Det er ikke mange som får stå på Nationaltheatrets hovedscene med en soloforestilling. Else Kåss Furuset har gjort det med Kondolerer, og senest Rune Andersen i sin rørende forestilling Lykkeliten. Det krever sin kvinne eller mann for å bære, ja, la oss si 90 minutter, på den mest tradisjonsrike og prestisjefylte teaterscenen i landet – helt alene. Liv Gulbrandsen ser ikke ut til å ha verken ærefrykt eller ydmykhet i møte med oppgaven og sparker hardt til i sin Knausgårdgjennomgang.

Tittel: Knausgård på 90 minutter

Av og med: Liv Gulbrandsen, etter Karl Ove Knausgårds Min Kamp

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tid og sted: Nationaltheatret, Hovedscenen, 13. desember 2018

Kommende forestillinger: Ingen oppsatte datoer. Liv Gulbrandsen spiller sin andre forestilling, 50 Shades på 90 minutter, den 20. desember.

Anmeldelse av: Mari Noodt

Det er virkelig lite tradisjon og normal nationalpraksis å skimte under Liv Gulbrandsens soloforestilling. Bortsett fra at dama selv står alene på scenen, er det få likheter til Kondolerer og Lykkeliten. Gulbrandsen har et annet oppdrag enn Kåss Furuseth og Andersen, hun skal nemlig gjenfortelle Min Kamp av Karl Ove Knausgård. Det er ikke hennes personlige historie som skal fram, men hans. Selvfølgelig godt krydret med hennes reaksjoner på dette tilsynelatende selvbiografiske mesterverket. Som publikummer får heller ikke vi sitte som stumme observatører. Gulbrandsen kommanderer oss til både det ene og det andre, og før vi vet ordet av det roper vi som Knausgård: “Min far er død, skal jeg runke?!”. Som sagt, ikke helt normal praksis…

Det er allikevel et effektivt og godt grep for å få oss involvert i det hun forteller, og i hennes underliggende motiv. Er dette god litteratur? Er det greit å utlevere seg selv, og spesielt andre, på denne måten? Ved å ta ordene i egen munn, kjenner vi både på ubehaget i noen av frasene, men også det komiske. Knausgård på 90 minutter er framfor alt en veldig morsom forestilling. Først og fremst på grunn av Gulbrandsens fantastiske formidlingsevne og skarpe blikk, men også på grunn av Knausgårds egen skriving og historie. Dratt ut av boka og opp på scenen, blir passasjene, og nærmest hele prosjektet, litt mer banalt og egentlig ganske teit. Det er i alle fall Liv Gulbrandsen helt tydelig på at hun synes. “Jeg har lest disse bøkene med rasshølbrillene på”.

Første akt, gjennomgangen av bok 1 og bok 2, er for det meste harselering med Knausgårds skrivestil og historiene om han. Gulbrandsen briljerer med harde spark under forfatterens beltested, og vi er mange som ler så vi griner. Ofte skal det ikke mer til enn et tekstutdrag og et bittelitte blikk fra fortelleren, før vi braser ut i latter. Det er hennes fantastiske timing, finmimikk og kroppsspråk som legger grunnlaget for en latterkule av en første akt.

Andre akt starter litt på samme måte, men noe sier oss at fokuset har endret seg. Gulbrandsen vil så gjerne komme seg til bok 5. Bok 3 og 4 raser avgårde, med færre latterbølger, og så kommer den, “Tonjes bok” som Gulbrandsen kaller den. Stemningen endrer seg drastisk og det underliggende motivet kommer tydelig til overflaten. I boka får Knasugårds ekskone Tonje gjennomgå hardt. Gulbrandsen langer ut mot både Knausgård, medforfattere og forlagsbransjen, med et ønske om å skape diskusjon rundt denne formen for utleverende litteratur. Rasshølbrillene er på med dobbel styrke og Gulbrandsens feministiske hjerte banker helt utenpå skjorta. Det er vanskelig å ikke la seg berøre av det hun sier, spesielt når hun drar fram et kapittel fra boken der Knausgård skriver om en mulig voldtekt. Den humoristiske undertonen har dratt oss inn, og nå må vi ta stilling til det som også er vanskelig. Vi forstår Gulbrandsens kritikk, og sitter nærmest med rasshølbrillene på selv. Gjennom dem blir passasjene for det første veldig morsomme, men det plasserer også bokprosjektet i et litt annet lys. Fenomenet er et fenomen på bekostning av noe.

