Det er ikke ofte jeg sitter på teater og føler meg dum, men denne gangen hang jeg virkelig ikke med. Jeg skal ikke prøve å late som jeg likte det jeg så, for det gjorde jeg ikke, men jeg skal prøve å gi en forklaring på hvorfor forestillingen ikke fenget meg. Det jeg likte med forestillingen var skuespillerne. Skuespillerne var rågode, men det var egentlig det.

Tittel: Gymnaslærer Pedersen

Hvor/Når: Urpremiere på Centralteatret, 21. november 2019

Regi: Ole Johan Skjelbred

Kostymer: Ane Ledang Aasheim

Medvirkende: Stine Fevik, Ingvild Holthe Bygdenes, Modou Bah, Andreas Stoltenberg Granerud og Eldar Skar

Kommende forestillinger: t.o.m. 21. desember

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Det starter ganske tydelig med en skoleklasse og deres lærer Pedersen. Lydeffektene når Pedersen skriver på den imaginære tavlen er godt timet og får meg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Dessverre blir det hele fort rotete. Skuespillerne hopper ut og inn av roller, og jeg mister oversikt over hvem som er hvem. Det er mye skriking og lite sensur, så jeg sitter igjen med mange stygge ord uten sammenheng.

Kostymene ser ut som om de kommer fra blind-shopping på Fretex, bakgrunnsteppet ser ut som en billig kopi av sceneteppet i Operaen, teksten er rotete og uklar – jeg skjønte rett og slett ikke hva de prøvde å formidle. Det er nok litt min feil også, for jeg burde sikkert ha fulgt bedre med i historietimene på ungdomsskolen. Samtidig er noe av det jeg liker best med teater, at skuespillerne formidler tekst på en mer visuell måte, som ofte er lettere å forstå. Denne gangen blir jeg sittende igjen som et spørsmålstegn.

Jeg skulle gjerne sagt noen ord om handlingen, men dette var nok den delen av historietimen jeg sov gjennom på ungdomsskolen. Hvis jeg har forstått det rett, er det en gjeng som går sammen og danner et parti de kaller AKP ML. Disse bokstavene blir gjentatt gang på gang gjennom forestillingen (uten at jeg får med meg hva de står for), men etter litt googling skjønner jeg at det handler om det politiske oppgjøret på 70-tallet.

Stine Fevik sin monolog om postbudet til Mao skiller seg positivt ut fra resten av forestillingen. Her kommer diksjonen tydelig frem, og hun forteller en sammenhengende historie. Det er intenst, morsomt og skremmende på en gang, og hun fanger oppmerksomheten til publikum lenge. Sikkert 15 minutter. Resten av skuespillerne er også på hele tiden. Diksjonen drukner i de mest skrikete seansene, men selv om jeg ikke nødvendigvis skjønner så mye av det de prøver å formidle, ser jeg tydelige karakterer og en evne til å leve seg inn i de mest absurde rollene. Det er et relativt ungt ensemble, men de kler hverandre godt!

Det hele fremstår som en ujevn blanding av samtidsdans, performance kunst og frijazz – det er i hvert fall det nærmeste jeg kommer en beskrivelse på min opplevelse av forestillingen. Jeg sier ikke at det var dårlig, men det var helt klart ikke noe for meg! Politikk og historie er to av mine svakeste sider, så dette var dårlig match. Blir en swipe til venstre for min del, men jeg håper andre kan ha glede av forestilling – bare vær forberedt og les dere gjerne litt opp på historien først.

Eili har sex med Benjamin. Det filmes. Hun stemples som løs og fryses ut. Et helvete. Vennskap fjernes og eksen står igjen som den sannsynlige filmeren. Elementer av slampoesi brukes for å få frem karakterenes indre tanker, mens korte scener viser intense møter mellom de 5 karakterene. Teaterungdom.no har besøkt Teater Neuf, hele Oslos studentteater.

Tittel: Blottlagt

Hvor/Når: Chateau Neuf, Teatersalen 15.november

Av: Regine Folkman Rossnes

Regi: Julie Kristine Woie

Medvirkende: Synnøve Mørkrid, Sigurd Spørck Thoresen, Terje Linchausen Christiansen, Natalia Grippo og Helene K.

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Hvorfor er det vanskelig å skrive om Blottlagt? Forestillingens tema er relevant for dagens unge, så da burde jo Teaterungdom ha masse å si. Og det er ikke fordi jeg ikke mener noe om teksten eller forestillingen. Her er det masse å ta tak i, mye som fungerer og ting å sette fingeren på. Det som gjør det vanskelig, er spriket. At det både er bra og har så åpenbare utfordringer. Dessuten er konklusjonen min etter å ha sett og bearbeidet forestillingen at den er: bra. Noe som også er ganske tyntflytende og vanskelig å formidle tydelig.

Jeg prøver likevel, jeg er tross alt teateranmelder. Regissør Julie Kristine Woie sparer ikke på kruttet. Her er filmklipp, og lydklipp (vi er innom FKA twigs noe som i seg selv gir en ekstra liten fjær i hatten), slampoesi-bolker og mange korte intense scener. Det flyttes på krakker. Totalen blir at uttrykket blir litt rotete, jeg savner retningen. Noe som er synd, for hver for seg fungerer egentlig både scenene og de kunstneriske elementene godt. Det blir bare litt for mye av det gode. Men det er kanskje nettopp derfor man har Teater Neuf? For at man skal kunne prøve mye.

Skuespillerne gjør også en fin jobb. Spesielt overbeviser Sigurd Spørck Thoresen i rollen som Benjamin. Han virker oppriktig snill og god. En godhet som den ganske beinharde historien har godt av. Jentegjengen virker derimot iskald og helt ærlig ganske fæl (det lille oppgjøret på slutten er ikke nok til å endre det inntrykket). Da er Terje Linchausen Christiansen, som Andre, lettere å forstå. Sint, dum, urettferdig, helt klart, men han er såret og desperat.

