Nationaltheatret holder ingenting tilbake når de setter opp klassikeren Cyrano de Bergerac fra 1897. Det gjør heller ikke Bjarte Hjelmeland, som i tittelrollen får utfolde seg på scenen med en fantastisk innlevelse og skuespillerkraft. Regissør Kjetil Bang-Hansen sin versjon, forkortet til bare Cyrano, er en forfriskende forestilling full av drømmer, kjærlighet, ridderlighet og nederlag, men også med et tydelig stikk til dagens kveldende skjønnhetsidealer. 

Bjarte Hjelmeland rører og imponerer i rollen som Cyrano. Foto: Øyvind Eide

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Åpningsscenen er magisk. Det blir helt sort før et teppe av stjerner brer seg over scenen og sarte melodier fyller salen. Bak stjernene sitter en skikkelse med papirpose over hode og en kikkert i hånden: En ung Cyrano som må skjule ansiktet og finner trøst i det vakre verden har å by på. Den voksne Cyrano, som vi møter kort tid etter, er en stor mann med store idealer. I ansiktet har han også en imponerende stor portvinsnese. 

Historien er like morsom som den er tragisk. Cyrano er en poet, slåsskjempe og samfunnskritiker som gjør seg både elsket og hatet. Han er også dypt forelsket i sin vakre kusine Roxane (Hovig), men ordene svikter når det gjelder kjærligheten. Han tror ingen vil kunne elske en så stygg mann som han. Roxane på sin side elsker den billedskjønne Christian (Støvind), som er like fortapt i henne. Cyrano og Christian inngår et samarbeid hvor alle ord og brev til Roxane kommer fra Christians munn og hånd, mens innholdet er fra Cyranos hjerte. Bare slik kan Cyrano få uttrykt sin kjærlighet. 

Kjærlighet og balkongkurtise mellom Roxane og Christian. Foto: Øyvind Eide

Hele forestillingen foregår på versemål, eller for å si det helt korrekt, aleksandriner. Vi snakker strenge ordtrykk og enderim i en form som ble utdatert for mange år siden. Men i høst blåser Nationaltheatret nytt liv i gammelt språk, og det er ikke annet en fornøyelig å se skuespillerne kaste seg over utfordringen. De har versemålet godt festet i ryggmargen, og leverer replikkene med en stødighet og diksjon som når langt. Spesielt er Hjelmeland en fryd å se og høre på. Han spiller Cyrano med alle nyansene vi finner i et menneske, fra det overlegne til det usikre, fra det heltemodige til det sårbare. Han sniker seg under huden på oss, og vi heier på han til det siste. 

Cyrano er selvsikker i fektekunnskaper, poesi og intelligens, men ikke når det kommer til utseende. Foto: Øyvind Eide

Scenografien og lysdesignet er like stor som hovedperson, fortelling og tematikk. Den rommer mye, og tar oss med til alt fra en Romeo-og-Julie-inspirert balkong til en skyttergrav som minner sterkt om første verdenskrig. Vi trer inn i Cyranos indre når tettskrevne sider med poesi faller ned og blir hengende som sceneskjørt på sidene, og i bakgrunnen vokser og minsker en lysprojisert måne i takt med stemning og handling. Alle elementer møtes sammen i en fortryllende pakke som leverer førsteklasses teater. 

Cyrano er en forestilling som vil gå rett hjem hos ungdommen. Verken versemål eller gammelt originalmanus hindrer den fra å være en fornøyelig opplevelse som både er frekk og vittig. Forestillingen setter også fokus på den brennaktuelle problemstillingen om hvor livsviktig utseende er for mange unge i dagens samfunn. Dagsaktuell tematikk pakket inn i historisk kvalitetsteater slår an hos oss!

Riksteatret inntar Kulturhuset i Elverum med Teaterungdom.no på slep. Kveldens publikum består i all hovedsak av småbarnforeldre og en og annen nostalgiker med hjerte Roald Dahl. En fantastisk forfatter som tillot bestemødre å være ekle og foreldre å være grådige. Kveldens forestilling serverer begge deler, men mest av alt er dette en forestilling det svinger av, for her står det musikalske i sentrum.

