Det er på tide å oppsummere dag 3. Siste dag av årets fortellerfestival. 11 arrangementer har vært gjennomført. 2 teatre er besøkt. Musikere, akademikere, dansere, anmeldere, lærere og fortellere har vært i sving. Fortellernorge har stått opp og gjennomført sin festival – det kan de være stolte av!

Så hva har vi vært med på? Hva er Fortellerfestivalen? Vi låner noen ord fra festivalens hjemmeside og lar de presentere seg selv.

“Fortellerfestivalen er en møteplass for et bredt publikum i alle alderskategorier, en arena for faglig utvikling av muntlig fortellerkunst, en bidragsyter i samfunnsdebatten gjennom fortellingene som presenteres og både tradisjonsbærere, talentutviklere og undersøkere av hva muntlig fortelling kan være.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Vi presenterer: norske og utenlandske sceneproduksjoner av ypperste klasse og fortellinger i mere uformelle rom og settinger.

Vi samarbeider med andre organisasjoner og institusjoner som deler samme entusiasme og kjærlighet for den muntlige fortellerkunsten, og som ser viktigheten av å gi denne uttrykksformen en arena i det offentlige rom.”

Årets festival var intet unntak.

Dagen startet med et digitalt masterclass-eksperiment om flerspråklig fortelling. Ragnhild forklarer noen prinsipper og kjennetegn ved flerspråkling fortelling, mens fortellerne  Raymond og Beate forteller en historie. Masterclassen handler om forståelse, å virkelig forstå, slik Ragnhild sier det “det vi holder på med”. Det faglige er solid og fortellingen fenger. De forteller bruddstykker av fortellingen og snakker om hva de faktisk gjør, Ragnhild veileder og står for det faglige. Å gjennomføre en workshop om scenekunst digitalt er selvsagt krevende, men Ragnhild er meget god på å ta formen på alvor, adressere utfordringen og så stå i situasjonen slik den er. Selv sitter jeg igjen med mer kunnskap, mer interesse og større respekt for flerspråklig fortelling. Da kan dette kalles en vellykket masterclass.

Gi meg en klovn mens jeg lever (les vår anmeldelse HER!) var dagens første forestilling. Et humoristisk innblikk i sykdomsforløpet til en som takler veldig dårlig å bli syk. Gunn Inger Aareskjold er definitivt en forteller vi kommer til å følge med på videre. Deretter kom ultrasympatisk Kjetil Solberg Stavenes med sin fortelling om Båden (les vår anmeldelse HER!). Om båten som nektet å dø, mens faren hans gjorde det, en slags kjærlighetshistorie fra livet på Søgne. Kvelden ble avsluttet med Treig (les vår anmeldelse HER!). Kanskje er det den helt perfekte slutten på nettopp Fortellerfestivalen: en forestilling hvor fortellerkunst-delen er det klart beste.

Undertegnede var også med i en samtale, en samtale kalt Fortellingskritikk (kan sees i sin helhet HER!). Her snakket jeg om anmeldelsene, forestillingene, arrangementene og om festivalen som helhet. En solid festival. Gode forestillingen. Høy kvalitet og stor bredde. Ulike utøvere, ulike uttrykk og ulike forestillinger. Det som savnes er en skikkelig risikotaker. En forestilling som overrasker, som byr på noe uventet. Som hopper ut med hodet først og tør å tape/vinne alt. Kanskje kommer den på neste års festival? Der skal jeg være!

For en ting står igjen som klokkeklart:

Hvis du liker gode historier – godt fortalt – er Fortellerfestivalen noe for deg.

– Helge

Det er tid for festivalens aller siste forestilling, Treig. Året er 2011, Mari er 26 år og har akkurat gitt opp å finne kjærligheten. Hun er treig, treig med å ta valg, redd for å velge feil. For når man velger noe, så velger man jo noe bort. Resultatet er at man er helt ufattelig treig. Mari vet ikke engang selv at hun er skeiv.

Tittel: Treig

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no søndag 21.mars

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Av og med: Mari Thingelstad

Regi: Cathrine Frost Andersen

Produsert og laget av: Det Andre Teatret                   Produsent: Silvia Rodriguez Gimenez

Kostyme: Jenny Bernson                                            Scenografi: Aashild Mjelde Nordaas og Silvia Rodriguez Gimenez

Lys-, lyd-, og videodesign: Henrik Stoltz Vernegg

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Treig er en virkemiddel tung forestilling. I kjent Det Andre Teatret ånd kjører man på. Musikk, dans, scenografi, intens spillestil, ordbruken er direkte og ungdommelig. Det er snakk om en lesbe så da er vi innom både pupper, fitte, slikking og fingring i en lesbisk orgiedrøm. 2013 Mari er ensom. Står fast. Finner ikke seg selv. Kanskje sliter Treig med noe av det samme.

