Chateu neuf er forvandlet til Oz, hvor den mektige trollmannen hersker. Her møter vi både blomsterputter, vepsenikker, en søt hund og ei heks på segway! Alt ligger til rette for en fortryllende ettermiddag, men noen ting skurrer her og der.

I landet Oz møter Dorothy et fugleskremsel, en blikkmann og en løve. POSTER: Jarle Nyttingnes / SCENEFOTO: Tovita Razzi

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Tittel: Trollmannen fra Oz
Hvor/når: Chateu Neuf, 17. februar 2019
Regi:  Mattias Carlsson & Martine Bakken Lundberg
Koreografi: Alexander Langset
Medvirkende: Sofie Bjerketvedt, Janne Formoe, Tom Sterri, Hilde Lyrån, Sindre Postholm, Alexander Langset, Per-Theodor Paulsen og Håvard Eikeseth, samt hunden Hiro og 20 barn fra Art Musikal- & Ballettskole og WestEnd Studios.
Kommende forestillinger: Hver helg t.o.m. 17. mars
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

I USA er de aller fleste barn oppvokst med fortellingene om Oz, fordelt på hele 14 bøker skrevet av L. Frank Baum. Her i Norge, derimot, er bøkene mindre kjent. Allikevel er forestillingen Trollmannen fra Oz, som bygger på den første boken, en gjenganger på scener over hele landet – alt fra amatøroppsetninger til profilerte teatre. I fjor så vi Riksteatret sin versjon, og i år har det magiske landet inntatt scenen på Chateu Neuf.

Det hele handler om Dorothy som forviller seg inn i landet Oz og må finne trollmannen for å få hjelp til å komme tilbake til Kansas. På veien møter hun et fugleskremsel uten hjerne, en blikkboksmann uten hjerte og en løve uten mot. Sammen bestemmer de seg for å finne trollmannen for å få hjelp til å løse sine problemer. I hovedrollen finner vi Sofie Bjerketvedt, som virkelig briljerer! I tillegg til å være en utmerket skuespiller, får hennes klokkeklare stemme oss til å drømme oss bort over regnbuen. Den lille hunden Hiro, i rollen som Toto, er også et sjarmerende innslag.

Sofie Bjerketvedt får virkelig vist hvor god musikalartist hun er i rollen som Dorothy! FOTO: Tovita Razzi

Hele det profesjonelle skuespillerteamet er bra og fungerer godt sammen, men jeg reagerer litt på at de har valgt å bruke barn i resten av besetningen. Dette er elever fra to danseskoler i Oslo, som i og for seg gjør en god jobb. Men det oppleves merkelig at alle rollene blir spilt av voksne, mens ensemblet består av barn. Spesielt i Smaragdbyen skulle jeg gjerne sett et større aldersmangfold og flere ulike typer. Smaragdbyen gir et bilde på en by i vår verden, og da funker det ikke helt med bare minimennesker.

Scenen på Chateu Neuf fungerer veldig bra til denne typen forestillinger, for det er et hav av muligheter for inn- og utganger, og det utnytter de virkelig. Det er stor stas når skuespillerne kommer opp trappene i salen, og vi i publikum får dem på nært hold.

Det er tydelig at dette er en barneforestilling, så flere av grepene treffer ikke meg helt. Spesielt heksa på segway blir litt påtatt, siden resten av forestillingen ikke er modernisert, men det virker som om barna liker det og det er vel kanskje det viktigste her. De musikalske numrene er med på å trekke opp helheten og alt i alt er det en veldig bra søndag ettermiddag på Chateu Neuf!

Påstand: Det Andre Teateret kan bevise at det ikke er behov for dramatikere mer. Det er i alle fall det ensemblet mener de skal bekrefte – eller avkrefte – under kveldens forestilling. Dramatikkens Hus har gått med på “veddemålet” og stiller med dramatikere til konseptet Script Tease. Oddsen taler vel ikke akkurat i fordel Det Andre Teatret, men de skal ha for gøts og freidighet.