En magisk gryte og en helt fantastisk medisin laget av Georg, i Espen Maunos skikkelse. FOTO: L-P Lorentz

Funky! Om jeg må beskrive Riksteatrets oppsetning av Georgs magiske medisin med ett ord må det bli funky. Her er musikken høyt prioritert. Så om bestemor blir litt mindre skummel av å danse og groove med, får det bare være. For musikken er virkelig fengende! Musikerne Gunnar Eiriksson og Espen Mauno har gjort et solid stykke arbeid. At så store deler av denne snaut 90 minutter lange forestillingen (inkludert pause) synges og danses er selvfølgelig med på å plassere forestillingen med et bein godt plantet inn i musikalsjangeren. At karakterene i stor grad snakker til publikum og ikke til hverandre er også et tydelig grep. Georgs magiske medisin er sånn sett både ryddig og grei å forholde seg til, en oppskrift det er mulig å gjenta kveld etter kveld.

Tungen til —- er kanskje forestillingens største stjerne, makan! FOTO: L-P Lorentz

Historien handler om Georg – en ung gutt som bor på en bondegård sammen med mor, far og bestemor. Bestemor er fæl, og når hun er alene med Georg avslører hun at hun er en heks. Derfor bestemmer Georg seg for å lage en egen medisin å gi bestemor klokken 11, i stedet for den som står i medisinskapet. Resultatet er en enorm bestemor, et gigantisk egg og et par dansende gårdsdyr. Mor og far blir i tillegg griske og fæle. Til slutt nyses bestemor bort og vi står igjen med en relativt lykkelig slutt.

Så kort og konsist kan man oppsummere handlingen i Georgs magiske medisin, og når sant skal sies går ikke Riksteatret så mye dypere enn det. De lar karakterene være artister og leker mer med musikken enn med historien. Sånn sett blir man ikke ordentlig kjent med rollene, og flere barn i salen forsøker faktisk å advare bestemor når far skal til å gi henne den siste medisinen. Skillet mellom “onde” bestemor og “midt på treet all-righte” far er med andre ord uklart for barna i salen. 

Det synges og danses og spilles på scenen, og det svinger også. FOTO: L-P Lorentz

Det denne forestillingen derimot lykkes med er å skape magi. Selve gryta, og forvandlingene fungerer strålende. Scenografien vokser også på meg utover i forestillingen. Små detaljer som “bilen” og “gryta” er også med på å heve hele opplevelsen. Alt i alt er dette nok en solid barneteaterforestilling fra Riksteatret. En forestilling som svinger, men som ikke gir meg noe særlig mer enn litt rockefot. 

Tidligere i høst ble Are Kalvøs bok “Hyttebok frå helvete” utgitt. En bok der komikeren trashtalker friluftslivet og dets entusiaster. Nå står han på scenen og gjenforteller innholdet i et one-man-show med samme navn. Hyttebok frå helvete er et spark bak til alle som går søndagstur i marka, besøker DNT-hytter i ferien og sanker fjelltopper med familien. Det er ganske mange av oss, faktisk 80% i følge Kalvø selv. Tåler vi – majoriteten – en hel kveld med harselering? Ser også vi humoren i det?

Are Kalvø har utforsket friluftslivet og konkluderer med at han absolutt ikke tilhører fanskaren. FOTO: John Andresen

Kalvø står alene på scenen, som komikere ofte gjør. Bak han er en hyttevegg malt på en backdrop, og på midten, et vindu. Det fungerer fint som en liten skjerm for bilder og tekst. Kalvø selv sluntrer fram og tilbake foran vinduet og forteller åpenhjertig om sitt hatfulle forhold til friluftslivet og hvordan han ser ned på alle som lovpriser det. Han sammenligner friluftsfrelste med karismatiske kristne, forteller om alle vennene han har mistet til naturen, om hvor idiotisk det er at vi helt ukritisk oppsøker hytter som heter for eksempel “myggheim”.

Basert på latteren i salen, kan det tyde på at Kalvø også denne gang treffer blink med satiren sin. Majoriteten, de friluftsfrelste, ser ut til å ha en god dose selvironi og showet må sies å være en suksess for de på 40+. Det er tross alt de som fyller opp salen i kveld. Jeg deler nok ikke den samme entusiasmen. Det er ikke mangel på gode poenger, for Kalvø har et skarpt blikk, men temaet mister litt piffen etter 30 minutter. Kalvø oppleves som litt for sint og er nesten utelukkende morsom på andres bekostning. Det blir dessverre litt kjedelig i lengden.

