Det er tid for festivalens aller siste forestilling, Treig. Året er 2011, Mari er 26 år og har akkurat gitt opp å finne kjærligheten. Hun er treig, treig med å ta valg, redd for å velge feil. For når man velger noe, så velger man jo noe bort. Resultatet er at man er helt ufattelig treig. Mari vet ikke engang selv at hun er skeiv.

Tittel: Treig

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no søndag 21.mars

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Av og med: Mari Thingelstad

Regi: Cathrine Frost Andersen

Produsert og laget av: Det Andre Teatret                   Produsent: Silvia Rodriguez Gimenez

Kostyme: Jenny Bernson                                            Scenografi: Aashild Mjelde Nordaas og Silvia Rodriguez Gimenez

Lys-, lyd-, og videodesign: Henrik Stoltz Vernegg

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Treig er en virkemiddel tung forestilling. I kjent Det Andre Teatret ånd kjører man på. Musikk, dans, scenografi, intens spillestil, ordbruken er direkte og ungdommelig. Det er snakk om en lesbe så da er vi innom både pupper, fitte, slikking og fingring i en lesbisk orgiedrøm. 2013 Mari er ensom. Står fast. Finner ikke seg selv. Kanskje sliter Treig med noe av det samme.

Det spriker stort. Tematikken er følsom og nær, men alt rundt er overdrevet. Avstanden blir stor. Sluttscenen synes jeg er den klart beste. Helt i ro. Fortellende. Kanskje er det den helt perfekte slutten på nettopp Fortellerfestivalen: en forestilling hvor fortellerkunst-delen er det klart beste.

“Hvem i helvete skal klare å like meg?” I 2016 blir det virkelig mørkt. Mari tror ikke hun kan bli elsket og liker ikke seg selv. Hun er 30 år, 30 år med dårlig selvtillit og lav selvfølelse. En herlig liten vri på slutten gir meg fornyet tro på Tinder. Fortellingen om denne daten er kjempefin. Fryktelig romantisk. Vi får hele remsa – møtet, forelsket, elsker, samboer, kjøper leilighet, 3 år og 5 måneder så er man forlovet og en datter. Jeg avslører alt. Det gjør ingenting. Det er ingen overraskelser i Treig. 

Jeg vil ikke egentlig kalle dette en fortellerforestilling. Det er en fin liten monolog med en sterk tematikk og en skuespiller med stor spilleglede. Jeg liker Mari Thingelstad. Kanskje hadde Treig profitert på en litt sterkere kobling mellom virkemidlene og spillestilen man bruker og det som blir sagt. Egner egentlig denne historien seg best som litt lettbeint komedie? Personlig tror jeg den hadde vært bedre som en rein fortellerforestilling.

Mimesis Heidi Dahlsveen er en unik forteller. En vanvittig dame. Intenst, uredd, tilstede, grundig og ikke redd for å ta tak i de grusomme elementene i sine fortellinger. I Vår er vi innom norrøn mytologi, vi hører historien om Hervor og litt om Heidis eget liv. Vi hører tanker om teknologi og tiden i dag. Vevd sammen av musikken til Kristin Bolstad. Fortellerkunst og musikk i et elegant samspill.

Tittel: Vår

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no lørdag 20.mars

Av og med: Mimesis Heidi Dahlsveen og Kristin Bolstad

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Er vi de fortellingene vi forteller at vi er? Et stort spørsmål. Vår starter med “jeg husker”, vi er innom “jeg er redd” og “han som slår henne, vi rømte”. Det er brutalt i all sin enkelhet. Heidi utnytter potensialet i fortellerkunsten – hun kan gå lengre. Si ting rett ut. Hvor grusomme bildene i hodet blir, er helt opp til tilhørerne. Det er effektivt og intelligent gjort. Hun er også helt rå på å avbryte seg selv, dette skaper dynamikk. Heidi kan gjøre ting ingen andre kan, og brutaliteten er hennes venn. Med seg har hun musiker og komponist Kristin Bolstad. En dyktig musiker (som også viser seg å være en god forteller).

Krig er et ord som går igjen, både i Vår og i Hervors liv. Krigen mellom beina, krigen er skrevet i arr. Et lyrisk språk, vanskelig å gripe tak i, men veldig lett å forstå når det fortelles godt nok. Lik Hervor i sin søken etter sin skjebne søker våger også duoen å bli. Bli i sin form, sin fortellerkunst og sin teknikk. De har valgt hvordan forestillingen skal gå og står i det. Det er lett å respektere. De er utvilsomt dyktige.