Du trenger ikke kjenne bøkene nevneverdig for å kose deg med Knausgård på 90 minutter, men det hjelper å ha litt kjennskap til hva Min Kamp-prosjektet går ut på. Det er allikevel Liv Gulbrandsens fortellerkunst som er det bærende i denne forestillingen. Tro meg, hvis du interesserer deg ørlitegrann for feminisme, litteratur, ytringsfrihet eller bare god, smart humor, vil du bli begeistret for Knausgård på 90 minutter!

Karen har alltid ønsket å bli som Åsne Seierstad – en modig kvinne som tilsidesetter seg selv og risikerer eget liv for å skildre og dokumentere omstendighetene i ekstreme samfunnstilstander til de tilbakelente sofa-sitterne hjemme i Norden. I 2015 eskalerte det som i dag betegnes som den største verdenskrisen siden 2. verdenskrig. Karen ser sitt stikk – flyktningkrisen blir hennes «moment to shine». Hun pakker kofferten og drar til de greske øyer for å bli en anerkjent youtube-journalist.

Humoristisk dokumentarteater. Foto: Undercover Theatre Company

• Tittel: Undercover Refugee
• Tid og sted: Nordic Black Theatre & Caféteatret, 5. desember
  Medvirkende: Karen S. Houge og David Tann
• Anmeldelse av: Silje Drengsrud

«Undercover Refugee» er en dokumentarteaterforestilling hvor Karen forteller om sin reise til Hellas for å hjelpe mennesker i krise. Her begynner hennes reise hvor hun og videokameraet følger to syriske flyktninger gjennom Europa. Caféteatrets scenerom gir forestillingen et godt utgangspunkt for sin løse og ledige fortellerform. Vekslingen mellom fortelling og fysiske handlinger er virkningsfull, og etablerer et løst og uhøytidelig møte med publikum. Regissøren har i arbeidet med det dokumentariske materialet bevisst søkt humoren for å styre unna det tunge som ofte følger slik tematikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

At vi skal hjelpe trengende er vi alle stort sett enige om. Men som Karen poengterer i sin forestilling forskyves ønsket om å hjelpe til å snarere bli et behov for å hevde seg selv og fremstå som solidariske, barmhjertige medmennesker. Med Middelhavets kirkegård i bakgrunnen, viser situasjonen seg å besitte et stort potensial for opprykk på salgs- og eksponeringsplattformer som Instagram og Facebook – også for Karen. Fokuset forflyttes fra å faktisk gjøre veldedighetsarbeid, til selfies på sosiale medier og innhøsting av likes og flatterende kommentarfelt.

Fra et ønske om fellesskap til dyrking av egoet. Foto: Undercover Theatre Company

 Det som er spennende er hvordan forestillingen subtilt tar for seg så mange ulike former for makt, måtte det være makten sosiale medier besitter; makten som ligger i å reise gjennom Europa med norsk statsborgerskap; makten og privilegiet i å være en hvit kvinne i en verden skapt – stort sett – av hvite privilegerte menn.

At idéskaperen vil si noe viktig er det ingen tvil om. Teaterforestillingen berører mange ulike problemstillinger, og det er kanskje derfor man til tider kan oppleve budskapet som tvetydig og uklart. Forestillingen får dermed ikke den slagkraften som den har potensial til. Dersom man først skal bedrive samtidskritikk så kjør på, gi oss tilskuere en real «sucker punch» – for samfunnet vårt trenger mer av det.

