Det hele startet med stort kræsj, og det gjør også denne revyen. To biler møtes, og kræsj, så er vi i gang! Vi er på Asker videregående og det er premiere på årets revy.
Selv om sluttpoenget ikke er av de beste, var “Moralpolitiet” en av sketsjene som virkelig fikk oss til å le! FOTO: Karen Kalager
Tittel: Kræsj Hvor/når: Asker videregående, 31. januar Revysjefer: Sanna Brodtkorb, Henrik Tufte, Fredrik Foyn og Hennie Thoeneie Skuespillere: Julie Sandbrekke, Rebekka Færøyvik, Jacob Offenberg Magnus Tronbøl, Klara Hoff, Louise Søeberg, Ingrid Røneid og Sofie Vik Kommende forestillinger: 3.-6. februar Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
En spent gjeng lusker i kulissene, og læreren vi sitter ved siden av kan stolt fortelle at elevene på skolen har laget denne revyen helt selv, uten profesjonelt band eller innleide instruktører. Det er en stor gjeng som er i sving, så her har revysjefene gjort en glimrende jobb med å holde i alle tømmene.
Dette er en klassisk revy med sketsjer og musikalske innslag, i tillegg til at de har gitt danserne ganske mye plass. Dette gjør de helt rett i, for den allsidige gjengen med dansere er kveldens stjerner! Det er bare å ta av seg hatten, det er også et stort pluss at de ofte fletter dansingen inn i sketsjene så vi skjønner at det er en tanke bak, bl.a. som dansende flyvertinner.
Den samkjørte dansetruppen imponerer stort med catchy koregrafier og høye bein. FOTO: Karen Kalanger
Når det gjelder sketsjene er det ca 50% gode sketsjer og 50% helt OK sketsjer. Når det først er gøy, er veldig gøy, men en del av dem er ikke helt gjennomførte. For eksempel når familien Ingebrigsten dukker opp på scenen. Sketsjen i seg selv er egentlig ganske morsom, men den blir dratt litt for langt og med et ganske halvhjertet forsøk på å snakke stavangersk føles det litt halvferdig. For min del er Sinnemestringskurs, Moralpolitiet og Asker Amatørteater de store høydepunktene, og skal man dømme ut i fra latteren i salen, tror jeg de fleste i publikum er enige med meg.
Steinerskole-sketsjen er i og for seg et av høydepunktene, men den kjedelige avslutningen på sketsjen drar ned helhetsinntrykket. FOTO: Karen Kalanger
Det er også gøy hvordan de klarer å flette bandet direkte inn i åpningssketsjen av 2. akt. Et smart grep som får oss i salen til å få øynene opp til musikerne. Bandet rocker skikkelig og er med på å dra opp stemningen hele veien. Totalt sett er Kræsj en revy som inneholder alt en revy skal. Den er fint presentert, men det blir litt for langt mellom høydepunktene til at den kan konkurrere med de aller beste.
Det kritikerroste radarparet Arnarsson og Torfason er tilbake på Nationaltheatret. Etter å ha høstet lovord for sin skamløse lek med Ibsen i 2016, tar de nå fatt på Tysklands stolthet – Faust. De mener klassikeren må debatteres i lys av vår tid, at vi må snakke om Faust som den moderne mannen og ha en mer kritisk tilnærming til teatertradisjonens kvinneframstilling. Baktankene er det ingenting å si på, og da er det ekstra synd at forestillingen ikke lever opp til dem.