Er dette en forestilling for ungdom? Jeg er usikker, faktisk er jeg usikker på målgruppen her i det hele tatt, men at dette er en dyktig forteller og musiker, det er det ikke i tvil om.

Båden handler om drømmere. Publikum blir gitt en digital kopp kaffe og ser på Båd(t)en, ved havgapet (Akerselva). Kjetil forteller om Søgne, om de eneste i hele verden som ikke hadde båt. Han og faren hans. De som ble drømmere. Så blir faren døende og stolt som en dødssyk hund. Han kan stille helt urimelige krav. Da kommer den første båten inn i bildet. Plutselig er man drømmere med båt.

Tittel: Båden

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no søndag 21.mars

Av og med: Kjetil Solberg Stavenes

Samarbeidspartnere og støttespillere: Jakob Sande-senter for forteljekunst, Den Mangfaldige Scene og Teaterfestivalen i Fjaler.

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Kjetil er så vanvittig likanes. Man blir umiddelbart på lag med han. Sympatisk i hele sin væremåte og vesen. Han legger ut på en fortelling i raskt tempo (som etterlyst av undertegnede HER!). Jeg opplever en slags tematisk bro fra forrige forestilling – døden er sentral. Og sykdom, hva sykdom gjør med deg. Følelsene til faren løper løpsk, det er latter og gråt i voldsom disharmoni. Det blir laget en kofte. “Den var fin”. En slags tommel opp. Så dør han. Igjen står 1 drømmer, og en båt.

Man må leve mens man lever, og dø når man dør. Et fint utgangspunkt. Båten er rammen. En fysisk båt. Stor. Kjetil forteller og bruker båten som scenografi, rekvisitt og medspiller. Båten er en slags herlig frustrerende tilstedeværende faktor gjennom forestillingen. En litt for dårlig båt, en litt for dårlig data, en litt for stor sorg.

Forestillingen blir litt heseblesende. De dramatiske partiene oppleves ikke så veldig skumle eller dramatiske. Tidvis får man litt følelsen av at alt bare går galt for å gå galt. Litt umotivert, men så lander det hele fint. Jeg liker slutten, og nok en gang, jeg liker Kjetil. Også liker jeg disse setningene fryktelig godt: “Det er en drøm å fikse et mareritt med Selma” og “nå er det for alltid aldri oss igjen”.

Båden er en fortelling med en båt, ikke om en båt. Kjetil er en forteller med mye fortelling som vil ut fryktelig fort. Resultatet er en fortellerforestilling med høyt tempo, med tydelig ramme og sterk scenografi. Nok en solid forestilling på Fortellerfestivalen 2021.

“Når sant skal sies så takla jeg veldig dårlig å bli sjuk”. Gunn Inger Aareskjold gir oss sin personlige fortelling, presentert som et fandenivoldsk foredrag hvor hvert evige ord er sant. Kreft er velkjent, mange har gode råd, men hva skjer om man bare blir veldig sinna? Hva om man ikke klarer å være en kompetent kreftpasient?

Tittel: Gi meg en klovn mens jeg lever

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no søndag 21.mars

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Manus: Gunn Inger Aareskjold                              Manuskonsulent: Morten Harry Olsen

Regikonsulent: Anne Sophie Erichsen

Medvirkende: Gunn Inger Aareskjold

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Gunn Inger ble opphengt i ting. Stoler, noen steder har myke stoler, andre har for lave krakker. Sykehus og legevakt kan skjerpe seg der, når det kommer til stoler. Gi meg en klovn mens jeg lever er vittig, Gunn Inger virker så sjukt sint. Det er mye humor i godt sinne. Jeg ler spesielt godt av setninger som: “Si JA!  Jeg sa NEI!”.

Vi blir presentert tips, slik syke ofte får gode råd. Vi hører om et brett med puppene opp i hølet, får litt dans, sykehusklovner, såpebobler og big spender. Vi lærer at Gunn Inger er en skikkelig utbryterkonge. Jeg blir glad i Bolla Bensin. Gunn Inger er litt gæærn, og jeg elsker det.