Det spriker stort. Tematikken er følsom og nær, men alt rundt er overdrevet. Avstanden blir stor. Sluttscenen synes jeg er den klart beste. Helt i ro. Fortellende. Kanskje er det den helt perfekte slutten på nettopp Fortellerfestivalen: en forestilling hvor fortellerkunst-delen er det klart beste.

“Hvem i helvete skal klare å like meg?” I 2016 blir det virkelig mørkt. Mari tror ikke hun kan bli elsket og liker ikke seg selv. Hun er 30 år, 30 år med dårlig selvtillit og lav selvfølelse. En herlig liten vri på slutten gir meg fornyet tro på Tinder. Fortellingen om denne daten er kjempefin. Fryktelig romantisk. Vi får hele remsa – møtet, forelsket, elsker, samboer, kjøper leilighet, 3 år og 5 måneder så er man forlovet og en datter. Jeg avslører alt. Det gjør ingenting. Det er ingen overraskelser i Treig. 

Jeg vil ikke egentlig kalle dette en fortellerforestilling. Det er en fin liten monolog med en sterk tematikk og en skuespiller med stor spilleglede. Jeg liker Mari Thingelstad. Kanskje hadde Treig profitert på en litt sterkere kobling mellom virkemidlene og spillestilen man bruker og det som blir sagt. Egner egentlig denne historien seg best som litt lettbeint komedie? Personlig tror jeg den hadde vært bedre som en rein fortellerforestilling.

Mimesis Heidi Dahlsveen er en unik forteller. En vanvittig dame. Intenst, uredd, tilstede, grundig og ikke redd for å ta tak i de grusomme elementene i sine fortellinger. I Vår er vi innom norrøn mytologi, vi hører historien om Hervor og litt om Heidis eget liv. Vi hører tanker om teknologi og tiden i dag. Vevd sammen av musikken til Kristin Bolstad. Fortellerkunst og musikk i et elegant samspill.

Tittel: Vår

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no lørdag 20.mars

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Av og med: Mimesis Heidi Dahlsveen og Kristin Bolstad

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Er vi de fortellingene vi forteller at vi er? Et stort spørsmål. Vår starter med “jeg husker”, vi er innom “jeg er redd” og “han som slår henne, vi rømte”. Det er brutalt i all sin enkelhet. Heidi utnytter potensialet i fortellerkunsten – hun kan gå lengre. Si ting rett ut. Hvor grusomme bildene i hodet blir, er helt opp til tilhørerne. Det er effektivt og intelligent gjort. Hun er også helt rå på å avbryte seg selv, dette skaper dynamikk. Heidi kan gjøre ting ingen andre kan, og brutaliteten er hennes venn. Med seg har hun musiker og komponist Kristin Bolstad. En dyktig musiker (som også viser seg å være en god forteller).

Krig er et ord som går igjen, både i Vår og i Hervors liv. Krigen mellom beina, krigen er skrevet i arr. Et lyrisk språk, vanskelig å gripe tak i, men veldig lett å forstå når det fortelles godt nok. Lik Hervor i sin søken etter sin skjebne søker våger også duoen å bli. Bli i sin form, sin fortellerkunst og sin teknikk. De har valgt hvordan forestillingen skal gå og står i det. Det er lett å respektere. De er utvilsomt dyktige.

Er dette en forestilling for ungdom? Jeg er usikker, faktisk er jeg usikker på målgruppen her i det hele tatt, men at dette er en dyktig forteller og musiker, det er det ikke i tvil om.

Båden handler om drømmere. Publikum blir gitt en digital kopp kaffe og ser på Båd(t)en, ved havgapet (Akerselva). Kjetil forteller om Søgne, om de eneste i hele verden som ikke hadde båt. Han og faren hans. De som ble drømmere. Så blir faren døende og stolt som en dødssyk hund. Han kan stille helt urimelige krav. Da kommer den første båten inn i bildet. Plutselig er man drømmere med båt.

Tittel: Båden

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no søndag 21.mars

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Av og med: Kjetil Solberg Stavenes

Samarbeidspartnere og støttespillere: Jakob Sande-senter for forteljekunst, Den Mangfaldige Scene og Teaterfestivalen i Fjaler.