Vi er midt i desember og jula er virkelig rett rundt hjørnet. På tv går  julekalenderne, i butikken høres julesanger, og på gata kan man observere mennesker i finstasen som høylytt trer inn på fancy restauranter og hoteller. Jeg snakker selvfølgelig om julebordsesongen… Den hemningsløse julefesten hvor kollegaer endelig kan slå ut håret og drikke på sjefens regning. Hva har så julebord med teater å gjøre? Svaret er alt – i hvert fall på Det Andre Teatret. Husveteran Olli Wermskog inviterer i år til Julebord-vors, en hemningsløs improforestilling hvor publikum kan slå ut håret og drikke på teatrets regning. Det er smart, profesjonelt og ikke minst, vanvittig gøy.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Olli Wermskog har med nye venner i hver forestilling. Siste mulighet i år er lørdag 22. desember.  Foto: Hentet fra Det Andre Teatres hjemmeside

• Tittel: Julebord-vors
• Hvor/Når: Det Andre Teatret, 01. desember
• Med: Olli Wermskog og venner
• DJ: Henrik Stoltz Vernegg / Eduardo Garcia-Drageseth
• Lysimprovisatør: Henrik Stoltz Vernegg
• Kommende forestillinger: 22. desember
• Anmeldelse av: Stine Sørensen

Det Andre Teatret er en slager blant ungdommen. Vi kommenterer ofte de mange grå hodene i Operaen, men på det lille teatret på Sandaker er det omvendt. Her flokker vi til, og med god grunn. Billige billetter og uhøytidelig stemning er varemerket, i tillegg til den upåklagelig gode improvisasjonen selvfølgelig. Denne gangen er allikevel alle i salen over 20 år, på grunn av showets egne aldersgrense. Om man er i det kreative (og høylytte) hjørnet kan man nemlig sanke inn gratis shots i løpet av kvelden.

Olly Wermskog står for kveldens underholdning. Han har invitert med seg et knippe med improvisatorer, eller «venner» som det står i programbeskrivelsen, og sammen skaper de et fyrverkeri av en forestilling. De som er kjente med improteater vet at publikum ofte kan bli spurt om forslag til «sted», «yrker», «relasjoner» osv for å sette i gang en scene. På julebord-vors får publikummerne servert en premie hvis forslaget deres blir godkjent – den omtalte shot’en. Du får også en shot hvis du gir fra deg mobilen og lar en skuespiller bruke meldingene dine som replikker. En velfortjent shot vil jeg si, for dette innslaget er helt klart et av kveldens høydepunkter. Latteren ljomet i hele rommet da to venninners intime chatlogg ble eksponert for oss, og selv de trente skuespillerne hadde vanskeligheter med å holde maska.

Det er julebord-vors og det innebærer selvfølgelig et juletema. Alle på scenen er kledd i høytidsriktige plagg, fra «ugly christmas sweater» til glorete nisseluer. Én har til og med julekuler i skjegget. Sammen improviserer de en rekke scener med høy kvalitet og spiss humor. Det er utrolig hvor gode improvisatørene er på å dra hysteriske situasjoner ut av nesten ingenting, og både skuespill og komisk timing sitter som et skudd. Simen Gunstrøm Hovd står for det musikalske, og han improviserer sanger om blant annet Black Friday og farene ved ekteskap. I sistnevnte sang blir faktisk to vordene bruder på utdrikningslag dratt opp på scenen. På hver sin stol foran publikum får de høre Hovds imponerende røst fortelle dem hvordan de egentlig bare burde løpe vekk. Vi ler så vi griner, og så får vi håpe at frøknene ikke lar seg skremme nevneverdig.

Julebord-vors er et perfekt avbrekk i den hektiske førjulstiden. Om du har tenkt deg ut på lørdagskvelden, er Det Andre Teatret stedet å starte festen. Som nevnt tidligere er dette et event med aldergrense, men er du over 20 år og leser denne anmeldelsen så er dommen klar: Start en ny førjulstradisjon med Julebord-vors! (Dette er også en skamløs oppfordring til Det Andre Teatret og Olli Wermskog om å sette opp forestillingen neste år). Så kan du både le, nyte bra improteater og komme i julestemning på samme tid.

Det er premiere på forestillingen Uten navn. En forestilling om de pårørendes kamp blant rusmisbrukere. Allerede før jeg har sett forestillingen skjønner jeg at dette blir tungt. Heldigvis blir det tungt på en veldig bra måte.

