Skedsmo Amatørteater inviterer til sang, dans og fargen rosa i alle nyanser, når de setter opp Legally Blonde The Musical på Lillestrøm Kultursenter. Det er et fyrverkeri av en forestilling som holder nivå med de proffe, norske teatrene. For en energi og for en sceneglede! Legally Blonde The Musical er en fryd å se på og en ny suksess for Skedsmo Amatørteater.

Tittel: Legally Blonde The musical

Hvor/når: Lillestrøm Kultursenter, fredag 20. september

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Regi: Christoffer Paulsen

Koreografi: Cecilie Marjatta Välinen

Musikalsk ansvarlig: Thomas Gunnari Røtting

Produsent: Lars Christian Wahlberg

Medvirkende: Linn Gabrielsen, Marcus Rooth, Lars-Jørgen Kristiansen, Vilde Cecilia Ratvik, Christian Alfred Ranke, Karin Gjørv Røraas, Emilie Berge Appelquist mfl.

Så sant du ikke har vokst opp uten tv eller internett, så er sjansene store for at du har sett filmen bak musikalen, Legally Blonde, eller i det minste hørt om den. Komedien fra 2001 har blitt et pop-kulturelt fenomen, og karakteren Elle Woods, foreviget av Reese Witherspoon, er ikonisk for mange. Om du nå likevel ikke har fått med deg historien, så er den kort og godt forklart slik: Malibujenta Elle Woods tror at kjæresten Warner skal fri, men ei, han skal til Harvard og studere jus, og trenger som han sier, «en Jackie, ikke en Marilyn». Det stopper ikke Elle, som tar med seg både Chihuahua og rosa garderobe og følger etter ham til Harvard, med en flunkende ny studieplass i kofferten. Der møter hun fordommer, slibrige professorer, en vimsete stylist og en mann som viser seg å være hakket mer alright en eksen.

Det er Linn Gabrielsen som denne gangen har fått oppgaven å gestalte ikonet Elle Woods på scenen. Det er en utfordrende rolle å bite tenna i, for her må du virkelig være en «triple threat», altså du skal være rågod i både sang, dans og skuespill. Det er ingen sak for Gabrielsen, som bærer forestillingen glimrende som Elle Woods. I nummeret «Det du vil», (som for øvrig er undertegnes favorittnummer), blir hele scenen fylt av cheerleader-uniformer, prangende pomponger og storslått dans og sang. I sentrum står Gabrielsen som i tillegg til sang og dans, også skal overbevise oss om sin kjærlighet og lidenskap. Fy fader som hun leverer! Det er også tydelig at hun har skapt sin egen versjon av rollen. Mer jordnær enn Reese Witherspoons versjon, og mindre vimsete enn den Laura Bell Bundy leverte i den originale Broadway-produksjonen. På mange måter en mer realistisk og nyansert karakter enn det jeg har sett tidligere.

Resten av rollebesetningen skinner også soleklart på scenen, og noen fortjener å bli trukket spesielt frem. Marcus Rooth leverer en Warner som er akkurat passe sjarmerende selvopptatt til at vi faktisk liker han mer enn vi hater han, mens Lars-Jørgen Kristiansen går rett inn i Elles og våre hjerter som den litt keitete, men snille advokaten Emmet. Christian Alfred Ranke gjør en storartet innsats som den strenge jusprofessoren Callahan, og spesielt imponerer Vilde Cecilia Ratvik i rollen som Paulette Buonufonte, den brautende stylisten med elendig selvtillit og en forkjærlighet for Irland. Ratviks tilstedeværelse og spill stjeler showet hver gang hun trer inn på scenen, og hun mestrer å spille karikert uten å bli en parodi. Ensemblet imponerer også, med gode sangstemmer, fornøyelig energi og plettfri timing. Det er en sammensatt gjeng som står på scenen, og de utfyller hverandre godt. Noen av dem trer ut og inn av ulike roller, og de får alle vist frem sine egne talenter, enten det gjelder sang, skuespill, dans eller alle deler samtidig.

Legally Blonde The Musical er en humoristisk historie, full av varme øyeblikk, tullete seanser og en god porsjon kjente klisjeer. Er du blond og pen er det tross alt helt vanvittig å skulle gå på en tørr og seriøs skole som Harvard, for ikke å snakke om faktisk klare å komme inn! Det musikalen vinner på, er at den tør å satse fullt på klisjeene, og prøver ikke å forkle det som noe annet. Desto mer blir Elle sin vei til toppen mer realistisk for publikum. Det hele starter kanskje som en naiv jakt etter hennes livs kjærlighet, men på veien modnes både følelser og tankemåte. Og mot slutten kan hun velfortjent høste frukten av sitt harde arbeid – og samtidig stå stolt kledd i en baby-rosa drakt.