Helt uvitende om karakterer og handling, står Veslemøy Mørkrid, Nils Petter Mørland og Torgny Aanderaa klare for å levere forestilling. FOTO: Mari Noodt

Tittel: Script Tease
Konsept: The National Theatre of the World
Tid og sted: Det Andre Teatret, 17. februar 2019
Dramatiker: Fredrik Brattberg
Medvirkende: Torgny Aanderaa, Veslemøy Mørkrid, Nils Petter Mørland
Kommende forestillinger: 24. mars, 7. april
Anmeldelse av: Mari Noodt

Det er en umiskjennelig søndagsstemning på Det Andre Teatret i dag. I kafeen er det nokså glissent og kaldt, det er få folk på jobb – en av de er på opplæring – og energinivået er generelt ganske lavt. Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt energisk jeg heller, og passer sånn sett godt inn. Det er jo søndag, så vi kommer unna med det. Jeg syns derimot ikke at forestillingen skal kunne komme unna med det.

Der det før har vært storslagne innganger og jublende publikum, er det nå kleint og stille. Kveldens improvisatører kommer slentrende ut på scenen, halvveis vinkende til publikum. Nå er vi i gang!.. Ganske umotivert og ut av det blå. Tidligere kunstnerisk leder ved teatret – Nils Petter Mørland – introduserer forestillingen og kveldens dramatiker. Fredrik Brattberg har levert fra seg to sider av et nyskrevet manus som aktørene ikke har lest før. Aktørene har fått tildelt kostymer som passer til omstendighetene i manuset. Før de leser, fisker Veslemøy Mørkrid etter et par tilfeldige innspill fra salen. Ut av det blå og nokså umotivert det også.

Kan Det Andre Teatret bevise at de kan levere manus som en dramatiker? FOTO: Hentet fra Det Andre Teatrets nettside

Introduksjonen er endelig over, konvolutten med manus åpnes og en lang sekvens med opplesning følger. Kveldens manus er satt til Jesu tid og omhandler han og et par andre bibelske personer. Det er lite fart i både handling og dialog, og aktørene står helt i ro og leser. Denne “leseprøven” er rett og slett kjedelig og gir oss ikke mye av underholdningsverdi. Kanskje ikke det beste utgangspunktet for videre improvisasjon…

Det samme lave tempoet fortsetter dessverre ut i selve spillet. Aktørene kommer seg liksom aldri ut av søndagsturen, og det blir ganske intetsigende og famlende. De finner ikke flyten og spillet faller derfor sammen. Det blir ingen god story og innspillene fra publikum virker helt malplassert. Det er synd, fordi de ellers er tre knallsterke improvisatører! Men med et tamt utgangspunkt og en trøtt forsamling både på og foran scenen, blir det ingen suksess. Det må også nevnes at det ikke er mye å hente fra teknisk avdeling i dag heller. Lyset virrer fram og tilbake, helt ute av takt med handlingen, og musikken er nærmest fraværende.

Dagens Script Tease kan ikke beskrives som noe annet enn en daff opplevelse. Det Andre Teatrets påstand er i alle fall avkreftet, men jeg vil heller ikke si at Dramatikkens Hus gikk seirende ut. Kanskje det kan være lurt å legge noen få retningslinjer for manuset som leveres, og prøve å legge forestillingen til et litt mindre sløvt tidspunkt?

Vi har flydd over fjellene til Molde og besøkt Teatret Vårt. Riksteatret har fulgt oss på reisen og inntar den utsolgte teatersalen med Fuglane. Tarjei Vesaas udødelige roman om Mattis “Tusten”, han som er så annerledes, men som alle som leser om ham kan kjenne seg igjen i. Vi møter et menneskesinn i oppløsning, et søskenpar, et rugdetrekk – en beksvart Lasse Kolsrud regi hvor håpet er fjernet fra første sekund.  Det kan ikke ende godt for Mattis, men forestillingen, den er virkelig god!