Nils Jørgen Kaalstad får oss til å forstå at kjærligheten til et barn er like sterk uansett hva det blander seg borti. FOTO: Trine Sirnes

Tittel: Uten navn
Hvor og når: Amfiscenen på Nationaltheatret, 10. desember
Manus og idéutvikling: Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist
Medvirkende: Nils Jørgen Kaalstad, Anne Marie Ottersen, Gine Cornelia Pedersen, Alfred Ekker Strande
Kommende forestillinger: 18. og 19. desember (begge er utsolgt)
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud  

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I forestillingen møter vi pårørende som har mistet sine nærmeste til rusen. Det starter med en far. Han forteller om sønnen sin. En sønn som var narkoman, rotet seg borti heroin og andre saker han burde holdt seg unna. Han dør altfor ung, på vei til Oslo for å kjøpe jakke. Faren forteller historien hans fra familieperspektivet. Han forteller om oppveksten, alt det morsomme de gjorde. Om sønnen som ringte ham flere ganger hver dag, uansett om han var ruset eller ikke. Vi får høre om et nært forhold mellom far og sønn, som gjør det umulig ikke å bli rørt. 

Fire skuespillere gjenskaper ulike pårørende sine tanker og følelser. De forteller oss om situasjoner, ofte med en god dose humor. Ensemblet bruker flere kule virkemidler både i teskt og lys. Det som funker best er når gutta snakker i munnen på hverandre, om en felles kamerat. De forteller samme historie, samtidig, men med sine ord. Det er i utgangspunktet kaotisk, men ryddig nok til at jeg får med meg essensen i alt de sier. Det fungerer godt.

Det unge talentet Alfred Ekker Strande, er et friskt pust blant de mer etablerte skuespillerne.
FOTO: Hermann Sabado

Tekstene i forestillingen bygger på ekte historier fra rusmisbrukere og deres pårørende, noe som gjør det hele ekstra tungt. Uten navn setter ting i perspektiv og åpner opp for å snakke om rusmisbrukere fra innsiden. De pårørende som portretteres i denne forestillingen er ikke i tvil om at det er rusen som forandret personen. Ett feiltrinn er nok til å havne skikkelig på kjøret, og altfor mange dør unge.

Forestillingen belyser et viktig, og for mange tabubelagt, tema. Den treffer absolutt ungdom og viser at det er mulig å fortsatt være glad i noen som har forvillet seg inn i rusen. Det er en sterk og tung forestilling som imponerer på alle plan. 

Det er torsdag, klokken er 22:30 og lokalene på Latter er stappfulle. Julebordsesongen er i full gang og stemningen sitter løst i publikum allerede før showstart. På vei inn til klubbscenen overhøres flere forventningsfulle tilskuere og en dame foran meg i køen sier til sin venn at hun «håper dette blir like bra som i fjor!». Jeg merker at jeg er minst like forventningsfull som tilskueren foran meg i køen.

Tittel: Julelatter 2018
Hvor og når: Klubbscenen på Latter, 13. desember kl 22:30
Medvirkende: Nicolay Ramm, Jørgen EP og Rasmus Wold
Kommende forestillinger: t.o.m. 22. desember
Anmeldelse av: Helena Furu

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Julelatter har med årets show, satt opp sitt tolvte i rekken. Årets komikere er Nicolay Ramm, Jørgen EP og Rasmus Wold.  Gutta entrer scenen og forestillingen er i gang.

Vi serveres historier fra det virkelige liv, parodier og flere musikalske innslag – der i blant rap og acapella. Trioen veksler mellom å stå alene på scenen og sammen. De starter med presentasjoner av hverandre, etterfulgt av et musikalsk åpningsnummer. Publikum koser seg og «gutta-stemningen» fyller lokalet. Replikkene er kjappe og kjemien er god dem imellom. For hva kjennetegner den perfekte julesang? Og hvordan er det egentlig på norske julebord? Svarene får vi på Klubbscenen! De presenterer klisjéene vi elsker og hater, eller rettere sagt, elsker å hate. Vi ler av gjenkjennelse og de treffer spikeren på hodet.

Det er umulig å ikke flire. De sjarmerer både kvinner og menn og vi ler både av og med. Det er behagelig å være på et stand-up show på Klubbscenen der publikum ikke er i fokus. Her kan man sitte på både fremste og bakerste rad uten å være engstelig for å bli en del av forestillingen. Juleshowet er så til de grader timet og det ligger en profesjonalitet og humor i hver minste setning og gest. De er gode hver for seg i sine sceniske prestasjoner og de briljerer som gruppe. Med andre ord høster gutta latter i gruppe, så vel som alene. Resultatet er (jule)latter fra ende til annen.

