Danseforestillingen Pulse introduseres med ordene “The ups and downs that keeps us alive”, og i løpet av en drøy time får vi servert energifull og følelsesladd afrikanistisk dans. Tabanka dance ensemble leder oss gjennom høye topper av glede og latter, og dype daler med smerte og sinne. Det oppriktige engasjementet, formidlingen og rytmene gjør det til en sterk og solid forestilling som vi “kalde nordmenn” også lar oss rive med i.

Foto: Noah Williams
Denne forestillingen er allerede over ett år gammel, og har spilt i Oslo tidligere. I løpet av helgen har de to åpne forestillinger på Dansens Hus, som avslutning på en uke med visninger for den kulturelle skolesekken. At Dansens Hus har valgt å huse et prosjekt av denne typen er både bra og viktig, for dette er en forestilling mange har godt av å se!

Vi får en kort introduksjon av leder og koreograf Thomas Talawa Prestø, hvor han avslutter med å utfordre oss til å være et ordentlig afrokaribisk publikum, og gi respons (rop og klapp) til danserne underveis. Etter å ha vært musestille publikum ved mine tidligere besøk på dansens hus, stiller jeg meg straks kritisk til om vi kan tåle et slikt ansvar… Men jeg må spise ordene mine like raskt. Ute på scenen eksploderer det av rytmer, energi, bevegelser og følelser… Publikum VIL gi respons og vi gjør det. Det er en barriere å komme over, men flokkmentaliteten slår inn og når noen andre roper er det lett å slenge seg på. Det kjennes godt å gi energi til aktørene, for de utleverer seg virkelig for oss denne ettermiddagen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Noah Williams
Det spruter energi og innlevelse ut av hver bidige bevegelse! På de høye toppene fylles vi av glede og jeg nesten danser i stolen. I de dype dalene vrenger de sjelen sin foran oss, og jeg røres til tårer. “Velkommen til PULSE, en forestilling om livets berg og dalbane, tolket gjennom kroppene til de Afropeiske danserne i Tabanka Dance Ensemble” er helt klart en passende beskrivelse. Vi blir med dem i alle svinger og looper. Fordi vi som publikum fikk utdelt et ansvar, en viktigere rolle enn ellers, er forholdet mellom oss og danserne tettere. De kan dermed treffe oss bedre og nærere. Forestillingen tar blant annet for seg temaet “black lives matter”, og når danserne roper og skriker svarer publikum med samme mynt. På denne måten oppståe det et eget fellesskap inne på hovedscenen. Muligheten for respons, gjør at vi som publikum kan vise solidaritet og medfølelse, noe som i en høyaktuell forestilling som denne kan føles godt og sterkt. Om det er ett hovedbudskap, er ikke så lett å få tak på, da vi presenteres for mange historier og tematikker… Men de setter i gang gode tankeprosesser hos publikum og det oppleves ikke som uforståelig eller rotete. At vi får lov til å reagere på det vi ser legger fokuset mer på øyeblikket og de spontane følelsene, enn den samlede moralen.

Forestillingen spilles for siste gang i morgen og er dessverre (for alle oss uten billett) utsolgt, men neste gang Tabanka befinner seg i din nærhet bør du sjekke det ut! De er virkelig en viktig del av norsk dansekunst!

“Min pappas porno” inntar Edderkoppen Teater i mars, men først er forestillingen på Norgesturné. Torsdag 20. oktober besøkte den Sarpsborg Scene. Forestillingens navn har fått mange til å heve øyenbrynene når jeg har fortalt hva jeg skulle se, men selv gledet jeg meg veldig. Jeg ble virkelig ikke skuffet.

Da jeg kom inn i salen registrerte jeg fort at publikums gjennomsnittsalder nok var noe høyere enn min egen. Det er det overhodet ingen grunn til at den skal være. Har du vokst opp, noe en kan forvente at alle dere har, er dette den perfekte latterkrampe-forestillingen. Har du barn, enda bedre, men det er absolutt ikke et must. (Obs. Bare husk å ikke ta med barna dine på denne forestillingen…) Mer lett gjenkjennelig stykke skal du lete lenge etter.  Kommentarene “det er helt sant”, “ja, akkurat sånn er det” kan høres blant publikumet gjennom hele forestillingen, men alltid gjennom enorme latterkuler som får tårene til å trille.