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Kjetil er så vanvittig likanes. Man blir umiddelbart på lag med han. Sympatisk i hele sin væremåte og vesen. Han legger ut på en fortelling i raskt tempo (som etterlyst av undertegnede HER!). Jeg opplever en slags tematisk bro fra forrige forestilling – døden er sentral. Og sykdom, hva sykdom gjør med deg. Følelsene til faren løper løpsk, det er latter og gråt i voldsom disharmoni. Det blir laget en kofte. “Den var fin”. En slags tommel opp. Så dør han. Igjen står 1 drømmer, og en båt.

Man må leve mens man lever, og dø når man dør. Et fint utgangspunkt. Båten er rammen. En fysisk båt. Stor. Kjetil forteller og bruker båten som scenografi, rekvisitt og medspiller. Båten er en slags herlig frustrerende tilstedeværende faktor gjennom forestillingen. En litt for dårlig båt, en litt for dårlig data, en litt for stor sorg.

Forestillingen blir litt heseblesende. De dramatiske partiene oppleves ikke så veldig skumle eller dramatiske. Tidvis får man litt følelsen av at alt bare går galt for å gå galt. Litt umotivert, men så lander det hele fint. Jeg liker slutten, og nok en gang, jeg liker Kjetil. Også liker jeg disse setningene fryktelig godt: “Det er en drøm å fikse et mareritt med Selma” og “nå er det for alltid aldri oss igjen”.

Båden er en fortelling med en båt, ikke om en båt. Kjetil er en forteller med mye fortelling som vil ut fryktelig fort. Resultatet er en fortellerforestilling med høyt tempo, med tydelig ramme og sterk scenografi. Nok en solid forestilling på Fortellerfestivalen 2021.

“Når sant skal sies så takla jeg veldig dårlig å bli sjuk”. Gunn Inger Aareskjold gir oss sin personlige fortelling, presentert som et fandenivoldsk foredrag hvor hvert evige ord er sant. Kreft er velkjent, mange har gode råd, men hva skjer om man bare blir veldig sinna? Hva om man ikke klarer å være en kompetent kreftpasient?

Tittel: Gi meg en klovn mens jeg lever

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no søndag 21.mars

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Manus: Gunn Inger Aareskjold                              Manuskonsulent: Morten Harry Olsen

Regikonsulent: Anne Sophie Erichsen

Medvirkende: Gunn Inger Aareskjold

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Gunn Inger ble opphengt i ting. Stoler, noen steder har myke stoler, andre har for lave krakker. Sykehus og legevakt kan skjerpe seg der, når det kommer til stoler. Gi meg en klovn mens jeg lever er vittig, Gunn Inger virker så sjukt sint. Det er mye humor i godt sinne. Jeg ler spesielt godt av setninger som: “Si JA!  Jeg sa NEI!”.

Vi blir presentert tips, slik syke ofte får gode råd. Vi hører om et brett med puppene opp i hølet, får litt dans, sykehusklovner, såpebobler og big spender. Vi lærer at Gunn Inger er en skikkelig utbryterkonge. Jeg blir glad i Bolla Bensin. Gunn Inger er litt gæærn, og jeg elsker det.

Gi meg en klovn mens jeg lever passer nok best til en voksen målgruppe, det er et underliggende alvor under humoren som nok treffer bedre der. Forestillingen er også ganske statisk og virker noe lang. Når det er sagt ler jeg flere ganger og jeg liker Gunn Inger godt. Hun er ungdommelig og veldig kul. Neste gang hun har en fortellerforestilling skal Teaterungdom.no definitivt ta turen.

Dag 2 av fortellerfestivalen er for lengst over og dag 3 er godt i gang. Selv har jeg akkurat sett en masterclass om flerspråkelig fortelling og reflekterer over gårsdagen. Dag 2 av fortellerfestivalen bød på 2 forestillinger, og jeg sitter igjen med 2 ønsker.

Lørdagen startet, lignende dagen i dag, med Ragnhild A. Mørch og flerspråklig fortelling. I Til Bunns (les vår anmeldelse HER!) møter vi Ragnhilds grandtante. Vi får høre om sommerdager på en øy og om krigen. Det er en forestilling på norsk og tysk. En personlig fortelling. Gjennomarbeidet og profesjonell. Som et skoleeksempel på hvordan en fortellerforestilling er mye mer enn bare en fortelling som fortelles. Her er blikk, rytme, tempo og scenografi. Et sterkt og godt virkemiddel helt til slutt. Likevel sitter jeg først og fremst igjen med fortellingen, akkurat slik god fortellerkunst skal være.