Mats Ousdal tolker Faust i en maksimalisisk og fargerik oppsetning. FOTO: Øyvind Eide
Av: Regissør Thorleifur Örn Arnarsson og dramatiker Mikael Torfason. Basert på Faust del én og Faust del to av Johann Wolfgang von Goethe
Tid og sted: Nationaltheatret, Hovedscenen, 26. januar 2019
Oversettelse: Elisabeth Beanca Halvorsen
Scenograf: Daniel Angemayr Komponist, musikalsk ansvarlig og lyddesigner: Gabriel Cazes
Kostymedesigner: Monika “Mona” Ulrich Lys- og videodesigner: Voxi Baerenklau
Koreograf: Laura Witzleben Kameraoperatør: Marte Vold
Maskør: Wibke Schuler, Nina König Dramaturg: Hege Randi Tørresen
Medvirkende: Frøydis Armand, Mats Ousdal, Kjersti Tveterås, Nader Khademi, John Emil Jørgensrud, Petronella Barker, Marika Enstad, Mattis Herman Nyquist
Kommende forestillinger: I spilleplan til 11. april
Anmeldelse av: Mari Noodt
Dekonstruksjon av klassikere og opposisjon mot teatertradisjonen er helt tydelig bærebjelken i den islandske duoens arbeid. Med #metoo og den høye selvmordsraten blant unge menn som inngang, plukker de fra hverandre Tysklands egen Peer Gynt og finner ut at jo, vi må fortsatt snakke om han. Programheftet er propp full av gode kronikker om hvorfor Faust er relevant, hvorfor vi skal dra han opp med roten og utfordre den ukritiske og tradisjonelle tolkningen. Doktor Faust er en deprimert og skadeskutt mann som kveles av sin streben etter lykke. Han ser til slutt på en fjorten år gammel jente – Gretchen – som sin eneste frelse. Arnarsson og Torfason melder hardt ut at dette er pedofili, det holder kvinnen nede og gir mannen få sjanser til å være følsom og sårbar. Som sagt – grunnlaget for forestillingen er lovende.
Det er en lammende bruk av virkemidler på Nationaltheatrets hovedscene. FOTO: Øyvind Eide
Det jeg sliter med å forstå, er hvorfor forestillingen da skal snakke om alt annet. Utgangspunktet er jo så godt! De snakker om Faust og Gretchen, ja, men bruker også mye tid på Frøydis Armand (dette er hennes avslutningsforestilling), Elvis og Priscilla (finnes vel mer relevante #metoo-saker enn denne?), dramatikerens egen barndom og morsforhold, pubrasisme, permisjoner på nationaltheatret, regjeringsplatformen… Listen er lang. Når vi i tillegg blir overlesset med utallige virkemidler, blir det til slutt bare en eneste stor smørje av meningsbærere og uttrykk. Det virker som et desperat forsøk på å være nyskapende og å treffe vår tids behov for tempo og impulser. Kan ikke teatret være en liten pause fra dette peset? Det tar helt overhånd og jeg sitter igjen med et nokså lite utbytte. Forestillingens gode premiss kveles av sin egen maksimalisme.
Nader Khademi fungerer godt som Mefistofoles – djevelens sendebud – men slukes i det store kaoset. FOTO: Øyvind Eide
Jeg er innforstått med at teatret befinner seg i en slags trend av pornografi, medialitet, dekonstruksjon og fiksjonsforvirring. Det kan fungere som bare det, slik som i Nationaltheatrets Arbeidstittel: Savnet fellesskap. Men det fungerer ikke i Vi må snakke om Faust. Det oppleves mest som et uendelig kaos av tilsynelatende umotiverte virkemidler, som dessverre ikke er spesielt nyskapende heller… Talekoret med ungdommer fra Elvebakken VGS virker som et enkelt alibi for at dette handler om “vår generasjon”. Jeg kjøper den ikke. 1800-tallskostymer blandet med glitter og glam er vel egentlig oppbrukt nå. Det samme med livestreaming på scenen, drithøy rapmusikk, biler og liksom-talkshow. Så har du i tillegg skuespillere som ikke kan spille instrumenter, som på død og liv skal spille instrumenter. Det undergraver musikkens viktige faktor i forestillingen og blir til irriterende støy som skuespillerne kan hvile seg på. At de gjentar samme sang til det kjedsommelige gjør det ikke bedre. Men det er kanskje et bevisst valg for å utmatte publikum, som jo også er litt utdatert, eller? Og please, kan vi slutte med den evinnelige skrikingen på scenen. Det er nok nå.
Jeg klarer rett og slett ikke å samle alle uttrykkene til å gi meg noe – verken mening eller underholdning. Og på den måten tenker jeg at nei, vi trenger ikke å snakke om Faust. Ikke på denne måten. Da leser jeg heller en av de interessante programtekstene og håper at den islandske duoen kommer tilbake med en mer solid oppsetning neste gang. De har jo noen sabla gode poenger i bunnen.
