Det er en ung gjeng med skuespillere Mattis Herman Nyquist har fått æren av å regissere i Til ungdommen. Vi møter dem i garderoben på Centralteatret, hvor dagen starter med kaffe og klargjøring til prøve. Vi kommer fort i snakk Ines, som gladelig diskuterer årets skolerevyer med oss. Noen minutter senere ber inspisient Rebecca Lilleengen alle skuespillerne om å samles på scenen. Det er under to timer til prøvevisning, men før det skal noen scener finpusses mens lys og lyd jobber på spreng.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Teaterungdom.no har tatt turen til Oslo Nye Centralteatret for å ta pulsen på sesongens store forestilling for ungdom: Til ungdommen. Det er under en uke til premiere, og i dag er det prøvevisning.

Mattis løper opp og ned. Lyset går av og på i forskjellig styrke og vinkler, og det er ikke alltid like lett å vite hva de holder på med der oppe. Scenen er naken. Alt innhold er borte og igjen står det store tomme rommet. Det eneste som bryter stillheten i rommet er en stor kreasjon som henger ned fra taket midt på scenen. Det er som en krussedull. Kaos.

«Tarjei, kan du gå under den, den tingen» Det er godt å høre at heller ikke regissør Mattis har et fasitnavn på dingsen i taket. Men selv om vi ikke helt skjønner hva det er, gjør den mye med uttrykket. Det skarpe led-lyset klarer å lyssette scenen alene. Ellers er detaljene i fokus. Det jobbes med plasseringer på scenen, og med motivasjonen bak replikkene.

«Da har vi en ide som vi kan teste ut etterpå. Så blir det nok endret etterhvert uansett» Nyquist leder prøven med stødig hånd. «Vi må avstive denne stive situasjonen… for å si det på den måten.» Tonen er lett og leken. Skuespillerne spiller piano, snakker sammen og ler. Det er spennende å se dynamikken. Skuespillerne stiller konkrete spørsmål, Nyquist gir abstrakte svar, men de forstår hverandre.

Etter et par timer som fluer på veggen er det lett å se at dette er en produksjon med omsorg. Det jobbes hardt, men med godt humør og samhold. “Dere er en fin gjeng!” sier plutselig Nyquist i det han settes seg ned i salen etter å ha gitt nok en instruksjon. Jeg tror ikke skuespillerne hører ham, men det er kanskje ikke så nøye, for det skinner igjennom at han synes det.

Vi startet dagen med å snakke med Ines, og skal avslutte vårt lille “flue-på-veggen-innlegg” med noe hun sier fra scenen og som sitter igjen hos oss etter disse timene på Oslo Nye: «Og da må jeg huske å spørre hva han heter. Jeg lover»

Presentasjon av Til Ungdommen fra Oslo Nye sin hjemmeside:

Linn Skåbers kritikerroste bok blir teater

Til Ungdommen er en forestilling basert på biografiske historier fra unge menneskers liv.
Når er man en såkalt ungdom? Når er man egentlig voksen? Og er det sånn at vi alle, uavhengig av generasjon og alder, lengter etter det samme?

Til Ungdommen handler om alle størrelser – og ingen. Om å ville vekk, slippe, lengte, om å gi opp alt og om å bry seg om alt. Om å finne ut, om å finne frem. Om å være liten i en stor verden – og motsatt.

Til Ungdommen er en forestilling om å høre til, selv der du ikke hører hjemme.

Med: Tarjei Sandvik Moe, Emilie Mordal, Filip Bargee Ramberg, Jon Ranes og Ines Høysæter Asserson.

Urpremiere 22. januar 2020 på Oslo Nye Centralteatret

Friteateret Kompani Krøbel er i full gang med deres nyeste forestilling Trulte fyller år. Men å etablere seg i den kulturelle bransjen er ingen enkel sak.

Av Stine Sørensen

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

– Krøbel kommer fra ordet krøpling, forteller Marit Røste.

Sammen med Sindre Olav Fredriksen og Ann Mari Nordengen bestemte hun seg for å opprette et eget teaterkompani for to år siden. Og det er ikke uten grunn at de valgte Krøbel som navn på kompaniet – et ord som beskriver en av samfunnets svakeste grupper.

– Vi synes det er interessant å forske i de vonde historiene. Det som kan være ubehagelig å ta opp, men som nettopp derfor er så viktig å snakke om, sier Marit.

Vi møtes på Teater Manu samme uke som kompaniet har premiere på Trulte fyller år. De har nettopp flyttet inn, og lyden av scenerigging strømmer fra salen. De er inne i en hektisk periode, men Marit og Sindre har allikevel satt av tid til et lite intervju.

Forskjellige roller

Som mange andre friteatergrupper har Marit og Sindre en god bukett av ulike roller innenfor kompaniet. I tillegg til å være skuespillere, er de to også produsenter og Marit har selv skrevet manuset.

Med på laget har fått meg seg flere gjesteskuespillere, en regissør og dramaturg, samt teknikere.

– Alle som er med er folk vi kjenner fra før av. Rett og slett snille mennesker som stiller opp. Så får de også vist hva de kan, og sånn sett er det positivt for alle involverte, forteller Marit, og legger til:

– Vi har blitt en god gjeng.

At det er en god tone mellom alle involverte er viktig i stort sett alle sammenhenger, men kanskje spesielt viktig i et voksende friteater. En stor utfordring ligger nemlig i å få til et samarbeid og en prøvetid som passer for alle som er med.

– Økonomien er jo ikke all verdens, så det gjelder å tilpasse prøvetiden til de andres jobber, forteller Sindre.

– Siden arbeidet ikke er lønnet, så kan vi ikke stille de største kravene. Vi jobber med et lappeteppe av en timeplan, sier Marit.