Mørkt og vakkert, to ord som godt beskriver Riksteatrets oppsetning av Fuglane. FOTO: Erik Berg

Tittel: Fuglane
Av: Tarjei Vesaas
Dramatisering og regi: Lasse Kolsrud
Tid og sted: Teatret Vårt, Molde 16. februar 2019.
Scenograf/kostymedesigner: Milja Salovaara
Komponist og lyddesigner: Kjetil Schjander Luhr
Medvirkende: Ingvild Holthe Bygdenes, Tom Styve, Tore B. Granås, Lars Helge Throndsen, Mads H. Jørgensen, Ida Torsdatter Ursin-Holm, Ane Ulimoen Øverli
Kommende forestillinger: Forestillingen er på turne i hele landet, spilles i Oslo/Nydalen 8.-11.april 2019.
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

September 2014 stiftet jeg for første gang bekjentskap til Lasse Kolsrud som regissør. Woyzeck ble spilt på Det Norske Teatret i en iskald, mørk og dyster versjon som grep meg fra første sekund. Jeg måtte se forestillingen tre ganger. Skulle gjerne sett den mer. Fuglane følger på mange måter samme oppskrift: et litterært verk mange har et forhold til, en hovedperson i dyp nød uten særlig håp, Lasse Kolsrud fjerner håpet fra første sekund og lar spenningen ligge i hvordan tragedien vil komme. For det ender ille, virkelig ille.

Mattis “Tusten” (Tom Styve) bor sammen med søsteren sin Hege (Ingvild Holthe Bygdenes). Hverdagen er hard og Mattis er ikke som alle andre. Hege forsøker å passe på de begge, men mer enn mat og arbeide er det ikke plass til. Hege får seg kjæreste, hva skjer da med Mattis?

Mattis og Hege, søsken, sammen i livet, men også langt fra hverandre. FOTO: Erik Berg

Naivt, direkte og intenst. Slik mange ville ha beskrevet Mattis, spilles historien ut på en mørk scene. Lydkulissene er mektige og fyller rommet. Ingvild Holthe Bygdenes leverer en briljant rolletolkning og Tom Styve gjør Mattis til en enkel sjel på overbevisende vis. Selv blir jeg virkelig grepet av Fuglane.

Så gjenstår det store spørsmålet: er dette en forestilling for teaterungdom? Jeg vil svare ja! Den er god, den er mørk, den er tydelig. Det er ikke så ofte vi triller terningen her på Teaterungdom.no, men denne gangen er jeg ikke i tvil om hvor den skal lande, terningkast 5.

De urørlige fra 2011 er en av Frankrikes mest suksessrike filmer. Historien om vennskapet mellom rike Phillipe og trygdesnylteren Driss høstet flere priser og lovsang fra kritikerne, og nå er film blitt til norsk teater. Denne våren gir Oslo Nye Teater nytt liv til den prisvinnende fortellingen, og med seg på scenen har de samlet et sterkt ensemble av skuespillere. Resultatet er fin teaterforestilling, men ikke stort mer.

             Anders Hatlo spiller sin avslutnings-forestilling på Oslo Nye Teater i en svært krevende rolle. FOTO: Gisle Bjørneby

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Tittel: De urørlige

Hvor og når: Centralteatret, Oslo Nye Teater.  Tirsdag 29. januar

Regi: Birgitte Victoria Svendsen

Medvirkende: Anders Hatlo, Modou Bah, Filip Bargee Ramberg, Johannes Joner, Helle Haugsgjerd, Trine Wenberg Svensen, Trond Høvik, Helle Haugen, Morten Røhrt, Benita C. Lambrechts, Amina Mohamud og Simon Solhoff

Scenografi og kostyme: Dagny Drage Kleiva

Lysdesign: Rolf Christian Egseth     Lyd: Bjørn Ottar Undset

Video: Simon Valentine                         Maske: Julie A. Clark

Kommende forestillinger: Spiller frem til 20. mars.

Anmeldelse av:  Sørensen

Phillipe er en eldre mann med en stor formue. Han bor i et flott hus med kostbare kunstverk på alle vegger. Han nyter dyr champagne og har et eget personale som jobber for han. Han lever det tilsynelatende perfekte liv, men det er dog en ting som ødelegger idyllen. Phillipe er nemlig lam fra halsen og ned etter en fallulykke. Han trenger nå en ny personlig assistent, og det er her den unge Driss kommer inn. Driss vil egentlig bare fortsette å få trygdestøtte fra staten, men aksepterer likevel den krevende jobben. Derfra tar det ikke lang tid før et vennskap blomstrer mellom de to ulike mennene.