Foto: Iselin Jansen

Den fantastisk hverdagslige holdningen til Odd-Magnus Williamson elskes av publikum. Du får virkelig være en del av reisen til Andrew, som etter at faren forlater familien, finner pornosamlingen hans innerst i skapet. Pornoen blir hans nye farsfigur, men Andrew erfarer gjennom årene at de nok ikke har vært de beste forbildene likevel.

Forestillingen tar opp et svært dagsaktuelt og vondt tema; å bli forlatt av far som ung gutt. Den gjør at du som publikummer fra tid til annen kan kjenne tårene presse på av medlidenhet og medfølelse. Men når tårene først kommer, er det fordi stykket har vrengt seg over i latterboksen. Den gjør det på en helt herlig måte som overhodet ikke undergraver det seriøse, men sørger for at situasjonen ikke blir ubehagelig der du sitter og forventer komedie. Williamson gjør disse overgangene så naturlig og lett at det er en fryd å se på. Du som publikum kan nesten føle at dette er en samtale som kunne foregått rundt kaffebordet hjemme i din egen stue, selv om det kun er Williamson som står for snakkingen.

Foto: Iselin Jansen

Dette er den perfekte kombinasjonen av alvor og hysterisk komedie. Du får så vidt puste mellom latterkulene før du er igang og ler igjen. Ikke la deg skremme av tittelen, dette er absolutt en forestilling du bør se! Om du ikke skal til storbyen er det fortsatt noen forestillinger igjen av Norgesturnéen, før det braker løs på Edderkoppen Teater 3. mars 2017! 

Christoffer er en gutt på 15 år. I hagen til naboen finner han naboen hund stukket ihjel. Det har hent noe merkelig med hunden den natta. Christoffer vil finne ut hva som har hendt, og sammen med rotten sin, Toby, prøver han å løse mysteriet. Christoffer har “adferdsproblemer” som han kaller det. Så ting er ikke alltid like lett.

Hunden er funnet, og mysteriet er igang

Jeg skal være helt ærlig, jeg har sett denne forestillingen før. Kanskje ikke så rart når den hadde premiere på scene 3 på Det Norske Teatret tilbake i mars 2014. Siden den tid er store deler av castet byttet ut, men regien og forestillingen som sådan er den samme. I dag ble det offentliggjort at “Det merkelege som hende med hunden den natta” får enda en sesong i repertoaret til teateret våren 2017. En fantastisk nyhet! Selv synes jeg forestillingen (kanskje) er den beste som går på hovedstadsscenene om dagen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Historien er etter en bok med samme navn og handler om Christoffer, en gutt med aspergers syndrom. Hunden Wellington er død og familiehemmeligheter kommer frem. Christoffer vet ikke hvem han skal stole på: “Folk sier så mye uten ord. Folk forvirrer meg”. Historien er fantastisk, iscenesettelsen og teksten det samme. Dette er kvalitet i alle ledd, jeg elsker virkelig “Det merkelege som hende med hunden den natta”. Alt stemmer, det er ingenting som trekker ned!

Christoffer er en ungdom, og selv om han tenker og oppfører seg litt annerledes enn folk flest er det lett å kjenne seg igjen i en outsider. Alle ungdommer kjenner seg vel litt fremmed av og til. Sånn sett handler ikke forestillingen bare om Christoffer, den handler også om deg og meg.

Enhver med sans for godt teater bør se denne forestilling. Ungdommer især. Det er ikke så lett, siden den stadig fyller salene, men vær tidlig ute, bestill billett, det er verdt pengene, jeg lover.