Kalvø byr mye på andre, og lite på seg selv i “Hyttebok frå helvete”. FOTO: John Andresen

Mot slutten av forestillingen forsvinner Kalvø ut i en digresjon som tar opp dagens politiske klima. Her leverer han intelligent og dagsaktuell satire som hadde sklidd rett inn i for eksempel Nytt på nytt. Det er forfriskende og viser komikerens samfunnsforståelse og satiriske talent. Jeg skulle ønske dette var en større del av forestillingen. Å kun fordype seg i materiale fra Hyttebok frå helvete er litt snevert… Det hadde fungert strålende som en liten del av et show! I kveld blir det for mye trashtalk og nedlatende ord om oss 80%, og for lite humor på andres bekostning – spesielt Kalvøs egen.

For hundre år siden ble Vidar Sandbeck født. Han er for mange kjent for sine bøker, fortellinger og musikk om den lille gutten Påsan fra Åmot.  Hovedsaklig selvbiografiske bøker og tekster fra Vidars barndom. Påsan er en liten gutt som må hjelpe til hjemme; vaske gulv, henge opp klær og rydde rommet. Mor vil at Påsan skal gjøre plikter, men Påsan er full av fantasi og vil heller oppdage verden med tøyelefanten fru Martinsen. Hvorfor kan ikke du være som de andre? spør moren til Påsan.

Kari Noreger har laget fantastiske dukker til De kaller meg Påsan. FOTO: Jonas Jeremiassen Tomter

Forestillingen er en co-produksjon mellom Teater Innlandet og Feil Teater. Historien og sangene er utviklet av skuespillerne selv, sammen med regissør Ellen Jerstad (kjent fra Øyteateret). Feil Teater skriver i programmet at “Vi tror på at man får større eierskap til verket når man tar del i hele prosessen, og at dette styrker teateret vårt. Det er da spillegleden kommer, og uten den har vi ikke stort.” Godt utgangspunkt!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Forestillingen spilles på Sentralen i Oslo, i Hvelvet, et rom uten akustikk. De kaller meg Påsan hadde fortjent akustikk. Det er fine sanger og gøyale lyder, rommet jobber sånn sett mot skuespillerne. Likevel blir publikum trukket inn i universet til Påsan. For han og fru Martinsen har et helt eget univers. Et gøyalt univers med pirater, ekko-stemmer og rakettsnabler.

Den barnlige logikken er sjarmerende. Som når Påsan og fru Martinsen er på månen og får beskjed om at ingen bor her, og de er jo ikke ingen – de er jo noen, så da kan de ikke bo der. Eller når fru Martinsen møter en annen elefant som også sier hoppetihopp-klappetiklapp-regla. Den som Påsan ikke får til å si, for den kan kun elefanter, og plutselig blir Påsan litt ekstra alene.

Aktørene bytter på å styre dukkene, endre scenografi og spille andre karakterer. Overgangene flyter godt, og regien er leken og full av overraskelser. Som når Mor tar fru Martinsen fordi Påsan ikke gjør pliktene sine og plutselig henger tøyelefanten mellom to planker akkurat for høyt til at Påsan rekker opp. Nydelig grep! Det er så gøy å se Påsan komme med nye strategier på hvordan han skal få vennen sin ned igjen.

De tre skuespillerne, og de to stjernene. FOTO: Jonas Jeremiassen Tomter

Både Påsan og fru Martinsen, lever, noe som er selve nøkkelen for å mestre figurteater. Det er mye å tenke på, men alt gjøres helt etter boka, noe som gjør at publikum virkelig kan nyte Påsan-universet. Påsan snufser og tørker nesa, til og med! Noe som kan virke som en merkelig ting å si, men det betyr at dukkefører virkelig er i ett med Påsan. Det er da det er ekstra gøy med figurteater!

Oi, den var fin! hvisker ei jente ved siden meg når det kommer en fugl over scenen. Det syns jeg og. Dukkemaker Kari Noreger har gjort en formidabel jobb. Alle dukkene er uttrykksfulle og får god kontakt med publikum. Marit Milvang sin scenografi passer lekenheten i forestillingen og byr også på overraskelser. Tårnet av planker vris, vendes, åpnes og dras på i alle retninger. Lyset brukes godt for å underbygge stemningen og lysdesigner Thomas Gallagher bruker rommet godt. Dette er en forestilling som så vidt har hatt premiere, men som allerede er godt innarbeidet.