Det er en flott historie som spiller på alle følelser. Mange av øyeblikkene er ytterst gjenkjennbare, og relasjonen mellom Phillipe (Hatlo) og Driss (Bah) får deg til å trekke på smilebåndet. Det er som sagt en fin forestilling, men den kunne vært så mye mer. Det mangler en energi og et engasjement som hører slik en fortelling til. Mulig skuespillerne hadde en dårlig kveld, men det er det vanskelig å vite. Dessverre var mye av spillet slapt, både med tanke på diksjon og fysisk uttrykk. Anders Hatlo er selvfølgelig unnskyldt den fysiske delen (han utøver en fremragende kroppskontroll som troverdig lammet!), men det var flere ganger jeg hadde problemer med å høre hva han sa. Resten av ensemblet blir noe anonyme i sine roller, med unntak av Trine Wenberg Svensen som spiller en vittig birolle som Phillipes hushjelp.

Modou Bah er et konstant friskt pust som den rastløse og godsinnede Driss. Han tilfører en bunnløs energi til alle scener og har en tilstedeværelse som uten tvil gjør han til kveldens midtpunkt. Det er synd Bah ikke får like mye tilbake fra sine kollegaer, men jobben han gjør gir forestillingen et sårt trengt løft. Han og Hatlo har også en god kjemi som skaper et nydelig og intimt samspill dem i mellom. Bah har en unik evne til å spille sjødesløs og øm på samme tid, mens Hatlos spill er realistisk og nyansert. Scenografien og enkel og gjennomført, noe som gir fokus til historien og skuespillet.

Det ligger mye potensiale i De urørlige, men slik som det var nå klarte de ikke helt å nå det. Med litt innstramming, større fokus og mer energi vil de komme nærmere, og forhåpentligvis også nå ut til alle i salen. Før det skjer kan man absolutt nyte en fin forestilling på Centralteatret, men legg de skyhøye forventingene hjemme.

Jon Niklas Rønning, kjent fra duoen Bye & Rønning, har inntatt hovedscenen på latter, men denne gangen reier han alene. Bye er ikke lenger med, men helt alene er Rønning riktignok ikke. Med seg på scenen har han et knippe dyktige musikere, og sammen leverer de en rørende, lun, morsom og til tider skarp forestilling. Rønning reiser (nesten) alene, og resultatet er like fornøyelig og underholdene som da han var sammen med Bye.

Jon Niklas Rønning står på egne ben denne våren. FOTO: John Andresen, Stand Up Norge

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Tittel: Jeg reiser alene

Hvor og når: Latter, lørdag 26. januar

Av og med: Jon Niklas Rønning

Regi: Vemund Vik

Musikere: Ole Martin Aagenæs, Pernille Øiestad, Madeleine Ossum, Andreas Hagen

Kommende forestillinger: Spiller frem til 16. mars.

Anmeldelse av:  Sørensen

Jon Niklas Rønning er en mann som er vant til å stå foran et publikum. Han er rolig, komfortabel og stødig på scenen, og har en formidling som både er hjertefølt og engasjerende. Som komiker har han en plettfri timing, og som forteller tør han å dvele ved de personlige øyeblikkene. Han tar godt i bruk sine musikalske ferdigheter når han tar publikum med på en musikals reise gjennom ulike sjangre. Her får vi servert alt fra en hyllest til Ole Paus, til en ode til de single. Med Ole Paus treffer han kanskje ikke de yngste i salen, men når han synger om fordelen ved å være alene på valentinsdagen vekker det latter fra absolutt alle.

Rønnings musikalske kompanjonger utgjør en stor del av showet, og fortjener derfor også all heder og ære. Ole Morten Aagenæs og Pernille Øiestad supplerer Rønning med fantastiske sangstemmer, og Aagenæs imponerer ytterligere på tangentene. Madeleine Ossum på fiolin og Andreas Haga på bass er et samkjørt team som leverer upåklagelig kvalitet og stødig komp. Spesielt skinner de alle under nummeret hvor Rønning vittig analyserer hvordan «Break-up»-sanger varierer utfra det mannlige og kvinnelige perspektivet. Dette innslaget er også et av kveldens mest minneverdige, hvor Rønnings gode humor virkelig treffer blink.