Regissør Christoffer Paulsen har gjort en god jobb i å overføre musikalen til en norsk scene. Han kjører på med pomp og prakt der det trengs, men viser også at han kan ta elementer ned til et mer seriøst nivå, uten at det tar piffen ut av showfaktoren. Det er en herlig blanding som gir historien dybde samtidig som den underholder. Koreograf Cecilie Marjatta Välinen leverer dans fylt av smittende energi og imponerende bevegelser, mens Thomas Gunnari Røtting har rodd i land fantastiske musikalnumre og fått hver individuelle stemme til å skinne. Hvis jeg skulle pekt på noe jeg savnet, ville det vært en hakket tightere forestilling. Det var noen partier og pauser som strakk ut akkurat langt nok til at noe av energien forsvant, men det er flisespikkeri sammenlignet med den totale opplevelsen.

Legally Blonde The Musical er en fest på scenen, og et solid bidrag til det voksende musikal-Norge. Tematikken og den skyhøye underholdningsverdien tror jeg vil gå rett hjem hos alle ungdommer, og i hvert fall hvis du er fan av filmen eller musikaler generelt. Hvis du er fysen på et kulturelt innslag denne uke, er min anmodning klar: dra til Lillestrøm og se Legally Blonde The Musical, jeg garanterer en fornøyelig aften!

Some hope for the bastards har sine interessante og spennende øyeblikk. Best er den når konteksten og bildene på scenen lar assosiasjonene og fantasien flyte fritt.

Tittel: Some Hope for the Bastards

Hvor/Når: Dansens Hus, 23.august

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Skapt av: Grouped’ArtGrave/ArtGroup v. kunstnerisk ledelse Frédérick Gravel

Koreografi: Frédérick Gravel i samarbeid med danserne

Medvirkende: David Albert-Toth, Dany Desjardin, Kimberley De Jong, Noémie Dufour-Campeau, Louise Michel Jackson, Alanna Kraaijeveld, Jean-Benoit Labrecque, Alexia Martel, Frédéric Tavernini

Kommende forestillinger: Ferdigspilt

Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa

Når vi kommer inn i salen på Dansens hus er de medvirkende allerede på scenen, i en slags uformell dialog med publikum. Publikum er i godt humør, danserne drikker Munkholm og er festkledd på scenen. Det står en rad med stoler fremst på scenen og de ni danserne er plassert rundt omkring på scenen sammen og alene. Stående og sittende. Bak på scenen er det satt opp en liten scene med bandutstyr. Ingenting er skjult. Nakent og åpent. Danserne skaper definitivt en feststemning en fredagskveld verdig.

Etterhvert begynner vi å forstå at forestillingen har startet. Lyset i salen er fortsatt på. Danserne ser på oss og blir stående der de har plassert seg fra starten av. Sakte, men sikkert sklir beina deres lenger og lenger fra hverandre. Etterhvert mister de balansen og skyver seg ut i rare posisjoner. Strekker kroppen så langt det er mulig før man detter. Noen faller også på gulvet. Slik starter det hele før bandet entrer scenen og gitaristen begynner å snakke. Han er kunstneren bak forestillingen og snakker løst om visjoner for forestillingen. Han introduserer så sin andre intro som han også liker godt og gjerne vil vise fram. Alle disse introduksjonene av stykket virker umotivert og merkelig. Som om kunstneren ikke har gitt slipp på sine ideer og sagt «ja takk, begge deler». Det oppleves useriøst, rotete og undergraver forestillingens integritet. Som om den delen av forestillingen som har vart i 10-15 min allerede ikke betydde noe. Som om forestillingen egentlig ikke har begynt.

I intro nummer to samler danserne seg på stolene som er satt fremst på scenen. Noen står bak, noen sitter. Lyset i salen skrus av. De starter å bevege hoftene. En slags jokke-bevegelse. Først subtilt, så subtilt at du nesten ikke legger merke til det, så blir bevegelsen større og større. Dette skjer samtidig som livemusikken bygger seg opp og plutselig ut av det blå blir jeg interessert. Denne introduksjonen var bedre. Jeg får følelsen av å være på et diskotek. Bevegelsene gikk fra å være merkelige til å ha en kontekst. Som om all bevegelse på et dansegulv starter med en jokkebevegelse. Nå gir kostymet og Munkholmen mening. De er på fest og dansegulvet er hovedpersonen. Nye situasjoner kommer og går og jeg får assosiasjoner til ulike situasjoner som kan oppstå på et dansegulv. De to venninnene som er hverandres wing-womans på en sliten nattklubb i Europa eller de to elskede som er i et hjørne og har funnet tonen for lengst. Eller han som ypper seg og vil sloss fordi en annen har prøvd seg på feil person. Situasjonene glir over i hverandre og det er spennende å se på. Alle bevegelsene med samme utgangspunkt, jokkebevegelsen.