Satser på å gå i null

Økonomi og finansiering er nok en utfordring de fleste friteatre har kjent på. Kompani Krøbel er fortsatt i etableringsfasen, og det er ingen enkel prosess å skaffe midler til en helaftens forestilling.

Så langt har ingen av søknadene om støtte gitt resultater, men Marit og Sindre er enige om at dette ikke er noe de gjør for pengens skyld.

– Det er ingen som blir rike av å være med, ler Sindre.

De forteller at lidenskapen ligger i å lage noe selv – noe med en mening og tanke som de vil formidle til omverdenen.

– Det handler om et ønske om å fortelle en historie som man selv synes er kul og interessant. Personlig synes jeg det er mye kjedelig på institusjonsteatrene, forklarer Sindre.

Marit er enig, og synes det er for få som retter seg mot ungdommens aldersgruppe på dagens etablerte teaterscener.

– Teater skal være for folk flest. Man skal ikke trenge en master i teatervitenskap for å forstå det som skjer på scenen, forteller hun.

“Det er ingen som blir rike av å være med.”

Sindre Olav Fredriksen

Når de nå straks står klare med Trulte fyller år, så er målet å gå i null.

– Så lenge vi ikke taper noe blir vi fornøyde. Vi spiller for å vise forestillingen, sier Marit.

– Ville vise det «Uperfekte»

Ideen til kompaniet kom da trioen gikk i klasse sammen på Norsk Skuespillerinstitutt (NSKI). De fikk i oppgave å lage en barneforestilling, og det arbeidet viste seg å skulle legge grunnsteinen for Kompani Krøbel.

– Vi ønsket å lage en barneforestilling som faktisk tok barna på alvor. Vi ville være ærlige om de vanskelige temaene, sier Marit.

– Vi ville vise det «uperfekte». De ikke-polerte sidene ved livet, nikker Sindre.

Resultatet ble forestillingen Farvel, som omhandlet barns møte med døden. Inspirasjonen var hentet fra barneboken «Farvel, Rune» av Marit Kaldhol.

I fjor dro de på turné med Farvel i Nord-Norge, og målet er å kunne utvikle og spille forestillingen videre.

– Vi søkte Den kulturelle skolesekken, men kom ikke med i år. Da prøver vi bare igjen neste gang, smiler Marit.

Med Farvel begynte skuespillerne å finne sin egen stemme og uttrykk. De bestemte seg for å opprette Kompani Krøbel.

– Vi skaper våre egne jobber. Vi kan ikke sitte på ræva å vente på å få en rolle tildelt, sier Sindre.

Vanskelige temaer

Trulte fyller år er kompaniets andre forestilling. Denne gangen er målgruppen en litt annen.

– Vi retter oss mot et mer voksent publikum nå. Vi tar opp en del problemstillinger som ikke er like aktuelle for de under 20, som økonomi, barn og arbeidsliv. Men jeg tror du kan sette pris på forestillingen uansett hvilken alder du er i, forklarer Marit.

Hun har selv skrevet forestillingen, og kan fortelle at mye av tematikken og handlingen har rot i egne erfaringer og opplevelser. Problematikk rundt spiseforstyrrelser, avhengighet, seksualitet og stigmatisering er noen av temaene som blir tatt opp.

“Vi ville være ærlige om de vanskelige temaene.”

Marit Røste

– Vi fremstiller virkeligheten som den er, men vi gjør det med humor og provokasjon. Det er viktig det vi snakker om, men vi tar det opp på en måte som kan fenge også.

I Trulte fyller år følger vi hovedpersonen Trulte og hennes venner gjennom et år, fra hun fyller 30 til hun fyller 31. Marit lover et fyrverkeri av en forestilling som ikke bare underholder, men som også får publikum til å tenke.

– Vi har et spesielt fokus på problemene rundt spiseforstyrrelser. Hvordan det har blitt en stygg uvane å behandle overvektige mennesker som late, uten å kanskje mene det. At man ufrivillig behandler andre mennesker på en dårlig måte uten å være klar over det, forteller Marit.

– Subtil stigmatisering, som er der av gammel vane, sier Sindre.

Spontant prosjekt

Det har vært en bratt kurve fra idé til forestilling. Marit forteller at de begynte å leke med konseptet i februar, og nå noen knappe måneder senere er de klare med forestilling.

– Vi ville lage en forestilling denne våren, men vi visste ikke helt hva det skulle være. Så det ble en hektisk periode i februar/mars mens vi jobbet med idéen, ler hun.

På scenen har de brukt tid på å forske i de forskjellige karakterene, samt å jobbe med et spesielt regikonsept:

–  Vi arbeider med sitcom-modellen, med en vennegjeng, en leilighet og et stamsted. Rett og slett hele pakka, forteller Marit.

– Jeg tror at dette blir veldig underholdene for de som ikke er så vant til å gå på teater. Du trenger ikke være så høykulturell for å forstå det, sier Sindre.

Selv om det har vært utfordringer med økonomi og prøveplaner, så har det meste stort sett gått bra i forkant av premieren.

– Man venner seg til slutt til total angst og panikk, ler Sindre.

– Forestillingen skal gå bra, nå gjelder det bare å klare å selge billetter, avslutter Marit.

Trulte fyller år spiller på Teater Manu fra 5. juni til 8. juni kl. 19.

I 2013 satte friteateret Antiteatret opp sin første forestilling. Resultatet ga gode tilbakemeldinger, men gikk i underskudd. I fjor vant de Osloprisen for Årets scenekunst og ble nominert til Heddaprisen i kategorien Beste forestilling for ungdom. Denne uken hadde de premiere på sin syttende forestilling.