Synnøve Mørkrid skal på sett og vis bære forestillingen som Eili, noe som er vanskelig med så mye som foregår rundt henne både av virkemiddelbruk og tekstlige krumspring. Hun står stødig i oppgaven, men slukes også litt av maskineriet rundt.

Alt i alt er Blottlagt absolutt både en spennende tekst og forestilling. Jeg koser meg i teatersalen til Teater Neuf. Det føles nesten som om jeg studerer teater igjen, for her er så mye å legge merke til, knekke fra hverandre og ta tak i. Sånn sett er denne forestillingen perfekt for studenter som vil se og lære noe om teater. Det er lett å se elementer som både fungerer godt og mindre godt. Kanskje er det akkurat derfor man har Teater Neuf?

Du har kanskje hørt om Kvinnemonologene? Forestillingen fra Stine Sandnes tok Norge med storm i 2017 og spilte for utsolgte saler frem til i år. Nå følger hun opp teatersuksessen med tilsvarende forestilling, bare at denne gangen er monologer fra det motsatte kjønn vi hører.

Tittel: Mannemonologene

Hvor/Når: Sentralen, 14 .november

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Regi og konsept: Stine Sandnes

Produsent: Linda Luu

Art Director: Phuong Costello

Medvirkende: Eyolf Soot, Alex Tran, Kevin Strøm, Arturo Scotti og Martin Furulund, m.fl.

Kommende forestillinger: Premiere 24. november, spiller til og med 26. november.

Anmeldelse av: Stine Sørensen

“Hva vil det si å være mann?” Spør Sandnes før forestillingen starter.

Tja, ja hva vil det egentlig si? Menn møter ofte en kulturell norm som kvinner slipper unna, nemlig oppfatningen om at menn ikke skal vise svakhet eller sårbarhet. “Skjerp deg. Ha baller. Vær mann!” Sier en av karakterene i stykket. Med Mannemonologene bryter Sandnes med ideen om den hardbarka manne-mannen. Som hun sa så fint: “Glem skjønnene, på innsiden er vi i bunn og grunn bare mennesker.”

Gjennom intervjuer med 30 ulike menn har Sandnes plukket ut de gode historiene. Historiene som rører, beveger og treffer deg – gjerne midt i mellomgulvet. Til sammen er det skapt 13 forskjellige karakterer som står på scenen og lever hver sin monolog. Sandnes forteller at hvert intervju tok tre til fire timer, så her er det mye opptak som er bearbeidet.

Først og fremst, visningen Teaterungdom så var en pressevisning og ikke det ferdige produktet. Noen skuespillere manglet og ganske naturlig uteble derfor også noen av monologene. Men fy søren så bra det var det vi fikk servert, ufullstendig eller ei! Jeg ble grepet fra første øyeblikk, og taket slapp ikke før lenge etter applausen. Her har Sandnes gjort en rågod jobb med å bearbeide intervjuer til tekst, og resultatet er stramme monologer som får med de viktige detaljene mens de samtidig beholder et muntlig preg. Dette er tross alt mannen i gata, naboen, kollegaen og vennen som står på scenen.

For det er ikke noe hokus pokus på scenen, ingen følelsesladd musikk eller stemningsfylte lyssetting. Den er tvert i mot blottlagt for alt av sceniske virkemidler – foruten en enkel stol som blir sparsomt brukt. Det kler forestillingen godt og setter fokus på hva den faktisk handler om; mennene og deres historier. Og selv historiene er ikke noe uvanlig, selv om noen selvfølgelig er mer voldsomme enn andre. Ikke alle opplever å miste to nære personer til selvmord nesten samtidig, men det skjer. Det er ikke noe nytt. På samme måte er det ikke første gang man hører om en foreldre som ikke får se barnet sitt, og den enorme sorgen som følger. Men perspektivet er ikke vanlig kost. Fordi nå er det menn som forteller historiene, og menn som tør og være nettopp sårbare og svake i vanskelige situasjoner.

De skuespillerne vi får se er virkelig fantastiske. De leverer hver sin monolog med en så umiddelbar overbevising at jeg kvepper til når Martin Furulund plutselig gjør monolog nummer to. Men han var jo den keitete jomfruen på 40 år som hele tiden ble plassert i den høyst virkelige friendzonen. Hvordan kan han plutselig være mannen med sinne-problemer fordi han ble mishandlet av faren som barn? Godt skuespill er svaret, og det gjelder absolutt alle på scenen.

Så ta en pust fra førjulsstresset og eksamenangsten – dra til Sentralen å se Mannemonologene. Jeg lover at du vil le, reflektere og kanskje også felle en tåre? Det er sterke tematikker i svinging, og det leveres alt i en gjennomtenkt pakke som funker i alle ledd. Denne forestilling gjelder ikke bare for menn, men mennesker i alle aldre. Husk: “På innsiden er vi i bunn og grunn bare mennesker.”

Fredrik Høyer (du vet, Grønlandsutraen), Peter Michelsen (han fra Donkeyboy), Brageteatrets Nils Petter Mørland, Veslemøy Mørkrid (kanskje min favoritt på Det Andre Teatret), Ina Svenningdal (for evig og alltid dømt til å være kjent som Jente-Chris fra SKAM), Mimmi Tamba (google that voice), Fabian Christensen (som Teaterungdom ble kjent med via kompaniet Rastløs sitt herlige overflødighetshorn av en forestilling: Suksesskalenderen) og Ingrid Dissen (hun med ostepopp på fingrene i den der ostepoppreklamen med den lille vampyren som går knask eller knep). Dette må jo bare bli bra! Men at det skulle bli SÅ BRA, det hadde vi ikke turt å håpe på.