Ok. Rett på sak her. Det er ikke politisk teater bare fordi man nevner KRF, Trump eller Midtøsten. Jeg sliter derfor med å kalle OSLO «politisk teater i verdensklasse», slik Dagsavisen så fint sier det. Da kan det være like politisk å sette opp Mary Poppins, så lenge det er gjort med et skråblikk på dagens tematikker. Nei, dette er i bestefall en eksklusiv historietime.
OSLO spinner rundt to sentrale figurer i den såkalte oslo-avtalen, Terje Rød-Larsen (Preben Hodneland) og Mona Juul (Kjersti Dalseide). FOTO: Erika Hebbert
Tittel: OSLO Av: J. T. Rogers Tid og sted: Det Norske Teatret, Scene 2, 18. januar 2019 Regi: Stefan Larsson Scenograf og lysdesigner: Jens Sethzman Kostymedesigner: Christina Loverly Lyddesigner: Morten A. Jorsett Dramaturg: Anders Hasmo Medvirkende: Kjersti Dalseide, Preben Hodneland, Geir Kvarme, Paul Ottar Haga, Amell Basic m.fl. Kommende forestillinger: I spilleplan til 21. mars 2019 Anmeldelse av: Ole Petter Ribe
Oslo-avtalen var og blir en stor politisk «talkie» gjennom 90-årene, fram til den andre intifadaen satte i gang, og prosessen ble satt i nytt lys. Det Norske Teatret går tilsynelatende dokumentarisk igjennom hva som skjedde de 9 månedene Terje Rød-Larsen og Mona Juul la til rette for hemmelige møter mellom den israelske regjeringen og Palestinian Liberalisation Organization (PLO). Teatret stiller vel egentlig ingen ytterligere spørsmål rundt hva som skjedde, hvorfor det skjedde og hva det var godt for eller ikke.
Er vi forvirret? Neida. De har fått med seg utrolig mye tørt stoff inn i en og samme fortelling, og fortellergrepene er urovekkende bestemte. Det er effektivt fortalt. Jeg tror også folk i salen kjente at de lærte noe, men er det nok, om man skal lage «politisk teater i verdensklasse»?
En platt scenografi understreker den gjennomgående uengasjerte tonen i forestillingen. FOTO: Erika Hebbert
I forestillingens aller siste minutter stiller skuespillerne seg opp som en plakat-photoshoot for Mad Men. De bruker noen få setninger på å gå igjennom det jeg ser på som kjernen i materien: Hva fikk avtalen å si for ettertiden, og hvor ligger konflikten i dag? Dette er først etter å ha dratt oss gjennom 3 timer med verbaldrevet diskusjon og politisk retorikk fra før tusenårsskiftet. På fake nynorsk. Og nå drar jeg ungdomskortet. Det er ikke meningen å kjede meg i salen, bare fordi jeg er ung og vill og ønsker mer action-teater med griseblod og porno… Men dette funker ikke. Rent billedlig er dette noe av det minst spennende som har skjedd på denne scenen. OSLO hadde fungert like bra som radioteater, og de korte sekvensene med video prosjektert på scenografien er provoserende likegyldige. De viser slow-motion-snutter av «palestinsk opprørsungdom i flammehav», «Cairo by night» og andre stockphotos. Det var allikevel gøy med en skandinavisk 90-tallsversjon av House of Cards. Men vent, da kan man jo også bare se House of Cards.
OSLO hadde også vært spennende, hadde det vært et dokumentarisk teater, men som regissør Stefan Larsson sier, og som de med rette har fått kritikk for; så fraskriver de seg ansvaret hva gjelder historisk nøyaktighet. Det er jo teater. Da er det heller ikke lenger en utrolig kul og bekostet TED-Talk om fred og konflikt. Bare bekostet. Preben Hodneland er forøvrig ganske overbevisende og flink.
Preben Hodneland er et stort lysglimt i en ellers ganske trasig teateropplevelse. FOTO: Erika Hubbert
Skuespillerne kan få lov til å stille seg opp i dramatiske poseringer så mye de vil, men så lenge de og regissøren ikke STILLER seg opp for annet enn den «objektive historien», trenger jeg personlig ikke å se på. Men det er meg. Jeg har lest manuset av J. T. Rogers og har arbeidet med Isreal-Palestina-konflikten tidligere. Jeg forventer kanskje for mye av denne forestillingen, men jeg syns også min generasjon skal kunne kreve litt mer bein i nesa fra aktører som ønsker å tematisere nettopp denne konflikten.