Det er fredag kveld og vi har tatt turen til Latter for å få med oss årets lattergalla – en kveld der et knippe unge- deler scenen med godt etablerte komikere. Stemningen er god, showet er utsolgt og lyset i salen senker seg sakte. 

Årets trekkplaster er Otto Jespersen som gjør comeback på stand up scenen. Noe det høres ut som den stappfulle salen har ventet lenge på. Åpningsfilmen setter standarden og latterkulene sitter løst hos oss i salen. Dette er skikkelig gøy, artig, Latter!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Showet blir ledet av den musikalske komikeren Jon Niklas Rønning, som serverer sanger om alt fra bakeren i østre Aker som går konkurs pga alle dagens allergier, til improviserte låter om tilfeldige publikummere i salen. Dette er absolutt min type humor og det tar lang tid før latteren tar slutt.

Halvor Johansson tar 90-tallets Barne-TV til nye høyder! Som født og oppvokst på 90-tallet kjenner jeg meg igjen i alt han snakker om. Pingu som bankes opp av faren sin bringer tilbake minner. Koselige minner, som kanskje får seg en velfortjent trøkk. 

Kveldens høydepunkt blir allikevel Hans Morten Hansen! Det er lenge siden jeg har ledd så mye i løpet av ti minutter, men når han snakker om Widerøe som en gigantisk miksmaster brøler hele salen av latter.

LatterGalla er herlig!
Skikkelig Latter kvalitet. Tommel opp!!!!

Forestillingen spilles helt frem til jul, kjøp billett og kos deg.

– Kamilla

Høsten biter i oss denne oktoberlørdagen, og det samme gjør den på Det Norske Teatrets hovedscene. Det regner, det krangles, det elskes, det begraves. Det er store og tunge følelser i Fosses klassiker, men gjennom hans nøkterne språk og Trine Viggens følsomme regi blir de håndterlige og nære for oss i salen.

Foto: Erik Berg
I Draum om hausten møter vi han og ho på en kirkegård. Det er tydelig at de kjenner hverandre fra før, men vi får aldri helt vite hvordan. Det er en intens spenning der som kjennes fra første stund. Det spennende er at paret er speilet i et yngre par. På scenen har vi altså en yngre og en litt eldre versjon av han og ho. I starten skifter dialogen mellom de fire parallelle karakterene og jeg blir litt forvirret, men etterhvert som vi forstår hvem de er og dialogen går sin gang, oppleves det som et smart valg. Tiden blir et tema; fra første møte, til nå – når de har valgt hverandre. Vi forstår at de kanskje møttes da de var yngre og han var gift, og at de nå er eldre og han har skilt seg. Konfliktene står på rekke og rad, og møtet med mor og far er virkelig en påkjennelse… også for meg som publikum.

Foto: Erik Berg
Det finurlige her er at de andre karakterene hele tiden lusker i bakgrunnen. De er hele tiden til stede, både hans ekskone, foreldrene og deres yngre selv (som igjen gjør speilingen til et lurt valg). Dette gjør at jeg i partier med mye tekst og Fosses karakteristiske gjentagelser får et ekstra element å fokusere på. Det gir den konkrete situasjonen og ordene en merbetydning. Jeg tenker på de andre karakterene og hva de betyr for dialogen vi befinner oss i her og nå. I møte med denne bekjente damen på kirkegården, dukker hans kone opp i bakgrunnen. Det oppleves på en måte som å få innblikk i hovedpersonens bakhode. Vi blir også tvunget til å tenke på henne.

Foto: Erik Berg
Det er mer til en dialog enn bare ordene. På grunn av alle gjentagelsene, og skuespillernes gode evne til å formidle dem, får de ny betydning hele tiden. De sier noe mer, på grunn av det vi ser. Både det glimrende spillet mellom karakterene i selve scenen, og de i bakgrunnen, gir noe ekstra til ordene. Det er et stykke som får deg til å tenke kontinuerlig, og fylle inn de hullene som er der. I dette oppstår det også rom for komikk og timing, og det er mye latter i salen, på tross av tunge tema. Spesielt moren i stykket, spilt av Janny Hoff Brekke, er en latterforløsende karakter.
Det er også en veldig vakker forestilling, både med tanke på Fosses tekst, men også rent visuelt. Scenografien er som en høstdag. Vi dras inn i det litt råe og kalde, med regn og bladløse trær, men også i det varme og lune, med jord og ildrød ettermiddagssol. Det er spennende å se hvordan scenografien og lysets små nyanser, endrer hele stemningen i scenen. 