Underveis i denne suggerende festen hvor mine egne tanker og indre assosiasjoner flyter over i hverandre, bytter danserne kostymer. Fra å være festkledde har de nå på seg et mer hverdagslig kostyme. En olabukse, vanlig cardigan. Håret er slått ned og pynten er borte. De er ikke lenger på festen. Herfra og utover mister forestillingen meg litt. Assosiasjonene til dansegulvet er borte og koreografien går mer over i simultan dans der alle gjør de samme bevegelsene. Konteksten og karakterene forsvinner og dermed forsvinner også det interessante. Motstanden i situasjonene er borte.

Jeg gleder meg alltid til å se barneteater, spesielt når det er mange barn i salen. Det gjør forestillingen mye mer ærlig. Jeg hadde helt sikkert kost meg med å se Jungelboken kun omgitt av voksne, men det er barnas reaksjoner som kan gjøre forestillingen komplett.

Tittel: Jungelboken

Hvor/Når: Riksteatret, Nydalen onsdag 4.september

Av: Svein Gundersen, Arne Lindtner Næss og Wayne McKnight etter Rudyard Kiplings eventyr. Bearbeidet av Arvid Ones og Tine Thomassen.

Produsert av:Teater Innlandet i samarbeide med Riksteatret

Regi: Arvid Ones                                  Koreografi: Therese Slob

Scenografi: Kristin Bengtson               Kostymedesign: Christina Lovery

Medvirkende:Lars Halvor Andreassen, Anne Bolette Stang Eng, Patrick Hilmar Ingvaldsen, Julia Küster, Sebastian Skytterud Myers, Thomas Jørstad Pettersen, Eigil Solberg Smørås, Ida Holten Worsøe

Tigeren Shere Khan er en av de som gjerne vil spise Mowgli og hun er virkelig skummel. Noe gutten foran meg viser veldig tydelig ved å gjemme seg på fanget til mamma i løpet av første akt. Etter pause har han fått nytt mot og setter seg på plassen sin igjen – klar for akt to. Helt til han kommer på Shere Khan og mamma sier at ‘hvis tigeren kommer, så fyker vi inn i jakka. Skal vi legge den klar?’ Den lille tøffe gutten nikker, men et halvt minutt senere gråter han på mammas fang og de må gi opp. Det ble ingen akt to på dem.

Jeg forstår den lille gutten. Alle skuespillerne er ypperlige og det er klart Shere Khan blir skummel med en svart og gul lang pelskåpe med hale. Utrolig kul, må sies, men jeg forstår at det kan være et uhyggelig tidlig møte med teater for barna. Kostymet til Shere Khan er ikke alene om å være imponerende. Det er ikke vanskelig å se hvilke dyr som står på scenen og det er alt fra pelskåper og fløyel, til skinnjakker. Sminken, parykkene, detaljene – her er det mye som er bra. Lysdesignet er fargerikt og musikken fengende.

Sekvensen hos orangutangene topper alt. Den glitrende rumpetaska, de rød-oransje treningsdressene, Østfold-dialekten, koreografien, tempoet. Jeg skulle ønske akkurat den scenen kom to ganger etter hverandre. Hele scenen toppa seg da jeg innså at de har lysekroner laget av bananer i taket. Nydelig detalj.

Helheten er fin, men det er de små øyeblikkene som gjør at jeg koser meg litt ekstra. Panteren Bagheera som oppgitt er så lei hilsemåten ‘Skjera bagheera?’. Slangen Kaa og Mowgli som har ‘viklet seg inn i en dødsviktig samtale’. Baloo som innser at vegetarianere er vanskelige middagsgjester. Gribbene som har lært at man kan fange et bytte ved å gjøre ‘stor sirkel, liten sirkel’ og hvisker motivasjonssitater á la ‘det er i motbakke det går oppover’ når skumle Shere Khan skal angripe en sovende Mowgli. Barna blant publikum som gisper og spør foreldrene engstelig ‘er han død?’ når Baloo har kollapset av utmattelse etter en løpesekvens. Eller når det plutselig kommer en bestemt barnestemme fra høyt oppe blant publikum: ‘aldri spis han!’ rett før pause. Et lite hint til Mowgli om at vi i publikum heier på han, selv om livet i jungelen innimellom kan være vanskelig.

Regien er leken og de scenene voksne kan synes er hakket for lange, ler barna mer og mer – som i en bjørnekamp mellom Baloo og Mowgli hvor det også legges på en del lydeffekter fra de to som lekeslåss. Ganske gøy, men etter en stund dras øynene mine vekk fra scenen og jeg smiler heller av barna rundt meg som koser seg heller enn selve bjørnekampen – og det er jo tross alt det barneteater i bunn og grunn handler om.

Spenn fast setebeltene og gjør dere klare for en turbulent reise gjennom kjærligheten. For hva er egentlig kjærlighet? Med What is love? gjør Odd Magnus (Odda) Williamson seg klar til å vinne diverse Nobelpriser og andre høythengende statutter – for i løpet av snaue 90 minutter skal han gi oss svaret på hva kjærlighet er.