Manus virker gjennomgående skrevet av fedrene og mødrene våre. For og fra en annen tid. Med daddy-jokes og billige poenger som ikke lander helt, blir fokuset dratt bort fra dit jeg egentlig vil: Pille på skorpen og stikke fingeren i såret. Jeg aner også en rekke stereotypier som vi ender opp med å le lett ut gjennom nesen av, uten at vi blir fulgt opp på det etterpå. Lettvint.
Vi får vel bare vente til Ylvis-brødrene lager en episode av Oslo-avtalen i serien sin Stories from Norway. Kanskje de kan gjøre den litt mer rivende og aktuell. Tørre å drite seg skikkelig ut. Det Norske Teatret gjør et uengasjert forsøk.
Stimuli er tittelen på årets Vallerrevy, og vi gjør oss klare for å bli kunstnerisk stimulert. Allerede på vei inn er det sansebokser på veggene, for de som tør å stikke hånda inn. Alt ligger til rette for en bra og gjennomført kveld, og det blir det uten tvil!
En herlig energifylt gjeng som gir alt for å stimulere sansene våre. FOTO: Hannah Pretlove
Tittel: Stimuli Hvor/når: Valler vgs., 21. januar Instruktører: Gustav Lie Gundersen, Tobias Kolbjørnsen og Fabian Severin Heidelberg Lunde. Skuespillere: Thomas McKinney Wist, Henrik Hellum, Maria Aalerud Seim, Jakob Nermoen, Eira Tidemand-Johannessen, Ingeborg Bjordal, Martine Omdal, Emily Hammer. Kommende forestillinger: 22.-26. januar Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
Vallerrevyen 2019 ønsker å stimulere de forskjellige sansene våre. Vi lytter til drapsetterforskning, spiser gulrøtter og ser en fantastisk gjeng som virkelig byr på seg selv på scenen. Revyen følger en tydelig rød tråd, samtidig er det en revy hvor morsomme punchlines får mye fokus. Det er en god blanding av sang, dans og sketsjer, og jeg kan ikke gjøre annet enn å si at jeg digger det!
Tidligere MGPjr-deltaker Henrik Hellum er kveldens stjerne og gjør stor suksess i et oppgjør med sin tidligere hit «Kan det bli du og jeg?». Han er også hysterisk morsom i sketsjen hvor det diskuteres om Ole Brumm er gutt eller jente. Selvom han ikke sier et ord, er uttrykkene priceless! En skuespiller det absolutt er verdt å legge merke til.
Henrik Hellum, kjent fra MGPjr har nå blitt stor og tar et oppgjør med sin egen sang. FOTO: Hannah Pretlove
Som seg hør og bør tar også Vallerrevyen for seg #metoo i kveldens kanskje morsomste sketsj. Kontrakt skal underskrives og det hele skal bekreftes på video. Her skal det nemlig nøye dokumenteres at dette er en frivillig one-night stand. Under sceneskiftene kommer det inni mellom noen søte små snutter – og å se «Puss, puss, så får du en suss» spilt ut var kjempe gøy! “Flodefaktoren” fungerer fortsatt.
Bandet er på plass og de svinger skikkelig! FOTO: Hannah Pretlove
Kvelden byr på stimulering av alle sanser, og det er også nevneverdig at så mange som 350 elever er med på å få denne revyen til å gå rundt. Det er imponerende! Det er rett og slett vanskelig å komme på noe negativt å si om denne revyen, for jeg storkoste meg og håper de spiller for fulle hus resten av uka!
Det er 2019 og vi går inn i et nytt og spennende teaterår. Teaterungdom.no skal anmelde 26 skolerevyer og være en del av juryen til Revykavalkaden – en utrolig kul utfordring! Her snakker vi teater som virkelig er av, med og for ungdom. Men vi skal selvfølgelig også gi en ung og frisk stemme til alt det andre interessante som skjer i kultur-Norge, og på plakaten finnes det mange godsaker. Vi i redaksjonen gleder oss til teatervåren 2019, og her er noen av forestillingene vi er mest spente på!