Gi meg en klovn mens jeg lever passer nok best til en voksen målgruppe, det er et underliggende alvor under humoren som nok treffer bedre der. Forestillingen er også ganske statisk og virker noe lang. Når det er sagt ler jeg flere ganger og jeg liker Gunn Inger godt. Hun er ungdommelig og veldig kul. Neste gang hun har en fortellerforestilling skal Teaterungdom.no definitivt ta turen.

“Grandtante hadde aldri tenkt å sette sine ben på tysk jord mer. Men litt over 20 år etter krigen er hun æresgjest i sin nevøs bryllup i Tyskland. Der blir hun konfrontert med sin historie – og brudens far som kom til Norge som tysk soldat April 1940. Finnes det tilgivelse? Og hva har Goethe og Rilke med dette å gjøre?” 

Tittel: Til Bunns

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no lørdag 20.mars

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Av og med: Ragnhild A. Mørch

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Helt siden jeg leste beskrivelsen på Fortellerfestivalen.no har jeg gledet meg til lørdag 20.mars kl.14.00. Jeg fyller en stor kopp te og benker meg foran TVen. Tysk-norske Ragnhild A.Mørch står bak Til Bunns og tar oss med til en sommerhytte og til krigen. Vi blir kjent med tante-Ragnhild, som alle kalte tante, selv om hun var en generasjon over. Tante-Ragnhild virker som en rå dame, og rå damer de gir gode historier.

Historien er til ære for et levd liv. En slektning som er respektert, som man deler navn med. Vi starter med tonene til Édith Piaf og inviteres til å høre historier. Historier som blir fortalt på to språk, norsk og tysk. Om en familie fra to land, Norge og Tyskland. Og om krigen hvor landene kjempet mot hverandre. Midt i alt dette står Ragnhild, Ragnhild sin grandtante. Vi hører om fortellerens egne barndomsminner og om ting hun er fortalt. Vi får høre om pappkartong, skipsforlis og om kreps. En liten øy (nydelig beskrevet) og om kjærlighet.

Forestillingen har nydelig rytme og språket er elegant bygd opp. Ragnhild er god på å finne gode ord – det er flere ting som kan være “syk” – mennesker, båter, dyr og sneglehus. Det er lyrisk språk, det synges Alltid freidig når du går. Tid og paralleller trekker flittig, Til Bunns er noe så stort som en fortelling om krig og kjærlighet.

Utfordringen ligger i noen sekvenser som tar for lang tid. Bryllupet varer for lenge, skipsforliset fremstår litt unødvendig for denne forestillingen, i tillegg kan Ragnhild tidvis bli litt vel intens. Men disse tingene gjør ikke så mye. Til Bunns fremstår profesjonell til fingerspissene. Gjennomtenkt ned til hver minste detalj, hvert minste ord, både på tysk og norsk. (Jeg blir direkte sjokkert når jeg under ettersnakket finner ut at en viss detalj har blitt til ved en tilfeldighet.)

Til Bunns tar for seg tilfeldigheter i livet. Hvordan det vi har forlatt kan komme tilbake. Om møter mellom mennesker, og om det som kan skille mennesker fra hverandre. Om kjærlighet og om Ragnhild og Ragnhilds egen familie. Ser du denne vil du, som Édith Piaf synger: angre ingenting!

En dansefortellersoloforestilling (jeg liker nyord), prøv å si det fort ti ganger uten at tunga går i krøll. Prøv å beskriv begrepene tro og overbevisning. To krevende oppgaver. Innspillingen er fra 2018, men fortellerfestivalen viser den nå med påfølgende ettersnakk. Tro og Overbevisning er utvilsomt et ambisiøst prosjekt og midt i ambisjonene står Christine Vik Bratvold.

Tittel: Tro og Overbevisning

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no fredag 19.mars

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Av: Christine Vik Bratvold, produsert i samarbeid med TekstLab

Idé, tekst, koreografi, medvirkende: Christine Vik Bratvold

Musikk: Pan Sonic

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det viktigste for Teaterungdom først – dette er en forestilling for ungdom. Helt tydelig, både i form og innhold. Det ligger mandler på gulvet, i rette linjer, en altoppslukende stillhet. Christine tar seg tid i innledningen til å la starten bygge seg opp. Digitalt er dette vanskelig å følge, man kan kanskje falle litt av før det i det hele tatt har begynt. Det er synd, for når det først blir sagt noe er det virkelig bra. “Jeg husker det som at det var i går”, det hendte for 3-4 år siden, en bilulykke, ikke den vanlige, men en litt annen en. Det er interessant og blir formidlet med en vanvittig nærhet. I ettersnakket etterpå fortalte Christine at denne delen handler om å “besøke minnet av ulykken” og la det “bringe frem en fysisk kvalitet”. Til det kan jeg bare si: Mission completed.