Når ordene og følelsene er så nakne, er det ikke mye som skal til for å gi dem ny farge. Det gjør denne forestillingen så oppslukende. At den kun varer en drøy time, gjør den bare enda mer intens og verdt all min oppmerksomhet. Jeg må investere litt i forestillingen, så den krever litt av sitt publikum. Er det din første gang i teatret, vet jeg ikke helt om dette er stykket å se. Liker du teater fra før, bør du dra. For Fosse er vår store stjerne, og han skinner på Det Norske Teatret nå.

Vi står i foajeen på Lillestrøm Kulturhus. Dørene er ennå ikke åpnet og publikum står spente og venter. Det er mye prat og god stemning og det er tydelig at alle gleder seg til å gå på teater. Plutselig dukker Geir Robsrud (en av stykkets skuespillere) opp og informerer om at nå kan alle sette seg. Vi følger han til salen hvor resten av ensemblet står ventende på scenen. De smiler og vinker til både kjente og ukjente. En skuespiller står og lett varmer opp stemmen. De ber folk sette seg lenger fremme der det er ledig. De involverer publikum fra første stund og jeg kjenner på meg selv at dette kan bli gøy! Etter å ha fått lov til å følge Like for Like på sin ferd mot premieren var kvelden endelig kommet for å se det endelige resultatet.

Foto: Stine Sørensen

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Like for Like, originalt Measure for Measure, er et av Shakespeares mer ukjente stykker. Det handler om maktmisbruk, moral, rettferdighet og en god dose sex. I en by hvor innbyggerne nyter ubegrenset frihet blir plutselig alt snudd på hodet når deres leder (Ranes) drar og overlater makten til strenge Angelo (Robsrud). Horehus blir forbudt og puling utenfor giftemål blir straffet med døden. Unge Claudia (Hagli Aars) blir tatt på fersken og skal henrettes som eksempel. Hennes vakre bros Apollonus (Strømmen) ber Angelo på sine knær om å spare søsterens liv, men prisen Angelo krever er sjokkerende og dobbeltmoralsk; Apollonus’ kropp og dydighet. Høres kanskje ut som en av Shakespeares mange tragedier, men på tross av den alvorlige undertonen er den klassifisert som komedie. Og det er det komiske som Akershus Teater og regissør Kenneth Dean setter fokus på, og dette på mesterlig vis. Den seriøse tematikken blir ikke borte, men den blir dratt så lang at vi kan ikke annet enn å le av elendigheten.

Dette er modernisert Shakespeare. Teksten er bearbeidet og leker med både dagens språk og Shakespeares klassiske vers. Kostymene er satt på spissen av hver stereotype og det er ingen tvil om hvilken funksjon de forskjellige karakterene har. Dialoger og monologer blir fremført som sanger og mange av rollene har byttet kjønn fra 1600-tallets original. Publikumsinvolveringen fra starten fortsetter gjennom hele stykket. Vi blir en del av folket i byen og både synger og danser med resten av skuespillerne. Det er herlig og se at publikum blir med og at de koser seg mens de gjør det. Det er et virkemiddel som passer stykkets form og handling, og vi blir som skuespillerne forklarer; «vitner til det som skjedde».  Vi får lov til å reagere på det som skjer på scenen, og skuespillerne reagerer på oss. Det er vanvittig morsomt og underholdene, og det fungerer, ikke minst!