Antiteateret har markert seg som en sterk aktør på den norske teaterscenen, og vi i Teaterungdom tok turen for å ta en prat med to av menneskene bak det populære kompaniet.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

– Jeg har gitt meg selv tittelen teatersjef, forteller Even Torgan, som først fikk ideen til teateret for syv år siden.

Sammen med Tine Skiold har vi satt oss ned rundt et bord på Teater Manu, hvor deres nyeste forestilling «After The End» spilles.

Som teatersjef har Even ansvaret for hva kompaniet setter opp, men i tillegg fungerer han også som både regissør, produsent og skuespiller. I «After The End» er han en av to skuespillere som fyller rollelisten.

– Jeg liker å gi meg selv forskjellige roller i prosjektene, ler han.

Tine er produsent under denne forestillingen, men slik som Even er det langt fra den eneste rollen hun har i teateret.

– Jeg har vært med selv i enkelte produksjoner, og har jobbet som både plottutvikler, manusforfatter, dramaturg og inspisient. Det blir litt sånn i et friteater, man må kunne kombinere, forteller hun.

Sammen med fire andre utgjør Even og Tine den faste ledelsen i teateret. Ellers engasjerer de folk per prosjekt, både som skuespillere og teknikere.

– Vi var en fast gjeng med skuespillere under vår første forestilling. Men så hadde ikke alle muligheten til å være med lenger, og da oppløste vi det med faste skuespillere. Slik har det vært siden, forteller Even.

– Antiteateret har vært min skole

For de som ikke er kjente med Antiteateret, så arbeider kompaniet etter fem regler når de lager teater. Disse lyder som følger:

1. Vi skal aldri lage teater kun for teaterinteresserte.
2. Vi skal aldri sette opp teater som ikke er relevant for samfunnet vi lever i.
3. Forestillingene skal aldri vare i over 1,5 time.
4. Vi har som mål å belyse tabubelagte temaer.
5. Regler er til for å brytes. (Inkludert de over).

– Jeg kalte det først Regelteateret, men det ble fort nedstemt. Så ble det Antiteatret istedenfor, sier Even og fortsetter:

– Tanken var å lage teater som var kult for unge, teater som jeg ville se selv. Jeg hadde sett utrolig mye teater som ikke traff meg, og det ville jeg gjøre noe med.

Ved siden av arbeidet med Antiteateret har Even studert både film og teater, begge linjer på Westerdals. Han innrømmer at skolen hadde en litt annen funksjon enn det den var ment som.

– Jeg var en veldig dårlig student, og gikk der egentlig bare for å drive med Antiteateret. Jeg fikk jo lønn hver måned. Eller studielån som det heter, ler han og legger til:

– Antiteateret har vært min skole.

Ofret personlig økonomi

Som friteater ligger det en utfordring i å finansiere hvert prosjekt. Even forteller at de fleste forestillingene har vært finansiert av billettinntektene alene, og det har stort sett ikke vært anledning til å lønne de involverte.

Men denne gangen kan Even og Tine stolt fortelle at alle får lønn.

– Vi får støtte fra Kulturrådet, Fritt ord og Fond for utøvende kunstnere. Det er veldig gøy å se at vi begynner å få den støtten vi søker. Det er jo ikke sånn at vi ikke har søkt tidligere. Man får jævlig mye nei, men da må man bare fortsette å prøve, sier Tine.

– Det har vært en gradvis profesjonalisering. Før søkte vi om små summer, men da Tine ble med sendte vi inn flere og større søknader, legger Even til.

Han innrømmer at første forestilling gikk kraftig i underskudd, og alle som var med måtte betale 3000 kr hver for å dekke regningene.

– Det er litt gøy da, humrer Even.

– Nesten som en kontingent, ler Tine.

Selv om det til tider har blitt ofret penger fra egen personlige økonomi, så er Even klar på at han hele tiden har sett på det som en investering.

– Jeg har alltid blitt fortalt at folk setter pris på det vi driver med og liker det de ser. Det har gjort at jeg fortsatte. Og det er heldigvis lenge siden det var slik, nå går vi som regel i overskudd.

Vil utfordre

Med sytten forestillinger siden 2013 har Antiteateret vist at de står på sterke ben i en vanskelig bransje. De jobber ut ifra sine selvskrevne regler, men også uti fra et ønske om å være nyskapende og aktuelle.

I løpet av årene har de hatt et bredt utvalg av produksjoner, og Even og Tine forteller at prosessen varier fra prosjekt til prosjekt.

– Vi jobber med alt fra ferdigskrevne manus til det vi selv skaper fra bunn. De siste to årene har vi tatt utgangspunkt i noe som lugger, noe som er aktuelt. Et tema som vi er nysgjerrige på og ønsker å utforske mer. Det er ikke alltid vi vet hva vil si når vi starter, forteller Tine.

– Vi velger ting uti fra hva vi synes er interessant og viktig. Noe vi føler det er på tide å snakke om, sier Even.

Forestillingen «After The End» er et ferdigskrevet manus som Even ble tipset om, og han forteller at med denne produksjonen har de jobbet ganske rett frem med tekst og regi.

Andre ganger er utgangspunktet mye mindre konkret. Even trekker frem forestillingen «Det går bra» som et eksempel.

– Vårt eneste utgangspunkt da var at skuespillerne skulle spille seg selv. Vi ante ikke hva det skulle handle om.

Prøvetiden kan vare fra fire til åtte uker, og scenen er aldri den samme.

– Vi vil utfordre oss selv og publikum. Målet er å gjøre ting forskjellig hver gang, sier Even.

Ungdom og unge voksne som målgruppe

Teaterungdom digger Antiteateret og det de tar med seg til den norske scenen, nemlig teater som er for, med og av ungdom. Even og Tine er enige om hvorfor dette er en så viktig målgruppe.