Tittel: Indigo Englehår

Hvor/Når: Vega Scene  16.november

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En forestilling av: Brageteatret

Dramatiker: Fredrik Høyer

Regi: Nils Petter Mørland

Musikk: Peter Michelsen

Medvirkende: Ina Svenningdal, Fabian Christensen, Mimmi Tamba, Ingrid Dissen, Veslemøy Mørkrid

Kommende forestillinger: spilles frem til 6.desember

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

For Indigo Englehår svinger fra første stund. For en energi! Kostymene er overdrevne, scenografien effektfull. Vi befinner oss på en fest og det fortelles en slags historie. Karakterene er 18 år. Dette er teater for ungdom. Det letes etter en mening. Det ligges, drikkes, du vet, ungdom. Bygningen skal rives, dette er siste kvelden. “Jeg håper de bygger noe fint oppå det gamle”.

Vi følger fire karakterer med tilknytning til hverandre. Scenen er intim med publikum på begge sider. Den fjerde veggen finnes ikke, historien blir fortalt direkte til oss. Også synges det. Det synges skikkelig fengende kule sanger av skikkelig fengende kule skuespillere. Og det funker, selvfølgelig funker det. Dette er en forestilling hvor alt kunne ha føltes kleint og teit og påtatt. Men hallo! Mimmi Tamba er typ den kuleste, fineste dama i gata. Ina Svenningsdal, say no more, og sånn kan man fortsette, for en gjeng…

Bak teksten står yndlingen Fredrik Høyer. Mannen som gjør lyrikk for ungdom kult. I tillegg virker det som teatersjef og regissør Nils Petter Mørland virkelig forstår ham. Forestillingen yter tekstens rettferdighet. Alt spiller på lag, tiden flyr. En time og tyve minutter med Indigo Englehår. Jeg ser en forestilling om det å være ungdom, hvor stort alt er, hvor viktig, og allikevel hvor meningsløst alt føles. Å være sårbar. Langt nede og høyt oppe. Du vet, alt det som blir forsterket når man er drita full på en fest. Nesten spy, sovne, snill mann på 7eleven, trekanten som røk, danse, eksen, men mest av alt bare danse.

Jeg er så imponert. Høstens sterkeste, beste teateropplevelse for min del. Også er det laget for ungdom, hurra! Jeg tar av meg alpelua, enhjørningsbøylen og slenger av meg den rosa parykken. Jeg vil bare danse. Du vet, det er så deilig å danse, selv om ingenting gir mening. Terningkast 6!

Teaterscenen i Oslo er rik og mangfoldig. Vi i Teaterungdom.no jobber hver dag for å oppsøke både de store og små scenene. Vi ser alt fra skolerevyer til enorme oppsetninger på Operaen. Og vi skriver om det vi ser, og alt skriver vi for ungdom, på ungdommens egne premisser. Dette er ikke en vanlig anmeldelse, men en vurdering av en rekke oppsetninger som er noe utenom det vanlige. Noe ekstra. Noen foregår i helt spesielle omgivelser og noen gjør noe helt spesielt med deg. De skiller seg ut! Dette er vår hyllest til “de ukjente”, dette er vår anmeldelseskavalkade for 2019 og vår langlesning:

Mumiebrun av Susie Wang

Oslos kuleste dame er ingen dame, men en teatergruppe. Vi fikk gleden av å se (mesteparten) av Mumiebrun på Black Box teater. En forestilling som mottar kritikerprisen for beste forestilling 2018/2019. Den er brutal, ekkel, vakker og absurd. Den evige følelsen av at noe ikke stemmer. Du kan kjenne på statuene. Vi hører knasing av knekkebrød. Det fødes et barn. Jeg elsker det. Virkelig, jeg elsker det, men jeg må ut. Jeg må ut å spy. Jeg kommer meg ut av salen, ut av bygget, finner en busk og spyr. Susie Wang, Oslos kuleste dame, har gjort noe med meg.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi befinner oss i et slags museum. Lydbildet er til å ta og føle på, og museumsvakten er fryktelig fryktelig rar. Besøkende får lov å kjenne på noen av statuene. Det er et hull der. Et hull som lokker. Det er ganske komisk. Komisk på en brutalt ubehagelig måte. Det er sjelden jeg føler så mange motstridende følelser på en gang. Jeg er lattermild, sjokkert, bergtatt og livredd. Kroppen min klarer ikke å kontrollere alle disse følelsene. Noe må opp og ut.

Underveis tenker jeg at forestillingen vipper mellom femmer og sekser på terningen. Den er knallbra, vakker, kompromissløs. Bunnsolid kvalitet. Men jeg klarer ikke se hele. Jeg må jo spy. For å oppsummere litt banalt kan jeg si at kroppen min skuffer stort, Susie Wang skuffer ikke!

Sommerstandup på Latter

Sommerstandup har blitt en tradisjon. Ute i bakgården på Latter samles man for en uhøytidelig kveld med noe godt i glasset, godt humør og lettbeint humor. Hvem som holder standup varierer fra uke til uke. Her er både kjente og mindre kjente aktører som får sin mulighet for et mer eller mindre entusiastisk publikum. Akkurat denne sommerkvelden er publikum litt vel engasjerte.

Nesten litt ufyselige. Fra scenen blir enkelte på første rad spurt om å roe seg ned flere ganger. De blir nesten kastet ut. Roer seg mot slutten, jaja. Det er varmt i været, kaldt i glasset og noen skulle nok selv gjerne ha stått på scenen. Uansett forholder konferansier og de øvrige på scenen seg ekstremt profesjonelt til dette. Latter er et finsmurt maskineri, de takler slike slike gjester godt.

Jonna, Jørgen, en Moland-lookalike og en nyforlovet amerikaner. Gøy. Veldig ryddig. Formen er velkjent, ulike komikere får sine tildelte minutter på scenen og en konferansier loser oss gjennom det hele. Det les både med og av publikum og komikk. Enkelt, ryddig og fint.

Jeg skriver ikke så mye om innholdet her. Det er egentlig ikke det viktige. Man får sitte ute og hygge seg. Le med gode venner i en uformell og lettbeint setting. Konseptet Sommerstandup på Latter har blitt en tradisjon, også for oss i Teaterungdom, rett og slett fordi vi liker det.