Vår er en mektig forestilling (les vår anmeldelse av forestillingen HER!). Forteller Mimesis Heide Dahlsveen har slått seg sammen med musiker Kristin Bolstad. Resultatet er en rå og røff forestilling, hvor musikk og fortellerkunst smelter sammen til en symbiose. Her er kraft, her er iskalde følelser, ubehagelige lyder, dype tanker. Er vi de fortellingene vi forteller at vi er?

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Dag 2 av Fortellerfestivalen 2021 er over, dag 3 er allerede godt i gang, og jeg sitter igjen med 2 tanker.

1: Jeg savner en forestilling med høyt tempo. Samtlige forestillinger til nå har gått rolig for seg. Solide, absolutt, men i samme lynne og rytme. Fortellerkunst trenger ikke å gå tregt eller være rolig, det kan gå kjapt fra en ting til noe annet. En forestilling som virkelig gjør dette savner jeg. Kanskje kommer den i løpet av dagen?

2: Det finnes utrolig mange dyktige fortellere i Norge, jeg har enda ikke sett en forestilling under festivalen som ikke er solid. Det er bra. Kanskje betyr det også at man har valgt noen litt trygge veier? Jeg håper dagen i dag presenterer en skikkelig dark horse av en forestilling som satser alt, risikerer å gå skikkelig på trynet, men som i andre enden kan være briljant.

Det er mine to håp for dagen i dag. Samtidig som jeg kjenner på at jeg storkoser meg på festival.

– Helge

“Grandtante hadde aldri tenkt å sette sine ben på tysk jord mer. Men litt over 20 år etter krigen er hun æresgjest i sin nevøs bryllup i Tyskland. Der blir hun konfrontert med sin historie – og brudens far som kom til Norge som tysk soldat April 1940. Finnes det tilgivelse? Og hva har Goethe og Rilke med dette å gjøre?” 

Tittel: Til Bunns

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no lørdag 20.mars

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Av og med: Ragnhild A. Mørch

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Helt siden jeg leste beskrivelsen på Fortellerfestivalen.no har jeg gledet meg til lørdag 20.mars kl.14.00. Jeg fyller en stor kopp te og benker meg foran TVen. Tysk-norske Ragnhild A.Mørch står bak Til Bunns og tar oss med til en sommerhytte og til krigen. Vi blir kjent med tante-Ragnhild, som alle kalte tante, selv om hun var en generasjon over. Tante-Ragnhild virker som en rå dame, og rå damer de gir gode historier.

Historien er til ære for et levd liv. En slektning som er respektert, som man deler navn med. Vi starter med tonene til Édith Piaf og inviteres til å høre historier. Historier som blir fortalt på to språk, norsk og tysk. Om en familie fra to land, Norge og Tyskland. Og om krigen hvor landene kjempet mot hverandre. Midt i alt dette står Ragnhild, Ragnhild sin grandtante. Vi hører om fortellerens egne barndomsminner og om ting hun er fortalt. Vi får høre om pappkartong, skipsforlis og om kreps. En liten øy (nydelig beskrevet) og om kjærlighet.

Forestillingen har nydelig rytme og språket er elegant bygd opp. Ragnhild er god på å finne gode ord – det er flere ting som kan være “syk” – mennesker, båter, dyr og sneglehus. Det er lyrisk språk, det synges Alltid freidig når du går. Tid og paralleller trekker flittig, Til Bunns er noe så stort som en fortelling om krig og kjærlighet.

Utfordringen ligger i noen sekvenser som tar for lang tid. Bryllupet varer for lenge, skipsforliset fremstår litt unødvendig for denne forestillingen, i tillegg kan Ragnhild tidvis bli litt vel intens. Men disse tingene gjør ikke så mye. Til Bunns fremstår profesjonell til fingerspissene. Gjennomtenkt ned til hver minste detalj, hvert minste ord, både på tysk og norsk. (Jeg blir direkte sjokkert når jeg under ettersnakket finner ut at en viss detalj har blitt til ved en tilfeldighet.)

Til Bunns tar for seg tilfeldigheter i livet. Hvordan det vi har forlatt kan komme tilbake. Om møter mellom mennesker, og om det som kan skille mennesker fra hverandre. Om kjærlighet og om Ragnhild og Ragnhilds egen familie. Ser du denne vil du, som Édith Piaf synger: angre ingenting!