– Det kan aldri sluttes å lage teater for ungdom, da vil teateret dø ut. Vi har rett og slett tatt litt ansvar for det, sier Even.

Tine, som har en bachelor og master i Drama- og teaterkommunikasjon, har noen tanker om hva som utfordrer dagens unge teaterpublikum.

– Jeg tror at mange undervurderer at alt vi har med oss i ryggsekken som publikummere, har masse å si for hvordan vi opplever en forestilling. Hvis vi ikke forstår det vi ser, liker vi det kanskje ikke. Vi opplever ikke teateret som nødvendig! For oss er det derfor viktig at man forstår det man ser. Vi er ikke interessert i å lage teater som går over hodene på folk eller som oppleves internt. Samtidig har vi også et mål om å utfordre oss selv og publikum.

Even forteller at dette er et av teaterets hjørnesteiner.

– Ungdom fortjener å se teater som man ikke føler seg dum av.

Pang-året 2018

Fjoråret var Antiteaterets år. «Det går bra» vant Osloprisen for Årets scenekunst, og forestillingen «Nyanser av gris» ble nominert til Heddaprisen i kategorien Beste forestilling for ungdom.

– Det var dødskult! Vi hadde et pang-år i 2018, smiler Tine og fortsetter:

– Det er tøft at komiteen åpner opp for de mindre aktørene. Det er så mange utenfor institusjonsteatrene som gjør det bra, særlig de som lager teater for unge. Dette er noe jeg håper de gjør mer av.

Vi er tilbake i Elverum, nærmere bestemt på biblioteket i rådhuset. En hyggelig bibliotekar viser oss veien videre oppover og inn på et trivelig kontor. “Jeg holder på å skrive noe, kommer straks”. Line Margrethe Rustad er kultursjef i Elverum kommune. Vi møter henne på hennes røde kontor. En stor rød sofa, et stort bord med røde stoler, en pult – et lite rom som rommer mye. Vi setter oss ned i den røde sofaen med Elverumsputene for å høre mer om kulturlivet i byen, og hvordan det jobbes for å skape kulturopplevelser for ungdom.

Vi er klare for møte i den røde sofaen

“Jeg er en urelverumsing” begynner Line Margrethe, “og urelverumsinger sier i Ælverum, ikke på”. Hun beskriver seg selv som engasjert, strategisk og utålmodig. “Jeg vil at ting skal skje med en gang, det er noe jeg jobber med da”. Jobben som kultursjef har hun hatt i 9 år. “Ingen dag er lik, derfor har jeg både støvler og glittersko stående på kontoret”, hun peker bort i hjørnet hvor skoene og den knallrøde jakken hennes henger. Før hun tok jobben som kultursjef var Line ansatt i Norsk Tipping, og politiker for partiet Venstre, men nå handler alt om kulturlivet i byen. “Jeg er fryktelig stolt over hva vi får til, med det vi har, de rammene vi er gitt”.

Jeg spør litt mer om selve jobben, hva vil det si å jobbe som kultursjef. “Det handler om drift og forvaltning, men også om det å legge tilrette for samarbeid. Jevnlig har jeg møter med for eksempel Musikkrådet. Da samles vi rundt det bordet der, og for eksempel koordinerer årshjulene til hverandre. Hvis det er to orgelkonserter i løpet av året, er det veldig dumt om de faller på samme dag. Slike kollisjoner unngår vi ved å ha dialog.” Hun forteller også om noen prosjekter som har opptatt henne de siste årene, som innspillingen av Kongens Nei i Elverum og leseprosjektet Menn i uniform som leser. “Forskning viser at de som driver mest med høytlesning i barnehage, skole og i hjemmet er kvinner. Derfor inviteres menn i uniform til å lese høyt nede i biblioteket. Vi har hatt besøk av en brannmann, en bussjåfør, en politibetjent…” Biblioteket er viktig og et tilbakevendende tema gjennom samtalen. Line Margrethe understreker verdien i det å ha et sted der man kan møtes, sette seg ned og snakke sammen. Bibliotek skal også være en arena for debatt. Elverum kommune inviterer derfor også foredragsholdere inn til biblioteket (feks sjakkforedrag med Hans Olav Lahlum og Atle Grønn, pluss godbiter fra Lahlums siste kriminalroman, torsdag 29. november).

Line Margrethe Rustad, kultursjef i Elverum Kommune

En annen ting som engasjerer Line er de to barne- og ungdomsteatrene i byen: Elverum barnemusikkteater og Alfarheim lille friteater. “Det at en by med 21.000 innbyggere har to barne- og ungdomsteatre som holder så høyt kunstnerisk nivå, det er helt fantastisk”. Hun trekker frem samholdet dette fører til og skryter av Robin Øverby som har regien på barnemusikkteaterets forestilling denne høsten – En ung skuespiller som kommer hjem til barndomsbyen og for å skape teater.

Elverum er ugler, og en utstoppet ugle er også på plass på kontoret til kultursjefen

“Jeg har jo Elverums fineste jobb” sier Line og trekker pusten. “Tenk å få jobbe med det som gjør folk glad”. Videre forteller hun om en ungdomsgenerasjon i endring. Om Ungdommens hus som må tenke nytt, og om rehabilitering av området utenfor ungdomsskolen, men også om en kommune med begrensning i budsjettene. “Vi må få mye ut av hver krone, og jeg synes vi får til mye med det vi har”. Kjærligheten til byen er det ingen tvil om… Line Margrethe Rustad er kultursjef i Elverum, byens fineste jobb.