Det Andre Teatret spiller de andre teatrene åpningsforestilling på Det Andre Teatret

Hurra, det er fest! En nydelig kveld skal toppes med et fantastisk konsept man bare må bli glad i. Improvisert sesongprogram på speed av hele ensemblet på Det Andre Teatret. Hei hvor det går, og hei hvor gøy det er.

De spiller ut sin versjon av forestillinger de andre teatrene i Oslo skal sette opp. Vi er innom alt fra Dramatikkens hus til Nationaltheatret. Det er så funny. Publikum er i storform, improvisatørene bobler over av overskudd. Konseptet er lett tilgjengelig og siden dette ikke er noen konkurranse (slik mye improteater fort blir) virker det som om ensemblet virkelig kan slippe seg løs og ha det gøy. Dette er bare fest, vi kan le og kose oss.

Selv blir jeg plukket ut i publikum og skal beskrive min “gode barndom”. Det blir ledd høyt når det kommer frem at jeg også skal skrive om forestillingen. Det er et slags samhold mellom sal og scene denne kvelden. Jeg tror skyldes konseptet! Det er så lurt og intelligent og enkelt.  Som skapt for Det Andre Teatret og improvisasjon.

Nå høres jeg kanskje litt vel ukritisk ut: vel, dette er nok det beste jeg har sett på Det Andre Teatret, så da trenger jeg ikke være så kritisk. Spill på de andre teatrene mer, det er jo så gøy! Etterpå er det fest og mer moro. Heia heia og hurra, det er fest!

Sylvelinsporet av Claire de Wangen

Det er en dårlig skjult hemmelighet at Claire de Wangen og hennes produksjoner er blant Teaterungdoms favoritter. Hvert år gleder vi oss til hennes spennende og nyskapende prosjekter. I høst har deWangen- produksjoner inntatt Oslo S med Sylvelinsporet. Første utfordring er å finne den riktige grupperingen mennesker, for det myldrer av folk og små gjenger som har samlet seg ved den store oppslagstavla på Oslo S. Etter å ha funnet “gjengen” får vi utdelt hver vår lommebok. På min lommebok står det «Sira» og kort tid etter får alle i gruppe Sira tildelt en vertinne vi skal følge til et hotellrom. Publikum blir altså delt inn i ulike grupper, som får innblikk i forskjellige historier. I alle fall at vi blir fortalt historiene med forskjellige perspektiv og følger forskjellige hovedkarakterer. Min gruppe følger først og fremst den kommende bruden Ellen, som er ute på et hemmelig oppdrag. Noen ganger møtes gruppene og får spilt ut en scene felles, men stort sett er vi hver for oss.

Å lage stedsspesifikt teater i omgivelser hvor det foregår så mye fra før er ingen enkel oppgave. Jeg er imponert over de flytende overgangene, over skuespillerne som klarer å sjonglere de ulike gruppene og situasjoner som improviseres frem basert på reaksjoner fra forbipasserende. Jeg får følelsen av å være en slags medsammensvoren for den kommende bruden og karakterene vi følger. Det som fascinerer meg mest er likevel alt det andre som foregår på Oslo S. Alle menneskene som er her, som har ulike motivasjoner for å gjøre som de gjør, som har sine historier. I blant blir vi sett rart på i det vi gjør noe som tiltrekker oppmerksomhet, men samtidig blir disse menneskene og blikkene en del av vår forestillingsopplevelse. Vi i publikum har tatt på oss «forestillingsbrillene» og leter etter historier, vi er forberedt på å ta inn det som skjer, på å lete etter mening. De tilfeldig forbipasserende er ikke det, og virker dermed mer undrende.

Forestillingen er gjennomtenkt ned til hver minste detalj. Lommeboka vi fikk utdelt ved start får vi lov til å ta med oss hjem, og jeg får da anledning til å titte ordentlig i den. Forestillingen får enda flere lag, noen av gjenstandene kan jeg knytte direkte opp mot fortellingene som ble fortalt, får meg til å forstå noe mer. Andre får meg til å skape egne historier. Om jeg skal kritisere noe, så skulle jeg ønsket at lommeboka ble brukt mer aktivt underveis i forestillingen. Jeg ville ikke bruke for mye tid på den under forestillingen, da jeg var redd for å gå glipp av det som foregikk, men jeg tror noen av opplevelsene hadde vært sterkere om jeg klarte å trekke linken mellom lommeboka og det jeg opplevde der og da.

Det jeg først og fremst sitter igjen med etter denne opplevelsen er tanken om at vi alle er en del av hverandres liv, spesielt i disse offentlige rommene. Jeg sitter med mange spørsmål til historien/historiene som jeg ikke føler ble besvart, men uten at det hemmer forestillingsopplevelsen. Noen svar  hadde jeg kanskje fått om jeg hadde sett den tre ganger, fra alle de ulike perspektivene. Jeg opplever likevel ikke at disse detaljene er det viktige i denne forestillingen. Som helhet har deWangen skapt en interessant produksjon som minner oss på at verden er full av skjebner overalt. Dette er virkelig en teateropplevelse uten om det vanlige!

B-siden på SALT

Det er vinter å været. Snøen har begynt å dale og faklene er tent på SALT. Vi beveger oss inn i Langhuset og gjør oss klare for B-siden. Det er premiereshow (vi elsker premierer) og Teaterungdom.no er på plass.

Fortellerscenen i Oslo er fra før ganske rik, med StorySlam Oslo som det naturlige flaggskipet. Med StorySlam Oslo er det snakk om konkurranse, B-siden derimot er bare for kos. Noe som kler formen. Det er 5 fortellere som deler sine sanne historier uten filter. Kvelden er mild og ganske rar. B-siden er lett å like.

For dette skal være litt rart. Salen er intim og hyggelig. De fem fortellerne har alle en sjarme og naivitet som gjør de lett å være glad i. Historiene er dessuten “utenfor boksen”. Der leverer de. Kanskje kan det jobbes enda mer med å sy det sammen? En liten intro av hver enkelt forteller kunne gjort seg. Det er små ting her og der, noen fortellinger er litt lange, men det gjør ikke så mye. B-siden er ikke, og burde ikke være glattbarbert og nypollert, det er vel litt av poenget.