Odd Magnus Williamson prøver på kløktig vis å forklare oss hva kjærlighet er. FOTO: Lars Opstad

Tittel: What is love

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tid og sted: 11. september, Oslo Nye Centralteatret

Regi: Jostein Kirkeby-Garstad

Medvirkende: Odd Magnus Williamson og Liv Natalie Nymo

Scenografi: Gjermund Andresen

Kommende forestillinger: t.o.m. 19. oktober

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Det hele starter med dukketeater om familien til mannen bak sangen «What is love». Et dukketeater som kort og godt forteller oss hvordan kjærlighet kan oppstå og hvordan barn blir til. Videre utvikler forestillingen seg til å gå mer personlig inn i Odda sitt eget liv. Og det er gjennom å analysere seg selv, han lærer oss om hvordan oksytocin og dopamin oppstår, og hva man må gjøre for å opprettholde produksjonen av disse stoffene. 

Disse dukkene viser oss med glede hvordan barn blir til. FOTO: Lars Opstad

Det blir en personlig reise hvor vi får være med på nyforelskelse og kjærlighetssorg om hverandre. Til tider en ganske turbulent reise uten noe klart mål. Men som det står i bibelen «størst av alt er kjærligheten», og det er også kjærlighet i Oddas liv. En stor del av forestillingen blir viet til Oddas kone, Tinashe – både på godt og vondt! Det er deilig å høre at et tilsynelatende stormforelsket par har sine intriger, men at det er mulig å finne tilbake.

Det er en ærlig forestilling. Her legges det ikke skjul på noe. Og kanskje det er nettopp det som trengs for å gjøre det hele troverdig og få oss til å tro på kjærligheten. Om Odda gir oss svaret på hva kjærlighet er blir opp til hver enkelt å bestemme, men han fører oss inn på noen baner jeg ikke selv har vært innom tidligere.

Scenografien løfter forestillingen enda et hakk! FOTO: Lars Opstad

Foruten noen sidekick fra mulittalentet Liv Natalie Nymo, bærer Odda hele forestillingen selv, og han gjør det med stil. Jeg hadde kanskje forventet enda mer humor, men samtidig så er vi på Centralteatret og ikke Latter, så det blir feil å forvente stand up. Scenografien må trekkes frem, for den er med på å sette prikken over i’en, med sine mange spreke rullgardiner. Alt i alt en kjempebra kveld, og det hele toppet seg med et ekte bryllup helt på tampen (men såvidt jeg forstod var det bare premierepublikummet som fikk oppleve en vielse i salen). Selv om Odda nærmer seg 40 år, bærer forestillingen preg av ungdommelighet og bør være midt i blinken for alle våre lesere! 

Showbiz elsker forestillinger om showbiz. Venus i Pels finner sted på et teater, en regissør møter en skuespiller. Det er audition. Stykket som skal settes opp har et hav av seksuelle undertoner og referanser. Skillet mellom spill og virkelighet blir diffust. En farlig maktkamp. Hvem eller hva er egentlig Venus i Pels?

Tittel: Venus i Pels

Hvor/Når: Chat Noir 3.september

Av: David Ives

Presentert av: Det Norske Mikroteatret          Produsent: Torvid Flamoe

Instruktør: Peder Hamdahl Næss

Medvirkende: Vanessa Borgli og Øyvind Frøyland

Kommende forestillinger: 9. og 10. september

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det Norske Mikroteatret har på rekordtid blitt “a household name” i norsk teaterverden. Forestillingene deres har blitt spilt i stuer og på små steder. De skal alltid være stedsspesifikke, så når handlingen foregår på et teater, befinner vi oss på et teater. Publikum sitter riktignok på scenen noe som gjør forestillingen intim. Intimteater – helt klart, mikroteater – litt mer usikker. Det er tross alt ganske mange publikummere tilstede, og den ekstreme nærheten uteblir. Da mister også Det Norske Mikroteatret sin fremste styrke.

Venus i Pels har blitt aktuelt etter #MeToo. Maktspill, sex og underkastelse er bærende tematikker som tas opp. Stykket er aktuelt, men jeg er usikker på om det er bra. Selve handlingen oppleves overraskede banal. Jeg er ikke spesielt interessert i de karakterene. Jeg føler ingen nærhet til dem. Dessuten blir meta-meta-meta litt mye meta. Litt mange lag, jeg blir sittende litt for langt unna selve handlingen. Det er intimt, men ikke mikro.