Tro og Overbevisning gir oss dans, fortellerkunst og mandler. Kanskje i motsatt rekkefølge. Mandlene er den virkelige stjerna og et utrolig effektivt virkemiddel. Som tusenvis av tanker som spres rundt, som du kan kaste omkring deg eller spise opp, men de eksisterer. Teksten er god og Christine er god på å formidle den. Man får tydelige bilder, favorittreplikken min var “jeg tenker sånn”, herlig naivt og ungdommelig sagt. Nydelig!

Spørsmålene som stilles er kanskje litt pompøse, og noe repeterende. Kanskje har man forelsket seg litt i egen tekst? Jeg tror forestillingen med fordel kunne vært litt kortere, for når den er bra er den utrolig bra. Jeg vil anbefale alle ungdommer å klikke seg inn å se i alle fall de 15 første minuttene, til etter dansen etter første monolog. Da får dere med dere den suggerende musikken og samspillet mellom fortellerkunsten og dansen. Hvordan de løfter hverandre. At fortellingen blir bedre av dansen og motsatt.

Tro og Overbevisning er en forestilling om å gi alt, med en scenografi til å spise opp. Nå har jeg nok skrevet nok, jeg går hit, men ikke lenger.

Vi skal være helt ærlige – dette har vi sett før (les vår anmeldelse HER!), men for å sitere oss selv “det er en opplevelse det er verdt å få med seg”. Så vi får den med oss en gang til. Rammen er annerledes. Vi er ikke på en kro på en øy i Oslofjorden. Jeg er hjemme i egen stue. Sitter foran en skjerm. Det er festival, men som det meste annet er festivalstemningen i 2021 ganske ukjent. Likevel kjenner jeg på en enorm takknemlighet. Dette er fortellerkunst, dette er fortellerfestival, dette er Øyteateret og, som vi gjerne gjentar, dette er en opplevelse det er verdt å få med seg.  

Tittel: Usynlige grenser

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no fredag 19.mars

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Av: Øyteateret

Idé manus og opprinnelig forteller: Ellen Jerstad                Produsent: Andrea Skotland og Marianne Ek Malmåsen

Medvirkende: Torgeir Vassvik og Tiril Bryn                             Design: Rosie Whiting

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Dette er første gang jeg ser en fortellerforestilling digitalt. Det er nytt, annerledes og det er tydelig hvor sårbart digitale flater er når det kommer til direkteoverført scenekunst. Det stilles store krav til både utøverne, teknikk, lyd og bilde. Her gjør hele fortellerfestivalens apparat en glimrende jobb. Forestillingen oppleves dynamisk, lyden er solid og scenekunstnerne får være nettopp det: scenekunstnere.

Usynlige grenser har en enkel form, Tiril forteller og Torgeir spiller musikk. Vi får høre tre samiske historier rammet inn av samisk musikk. Vi faller gjennom et vann og forvandles til bjørner. Får høre strupesang og joik. Det er figurer og enkle bevegelser. Scenebildet er ryddig og tydelig. Her er ikke fancy, glatt dansk design eller operaaktige kulisser, vi befinner oss i noe råere, mer jordnært. Noe gjenkjennelige, men forenklet. Som er nærmere jorden enn det vi vanligvis omgir oss med. Allerede her kan man ane forestillingens (ikke så veldig) skjulte intensjon: det viskes ut noen usynlige grenser.

Spesielt to ting sitter igjen hos meg: den tunge trommingen og setningen “spydet gikk rett gjennom hjertet hans”. Her ligger mye av fortellerkunstens styrke i møte med barn. Den kan strekke seg lenger, være grusom, være mektig uten at det blir for skremmende. Usynlige grenser tar hensyn både til målgruppen og materialet sitt. Både barna og virkemidlene som benyttes behandles med omhu og omsorg. Det samiske er ikke overdrevet eller tilgjort presset på, her har man først og fremst laget en solid fortellerforestilling. Bra!

Etter forestillingen var det en ettersnakk hvor man fikk høre mer om bakgrunnen og arbeidet med Usynlige grenser. Her blir inntrykket mitt bekreftet – dette er meget profesjonelt og gjennomtenkt arbeid. Sånt blir et teaterhjerte glad av.