Det er festival, men på en annen måte enn vi er vant til. Det er skjermer, opptak og prat. En sofa og mange ledninger. Dag 1 av Fortellerfestivalen 2021 er gjennomført. Digitalt. Vi har sett og anmeldt to forestillinger, hørt om arbeid med fortellerkunst gjennom scenisk rapport og deltatt i en fagsamtale. Nå er det bare å puste ut, sove godt og lade opp til festivaldag 2 i morgen. 

Dagen startet med Usynlige grenser (les vår anmeldelse HER!) en forestilling vi i Teaterungdom.no kjente godt. Vi har anmeldt den tidligere, ute på øyene i Oslofjorden. Her smelter samiske historier og musikk sammen til en poetisk jordlig forestilling om det kjente og ukjente. Videre fikk vi servert mandler og dans, og en bilulykke (les vår anmelde av Tro og Overbevisning HER!). En annen form, men også denne forestillingen utvider fortellerbegrepet. En danser som danser og forteller. Er det fortellerkunst når forestillingene inneholder dansere og musikere – vårt klare svar er: ja!

Scenisk rapport tar for seg FortellerLab Oslo sitt 10årige arbeid. Om hvordan de har jobbet med formen, utfordret den og prøvd å bli bedre. De har utdannet seg selv, jobbet systematisk med kropp, stemme, rytme og tekst. Sett et hav av muligheter. Øvd, øvd, øvd og tatt vare på ferskvaren, i et forsøk på å finne det som virker og utvikle strategier for å bli en bedre forteller. Vi får se en workshop de har, hvor de jobber med noen konkrete oppgaver. Et slags innblikk i en prøvesal. Selv savner jeg fokus på publikum, har det noe å si hvordan mottagerne opplever forestillingen? Scenisk rapport kan oppleves litt selvsentrert, selv om det absolutt er interessant å se hvordan utøvende kunstnere jobber for å utvikle kunstformen sin.

Så er det min tur, ut i Fagsamtale. Sammen med FortellerLab Oslo og Scenekunstbruket skal det snakkes om kvalitet i fortellerkunst for barn og unge. Festivalsjef Aslak leder samtalen og etter litt tull med teknikken er vi i gang. Hva er fortelling? Hva er fortellerkunst? Hvem bedriver kunstformen? Og hvem skal få kronene fra DKS? Samtalen spriker. Selv forsøker jeg å gjenta at godt teater er godt teater, at fortellerkunst kan være så mangt og at bruk av fortelling og fortellerkunst sees i stadig flere forestillinger for ungdom. Det er spennende, om samtalen er spennende eller ikke, får være opp til andre å bedømme 😉

Dagen har vært spennende. En festival på en ny måte, digitalt, det er nytt, spennende, men fantastisk å oppleve scenekunst igjen, jeg gleder meg til i morgen, sulten på mer (så gjenstår det å se om det står mandler på menyen også da).

Dere kan se alle dagens arrangementer og følge Fortellerfestivalen 2021 videre frem til og med søndag 21.mars HER!

– Helge

En dansefortellersoloforestilling (jeg liker nyord), prøv å si det fort ti ganger uten at tunga går i krøll. Prøv å beskriv begrepene tro og overbevisning. To krevende oppgaver. Innspillingen er fra 2018, men fortellerfestivalen viser den nå med påfølgende ettersnakk. Tro og Overbevisning er utvilsomt et ambisiøst prosjekt og midt i ambisjonene står Christine Vik Bratvold.

Tittel: Tro og Overbevisning

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no fredag 19.mars

Av: Christine Vik Bratvold, produsert i samarbeid med TekstLab

Idé, tekst, koreografi, medvirkende: Christine Vik Bratvold

Musikk: Pan Sonic

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det viktigste for Teaterungdom først – dette er en forestilling for ungdom. Helt tydelig, både i form og innhold. Det ligger mandler på gulvet, i rette linjer, en altoppslukende stillhet. Christine tar seg tid i innledningen til å la starten bygge seg opp. Digitalt er dette vanskelig å følge, man kan kanskje falle litt av før det i det hele tatt har begynt. Det er synd, for når det først blir sagt noe er det virkelig bra. “Jeg husker det som at det var i går”, det hendte for 3-4 år siden, en bilulykke, ikke den vanlige, men en litt annen en. Det er interessant og blir formidlet med en vanvittig nærhet. I ettersnakket etterpå fortalte Christine at denne delen handler om å “besøke minnet av ulykken” og la det “bringe frem en fysisk kvalitet”. Til det kan jeg bare si: Mission completed.