Det er vanskelig å si noe bastant om skuespillerprestasjonene, da begge varierer mye i løpet av forestillingen. På sitt beste er Vanessa levende, kvikk, morsom og totalt altoppslukende som den overivrige skuespillerinnen, men tidvis faller hun inn i en slags døsig sensualitet jeg ikke helt forstår hvor hun vil med. Øyvind starter svakt før han spiller seg stort opp utover i forestillingen. På midten av stykket møtes de to på topp og gir publikum en knallgod halvtime, før det faller litt mot slutten igjen. Uansett, de jobber godt, og jeg har tro på at de vil spille seg opp til neste forestilling.

Venus i Pels klarer aldri å engasjere. Den blir for distansert. For mange nivåer, for fjernt og for referansetung. Det Norske Mikroteatret kan med fordel holde seg enda mindre, mikro, der er de best.

Teaterungdom tror på teatret, på teatrets kraft og evne til å forandre samfunnet. Vi tror teatret har en verdi, langt utover det som foregår i teatersalene. Nasjonalballetten: RAW bruker teatrets kraft til å gjøre en forskjell.

Tittel: Nasjonalballetten: RAW

Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, scene 2 23.august 2019

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Grunnlegger og prosjektleder: Samantha Lynch

Komitee: Douwe Dekkers, Shane Urton, Whitney Jensen, Philip Currell, Helge Freiberg

Koreografi: Anais Touret, Shane Urton, Youngseo Ko, Kenji Wilkie, Georgie Rose, Erik Murzagaliyev, Yoshifumi Inao, Francois Rousseau, Melissa Hough, Kaloyan Boyadjev

Medvirkende: Nasjonalballetten

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

RAW er Nasjonalballettens frisone, hvor danserne samarbeider om å realisere sine egne prosjekter. Det hele gjøres frivillig og inntektene går til et godt formål, denne gangen til Cerebral Parese-foreningen. Publikum får se dans, film og høre tale som forklarer både prosjektet og CP-foreningens arbeid. En viktig kveld i sal 2 på Den Norske Opera og Ballett.

Det er flere grunner til at vi ville få med oss akkurat denne forestillingen, den viktigste: dette passer for ungdom. Stemningen er lettere enn den ofte er i Operaen. Det selges hettegensere og vi ser like mange joggebukser som pressede dressbukser i salen. Publikumet er dessuten yngre enn de ofte er. I tillegg har man forestillingens oppbygning. Vi får servert 9 korte verk innenfor 2,5 timer. Med ulikt innhold og struktur. Tempoet er høyt og man går raskt videre til det neste. En form som er veldig lett tilgjengelig og veldig givende. Du er nærmest garantert å se noe du liker. Dette er dans for ungdom, dette er Nasjonalballetten på ungdoms premisser.

Med 9 ulike verk er det selvfølgelig noe man liker mer og mindre. Jeg fikk to favoritter. Them, en bekmørk liten sak som griper tak i deg og nærmest hypnotiserer deg til å følge med, og Next step into new world one som danses med en herlig presisjon og absurd humoristisk undertone. Helheten, med variasjon og overskuddsenergi er også en av stjernene denne kvelden. Herlig!

Noen av dansene er litt overtydelige. Jeg liker ikke tvangstrøyen eller den kappekledde religiøse, disse detaljene trengs ikke. Styrken i dansen er mer enn nok. Dette er uansett små detaljer.

Alt i alt er RAW et særdeles vellykket prosjekt. Man får satt søkelys på en viktig sak og formidlet dans på en annen måte. En måte som kler Operaen og som passer perfekt for teaterungdom. Mer av RAW! Det er vår klokkeklare konklusjon.

Og på plakaten er det mange godbiter!

Onsdag 21. august var det duket for lansering på Riksteatret, og både teatersjef og medvirkende var til stede for å presentere sesongen 2019/2020. Vi fikk se smakebiter og utdrag fra utvalgte forestillinger, høre kommentarer fra regissører og skuespillere, og bygd opp våre egne forventinger.

Det er mye spennende teater denne høsten og påfølgende vår fra Riksteatret, og mye er midt i blinken for Norges teaterungdom!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Spesielt trakk avtroppende teatersjef Tom Remlov frem deres hovedproduksjon Romeo og Julie som en godbit for ungdommen.

– Romeo og Julie er virkelig en innertier, den handler jo om de unge! Det er også positivt at vi kan gjøre Shakespeare litt mer tilgjengelig for ungdommen, forteller Remlov.

Vår anmelder Helge har i skrivende stund allerede vært på Nationaltearet og sett denne samproduksjonen, og anmeldelsen kan du lese her. 

– Jeg må også nevne Tante Ulrikkes vei som en god forestilling for ungdommen. Den er jo midt i blinken med tematikk som oppvekst, vennskap og det å kjempe for seg selv, sier Remlov.

Tante Ulrikkes vei er en samproduksjon med Det Norske Teatret, og hadde urpremiere 28. august.

Hamsund til scenen

En annen forestilling som både ble haust opp som en storsatsning og anbefalt for ungdom var Sult av Knut Hamsund. Det er Anders T. Andersen som står for regien, og på scenen har han fått med seg blant annet skuespiller Preben Hodneland og musiker Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars.