Hvorfor kan ikke du være som de andre? spør moren til Påsan, men kanskje det hadde vært bedre om de andre hadde vært litt mer som Påsan? Dette er bra teater, laget av engasjerte folk! Jeg gleder meg til å følge Feil Teater videre

Vega scene er så nytt at det fortsatt lukter maling når vi kommer inn i salen. Forestillingen vi skal se er også ny. Maria Nygren har skrevet en historie som består av minner og er oppdiktet på samme tid. Utdraget som ble spilt på ungTEKSTkershus tidligere i høst gjorde oss nysgjerrige, og i kveld fikk vi bekreftet at det var vel verdt å ta seg turen til premieren! 

Jeg er Kolibri har rot i virkeligheten, men ikke alt er sant. Hva som er hva er ikke så viktig. Plakat: Maria Petronella Muri Nygren og Marianne Bain

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er skuespillerne selv som sjekker billettene og tar oss i mot. Det er god stemning i salen, og mange kjente fjes blant studenter og nyutdannede skuespillere. Jeg er kolibri er en forestilling av Maria Nygren, til den 14-årige utgaven av seg selv. Den ble opprinnelig skrevet til bachelorforestillingen hennes på Westerdals for 3 år siden, og har siden den gang vært innom mange mennesker og nå fått en helt ny drakt. 

Scenografien består av et scenelys og en haug med plastikk. Det er enkelt, samtidig som plasten hele tiden skaper nye bilder og brukes i mange settinger. Skygger fra lyskasteren er med på å skape dynamikk i bildet og rammer inn det som skjer. Jeg er kolibri handler om Maria, forfatteren selv. Det er minner fra den gangen hun var syk, blandet med dikting. Hva som er hva får vi ikke vite, men jenta i forestillingen har spiseforstyrrelser og blir lagt inn. Vi følger samtaler med terapeuten og selvmord blir et sentralt tema. Har hun noen gang planlagt selvmord? Vil hun virkelig dø? Er hun i det hele tatt sterk nok til å ta selvmord? Frykten for å glipp av noe, overvinner tanken på å dø. Samtalen går videre. Vi møter en annen pasient som er besatt av Wikipedia og vi møter kjæresten. Han som prøver å forstå. Han som vil ha Maria hjem og vil at alt skal bli som før. Han som virkelig ikke forstår.

Vi får mer og mer medlidenhet med Maria etterhvert som hun forteller. Hun setter fine ord på hvordan det er å ha en psykisk lidelse. Man kan ikke bare børste den av seg selvom man vil. Spiseforstyrrelser handler om en sykelig trang til kontroll, men når helsevesenet blir blandet inn mister man denne kontrollen og ting kan fort bli verre. Det handler om skam, nederlag, sorg, men også håp. Jeg er kolibri åpner for den alvorlige samtalen, den som man kanskje ikke vil ta, men må for å bli bedre.

Jeg er kolibri er skrevet til 14 år gamle Maria, men den berører alle. Deg, meg, de friske og de syke. Det er teater som betyr noe – for de på scenen og de i salen. Det er kunst som setter fokus på de viktige og aktuelle problemene i samfunnet, og det funker. Maria Nygren lar sin stemme runge i kunstverdenen med en frisk og klar kraft som når langt, men kanskje viktigst av alt når den til ungdommen. Vi håper stemmebåndet holder lenge, og gleder oss til å se hva hennes neste prosjekt blir!

Etter direkte ordre fra Adolf Hitler ble Finnmark tvangsevakuert og satt i brann oktober 1944. Koreograf Simone Grøttes bestefar Hjalmar var elleve år da dette hendte. Hans historie er utgangspunkt for den vakre og følsomme forestillingen Glemt.

På scenen er Hanne Svenning, Karianne Andreassen, Dag Rune Sjøli, Henriette Hamli og Stian Bergdølmo. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen.