– Helge 

På en kafe på Tøyen møter Teaterungdom Birgit Nordby. Skuespiller, prosjektutvikler og teatermenneske. Vi så henne sist på scenen i To hjem på Trikkestallen. En forestilling hun selv står bak ideen til. Hun ville skape noe om skilsmisse, “si noe om, gjøre noe om”. En dagsaktuell tematikk det snakkes mye om blant voksne. Birgit ville se på tematikken fra barn og unges perspektiv.

Kul dame med kul genser. Vi møter Birgit Nordby på Tøyen for en kjapp prat

“Man venner seg til sin egen historie”. Birgit trekker pusten. Hun forteller at hun selv vokste opp med skilte foreldre, og reflekterer rundt det at hun ble boende hos mor, mens broren hennes bodde hos faren. Hun reflekterer rundt et minne: “Jeg husker at vi satt i en bil”, men om det var snø eller stjerner, eller hva det var, er vanskelig å huske. Hjernen former minner for oss. To hjem ble iscenesatt ved hjelp fra Tigerstadsteatrets Toril Solvang, som står bak både manus og regi. Birgit tok kontakt med henne siden de begge delte engasjement rundt tematikken. Solvang har også stor erfaring med å gjøre research med barn og unge.  Utarbeidelsen av manus startet med nettopp et intervju av Birgit Nordby, om hennes opplevelser knyttet til skilsmissen i barndommen. Senere ble det mange intervjuer og mange historier. Historiene ble flettet sammen og formet til historien om jenta. 

“Vi ville at historien skulle handle om en sterk jente, en jente med guts”. Stikkord videre ble brudd og forflytning. “Vi vil si noe om hvordan dette oppleves i dag”. Vi skjønner fort at det å åpne for samtaler knyttet til tematikken står sentralt. Å bruke rommet i teatret for refleksjon og dialog. Å la teatret være en del av barns vekst.

Bilde fra To hjem. FOTO: Eskil Johsen/Tilnærmet lik

To hjem har alltid vært, og vil alltid være en forestilling for ungdom. Den er laget for å spille i Den kulturelle skolesekken. Veien dit har vært innom både Oslo Nye Teater og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Det er en forestilling også voksne kan ha godt av å se. Birgit trekker frem barns evne og vilje til å strekke seg langt for å beskytte sine foreldre. Hun er også tydelig på at det ikke finnes en rett løsning på problematikk knyttet til skilsmisse. Det som er rett for noen vil være helt feil for andre. Derfor er det viktig med dialog, at man tar samtalen, og at barn og unge får være en del av den.

Skjerfarmadaen trasker videre mot nye eventyr

Det er fantastisk å snakke med noen som brenner så mye for et tema. Engasjementet er så oppriktig og ærlig. Fokus på ungdommen er også så gjennomført og tydelig. Det er ingen tvil om at Tigerstadsteatret og Nordby Produksjoner virkelig ønsker å åpne for samtale. Tematikken er viktig, vanskelig og dagsaktuell. Å lete etter dialogen, ikke fasiten, er selve grunnmuren som driver To hjem videre til Rommen Scene og til Hedmark. Vi i Teaterungdom.no driver videre på jakt etter spennende mennesker, gode forestillinger og mer kultur for ungdom.

– Helge

Veien fra Tøyen t-bane til Oslo Teatersenter er lang og bratt, og blir som en treningsøkt i seg selv når været plutselig er litt varmere enn man trodde da man dro fram en tjukk hettegenser tidligere på dagen. Bygget er gjerdet inn, og det er først når vi har gått et stykke forbi, vi innser at vi har gått feil vei. Gode og svette finner vi endelig fram til Tvillingrommene i 3. etasje på Teatersenteret.
 

Kule bevegelser og formasjoner er gjennomgående i hele forestillingen

Vi blir møtt av en blid gjeng som er like nysgjerrige på oss, som vi er på dem. Gjengen, som de kaller seg, består av regissør Mine Nilay Yalcin og de fem skuespillerne Junaid Khan, Guillermo John Magno, Hina Zaidi, Jahanger Ali og Taro Vestøl Cooper. Alle er utdannet fra Nordic Black Xpress, men det er første gang de jobber sammen som et ensemble. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Arbeidet med forestillingen Asfaltpuls startet i fjor under den store debatten om østkantungdommen. En debatt der de voksne fikk snakke mye, mens ungdommen selv ikke ble hørt. I følge regissør Mine, er det mange vrangforestillinger om ungdom i media, så hun vil gi ungdommen egen stemme. Det er lett å se på ungdom som en gruppe, men man må ikke glemme at denne gruppen består av mange enkeltindivider med hver sin historie. “Jeg vil lage en forestilling som møter ungdom der de er, jeg vil møte debatten”, sier Mine. Hun forteller om hvordan hun oppfatter at ungdom ofte blir sett ned på, og stilt i et dårlig lys i media. Derfor ønsker hun å kommunisere på en annen måte ved å vise ting fra ungdommens perspektiv, og bruke et språk de forstår. 
 

Taro Vestøl Cooper stirrer pubikum i senk

Det er ikke mange teatre på østkanten, og det er et godt stykke med toget inn til Oslo sentrum. I tillegg er teaterbilletter ofte veldig dyre, noe som resulterer i at teater og scenekunst er lite tilgjengelig for østkantungdommen. Asfaltpuls kommer derfor til å fylle en plass som per i dag står tom. Med sin mobile scene kan de lett flytte seg rundt, og med en plan om å ha alle forestillinger ute, blir de lett tilgjengelige.  

I løpet av september skal Gjengen spille forestillingen sin 37 ganger rundt omkring på nøye utvalgte steder. De har lagt ned mye arbeid i å kartlegge når og hvor de kan møte ungdom. Sammen med flere fritidsklubber og ungdomshus har de landet på en turnéplan, der de aller fleste forestillingene finner sted på østkanten av Oslo. Turnéplan finner du ved å søke opp Asfaltpuls på facebook. 