At årets Julelatter går for fulle hus er ikke så vanskelig å forstå, for trioen byr på julestemning og første klasses humor. For dem som er i tvil og enda befinner seg i vurderingsfasen om hvorvidt dette er noe å prioritere i årets adventstid: slå til, du vil ikke angre! Her er det bare å lene seg tilbake, klistre på smilet og klargjøre lattermusklene. Helt til sist ønsker jeg å besvare spørsmålet om årets Julelatter er like bra som i fjor: for meg er det helt klart! Ikke like bra, men bedre!

Kaboom! Det starter med et smell på Dansens hus denne torsdagskvelden. Suggerende musikk, høye lyder og dansere som gir alt på scenen. Subjazz leker seg i et sexy landskap med rå styrke, fart og energi. En forestilling med intensitet og smartness. Likevel, blir jeg søvnig…

Vakkert, sterkt, men også søvndyssende. FOTO: Jan Erik Fillan

Huff, ja, jeg blir søvnig. Selv med kraft og rå styrke, kombinert med skjærende høy musikk og intense lyder, sitter jeg igjen med en følelse av gjentagelse. Dette gjør meg rett og slett trøtt. Det kan godt hende at det er fordi jeg slapper av, for dette er (utvilsomt) vakkert og meget godt håndverk. I tillegg er det estetiske virkelig tilstede. Man kan hvile øynene på hva som helst og se den samme estetikken og skjønnheten. Kaboom smelter meg, mer enn den sprenger meg i fillebiter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jazzdans er deilig. Karl-Erik Nedregaard og Knut Arild Flatner (duoen som utgjør Subjazz) vet hvordan de skal gjøre formen tilgjengelig for et større publikum. Kaboom har siden premieren i 2015 vært en forestilling jeg både har hørt og lest om en rekke ganger. Den er ganske enkelt populær. Det er lett å forstå hvorfor, koreografien varierer lekende lett mellom samspill og individualitet. Mellom det harde og det nære. Musikken er voldsom og mektig. Strobelys brukes for å understreke Kaboom-effekten. Her er mye å like, og jeg liker det.

Kaboom viser styrke og har udiskutabelt mange sterke kvaliteter. FOTO: Jan Erik Fillan

Kvalitetene i forestillingen er udiskutable. Så det kan godt være jeg rett og slett ikke var i rett mood for Kaboom. Eller kanskje er det noe ved det suggerende som kan gi ulike utslag? At forestillingen trekker publikum inn i ett spekter av følelsesregisteret og tviholder de der? Avslappet, småtrøtt, men likevel tilfreds forlater jeg Dansens hus. Det er ikke så aller verst det heller. Det er faktisk et deilig sted å være!

Vår vesle har kommet hjem. Hun har studert i Sverige, tatt en master, fått kjæreste, blitt gravid, tatt abort, reist fra alt. Foreldrenes perspektiv gir oss grunnmuren i forestillingen. Det føles som om de har mistet datteren, selv om hun er der hele tiden.

Hvordan behandler man en voksen datter med psykiske problemer som plutselig flytter hjem? Foto: Dag Jenssen

• Tittel: Vår vesle
• Hvor og når: Scene 3, Det norske teatret, 8. des
• Regi: Victoria Meirik
• Videodesign: Ivar Smedstad
• Medvirkende: Kaia Varjord, Hilde Olausson, Svein R. Karlsen, Ellen Birgitte Winther, Kyrre Hellum, Thomas B. Olsen 
• Kommende forestillinger: 12., 13. og 20. des, 4., 16. og 23. jan
• Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
• 
  Det er også andre folk i bygda, og tidligere relasjoner blomstrer opp igjen. Det er denne delen jeg som ungdom liker best. Det er forelskelse og utroskap. Utforskelse og tilståelser. Kanskje litt klisjé, men det er mye man som ungdom kjenner seg igjen i, som gjør forestillingen lett å forstå.
  