Da bestefaren til Simone Grøtte var 11 år ble han hentet i hjemmet sitt og tvangsevakuert med den tyske båten Carl Arp. Lyden han husket best fra tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms i perioden 1944 1945 var torpedoalarmen. Torpedoalarmen og luken fra båten som ble skalket igjen over ham. Med krigens nyanser og bestefarens barndomsminner som bakteppe har Simone Grøtte koreografert og regissert Glemt. Som tittelen tilsier handler forestillingen om nettopp dette; hverdagserindringer, lukter og lyder fra en svunnen tid ingen prater om lenger. Selv hadde Simone Grøtte aldri spurt bestefaren om denne tiden i hans liv. Hvorfor hadde hun ikke spurt? Akkurat denne problemstillingen tror jeg de fleste kan kjenne seg igjen i. Vi spør ikke så ofte om fortida ei heller hva man i fortida har mistet, glemt og reist seg opp fra igjen.

Danserne leverer også sterke skuespillerprestasjoner i Glemt. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen

Men enkel scenografi og sterke danseprestasjoner ønsker Simone Grøtte både å spørre og fortelle erindringer om krig. Scenerommet er rektangulært og publikum sitter på alle sidene av det. Fra taket henger det brente vedkubber den typen vedkubber som har forkullet fullstendig under brann. Scenerommet kommer nært på publikum, og jeg kjenner at jeg blir kjent med danserne, luktene og objektene de har tatt med seg. Elementene på scenen er fra tidsperioden vi blir dratt inn i; en radio, ei pute, et førstehjelpsskrin og en kaffeboks. Men objektene er ikke bare objekter… De snakker til oss. Plutselig står tiden stille, og ut av kaffeboksen hører vi bestefaren til Simone fortelle sin vanskelige historie. «Hva skal vi egentlig med fortida?».

Fargene, kostymene og objektene spiller sammen om å formidle den gripende historien. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen.

Noe av det fineste med å gå på teater er å bli fortalt gode og gripende historier. Enda mer gripende er det når en forestilling evner å fortelle slike historier ved å bruke nonverbale uttrykksformer. Dette mestrer både Simone Grøtte og danserne, perfekt akkompagnert av vakre og intense toner fra musikere som Ola Bremnes, Mari Boine og Inger Màrja Eira. På en fysisk og visuelt vakker måte beveger forestillingen seg fra det lette – fordi krigens erindringer også er erindringer om latter og humor – til det sterke- fordi krigen fremdeles er det farlige og uvisse. Det hele sys sammen av Hjalmars fortelling, og fem dansere som på vakkert vis makter å uttrykke det følsomme og intense fra en glemt historie.

Forestillingen anbefales på det sterkeste!

Vi har anmeldt Alt er nytt før, men siden alt faktisk er nytt, er vi tilbake for å se hvordan det står til med Lepperød, Farley og co. Holder konseptet vann? Klarer de å fornye seg kveld etter kveld? Tirsdagens utvalgte gjester er debutant Cecile Moroni og Jonis Josef, kjent fra Latter. Vil deres nye materiale treffe? Det er i grunnen mange usikkerhetsmomenter knyttet til kveldens utgave av Alt er nytt. Med lovordene fra tidligere kritikker i bakhodet, lever allikevel håpet om en lykkelig slutt.

Hodene bak Alt er nytt, Martin Lepperød (øverst til høyre) og Henrik Farley (øverst til venstre), sjarmerer og briljerer på Klubbscenen! FOTO: Hentet fra latter.no

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Takk og lov for Martin Lepperød og Henrik Farley, sier nå jeg. Jeg skal ærlig innrømme at de kritiske spørsmålene hang over meg da jeg gikk inn i Oslos desidert mest klaustrofobiske lokale. Klubbscenen på Latter er virkelig ikke noe å skryte av… Joda, de legger opp til en intim og varm atmosfære, men overdrevent komfortabelt er det ikke akkurat. Forutsetningene for å gi seg hen til en humorkveld, kunne utvilsomt vært bedre. Men så kommer Lepperød og Farley ridende inn på hvite hester – til unnsetning for den trauste novembersjelen! Etter få sekunder er jeg omvendt og forsvinner inn i deres herlige komiverden. Klubbscenen får være så klam den bare vil, for jeg ler så jeg griner.

Det er noe med kjemien og timingen til gutta i Alt er nytt. De har liksom funnet fram til en felles bølgelengde som de surfer avgårde på, til publikums store begeistring. Med en kameratslig tone og litt keitete framtoning, sjarmerer de oss i senk i improviseringen. Her er ingenting planlagt og ting kan gå litt skeis, men det er nesten det aller morsomste. Premisset er jo satt, og vi ler hjertelig av og med dem, både i punchliner og bloopers.