13.desember er det ny fortellerkveld på SALT, nok en runde med B-siden. Et konsept vi i Teaterungdom heier på. For dette er rart, rart på den aller beste måten.

Forestillingene er sett iløpet av 2019 og er anmeldt av: Marianne Ek Hagen og Helge Langerud Heikkilä

Debatten har rast. Vi har fulgt med, men sittet rolig i båten. Helt til nå. Krenket på Nationaltheatret gir oss hvit kvinne, muslim, jøde, mørk kvinne og ung fyr på leting etter seg selv. Litt underlig dans får vi også. Det er nok en tanke at dette skal skape debatt. Der lykkes de. Om forestillingen er god som forestilling, er jeg mer usikker på.

Tittel: Krenket

Hvor/Når: Nationaltheatret, Hovedscenen onsdag 6.november

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Av: Ayad Akhtar                          Oversatt av: Agnes Banach

Regi: Marit Moum Aune             Dramaturg: Hege Randi Tørressen og Rania Broud

Scenograf: Siri Langdalen         Kostymedesign: Ingrid Nylander

Medvirkende: Marte Engebrigtsen, Assad Siddique, Amina Sewali, Oddgeir Thune og Fabian Svegaard Tapia

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Veldig ofte sitter jeg å tenker “det er jo ikke så dårlig”. Da sier det seg selv at jeg ikke har latt meg rive med. Marte Engebrigtsen er nydelig som Emily og redder stort sett de scenene hun er med i. Assad Siddique skal i utgangspunktet bære mye av forestillingen på sine skuldre som Amir, tidligere muslim som er kritisk til Islam, religionen han likevel har tilknytning til. Rolletolkningen bærer preg av å være innøvd. Han oppleves ikke ektefølt eller reell. Da er det vanskelig for publikum å la seg rive med.

Handlingen foregår rundt et middagsselskap fra helvete. Et samlivsbrudd. Krangling. Vonde stikk. Ytterpunkter. Det snakkes mye om vakker estetikk fra Islam, men det får vi aldri se eller oppleve på scenen. Leiligheten er iskald og amerikansk, du vet, de studioleilighetene som får trendsetterne på Grünerløkka til å sikle. Jeg savner noe vakkert, Emily er tross alt kunstner.

Debatten har rast. Det er ikke rart. Dette er en forestilling man lett både kan like og mislike. Selv stiller jeg meg et sted i midten. Det er noe merkelig uforløst over det hele. Hvor er sjarmen? Hvor er sinnet? Påtatt er noe som står igjen. Det virker ganske påtatt.

Jeg er på ingen måte krenket av Krenket. Jeg er ung, hvit privilegert norsk borger med standard moralpoliti-holdninger i bunn. Kanskje den verken er laget eller skrevet for meg? Jeg beveger meg på siden av debatten som har rast, den kan du lese om andre steder. Uansett er ikke dette Nationaltheatrets beste forestilling denne høsten. Så det at den har fått overlegent mest oppmerksomhet er kanskje Krenkets aller største prestasjon.

Anna møter Vronskij og det slår gnister. Langs togskinnene mellom Moskva og St. Petersburg og i Russlands mektige palass utspiller det seg livsfarlige kjærlighetsrelasjoner. Lev Tolstojs verdensberømte verk danses i disse dager på Hovedscenen på Den Norsk Opera og ballett. Resultatet er en bekmørk, sensuell og gripende ballett, med døden til følge.

Tittel: Anna Karenina

Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen mandag 28.oktober

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Av: Lev Tolstoj

Koreografi: Christian Spuck             Musikk: Sergej Rakhmaninov, Witold Lutosławski, Sulkhan Tsintsadze, Josef Bardanashvili

Medvirkende: Nasjonalballetten, Operaorkestret, Håvard Gimse (klaver), Ingebjørg Kosmo (mezzosopran), Désirée Baraula (mezzosopran) 28/10, 30/10

Kommende forestillinger: 30.okt, 5., 7., 9., 13., 15. og 16.november

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det umulige valget. Mannen hun elsker eller barnet hun har født. Anna kan ikke få dem begge. Jeg blåser i hva baktankene til Tolstoj var den gang han skrev verket, for meg er det dette historien handler om, og det er dette jeg ser på scenen denne mandagskvelden. Melissa Hough gjør sin Anna sensuell, maskulin og krever sin rett til å leve sitt liv. Erik Murzagaliyev som Karenin er rolig, behersket og tom i blikket. Han mister sin Anna, men hater henne ikke. Det er ikke plass til hat i en historie med så mye sorg. Douwe Dekkers danser Vronskij med en gutteaktig sjarm jeg ikke har sett før. Kanskje krever rollen litt mer brodd? Jeg er ikke sikker. Det jeg vet, er at scenene mellom han og Melissa mangler noe i første akt. En slags brodd. Det virker mer som sex enn kjærlighet, og det gjør på en måte hele relasjonen deres mindre viktig.

Det var kritikken, og jeg velger galant å hoppe over de andre karakterene også, de oppleves ikke like viktige. Det er disse tre det handler om, og et barn selvfølgelig. Barnet som hele veien er på en armlengdes avstand. For langt unna for hans mor Anna.

Kostymene er tunge, mektige og mørke. Scenografien naken, med bjørkestammer så høye som de høyeste palasstårn. Et par enkle lysekroner. Kalde stoler. Vi skal inn i mørket denne oktobernatten.

Andre akt er dessuten betydelig bedre enn første. Noe som slettes ikke er en dum ting. Her får Anna være råere, Karenin mer fremtredende og Vronskij blir mer som en statist. Sønnens inntreden rundt togskinnene er som alltid et høydepunkt. Jeg koser meg i salen.