FOTO: (f.h.) Fredrik Arff, Erika Hebbert, Helge Hansen, bildet hentet fra Dansens Hus og Tilnærmet lik
Stine: Våren 2019 lover et spennende og variert teater-reportoar! Spesielt synes jeg Det Norske Teatret fremhever seg med et sterkt program som har mye godt i posen. Goksøyr&Martens er tilbake, denne gangen med forestillingen Dottera. Duoen har tidligere imponert med sterke temaer og realistiske framstillinger, og jeg tror deres nye prosjekt er intet unntak. Mare av Lisa Lie, og Oslo av J.T. Rogers er også forestillinger som stikker seg ut! På Oslo Nye Teater gleder jeg meg til å se Kari-Ann – Ærlig fortalt, en forestilling jeg tror vil bli både morsom og tøff. Den handler tross alt om livet til en morsom og tøff dame!
Mari: Det kan virke som 2019 er året hvor kritikerroste romaner skal teppelegge teaterscenen. Allerede denne våren får store litterære hit’er som Tante Ulrikkes Vei (Det Norske Teatret) og Fuglane (Riksteatret) nytt liv på scenen. Det er alltid spennende å se hvor vellykket overgangen fra bok til teater er, så disse gleder jeg meg til! Jeg må også trekke fram Statsteatrets nye tiårsforestilling 2010 – Lollywood. Disse gutta har underholdt oss med knallsterkt handtverk før, og jeg håper det fortsetter når de nå beveger seg nærmere vår samtid. Jeg kan heller ikke unngå å nevne De Urørlige på Oslo Nye Teater. Den franske filmsuksessen ligger mitt hjerte nært og jeg er spent på å se om teaterversjonen har noe å stille opp med!
Kamilla: Det er to ting jeg gleder meg til denne våren. Det første er alle skolerevyene, som jeg allerede er godt i gang med å se! For videregående elever i Oslo og Akershus er revyene blitt en viktig tradisjon, og det er kjempe gøy å se og anmelde disse, og mimre tilbake til min egen tid på videregående. Det andre jeg gleder meg til alle forestillingene som skal opp på Oslo Nye Teater, og da spesielt De urørlige, En sporvogn til begjær og Kari-Ann – ærlig fortalt. Helt tilfeldig at alt jeg gleder meg mest til er på samme teater, men det blir garantert flere turer dit utover våren.
Helge: Å stupe inn i skolerevyuniverset er selvfølgelig et høydepunkt. At vi også får være en del av juryen til Revykavalkaden er bare helt rått! Men det er selvsagt mye annet å glede seg til også. Carte Blanche inntar Operaen med Know Hows som jeg gleder meg stort til. Siste forestilling fra kompaniet, Sufflette, var jo blant de nominerte til Årets forestilling 2018, så vi vet hva denne gjengen er god for. Ingenting, en samproduksjon mellom Tigerstadsteatret og Oslo Nye presenterer seg som “et stykke for ungdom” noe som alltid gjør meg nysgjerrig. Winter Guests og Alan Lucien Øyen kommer tilbake til Dansens hus med forestillingen Me, noe som også får blodet mitt til å pumpe litt ekstra. Ser ut til at det blir mye dans på meg denne våren, det kan jeg like. I boken min er dans også teater.
Etter en massiv stemmerekord, har dere – våre lesere – kåret årets beste teaterforestilling i 2018. Med hele 40% av alle stemmene, går forestillingen av med en soleklar seier.
Teaterungdom har talt, og “Årets forestilling 2018” er
Gratulerer til alle involverte! Årets vinner gjenspeiler mesterlig det vi i teaterungdom så gjerne vil nå fram med: Unge vet også hva godt teater er og framtiden er LYS for teaterungdommen! Vi heier på ungt engasjement både bak scenen, på scenen og i salen. Hurra for Antiteateret og Nyanser av gris!