Kameraet foran i bilen lar oss oppleve de mer intime scenene på nært hold. Foto: Dag Jenssen

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det står en rød boble midt på scenen, ellers er det ingen fysisk scenografi. Alle skuespillerne er på tilstede hele tiden, men fokus flytter seg fra taket på bilen, til scenegulvet eller inni bilen. Bilen er mye forskjellig i løpet av forestillingen, noe vi som publikum aksepterer med den aller største selvfølgelighet. Et kult virkemiddel er kameraet som er plassert midt på dashbordet. Det filmer alt som skjer inni bilen og vi får se det på en storskjerm som dekker hele bakveggen til scenen. En spennende måte å bruke film på!

Kjærlighet, forelskelse og utroskap er alle sentrale temaer som utforskes på nye spennende måter i denne forestillingen. Foto: Dag Jenssen

Fokus på psykisk helse blant studenter er veldig “i tiden”. Sånn sett er Vår Vesle på ballen. Vi får oppleve depresjon på nært hold og ser at psykiske problemer ikke alltid trenger å være synlige for omverdenen. I denne forestillingen kan det lenge se ut til at hovedpersonen bare er bortskjemt. Etterhvert skjønner man mer av hennes tanker og behov…

Dette er nok først og fremst en forestilling for unge voksne og foreldre. Men en tankevekker, det er det absolutt også for teaterungdom.

Brageteatret inntar Teater Manu med forestillingen Natives under årets Showbox. Tre monologer veves sammen, og vi blir kjent med tre unge menneskers liv og hvordan deres digitale virkelighet påvirker og endrer den virkeligheten de befinner seg i, her og nå. Situasjonene de befinner seg i er ekstreme, men likevel gjenkjennelige. Salen er full av ungdom, og sammen får vi se historier om når livene til tre unge mennesker kræsjer sånn ordentlig.

foto: Hinda Fahre

• Tittel: Natives
• Hvor/Når: Teater Manu, fredag 7.desember, som en del av Showbox 2018
• Av: Glenn Waldron
  Regi/scenografi: Nils Petter Mørland
• Videodesign: Oscar Udbye
• Kostyme: Cathrine Schermann
• Oversetter/dramaturg: Kristofer Grønskag
• Musikk: Hanne Hukkelberg
• Medvirkende: Eline Grødal, Lars Halvor Andreassen og Armin Hokmi
• Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Natives er ingen lystig forestilling. De tre ungdommene man møter befinner seg i hver sin ekstreme situasjon, og det ender heller ikke spesielt godt for noen av dem. På en måte har de tapt allerede ved inngangen av historien. De er fanget i en verden hvor det digitale og fysiske påvirker hverandre i så stor grad at det er vanskelig å se hvordan man kan få det til å fungere. Kanskje mangler Natives håp? Når det er sagt ler man masse, for selv om karakterenes situasjoner er ekstreme og satt på spissen, er det lett å kjenne seg igjen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg går litt inn på en av de tre monologene. En 14 år gammel gutt er i begravelsen til broren sin. Han klarer ikke gråte, bare irriterer seg over hvor få fra skolen som har møtt opp og hvor teit presten er. Kompisen hans sender han et “morsomt”pornografisk klipp hvor en av aktørene ligner på en de kjenner. Stygge-CC, ei fra klassen hans møtte i begravelsen, de går en tur, han oppdager at hun ikke er stygg, de kliner og han kommer i ansiktet hennes. Hun sier at hun synes synd på han. Han har filmet det hele, skal han legge det ut på nett?

Forestillingen ble spilt under festivalen Showbox i Oslo

De tre skuespillerne spiller 14 åringene med stor overbevisning.  De virker avslappet på scenen og kler formen. Spesielt Lars Halvor Andreassen treffer meg. Hans karakter er så søkende, så ensom, så tøff. Avstanden mellom det å være barn og voksen er stor. For stor for noen.

Natives er en forestilling for ungdom. Der treffer den strålende. Den enkle formen er også med på å gi historiene plass. De klarer også å få den digitale verdenen til å være et virkemiddel, mer enn et bærende element, noe som er veldig godt gjort. Jeg er oppriktig imponert.

Monstre må trenes hardt, behandles røft og ikke bli trodd. Det sier i hvert fall sirkusdirektøren på dette “showet” helt utenom det vanlige. Vi får møte fugler, en slags ku og dronningen, et slangeaktig menneske-monster og enda større skapninger. Alle har sine søte, sympatiske, innbydende sider, men vi ser også monstrene komme frem. Også er det de tre menneskene iblant dem, hvor mye monster er egentlig i dem?