For meg er dette en av verdens vakreste kjærlighetshistorier. Helt der oppe med Hamlet og Ofelia, Romeo og Julie, og Elio og Oliver. Forskjellen er at her har kjærligheten en ekstra dimensjon. Mor – barn – elsker. De tre, som ikke kan være mer enn to. Det kan ikke Anna leve med. Men denne Balletten kan jeg leve med, og det kan Den Norske Opera og Ballett også. Gratulerer med nok en fabelaktig forestilling!

Grusomhetens Teater forsetter å utfordre egen norm og varemerke, med et nytt realistisk skuespill på plakaten. Sist gang briljerte de med dramaet Hvem er redd for Virginia Woolf, nå har de satt tennene i Tennessee Williams storverk, En Sporvogn til Begjær. Nok en enorm utfordring, og nok en enorm suksess.

Tittel: En Sporvogn til Begjær

Av: Tennessee Williams

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Tid og sted: Grusomhetens Teater, fredag 25. oktober

Regi: Lars Øyno     Produsent/regiassistent: Claudia Lucacel

Medvirkende: Hanne Dieserud, Nina Eileen Sponnich, Jade Francis Haj, Gisle Hass, Henriette Blakstad, Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland, Cristo Rodriguez Borrachero Indignado, Lars Brunberg, Claudia Lucacel og Carl Anders Hollender

Lysdesign: Rolf Christian Egseth    Lysetekniker: Jan Skomakerstuen

Scenografi: John-Kristian Alsaker     Tekniker: Thomas Sanne

Kostyme: Gjøril Bjercke Sæther og Antti Bjørn     Maskør: Trude Sneve

Kommende forestillinger: Spiller til og med 9. november

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Både Hvem er redd for Virginia Woolf og En Sporvogn til Begjær er sterke karakterdrevne dramaer som aldri beveger seg ut av det ene rommet hvor handlingen utspiller seg. Mennesket står i sentrum. Det dyriske mennesket, det sårbare mennesket og mennesket som lyver for seg selv. Fasader blir blottlagt, illusjoner rakner og selve helvete bryter løs. Her har Lars Øyno knekt en kode. Han er beintro til originalmaterialet og lar tekst og spill drive handlingen uten noen påtatt modernisering eller svevende forsøk på tidløshet. Vi er i varme New Orelans på 1940-tallet, men det gjør ikke historien om Blanche DuBois og Kowalski-familien noe mindre gripende av den grunn. Det ytre er kanskje gammelmodig, men menneskets indre vil vi kunne relatere oss til – uansett hvilken tidsalder vi er i. Når regi, skuespill, scenografi, lys og lyd sitter som et skudd i tillegg, er resultatet fantastisk teater som burde sette standarden for selv de største institusjonsscenene.

Hanne Dieserud spiller Blanche DuBois, som en sommerkveld dukker opp i den lille leiligheten til søsteren Stella og svogeren Stanley Kowalski. Som en riktig sørstat-frue med vakre klær og vakre ord, er hun en sterk kontrast til arbeidermannen Stanley og søsteren, som for lengst har blitt vant til et enklere liv enn det hun pleide å leve. Dieserud imponerer meg hver gang jeg ser henne på scenen, og hun sklir rett inn i rollen som den falmede fornemenheten Blanche. En udiskutert fysikk, en udiskutert diksjon og et nærvær som stjeler showet hver bidige gang. Vi tror på Blanche fra første stund, og selv i den mest overbærende selvmedlidenheten og transparente løgnen, forstår vi henne og heier på henne.

Fordi Diserud gir oss en Blanche full av nyanser og troverdighet, så gir Jade Francis Haj oss en desto mer brutal Stanley. Mens Blanche tviholder på løgnen og sier knapt et sant ord, er Stanley en enkel, men ærlig mann som vil ha alle kortene på bordet. Dyrisk kaller Blanche han, og dyrisk er Haj i sin rolleprestasjon. Høylytt og voldelig, men også en lidenskapelig elsker. Begjær er grunnen til at Stella blir oss han, og begjær er grunnen til at hun til slutt velger han over søsteren. Nina Eileen Sponnich gjør en fremragende innsats som Stella, en karakter som fort kan bli borte i de voldsomme personlighetene til Blanche og Stanley. Men Sponnich gir like fult av seg selv som sine medspillere, og hennes fortvilelse over å trekkes imellom ektemannen og søsteren er mektig å vitne til.

Scenografien tar oss rett hjem i to-roms leiligheten til Stella og Stanley. Sparsom møblering viser de enkle forholdene de lever i, og bortgjemte flasker med brennevin viser Stanleys (og Blanches) alkoholmisbruk. Smart bruk av lys gir oss de dunkle og fuktige kveldene i New Orleans, mens utenfor går det lydspor av trikkekjør, gatetravelhet og katteskrik. Musikk ligger som et subtilt teppe av jazztoner i bakgrunnen, og blir kun gjort oppmerksom på når det er meningen – og da med nådeløs virkning. Det er et nøye gjennomtenkt scenebilde fra start til slutt, og det fletter seg sømløst inn i den komplette opplevelsen.

Grusomhetens Teater og Lars Øyno viser med En Sporvogn til Begjær at de er et allsidig teater, som evner å ta tak i utfordrende materialer og leverer rågode resultater. Den tradisjonelle formen behersker de med glans, og nok engang sitter jeg igjen med lovord og en sterk oppfordring til at alle burde se forestillingen. Likevel håper jeg at neste gang jeg besøker teateret har de funnet tilbake til sine røtter: Artaud og ideen om grusomhetens teater. En Sporvogn til Begjær har jeg sett to ganger i år allerede, mens de originale produksjonene til Grusomhetens Teater har vært unike urpremierer jeg aldri vil glemme, og kanskje aldri vil få se igjen. Ikke glem den friske pusten dere blåser inn i teater-Norge. Ikke glem at dere er Grusomhetens Teater.