Lurer du på hva forestillingen handler om og hva som gjør den så bra? Les vår anmeldelse her!
er et overflødighetshorn av kreativitet, individualitet og lekne ideer. Fantastiske skuespillere i samspill med artig koreografi, tekst og scenografi gjør det avsluttende vaffelpartyet til en fest man bare må slenge seg med på. En gjennomført, herlig, morsom og ekstremt rar revy. Snilerevyen er 2019 er: Absurd, gøy, og i dette nummeret ganske ekkelt. Snilerevyen 2019 har alt. FOTO: Ada Holm Hjelmerud/Snilerevyen
Tittel: 👌🏼 Hvor/når: Lillestrøm vgs., 17. januar Instruktører: Tarjei Søberg og Andreas Gregersen Manussjef: Sahil Zafar Skuespillere: Snorre Kind Monsson, Martin Borge, Ida Oldeide Hay, Caroline Borge, Aurora Sunde, Ulla Fredriksen, Maria Habiyambere og Lara Mreihil. Kommende forestillinger: 18.-20. januar Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Det hele starter med et møte for å komme på navn til revyen. De ender med en emoji, noe som egentlig er ganske teit, men det er kanskje poenget, eller? Gjennom hele revyen slenges det ut referanser og assosiasjoner. Når det er tekniske problemer spør vi oss: er dette med vilje? Gjengen på Lillestrøm vgs har klart å snekre sammen en revy der ingenting kan gå galt, for publikum blir med på alt. Hvorfor spør du kanskje: fordi den er så bra!
er en helt rå revy! Hele rammen rundt; alt er ryddig, velorganisert, tekstene er gode, skuespillerne og koristene eksepsjonelle. Solid fra start til slutt. Aktene er passe lange, det slutter på et punkt hvor man fortsatt er sulten på mer. Publikum blir dratt inn i det absurde, rare, morsomme. Hitler, Jesus, lysbrytere og snus. Til og med Kløfta. Ekle, ekle Kløfta hvor man kan være seg selv. Alt gjøres med et glimt i øyet, av et strålende skuespillerensemble.
Skuespillerne viser klasse. FOTO: FOTO: Ada Holm Hjelmerud/Snilerevyen
Disse skuespillerne briljerer virkelig. Alle som en. Jeg må likevel trekke frem Ida Oldeide Hay – For et talent! Komisk timing, mimikk, lekent kroppsspråk. I en gjennomgående velspilt revy klarer hun å skille seg ut og tilfører alle numrene hun er med i det lille ekstra. Enten hun er bestemor, småbarnsmor, helsesista eller lysbryter (du leste riktig, lysbryter).
Første akt er helt OK, med avslutningsnummeret som det store høydepunktet. Men andre akt er HELT FANTASTISK! Og kanskje trengte man reisen dit, for å forstå formen, lekenheten og galskapen de driver med. Hodet mitt løper løpsk. For dette var så gøy!
Numrene henger sammen ved hjelp av en absurd karakter som minner meg om Vector fra “Grusomme meg”. Det er min assosiasjon, aner ikke om den er helt på jordet, fult mulig det, men Vector er gøy, på samme måte som denne revyens absurde overgangspersonlighet. Med sitater, dans og musikk på øret fyller han overgangene med humor slik de blir mer enn en pause, de får innhold. Igjen, strålende løst.
Det hele avsluttes med vafler, marshmallows og sangen “Dette var en revy”. For det var det, og en strålende en også. Gratulerer! Dette var en opplevelse!
Det er fredag kveld og vi har tatt turen til Persbråten vgs og revyen Etisk norsk. Hva vil det egentlig si å være etisk norsk? Persrevyen prøver å gi oss svaret, men lykkes ikke helt.
Her er alle skuespillerne samlet på den hjemmekoselige scenen. FOTO: Celina Olsson
Tittel: Etisk norsk Hvor/når: Persbråten vgs., 11. januar Instruktører: Kasper Antonsen, Nickolai Arnesen-Halmrast, Jenny Skoland Skuespillere: Jacek Jankowski, Pernille Sophie Skrindo, Gry Myrtveit Gundersen, Mounir Echarif, Isabel Ørnhøi Halvorsen, Tobias Kjærnes Paulsen, Diba Pirzad Amoli Kommende forestillinger: 12.-18. januar Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
I det som ser ut som skolens kantine, har revygjengen på Persbråten bygget sin egen blackbox av en ganske kul scenerigg. Det er ikke store scenen de har å boltre seg på, men band og skuespillere får presset seg sammen i en koselig og hjemmesnekra revy.