Med sin gode humor tar Rønning salen med storm. FOTO: John Andresen, Stand Up Norge

Kveldens scene er kanskje Latter, men Jeg reiser alene er mer enn bare et stand-up show. Det minner kanskje mest om en musikalsk revy, men bærer også elementer fra kabareten. Rønning skyr ikke unna selvironien, og hans ideer og kloke observasjoner setter i gang mer enn bare latteren hos publikum. Han tillater rom for ettertanke og undring, og løfter forestillingen til et nivå jeg sjeldent ser på Latter. Samtidig harselerer han med Paradise Hotel og Beatles-parodier, og prøver seg (til publikums store fryd) som instagram-poet. Rønning markerer seg som en allsidig sceneutøver, og hans første soloshow leverer så det suser. Det er smart, morsomt og rørende på samme tid.

Rønning treffer et bredt publikum med Jeg reiser alene. Hans poenger og vittigheter når alle aldre, og humoren har en vidde som må beundres. Selve showet er gjennomført helt ned til bakgrunnsgrafikken, og innholdet holder høy kvalitet gjennom den drøye timen showet varer. De musikalske innslagene er helt klart kveldens perler, og sånn sett er det bra at Rønning ikke reiser helt alene likevel.

Det sitter en liten unggutt foran meg på første rad og spør når teateret skal begynne. Han ser spørrende opp på moren sin idet scenelyset stilles over i en annen nyanse, som for å signalisere til publikum: Velkommen til teateret, nå starter det altså! Den samme gutten skal en halvtime senere bade i pingpongs og strobelys og smile så vilt og frenetisk at han verken vet opp eller ned – eller start eller slutt på teateret!

Miet Warlop har lekt seg med alle symboler og virkemidler som finnes på Black Box Teater. FOTO: Reinout Hiel

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Tittel: Big bears cry too
Konsept og regi: Miet Warlop
Tid og sted: Hovedscenen, Black Box Teater, 9. februar 2019
Musikk, tekster: Pieter De Meester, Joppe Tanghe, Wietse Tanghe, Miet Warlop
Teknisk regi: Hugh Roche Kelly, Frouke Van Gheluwe
Produksjon: Seppe Cosyns
Lysdesign: Henri Emmanuel Doublier
Utøvere: Wietse Tanghe, Christian Bakalov
Kommende forestillinger: 10. februar 2019 kl. 15.00
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

Før denne barnevennlige feberdrømmen begynner er vi nemlig vitne til en litt cool kompis som trikser med racket og ball og lave skuldre utpå gulvet. Hen begynner å skyte baller på oss i publikum, og vi tar imot som på baseballkamp. Og jeg skjønner han lille gutten godt. The-one-person-show som foregår der ute på scenegulvet ser mest ut som en forvilla scenetekniker som ikke vet helt hvordan hen skal starte det hele. MEN, herrefred og rike, for et univers når det først kikker inn! Miet Warlop har mekka vilt for oss. Det hele er megafascinerende, lavbudsjettert og ressurssterkt! Og en invitt til å delta i anarkiet.

Warlop leker seg med alle knappene og snorene som er satt opp inne på Black Box, og ting går ikke som det skal og ting faller på feil plass, men det går greit, for det handler ikke om skuespillerprestasjon eller silkeglatt timing i det hele tatt. Det er scenografien av symboler og isopor og pels som gjør dette stykket levedyktig, og vi kan bare sitte i setene våre og se på – og vi liker det vi ser mesteparten av tiden. Unntatt når det skal sprekkes ballonger og legges intens ambient over alt. Det er gøyal og boblende skaperkraft i det, men det er som å gjenoppleve de der sanserommene borte på ressurssenteret på Ekeberg.

Jeg må få lov til å kalle dette en performance mer enn et teater. Har man på seg teaterbrillene, kan det fort bli mye haltende med denne oppsetningen. Og unggutten skal igjen få rett. For teateret starter aldri. Den ”ekte forestillingen” lar seg vente helt til slutten. Da har Warlop presentert alle de absurde og visuelle reglene for dette universet, og den ”ekte forestillingen” begynner. Barna kommer løpende ut på gulvet, får støvsugere og pistoler og nettinghåver til opplukking, og hjelper scenearbeiderne med å samle opp galskapen med samme effektivitet som ambulansepersonellet plukker opp etter bilkrasj.