Etter å ha utforsket en mer tradisjonell teaterform i forestilling nr. 17, er Antiteateret nå tilbake i kjent stil igjen – med uvanlige scenerom og spenstig publikumsinvolvering. Forestilling nr. 18: Før vi dør markerer teatrets noe overivrige retur til sine røtter.

Tittel: Før vi dør

Av: Even Standal Vesterhus, Even Torgan, Fanny Vaager og Tine Skjold

Tid og sted: Lønnhaugen Allé 7, 12. oktober 2019

Regissører/produsenter: Even Torgan og Even Standal Vesterhus

Medprodusenter: Herman Winther, Tine Skjold

Regiassistent: Arturo Scotti

Inspisient: Andrea Hellener

Lys: Mathias Langholm Lundgren

Scenografi: Tora Troe

Musikalsk ansvarlig: Jacob Beranek Hvattum

Medvirkende: Sjur Vatne Brean, Jakob Larsen Fort, Rebekka Jynge, Tora Dietrichson, Sigurd Andreas Vespestad Marthinussen, Nils Bendik Kvissel, Elisabeth Heradstveit, Sindre Hansen, Christina Sleipnes, Camilla Klaudiussen

Kommende forestillinger: I spilleplan til 9. november

Anmeldelse av: Mari Noodt

Det er ikke alltid like å lett å vite hva man skal forvente som publikummer hos Antiteateret. De er utfordrende og de er uredde, og som tilskuer må man bare bli med på leken. I Før vi dør er publikum medlemmer av aktivistgruppen “Klima for alle”. Det unge ensemblet forsøker å skape et diskusjonsforum hvor vi alle kan by inn med våre meninger om klimakrisen og grønne løsninger. De gjennomfører en håndsopprekking knyttet til ulike miljøpåstander og uten forvarsel blir tilfeldige tilskuere konfrontert med sine holdninger. De må komme med forklaringer for hele rommet, og får kritiske oppfølgingsspørsmål. Det knyter seg i magen min og jeg unngår bevisst blikkontakt med skuespillerne. Dette har jeg ikke signed up for og ingen har forberedt meg på det. Jeg vil ikke delta.

I det ene øyeblikket er vi altså deltakere i rommet, vi blir involvert og utfordret til åpen dialog. Men rommet endrer seg raskt og i neste øyeblikk er fluer på veggen. Det er små og nokså utydelige indikasjoner på hvilken rolle vi har. Når vi så vender tilbake til møtesituasjonen, og skuespillerne involverer oss, er det enda vanskeligere å bli med på leken igjen. En karakter henvender seg til meg i en privat samtale, men jeg vil jo ikke svare. Jeg er ikke med på den fiksjonen de så gjerne ønsker å skape, og den direkte konfrontasjonen føles påtvunget og nesten klaustrofobisk. Er det lov å ikke svare? Hvordan kan jeg unngå kontakten?

De kommende møtesekvensene er tydelig regisserte scener mellom skuespillerne, og vår deltakelse føles uønsket. Premisset de har lagt er allikevel at det skal være et interaktivt rom, hvor vi er deltakere på samme linje. Vi møter fortsatt blikket til skuespillerne, og involveres i små samtaler med dem, men det føles på ingen måte akseptabelt å bryte inn i diskusjonene igjen.  Innholdet i scenene gjennomgår også et skifte, fra miljø- og klimafokus, til ordinært ungdomsdrama. Engasjementet de kanskje klarte å bygge opp i enkelte publikummere videreføres ikke, og vi ender som et passivt publikum som “liksom” er med på krangler og diskusjoner mellom dramatiske og umodne ungdommer. Det er nesten så jeg tar til orde, kun for å teste ensemblets reaksjon… Men jeg tar heller meg selv i å le. Jeg tror det bare ikke treffer meg helt.

Det er ikke fordi Antiteateret er dårlig. Skuespillerne gjør en god jobb og er overbevisende i sine roller som klimaengasjert ungdom. De går all in på å skape et virkelighetsnært rom, der vi som publikum kan delta, men det er som om det mangler noen rammer. Spillereglene er for uklare.

Kanskje gaper de over for mye? Her er det både en historie om en vennegruppe og deres interne konflikter, de store utfordringene vi står ovenfor i samfunnet vårt når det gjelder klima, en rørende fortelling om en familie og deres kjære mormor og en avsluttende absurd sekvens full av røyk. Kanskje mangler det en forventningsavstemming et eller annet sted i prosessen. Jeg vet ikke hva løsningen er, men jeg håper Anti finner ut av det – for jeg vil så veldig gjerne digge det!

Society Under Construction er en byggebazaar med innslag av dans og store powerpoints. Rimini Protokoll med regissør Stefan Kaegi leverer velkomponert tysk kaosteater og fryder øyet om man fristes av bærende stålkonstruksjoner, container-estetikk og synlig kabling.

FOTO: Benno Tobler

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Tittel: Rimini Protokoll: Society under Construction (State 2)

Hvor/Når: Nationaltheatret 28.september

Forfatter og regi: Stefan Kaegi

Medvirkende: Sonja-Verena Breidenbach, Dieter Läpple, Fang-Yun Lo, Alfreo Di Mauro, Jürgen Mintgens, Marius Ciprian Popesco, Viviane Pavillon, Reiner Pospischil

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

Etter å ha blitt delt inn i fargegrupper blir vi bedt om å følge etter vår egen guide. Vi kommer inn til en støyete Hovedscene som først virker uoversiktlig. Rommet er arrangert som en kompakt byggeplass. Utstyrt med live audioguide blir vi beordret fra nivå til nivå og må utføre enkle oppgaver. Det er enten opp i stillaser, inn i containere på investormøter og eller ned på gulvet som lediggående migranter. Det kan minne om aktivitetsstasjoner fra skolegymmen. 