Selve forestillingen er bygget opp rundt tekster av årets Ibsenprisvinner, Malmfrid Hallum, og fremføres som et slags dikt. Vi er så heldige å få se en hel gjennomgang av forestillingen, bare tre dager før premieren. Scenen er plassert midt i rommet, der tanken er å ha publikum på alle sider. Denne dagen er vi bare tre personer i salen, så det blir en intens fremføring. De fem skuespillerne har dratt på seg hver sin svarte hettegenser og de koselige folkene vi møtte bare noen minutter tidligere, er blitt forandret til en urban og rebelsk ungdomsgjeng. Dette er noe helt annet enn forventet. Vi blir sugd inn i en ungdomsgjeng som forteller om alt livet har å by på – historier som kunne skjedd på en hvilken som helst skole. Det er dødsrått! Jeg elsker hvert av de 20 minuttene forestillingen varer, og skal jeg si noe negativt, må det være at forestillingen var litt for kort, for jeg skulle gjerne sett mer! 

Gjengen er samlet med regissør, Mine, i midten
 

Asfaltpuls er en gripende forestilling som absolutt er verdt å få med seg! Konseptet er rettet mot ungdom, og passer midt i blinken for våre lesere. De blander inn gamle greske kor-tradisjoner, der gruppen går fra å snakke som enkeltindivider til å ha en samstemt kraftig stemme som forsterker ordene. Selv om det ikke er direkte dans, er bevegelsene koreografert ned i minste detalj, noe som gjør det til et spennende bilde. Det er en høyst aktuell forestilling som lar ungdom være ungdom og tar teater til nye høyder. Jeg digger det og gleder meg til å følge med på prosjektet! 

Teaterungdom.no ble startet for å gjøre ungdomsteater mer tilgjengelig. Det lages utrolig mye bra teater for den yngre garde, men selve teaterhuset har latt vente på seg. Bygget har aldri vært tilgjengelig. Tilgjengelighet og flere muligheter for samarbeid har manglet, selv om mange gode produksjoner finnes der ute. KLODEN ønsker å endre på dette.

Vi settes oss ned for en prat med Elin Rekdal. En sporty dame med vennlig smil og smittende humør. Hun forteller om KLODEN, et knutepunkt i et nettverk med felles mål om å vise mer god scenekunst for flere barn og unge. Drømmen er et eget bygg, et teaterbygg for barne og ungdomsteater. KLODEN har gjennomført en mulighetsstudie rundt et bygg i Kabelgata på Økern. Tegningene er flotte og ideene mange. KLODEN tør å drømme stort. Tanken er å bli et programmerende teater slik som Dansens Hus og Black Box teater, men med scenekunst for det unge publikummet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

“Mange kompanier gjør veldig mye bra” sier Elin, «derfor er det behov for et visnings- og utviklingssted. I dag viser Den Kulturelle Skolesekken mye, mens det finnes for få offentlige øvings- og visningslokaler for teater og dans for barn og unge.»

Selv om ikke bygget er på plass ennå har KLODEN gjort seg bemerket. Under Heddadagene satte de opp et telt rett foran inngangen til Nationaltheatret. Her viste de forestillinger som Brune (som vi anmeldte HER!) og Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping (som vi hyllet HER!). «KLODEN i sentrum» mottok over 70 søknader fra folk som ville spille i teltet og utover høsten har de flere spennende ting på trappene. Blant annet Asfaltpuls i september (som du snart vil kunne lese mer om her på siden…).

Vi heier virkelig på KLODEN! – dette er en gjeng med samme mål som oss. Ungdomsteater fortjener å løftes opp og frem.

For den nysgjerrige kan du lese mer om KLODEN og deres arbeid HER! Sjekk også ut UNGE STEMMER HER! Dette er bra greier. Teamet bak KLODEN er en rå gjeng som vi helt sikkert vil komme tilbake til utover høsten. Bare vent å se…

– Helge

Det er onsdag formiddag, og utenfor skinner den varme mai-solen. Jeg har satt meg ved vinduet på Baker Hansen og venter på forfatter, regissør og skuespiller Lisa Lie. Hun kommer inn imens hun noterer i full fart på mobilen. Dette er en dame med mange baller i luften, og under årets Heddadager får vi se hennes forestilling Uår av Terje Vigen; en forestilling om ensomhet og slit, men også med en god dose humor!

Lisa Lie er en kul dame, med mye spennende å fortelle! FOTO: Stine Sørensen

Uår er kanskje ikke et så kjent begrep for mange i dag. Uår beskriver en periode med dårlig avlinger og fangst, som igjen ofte fører til hungersnød og sult. I Norge har vi ikke opplevd hungersnød siden napoleonskrigen på starten av 1800-tallet. Det er i denne perioden Terje Vigen foregår, et episk dikt skrevet av Henrik Ibsen i 1861. Og det er Terje Vigen Lisa Lie benytter som utgangspunkt i sin forestilling. Når jeg spør om tittelen, Uår av Terje Vigen, ler Lie og sier det var ment som en spøk. “Når man skjønner at Terje Vigen er en fiktiv karakter, så blir tittelen morsom”, forklarer hun.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Lie tar oss med i tankeprosessen bak forestillingen. Hun forklarer at hun ville ta utgangspunkt i uår på alle plan, både emosjonelt, spirituelt og økonomisk. “Det ble en hard prosess. Det var til tider ganske slemt, ensomt og jævlig, men vi hadde jo bestemt oss for å jobbe med dårlig stemning og manglende samhold, så da så” sier Lie. “Det var jævlig tungt arbeid,” innrømmer hun, “men det var jo det vi hadde satt for oss å gjøre”. 