“Det er vakkert, og ikke så rent lite skummelt”, skriver Helge. Foto: Petr Kurecka. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Duda Paivas legendariske figurteaterkompani har inntatt Black Box Teater under Showbox 2018. Som figurteater entusiast sitter jeg ytterst på stolkanten og gleder meg. Jeg vet at dette er en gjeng som vet å behandle figurer. Her skapes liv i døde gjenstander, og samspillet mellom figurene og skuespillerne som fører dem er alltid interessant og presist. Monsters er intet unntak. Selv med en målgruppe på 10 år og oppover, er dette en forestilling som absolutt kan fenge teaterungdommen.

Hovedgrunnen til dette er håndverket. Selve føringen av figurene er fantastisk. Det visuelle uttrykket er også så til de grader ivaretatt. Vi er blant annet vitne til en fødsel av en kulignende skapning, fra egg til monster. Forandringen er virkelig magisk. Også når disse tilsynelatende søte dyrene plutselig blir grusomme. Det er vakkert, og ikke så rent lite skummelt.

Selve historien er enkel, nesten banal, et show hvor monstre skal vises frem for publikum. Den magiske sluttscenen klarer likevel å løfte hele opplevelsen til å fremstå som en ordentlig historie. I seg selv ganske imponerende. Språket er kanskje i overkant forenklet (forestillingen spilles på engelsk) for å treffe de yngre i salen, så replikkene fremstår ofte som unyanserte og er redusert til å påpeke det åpenbare.

Bookingen fra Showbox sin side, det å få Duda Paiva Company til festivalen er bunnsolid. Jeg er på ingen måte skuffet. Jeg hopper kanskje ikke opp av stolen, men applausen jeg gir er absolutt velfortjent. Dette kompaniet vil jeg fortsette å følge med på fremover, forhåpentligvis også i Oslo fremover.

Hva skal egentlig til for å bli sjarmert? Holder det å ose ut sin evige kjærlighet, eller bør man være kaldere og fange sin elskede med list? Kanskje trengs enda sterkere midler, hva med en magisk elskovsdrikk? Den trenger ikke engang å være magisk, for troen på at den fungerer kan knuse mangt et pikehjerte. I hvert fall på Hovedscenen i Operaen i disse dager.

Kjærligheten mellom studenten Nemorino (Jack Swanson) og lærerinnen Adina (Claudia Boye) er hverken spesielt romantisk eller rørende, men artig, det er den! FOTO: Erik Berg

Eleven er forelsket i læreren. Det er egentlig alle andre også. Hun vil ha nye menn hver dag. Doktoren tilbyr en drikk som kan være alt i hele verden. Eleven trenger en elskovsdrikk, da er drikken en elskovsdrikk. Han drikker den, og blir enearving av en rik onkel, plutselig elsker alle han. Læreren blir sjalu, doktoren blir rik og alle lever lykkelig alle sine dager.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den lure doktoren Dulcamara(Guenes Guerle) blander og styrer og gjør seg selv rik. Forestillingens soleklart morsomste karakter. FOTO: Erik Berg

Så enkelt kan det sies. Elskovsdrikken er i dag en av verdens mest spilte operaer. Det er ikke uten grunn. Den er kjempelett å henge med på, med en tydelig historie som både underholder og rører. På Hovedscenen i vårt eget Operahus er det komikken som får stor plass, dette hindrer allikevel ikke arien “Una furtiva lagrima” å røre hver publikummer i salen.

Regissør Oliver Mears har valgt å legge handlingen til en high school. Vi besøker både klasserommet og basketballtreningen. Det er gøy! Det lette og humoristiske bærer forestillingen, som fort kunne ha virket litt lang. Første akt er kanskje også i lengste laget, men den tar seg stort opp på slutten.

En ungdommelig setting, som Teaterungdom kan like. FOTO: Erik Berg

Som teaterungdom er ikke dette noen dum opera å se. Den er lett og ledig i formen, enkel å henge med på og fenger virkelig i sine beste partier. Det er lett å forstå hvorfor den er satt opp til en lang spillperiode. Jeg er kanskje ikke blåst av banen, men jeg liker at operaen tenker ungdommelig. Det gjør meg glad!