeltstående sketsjer. Men, energien de klarer å gi hverandre under avslutningen er helt rå – så det kunne vi ønske vi fikk se mer av!

Vi sier det rett ut; revyen undervurderer seg selv. De tar ikke det de har laget på alvor og har lett for å gjemme seg bak tittelen. Sketsjene er ikke HÆ? nok. Skal sketsjene i seg selv ikke gi mening, eller er det nettopp det at de kaller revyen HÆ? som ikke skal gi mening? Ut fra tittelen forventer vi vel egentlig noe mer absurd. I stedet får vi scener folk flest kan relatere seg til og forstå.

Noe av det som derimot kan stemme med tittelen, er måten de ikke kombinerer dans, band og teater. Både tremannsbandet og de 16 danserne har egne, enestående numre som for publikum fungerer som brudd fra selve revyen. Dette er ikke typisk for revysjangeren og får oss til å tenke – er temaet muligens litt mer gjennomtenkt enn det vi først trodde?

Det er så mye potensiale blant skuespillerne! Hadde de bare gnagd mer på ideene sine kunne revyen blitt mye bedre. Vi tror at disse revysjelene egentlig sitter inne med veldig mye mer. Og helt til sist, som et lite PS: det at det er laidback og chill, det er noe storbyrevyer kunne lært noe av.

Fjoråret ga terningkast 1, debatter og sterke meninger. Kongshavn videregående skole var plutselig på alles lepper. Nå kjører de på igjen, nytt år, nye muligheter, ny revy – og den er ganske så bra. 

Tittel: (Aldri) gi opp

Hvor/når: Kongshavn videregående skole, 27. februar

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Instruktører: Thomas Gunnari Røtting, Martin Hoelsæther og Tobias Løyning

Skuespillere: Kevin Nordahl, Ronja Mittet, Helena Meyer, Aksel Bugge, Emilie Løvnes og Armaan Lindstrøm

Kommende forestillinger: Revyen vil spille ekstraforestillinger “til uken” skrev skolen på sin facebookside fredag 28.februar

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Ikke minst ser man potensiale. Jeg går ut av salen med samme følelse som jeg hadde etter Oslo By Steinerskole i fjor, og man vet jo hvordan det gikk med den gjengen i år (les Teaterungdoms anmeldelse av OBS revyen 2020: HER!). Det er så mye som er riktig og på vei til å bli noe knallbra. Jeg er glad og imponert. Aldri gi opp er en revy Kongshavn kan være stolt av.

Riktignok starter de litt nølende, åpningen er helt grei og blir etterfulgt av en ok nonnesketsj, men så smeller det. Motivasjonsforedraget ledet av kvinnen helt uten motivasjon er hysterisk artig. Forsøket på high-five senere i 1.akt er også av høy klasse. I tillegg har de gjennomgående valgt kule låter. Forspillet, bruddet og den orientalsk-rap-sang-aktige “One night in Bangkok” melodien er som skapt for revy, og i Kongshavnrevyen 2020 klarer man å utnytte dette til det fulle. Minnetalen til døde revysketsjer er også et solid høydepunkt.

Stress og press er det nok av. Det går bra å slippe ting. Av og til kan man bare gi opp, og det med et smil om munnen. Moralen er god, og selv om det er noen svakheter her og der (gjennomgangskarakteren feks er ikke morsom og det er ikke helt bra at skuespillerne begynner å le på scenen, men, men) så er dette en revy med mange gode numre og tydelig retning. Jeg er imponert over syvmilssteget Kongshavnrevyen har tatt, så selv om fjorårets revy var … er det virkelig grunn til å: Aldri gi opp.

Det er mange gjennomgangskarakterer i løpet av en revysesong, mange gjennomgående tematikker. Skirevyen prøver seg med gjennomgangsyrker og gjennomgangsrekvisitter. Journalister og slaktere får gjennomgå. Og bordet med pølser er på plass. 

Tittel: Grinepølse

Hvor/når: Ski videregående skole, 28. februar

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Instruktør: Tarjei Sjøberg

Skuespillere: Thomas Røstgård Stenberg, Filip Fedøy, Ada Emilie Aalberg Opsahl, Lukas Anvik, Jacob Oskar Hansen, Sebastian Lerpold, Eivind Jensen, Mina Moland, Marie Torre Snipen, Aurora Nyttingnes

Kommende forestillinger: Revyen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Grinepølse fortsetter der fjorårets revysuksess sluttet: med absurd humor og smarte løsninger. Det jeg beundrer Skirevyen aller mest for, er at de tør. De tør så utrolig mye. Å bruke 17.mai, bunad og melodien til blant annet “Ja vi elsker” i åpningslåta er dristig. Også fungerer det så sjukt bra. Det svinger fra første stund.

Scenografien er full av fiffige løsninger og artige inn/utganger. En fot er lodd for å lukke den ene døren og scenografiens X-faktor avsløres først helt til sist. Det er med andre ord mye å glede seg til i Grinepølse.

Skirevyen 2020 er ekstremt godt gjennomarbeidet. Mye går igjen, som et lite hav av røde tråder, karakterer, sceografielementer og yrkesgrupper. I tillegg har den en behagelig og riktig lengde. Alle skuespillerne er dyktige, men jeg må trekke frem Ada Emilie Aalberg Opsahls mimikk, timing, sjarme og talent. Wow!