Cecile Moroni er kveldens debutant og jobber hardt for publikums respons. FOTO: Tore Sætre

Når gjestene da skal opp på scenen, er premisset noe annet. Dette skal jo være ekte standup med vitser og poeng, ikke improvisasjon. Vi lar dem ikke komme unna med feilskjær like lett. Det er nok ikke helt rettferdig ovenfor komikerne, og er kanskje en liten svakhet i konseptet. Førstedame ut, franske Cecile Moroni, må i alle fall slite litt for responsen. Hun har et skarpt blikk på nordmenn og kommer med noen morsomme poenger om integrering og norsk kultur. Men selvom språket gjøres til en gimmick, skaper det også litt trøbbel for Moroni. Vi hører ikke alt hun sier, og mister nok et par vitser av den grunn, men en tøff debut likefullt.

Jonis Josef er kjent for mange, og en viss forventning følger derfor med. Josef virker ikke like forberedt som Moroni, og følger vertenes mer improviserte stil. Det fungerer ikke helt, for poengene blir ikke skarpe nok. Sporadiske vitser om indianere og jøder faller ikke helt i god jord, men han redder seg nogenlunde inn med en pornoavslutning. Litt billig, men morsomt. Alt er nytt er jo et prøverør for nytt materiale, og Josef har en del arbeid å gjøre før dette sitter.

Jonis Josef begynner å bli en kjent skikkelse. Det vil ikke dermed si at alt han lager er gull. FOTO: Tobias Nordli

Det er alltid en risiko når det kommer til improvisasjon og nytt materiale. Vi er prøvekaniner, og noen ganger er man ikke like heldig. Jeg vil allikevel anbefale Alt er nytt som et godt avbrekk fra en sur novemberdag. Lepperød og Farley er bunnsolide og pålitelige. Av dem vil du få førsteklasses underholdning og mye latter for pengene! Gjestene får du bare gamble på. Du kan håpe på et ess, og hvis ikke… De holder heldigvis ikke på så veldig lenge.

Oslo Nye Teater klinker til med årets kanskje minst sexy tittel, når de iscenesetter Lena Anderssons bok Rettstridig forføyning på Centralteatret. I hovedrollen møter vi Ingvild Holthe Bygdnes, forelsket og gal! Alan Lucien Øyen står for regien i det som viser seg å være en av de morsomste og mest lekne forestillingene på teaterscenene i Oslo denne høsten. Ester Nilsson er forelsket, på den usunne måten, og publikum kan le av det. Dette er teater for ungdom.

Plakat Rettstridig forføyning med Ingvild Holthe Bygdnes og Anders Mordal i hovedrollene. FOTO: Erika Hebbert

Ester Nilsson (Ingvild Holthe Bygdnes) holder foredrag om kunstneren Hugo Rask (Anders Mordal). De møtes, og Ester er solgt. Kjærligheten hun føler utvikler seg til begjær og selv når han tar avstand klarer hun ikke slutte å tenke på han. For å bruke et velkjent uttrykk: “bitches be crazy”. Besettelsen tar ikke slutt… Akkurat slik det er å være forelsket.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lena Anderssons roman har vunnet priser og tok Sverige med storm. Nå har altså Alan Lucien Øyen tatt turen opp til Oslo Nye Teater for å iscenesette denne litterære besettelsen. Forestillingen er god! Alan klarer å treffe punktet hvor man både føler med og ler av Ester. Hun er ganske håpløs, fryktelig irriterende, og akkurat slik man selv kan bli når man er forelsket. Selv tar jeg meg selv i å le høyt flere ganger. De små bruddene med dans, temposkiftene og den enkle scenografien benyttes effektivt for å underbygge historien. Å la de to hovedkarakterene bli spilt av to skuespillere, mens Anne Guri Tvedt og Henriette Faye-Schøll fungerer som fortellere og alle andre karakterer, fungerer også strålende. Regien er rett og slett helstøpt.