Syvertsen ga en rørende smakebit på det musikalske vi kan vente oss av sceneversjonen, og jeg kan røpe at opplevelsen ga undertegnende gåsehud.

I følge Remlov vil det også være utallige muligheter til å få med seg forestillingen, så er er det ingen unnskylding til å bli hjemme!

– Sult er sesongens lokomotiv. Den spiller så å si på alle spillestedene våre, ca 70. scener, forteller han.

Hvis du nå lurere på hvorfor Sult og Hamsund blir trukket frem som aktuelt for ungdom, så har regissør Andersen svaret:

– Det handler mye om utenforskap, og det å høre til. Man må jo jobbe for å kunne passe inn i flokken og finne sin plass i verden. Og selv om det er en gammel roman, så er det ikke en gammel forestilling! Vi bruker mye video som virkemiddel, det blir pulserende og heftig. Det er en forestilling midt i blinken for ungdom!

Sult har ikke premiere før januar 2019, så da er det bare å begynne å skrive årets ønskeliste til jul!

Barneteater, voksenteater og hele Norges Liv Ullman

Under presentasjonen fikk vi se flere utdrag fra andre forestillinger, både for store og små.

Bukkene Bruse lager Rompebrann egner seg kanskje bare for de minste, mens Jungelboken ser ut til å ville underholde hele familien, også ungdommen.

Det mener i hvert fall “Mowgli”, eller Lars Halvor Andreassen som skuespilleren heter.

– Det er et fabelaktig cast som er med på laget! Vi er kun syv skuespillere, så vi kaster oss rundt i nærmest farse-stil. Forestillingen passer for alle aldre, og det er helt klart lov å dra uten barn, smiler Andreassen.

Lanseringen kick-startet med et utdrag fra musikalen, og med apekatter i røde joggedresser “ala” 80-tallets narkokartell og en Bagheera i kjole, så sier vi i Teaterungdom oss enig – dette så gøy ut!

Ellers på plakaten har vi kjærlighetsdramaet Svar på Brev frå Helga, som teatersjef Remlov beskrev som “Romeo og Julie for voksne”. Kanskje ikke helt for vår målgruppe, men utdraget de viste var vakkert og med imponerende prestasjoner fra skuespillere Helge Jordal og Ragnhild Gudbrandsen.

Til Barnets Beste tar for seg foreldre som ikke får treffe barna sine, og virker som en sterk historie som når mange, både yngre og eldre. Vaffelhjarte av Maria Parr blir til teater neste år, og ser ut til å bli en flott forestilling for de minste.

Riksteatret + Oslo-Filharmonien = Animert barnemusikal? Eller Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken som forestillingen heter. Kult konsept, og kul trailer, vi digger det!

Liv Ullmann skal i høst besøke Norges kulturhus med forestillingen Liv, som handler om, du gjettet det – nettopp henne selv.

I samtale med Tom Remlov vil hun åpenhjertig snakke om sitt eget liv, karriere og sitt møte med ulike mennesker. Som Ullmann selv sa det i en videohilsen til salen, “Det handler ikke om livet, men hva Liv tenker om å fullføre det.”

Så er du fan av Liv Ullmann, så er dette virkelig høstens forestilling for deg! Premieren er på Nydalen 28. september.

Hva synes dere om programmet til Riksteatret? Noe dere gleder dere spesielt til? Legg igjen en kommentar da vel!

– Stine Sørensen

Heddapris for beste regi og beste mannlige hovedrolle. Endelig skal teaterungdom se Havboka – en bunnsolid Jan Sælid i en oppslukende forestilling. Heddajuryen har min fulle støtte.

Tittel: Havboka
Av: Morten Strøksnes
Dramatisert av: Ole Anders Tandberg
Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 22. august 2019
Regi og scenografi: Ole Anders Tandberg
Komponist og lyddesigner: Joel Sahlin
Kostymedesigner: Maria Geber
Lysdesigner: Elisabeth Kjeldahl Nilsson
Maskør: Wibke Schuler
Medvirkende: Jan Sælid
Kommende forestillinger: I spilleplan hos Nationaltheatret til 28. desember
Anmeldelse av: Mari Noodt

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Salen er fullsatt idet Havboka settes opp igjen på Nationaltheatret. Det bør ikke komme som noen overraskelse, med tanke på all god omtale siden premieren i januar. Vi har ventet i spenning på å få se den “ekstraordinære” forestillingen – for å bruke Heddajuryens egne ord. Det medfører selvfølgelig noen skyhøye forventninger, men her er det ingen plot twist og Havboka lever fullt og helt opp til sitt gode rykte.