Det er likevel noe jeg biter meg merke i og som gir suksessrevyen Grinepølse en liten bismak: Hvem er den egentlig laget for? Hvem vil ha mest glede av den? Det er ikke til å stikke under en stol at mye av revyen nærmest er skreddersydd for Aftenposten. Jeg hører flere i pausen kommentere at de ikke skjønner noe, at de føler de ser en intern revy, laget for noen spesielt inviterte. Og selv om jeg liker revyen selv, skjønner jeg hva de mener…

Kvaliteten er der uansett! Grinepølse er en meget sterk revy. Jeg ler og koser meg (men som anmelder er jeg jo spesielt invitert).

La meg si det først som sist: Dette er en 6er revy (i alle fall i min bok). Det er ingen andre som kan gjøre det Elvebakken gjør. Det er proft ut i fingerspissene. Scenografien er noe av det råeste jeg har sett på en revyscene og rammen rundt er upåklagelig. I tillegg er alle (jeg mener ALLE) på og bak scenen dritgode. Hurra for Elvebakken, og hurra for Døden.

Tittel: Døden.

Hvor/når: Elvebakken videregående skole, 29. februar

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Instruktør: Andreas Gregersen

Skuespillere: Thea Tollefsen, Hauk Borchmann, Johanne Brevik, Oliver Mølmen Kjeldstad, Johannes Halvorsen, Selma Buer Hoel, Flo Fagerli og Kaisa Saabye

Kommende forestillinger: t.o.m. 8.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Døden er tema. Vi går ned fra trærne og inn i bakken til biller og småkryp. Bandet sitter på scenen, morbid sminket. En aldrende Toralv Maurstad, i Bjørn Johansens skikkelse, loser oss gjennom forestillingen med vitser og kjærkommen ro. Slik lander vi mellom de energifylte numrene denne revyen ellers består av. Elvebakkenrevyen er et maskineri, det håper jeg den fortsetter å være.

Det er helheten som er genistreken til Døden, og avslutningsnummeret, det er fantastisk! Ellers er det faktisk flere ting å plukke på. Famous Last Words og Åndeløs makt virker malplassert og Horten Fettfabrikk er direkte svakt. Men hvem bryr seg vel om det når helheten er så helstøpt. Det er ingen som kan gjøre det Elvebakken gjør, og det er ikke rart.

Med begravelse i pausen og en hel skole dekorert til revy er det tydelig at disse vet hva de gjør. Keybordkatt er et annet godt eksempel på stålkontroll. Her kombineres (dritbra) dans, med morsomme klipp av katter på skjermen i bakgrunnen, mens en absurd tekst som beskriver filmene synges med ro og verdighet. Absurd, men skyhøy kvalitet i alle ledd. Dessuten smart satt sammen. Gøy.

Oliver Mølmen Kjeldstad frontes som den store stjerna. Han kan synge, han kan danse og han kan spille. Dritgod rett og slett. Likevel skinner han mest i fellesnummerne. Det gjør egentlig alle skuespillerne, og det liker jeg skikkelig godt. De er best sammen. Nettopp det er Elvebakkens store suksessoppskrift!

Jeg er nok en gang imponert over Elvebakkenrevyen, reiser meg fra setet og jubler høyt. Døden

Når elevene på Nydalen videregående setter opp revy, byr de på andre boller. Men hva er egentlig “andre boller”? I løpet av snaue to timer gir de oss et svar som absolutt gjør oss sultne på enda flere boller.  

Tittel: Andre boller

Hvor/når: Nydalen videgeregående skole, 27. februar

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Skuespillere: Tuva Saugestad, Sebastian de Linde, Malin Borkenhagen, Celine Slinning Ryssmo, Hedda Spro Larssen, Emma Spetalen Magnusson og Kiyan Palizban

Instruktører: Philip Bjørne, Sebastian Mackee, Lasse Lilleng

Kommende forestillinger: t.o.m. 7. mars

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Revyen åpner med at en av skuespillerne kommer ut på scenen og bare må tygge ferdig en litt for tørr bolle før hun får ønsket velkommen. Lenge før hun får tygget ferdig er latteren til publikum godt i gang, og herfra går det bare oppover. Det er et fargesprakende og energifylt show, som ikke kan annet enn å gjøre oss glade! Nivået på skuespillerne er skyhøyt, og flere av jentene synger i tillegg veldig bra. Sammen fremstår de som et sammensveiset ensemble, og alene er de stjerner.

I de aller fleste sketsjene var både innhold og skuespill på topp, men de gode skuespillerprestasjonene får oss også til å le i de rare sketsjene uten særlig innhold. Et eksempel er sketsjen hvor alle i publikum får utdelt 3D-briller og skal se “what kind of shit” vi driver med i Norge. Det som møter oss på scenen er en gjeng som ser ut som de har diaré og spysjuken på en gang. Det er absurd, utrolig morsomt, og helt uten mening, men de gjennomfører det så sykt bra.

Bandet er også noe for seg selv. For å gjøre sceneskiftene litt lengre, har de fått to egne sketsjer – henholdsvis opplesning av leksene i norsken og spansken. Vi får høre utdrag fra Vildanden på gammelnorsk og en scene om musikere som drikker tequila på spansk. Man trenger ikke stort ordforråd i spansk for å skjønne hva som foregikk..

Litt merkelig er det dog at noen av sangene blir fremført med originaltekst. Om den akustiske fremførelsen av sangen “Optimist” var en del av den opprinnelige planen, eller om den har blitt lagt inn det siste døgnet som en hyllest til Jahn Teigen er uvisst, men jeg skjønner ikke helt hvor de vil med den. Jeg skulle også ønske de hadde selvskrevet tekst på avslutningsnummeret, men utover det er det lite å trekke på.

Jeg ble skikkelig glad av å se denne revyen, og håper mange tar seg turen til Nydalen for å få smake andre boller, eller i dette tilfellet, oppleve andre boller.