Lie forteller at hun og scenograf Maja Nilsen brukte mye tid på å bygge universitet før prøveperioden. FOTO: Vigdis Haugtrø

Inspirasjonen til å bruke Terje Vigen kom etter å ha sett en gammel stumfilm fra 1917. Lie forteller at hun ble veldig grepet av filmen, men syntes samtidig at den var veldig morsom. Slik ville hun lage en forestilling som tok for seg de vanskelige situasjonene i livet, men også finne humoren i det. Det historiske aspektet var også en viktig del av hvorfor hun ble nysgjerrig på temaet. “Uår er så langt unna oss i dag, vi har aldri kjent på kroppen hvordan det er når det ikke finnes mat. Det er en veldig spennende del av vår egen norske historie, men vi lærte aldri så mye om den på skolen,” forteller Lie.

Det ble brukt mye tid på å samle inn bakgrunnsmateriale og research før forestillingen sto ferdig. Lie forteller at ideen kom allerede i 2014, så det har vært mange års arbeid i forkant av premieren i fjor. I tillegg til å ha skrevet manuset og ha regi, er Lie også skuespiller i Uår av Terje Vigen. På spørsmålet om hvordan det har vært, ler Lie og innrømmer at hun hadde det veldig travelt. “Jeg jobber jo mest i det frie feltet hvor jeg har bedre tid, men på institusjonsteatre er prøvetiden på kun åtte uker. Jeg skulle gjerne hatt tre måneder,” sier hun.

Lie innrømmer at det tok litt tid før de fant rytmen i spillet. “Man må spille en stund før man skjønner hva det er,” forklarer hun. FOTO: Vigdis Haugtrø

Når de begynte å øve på gulvet forteller Lie at de først improviserte mye rundt temaet. Slik arbeidet de med forskjellige situasjoner som skapte materiale til forestillingen. “Man kan si at vi komponerte underveis,” forklarer Lie. Videre leker de også mye med språket i forestillingen. Det er lagt inn ord som er der for å forstyrre publikum litt, slik at det oppstår et forventingsbrudd. Man tror man vet hva man får, men så gjør man ikke det allikevel. “Vi lette etter det som er “off”, slik at det også ble uår i språket,” forteller Lie. Hun beskriver det også litt som poesi, at man må lese gjennom linjene for å forstå hva som skjer. “Jeg vil ikke diktere hva folk skal syns eller føle, men heller aktivisere publikum til å tenke selv. Skape sin egen mening,?” sier hun.  

Når jeg spør hvorfor Uår av Terje Vigen passer for ungdom, ler Lie og sier at den er ganske grov, og det liker jo ungdommen. Hun legger til at forestillingen ikke er fordummende, og at det er viktig at man også blir utsatt for andre typer uttrykk enn det man vanligvis ser på scenen.  Vi i Teater Ungdom er enig, og vi gleder oss til å se Uår av Terje Vigen spille under Heddadagene!

Det er inneklemt dag, og byen er stappfull av folk som har tatt seg fri for å nyte sola. Sommerferiefølelsen begynner å komme snikende, men for Therese Slob er det alt annet enn ferie som står på programmet. Når jeg møter henne, forteller hun at hun kommer rett fra prøver til forestillingen Survival som snart reiser på turné til Sør Korea, og så er det rett tilbake til Oslo for å få med seg Heddadagene. 

Therese Slob står bak forestillingen Hello

Forestillingen vi skal snakke om heter HELLO, og er Teater Innlandet sitt bidrag under Heddadagene. Forestillingen tar for seg livet til tre dansere med ulik bakgrunn -innvandrer, flyktning og flerkulturell. To av danserne, Abir og Miko, var selve inspirasjonen til å lage forestillingen. Therese forteller at hun har kjent disse to lenge, og at det er deres historier som inspirerte henne til å lage forestillingen. «Jeg kjenner på både respekt og beundring i møte med mennesker som har en så annen bakgrunn enn min egen, og jeg opplever at disse menneskene beriker mitt verdensbilde, utvider mine perspektiver og tilfører mye som jeg er takknemlig for. Ofte blir flyktninger og innvandrere sett på som en mottaker, og det norske samfunnet som en giver, men jeg mener at det er mye mer nyansert enn som så, og at vi må begynne med å se menneskene og ikke bare de politiske spørsmålene. De store massene består av mange enkeltmennesker med virkelige historier, og i HELLO møter du tre av dem» sier Therese. 

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Den tredje danseren, Bao, ble med etter god gammeldags stalking. I og med at to av danserne allerede var på plass, trengte de en tredje danser med en historie som kunne passe inn i fortellingen. Therese gjorde research og tok kontakt med de danserne hun mente kunne være aktuelle, til slutt landet hun på danseren Bao fra Kingwings Crew. 

Forestillingen bygger altså på tre virkelige historier, hvor tre dansere får fortelle utifra sitt eget liv og sin bakgrunn. I forarbeidet med forestilling rullet de ut meter med gråpapir på gulvet, der skrev og tegnet danserne sine livshistorier. Videre har dette blitt til tekster og bevegelse, og til slutt en forestilling. «Jeg har dyp respekt for danserne som har turt å gå inn i en såpass sårbar prosess hvor man virkelig gir mye av seg selv på alle måter. Det har vært veldig viktig for meg som koreograf å være bevist hva som hører hjemme på en scene og ikke, danserne er dønn ærlige men de skal også få lov å sette grenser.”