En (kanskje ikke helt) tilfeldig publikummer blir dratt opp på scenen i starten av revyen for å bli kvitt en av sine dårlige etiske sider. Disse dårlige sidene blir vi presentert for i løpet av første akt, mens andre akt går ut på å bli kvitt den ene – gjerrigheten. Tanken er nok at de forskjellige etiske sidene som blir vist, er de dårligste sidene ved oss nordmenn generelt, men jeg skal ikke påstå at jeg kjenner meg igjen i alle sammen. Skuespillerne gir alt, men selv med et helhjertet forsøk blir ikke resultat så altfor mye å skryte av. Det er mye skriking og det hele blir fort litt hysterisk.
Den gjerrige gjør alt hun kan for å spare mest mulig på en bollepose venninnen kjøpte for henne. FOTO: Celina Olsson
Det er langt mellom de gode numrene, men Netflix-sketsjen er en virkelig vinner som de fleste kan kjenne seg igjen i. Her møter vi en skoleelev som bør lese til tentamen, men trekkes stadig nærmere Netflix og ny episode av Riverdale. Tankene hennes høres over høyttaleranlegget, og det er kjempegøy hvordan hun diskuterer med seg selv om mattelekser eller Netflix er viktigst.
Et av høydepunktene er den paranoide jenta som skal vite hver minste detalj om kjæresten absolutt hele tiden. FOTO: Celina Olsson
Dickpic-sketsjer er en gjenganger blant årets revyer, og også Persrevyen har fått med seg denne trenden og utfordrer den. Avsenderen får spørsmålet “men hvorfor sender du dickpic?!” og så er vi i gang. Det tar helt av i et stort penis-nummer hvor selv de yngste i salen ler. Den paranoide jenta som skal ha full kontroll over kjæresten når han er på fest, er også en av de bedre sketsjene og kunne godt blitt dratt ut enda lenger.
Totalt sett er dette en helt OK revy. Temaet “etisk norsk” blir litt vagt, spesielt når det bare er fokus på de negative sidene – men idéen var god. Det er litt for langt mellom høydepunktene, men når de først kommer, koser jeg meg veldig!
Elevene ved Ullern vgs har forvandlet et av skolens auditorier til en mørkkledd og elegant scene, og skuespillerne introduserer Din revy. Første akt stråler, men så dabber det av…
Ullernrevyen legger opp til publikumsmedvirkning, og i dette nummeret får publikum stemme over hva som skal være på pizzaen. FOTO: Leander Falkenberg
Tittel: Din revy Hvor/når: Ullern vgs., 10. januar Instruktører: Tarald Reite og Joakim Ljønes Skuespillere: Carl Philip Dybwad, Andrea Berner, Bendik Barlinn Kjelstad, Olav Rosón Eide, Henriette Bolstad, Thea Vallestad, Tyra Tvedte Kristoffersen. Kommende forestillinger: 11.-13. januar Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
Konseptet rundt Din revy er egentlig ganske smart. Det legges opp til at publikum skal få være med å bestemme hvordan revyen blir, ved å stemme med en rød eller grønn stemmeseddel fra programbladet. Dette er i utgangspunktet en god idé og gir assosiasjoner til improteater, men det virker som det blir litt glemt underveis, da vi som publikum bare får være med å stemme i to sketsjer.
Toastmaster Marit (spilt av Andrea Berner) leder oss gjennom kveldens revy, og funker som en slags konferansier. Hun flørter med publikum og er veldig gjennomført i sin relativt kleine rolle. Hun snakker nesten i overkant tydelig, men det gjør bare karakteren enda morsommere. Gjennomgående i revyen er at alle snakker veldig tydelig, så det er umulig å gå glipp av en god punchline.
Første akt har mange høydepunkter, men det beste er Tyra Tvedte Kristoffersen i «Kommune og fylkestingsvalg»! Vi ler så vi griner av dama som prøver å få ungdommen mer opptatt av politikk. Digger også at det er skrevet en egen sang (med tilhørende dansenummer) om at lerretet går ned, fremfor et rent sceneskift for å ta ned lerretet.
Tyra Tvedte Kristoffersen forteller på humoristisk vis hvorfor vi bør stemme på neste kommune- og fylkestingsvalg. FOTO: Leander Falkenberg
Andre akt er gjennomgående dårligere enn første akt, men har noen blinkskudd som «Ta abort», et herlig musikalnummer som gir abortloven et spark i ræva. Tinder-sketsjen er også veldig morsom! Dessverre avsluttes det hele med å rakke ned på oss i publikum for ikke å ha medvirket nok. Så i stedet for å slutte med et brak, møter vi en gjeng skuespillere og dansere som synger sint om hvor dårlig publikum vi var – ganske kjipt for et ivrig publikummer som velvillig var med på både allsang og avstemningene underveis.