Foto: L. P. Lorentz

Med et ensemble på kun 8 skuespillere og et Shakespearestykke bestående av 20 roller er det klart at det oppstår utfordringer. Hvordan løser Like for Like dem? Jo, da slår man til med lynkjappe kostymeskift, imponerende rollebytter og en scenografi som kan beveges fra det ene stedet til det andre på sekundet. Det kunne lett blitt rotete, men med gode skuespillerprestasjoner og smart regi får de det til å fungere. Det er høyt tempo på scenen når det trengs, uten at det blir slurvete eller tar fokus fra handlingen.

Det må nevnes at til tider er vanskelig å få med seg deler av sangnumrene. Om det er grunnet skuespillerne eller det lydtekniske er jeg ikke helt sikker på, men her ligger det litt rom for forbedring. Dette er dog småplukk, for når alt skal være sagt var dette utrolig gøy! Det er en musikalsk, komisk og hysterisk forestilling som jeg anbefaler alle å se. Like for Like drar snart ut på turné, og om de spiller et sted nær deg vil du ikke angre om du tar turen! Turnéplan finner du her: http://www.akershusteater.no/event/like-for-like/

I Madama Butterfly blir vi møtt av et rom og kostymer inspirert av både japansk stil og USA på 50-tallet.  Madama Butterfly er en grandios og storslagen tragedie om den unge amerikanske marineoffiseren Pinkerton og forholdet mellom han og hans japanske kone (som han har kjøpt da han kom til Japan). Etter at de gifter seg ønsker han å reise tilbake til USA. I tre år går Madama Butterfly og venter på at sin offiser skal vende tilbake til Japan. Hun tviholder på å være trofast mot ham og i mellomtiden har hun født hans sønn. Etter tre år kommer han tilbake med en ny kone, og sammen ønsker de å få ansvaret for sønnen Pinkerton og Butterfly har sammen. Dette ender med at Madama Butterfly tar sitt eget liv for at sønnen skal kunne vokse opp i et bedre hjem i USA.

Foto: Erik Berg
Den Norske Opera og Ballett (DNOB) er virkelig flinke i det de gjør. De kan faget sitt veldig godt. Spillet er flott og storslagent, og det er mange dyktige mennesker med i denne forestillingen. Sopranen Jung Nan Yoon (Madama Butterfly) er i en helt egen klasse med det hun fremfører. Både stemmeprakt og ansiktsuttrykkene hennes gjør at man føler med Madama Butterfly, og jeg tror selv de som satt helt bakerst og øverst i lokalet ville følt det samme. Forestillingen blir noe langdryg for meg og jeg kunne ønsket meg litt mer humor for å gjøre den triste skjebnen til Madama Butterfly enda sterkere.

Foto: Erik Berg
I hele første og deler av andre akt er det en voksen mann som går rundt på scenen og gjør sine egne handlinger uavhengig av hva som foregår ellers på scenen. Han har ingen replikker og jeg blir sittende store deler av forestillingen og lure på hvem denne personen er. Det viser seg utover i stykket at det er sønnen til Pinkerton og Butterfly i fremtiden som vandrer rundt på scenen. Jeg synes dette var et spennende valg. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er litt usikker på om denne operaen treffer ungdommen. For meg tar det litt tid å forstå operaformen. Rundt meg i salen ser jeg mest eldre mennesker og jeg tror også opera er en kunstart som krever litt erfaring. For det tar litt tid før man forstår den stilistiske spillestilen og det at alt synges. Likevel må jeg innrømme at jeg var glad jeg hadde lest hva stykket handlet om før det begynte. Hvis ikke hadde det for meg vært noe vanskelig å følge med, da stykket er 3 timer langt og det foregår på italiensk med teksting på en skjerm foran deg. Før hver forestilling DNOB setter opp holder de en halvtimes forelesning om stykket som skal bli fremført. Det synes jeg er et supergodt tiltak for å gjøre det til et folkelig og tilgjengelig operahus. Det gjør at ungdom og andre som ikke har sett så mye opera før kan få et lite innblikk i hva forestillingen handler om og forståelse for opera som kunstform. Et tips er derfor å enten dra på denne halvtimes forelesningen eller lese om handlingen før det begynner. 