Målgruppen er tydelig, dette er laget for barn. Likevel treffer den godt også for oss eldre. Er du glad i fortelling og glad i teater kan dette absolutt treffe ungdom. Som vi så ofte sier: bra teater er bra teater – og dette er bra teater!

Hadde noen for et år siden hadde fortalt meg om en pandemi som skulle føre til stengte teatre over hele verden, hadde jeg mest sannsynlig ledd av dem. 2020 har vært et annerledes år, og kanskje er det nettopp annerledesheten det er verdt å legge merke til hos årets vinner av The International Ibsen Award.

Taylor Mac er en amerikansk skuespiller, dramatiker, performancekunstner, regissør, produsent og singer-songwriter. På scenen opptrer han som drag queen og kan best beskrives som en levende blomsterbukett. Selv om det kan være vanskelig å trekke direkte linjer til Ibsen, er de begge kjent for å utfordre teatret i sin tid.

Med sine 47 år, er Taylor Mac den yngste vinneren av Ibsen Award noen sinne, i tillegg er han den første vinneren som ikke er fra Europa. Prisutdelingen er også noe for seg selv, og foregår i år som livestream – med reportere i Oslo og Taylor Mac i New York. Etter seremonien streames Holiday Sauce… Pandemic! direkte fra New York, med prisvinneren i hovedrollen. Det er 2020 og livestream har nærmest blitt den nye normalen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Holiday Sauce… Pandemic! er den mest overdådige forestillingen jeg noen gang har sett. Den bugner av farger, glitter og glam, og tar for seg julefeiringen fra perspektivet til en homofil mann. Forestillingen er laget for kameraene og gjør seg derfor bedre på skjermen enn andre livestreamede forestillinger jeg har sett i år. Det er et talkshow med ulike gjester, og vi får julehilsen fra flere av verdens største drag queens, deriblant vår egen Esben Esther Pirelli. Forestillingen understreker alt jeg har lest og hørt om Taylor Mac. Den er åpen, direkte og ærlig fra første stund.

Forestillingen byr på musikk, humor og mye selvironi, og lever helt klart opp til tittelen. Dette er en stor røre som virkelig setter fart på julestemningen. Den viser oss det evige kaoset før jul, men roer oss ned med de vakreste julesanger. Det er rart å oppleve alt dette fra sofaen, men i et år som 2020 er det bare å suge til seg alt man kan av kulturelle opplevelser. Men livestream eller ei, Taylor Mac er en verdig vinner av The International Ibsen Award 2020 og vi kan ikke annet enn å glede oss til å se ham på Nationaltheatret når pandemien er over!

“Jeg tror han hadde vært god i et teaterstykke”. Vi er på vei ut av Gymsalen på Sentralen og mitt teaterfølge oppsummerer sin opplevelse av Henrija. Hun har rett. Dette blir på mange måter en showreel i teaterform hvor skuespilleren får vist frem sine ferdigheter. Peter Kolbjørnsen fremstår allsidig og viser hva han kan i Henrija – et soleshow. Forestillingen er ikke så mye å skryte av, men Peter, han får vist at han er god.

Tittel: Henrija

Hvor/Når: Sentralen Gymsalen 24.september 2020

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Av og med: Peter Kolbjørnsen

Lyd: Anders Tveten og Ole-Tobias Torrisen

Kommende forestillinger: Ingen oppsatte forestillinger

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Programmet er funny. Samme bilde mange ganger med rollenavn. Historien er et slags Narnia, hovedrollen – Henrik – kommer til det magiske landet Henrija hvor alle han har diktet opp (han er forfatter) befinner seg. Mørke krefter lurer. Det blir en kamp mellom godt og ondt. Det gode seirer. Peter spiller alle rollene. Hit og dit i et heseblesende tempo. Han jobber på, han jobber godt, han er flink.

“Jeg tror han hadde vært god i et teaterstykke”. Det er noe med hele formen som virker litt tilgjort. Som om det ikke gagner forestillingen. Som om målet blir å vise hvor god Peter er som skuespiller fremfor å iscenesette historien på så god måte som mulig. Det er ikke noe feil eller galt ved det, men jeg tror det gjør forestillingen dårligere enn den hadde behøvd å være. Når det er sagt har den en behagelig lengde og jeg koser meg i salen. Ingen bomtur, angrer ikke på at jeg så det, men inntrykket mitt er at Peter hadde vært god i et teaterstykke, ikke at dette var et bra teaterstykke.