En enkel og effektiv iscenesettelse bærer historien frem på en særdeles underholdende måte. F.v. Ingvild Holthe Bygdnes, Henriette Faye-Schøll, Anne Guri Tvedt, Anders Mordal. FOTO: Mats Bäcker

Som journalist er det ofte et mål å få skrevet raskt etter en forestilling. Denne gangen hadde jeg litt mer tid på meg, det er jeg glad for. Rettstridig forføyning har rett og slett vokst på meg (slik en forelskelse også kan gjøre). Holthe Bygdnes er hysterisk i rollen som Ester Nilsson, hennes rolletolkning er alene grunn nok til å se denne forestillingen. Følelsen av at tematikken sniker seg inn under huden på deg, gjennom humoren og gjenkjennelsesfaktoren er også sterkt til stede. Nå, flere dager senere tenker jeg desto mer på Ester, forelskelse og håpløse utsagn som “snakkes sikkert”.

Forestillingen er ikke en av de som gjør at du mister pusten i teatersalen. Dette er enkelt, artig og godt teater, hvor alvor og humor flettes sammen til en finurlig liten historie. Båret frem av en glimrende hovedrolleinnehaver og dyktig regissør. Boken (som jeg personlig ikke har lest.. ennå) må bare være god, ellers skjønner jeg ingenting. 

Vi er Teaterungdom, noe som gjør begeistringen min enda sterkere. Dette er teater som egner seg utrolig godt for ungdommer. Stykket er morsomt. Det handler om forelskelse, noe ungdomstiden er fullt av. Fortellingen formidles på en enkel og ryddig måte som aldri blir kjedelig. Så ikke la deg lure av den litt trause tittelen kjære teaterungdom, dette er en forestilling dere vil sette pris på. Terningkast 5!

Han er død. Mannen hun elsket. Han har vært død i 20 år, men han er her ennå. Brille (Heidi Gjermundsen Broch) kan ikke gi slipp. Det er fortsatt noe som er usagt og som henger igjen. Datteren er voksen, har kjæreste, men bor stadig hjemme med mor, med Brille. Et besøk hos legen viser at Brille skal dø, snart. Kanskje er det endelig på tide å gi slipp på fortiden og gå videre?

Frode Winther spiller mannen som Brille (Heidi Gjermundsen Broch) elsker og har elsket. Spilledåsa spiller fortsatt. FOTO: Dag Jenssen

Vi befinner oss på scene 3 på Det Norske Teatret. Rolf Kristian Larsen debuterer som dramatiker med l.i.f.e.g.o.e.s.o.n. og Frank Kjosås får sin debut som regissør. Med seg har de solide skuespillere og en enkel scenografi. Dette er noe jeg hadde gledet meg til lenge, særlig etter å ha blitt kjent med Rolf Kristian Larsens skrivestil på Dramatikkens hus i september. En unormalt samlet norsk presse har også skrytt masse av forestillingen, selv sitter jeg skuffet igjen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Teksten fremstår solid, og skuespillerne spiller fantastisk, men det hele fremstår noe uforløst. Det virker for meg som om noe sitter litt fast, som en propp, og jeg klarer ikke la meg engasjere. Selve regien fremstår også ganske sprikende. Ofte sitter jeg å tenker “hvorfor gjør de dette”, ting gir generelt lite mening. Noe som er rart, når historien og rollegalleriet er så enkelt og ryddig. Bruken av musikk virker også litt påtatt, sluttscenene (jeg opplever at det er tre ulike sluttscener som spilles etter hverandre) er også merkelige. De formidler både humor, vemod og håp, i et slags sammensurium som gjør at ingen av delene fester seg i meg som publikummer.

Hun skal dø. Byråkraten kan hvile for en stund, men hva med sorgen? FOTO: Dag Jenssen

Dette er en kort og enkel forestilling med en spennende tekst og gode skuespillere, men så mye mer enn det makter den ikke å være. Jeg hadde høye forventninger til l.i.f.e.g.o.e.s.o.n. kanskje er jeg litt farget av dette. Uansett sitter jeg igjen med en følelse av at det hele ender opp i en middelmådig forestilling som ikke er i nærheten av å nå sitt potensiale. Den sprikende slutten gjør det også vanskelig å feste forestillingen på en bestemt knagg. Dette er nok en forestilling jeg fort går videre fra.