Foto: Erik Berg

Kineserne er sinte på Norge for fredsprisen. Forholdet må bedres og det fort om Norge ikke skal tape milliarder. “Komiteen” finner ut at de skal sende Jon Fosse til Kina for å ta imot en “pris”. En delegasjon på fem personer setter seg på toget i Moskva og setter kursen for Kina. Jon Fosse, en skuespillerinne, to businessmenn og en kostyme/scenografi ansvarlig. Med grotten under Grotten og en byste av Henrik Wergeland som bakteppe er denne elleville historien i gang.

Foto: Dag Jenssen
Scene 3 på Det Norske Teateret er naken. Det vises tegninger av handlingen og fem skuespillere “spiller” ut handlingen som stemmeskuespillere. Det minner om en lesning på Dramatikkens hus. Ikke noe jeg hadde forventet på en scene på et tradisjonelt teater. De leser godt. Tegningene er fantastiske. På en eller annen måte klarer de å løfte teksten og tegningene. Alt stemmer på en litt uforklarlig måte. En stram regi løsner opp etterhvert. Rolig, hakk for hakk. Herregud som jeg koser meg.

Foto: Dag Jenssen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Stykket er proppfullt av humor. Handlingen tar helt av. Men skuespillerne klarer på en måte å holde det hele nede på jorden. Lurt, for denne historien kan virkelig skli ut om den ikke formidles riktig. I denne forestillingen gjøres alt rett. Ett bilde sier mer enn 1000 ord… Her er det mange bilder…

Jeg er STOR fan av Draum om våren, for et show. Utenkt, kreativt og noe helt nytt. Fyll opp setene på scene 3. Her vil du kose deg.  

Foto: Dag Jenssen

Teaterungdom tok for andre gang turen til Den Norske Opera & Ballett, denne gangen for å se En kveld med León og Lightfoot. Det er den nederlandske koreografduoen, med base ved Nederlands Dans Theater, som har laget en forestilling jeg gledet meg enormt til å se. Dans er en kunstform som fascinerer meg på et helt eget nivå, og gjett om jeg ble fascinert av León og Lightfoot!

Gjennom to timer og et kvarter får vi servert tre balletter, hver med sin egen historie og særpregene uttrykk. «Sad Case» er kveldens første ballett. Og ikke la dere lure av navnet, dette var noe av det morsomste og mest gledelige jeg noengang har sett. Scenen er omringet av høye svarte vegger med en enkel dør i midten. I denne står en skikkelse som starter balletten, men ganske raskt har resten av danserne fylt rommet og festen er i gang. Musikken er cubansk mambo og dansen en eksplosjon av raske skift, hurtig tempo og en slik lekenhet i danserne at man nesten glemmer hvilken presisjon og stålkontroll som ligger bak. Overkropp og underliv går i ulike retninger og ansikter forvris i komiske grimaser. Danserne er lettkledde og møkkete og det ser ut som de alle storkoser seg i dansen.  Jeg ler ofte, og det gjør resten av salen også. Alt er så utrolig fornøyelig, og når pausen før neste ballett begynner sitter jeg med et stort smil om munnen.

Foto: Erik Bera

Kveldens andre verk er «Sleight of Hand». En helt annen ballett enn den første, men like henrivende og kanskje enda bedre. Her er scenebildet noe helt annet. Langs sidene av scenen henger det vegger som heises opp og ned og gir illusjonen av noe flytende og eventyrlig. En mann og en kvinne står mot bakteppet, ragende høyt over scenegulvet i det som er et fantastisk scenisk bilde. De er vakre og fulle av autoritet. Under dem begynner en historie å utspille seg. Alle danserne er kledd i svart bortsett fra én. Han er i bar overkropp og prøver å motstå de andres vilje og makt. Dansen er praktfull på alle måter. Den er forførende og magisk, mørk og mystisk – jeg kan ikke ta øynene mine fra den. Applausen runger når sceneteppet går ned og jeg skjønner at det ikke bare er hos meg dette har gjort stort inntrykk.