Det er et potensiale her. Tekstene i programmet avslører gjennomtenkte tanker som absolutt hører hjemme på en scene. Kanskje er Henrija litt for tungt? For mye? Historien er kanskje ikke sterk nok til å kunne bæres av bare en? Jeg er usikker. Noe skurrer, men det er vanskelig å være kritisk og negativ når man ser innsatsen som legges ned på scenen. Det jobbes på, men, ja, det når ikke helt hjem.

Vi er i den vakre Kulturkirken Jakob. Brageteatret har fått med Antiteatrets Even Torgan og musiker Jon Fosmark på å lage en annerledes kjærlighetshistorie. 50 minutter, ingen pause, ungdom som målgruppe. Kanskje handler det ikke om kjærlighet i det hele tatt, men om sorg. Eller kanskje handler det om vennskap. Vi møter Woundman og vi møter Robyn. Woundman er en superhelt, han ser ut sånn som mennesker i krise føler seg. Og den superkraften er virkelig. Der jeg sitter i salen, utkjørt av jobb og pandemi og knust av kjærlighetssorg innrømmer jeg det gjerne: det er akkurat sånn jeg føler meg. 

Tittel: Historien om Woundman og Robyn

Hvor/når: Kulturkirken Jakob 28.september

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Av: Chris Goode

Oversatt av: Kristofer Grønskag

Regi: Patrik Asplund Stenseth

Scenografi og kostyme: Katja Ebbel Fredriksen

Medvirkende: Even Torgan og Jon Fosmark

Kommende forestillinger: Spilles for ungdomsskoler i DKS høsten 2020

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Hele forestillingen tar utgangspunkt i premisset om at Woundman ser ut slik mennesker i krise, sorg og desperasjon føler seg. Det gir ham en tilgjengelighet, en varme og nærhet man kan forholde seg til. Som et speil, bare at det speiler innsiden – eller den virkelige virkeligheten. Dette premisser er alfa-omega. Hadde det ikke fungert hadde forestillingen vært ingenting. Men det funker, det funker som faen!

Even er leken og forteller Historien om Woundman og Robyn med en overbevisende presisjon. Det oppleves ekte, han mener det han sier. Han legger seg på et nivå som kler egen alder og som vil treffe målgruppen. Ungdom (slik jeg opplever det) er opptatt av å bli tatt på alvor, forstå det som foregår og liker å bli utfordret. Historien om Woundman og Robyn gjør alt dette. Det gjør Even og i sin fremførelse. Også er det noe spesielt med rammen rundt. Kulturkirken Jakob er fantastisk.

Brageteatret har satset tungt på sine ungdomsforestillinger de siste årene, noe som bærer frukter. De har bygd seg opp stor kompetanse knyttet til målgruppen og klarer å være passe lette på foten. Ofte ender de opp i en fortellende form, det krever mye, men de er gode til å velge skuespillere som mestrer dette. Denne gangen i form av Even Torgan, under briljante Indigo Englehår (les vår anmeldelse HER!) fikk Veslemøy Mørkrid oppgaven. Nydelig løst i begge tilfeller.

Scenografien og musikken er på mange måter barnlig, men på ingen måte barnslig. Historien er alvorlig og på mange måter trist, men den er ekte. Det gjør at man som publikum kan tåle det. Det er verdt det. Jeg gråter, jeg gråter mye. Det er vondt. Ingen liker å være knust, men kanskje hjelper det å se et bilde av slik man føler seg.

Dette ble en personlig anmeldelse. Kanskje er det på siden av vårt oppdrag? Jeg er ikke sikker, det jeg er sikker på er at alle anmeldelser vil være formet av anmelderen som skriver den. Og min situasjon akkurat nå gjør at jeg virkelig kan forstå og vurdere Historien om Woundman og Robyn på et helt menneskelig plan og på en emosjonell måte. I tillegg opplever jeg forestillingen som ekstremt personlig – Even Torgan står i det, på ordentlig. Da skylder jeg han, Brageteatret og alle dere (fantastiske, nydelige) lesere å gjøre det samme. Å stå i det. Si det som det er. Jeg er som Woundman akkurat nå. Og det er et slags bevis på at Historien om Woundman og Robyn funker. Dette er kjempebra! Fortsett!