Ulven er  tilbake på norsk scene. Han dukket først opp i 2011, i forestillingen Rock´n roll wolf på Trøndelag Teater og i Rockeulven på Nationaltheatret. Året etter tok han turen til Bergen, i Den Nationale Scenes Ulverock. Nå står han igjen på Nationaltheatrets hovedscene, i nyversjonen Ulven, klar for å sjarmere sitt publikum nok en gang. Det er i alle fall det han prøver på…

Flere skuespillere alternerer på rollene i Ulven. Her er Geita spilt av Mariann Hole og Ulven av Øystein Røger. FOTO: Erika Hebbert

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tyra Tønnesen står nok en gang bak regissør-roret. Ulven er hennes tredje versjon av forestillingen basert på filmmusikalen Med Grim og gru. Jeg har ikke selv sett noen av de tidligere oppsetningene, men jeg må tro at de var vellykkede, ettersom historien nå får ny drakt på Nationaltheatrets Hovedscene. Og den bokstavelige “drakten” er nydelig, med kostymer inspirert av tradisjonelle norske folkedrakter. Dessverre stopper den største begeistringen her. en her. Billige grep og slappe scener preger forestillingen, og det virker som Nationaltheatret ikke helt vet hvordan de skal ta sitt yngste publikum på alvor. 

Historien er ganske lett å henge med på. Geitemamma (Hole) er lei av sitt kjedelige liv og ønsker at noe spennende skal skje. Voila! Inn kommer den kjekke og farlige ulven (Nordrum) og det oppstår søt musikk mellom tamdyr og villdyr. Det oppstår også en ganske upassende seksuell kjemi, og det blir dessverre nokså pinlig når Geita og Ulven klør hverandre med et uttrykk som nærmer seg det orgasmiske. Ulven vil ha Geita, men han vill ikke ha hennes tre killinger. Han bestemmer seg derfor å spise dem, og sammen med Gaupa (Nordal), Eselet (Hagen) og Jerven (Alknes) legger han en plan for å fange dem. Nå må Geita gjøre alt hun kan for å beskytte barna, samtidig som hun kjemper mot sin egen tiltrekning til Ulven. 

​Villdyra er lei av å bli mobbet av tamdyra, og de bestemmer seg for å slå tilbake. FOTO: Øyvind Eide

Premisset er absolutt kult, men problemet med Ulven er at veldig lite fremstår som viktig eller substansielt. Vi tror aldri helt på at Ulven virkelig er slem, og vi gidder ikke å bry oss med gjengen av sidekarakterer som kakler og breker med slapp tilstedeværelse og diksjon. Sangene er fine, men teksten har det med å drukne i musikken. Vi får ikke alt med oss, noe som er synd, da mye av det jeg faktisk hørte hadde både en skarp og smart brodd. Forestillingen introduserer flere karakterer og hendelser som gir oss forventninger, men ser ut til å “glemme” å viderefølge dem. Scenen hvor den eldste geitekillingen Andrei (Johnson) og Eselet hjelper en lerke ut av et bur, er fin og forseggjort, men den er også overflødig for selve historien. Vi forventer derfor at lerka kommer tilbake, men det gjør hun ei. Vi forventer også at Eselet vil huske dette samarbeidet med Andrei, men på slutten forsøker han allikevel å grille den stakkars killingen. Scenen oppleves som unødvendig og bidrar til å gjøre forestillingen rotete. 

Mammageita elsker barna sine, men hun klarer ikke å stå imot spenningen av å bli med den farlige Ulven. Foto: Erika Hebbert

Det finnes allikevel noen elementer som drar forestillingen opp. Herbert Nordrum, i rollen som tittelkarakteren, er en fornøyelse å se på. Det er tydelig at han koser seg med materialet, og han leker med både kropp og stemme. Geitekillingene er så søte og sjarmerende at vi nesten skjønner at Ulven vil spise dem opp. De har noen fantastiske stemmer, i tillegg til et imponerende skuespillertalent. Når sant skal sies, har de en bedre tilstedeværelse og energi enn mange av veteranene på scenen. Eselet og Kyllingen (Marø) er to vittige biroller som fyrer opp latteren, og kostymene er helt magiske. Dessverre klarer ikke disse lysglimtene å redde Ulven som helhet.

Til slutt må det nevnes at barna i salen så ut som de koste seg, og sånn sett treffer Nationaltheatret her sin målgruppe. Men om du har en smårolling du vil ha med på teater denne høsten, så anbefaler jeg heller å sjekke ut noen av de andre barneforestillingene som går i Oslo. Så kan både du og yngstemann kose dere med teater som tar barn på alvor.