Og de elsker det store bilkrasjet! De er så skolert og inni symbolverdenen til Big Bears Cry Too, at potensialet i scenerommet bare velter ut av kidsa! Selvfølgelig sitter jeg ved siden av en teaterpedagog med master i PPU og diskuterer at dette er det virkelige teateret. Den viktigste fortellinga. At barna (og deres foreldre etter dem) får så mye stimuli av bare å leke rundt blant kulissene, at det er verdt reisen, pengene og tiden deres bare det. De får lov, og de prøver, å skape logikk og sette sammen bamsen og slikke opp melken som renner utover.

Jeg nevner ingrediensene fra kveldens teatereggerøre: Eksploderende teddybjørner, luftmaskin, gønnere, Batman og melk med konditorfarge. Det er megarart og utrolig morsomt med alle barna på 6+ som hyller med av glede og tidvis redsel. Men du kan ikke lage kunstomelett uten å lett traumatisere barn. Jeg sitter også å skriker og tramper i takt og vi ler og ler og ler. Det er som om Hoppeloppeland får et barn med hun radikalt kunstneriske barnepedagogen. Her er det frie tøyler og alvor gjemt i fjas herifra og til månen.

De aller fleste har både sett og hørt Kari-Ann Grønsund i en eller annen anledning – enten på en teaterscene, i TV-serien Lillys butikk eller hørt stemmen hennes i en av de utallige seriene hun har dubbet. Kari-Ann er en folkekjær skuespiller som i kveld får anledning til å fortelle sin historie.

Kari-Ann og pianist Tove gir oss en uforglemmelig kveld FOTO: Bård Gundersen

Tittel: Kari-Ann – Ærlig fortalt
Hvor/når: Teaterkjeller’n, 7. februar
Regi: Petter Næss
Medvirkende: Kari-Ann Grønsund og pianist Tove Kragset
Dramaturger: Ilene Myrann Sørbøe og Marianne Sævig
Kommende forestilling: t.o.m. 14. juni
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Som barn var jeg hardbarka fan av Lillys butikk, og det tok flere år før jeg skjønte at Lilly i virkeligheten heter Kari-Ann og er skuespiller, ikke blomsterdame. For meg er Kari-Ann en av de store heltene fra barndommen, og det å få se henne på scenen i kveld og høre hennes historie føles som et privilegium. Lite visste jeg at damen foran meg har vært sangstjerne i Tyskland eller forsidepike på et pornoblad. 

I løpet av en drøy time får vi servert latter og tårer. Flere av historiene setter en skikkelig støkk i oss, men mye av det hun har opplevd er så mirakuløst at vi blir sittende å måpe. Det at hun helt tilfeldig begynner å jobbe med sønnen hun adopterte bort 30 år tidligere, er det største mirakelet.

Hvem skulle trodd at selveste Kari-Ann Grønsund har vært forsidepike på et pornoblad? FOTO: Bård Gundersen

Dette er en varm og ærlig kveld – servert av en fantastisk skuespiller. Svært personlige historier får nytt liv på scenen, og det at hun deler sine største gleder og verste tabuer gjør det hele til en nyansert og spennende forestilling.

Jeg var uten tvil den yngste blant de jeg så i salen, men koste meg vel så mye som de andre. Det som gjør forestilling så unik er hele spekteret den tar oss gjennom – fra det ukjent og sjokkerende, til det kjente og kjære. Hun forteller om roller vi kjenner godt til, og har du sett Kari-Ann Grønsund på scene eller TV tidligere, vil jeg absolutt anbefale denne forestillingen! Om du derimot ikke kjenner godt til henne, er det ikke sikkert du får like mye ut av kvelden som jeg gjorde.

Den polske poeten Wisława Szymborska vant Nobelprisen i litteratur i 1996. Hun skrev dikt og tekster som ser på verden, i det nære og helt opp til skyene. Nå har noen av diktene hennes blitt oversatt og gjort til teater. Som en velregissert høytlesning fremføres diktene i en rolig, behagelig og lavmælt setting. Perfekt for de som ofte fyller teatersalene; hvite kvinner som pusher 60.