«Same Difference» er kveldens siste ballett. Her blandes tradisjonelt teater (skuespill) sammen med dansen. Publikum blir revet med av syv karakterer som fremfører replikker i munnen på hverandre og dermed bygger opp et lydbilde. Lydbildet treffer et perfekt samspill med dansens egen oppbygging. Det er barnslig, absurd, sårt og alvorlig på samme tid. Danserne beveger seg alene, i par og i grupper om hverandre. Det er kaos på sitt mest organiserte og kunsten på sitt beste. Du kan ikke forstå hva som skjer, men det er heller ikke meningen. Du skal sanse og nyte det det skjer på scenen og la dine egne inntrykk dirigere tolkningen.  

Det er en fantastisk kveld som venter om du velger å tilbringe den med León og Lightfoot. Det er kun fem forestillinger igjen, og jeg vil anbefale alle å ta turen innom Operaen for en aften du ikke vil angre på. Jeg har i alle fall ikke gjort det!

Dagens flyktningkrise er temaet dramatiker Kristian Lykkeslet Strømskag tar for seg i det nyskrevne stykket Festning Europa. Det er et tungt og vanskelig materiale på alle måter, og problematikken oppstår når man skal lage teater ut av det. Jeg skjønner tankegangen bak Festning Europa, men dessverre synes jeg ikke det fungerer.

Tittel: Festning Europa

Tid/sted: Det Norske Teatret, 27. september

Regi: Uwe Cramer

Med: Lasse Kolsrud, Morten Svartveit; Kaja Varjord, Frode Winther, Amell Basic, Grethe Ryen, Valborg Frøysnes, Kjærsti Odden Skjeldal. Annonsørinnhold Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kommende forestillingsdatoer: 02. oktober (matine)

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Foto: Dag Jenssen

Vi følger flere parallelle historier på scenen, med størst fokus på tre av dem. Familien på tre som endelig skal på ferie, en flyktning i båt over middelhavet, og til slutt krigeren Aenea som flykter fra Troja. Det er tydelig at Strømskag lar seg inspirere av de klassiske elementene. Prologen fremføres av to klovner som prøver å forstå hva ordet “framand” egentlig betyr, og den synske Cassandra (også hentet fra Trojansk historie) er en konstant tilstedeværelse fra nesten første stund. Og det er her stykket brister under sin egen vekt. Det blir for mange utdaterte koblinger i en fortelling som skal sette lys over en dagsaktuell krise. Verre blir det av at skuespiller Morten Svartveit setter seg blant publikum for å forklare referansene. Hadde vi fått lov til å tenke selv kunne det ha gjort større inntrykk. 

Det er på scene 3 alt foregår. Et riktig valg da skille mellom skuespillere og publikum ikke er like stort her, og det oppstår en intimitet som passer stykket. Mye av teksten blir framført direkte foran publikum med tydelig bruk av øyekontakt. Det er virkningsfullt ja, men mange av de gode poengene blir borte i en litt overdreven bruk av repetisjon. Teksten er fin og poetisk og burde fått plass til å stå alene. Scenebildet i seg selv er smart tenkt ut. Bart, foruten en liten sandhaug og en leke-bøtte, med store plastbager i bakgrunnen typisk forbundet med flyktninger. Det er kontrasten mellom familien på ferie og de på flukt på sitt reneste.

Litt over halvveis inn i stykket skjer det noe uventet; skuespillerne bryter den fjerde veggen og på vegne av regissørens ønske – inviterer publikum til en dialog. Det er sjelden kost på et teater, men akkurat hva denne forstillingen trenger! Vi opplever det vi kom hit for: ett usensurert og ekte bilde av hva flyktningskrisen faktisk innebærer. Skuespiller Kaia Varjord setter ord på miner egne tanker: “hvordan kan man lager teater av et så stort og alvorlig tema?”. Kanskje konklusjonen er at man ikke kan det, men jeg tror Festing Europa kunne nærmet seg om det bare hadde latt seg begrense mer.