Kompaniet klarer noenlunde komplekst å føre publikum rundt. I begynnelsen hører man kun sin egen guide og forstår ikke hva de andre gruppene instrueres til. Etterhvert som gruppene bytter plass med de foran seg, øker forståelsen av det helt sinnsykt store opplegget. Gradvis får vi større innsikt i de utvalgte byggeprosesser som av en eller annen grunn har stanset eller bør stoppes. Uferdige flyplasser i Berlin, fotballstadioner fra helvete i Qatar og lange Autostradaer i Italia som aldri tar slutt. Til og med Regjeringskvartalet får seg en smekk over baken. På vei gjennom det hele forteller alle oss det samme: “Don´t believe those others.”

Tysk faglig aksent

Aktørene var ikke drevne skuespillere, og der lå sjarmen. Dette er den første forestillingen jeg ser av kompaniet, selv om de har holdt på siden tidlig 2000. Derfor innså jeg ikke før en stund ut i forestillingen at dette jo absolutt var ekte mennesker. (I motsetning til skuespillere). “Ekspertene” som de kalles, fremførte sine monologer nervøst, brokete og snakket om ting de var utdannet i. Da var det plutselig ikke helt vanlig teater, det var fagfolk med forseggjorte forelesninger i arrangerte rammer. Dette fungerte på en underlig og sympatisk måte godt. Styrken lå i det såre og autentiske. Ble den rumenske bygningsarbeideren eller den britiske advokaten for profesjonell, fikk jeg en følelse av at det dokumentariske også gikk tapt. Sløyfen på verket var da hver ekspert fremførte sin egen dansebevegelse  avslutningsvis. Insektsprofessoren lagde antenner med fingrene som en japansk maidenservitrise og økonomieksperten delte ut imaginære cash som Tupac. Dette var koselig og rørende.

Men kosen stod nok i veien for budskapet. Opptil flere ganger gikk alvoret tapt i artige påfunn. Fra de personlige historiene og det heftigste fagstoffet husker jeg lite. Heller ikke den tunge tyske aksenten gjorde det lett å finstille øret inn på all informasjonen og tyngden den egentlig hadde. Det var harde overganger fra fun til facts og infobolkene varte ofte litt for lenge.

Die Weltspiel

Society Under Construction tar opp grusomme konsekvenser fra en ineffektiv byggebransje. Men ikke bare det. Jeg opplever at de prøver å fortelle oss at alt som skjer på arbeidsbordet, er symbolske handlinger for prosesser i verden der ute. Allikevel sitter jeg ikke igjen med en større følelse av innsikt eller deltagelse. Vi blir ufrivillig med i maskineriet. Forestillingen er nemlig en meget sømløs lenke av publikumsbevegelser. Det er imponerende, men en relativt enkel konstruksjon.

Om noen dro og så Carsten Höller sin utstilling Sanatorium på Henie Onstad i 2017 husker de kanskje den tragikomiske sirkusversjonen av en klinikk. Museumsvertene loset publikum opp i en karusell og ned gjennom en sklie. Man kunne til og med leie seg en natt på automatiserte sykesenger som loset deg rundt i museet. Det hele var en lang vandring gjennom Liseberg for mentalt lidende. Höller nevner selv i et intervju med Natt & Dag at han er interessert i at opplevelsen skal være en kollektiv greie. “At man ser på det i termer som om alle mennesker er en del av arbeidet.” 

Sosial dumping

Det skuffende var at jeg som publikummer ikke ble oppfordret til annet enn å lytte og flyttes. Selv om det introduseres som vandreteater, var aktørene så absolutt avhengig av deltagelse at teksten ikke hadde fungert uten. For meg er det også en invitasjon til interaktivitet. Men interaktivitet skal ikke føles som falskt demokrati. Det skal føles som å bli tatt med inn i en verden man kan være med å endre, selv hvor umulig og innviklet det måtte være. De ga oss heller strenge ordre om hvor vi skal legge steinen ned, hva vi skal gjøre når og hvordan da. For en dyr penge finner jeg meg i å danse kleint foran masse fremmede, gå i ring og ta standpunkt om økonomi og risikoinvisteringer som uansett ikke får noe utfall. Jeg ser en ironisk likhet mellom dette spesialdesignet og gammeldags sosial dumping, hvor arbeidere som kommer utenfra blir presset inn i et system med mindre forutsetning for å forstå hvordan man skal oppføre seg og får mindre frihet eller innsikt enn de opprinnelige aktørene.

Troubled Water

Kompaniet klarer derfor med utrolige krefter å skape følelsen av et komplott. Ikke gjennom formen alene, men fordi formen speiler innholdet. Mye av stoffet blir servert smakfullt med en liten aktivitet attåt. Det er absolutt spennende å tematisere hvordan individet er lenket til systemet og derfor gi samme behandling til publikum. Men det gir dessverre ikke meg som deltaker en følelse av å være del av noe spennende, fordi jeg er satt i en undertrykt posisjon. Det var fengslende å følge omvisningen. Både i negativ og positiv forstand. På samme måte som det er “gøy” å kjøre rundt i en automatisert sykeseng på Henie Onstad er det like “gøy” å leke seg med Rimini Protokoll fordi vi vet det er glatt moro over dypt tema. Det er et effektivt men enkelt og underholdende virkemiddel. “Like a bridge over troubled water.”

Kompaniet har klart å skape en fornøyelsespark med mye aktivitet, men det er en falsk frihet vi blir presentert for. Denne tvungne formen kan vel ikke annet enn å gjenspeile tematikken. Det er på ingen måte i enkeltindividets makt å stanse den utviklingen vi ser i dagens bryggebransje, heller ikke å kickstarte forlatte prosjekter. Det er jo ekspertene sin oppgave. De forteller:  “Behageligheter hos noen, skaper ubehageligheter for en annen yrkesgruppe.” Det er kanskje poesien, at jeg gjennom hele affæren følte meg pinlig berørt ovenfor de andre i rommet. Fanget i å ha det litt gøy og litt presset og litt kjedelig om hverandre, visste jeg ikke hvilket av disse jeg skulle føle når. Rimini Protokoll har skapt noe som tilsynelatende er en evig korrupt koreografi som ikke kan stoppes, selv av publikum. Og tro meg, jeg prøvde.