Flere virkemidler blir brukt i forestillingen, blant annet sigaretter og et par med røde boksehansker. FOTO: Øyvind Eide

Karpe Diem låta kunne kanskje ha tilført et snev av ironi med en ganske så enkel omskrivning akkurat her. For selv om Livet er den eneste måten gir oss en hyggelig og fin time, er den ekstremt selvhøytidelig. Hvert eneste dikt fremføres som livsvisdom.  Stort sett alt er gitt enorm verdi. Her er ingen ironi, eller opprør, eller sting. Hva tilfører teatret disse diktene som vi ikke vil fått dersom vi leste dem hjemme? Sikkert et fellesskap for hvite kvinner som pusher 60, ytterst lite for teaterungdommen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det er lett å slenge kritikken tilbake på oss: dette er ingen forestilling laget for ungdom. Men det var verken “The Hamlet Complex” eller “Pulverheksa og vennene hennes” heller, men de hadde noe som ga en appell. Faktisk synes jeg Livet er den eneste måten har lite av nesten alt. Annet enn fantastiske dikt selvfølgelig.

Det er lagt inn en lavmælt og beskjeden regi som kler formen, men teatermagien uteblir. FOTO: Øyvind Eide

Og diktene er virkelige fantastiske. Det er gjort gjennomførte valg av tekstmateriale, og sammen med utdrag fra intervjuer får man et intimt møte med den prisvinnende poeten. Skuespillerne som framfører teksten er dyktige, men mangler en brodd som kunne ha løftet opplevelsen opp til teatermagi. Bare Gisken Armand kommer i nærheten av dette idealet, men det er ikke nok til å forsvare hvorfor denne forestilling blir satt opp på Nationaltheatret, og ikke som diktlesning på en åpen scene et sted i Oslo.

Det er lite som appeller til ungdommen i Livet er den eneste måten, men det burde ikke være slik. Wisława Szymborska var en fantastisk poet som fortjener å bli oppdaget av nye generasjoner. Så når Nationaltheatret velger å gjøre diktene hennes til teater, kunne det ha vært en gylden mulighet til å tilgjengeliggjøre diktningen hennes til et bredere alderssegment. Det synd å se at de ikke satser bredere enn sin tryggeste inntektskilde; hvite kvinner som pusher 60.

En sporvogn til begjær ble skrevet av Tennesse Williams i 1947, og blir av mange regnet som et av de beste amerikanske skuespillene gjennom tidene. Er det noe med tematikken i stykket som gjør det aktuelt å sette opp i Norge i dag, så mange år senere? Oslo Nye teater tar oss med til New Orleans i et hett familiedrama, som kanskje er enda mer aktuelt i dag, enn tiden det ble skrevet på! 

Linn Skåber er uten tvil kveldens store stjerne. Hennes spill er nyansert og intenst troverdig. FOTO: Gisle Bjørneby

En kvinne kommer gående over scenen. Hun stopper ved en trapp og går ned, etasje etter etasje. Det er tydelig at hun ikke hører til i dette strøket. Begjær het trikken hun kom med, og ordet «begjær» er et ord vi siden hører gang på gang gjennom hele forestillingen. Kvinnen er Linn Skåber, eller Blanche Dubois som hun heter for anledningen. Hun har endelig kommet fram til søsteren Stella Kowalski, og flytter inn omgående.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Sammen med Stella bor også hennes mann, Stanley Kowalski, som gjør alt som står i sin makt for å finne ut hvorfor Blanche plutselig har dukket opp hos dem. Originalt er rollen Stanley skrevet som en tiltrekkende karakter, som tross sine utbrudd, har en sjarm og lidenskap som får oss til forstå hvorfor Stella blir hos ham. I denne varianten fremstår han som voldelig og ekkel, og hvorfor Stella blir værende, forblir et mysterium. Det gir virkelig ikke mening, og det gjør også driven i resten av forestillingen litt diffus. Nils Jørgen Kaalstad gjør for all del en god prestasjon som den intense og voldsomme Stanley, men han mangler den ømme side som forklarer Stellas enorme forelskelse.