Det er få som kan formidle tekst som Jan Sælid. Han er en makeløs historieforteller, som fører oss inn i sin verden og aldri – ALDRI – gir slipp. Jeg sitter klistret til både skjerm og scene til siste lampe slukker. Sælid har taket på oss, med sin dype røst og brommende latter, den deilige komiske timingen, tilstedeværelsen og sitt skarpe blikk. I tillegg får regissør Tandberg fram et underliggende seriøst engasjement for klimaet og naturen, som også får komme til overflaten. Det er den finurlige kombinasjonen av bølgende historiefortellinger, som maler avgårde, og det overhengende klimaopprøret, som gjør denne forestillingen så enestående.

Havboka gir rom for våre egne bilder og tanker, samtidig som historiefortellingen fortsetter på scenen. Sælid balanserer tempoet perfekt og maler frem bilder i hodene til sitt publikum. Det gjør tematikken aktuell for hver enkelt tilskuer, og drar oss lengre inn i forestillingen. Jeg er fortapt på havets dyp sammen med håkjerringa, og ser verden over bølgene ødelegge livet som omfavner meg. Det er Sælids stødige prestasjon som gir meg muligheten til å dykke ned i disse følelsene. Det gjør inntrykket sterkere. Klimakrisen settes til liv gjennom fortellingene om havet, uten å være verken moraliserende eller overdreven. Gjennom Sælids formidling blir det hele svært vakkert og poetisk, men med store doser komikk og spenning. Det må være veteranens superevne å kunne binde sammen disse kreftene i forestillingen på en slik sømløs måte.

Når en forestilling er gjennomført god, med kvalitet i alle ledd, overskrider den også målgrupper. Havboka passer for ungdommer og voksne i alle aldre. Tematikken er brennaktuell og viktig, Jan Sælid er brilliant og historien vakker. Det er ingen grunn til å la være å se den – sånn bortsett fra at det er tomt for billetter. Sikre deg dine nå!

For noen år siden så jeg en konsertversjon av Dogfight på Chat Noir. Renate Stridh hadde regien, og på scenen stod noen unge musikalartister fra Bårdar Akademiet. Den gang hadde jeg ikke noe kjennskap til musikalen, men digget det jeg så! Nå er Stridh tilbake i registolen og flere av skuespillerne er fortsatt med på laget. Forventningene er skyhøye, men fy søren som de innfrir! 

Tittel: Dogfight

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hvor/når: Riksscenen, 26. august

Av: Benj Pasek, Justin Paul og Peter Duncan

Regi: Renate Stridh         Koreografi: Miguel-Angel Fernandez

Musikalsk ansvarlig og kapellmester: Petter Kragstad

Oversettelse: Hilde Skappel og Mathias Luppichini

Medvirkende: Sigurd Vespestad Marthinussen, Benedicte Søreng, Endre Skattum, Bendik Hvoslef-Eide, Kim Helge Strømmen, Marianne Snekkestad, Frank Engelsvoll, Helene Wibrand, Tone Oline Knivsflå, Ingrid Nøren Syenersen, Sindre Fløistad, Alex Bermann, Henriette Lerstad, Andrea Rymoen

Kommende forestillinger: 27, 28 og 29. august

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

På scenen møter vi et knippe av landets beste unge musikalartister. Sigurd Vespestad Marthinussen, sist sett i The Book of Mormon, har kapret hovedrollen som Eddie Birdlace. Han er en ung marinesoldat som skal ut i krigen og vi møter ham og gjengen siste kveld før avreisen til Vietnam. Dette er den store kvelden alle gutta har sett fram til, det er klart for Dogfight! Reglene er enkle, den som får med seg den styggeste jenta på festen, vinner pengene. 

Gutta er tøffe i trynet, men det skjer noe med Birdlace når han endelig klarer å overtale Rose Fenny (Benedicte Søreng) til å bli med på fest. Følelesspektret Marthinussen må gjennom strekker seg fra A-Å, og viser oss alt fra en forelska tenåringsgutt til en hissig marinesoldat. Benedicte Søreng gjør også en nydelig tolkning av kaféjenta Rose, som blir bedt ut på date for første gang, men møter noe helt annet enn det man forventer på en date. 

Noe av det jeg er mest imponert over, er castingen. Alle passer så utrolig godt i sin rolle, og de spiller hverandre gode hele veien. Bendik Hvoslef-Eide som Bernstein og Endre Skattum som Boland, utgjør “The three Bs” sammen med Birdlace. Trioen kler hverandre godt og er en klasse for seg selv. Jeg gleder meg til å følge disse gutta videre, for de kommer vi garantert til å få se mer av fremover!

Miguel-Angel Fernandez sin koreografi er leken og energifull, og blir utført med glans av ensemblet. Ensemblet er med på å gjøre forestillingen tight og overbeviser hele veien! Ofte kan jeg ta med selv i stirre på lyskasterne om det som skjer på scenen blir kjedelig, men i Dogfight finnes det ikke et uinteressant sekund. Det er kjærlighet og krig om hverandre, og vi vet alle hvem vi heier på.