Tre dansere, tre historier. FOTO: Lise Skjæraasen

Identitet er et viktig tema i forestilling, og identitet er i følge Therese, en universell tematikk. Hvordan opplever man verden? Hvordan ser man seg selv? Hvem er jeg? Hvor hører jeg til? Dette er spørsmål alle kan kjenne seg igjen i, uavhengig av hvilken bakgrunn man har. 
HELLO er tro mot egne historier, rått og upolert. Kort fortalt: This is it. 

Danserne har bakgrunn fra urbane dansestiler som hiphop og break, så bevegelsesspråket i forestillingen er ungdommelig. I tillegg er det unge mennesker på scenen som forteller sin historie, så jeg er enig med Therese i at dette høres ut som en forestilling som passer perfekt for ungdom. Den spiller på Blackbox Teater under Heddadagene, og skal etterhvert også ut på turné med Den Kulturelle Skolesekken. 

Urbane dansestiler bruker for å formidle sanne historier. FOTO: Lise SKjæraasen

Den viktigste drivkraften for Therese når hun lager forestillinger, er å ha noe man ønsker å si. Det er en lang og krevende prosess å lage en forestilling fra bunnen av, så det må være en drivkraft i bunn. «Mange koreografer er opptatt av “hvordan”, men jeg er nok mer opptatt av  «hva» og «hvorfor». Hvordan “hva” blir løst, er noe jeg finner i den kreative prosessen. Veien er et stort landskap som jeg finner mens jeg går. Det er farger, bilder, tanker og små dotter som blir tydeligere og tydeligere». Therese forklarer engasjert med hele seg, og det er som jeg blir dratt inn i hennes tankegang. Jeg skjønner godt hva hun mener når hun forteller at hun føler seg som en ristet brusboks. 

Når jeg spør hvorfor publikum burde se HELLO under Heddadagene, får jeg raskt til svar at dette er tre fortellinger som fortjener å bli hørt! Det er tre virkelig mennesker som forteller om hvordan de har bygget opp et liv fra ingenting, noe som er både fint, vondt og vanskelig. «Det er ikke et mål for meg at man skal sitte igjen å mene noe i en spesiell retning, men jeg vil at vi skal velge å se og lytte. Og møte hverandre som mennesker. Punktum.»

Det er mandag kveld, og etter flere forsøk har endelig både Frode Gjerløw og jeg funnet tid i timeplanen til et intervju. Når jeg ringer svarer han så fort at jeg glemmer å presentere meg, men det tar ikke lang tid før praten er i gang. 

Bilde fra forestillingen Invasjon!  FOTO: Bent Are Iversen

Frode Gjerløw er mannen bak en god del av arbeidsoppgavene i forestillingen Invasjon! som gjester Teater Manu under Heddadagene. Gjerløw var opprinnelig «bare» regissør, scenograf og kostymedesigner for forestillingen. Nå hopper han i tillegg inn som skuespiller, da Stian Isaksen ikke har mulighet til å være med å spille under Heddadagene. Når jeg spør hvordan det er å ha ansvar for så mange forskjellige ting i en forestilling, får jeg til svar at det egentlig er ganske deilig å få gjøre alt selv, i og med at det er en forholdsvis liten produksjon.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Invasjon! er veldig rettet mot ungdom, og ble opprinnelig laget både for Den Kulturelle Skolesekken og åpne kveldsforestillinger. Gjerløw forteller at det viktigste først og fremst er teateropplevelsen, og å lage noe som fenger. Det er også lettere å få frem budskapet om forestillingen er kul og spennende, så det er mye fokus på den helhetlige opplevelsen. Når de spiller for Den Kulturelle Skolesekken, er det ofte de møter ungdom som har sitt aller første møte med teateret og da er det fint å kunne skape engasjement og få publikum interessert i det som skjer på scenen. 

Bilde fra forestillingen Invasjon!  FOTO: Bent Are Iversen

Originalmanuset er skrevet på svensk, og der brukes det mange typiske svenske ord og slang-uttrykk. Under arbeidet med oversettelsen, dro derfor Gjerløw og skuespillerne rundt på skolene i Førde for å sanke lokale slang-uttrykk som kunne brukes i forestillingen. Denne prosessen var både gøy og spennende, og et viktig ledd i å involvere publikum i forestillingen. Gjerløw er spent på hvordan språket i forestillingen blir mottatt i Oslo, for uttrykkene fra Førde er veldig lokale, og antakeligvis litt «snillere» enn de man bruker på Oslo-skolene.

Når Gjerløw forteller om forestillingen Invasjon!, blir jeg ganske forvirret. Det foregår flere handlinger parallelt, og hovedpersonen som blir omtalt som Abulkhasem, finnes ikke. Selv måtte han lese manuset tre ganger før han forstod hva som foregikk, men mener den sceniske fremstillingen er langt mer tydelig. Selv om forestillingen er rettet mest mot ungdom fra 15-20 år, mener han det er en viktig fortelling som treffer folk i alle aldre. 

Bilde fra forestillingen Invasjon!  FOTO: Bent Are Iversen

Forestillingen handler mye om tilhørighet. Rollen Lance, som Gjerløw hopper inn i under Heddadagene, er en homofil danser fra Libanon som besøker familie i Norge. Gjerløw som selv har bodd og jobbet som skuespiller i London i 8 år, sier det er mye han kan identifisere seg med i denne rollen, og gleder seg til å få være en del av skuespillerteamet under festivalen. 

Med Invasjon! har Gjerløw sin regidebut på Sogn og Fjordane teater, men han er allerede i gang med en ny produksjon for teateret. I denne nye, litt større produksjonen er han glad for å ha med seg både scenograf og kostymedesigner, så han selv kan konsentrere seg fullt og helt om regien. Vi ønsker Gjerløw lykke til videre med nye prosjekter, og gleder oss til å se Invasjon! under Heddadagene!