Skåber og Fevik har en imponerende kjemi som søstrene blanche og Stella. FOTO: Gisle Bjørneby

En sporvogn til begjær er et sterkt drevet karakterdrama. Handlingen blir i liten grad ført videre av utenforstående situasjoner, men det er karakterenes indre motivasjoner som forteller historien og utvikler dramaet. Linn Skåber briljerer virkelig i rollen som den sensitive læreren Blanche. Gjennom stykket prøver hun febrilsk og opprettholde sitt glitrende image som fornem sørstat-frue, men jo hardere hun kjemper mot løgnen, jo raskere revner den. Skåber makter de utallige følelse-skiftene og det emosjonelle forfall som kjennetegner rollen, og hennes reise fra overklassen til undergang er en fryd å se på scenen. Stine Fevik er glimrende som Stella, som stadig trekkes mellom kjærligheten til ektemannen og søsteren. På slutten blir hun tvunget til å ta et valg, og hennes sorg og fortvilelse over situasjonen er gripende å vitne til.

Scenografien består av en imponerende stillas-kreasjon som karakterene beveger opp og ned og gjennom. Lyset er dunkelt og klarer å fremstille det varme og fuktige New Orleans klimaet. Nær sagt hele handlingen er lagt til Stella og Stanleys lille leilighet, og de kalde og skarpe metall-stengene skaper et godt bilde på det beskjedne kåret paret lever i. Kostymene er moderne, noe som skaper en stor kontrast til Blanches klesskap som består av fillete kjoler og pelskåper.

I løpet av forestillinger utvikler det seg en voldsomt katt-og-mus lek mellom Blanche og Stanley. FOTO: Gisle Bjørneby

En sporvogn til begjær utforsker temaer som død og seksualitet, samt evnen til å la fantasien maskere virkeligheten. Blanche tviholder på sin skjønnmalte fantasi, men når andre begynner å avsløre den klarer hun ikke å akseptere det. Det er et nådeløst bilde på hvordan den ytre fasaden kan være viktigere enn livet for enkelte, en problematikk som er like aktuelt i dag som for 70 år siden.  Regissør Kim Bjarke leverer en overbevisende adapsjon av det klassiske dramaet, og målgruppen er like fult ungdom som voksne og de eldre. En sporvogn til begjær er en solid forestilling som innfrir forventningene, og den toppes ytterligere av Linn Skåbers enorme rolleprestasjon!

Ung, vakker og uredd mønstrer Billy Budd ubåten “Den Urokkelige”. Et skjebnesvangert valg. Mange år senere, plages kaptein Vere fortsatt av det som skjedde den gangen. Operasjef Annilese Miskimmon har regien og tar oss med til begynnelsen av andre verdenskrig. På scenen synger 75 mannsstemmer en historie om krigens meningsløse nødvendighet.

Velkommen til ubåten, og til Billy Budd. FOTO: Erik Berg

I ingressen låner jeg grovt fra Operaens egen presentasjon av forestillingen, for den er god. Benjamin Brittens opera Billy Budd blir presentert akkurat slik de skriver at den skal gjøres. Intet mindre, intet mer. Den massive ubåten er en imponerende scenografi, akkurat slik man kunne regnet med. Nok en gang – intet mindre, intet mer. Selv savner jeg mer råskap, noe vågalt. Billy Budd er på ingen måte dårlig, men jeg opplever den litt som scenografien: grå.

Billy Budd (Jacques Imbrailo) er ung, vakker og i stor fare. FOTO: Erik Berg

Forestillingen varer drøyt tre timer, synges på engelsk og har én pause. At språket er engelsk og ikke italiensk er nok noe teaterungdom vil sette pris på. Det gjør historien litt mer tilgjengelig. Rammen rundt, med en ubåt på operataket etc. tilfører også “opplevelsen” en letthet og ungdommelighet vi liker godt. Kraften i de 75 mannsstemmene er også slående, spesielt mot slutten av Billy Budd.

Den gamle kaptein Vere (Peter Hoare) stiller seg spørsmålet: kunne jeg ha handlet annerledes? FOTO: Erik Berg

Men jeg savner noen overraskelser. Det lille ekstra som slår en i bakken eller hever forestillingen som helhet. Jeg sliter med å la meg rive med. Applausen blir på mange måter et godt bilde på teateropplevelsen, solid, men trygt plassert sittende i setet.

Er det denne operaen du burde se i år? Jeg vil nok ikke anbefale det.  Likefullt står Billy Budd igjen som et solid stykke opera, intet mer, intet mindre.