Forestillingen er en “profit share”- produksjon, så dette er mennesker som gjør alt av ren kjærlighet til faget, uten noen garanti for hvor mye de får betalt. Det er kanskje en litt uvanlig måte å gjøre ting på i Norge, men samtidig er jeg evig takknemlig for at noen tør å satse! Det er så viktig med et bredt spekter av forestillinger innenfor scenekunsten, og Renate Stridh er virkelig med på å skape et større mangfold ved å satse på de mindre kjente musikalene.

Premieren var nærmest utsolgt og applausen ville ingen ende ta. Jeg elsket hvert sekund, og klarer ikke finne noen feil å sette fingeren på. Dette er absolutt en forestilling for ungdom, og jeg tror den faller i smak hos de fleste, uavhengig av hvilket forhold man har til musikaler. Forestillingen fortjener fulle hus, så jeg håper alle som har mulighet tar seg turen og støtter opp om denne fantastiske produksjoenen, det fortjener de! Det er sjelden vi i Teaterungdom gir terningkast, men det er ingen tvil om at dette er en 6’er!

De dør. De unge elskende, i fagre Verona. 16 og 13 år gamle. I omfavnelse, med familienes bitre strid som bakteppe for det hele. Historien er velkjent, trist og rørende. På Nationaltheatret i 2019 har også nåtid og ironien fått sin rolle. Kanskje i et forsøk på å nærme seg et yngre publikum?

Tittel: Romeo og Julie

Hvor/Når: Nationaltheatret Hovedscenen 20.august

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Av: William Shakespeare

Bearbeidet av: Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Njøs

Regi: Sigrid Strøm Reibo                                                  Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Scenograf og kostymedesign: Katrin Nottrodt                Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig

Lysdesigner: Agnethe Tellefsen                                        Koreograf: Oleg Glushkov

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Medvirkende: Hanna-Maria Grønneberg, Herbert Nordrum, Anne Krigsvoll, Petronella Barker, Morten Espeland, Eindride Eidsvold, Kyrre Hellum, Sverre Breivik, Kim Jøran Olsen, Amell Basic.

Musikere: Sjur Miljeteig/Øystein Skar

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Vi beveger oss i samme landskapet som i fabelaktige Orlando. Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs tar tak i nok en litterær gavepakke og iscenesetter den på en stor scene. Publikum får vakre bilder, så vakre at de slår pusten ut av en, men også triviell moro som spesielt i starten er viet stor plass. Best er den likevel mot slutten, når alvoret og datidens estetikk har tatt over.

Hanna-Maria Grønneberg som Julie briljerer. Det flammende røde håret, det unge kroppsspråket, naiviteten, lekenheten og den bunnløse sorgen kjærligheten kan bringe med seg. Hanna-Maria får frem alt. I tillegg er hun gitt rom til å holde seg nærmere alvoret og lenger bort fra ironien. Heldigvis. Herbert Nordrum starter mer usikkert, men vokser seg større utover i forestillingen. Romeos kjærlighet oppleves kanskje ikke som like hjerteskjærende, men like fullt reell. Rundt seg har de et knippe mer og mindre kjente skuespillere hvor spesielt kvinnene, Anne Krigvoll og Petronella Barker, leverer varene. Knippet med mannlige skuespillere varierer mer, og Eindride Eidsvold er blitt gitt den utakknemlige oppgaven å fungere som en slags moroklump. Jaja, det lander på en måte på beina.

Andre akt er bedre enn første, betydelig bedre. Her er det mindre moro, mindre ironi og flere intense scener. At kostymer og scenografi også beveger seg lengre og lengre vekk fra nåtiden er med på å underbygge det teatrale som gis mer og mer plass. Vi nærmer oss Orlando, vi nærmer oss gull!

Forestillingen er unektelig vakker. Spesielt karnevalet er nydelig. Andre gullkorn er når Julie så vidt klarer å se over kanten og bort på sin Romeo, slik en hvilken som helst 13-årig forelsket jente ville ha gjort det. Denne forestillingen har unektelig mange fine øyeblikk.

Den når likevel ikke helt opp. Starten er ganske masete, humoren tidvis unødvendig og distansen som skapes de første 15 minuttene kommer man egentlig aldri helt forbi. Dessuten er det noe uforløst over det pompøse og grandiose. Man vil liksom at man skal ta enda mer i… Man vil liksom tilbake til Orlando. Ironien og humoren er dessuten overraskende enkel og gammeldags, ikke så mye for ungdommen akkurat der.

Forbedringspotensiale til tross, jeg tror ingen vil forlate teatersalen skuffet etter å ha sett Romeo og Julie. Vakre bilder, en Hanna-Maria Grønneberg i storform og en fantastisk historie er mer enn nok for å bli underholdt. Så savner vi bare selve toppen på kransekaka.