Tro og Overbevisning gir oss dans, fortellerkunst og mandler. Kanskje i motsatt rekkefølge. Mandlene er den virkelige stjerna og et utrolig effektivt virkemiddel. Som tusenvis av tanker som spres rundt, som du kan kaste omkring deg eller spise opp, men de eksisterer. Teksten er god og Christine er god på å formidle den. Man får tydelige bilder, favorittreplikken min var “jeg tenker sånn”, herlig naivt og ungdommelig sagt. Nydelig!

Spørsmålene som stilles er kanskje litt pompøse, og noe repeterende. Kanskje har man forelsket seg litt i egen tekst? Jeg tror forestillingen med fordel kunne vært litt kortere, for når den er bra er den utrolig bra. Jeg vil anbefale alle ungdommer å klikke seg inn å se i alle fall de 15 første minuttene, til etter dansen etter første monolog. Da får dere med dere den suggerende musikken og samspillet mellom fortellerkunsten og dansen. Hvordan de løfter hverandre. At fortellingen blir bedre av dansen og motsatt.

Tro og Overbevisning er en forestilling om å gi alt, med en scenografi til å spise opp. Nå har jeg nok skrevet nok, jeg går hit, men ikke lenger.

Vi skal være helt ærlige – dette har vi sett før (les vår anmeldelse HER!), men for å sitere oss selv “det er en opplevelse det er verdt å få med seg”. Så vi får den med oss en gang til. Rammen er annerledes. Vi er ikke på en kro på en øy i Oslofjorden. Jeg er hjemme i egen stue. Sitter foran en skjerm. Det er festival, men som det meste annet er festivalstemningen i 2021 ganske ukjent. Likevel kjenner jeg på en enorm takknemlighet. Dette er fortellerkunst, dette er fortellerfestival, dette er Øyteateret og, som vi gjerne gjentar, dette er en opplevelse det er verdt å få med seg.  

Tittel: Usynlige grenser

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no fredag 19.mars

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Av: Øyteateret

Idé manus og opprinnelig forteller: Ellen Jerstad                Produsent: Andrea Skotland og Marianne Ek Malmåsen

Medvirkende: Torgeir Vassvik og Tiril Bryn                             Design: Rosie Whiting

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Dette er første gang jeg ser en fortellerforestilling digitalt. Det er nytt, annerledes og det er tydelig hvor sårbart digitale flater er når det kommer til direkteoverført scenekunst. Det stilles store krav til både utøverne, teknikk, lyd og bilde. Her gjør hele fortellerfestivalens apparat en glimrende jobb. Forestillingen oppleves dynamisk, lyden er solid og scenekunstnerne får være nettopp det: scenekunstnere.

Usynlige grenser har en enkel form, Tiril forteller og Torgeir spiller musikk. Vi får høre tre samiske historier rammet inn av samisk musikk. Vi faller gjennom et vann og forvandles til bjørner. Får høre strupesang og joik. Det er figurer og enkle bevegelser. Scenebildet er ryddig og tydelig. Her er ikke fancy, glatt dansk design eller operaaktige kulisser, vi befinner oss i noe råere, mer jordnært. Noe gjenkjennelige, men forenklet. Som er nærmere jorden enn det vi vanligvis omgir oss med. Allerede her kan man ane forestillingens (ikke så veldig) skjulte intensjon: det viskes ut noen usynlige grenser.

Spesielt to ting sitter igjen hos meg: den tunge trommingen og setningen “spydet gikk rett gjennom hjertet hans”. Her ligger mye av fortellerkunstens styrke i møte med barn. Den kan strekke seg lenger, være grusom, være mektig uten at det blir for skremmende. Usynlige grenser tar hensyn både til målgruppen og materialet sitt. Både barna og virkemidlene som benyttes behandles med omhu og omsorg. Det samiske er ikke overdrevet eller tilgjort presset på, her har man først og fremst laget en solid fortellerforestilling. Bra!

Etter forestillingen var det en ettersnakk hvor man fikk høre mer om bakgrunnen og arbeidet med Usynlige grenser. Her blir inntrykket mitt bekreftet – dette er meget profesjonelt og gjennomtenkt arbeid. Sånt blir et teaterhjerte glad av.

Målgruppen er tydelig, dette er laget for barn. Likevel treffer den godt også for oss eldre. Er du glad i fortelling og glad i teater kan dette absolutt treffe ungdom. Som vi så ofte sier: bra teater er bra teater – og dette er bra teater!