“Ta abort” til sangen “Turn it off” fra The Book of Mormon er høydepunktet i 2. akt! FOTO: Leander Falkenberg
Alt i alt er Ullernrevyen en gjennomgående god revy med mange morsomme sketsjer, selv om 2. akt trekker helhetsinntrykket litt ned. De tre koristene gir likevel revyen et kjempeløft! Mellom hver sketsj får vi noen strofer fra trioen som stort sett synger trestemt og klokkerent. Her er det frysningsfaktor på høyt nivå! Bandet er også veldig bra, men med flere innleide proffe musikere er det kanskje ikke så rart? Uansett, vi koste oss på Ullernrevyen!
Det koker allerede før start på loftet til Foss videregående skole. På rulleskøyter danser ensemblet mens de synger “Her skal vi bare ha det nice, vi presenterer Fossrevyen On Ice”. For en start! Jazztaktene svinger, publikum jubler med, to timer med Disneymagi senere går jeg ut på glattisen etter å ha sett en brennhet revy.
Mathea Stensæth Josefsen leder an i denne strålende revyen. FOTO: Emily Mikkelsen Jatta
Tittel: On Ice Hvor/når: Foss videregående skole, mandag 7. januar Instruktører: Bendik Hvoslef-Eide, Arjan Nilsen og Iver Asp. Skuespillere: Ina Marie Rønning, Mikkel Moen, Sara Hågensen, Syver Myhrvold, Helle Ryg Eia, Toivo Ty Terjesen, Mathea Stensæth Josefsen, Teodor Ødegaard, Live Rabo. Kommende forestillinger: Spilles 7.-19. januar Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Fy fader som denne revyen svinger! Bandet, koret, skuespillerne og 1.akt er helt rå! Bestemor forteller eventyr som kveldens #metoo-sketsjer, tospannet (et slags Pompel og Pilt par) med voldsomt tempo er doktor/pasient og kelner/kunde, vi er på audition og ser en dirigent i fri utfoldelse. Kanskje ikke verdens mest nyskapende sketsjer, men hvem bryr seg når det er så bra? “Let it go” med hockeysveis/skjegg på far og sønn er også et høydepunkt. I tillegg til en absurd søt paraplyflørt. Revyen skøyter seg frem over isen i skjønneste Sonja Henie stil på en ryddig, enkel og intelligent måte. Jenta som vil redde verden, men som “starter med å se seg i speilet” (til Michael Jacksons “Man in the Mirror”) gir akkurat det lille sparket samfunnskritikk man trenger. Når akten avsluttes med et powernummer fylt av musikalitet, klasse, og med passe dose metafiksjon, klarer ikke denne anmeldelser la være å juble høyt før han går ut til pause.
Mikkel Moen og Syver Myhrvold er tospannet med voldsomt tempo. FOTO: Emily Mikkelsen Jatta
Andre akt biter den første i halen. Metafiksjonen pumpes og Disney-referansene hamres løs. Bestemor fortsetter sine #metoo-eventyr og tospannet er baker/kunde. Et testament med vitser er en av de mest finurlige sketsjene som presenteres. Her er humor, timing og ikke minst avslutningen av det virkelig geniale slaget. AHA-allsangen kunne fort blitt pinlig, men reddes inn av et energisk ensemble. En nærmest rørende gjenforening mot slutten av revyen får meg til å notere “HELL YEAH!” i notatboken min. Dette er klasse.
I et tafatt forsøk på å være “bad cop” kan jeg si at første akt nok er bedre enn andre. Metafiksjonen melkes kanskje litt for mye og stand-up-komiker sketsjen hadde vært morsommere om det kun var komikeren på scenen. Det var vel det jeg hadde å sette fingeren på. Altså, mer eller mindre ingenting.
On ice svinger. Disneys polerte virkelighet har inntatt Birkelunden og jeg digger det. Band, kor og skuespillere leverer over hele linja. For et show! Jeg gir beng, reiser meg i salen og jubler.
